Arkiv »
Arkiv for kategorien ‘Nerdealarm!’
Onsdag 8. april 2009
Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne? Kanskje med debatten om nettdebatten Amnesty holdt for halvannen uke siden?
Kanskje med Hege Skjeie sitt «Usj, Twitter!»-innlegg i Dagens Næringsliv? Kanskje med å beskrive kampanjen på Twitter for å svare henne?
Kanskje med BT-kronikken som sutret over all søpla som står publisert på nett, som brukte Frøken Makeløs som eksempel?
Kanskje jeg skal ta utgangspunkt i Jan Omdahl sin kommentar om norske politikeres jakt på Obama-effekten?
Vel, la oss ha disse debattene som et bakteppe for diskusjonen, i det minste. Jeg har en del generelle kommentarer om nettdebatt, sosiale medier og demokratisering. Heng med, kjære leser:
1. Nettdebatten er mye, mye mer enn avisenes kommentarfelt.
Ja, for deg som leser denne bloggen er det opplagt. Og likevel: Når journalister og medievitere snakker om nettdebatten, snakker de egentlig om avisenes kommentarfelter. Og ja, hvordan sørge for et godt kommentarfelt under artiklene i de store avisene er en utfordring, men du kan ikke sette likhetstegn mellom aviskommentarfeltene og nettdebatten som helhet.
Da hopper du bukk over en bloggehær, en twitterskare, to tonn epostlister, Irc-kanaler, forum og små diskusjonssamfunn. Når jeg er vitne til folk som skal diskutere nettdebatten, men som bare snakker om «fæle kommentarer under artikler i Aftenposten», tenker jeg at: «Ok. Du kjenner ikke Internet. Du tar utgangspunkt i det alle som besøker en nettavis ser, ikke noe mer.»
Selvfølgelig er det en intressant og nyttig effekt at alle kan kommentere avisartikler og at journalistene kan svare dem, men dette er bare én liten del av debatten på nett.
2. Internet er mer enn en debattarena:
Når Hege Skjeie syter over at det er så mye tull på Twitter, når Aud Gjersdal klager over at nettet svømmer over av trivielle, intetsigende tekster, tenker jeg: «Djizz, folkens. Dere kommer til Internett og tror at alt dere leser skal være Wikipedia. At alt som foregår skal være gjennomtenkt, relevant og informativt.»
Forventningene deres til hva nettet skal være farver hvordan de ser på nettfenomenene de kommer borti. «Skulle det ikke Twitter være en arena for debatt? Ingen kan diskutere når de får skrive så kort!» «Er Internett et sted for kunnskap? Hah! Disse bloggerne skriver jo om neglelakk og sko!» De skjønner ikke at eksperimentet om å gi tusen aper hver sin skrivemaskin og se om Shakespeares samlede verker kom ut på andre siden har pågått på nett ganske lenge nå.
For når alle kan skrive, fotografere, kommentere og filme hva de vil uten andre kontrollmekanismer enn sosiale konvensjoner, blir resultatene langt mer mangfoldige enn politisk debatt. De som kritiserer debattformene på Internett gjør det på basis av journalistikkens og sakprosaens premisser:
De ser på Internett som en arena der alle skal få være sin egen journalist, og når det viser seg at så få er flinke til å være journalister, avskriver de eksperimentet. Problemet ligger ikke i hvordan Internet fungerer, problemet ligger i hva slags forventinger kritikerne hadde til Internett.
Hege Skjeie har hørt at Twitter er en sånn fin arena for politisk debatt, rask mobilisering og meningsutveksling. Hun begynner å twitre, men får bare inn tweets som strider mot hennes idé om hva en god debatt skal være. Det hun ikke har skjønt, er at sosiale medier som Twitter gir deg alt alle du følger er opptatt av til enhver tid.
Ofte er det politikk. Ofte er det bikkja, naboen eller forkjølelsen. Det kan til og med være irritasjon over alle som står på feil side i rulletrappen på Oslo S. Hvem du følger avgjør hva slags info du får, hva slags samfunn du blir en del av.
Internett er fullt av oppskrifter, gode råd, håpløse diskusjoner, poesi, fantastiske bilder, snurrige skjønnlitterære prosjekter, bilder folk har tatt av skoene sine, PedoBear, anmeldelser av dopapir på hoteller, alle barne-tv-programmene du har hatt lyst til å se igjen og erotisk fan-fiction der de samme barnetv-figurene hopper i høyet sammen.
Innimellom er det masse politikk, deltagelse, engasjement og debatt. Folk skriver om politikk med en personlig vinkel. Folk skriver om politikk med en analyserende vinkel og masse fotnoter. Folk skriver om politikk med tusen utropstegn. Vennligst ikke begrens Internett til en «debattarena». Det er et gigantisk sirkus der det også er politisk debatt.
Illustrasjon: Cute Overloads bidrag til Obama-kampanjen. Cute Overload er en blogg som utelukkende poster bilder av søte dyr. Det er hele greia. Søte dyr-søte dyr-søte dyr. Og så litt søte dyr-politikk på valgdagen, da:
3. Internett er et stammesamfunn:
Du vil aldri kunne like alt på Internett. Du vil aldri kunne diskutere med alle folk som er på Internett. Du kan ikke kritisere alt du ikke liker på Internett. Internett er et stammesamfunn der folk som er intressert i de samme tingene finner hverandre, leser hverandre, utfyller hverandre og krangler med hverandre.
Kjeder noen på Twitter deg? Slutt å følge dem. Irriterer en blogger eller fem vettet av deg? Hold deg unna. Liker du å bli irritert og klage i kommentarfeltet til vedkommende? Feel free. Sonitus-gjengen gjør sitt for å forsyne sin stamme med bloggposter de tror stammen deres vil like. Jeg underholder et par tusen mennesker på Roteloftet om dagen – min tribe av lesere og kommentatorer.
