Tirsdag 26. juni 2007

Fått stjålet kortnummeret ditt?

Er ikke dette verdens søteste, slemmeste lille sak?

Tirsdag 5. juni 2007

Hvorfor mitt OS eier ditt OS (del 1 av mange)

Onsdag 25. april 2007

Så nerd er eg

All hail the monstrous nerd. You are by far the SUPREME NERD GOD!!!

Sa nerde-testen til meg. Så no veit dykkar det. Eg er nerde-guden. Yay.

Torsdag 22. mars 2007

Musikktyv og musikkmorder?

Denne filmen er overalt på nettet om dagen, og minner om en slags blanding av en gammel, gotisk skrekkfilm og god, gammeldags propaganda. I motsetning til mye annet anti-priacy-skit er den plassert omkring på nettsider istedenfor å legge den inn på DVD-filmer og som kino-reklame. “Har du betalt, sier du? Da må du se denne snutten om hvor galt det er å stjele det du akkurat har kjøpt.” Det kan forresten være at “Piracy kills music”-filmen er på ting du kjøper også. I would not know, siden jeg aldri betaler for denslags. Som musikktyv og musikkmorder er jeg midt i målgruppa.

En god venninne av meg sa det sånn: “Jeg klarer ikke helt å skjønne at det å laste ned er å stjele. Om jeg stjeler noens bil, ja- da har jeg en bil og de har ingen bil. Men laster jeg ned en sang, har de en sang og jeg en sang. Det er jo egentlig ganske fint?” Og de aller færreste føler at nedlastning og fildeling er å stjele, hvilket ikke er så rart at de synes, når det man egentlig gjør er å dele Og sånn jeg ser det, er nesten alt med fildeling bare fint.

La meg presisere litt:

1. Fildeling muliggjør mer demokratisk spredning av kultur. Det er ikke lommeboken som avgjør hvor mye forskjellig musikk, film eller programvare du kan få tak i. Ok, harddisc-plass og båndbredde spiller inn, men flere og flere kan skaffe seg tilgang på nær sagt hva som helst.
2. Det er er miljøvennelig at ting beveger seg som små koder over nett, og ikke som fysiske produkter som krever drivstoff for å fraktes og plast for å produseres.
3. Det er ikke opp til store, kommersielle selskaper å definere hva du skal like lenger. Reklamen får mye mindre makt.
4. Folk slutter å tenke på kultur som en vare, som et profittobjekt.

Det eneste problemet jeg kan se med fildeling er at det rammer noen kunstnere. Jeg tror ikke det er alle, f.eks tror jeg mange artister tar igjen i konsertbesøkende det de ev. måtte tape i CD-salg. Likevel er det et poeng at “Jeg lager gratis- du får gratis” ikke fungerer fullstendig i et system der du må betale husleie og middagsmat for penger tjent på arbeidstiden din. Om det du lagde, blir gitt bort gratis, er det ikke gitt at du klarer deg kjempebra. Det er ikke en holdbar løsning. Fildeling blir rusk i profittmaskineriet, som jeg ser det. Små lommer med dugnadsøkonomi som blir vanskelig for kaptialismen å forholde seg til. “Urk- noen gir bort produktene våre gratis. Og det fungerer mye bedre enn å selge dem.”- klager filmindustri og platebransje. Ny, fin teknologi gjør at man ikke lenger er avhengige av dem for å få tilgang på kulturen man har lyst på. Med mindre man skal sette en stopper for denne teknologien, så er fildeling kommet for å bli. Man kan ikke reversere det, og det å dele mp3-er er utrolig mye mer effektivt enn å selge CD-plater. Og det å få en mp3 er mye greiere enn å kjøpe en.

Å jakte på fildelere er å jakte på majoriteten av alle pc-brukere. Jeg tror det eneste fornuftige vil være å snu spørsmålet: “Her har vi ny, fantastisk teknologi som gjør at vi kan spre filer over hele verden! La oss diskutere løsninger for å kompensere tapte penger for dem det ev vil gjelde, og ellers gjøre denne nye, lure måten fullstendig lovlig.” Ellers vil man bruke tid og krefter på å stoppe fildelingen, uten hell. Og dem som ev taper penger av skapende kunstnere, vil fortsette med det.

