I et annet liv, ville jeg vært musiker. Jeg spilte klarinett hele oppveksten min, og jeg elsket å øve. Jeg elsket at det kom melodier og at det var meg som frembragte dem. Det var en makt i musikken.
Jeg merker det noen ganger når jeg synger, selv om jeg er mye dårligere til å synge. Det er ikke det at jeg er så flink at jeg skjønner at jeg ville vært musiker, men jeg liker det så godt at jeg kunne gjort det til jeg ble flink og fortsatt ikke gått lei.
Men jeg ble ikke musiker. Jeg sluttet å spille på ungdomskolen. Jeg torde ikke ha med klarinetten på skolen før øving fordi folk sparket etter den.
Dessuten var jeg egentlig litt redd for musikken. Ikke den man spilte selv, men den man skulle høre på.
Utover en Tjakovsky-cd var det ikke mye musikk som strømmet ut av høytaleren der jeg vokste opp.
Foreldrene mine forbannet alle radiokanaler som bare spilte musikk, musikk og atter musikk, så populærmusikken som fenomen var nesten fullstendig ukjent for meg før slutten av barneskolen.
Behovet for å late som om jeg hadde peil og greie å passe inn var langt sterkere enn behovet for å finne noe musikk jeg likte. Jeg likte å ha folk som likte meg, sånn i bunn og grunn.
Jeg fulgte med på top 40 med en intens oppmerksomhet. Jeg skulle hvertfall henge med nå.
Samtidig var det vanskelig å late som om jeg likte noe av den mer kompliserte musikken folk i klassen likte.
Mange hadde vokst opp med foreldre som hadde digre platesamlinger, og hadde derfor en helt annen smak i musikk enn det som gikk på VG-lista til enhver tid.
De delte villig musikk med meg, men jeg slet med å forstå noe av det. Da en av jentene puttet på meg et par øreklokker og skrudde på Joni Mitchell klarte jeg ikke lyve en gang. Jeg likte det ikke.
Jo eldre jeg ble, jo skumlere ble det å snakke om musikk. Jeg var klar over at mye av musikken jeg hørte på egentlig ikke var noe bra, jeg husket ikke navn på sanger eller artister og jeg visste ikke hva som var hva.
Jeg hadde hørt min første Beatles-låt i en alder av fjorten, og sanger som for de fleste andre var klisjéer var nye for meg.
Jeg kunne skille en ters fra en septim, jeg kunne lese og skrive noter, og jeg kunne klassisk musikkhistorie, men hvis noen satte på «Bad» visste jeg ikke at det var Michael Jackson.
Det var fint å få Internett og kunne utforske artistene i fred uten å måtte kjøpe alt sammen. Men det å piratkopiere sanger for å høre på dem har sletts ikke vært så effektivt som Spotifys musikkbibliotek.
Det går raskere, jeg fyller ikke opp harddisken med masse rot og jeg kan se hvilke artister folk som liker en bestemt artist også liker.
Så er det også interessant å se hvordan smaken min har utviklet seg. Jeg begynte populærmusikkutdannelsen med den Joni Mitchell-sangen jeg virkelig ikke hadde likt, og nå liker jeg den.
Fjortenårgamle Virrvarr og 23-årgamle Virrvarr lytter på ulike måter.
Her er noen av artistene jeg ikke hadde hørt noe av før som jeg har begynt å like:
Tom Waits
Damien Rice
Rufus Wainwright
Regina Spektors
Anthony and the Jonsons
Joni Mitchell
Fra før har jeg likt Tori Amos, Johnny Cash, Miles Davis og Billie Holliday.
Jeg skjønner at jeg egentlig har tatt dette med musikk veldig alvorlig, fordi jeg synes det er mer enn en smule nifst å skrive om hvilke artister jeg liker.
Hvis dere har lyst til å hjelpe meg med musikkprosjektet mitt, setter jeg pris på om du anbefaler en musiker eller en sang i kommentarfeltet.