På samme måten blir jeg underholdt og engasjert i en rekke andre små samfunn Internett over. Noen av dem lager legofigurer av Stephen Hawkings. Noen av dem hacket epostklienten til Sarah Palin under valget. Noen av dem har kommet sammen for å diskutere hvordan forandre verden.
Noe av det Obamakampanjen greide på Internet var å mobilisere og engasjere svært, svært mange av disse små og store stammesamfunnene. En av måtene å gjøre det på var å lage gode youtubefilmer, sitt eget aktivist-facebook og være svært synlige i sosiale media.
Likevel var ikke Obama sin deltagelse i sosiale medier godt nok alene – alle de engasjerte menneskene som skrev, diskuterte, digget, redditet og anbefalte gjorde at budskapet ble spredt, at pengene ble samlet inn, at folk meldte seg frivillig som aktivister.
Politiske partier er i stand til å skape store stammer rundt seg, men det er ikke gjort med å ha en facebookprofil eller en Twitterkonto. Redskapet blogg, redskapet twitterkonto, redskapet Origo og redskapet facebookprofil løser ingenting i seg selv. Alt handler om hvordan du bruker dem. Jens Stoltenberg bruker dem som oppslagstavle. Jeg tror ikke det kommer til å funke.
4. Internet er på ordentlig:
Tenk deg at du står på torget der du bor og deler ut løpesedler. Noen tar i mot, noen stopper og prater, men de fleste bare skritter irritert forbi. De skal et annet sted. De har ikke tid. Å publisere ting på nett er veldig mye av det samme som å stå på stand og dele ut løpesedler, bare at folk sitter hjemme i godstolen eller på kontoret og kjeder seg:
De har lyst til å lese noe. De har lyst til å prate med noen. De er fokuserte. De kan la seg rive med. Ulempen er at alle på nett deler ut løpesedler og vil snakke med folk. Internet er en sosial arena der du kan nå tusenvis av nye venner på én gang. Er du kjedelig? Da går folk videre.
De samme folka som kunne diskuterert eiendomsskatt med deg på din blogg vil kanskje like gjerne diskutere kaffe på en annen blogg. Fordelen med sosiale medier er at de har plass til hele deg, ikke bare den offisielle, pressevennlige delen av deg.
Det gjør at det er plass til de kjipe folka som gjerne vil kalle deg stygge ting om du provoserer dem. Det gjør også at du kan motta flere hundre varme, personlige bursdagshilsner og rørende støtteerklæringer hvis du betror internetstammen din at det har skjedd deg noe trist.
Internet er mennesker, tross alt. De er politiske dyr. De er sosiale dyr. De liker søte katter. De tar bilde av tissen sin og laster den opp på 4chan. De kan godt stå bak både artikkelen om kvantemekanikk på Wikipedia og Rate My Poo.
Men er det demokratisk?
At det finnes en arena der alle kan si hva de vil, skaffe seg lesere, kommentere, delta, bidra, finne på, krangle, skape og mobilisere? Duh. Selvfølgelig.
Folk må bare skjønne at Internett ikke er alle ikke-journalister sitt middelmådige avisprosjekt. Og en del av dem som er vant til å få alt de skriver på trykk i avisen, må venne seg til at sosiale medier krever mer av dem enn at de bare skriver en tekst og legger den ut.
Og Hege Skjeie? Twitterdugnaden folk satte i gang for å svare henne var vel bevis godt nok på at hun tok feil om Twitter…
Andre har skrevet mer jordnært og mindre visjonært enn meg. Legg merke til den gode blandingen av journalister, kjente politikere og bloggere under pseudonym. Vakkert, vakkert:
Jakob Arvola, Frøken Makeløs, CarlChristian, Kontrastemning, Katcho, Teknisk Beta, Hjorthen, FjoseBerg, Bård Vegard Solhjell, Paul Chaffey, Sermoconsulting, Linda Fonda, Fr. Martinsen, Moldeklev om IKT i skolen og NONA.
Fredag 20. februar 2009
Det var en gang en søt, liten overivrig valgkampsekretær for Rødt som fikk en utrolig bra idé til støttekampanje for The Pirate Bay. Store deler av gamle og unge over hele verden deler og «stjeler» copyright-beskyttet materiale, og å skulle straffeforfølge fildeling er å kriminalisere store deler av befolkningen. «En side der alle som har fildelt noe ulovlig kan laste opp bildet sitt!» tenkte valgkampsekretæren – dét er jammen en god idé!
Desverre var valgkampsekretæren bedre i Photoshop enn han var med sånne kodegreier, så han kontaktet den lille, røde partiet sine ivrige små nerder. «Lag en sånn nettside til meg!» proklamerte han. «Spre den for hele verden!»
Halvannet døgn med knoting senere, var Filesharer.org klar til å møte Internett. Dere som bare er ute på nett for å hente epost og avbestille bøker i Bokklubben er kanskje ikke klar over at Internett er sitt eget land, med sine eget språk og egen dynamikk, og ikke minst med sine egne utfordringer. Filesharer.org har hatt over femti tusen unike besøkende siden den ble lansert – jeg tenkte jeg skulle la dere få være med på eventyret – steg for steg:
- Vi maser på venner, bekjente og sympatisører til vi har fått lastet opp ca. 100 bilder. Siden åpens for publikum.
- Vi legger inn Filesharer.org på Digg, Reddit og Slashdot, samt lager en tospråklig Facebookgruppe og inviterer alt som kryper og går.
