Jeg lurer ofte på når pc-spill skal få kunststatus, jeg. Når det å lage pc-spill blir sett på som kreativt arbeid på linje med å skrive roman. Nå påstår jeg ikke at alle spill har en litterær kvalitet. Uansett hvor høyt jeg elsker Mario Galaxy, er det ikke litteratur. Det er i beste fall en langtekkeliggjøring av et absurd syredikt om den fete rørleggers forsøk på å samle nok stjerner til å redde prinsessen.
Ja, Mario er syreeventyret (hør så fint det ordet er når du sier det høyt!), men det er ikke litteratur. Derimot vil jeg holde fast på at å spille Final Fantasy VII og VIII ikke er langt unna å lese en litt interaktiv roman. Spill som Ico var poesi og landskapsmaleri i ett og samme spill, og mange av Terry Pratchett sine bøker har blitt gode og underholdende adventure games.
Forskjellen på spill med litterær verdi og spill som bare er «spill»,er at de litterære spillene har et plott som er bygget opp som en interaktiv historie, mens rene spill-spill handler om ren mestring av puzzles, konsepter og ferdigheter, gjerne i en konkuransse-setting.
Nå har jeg blitt introdusert for det jeg tror er den første spillnovellen jeg har kommet over, altså et spill med et komplisert plott som er spilt på noen få timer. I tillegg følger spillet oppbyggingen til en klassisk novelle, med spenningskurve og overraskende slutt.
Ja, jeg snakker selvfølgelig om fantastiske Portal. Portal, som tar over hjernen din enten du er gamer (som Mr. Jackson) eller litteraturviter (som meg).
Ta en kikk på denne filmsnutten og forstå hvorfor konseptet er fantastisk.
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=if3Qv2tHyfA]
I utgangspunktet handler spillet om at du er en tilfeldig forsøkskanin på et stort forskningssenter som skal prøve ut en ny type portalpistol som gjør det mulig å flytte seg fra et sted i rommet til et annet ved å lage en portal mellom dem. Du går gjennom en rekke vanskeligere og vanskeligere oppgaver for å kunne stressteste pistolen i en rekke situasjoner, og det tar en stund før du skjønner at noe i forskningssenteret er galt. Veldig galt.
Konseptet Portal er uhyre enkelt. Du løser puzzles med portaler, og etter en rekke oppgaver i økende vanskelighetsgrad, er det en boss, og så er spillet slutt. Hva er det som gjør spillet så magisk?
Godt litterært håndverk, selvfølgelig (c;
Gjennom hele spillet hører du stemmen til roboten GLAdos; en mekanisk kvinnestemme som lyver, truer, skryter og kommer med vittige utspill. Du får aldri vite hvem karakteren din er, hvordan du kom dit du er, hvorfor du gjør det du gjør eller hva du kan stole på og ikke stole på. Som spiller blir du like mye testet som prøvekaninen i Portal.
Etterhvert begynner du å finne spor etter tidligere prøvekaniner, ting som er klort inn i veggen, blodflekker og rester etter leirbål. Er de ekte? Er de plantet der for å gjøre deg nervøs? Hele tiden blir du lovet kake når du kommer frem, men det er tydelig at det ikke er andre mennesker enn deg i forskningssenteret. Kontorene er tomme, og alt du hører er den strålende optimistiske stemmen til roboten i ørene dine. Portal er psykisk terror.
Hvordan skal du forholde deg til en oppgave du skal løse, når beskjeden du får lyder følgende?
“The enrichment center regrets to inform you that this next test is impossible. Make no attempt to solve it.”
Du står fanget i et rom du ikke kan komme ut av, og får beskjeden:
“If we were you, we would quit now.”
Selvsagt kan du ikke slutte ^-^
Noen ganger sier GLAdos mer psykedeliske ting, som:
“Remember, the Aperture Science ‘Bring Your Daughter to Work Day’ is the perfect time to have her tested.”
Mens du løper rundt og prøver å unngå androider som vil kosesnakke med deg og skyte deg om du kommer nær, virker denne replikken fullstendig herlig malplassert. Andre ganger forteller GLAdos deg nyttige ting, som:
“The Enrichment Center promises to always provide a safe testing environment. In dangerous testing environments, the Enrichment Center promises to always provide useful advice. For instance, the floor here will kill you. Try to avoid it.“
En periode får du også en kube som skal holde deg med selskap og du skal løse oppgaver med. For å gjøre deg ekstra glad i den, har den et lite hjerte på seg, og GLAdos sier at den skal være vennen din. Den er din «Companion-Cube». Etter at du har lært deg til å bli venner med den, må du drepe den.
Spørsmålene raser gjennom hodet ditt mens du spiller. Hvorfor er det ikke mennesker der? Vil GLAdos drepe deg? Eller vil du få kake? Vinner du eller taper du? Er det meningen at du skal greie å løse oppgavene eller prøver de virkerlig å drepe deg?
Etter å ha overvunnet bossen, avlsuttes hele spillet av et sangnummer som roboten synger, der sangteksten oppsummerer hele spillet. Svett, lettet, forvirret suges du opp i sangen, og er nesten like klok som du da du begynte å spille noen timer før.
Noe annet som gjør meg glad og lykkelig, er at begge hovedpersonene er damer. Ok at det bare er robotdamen som snakker hele tiden, og du bare kan skjønne hvilket kjønn du har når du ser deg selv i speilet, men jeg kan telle kule, ikke over-sexobjektiviserte pc-spillheltinner på én hånd.
I tillegg slipper du å bli avhengig av spill som Portal, de tar kortere tid enn å lese en bok. I motsettning til de fleste andre spill er det ikke bygget opp for å gjøre deg hekta, men for at du skal følge spenningskurven spillet bygger på, og oppleve det hovedpersonen skal oppleve; frykt, forvirring og fascinasjon.
Jeg håper at pc-spill kan utvikle seg mer i denne rettningen, og bli intressante, sterke spilleopplevelser som du kan sette av dagen til, heller enn langtråkig dreping av troll for å bli level 60.
Det ble kåret til årest spill i fjor og er innmari artig! Skaff deg Portal og forstå hvorfor jeg:
1. Må ha denne typen kake på bursdagen min.
2. Ikke klarer å slutte å synge denne sangen.
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=LxYfMRtun5w]
14 Comments »
