Arkiv »
Arkiv for kategorien ‘Mimring’
Mandag 20. oktober 2008
Jeg begynte å blogge fordi alle jeg kjente hadde en blogg. Fra 2006 til idag har listen over «Røde bloggervenner» blitt kortere og kortere, og når jeg blar gjennom listen og spør meg selv: «Hvem har egentlig oppdatert de siste…tyve dagene? Den siste måneden? Siden august? Siden 2007?» blir det en svært kort liste igjen. Nå er ikke listen helt rettferdig, siden jeg har plassert Tiram på feminist-lista, og hun definitivt er rødblogger, også, men tallene er talende: Hvor er alle rødbloggerne mine hen?
Jeg spør meg selv: Er problemet at jeg er utdatert, eller at det faktisk er færre rødbloggere der ute enn da jeg begynte? Har alle mine gamle kamerater med skrivekløe lagt inn årene, og blitt erstattet av nye, flinke folk jeg bare ikke…vet om?
Folkens- jeg ønsker meg ikke så mye. Jeg ber bare om blogger med tidvis politisk innhold skrevet av en person som definerer seg selv som revolusjonær i en eller annen form – kommunist, sosialist, ræddis, radikaler, marxist, marxist-leninist, ml’er – velg merkelappen du er komfortabel med.
(Hey, du må gjerne være trotte for min del; men er du SV’er eller lengre til høyre kommer jeg til å putte deg på «Smarte synsebloggere», ikke rødbloggere.) Og jo – én ting til: Du må oppdatere den bloggen din. Du trenger ikke være like manisk som meg og skrive hver dag/natt, men du bør publisere et eller annet annehver uke. En gang i måneden om du skriver skikkelig bra. Jevnlige oppdateringer – all I ask.
Røde, døde blogger jeg pleide å lese:
Hvis du ikke er på listen, så er det fordi bloggen din er så død at jeg ikke kunne lenke til den, eller at du skriver om så upolitiske ting at du ikke kvalifiserer til «rødblogger», men «venn av Virrvarr som har vært medlem av rørsla»-blogger. Og ja- jeg har ikke regnet med dem som har lagt ned bloggen sin med vilje. Dette er en liste over folk som fadet stille ut. Likevel- noen gjenoppstår hver fjerde måned eller noe i den stilen:
Lazarusbloggere:
- Gud bedre
- Hat og kjærlighet
- Alternativet, selv om han har gjort comeback med å skrive om hvor gøy det er med dyrevold, så jeg vet ikke om det telst. Ja, Stian. Å le av maltrakterte kaniner gjør deg til et dårlig menneske. Fakta.
- Propagandakanalen (woops, her lovte jeg å hjelpe til selv en gang i tiden. Så mye å skrive, så lite tid.)
- Raddisfjortis
Klorer seg fast:
Problemet med den siste listen er at storparten av bloggerne skriver nesten utelukkende personlig, og jeg oppererer med en vid definisjon av rødblogger når jeg tar dem med. Dette blogginnlegget er en utfording til dere som aldri oppdaterer mer: Begynn å skrive igjen. Jeg savner dere. Jeg liker å lese det dere skriver og det er kjipt å slette folk fra lenkelista fordi dere ikke har oppdatert siden 2007.
Dere som vet at dere ikke kommer til å skrive mer: Si fra til meg, så sjekker jeg ikke bloggen deres nevrotisk hver måned for å vite om jeg skal legge dere til lista over aktive rødbloggere igjen. Til dere blogglesere der ute: Linker til gode rødbloggere, vær så snill?
Er det bare det at jeg kjenner én rødbloggerøy, eller er denne raddistørken en generell tendens på Interettets åpne hav? Dere skjønner- hvis denne tendensen fortsetter kommer de få rødbloggerne som oppdaterer til å havne i andre kategorier og hele rødbloggerlista blir slettet. Trist, men nødvendig når nesten alle forsvinner. Jeg startet denne bloggen på grunn av dere, folkens. Ikke skuff meg.
Søndag 12. oktober 2008
Jeg fant skoledagboken min fra 9.klasse. Det er en fillete lefse full av Ole Brumm-bilder, klistremerker og navn med hjerte rundt. Jeg ser av tekstene at jeg så på meg selv som super-individualisisk-freaket-spesiell-alternativ, men jeg skrev de alternative manifestene mine i en Ole Brumm-skoledagbok dekorert med glitrende hjerteklistremerker. Det beste er likevel korte notater om hva som har skjedd hver eneste dag. Tilsammen utgjør de en ramme for en…artig ungdomstid. La meg gi dere noen klassikere:
13. august:
Var i byen. Kjøpte dritkul grafittibukse på Streets of London. Traff Torbjørn Jagland 
Jeg sa til ham at han var skikkelig dust.