- Vi blogger det og twitrer det og tvinger andre til å blogge og twitre det.
- Vi sender ut pressemeldinger. Duh.
- Vi sletter de første tøysebildene. Joker, Gotham. Varg Vikernes, Ila. Fritz. Den svenske kongen.
- Vi får inn to hundre bilder fra ulike folk, de fleste besøkende kommer fra Twitter. Skandinavia er overrepresenter.
- Noen på Reddit får paranoia og er sikker på at nettsiden bare er en felle for å kunne fange fildelere.
- En musiker ringer Rødt-kontoret og skriker om at nå skal han aldri stemme på oss igjen.
- Vi får små, diskréte eposter fra SUere som er misunnelige for at de ikke kom på idéen først.
- Vi når forsiden av Reddit. Serveren kneler, fordi vi får 16000 på noen få minutter.
- Vi ringer de serveren bor hos og sier «Eh. Hei. Vi trenger 100MB en stund, istedenfor de 10MB vi har. Hvorfor? Vel, vi laget denne piratkampanjen og fikk den på forsiden av Reddit, også…» De snille menneskene sier vi kan få 100MB gratis så lenge trafikken varer, og heia Pirate Bay og alt det der.
- Noen laster opp bilder av hele ledelsen i IFPI-Norge, IFPI-Sverige og platebransjens advokater. Vi lar bildene bli der.
- Plutselig dukker Filesharer.org opp i to tråder på 4Chan – en av dem er på /b/. Vi får mange nye bilder, en del reelle, samt Pedobear, George Bush, Rick Astley (ganger fem) og en del rumpehull og hårete baller. Vi sletter bilder og spiller meme-bingo.
- Skjermskudd av ulike kjendiser som «kriminelle» dukker opp på Twitter, 4chan og Digg. Nytt meme?
- Noen på Reddit er overbevist om at vi er betalt av CIA og skal arrestere alle som laster opp bildene sine. Vi lenker til Facebook, og alle vet at det er kontroller av CIA.
- Vi når fem hundre bilder, og det kule er at det er fra hele verden. Tailand? Yes. India? Jup. USA? Massevis. Storbritannia? Åjada. Skandinavia? Bøtter og spann.
- Noen prøver å starte en digg-tråd basert på et bilde av en liten jente fra Molde under tittelen «Hot filesharer!»
- Vi får skryte og takkekommentarer fra helt fremmede mennesker fra hele verden via Twitter, Facebook og epost.
- Folk legger ut lenker til filesharer.org på en rekke Pirate Bay-støttegrupper og kanaler og ukjente utlendinger kaller den “den offisielle støttekampanjen”.
- Vi får epost fra en snodig kar som gjerne vil komme i kontakt med denne pene Mari Eifring han fant på Filesharer.org. (Jess, hun som er leder i Rød Ungdom, vettu.)
- Vi forsvinner fra forsiden på Reddit, og hovedtrafikken kommer nå fra Twitter. Microfeeden på nettsiden vår blir lengre og lengre.
- Det begynner å bli sent, og vi får flere og flere bilder lastet opp ettersom alle på den andre siden av kloden kommer på jobb. Det kommer færre og færre tullebilder.
- Vi samler sammen lenker til ulike artikler og mediainnslag om kampanjen. Det har ikke tatt av, det er bare dekket av Vårt Land, Teknofil, Hyperion, og vært med i et par radioprogrammer.
- Vi laster opp bilder fra engasjerte voksne som ikke greier å laste opp bilder selv. Vi får bildene på epost. Pussig nok gikk det ikke ann å laste opp .bmp-filer, gitt (c:
- Vi bestemmer oss for å sitte vakt over siden utover natten og slette ufine bilder når de kommer. Noen sitter til tre, noen sitter til seks. Nestemann skal på klokka syv…Eller. Ja. Skulle det. Mellom seks og syv på morgenen blir det lastet opp nesten syv tusen pornobilder.
- Klokken åtte sover alle de små nerdene. Det gjør ikke VG.
- Klokken halv ni blir vi vekket av en fortvilet Torstein Dahle som lurer på hva denne filesharing-siden i Rødt sitt navn er, hvorfor den er dekket i «The best of Rotten.com» og hva i all verden han skal si til VG.
- Vi lager små sanger mens vi sletter alle de ekle bildene. «Tiss-tiss-tiss-do-eeeen maaaann fikk skutt av fjeeeeseeet!-baller-balle-balle i klem!» Det går fort.
- Vi innser at det kom inn mange hundre reelle bilder sammen med alle hengeballene. Jeej.
- Den ivrige valgkampsekretæren må innrømme at han tenkte mer på gjennomføring av kampanjen en informering av ledelsen. Pyttsann.
- Nå vil gjerne media høre om kampanjen. Vi får masse treff og nye bilder via artikkelen på VGnett, samt en del skuffede meldinger: All pornoen hadde forsvunnet før artikkelen ble publisert.
- Jeg takker nei til å delta på noen TV-programmer for å snakke om kampanjen og all pornoen folk lastet opp, jeg er heldigvis opptatt.
Konklusjon? Det var en morsom og vellykket aksjon, alt i alt. Jeg er litt sjokkert i over hvor mye trafikk det faktisk blir på en side som når de store, engelske sorteringstjenestene. Plutselig føltes bloggen min veeeeldig liten. Noen syntes det var fælt at det dukket opp så mye porno og fjas etterhvert. Jeg forventet det når vi ikke forhåndsgodkjente og bare slettet underveis. Så vet du hva du bør tenke på hvis du noen gang skal lage en internasjonal nettkampanje (c:
Onsdag 18. februar 2009
«Betaler du for programvare?»