Det føles litt som hjemme. Gamlebyen har forvandlet seg til en blanding av Robin Hood-landsby og kulisser til En midtsommernattsdrøm. «Jeg må ta løs mikrofonen» sier jeg. «Jeg må alltid hoppe opp og ned når jeg leser. Det er så upraktisk med stativ.» Så leser jeg tekster dere har hørt før, men som var ukjent for publikum på Månen.
Jeg var så sjenert da jeg kom bort på festivalområdet for å skrive kontrakt. Jeg er ikke redd for noen. Nå. Men jeg er fremdeles nervøs ovenfor folk som jeg så veldig opp til. Før. Det er ikke så lett å forklare hvorfor folk som gikk i 10. klasse da jeg gikk i 7. klasse fremdeles er mye mektigere og høyerestående enn tradisjonelle statuspersoner, men sånn er det for meg. (Jeg kom over det.)
Månefestivalen er laget av alle dem som var litt eldre enn meg da jeg var liten. De har pyntet Gamlebyen, gitt statuen av Kong Fredrik elektrisk gitar, de selger økologisk mat på torget og de har hengt opp papirlanterner i trærne.
Jeg svever rundt i en sky av det beste av ungdomstiden min ispedd alt jeg forbinder med Natur og Ungdom og Steinerskolen i Fredrikstad. Jenter jeg har sett vokse opp ved siden av meg står plutselig på scenen og synger så alle stopper. De har hengt opp en solid voksenhuske over vollene. De har bygget en trojansk hest i tynne lister og silkestoff og fylt den med kammermusikk og eventyrfortellere.
Jeg har VIP-pass og lommene fylt med bonger og egenskrevne tekster. Mr. Jackson og jeg klemmer gamle og nye kjente og danser-danser-danser. Jeg gikk hjem i natten med en følelse av at alle er på rett sted, på rett vei, at alle får til det de vil, at alle festivaler burde være sølefrie og ha smilende raddiser som arrangører.
Når jeg trenger litt nerdeterapi ender jeg ofte opp med Jonathan Coulter. Internetfenomenet lager utelukkende musikk under creative common-license. Dette fører til at han lever av mp3-salg, konserter og donasjoner, samt at youtube er full av artige musikkvideoer basert på låtene hans.
Har du allerede stjålet musikken hans, kan du kjøpe en dansende ape eller banan og ha på nettsiden din for å vise at du er kul. Mange gjør det.
Jeg tenkte jeg skulle introdusere dere for tre av mine Coulter-favoritter. Jeg har valgt tre musikkvideoer basert på World of Warcraft. Delvis fordi jeg er tørrlagt WOW-spiller, delvis fordi folk faktisk iscenesetter sangene i spillet og lager filmer av det. Det er en av de mer særegne måtene å lage musikkvideoer på.
Første sang ut:
>re: Your brains
Teksten er formulert som en epost til Tom fra Bob. Bob er blitt en zombie sammen med mange kollegaer på kontoret. Tom har stengt seg inne. Bob forsøker å forhandle med Tom så han skal få spise hjernen hans. Ubetalelig.
Grevinnen og jeg skal intervjues av radiOrakel på mandag, og i den forbindelse ba programlederen oss å velge ut fire låter vi ville at skulle spilles under sending. Musikk er et vanskelig tema for min del. Jeg er vokst opp med lite annen musikk enn allsang og barnesangkasetter, og har mer utøvende enn lyttende erfaring med kunstformen. Jeg elsker musikk, men jeg har ikke noe språk å snakke om det i.
Mens vennene mine sitter og diskuterer vokalister, bassister og ulike lydbilder hos favorittartistene, blir mine utsagn om sanger jeg liker mer i nærheten av: «Åh, den der ja. Den gråtung regnværsdag med lunken Earl Grey-sangen, den som er litt fiolett i kantene og lukter råttent løv. Den får meg til å ville skrive vemodig poesi og legge puslespill.» Å be meg liste opp favorittsjangre og yndlingssanger blir en pine. Jeg har 200 gig musikk og en proppfull mp3-spiller, men kan ikke si noe mer presist enn at jeg «liker sanger som får meg til å føle noe».