Men dette handler ikke om musikere i den grad denne filmen later som.

Fildeling dreper ikke musikk så mye som det dreper platebransjen- det kommer også tydelig frem av skrekkfilmen de har laget. På mange måter er det underholdningsindustriens krampetrekninger vi ser starten på i filmer som dette. Så kan vi spørre oss om platebransjen er viktig for musikkens overlevelse. Argumentasjonen om at mindre penger til dem betyr dårligere musikk, tror jeg ikke at jeg kjøper. Og jeg kommer nok ikke til å kjøpe CD-ene deres heller. Da bruker jeg heller penger på en konsertbillett med favorittartisten min. Tori Amos kommer til Oslo i sommer (c:

Søndag 4. februar 2007

Nerdedamer, nOObs og “Burning Crusade”

Jeg har liiitt lyst til å forsvinne inn i min egen verden, drite i studier, venner, politikk, og alt det andre nyttige jeg driver med om dagen. Ok at jeg ikke har spilt siden jeg overførte hovedvekten av data-aktiviteten min til Gnu/Linux, men nå kjenner jeg trangen til å slå av mobilen, drite i alt, boote Windows-partisjonen og spille World of Warcraft. “Burning Crusade” er her.

Alternative kamerat Stian har blogget om sin tilværelse som noob på Wow- og jeg ser poengene hans. Hvorfor Wow er så fantastisk facinerende er litt mystisk. Å løpe rundt for å drepe mest mulig ulv for å plukke opp kjøtt og få poeng for å bli sterk nok til å drepe troll er kanskje ikke så lett å forstå. Dog fenomenet “jeg blir bedre og bedre” er mer motiverende enn man skulle tro. Og ved siden av å bli flink til å drepe ting, kan man bli flink til å fiske, lage mat, banasjere og smi sverd, for å nevne noe. Alt dette er veldig engasjerende. Likevel- WoW er også “social interaction”, selv om det er litt vanskelig å skjønne det når du blir mødt med “money plz dude” og “LFG SM HEALER OR TANK PLZ PLZ PLZ!!!!111″ hvorenn du går. Wow er et eget samfunn, en egen verden, med eget språk og sosiale hirarkier. Likevel- Stian har noe feil i karakteristikken sin. Det er flest vanlige folk som spiller Wow, og slett ikke så mange super-nerder. De vanligste folkene jeg kjenner, med bleket hår, rørleggerjobb og fotballinteresser har jeg møtt på WoW, der forkledd som level 60 warriors.

Det som det derimot er lite av, øyensynelig, er jenter. Som eneste jente i et guild på 350 folk blir du vant til litt av hvert. Først- ingen tror på deg. Det “finnes ikke” jenter på Wow. En av mine favorittsamtaler går følgende:

Virrvarr: Ok, nice questing with you guys, but I have to go now. It’s my boyfriends turn to play. (Danny og jeg deler spill)

Warrior: shit, you gay?

Virrvarr: Nooo?

Warrior: you kidding me? you not a dude? LOL!!11

Sånne episoder skjer hele tiden. Jenter gjør ikke morsomme ting, de. Vi gjør nyttige ting, vi kaster ikke bort timesvis foran data’n for å drepe troll. Søsteren min har to level 60-karakterer og er dreven Wow-spiller. Hun møter mye rart som flink gamer-girl. Via reaksjonene hun får, er det ikke vanskelig å skjønne at det er ganske strenge regler for hva en jente er og kan gjøre.

Noen får se et bilde av henne på msn, og sier alvorlig: “Omg- you’re too pretty to play Wow!” Spiller man Wow, og er jente, må det naturligvis være fordi man er stygg. Kjekt å vite. Søsteren min har også en ganske røff spillestil, og fornærmer motsandere og mobber folk for å være “noobs” rett som det er. Når det kommer frem at hun er jente, tror de ikke på henne. Etter litt overtalelser utbryter en av dem: “But I thought girls were, you know…Nice?”