Vi sitter rundt bordet og diskuterer Photoshop-bruk. En av jentene har ikke nyeste utgaven av Adobe-pakken – hun har ikke råd til å kjøpe den. «Herreguuuud!» sier en av de mindre datakyndige venninnene. «Betalte du for Word også, da eller?» Jeg eier noen få filmer – jeg eier Lord of The Rings-filmene i fine bokser.
Jeg eier samlerutgaver som ser fine ut i hylla. Ellers har Mr. Jackson og jeg 350 gig ruskomsnusk på hjemmepc’en vår – en god blanding av spill, musikk, film og programvare – mer ulovlig materiale enn det The Pirate Bay går i retten for nå.
De “kriminelle” i The Pirate Bay-saken er deg, meg og naboen min. Jeg har vært med på å utforme en støtteaksjon for The Pirate Bay for Rødt med utgangspunkt i dette.
Den heter This is what a criminal looks like og er en side der du kan laste opp bildet ditt for å vise plate og filmbransjen at skurkene de jakter på er kundene og fansen deres, at det er vanlige mennesker. Det er en internasjonal kampanje og målet er å få så mange bilder som mulig.
Vi lanserte siden for en time siden, og har fått 126 bilder siden da. Har du noensinne lastet ned noe ulovlig, så sleng deg på! Og er du skikkelig engasjert, så kan du jo kombinere det med Martin Bekkelund og Magnus Kolstad sin kampanje – last opp et bilde av deg selv med sjørøverlapp over øyet (c:
Du kan følge rettsaken mot Piratbukta her.
Og ja – dette er et meme:
Jeg tægger dere til å laste opp bildet deres og skrive om The Pirate Bay og fildeling (lengre innlegg kommer fra meg når jeg er mindre busy) – eventuelt skrive om hvorfor du ikke blir med i noen av støttekampanjene:
Peter André Jensen, Thomas Moen, Kristin Wangen, Jannekake, Junkfoodjunkie, Marina, NRKbeta, Eirik Newt, Avil – og alle jeg ikke har nevnt i slengen (c:
Og ja- her er bilde av meg lastet opp. Fint, ikke sant?
Lørdag 27. desember 2008
Jeg skjønner meg ikke på Ipublish. Thomas Moen, Ipublishsjefen, følger meg på Twitter, og det var på grunn av ham at jeg begynte å snuse på systemet.
Jeg har snust på mange bloggsystemer før. Jeg har lekt med wordpress i mange varianter, har et utall ubrukte blogspot-blogger, har plundret med testblogger på blogg.no og vgblogg og lekt med mer obskure systemer som blogsome og MyOpera.
Ingen av testbloggene har fått meg til å skifte system, wordpress er overlegent alt annet, men det er spennende å se hva slags systemer folk bruker. Jeg liker å spionere på andre systemutviklere sitt brukergrensesnitt – hvordan de har lagt opp programmet sitt for meg som bruker.
Med alle bloggsystemene jeg har lekt med som utgangspunkt, satte jeg meg ned og laget en Ipublish-blogg. Og jeg beklager å si det: Thomas Moen med venner har kanskje det dårligste bloggsystemet jeg har vært borte i. Jeg snakker ikke om konsept, design eller hvordan de har fått profilerte tenåringsbloggere til å skrive for seg ved å gi dem ekstra oppfølging og dedikert plass på forsiden. Jeg snakker om systemet under Ipublish-panseret, og hvordan det systemet er designet for meg som bruker.
Min første reaksjon da jeg snublet over Ipublish første gang var «Jøss. Finnes det et Mac-bloggsystem?» Et par minutter med undersøkelser viste at nei, systemet var riktignok like proprietært (les: ikke fri programvare) som andre programmer fra Apple, er det utviklet av én fyr og markedsført med et Mac-inspirert navn. Likevel lever systemet så mye på følelsen av å være Mac-inspirert, at det første som møter deg når du logger inn på den nye Ipublish-bloggen din er et bilde av en berte med en Mac.
Hvis du finner ut hvordan du skal logge deg inn på bloggen gang nr. 2, da. Ipublish er også det eneste bloggsystemet jeg har lekt med hvor du ikke har en logisk innloggingsmulighet på bloggsiden din. Du må enten bookmarke innloggingslenken du får når du registrerer deg, eller så må du gå til hovedsiden til bloggsystemet, finne en bitteliten lenke kalt «kontrollpanel» og trykke der for å kunne oppdatere bloggen. Ingen «logg inn»-knapp hverken på min personlige blogg eller på hovedsiden. Jeg hører Jakob Nielsen vri seg i smerte. Det er som om jeg måtte gå til WordPress.com for å logge meg inn hver gang jeg skulle publisere noe på roteloftet.
Hovedsiden Ipublish.no er et kapittel for seg selv. Fokuset på nettsiden ligger på kjendisene de har fått til å blogge på tjenesten sammen med noen svært populære tenåringsblogger. Hvis du lurer på noe, er feedback-knappen plassert langt ute på siden og du må scrolle deg ned gjennom alle de nyeste innleggene på forsiden for å finne navigasjonen på siden.
Vel, hvis du mot formodning skulle greie å logge deg inn på bloggen din gang nr. 2, er det fremdeles en del helt essensiell bloggfunksjonalitet som systemet mangler. Jeg nevner i fleng:
- Muligheten til å sortere ting i kategorier og merkelapper.
- Muligheten til å lage en lenkeliste på forsiden. Sidebaren fylles automatisk opp av alle de siste kommentarene du har fått.
- Mulighet for pingbacks og trackbacks.
- Muligheten for å skrive HTML i innleggene sine. Den delen av editoren brekker i Firefox.
- Mulighet til å se din egen statistikk.