16. august:
Randi og Charlotte slo opp, men ble fort sammen igjen.
18. august:
Lekte ekteskapsrådgiver for Randi og Charlotte i to timer på telefonen.
20. august:
Lillesøster 11 år. Randi og Charlotte har vært sammen i seks månder! (brudd ikke medregnet)
11. september:
Skulket skolen. Dro bort på Tinlund (red. merk: naboskolen), snudde stedet på hodet. Marie og jeg klinte foran hele skolegården, og så ble vi kastet ut av lærerne 
Noen har kjørt fly inn i to tårn i USA. Jeg skal bli politisk aktiv.
15. september:
Så film med Randi, Charlotte, Marie og SU-Sander. Han stakk hånden sin innenfor genseren min mens vi så på film. SV er uaktuelt for meg politisk.
23. september:
Var i kirken!!! Sykt elendig! Bestemt meg!!! Borgerlig eller ingen konfirmasjon for meg!!!!
30. september:
Hjalp farmor. Randi og Charlotte slo opp
1.oktober:
Dro på fest. Ble veldig skev. Ble medlem i SU likevel…
15. oktober:
Randi og Charlotte slo opp (igjen)
Oppsummering oktober:
Det dummeste jeg sa: At Randi er stygg, dum og barnslig.
Hvem jeg sa det til: Randi :-\
Månedens nedtur: SU-møte. Alle var kjipe rollespillnerder på 20.
17. november:
Spilte rollespill hos noen gutter i klassen! Kjempegøy!!!
Andre artige ting er vennesidene, hvor folk har skullet gjette på hva jeg kom til å bli når jeg ble stor.
Jeg tror du blir….
– Ond trollmann
– forfatter eller journalist
– kul selv når du er 80
– president
– luksusbohem
– …skuespiller?
– forelsket i en dust med langt hår
– statsminister over hele jorda
– feit
Slik er historien om ungdomstiden min, fortalt i stikkordsform på direkten. Jeg kunne skrevet malende beskrivelser om perioden slik jeg husker den, jeg kunne vist bilder, fortalt historien i tredjeperson, men det blir ikke så herlig, absurd teit som disse dagboksnotatene. En av hovedgrunnene til at jeg liker dem så godt, er notatene om 11. september. De minner meg om Kafkas dagboksnotater fra 1. verdenskrig:
2. august. Germany has declared war on Russia. Swimming in the afternoon.
Så mye påvirker de storpolitiske hendelsene oss der og da. WTC fikk rett og slett ikke like mye oppmerksomhet som de gjentatte bruddene til Randi og Charlotte ^_^
Mandag 6. oktober 2008
Da jeg var liten trodde jeg at det lå et magisk land på Marienlyst. Deler av barndommen min var fullstendig TV-fri, og da vi først fikk et fjernsynsapparat (som riktignok var sort/hvitt, bare fikk inn signaler når det ikke regnet eller blåste og hadde en lei uvane med å få bildet til å hoppe opp og ned) var det én kanal og ett program som vi så: Barnetv på NRK.
Greit, jeg visste at en del av innslagene var skuespillere, dukker og plastelinaklumper. Jeg trodde ikke at Tøydukke-Anna var levende eller at Flukten fra dyreskogen var noe annet enn animasjon. Jeg skjønte at et menneske laget stemmen til Tøfflus. Jeg visste at tøfler ikke var så taleføre til vanlig.
Men Huset med det rare i, Portveien 2, Sesam Stasjon og resten av Skomakergata fantes på ordentlig, ikke sant? Det stod i rulleteksten at seriene var produsert på Marienlyst, så jeg så for meg at det fantes et magisk land i Oslo der Eli Rygg, Titten Tei og O.Tidemann vandret rundt. Det slo meg ikke at rommene var kulisser i et studio eller at ordentlige mennesker med ordentlige navn spilte roller og ikke «bare var seg selv» foran kamera.
Selv om jeg ikke har trodd at Marienlyst var et magisk land siden jeg var fem år, var det rart å flytte til Oslo og skjønne at buss-stoppet før inngangsdøra mi faktisk bar navnet på det en gang så magiske landet. «Neste stopp: Marienlyst.» Min indre femåring syntes det var like uvirkerlig som om de hadde sagt «Neste stopp: Narnia.»
Da damen fra NRK P1 ringte meg for to uker siden og spurte om jeg ville skrive et radiokåseri til Mellom himmel og jord, ble jeg både glad og litt overrasket. Om jeg ville skrive en tekst om hva jeg ville som skulle være tre minutter lang, og handle om hva som helst, så lenge det var relatert til hva jeg trodde på? Selvfølgelig! (Ja, NRK snoker rundt i bloggosfæren i disse dager. Ars Ethica har også laget et kåseri på bestilling fra dem.)