Må jeg svare noe kjapt, sier jeg alltid «jazz». Ikke fordi jazz er favorittsjangeren min, men fordi alle jeg treffer er metalheads og kan ikke en dritt om jazz. Dermed slipper jeg oppfølgningsspørsmål om hvilke artister og stilarter jeg foretrekker, og om Miles Davis eller Chet Baker har betydd mest for sjangerens utvilkling.
Uansett: Jobben var å finne fire sanger. Jeg gjorde som jeg gjør når jeg er i tvil: Jeg spurte Internett. Jeg fant kåringer av de beste, skeive kjærlighetssangene, de beste feministlåtene og de beste womanistlåtene. Jeg fikk svar på facebook, jeg fikk svar på Twitter, og vips- så hadde jeg ikke fire fine sanger som passet, men et lite album av sexpositive, hurra-for-jenter, skrålende kule pulesanger med feministisk snert.
Nå har det seg sånn at jeg får inn meldinger overalt om at folk har kjøpt boken, og er i ferd med å lese den. Så hva er vel bedre enn å lage et lite Jenter som kommer-soundtrack du kan høre på mens du leser?
Soundtrack – ikke i proioritert rekkefølge:
Rebel Girl
Bikini Kill’s klassiker, her med en youtube-film med alle de barskeste damene populærkulturen har å by på. Jeg kunne sikkert funnet den ordentlige musikkvideoen til sangen, men det kjennes dobbelt så bra med Buffy til. Sånn er det bare. Takk til Trude og Marte.
Real Woman:
Poison Girls er et av bandene jeg har oppdaget i prosjekt «lete etter låt». Et feministisk, anarkistisk punkeband med en middelaldrende, knallbarsk dame som vokalist. I’m in awe. Her er en av musikkvidioene deres, Real Woman. Takk til TB og Fr. Martinsen.
Can’t Hold Us Down
Fra punk til populærkultur: Feministing har kåret Christina Aguilera og Lil’ Kim sin låt til tidenes beste feministsang, og selv om dette ikke er min type musikk, er jeg tilbøyelig til å være enig. Det er godt å høre tekst som dette fra vår tids store tenåringsforbilder. De når flere enn Poison Girls, om ikke annet.
This is for my girls all around the world
Whove come across a man who dont respect your worth
Thinking all women should be seen, not heard
So what do we do girls?
Shout louder!
Fuck the pain away
Det er ikke en skikkelig sexbok uten skikkelige pulesanger, og Peaches sin Fuck the pain away er en utradisjonell, het låt. Takk til Mihoe for tips.
Jeg fant ingen god musikkvideo du ikke må logge deg inn på youtube for å se (mindreåringe osv), så her er en med statisk bilde av en rosa truse.
Icicle
Tori Amos er selvskreven på denne listen, og Icicle handler om masturbasojn. Takk til Delirium som minnet meg på essensielle artister som manglet.
Jeg er av den oppfatning av at du ikke kan lage et soundtrack til Jenter som kommer uten noen sanger av Cyndi Lauper. Vibeke foreslo denne gladklassikeren. Jeg blir i godt humør bare av å se videoen. Ikke bare spruter Cyndi av energi- hun danser akkurat som meg!
En annen Cyndi Lauper-klassiker. Det kan diskuteres om sangen er god, men den handler om jenter som onanerer og får orgasme, så det er en Jenter som kommer-låt, utvilsomt. Takk til skitsamma for tips (c:
En punkrock-låt fra The Gossip, skrevet som et svar mot Bush-regjerningens forsøk på å forby homofiles rett til å gifte seg i den amerikanske grunnloven. Kul sang, tøft band, god sak. Takk til Undre.
Gunpowder and Lead
Feelgood om vold mot kvinner, også fra Feministing sin ti på topp-feministsanger. Hør og bli glad. Dette er opprørs-køntri.