- Muligheten til å pinge tjenester som bloggrevyen.
- Muligheten til å velge mellom ulikt utseende på siden din. Du kan redigere CSS’en, men det er ikke noe alle kan.
Rent teknisk er ikke Ipublish noe mer komplisert enn en WYSIWYG-editor og en bildeopplastningsmulighet med en pen, standarisert forside. På siden «Om Ipublish» står det at Thomas Moen har jobbet med publiseringsverktøyet alene siden 1998. Og ja, det minner mest av alt om hjemmesnekra webapplikasjoner jeg har sett kompiser av meg knote på egenhånd.
Personlig synes jeg det ikke er særlig betryggende at all den tekniske jobben gjøres av en fyr som også gjør all markedsføringsjobben. Når et system får mange brukere, oppstår det masse feil som dermed ikke blir fikset fordi gründeren har nok med promotering. Typiske småfeil kan være sånt som skjer når du prøver å lage punktlister og ordnede lister i Ipublish-innlegg:
Slik ser listene ut på preview:
Slik ser listene ut når du publiserer dem på bloggen:
Jeg skjønner ikke helt hvordan Ipublish-folka har tenkt når de bestemte seg at å skrive sitt eget, lukkede bloggsystem var en knallplan. WordPress vs Ipublish er som Audi vs Olabil. Mens Ipublish ikke har nok folk til å fikse feilene sine og få masse funksjonalitet, utvides og oppdateres WordPress av svette nerder og søte systemutviklere over hele verden hele tiden. Google passer på Blogger, og selv blogg.no har mer funksjonalitet og færre feil.
Samtidig skal ingen ta fra folka at de flinke på markedsføring, og siden måten de får brukere til systemet på er å gi kjendiser ekstra oppfølging og oppmerksomhet, for dermed å tiltrekke seg tenåringer som vil blogge på kjendisstedet, ikke på blogg.no…Jeg skjønner hvorfor flere og flere lager Ipublish-blogger.
Samtidig opererer Ipublish med faste elitebloggere (jeg fniser når jeg bruker ordet) når de huker inn kjendiser og putter bilder av dem øverst på siden sin. Hvis du etablerer deg som helt ny blogger har du ingen mulighet til å bli stor og få mange lesere hvis du begynner på et bloggsystem hvor du ikke kan lage lenkeliste, ikke kan pingbacke andres innlegg, ikke kan pinge tjenester som bloggrevyen og bloggsystemet ditt har statiske lister basert på hvilke kjendiser de har der, ikke hvilke som har flest lesere. Kort sagt – en dårlig deal for deg som er ny blogger.
Det verste er at om Ipublish-folka hadde solgt en pakke alá det Wangen-folka gjør med Norblogg til kjendiser og store fjortisblogger fra blogg.no, med mac-inspirert navn og standarisert design tror jeg det hadde kunnet få opp et levende bloggmiljø rundt navnet sitt på null tid. Akkurat nå markedsfører de teip-og-binders-programvare uten funksjonalitet for harde livet. Det begrenser brukerne deres til folk som ikke vet noe om blogging, eller som får spesielle frynsegoder av Ipublish.
Konklusjon? Velg noe annet. Samme hva.
Torsdag 27. november 2008
Du skjønner – jeg liker ikke msn. Jeg liker ikke facebookchatten. Jeg liker god, gammeldags irc i et terminalvindu nær deg. Jeg liker hvit skrift på sort bakgrunn, liker /msg og /me, liker at alle kan prate i munnen på hverandre og at jeg kan lese backlog i etterkant hvis jeg er opptatt. Jeg vet at irc er ut for alle mennesker som ikke runker unix og synes at all form for ajax er fandens pølse, som mener at det ikke er nettleser før det er lynx.
Etter å ha hengt i Tordenblogg-pjatten en stund slo det meg at «jøss, vi bloggere har jo et skravlebehov!». Så jeg laget en irc-kanal som heter #bloggerby som er åpen for deg som har en blogg og kjenner behovet for å slarve litt uforpliktende med andre bloggere. Du trenger ikke kjenne noen av oss. Det er lov å komme på og si «hei på deg, ukjente venn!»
Likevel skjønner jeg jo at ikke alle er bestevenn med irc, og at mange som en gang var bestevenn med irc, var det i 1999 og husker ingenting.
Derfor har Mr. Jackson skrevet en utmerket guide til å komme seg på bloggerby-kanalen vår:
Hvordan komme seg på chatte-kanalen #bloggerby
Teknisk numbojumbo for de som vet hva de vil:
- Nettverk: IRCnet
- Mulig server: irc.ifi.uio.no
- Kanal: #bloggerby
For firefox-brukere
- Installer ChatZilla
- Restart firefox (som den ber deg om)
- Gå til #bloggerby på irc.ifi.uio.no (Funker ikke lenken? Se under.)
- Du burde få opp et vindu hvor den logger deg på. De som er pålogget er til venstre:
- Velg navn med /nick DittNyeNavn og trykk enter.
Alternative lenker
Lenken gitt over logger deg på irc.ifi.uio.no og åpner kanalen bloggerby. Om du ikke er i Norge (evn.t. langt unna Oslo) kan det være det ikke funker. Prøv disse i stedet:
For Opera-brukere
- Ignorér steg 1 og 2 over. Din nettleser kommer med IRC.
- Følg steg 3 og utover over.
IE-brukere, Safaribrukere etc.
Bruk en ekstern klient, f.eks. xchat eller mIRC. Google er din venn.
Problemer? Spør i kommentarfeltet 
Velkommen skal du være!