Oppsummering: Jenter er snille, spiller ikke dataspill, og gjør vi det er det fordi vi er stygge (og dermed mindre kvinnelige). Yay.

Kanskje jeg kan kamuflere Wow-spillingen min som feministisk prosjekt? Hmm….

Søndag 4. februar 2007

Nerdedamer, nOObs og “Burning Crusade”

Jeg har liiitt lyst til å forsvinne inn i min egen verden, drite i studier, venner, politikk, og alt det andre nyttige jeg driver med om dagen. Ok at jeg ikke har spilt siden jeg overførte hovedvekten av data-aktiviteten min til Gnu/Linux, men nå kjenner jeg trangen til å slå av mobilen, drite i alt, boote Windows-partisjonen og spille World of Warcraft. “Burning Crusade” er her.

Alternative kamerat Stian har blogget om sin tilværelse som noob på Wow- og jeg ser poengene hans. Hvorfor Wow er så fantastisk facinerende er litt mystisk. Å løpe rundt for å drepe mest mulig ulv for å plukke opp kjøtt og få poeng for å bli sterk nok til å drepe troll er kanskje ikke så lett å forstå. Dog fenomenet “jeg blir bedre og bedre” er mer motiverende enn man skulle tro. Og ved siden av å bli flink til å drepe ting, kan man bli flink til å fiske, lage mat, banasjere og smi sverd, for å nevne noe. Alt dette er veldig engasjerende. Likevel- WoW er også “social interaction”, selv om det er litt vanskelig å skjønne det når du blir mødt med “money plz dude” og “LFG SM HEALER OR TANK PLZ PLZ PLZ!!!!111″ hvorenn du går. Wow er et eget samfunn, en egen verden, med eget språk og sosiale hirarkier. Likevel- Stian har noe feil i karakteristikken sin. Det er flest vanlige folk som spiller Wow, og slett ikke så mange super-nerder. De vanligste folkene jeg kjenner, med bleket hår, rørleggerjobb og fotballinteresser har jeg møtt på WoW, der forkledd som level 60 warriors.

Det som det derimot er lite av, øyensynelig, er jenter. Som eneste jente i et guild på 350 folk blir du vant til litt av hvert. Først- ingen tror på deg. Det “finnes ikke” jenter på Wow. En av mine favorittsamtaler går følgende:

Virrvarr: Ok, nice questing with you guys, but I have to go now. It’s my boyfriends turn to play. (Danny og jeg deler spill)

Warrior: shit, you gay?

Virrvarr: Nooo?

Warrior: you kidding me? you not a dude? LOL!!11

Sånne episoder skjer hele tiden. Jenter gjør ikke morsomme ting, de. Vi gjør nyttige ting, vi kaster ikke bort timesvis foran data’n for å drepe troll. Søsteren min har to level 60-karakterer og er dreven Wow-spiller. Hun møter mye rart som flink gamer-girl. Via reaksjonene hun får, er det ikke vanskelig å skjønne at det er ganske strenge regler for hva en jente er og kan gjøre.

Noen får se et bilde av henne på msn, og sier alvorlig: “Omg- you’re too pretty to play Wow!” Spiller man Wow, og er jente, må det naturligvis være fordi man er stygg. Kjekt å vite. Søsteren min har også en ganske røff spillestil, og fornærmer motsandere og mobber folk for å være “noobs” rett som det er. Når det kommer frem at hun er jente, tror de ikke på henne. Etter litt overtalelser utbryter en av dem: “But I thought girls were, you know…Nice?”

Oppsummering: Jenter er snille, spiller ikke dataspill, og gjør vi det er det fordi vi er stygge (og dermed mindre kvinnelige). Yay.

Kanskje jeg kan kamuflere Wow-spillingen min som feministisk prosjekt? Hmm….

Torsdag 25. januar 2007

Hvorfor jeg studerer det jeg gjør

Jeg blir ofte møtt med at jeg studerer noe fjasete. Litteraturvitenskap, er som så mange HF-fag det er usikkert om du får noen jobb med, et studie folk rynker på nesen av. “Du utdanner deg til arbeidsledighet” “Klipp håret og få deg en jobb” er utsagn jeg møter rett som det er. Så hvorfor studerer jeg litteratur når jeg hverken blir rik, berømt, er garantert en Jobb eller imponerer folk i lystig lag? Svaret er såre enkelt: Fordi det er fantastisk gøy.