I kissed a girl (and I liked it)
Ja, Katy Perry er blitt anklaget for å stadfeste myten om at klining mellom jenter bare er noe tull som skjer på fest. Dette er fremdeles en av de første mainstream-poplåtene om jenter som kysser jenter, og på reaksjonene sangen har fått, er det tydelig at den trengtes. Jeg skulle ønske denne sangen hadde eksistert da jeg var liten og engstelig inniskapet. Og reaksjonene? Dette bildet sier vel sitt:
Jeg har vokst opp i Østfold, og kjente bare Frognerbadet av omtale og fra DeLillos sang ved samme navn:
Dette ække snakk om nostalgi. Solen skinner og det er fryktelig varmt. Jeg har en pose med et håndkle i, og en badebukse det var flaks at jeg fant. Jeg slikker på en splitt mens jeg runder Matisen, og spiser opp resten av det gule på isen, mens jeg parkerer sykker’n utenfor Frognerbadet….
Mr. Jackson, derimot. Han er innfødt osloenser med inngrodd skrekk for saltvann, tang og tare. Faktisk er han like begeistret for vann som den forrige katten min og det å dra på badetur krever en del forhandlinger. Vann er jo som kjent vått. Frognerbadet, derimot. Der badet han da han var liten. Det er tredve grader ute, og temperert klorvann kan gå. Muligens. Kanskje. Okda. Det er så avsindig varmt.
Jeg hadde badet i utendørs svømmebaseng før. Kanskje det var all huden som gjorde meg så sjokkert? Overgangen fra køen ved billettluken til garderoben inne i badet? Her står vi påkledde, anstendige, sminket, med håret oppsatt, sommervarme og adskilte.
Vi går påkledde og adskilte inn i garderoben, og plutselig er det som om intimsonen smelter. Jeg står side om side med folk ved garderobeskapet; en gammel mann, en asiatisk utseende ung dame, et lite barn, en feit fyr, og vips- så forvandles de til hud, hår, strekkmerker og ulekkert badetøy.
En eldre herremann som ville glodd stygt på klærne mine på bussen formerlig vifter rundt på snopp og slengballe mens han sprader i dusjen. Det løper nakne unger av begge kjønn mellom mamma og pappa som dusjer i hver sin del av garderoben. En fembarnsmor slipper løs valker og hengepupper i en sliten badedrakt hun har trukket så vidt over knærne.
Et eller annet sted i skogen av uvesentlige, usjenerende kropper skjønner jeg at jeg er ganske så naken selv også. Jeg står i undertøyet i en stor forsamling og jeg er ikke redd.
Vi plasker over i bassenget og alt er skinnende blått. Blå himmel, blått vann, blå detaljer. På vei ut i vannet skjønner jeg hva det er som er så avsindig annerledes. Jeg er ikke tenåring mer. Sist gang jeg spankulerte uanstrengt og avkledd på et badested var før jeg fikk pupper. Lenge før jeg fikk pupper, når jeg tenker meg om.
Jeg husker følelsen av å stå rygg mot rygg med en venninne og trusetrikse-bh-trikse-skifte fort-fort bak et digert badelaken før vi beinfløy i vannet så ingen skulle se oss i bikini. Magen inn. Puppen frem. Rumpa ut. Lag trutemunn når de volleyballspillende guttene ser din retning. Så lenge du hadde vann til halsen var du fri og avslappet, men veien mellom strandlinja og håndkle var helvete.
Nå er jeg avkledd, korthåret, bolledeighvit, lubben og lykkelig uanstrengt sammen med masse andre nakne folk. Du ser ikke din egen utilstrekkelighet for bare mangfold på Frognerbadet. Likevel – de 16-årgamle jentene er absurde. Der sitter de slanke, solbrune og nervøse og dekker seg livredde med store håndklær mens Tante Tjukk ved siden av dem veller ut i hele sin toppløse transcendens.
Jeg vet de er redde for at noen glor stygt på dem. De kropper seg, skotter engstelig fra side til side og haler inn slanke mager for å se enda tynnere ut. De skjønner ikke at alle Frognebadets kikkere har festet blikket på bartemannen i Borat-bikini og at den centimenteren de har med fett på magen ikke er synlig for andre enn dem selv.
Jeg svømmer, slikker sol og har «glemt» kroppen min. Det er godt å være naken. Det er deilig å tillate kroppen å være den fysiske manifesteringen av meg, ikke en gjentstand for aktiv bedømmelse og fordømmelse til enhver tid.