Mandag 3. november 2008
Jeg likte deg bedre enn Hillary fra begynnelsen av, og det ser ut som om du er den som ikke blir stemt ut til slutt. Eller- stemt inn, heter det kanskje i valgkampen. Du må tilgi meg – jeg ser fremdeles ikke forskjellen på den amerikanske valgkampen og Top Model sånn i prinsippet. Jeg har valgt meg en favoritt, mislikt resten og heiet foran tv-apparatet.
Nå blir du valgt i morgen, og all statistikk tilsier at McCain må få bilder av deg som knuller geitekillinger om han skal ha noen sjanse. Og la oss innse det: Hadde det funnes bilder av deg som knuller geitekillinger hadde republikanerne plantet dem i pressen for en måned siden. De ville ikke dukket opp på én dags varsel. Ergo kommer det til å være rått parti amerikanerne skal ut og stemme i morgen. Du og folka dine har brukt alt fra PostSecret til dør-til-dør-kampanjer for å få folk til å registrere seg og jage dem ut og stemme.
Ryktene sier at McCain-kampanjen har vært slappe med å «bring out the vote», i motsetning til ved Bush sine kampanjer tidligere. Jeg fatter ikke at dere kan kalle dere et demokrati og ha en lov som sier at ingen har stemmerett før de har registrert seg, og det å registrere seg er noe byråkratisk bæsj.
Nok om det. Jeg spiser hatten til Mr. Jackson om du ikke blir valgt i morgen. Deretter skal Mr. Jackson og jeg ha et par dager mens vi spiser godis, ser på CNN og heier på alle amerikanerne som gjør opprør og snakker om valgfusk. Ja, for du er klar over at det er det som kommer til å skje om du ikke blir valgt, Obama? Du har engasjert folk. De kommer til å ta med seg de private våpenarsenalene sine ut og snipe republikanere hvis alle stemmene fra de mørkhudede bydelene «plutselig var ugyldige og måtte makuleres»…
Jeg kommer til å slutte å heie på deg når du blir president. Jeg vet at uansett hvor mye du snakker om forandring, så kommer du fremdeles til å være president av USA. Det er en del jobber som følger med den tittelen du ikke kommer unna, en del spilleregler du må forholde deg til. Det er litt som raddisguttene Mr. Jackson studerte samfunnsøkonomi med på Blindern. De rakte jevnlig opp hånden og sa: «Men dette systemet er så feil! Det er så urettferdig!» «Jeg driter i om du synes det er urettferdig eller ikke,» sa professoren. «Skal du stå til eksamen, må du lære deg å bruke modellene, ikke bare kritisere dem.»
Presidenten i USA ivaretar USAs utenriksinteresser, og det betyr mer krig, flere millitære intervensjoner, uavhengig av om personen som gir ordren er velformulert eller en klønete apekatt. Du kommer til å være en stiligere krigsherre, Obama. Du kommer ikke til å drite deg ut i diplomatiske sammenhenger og du kommer til å vite at man kan flekse muskler over forhandlingsbordet for å få viljen sin, ikke bare fly inn alt du har av Apachehelikoptere med en gang. Du sier du vil flytte fokuset fra Irak til Afghanistan, og gå inn i Pakistan om nødvendig. En krigstrussel mot Pakistan er ikke bedre eller verre enn en krigstrussel mot Iran, jeg beklager.
Samtidig – jeg har noen forhåpninger til deg, også. Jeg er ikke bare negativ. Jeg håper at du kommer til å slåss mot nettsensur, antiabortfolka, intelligent design i skolen og forbud mot stamcelleforskning i amerikanske universiteter. Fordi deres syn på nettsensur kommer til å påvirke vårt syn på nettsensur, og det at universitetene deres har begrensninger gjør at vi får mindre bra forskning ellers også.
I tillegg har jeg aggresjoner mot antiabortfolk, kreasjonister og nutcasekristne generelt. Jeg vil gjerne at de skal få en litt mer slitsom tilværelse enn under Bush. Likevel, det er ikke her jeg tror du har muligheten til å gjøre den virkerlige forskjellen, Obama. Det som gjør meg mindre bekymret når du inntar presidentplassen i januar, er at du faktisk har en miljøpolitikk som ikke går ut på å holde seg for øynene og si: «Klimaendringer? Jeg ser ingen klimaendringer? Overforbruk-shcmoverforbruk.»
Jeg håper du får åtte år på å bytte ut alle bensinbilene med mer effektive, elektriske og hydrogenbaserte saker. Jeg håper du får åtte år på å investere pengene i vindkraft og andre alternative energikilder. Ja, jeg har en mistanke om at den reelle energiplanen kommer til å bety en masse atomkraftverk og ferdig med det. Men det hadde vært fint. Det er dere som ikke ratifiserte Kyotoavtalen. Det er dere som bruker mest olje, kaster mest plast, kjører mest bil og ikke har noen kollektivtrafikk. Det betyr at det er i USA at miljøbevisstheten må på plass for at det skal skje noen reell endring på verdensbasis.
Kom igjen, Obama. Halvannet år frem i tid kommer jeg til å demonstrere mot noe av utenkrikspolitikken din. Det kommer til å være vanskeligere enn å demonstrere mot Bush, fordi alle kan se at Bush er dust hvis de bare får et bilde av ham. Du er flink og velformulert. Jeg har brukt hele valgkampen på å heie på deg. Det er over når du vinner.
Tirsdag 28. oktober 2008
For oss som henger mye i kommentarfeltene på reddit, 4chan eller andre steder der kommentarfeltene har sitt eget liv og sin egen kultur (eller ukultur, i 4chans tilfelle), har ordet «meme» en litt videre betydning enn det ordet har i den norske bloggosfæren.