Å unne meg selv gleden av å ligge i sengen et år og lese Faust og Waiting for Godot er grunn nok til å studere litvit i seg selv; det er like gøy som folkehøyskole, bare at du får betraktelig flere studiepoeng. Samtidig er også det å befatte seg med litteratur å gå inn i en verden av nye, vidunderlige opplevelser, stemninger og inntrykk du ikke ville hatt tilgang på ellers. Å gi seg selv tid til å lese litteratur er å leve mange flere ganger enn du får sjangsen til selv.

I dag hadde jeg en opplevelse som gav meg en skikkelig oppvekker på hvorfor jeg studerer hva det jeg gjør.

Jeg satt hjemme hos en venninne i dag, da hun gav meg en novelle jeg måtte lese. “Den kommer til å ødelegge deg fullstendig”, sa hun. “Den er fantastisk.”

Litt skeptisk satte jeg meg ned med den lille teksten, og på en halvtime forvandlet noen sider ord og setninger dagen min fullstendig. Jeg vet ikke om dere som studerer matematikk eller samfunnsfag er i stand til å tenke dere den dagen pensum får dere til å gråte eller forandrer livet deres. Det opplever du stadig vekk på litvit (c:

Siden deling er en fin ting, er novellen tilgjengelig her. Den heter Singing my sister down.  Les den, og kjøp bok av den flinke damen. Jeg lover deg at dagen ikke blir den samme etterpå.

- mer siden.

Fredag 12. januar 2007

Kommunisme, Star Trek og fildeling- artikkelen er ferdig

Endelig er Wilhelm og jeg ferdig med artikkelen vår, og den kommer på trykk i neste nummer av Rødt!

Siden mr. Joys Andersen og jeg ikke kjenner noen form for selvbegrensning, har vi en uforkortet versjon av artikkelen tilgjengeling for web her. Redaktøren fant ut at han skulle klippe bort våre mer suspekte deler av teksten; som kapittelet vårt der vi sammenligner kommunisme og Star Trek TNG. “Kill your darlings”- sier folk. Wilhelm og jeg er mer “love your darlings”. Derfor- les den uforkortede artikkelen idag, samt kjøp Rødt! for å få den på papir (c:

Share and enjoy, og ikke minst stjel lure tanker og formuleringer. Vi har stjålet av andre.

Torsdag 28. desember 2006

Pirat-kommunister!

To gode ting på en gang. Litt som Kinderegg for meg, siden jeg ikke kan spise sjokoladen.

Ok, så er kommunismen representert ved satan-stalin og det er meningen at den skal skremme folk, men jeg ble i godt humør. Laster ned litt mer pirat-kommunisme^^

Onsdag 27. desember 2006

Jul, julegaver og hælvetes Windows

Julaften og gavedrysset er overstått. Jeg har feiret britisk jul med svigerfamilien, intatt store mengder kalkun, sossiser og sære, sukkerfrie julekaker (diabetes FTW!). Det er halvannet år siden jeg flyttet for meg selv, og folk har heldigvis sluttet å gi meg kjedelige voksenting som verktøy og kjøkkenutstyr. Under treet lå en mengde fantastiske leker. Jeg gjengir et lite utvalg her:

1. Fables, “Animal Farm”. Søt, kontrarevolusjonær tegneserie som går i Nemi atm. Jeg ble sittende og heie på “The Bad Guys”. Jaja.

2. Hele Marcel Prousts “På sporet av den tapte tid”. Jeg skal lese hele, bare gi meg… litt tapt tid å gjøre det på.

3. Nintendo Wii. Jeg er ikke kommet over sjokket av å få et eksemplar, selv om butikkene er tomme og ventelistene eviglange. Jeg er også stiv og støl etter å ha spilt tennis og boksing hele natten, og kan knapt vente med å kjøpe Zelda i morgen tidlig.