Jeg liker den hvite buen som er magen min, den melkehvite veien som er fjellet av lår, de lyse armene og de myke hendene. Ordene mine går fra å forklare hvor mislykket kroppen min er i sammenligning med et pornoideal og begynner å nærme seg et prospektkort-beskrivelse.
Mr. Jackson stresser rundt og prøver å unngå at den skummetmelksfarvede huden hans blir tredjegradsforbrenningsrød. Han mumler et eller annet på vei ut i vannet om at «Mad Dogs and Englishmen go out in the Midday Sun».
Jeg ligger helt stille i vannskorpen og flyter mens kjærestepar kliner, unger stuper, bestemødre synkronsvømmer og tenåringsgutter har vannkrig. Jeg som har tilbragt så mye tid med å være redd for å bli gammel og stygg. Hvem hadde ant at man egentlig blir gammel og trygg?
Jeg har ikke noe reklame eller google-ads på Revolusjonært Roteloft, men jeg gir selvfølgelig gratisreklame til Bra Folk (TM). Dagens anbefaling er rapduoen Hank & Mari, som selv vil påså at de ikke er hiphopartister, men rapaktivister.
Og la oss innse det- mens høyresiden og arbeiderpartiet har mest makt, mest penger, flest byråkrater og posisjoner, har vi på ytterste vestrefløy de flinkeste kreative folka, kunsterne og musikerne. Det er lenge siden jeg kom frem til at Unge Høyre kan stå der med den svære bussen sin fulle av bærumsgutter i lyseblå trøyer i valgkampen, når vi kan lage de beste konsertene.
Hank & Mari er blant dem som driver med både politikk og musikk. Tidligere har de laget singelen «Feminist, but gangsta!», den beste motvekten til all sexistisk hiphop der ute. Du kan jo ta en kikk på musikkvideoen?
Nå er de ute med en ny singel, Triks og slagord. Du kan kjøpe den her for en totalkostnad på 30 kr, og du kan høre to av låtene deres her. Den siste, Rist det av deg! er sluppet i solidaritet 14. mai med at Israel har okkupert Palestina i 60 år. Og «Rist det av deg!» er selvfølgelig hva Intifada betyr på norsk (c; Det fullstendige albumet kommer i 2009.
Hank & Mari har tidligere vært med i musikkprosjekter som Appendix og Røde Sauer, som skulle være kjent for en del av de faste leserne mine. Nå satser de på rapduoen, med slagordet «Halvparten så gamle som deg, dobbelt så drøye som deg!» Og hva slags musikk vil de lage? Jeg tenker jeg skal sitere dem selv:
Reint musikalsk balanserer Hank & Mari på en tynn linje mellom allsangvennlighet og beinhardhet. Innholdsmessig på en minst like tynn linje mellom moro og alvor.
Ved siden av å lage musikk, har Hank og Mari smurt aktivistmaskineriet i Oslo i mange år, organisert, fikset og sitter idag i ledelsen til Rød Ungdom begge to. Mari har fått mye oppmerksomhet som en av de få unge jentene i hiphop-Norge. Det mest påfallende var da hun og de andre fra Røde Sauer fikk fjeset sitt klistret utover hele forisden av Oslo S som en del av et kunstprosjekt om jenter som rapper. Mari i midten.
For å bøte på at det er så få jenter som driver med hiphop har hun vært med å arrangere egne rap-kurs for jenter. Jeg har vært på et sånt kurs, og det er fremdeles på «Top Ti skumle ting Virrvarr har gjort i sitt liv». Det betyr ikke at det ikke var bra, også ^_^
Best av alt- Hank & Mari skal være blogg-aktive utover, så man kan følge med på hva de gjør både politisk og musikalsk på denne siden her. Jeg har oppdatert lenkelisten min, og det burde alle andre fans og meningsfeller også gjøre. Og samtlige burde ta turen innom.
Det var dagens reklamepause. Det hjelper når den er ektefølt.
W 
Daniel S. Jackson
Hanne
Caro
Lisa 
Trips & Tics
Fata
sinobell
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