Ja, du har meme-er som går i form fra utfordringer fra blogg til blogg, men du har også meme-er som går fra kommentarfelt til kommentarfelt.
En av de mest kjente meme-ene er Rickroll. Å rickrolle noen betyr å poste en lenke til noe og si at det er noe du gjerne vil se, men så viser det seg at lenken går til Rick Astleys debutsingel Never gonna give you up.
En rickroll kan se slik ut:
- De har lagt ut nakenvideoen til Mette Marit på Youtube!
- Du kødder!
- Nei, se her!
Trykket du på lenken? Du ble akkurat rickrollet! Nå må du rickrolle meg! Eid.
Uansett, poenget med at jeg skriver denne posten, er at jeg bare vet om ett kommentarfelt-meme på norsk, nemlig:
Er det for sent å stemme på radiohode?
Meme’et oppstod under Tordenbloggen i fjor, fordi det dukket opp så mange som skulle stemme på radiohodet etter at han røk ut og spurte alle mulige passende og upassende steder om «det var for sent å stemme på radiohode?» Etterhvert begynte alle å stemme på radiohode på passende og upassende steder i konkurransen, for moro skyld. Replikken dukket opp igjen i BloggIdol, da radiohode var dommer. Folk stemte på ham for det, fordi det var en intern vits fra Tordenbloggen.
Siden har uttrykket fortsatt å gå igjen i kommentarfeltene. Folk har stemt på radiohode i Den Gyldne Q, som mulig tittel på boka mi, i avstemniger som ikke har noe med bloggkåringer å gjøre i det hele tatt. Kort sagt: Har du muligheten til å stemme i en konkurranse, men synes at konkurransen er litt teit, kan du spørre om det er for sent å stemme på radiohodet istedet. At han har lagt ned bloggen er intet hinder – han er blitt et kommentarfelt-meme på linje med rickroll, HypnoToad og BelAir.
Jeg skriver dette innlegget fordi jeg tror det kan være nyttig for fyren bak BLOGGtips.no å vite at hans kåring av Norges Mest Populære Blogger muuuligens ikke blir tatt helt seriøst. Du skjønner – det er flere som har stemt på radiohode enn på noen andre. Problemet med kommentarfelt-meme’er er at de er helt uforståelige for folk som ikke har møtt dem før. Så BLOGGtips-mannen teller inn stemmer til radiohode. Jeg hadde syntes det var hysterisk morsomt hvis kåringen endte som «Norges Mest Populære Blogger har ingen blogg», så for all del: Gå og stem. Og husk at det aldri er for sent å stemme på radiohode (c:
Oppdatert: Nomineringen til Tordenbloggen begynner i dag, også. Gå og nominer favorittbloggerne dine til høstens største og mest velarrangerte bloggkåring. Det er kanskje sju stemmer til radiohode i skrikeboksen på siden, for meme-intressertes skyld…
Fredag 15. august 2008
Hvis Mac OSX, Windows og ulike Linux- distribusjoner var redskaper. For at du skal kunne beskrive operativsystemet ditt som «a more civilized weapon for a more civilized age.»
Mandag 11. august 2008
På jobben i dag fikk jeg inn en PC til service:
Meg: Jeg ser du har installert Safari?
Kunden: Safari? Hva er det for noe?
Meg: Apples nettleser
Kunden: Hva er det?
Meg: Det er et program, laget av de samme som lager itunes, som gjør det samme som Internett Explorer
Kunden: Jammen hvordan kom den dit? Jeg har ikke installert noe safari?
Meg: Når du oppdaterer Itunes lastes Safari ned om du ikke sier nei til den.
Kunden: Er den et virus?
Meg: Nei, men vil du ikke ha den der kan jeg ta den bort
Kunden: Er du sikker på at jeg kan bruke ipoden min da?
Meg: Jada, safari har ingenting med ipoden din å gjøre.
Kunden: Men om den lastes ned når jeg oppdaterer itunes så trengs den vel av ipoden?
Meg: Nei, det er kun en lumpen måte å lure brukere til å laste ned deres nettleser.
Kunden: Fysj, det syns jeg ikke noe om, jeg vil ikke ha noe annet enn Internett.
Hvorpå avinstallerer jeg Safari og viser kunden hvordan hun i fremtiden kan unngå å installere det igjen.
Kunde: Huff, dette kommer jeg ikke til å huske…
Meg: Slapp av, det er bare å huske å hake vekk alt som står i den nederste ruten.
Kunde: Har de lov til å …snike den inn?
Meg: Ja.
Kunde: Det burde ikke vært lov. Jeg syns ikke noe om det!
Jeg er enig med kunden. Det er uetisk av Apple å snikinnføre et program uten å informere
brukeren på en skikkelig måte. Selvsagt, jeg ville sett det. Alle erfarne databrukere ville sett det.
Jeg har et reelt valg om jeg vil installere safari eller ei, men for deg som er en bruker som synker ipoden sin i ny og ne og lydig trykker “oppdater” når du får beskjed om det, er det ikke like lett. Du legger kanskje ikke merke til om det er en ekstra EULA de trykker “agree” på?
Og det er ikke så rart- du gjør bare det vi mer data-kyndige har lært deg opp til å gjøre:
Kunde: Hva gjør jeg nå?
Meg: Trykk: OK, neste, agree eller noe sånt.
Kunde: Er du sikker?
Meg: Jada.
Jeg blåser i om Safari er en god nettleser eller ei. Likevel blir jeg skeptisk av at Apple må snikinstallere den. Er den ikke god nok til at brukerne kan laste den ned av egen fri vilje?
Jeg regner med at jeg vil prate med flere brukere som lurer på «hva stoppklokken der nede er», eller som rett og slett ikke legger merke til den før jeg sier:
«Jeg ser du har installert safari?»