4. En søt liten mp3-spiller, henholdsvis Creative V Zen. Den er en så lang historie at jeg tenker å dedikere resten av posten til den.

Virrvars trøbbel med Creative (Hælvetes Windows)

Da jeg pakket opp mp3-spilleren min ble jeg veldig forelsket. Liten, sort, glatt og med grønne detaljer lå den der og blinket og lovet meg to gig til å lagre musikk, film og andre fine ting på. Min nye venn, rett og slett. Så feil kan man ta.

Det fulgte en del software med spilleren, og siden jeg skjønte fort at den kun var laget til å fungere sammen med Windows XP logget jeg meg inn på XP-partisjonen min og satte i gang og installere. Først valgte jeg “advanced” for å kunne fjerne alle drittprogrammene og kun installere det jeg trodde jeg trengte. Så feil kan man ta. Da installasjonen var ferdig, pc’n startet på nytt og alt skulle være i orden, ville ikke maskinen se at jeg hadde plugget i mp3-spilleren. Dvs- XP merket det og ville installere masse fjas jeg ikke trengte pga “found new hardware”, mens Creatives program fortalte meg at spilleren ikke var koblet i. Forvirret kikket jeg ned på USB-porten min. Den var visselig koblet til. Ok. Jeg fikk bare installere ting på nytt.

Som sagt, så gjort. Jeg installerete Alt Creative ville putte på pc’n min, fulgte instruksjonen til punkt og prikke, takket med vemmelse “ja” til stygge skjermsparere, oppdatert versjon av Windows Media Player og registrering med fullt navn i Creatives brukerregister. Nå måtte da ting funke? Eh. Nei. Etter nok en jævla restart var fortsatt ikke mp3-spilleren synlig for programmet den skulle fungere sammen med.

Forbannet logget jeg meg inn i Ubuntu, fant et lurt jukseprogram som GJETTER hva som skjer inne på den properiære, helvetes-spilleren min og klarer å legge inn sanger. Irritert overførte jeg musikk fra Linux-delen av pc’n til mp3-spilleren. Forbausende nok fungerte den bedre med Ubuntu enn med systemet den var laget for å fungere sammen med. Dritten skal bare kunne fungere på Windows XP! På dette stadiget vurderte jeg sterkt å bare drite i hele MS-Windows og bare bruke min nye venn gnomad2 2.8.9 (fantastisk navn), men etter å ha trålet en del forumer viste det seg at jeg var nødt til å oppdatere firmwaren på spilleren for at den ikke skulle krasje hver fjerde dag. For å få til dette, måtte jeg få oppdateringen via Creatives egne programmer. Tilbake for å slåss med XP, med andre ord

“Noen andre må ha hatt dette problemet før meg” er et mantra som går om igjen i hodet mitt når jeg har dataproblemer, og som regel har noen det. Når det gjelder Creative V Zen er det til og med ganske mange.

Etter å ha lest og lett en del, fant jeg ut hva som var problemet. Henger dere med?

Mp3-spilleren ville ikke fungere uten at alt var installert, inkludert Windows Media Player 11. Windows Media Player 11 kan ikke se usb-ting, den må ha det egne, nye MS-formatet som heter mtp. For at mp3-spilleren skulle slutte å være usb og kunne fungere som mtp måtte firmwaren oppdateres. For at firmwaren kunne oppdateres, måtte jeg kunne laste ned oppdateringer gjennom Creative-programmet. Dette kunne jeg ikke gjøre, da programmet ikke kunne gjenkjenne mp3-spilleren siden den ikke var mtp, men usb.

En eneste ring av rot og installasjonsproblemer. Kort sagt: Hælvetes Creative og hælvetes Windows.

Stakkars, stakkars dem som ikke er inbitte datanerder som kan knote ting til å fungere, men bare vil høre på musikk. Jeg ser med gru for meg en mor som kjøper det her til barna i tro om at det er en fin presang.

Jeg skal tilbringe morgendagen med å drive ut Windows Media Player med hvitløk og vievann for å kunne oppdatere firmwaren min. Og ellers fortsette å overføre sanger via Ubuntu. Jeg trenger litt sinnamusikk til jobben^^

Alt for i kveld.