Avarielle er Virrvarrs topphemmelige gjesteblogger. Esquil har Truls, Robinson har Fredag og jeg har fått Avarielle. Hun har vært fast innslag i RL-livet mitt i mange år. Kanskje blir hun fast innslag i bloggen min, også? Når Avarielle ikke jobber med å reparere datamaskinen din, finner du henne på et serverrom nær deg. Bow to her, caus she is root. Og ønsk henne velkommen, selvfølgelig (c:
Tirsdag 29. juli 2008
Jeg har et klistremerke på postkassen min. Der står det «Uadressert reklame? Nei takk.» De fleste av oss har et sånt nå, rett og slett for å unngå masse papirsøppel og fysisk spam i postkassen sin. Ved siden av at det er plagsomt å sortere viktige papirer ut av en tykk bunke glanset papir, sparer jeg miljøet.
Jeg har et utmerket spamfilter. Jeg slipper å lete etter viktig epost mellom tilbud på penisforlengelse, brystforstørrelse, spennende piller og rare slankemedikamenter. Svusj, sier spamfilteret og spiser alt som forteller meg at jeg kan «make your girrl happy with big diCCk» og «cum 500% moore!»
Jeg har en adblock-plugin til Firefox. Henger du ikke med nå? Det er fordi at jeg skal slippe å se slitsom reklame når jeg besøker nettaviser, blogger og større nettsider.
Jeg er på internett fordi jeg vil ha informasjon og underholdning, og vil slippe forstyrrende elementer i form av store flash-reklamer, animerte gif-filer, irriterende javascript og unødvendige bilder mens jeg leser. I tillegg tar reklame veldig mye båndbredde og gjør at nettsider tar lengre tid å laste.
Jeg leser VG, Dagbladet og Aftenposten 100% reklamefrie og blir stadig like paff over hvor glorete og nedlesset de er i annonser når jeg besøker dem via en annen nettleser eller bruker noen andres datamaskin.
Vil du ha en reklamefri surfeopplevelse? La meg forklare hvordan:
- Gå inn her og last ned Adblock Plus til Firefox. Følg instruksjonene og installer den.
- Bruker du ikke Firefox, sier du? Da er det antageligvis to alternativer: Du bruker Internet Explorer og har et vondt og vanskelig liv på internett. Les om hvorfor du bør bytte nettleser her. Hvis ikke bruker du Opera, og kan gjøre det samme som Adblock kan hvis du høyreklikker på nettsiden du besøker og velger «block content».
- Har du installert Adblock Plus? Flott, da skal det dukke opp et lite «forbudtskilt» øverst ved siden av søkefeltet ditt. Er det rødt, er adblock aktivert. Er det grått, er adblock deaktivert. Du kan høyreklikke og velge «aktiver» hvis den er grå.
- Besøk en stor nettside du besøker ofte, som f.eks en nettavis. Her finner du tonnevis av reklame. Du har nå to valgmuligheter: Du kan enten høyreklikke på den konkrete annonsen du vil fjerne og velge «adblock image» eller «adblock frame». Annonsen vil dermed forsvinne. Ulempen er at dette ikke fungerer hvis det f.eks er en flash-fil. Se neste punkt for videre instruksjon.
- Klikk på adblock-ikonet, og du vil få opp en laaang liste med ulike nettadresser til bilder og innhold på siden du er inne på. De er merket «script», «object», «image» og «frame». Hvis det er en flash-fil du vil slippe å se, er den et object. Finn en url til noe som er merket med object, merk av og trykk enter. Svusj, så forsvinner reklamen- for godt på denne siden!
- Hvordan du vet hva som er reklame når du ser det som nettadresser? Enkelt. De fleste reklamelinkene heter gjerne noe med «adserver», «ad» eller andre ting som ikke er relatert til innholdet på siden du er inne på. Adresser merket «dagbladet» vil du beholde, mens adresser med «ads» i adressen vil du fjerne. Hvis du synes det er vrient å navigere via nettadresser, kan du prøve deg frem. Hvis du adblocker noe som er en del av avisen eller bloggen, som et bilde eller en youtube-film, kan du gå tilbake og endre den adressen du valgte å blokkere. Prøv deg frem!
- La oss bli avanserte: Hva om du vil blokkere reklame fra en hel server? En leverandør, ikke bare et bilde? Det er ganske enkelt. Når du har funnet noe du vil blokkere, for eksempel en nettadresse som ser ut som dette: http://adserver.tøys.net./pendame/dagbladet/gif/krarererjielrjer&%/osvosv, vet du egentlig at alt som kommer fra http://adserver.tøys.net er informasjon du ikke er intressert i. Du kan lage et filter ved å fjerne alt som står bak adressen over og sette en * bak. Filteret ditt vil se slik ut: http://adserver.tøys.net* Det betyr at om adserver-folka leverer reklame til flere nettsider, kommer de til å forbli blokkert for det uansett. Med noen dager aktiv adblocking kan du dermed surfe nesten fullstendig reklamefritt på alle nettsider uten å måtte sile hver dag.
Det enste du ikke får fjernet med adblock er google-ads og skriftlig reklame, men det er jo ikke det mest slitsomme eller båndbreddestjelende, heller.
Jeg lurer på er hvordan alle bloggere som skal tjene store penger på annonser forholder seg til oss adblock-brukere? Jeg surfer jo alle fra Vampus og Drea til Norske Plugins fullstendig reklamefritt, og det er vel ikke med i beregningen når man setter opp reklame på bloggen sin?
W 
Daniel S. Jackson
Hanne
Caro
Lisa 
Trips & Tics
Fata
sinobell
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