«Flott!» sa damen. «Da kommer du ned på Marienlyst på mandag og leser det inn i studio!» Ved det utsagnet delte Virrvarrs indre liv seg i tre fraksjoner: Pingle-Virrvarr tenkte: «Shit! Må jeg lese det selv? Jeg kommer sikkert til å høres kjemperar ut!» Overmodige-Virrvarr tenkte: «Woho! Jeg har aldri lest inn en tekst på radio før! Gøygøygøygøy!» Femårgamle-Virrvarr tenkte: «Omg! Jeg skal på utflukt til et Magisk Land!»
Jeg må nevne at radioerfaringen min før dette kåseriet har vært litt sær. Mitt første radiointervju var på direktesendt lokalradio. Jeg var ni år og hadde nettopp vunnet en tegnekonkurranse om miljøvern og resirkulering. Jeg ble oppringt fra Radio Fredrikstad, og konseptet var vel at jeg skulle si søte ting om å redde verden til glede for alle voksne lyttere der ute.
Problemet var at storparten av barneskolen hørte jeg ikke en dritt. Jeg hadde kronisk mellomørebetennelse og hørte ikke hva journalisten spurte meg om, bare at han sa et eller annet. Som det usjenerte barn jeg var begynte jeg å skravle i vei om det jeg trodde han var intressert i (som hvorfor jeg hadde valgt temaet jeg hadde valgt, hva som hadde inspirert meg og hvorfor alle må resirkulere søpla si) på ekte «God dag mann – økseskaft» vis. Foreldrene mine kunne fortelle meg at han hadde spurt om det var gøy å vinne og om jeg var glad og andre fjastete ting. Et minneverdig intervju, med andre ord.
Min andre radio-opplevelse var da jeg vant en Espen Lind-CD og et persisk teppe som jeg ikke ville ha. Jeg var hjemme fra skolen en gang i åttende klasse og hørte på Radio 1 da det dukket opp et spørreprogram. Jeg ringte inn, leste inn svaret på telefonsvareren og skulle legge igjen telefonnummeret mitt muntlig (dette var før displaytelefonens tid). Problemet var at selv om jeg hadde riktig svar, greide jeg ikke å si telefonnummeret mitt riktig. Jeg leste det inn en gang, bannet, prøvde igjen, bannet mer, unnskyldte meg, sang en liten sang, prøvde atter en gang og la på i ren irritasjon.
Fem minutter senere hørte jeg «Og vinneren er Ida Sofie Søland, som visste at Ibsens siste skuespill heter Når de døde våkner, men ikke kan sitt eget telefonnummer. Er du med oss, Ida?» Så ringte telefonen og de fortalte meg at de hadde slått meg opp i telefonkatalogen fordi min iherdige innsats på telefonsvareren deres hadde fått dem til å le godt. Deretter fulgte 14 andre spørsmål, som jeg svarte riktig på og brått var jeg den lykkelige eier av- tada- en Espen Lind-CD og et persisk teppe. Jeg hentet aldri noen av delene. Jeg var så avsindig flau. Og dessuten- hva skulle jeg med de rare premiene?
Min tredje, mest famøse radioopptreden var siste året på videregående. Klassen satte opp Sjefens begravelse av Dario Fo, og jeg hadde skrevet om på stykket, samt diktet om sangene på melodiene til gamle ML-klassikere som Bella Ciao , På Veg og Visa om enhetsfronten. Jeg syntes oversettelsen av stykket var litt dvask, så jeg hadde lagt inn noen ekstra revolusjonære ord i sangene (jeg syntes at «proletar», «kamerat» og «klassekamp» var veldig poetiske ord da jeg var 18).
Lokalradioen i Moss ville gjerne gjøre en greie på oss, og inviterte meg og to av de andre hovedrollene til studio. Der fikk vi beskjed om at de gjerne ville ha et lite sang og spillenummer på direkten. Jeg valgte den mest aggresive av sangene uten å blunke og skrålte i microfonen av mine lungers fulle kraft. Programmlederen så mer en middels fortvilet ut og forsøkte å si noen forsonene ord etter mitt sangnummer på direkten. Deretter spurte hun om hvorfor et stykke om å knuse kapitalismen er relevant for et norsk, moderne publikum og fikk svar på titale. Virrvarrs evne til å dikte flammende apeller på stående fot er sterkt undervurdert.
Med denne forhistorien friskt i minne gikk jeg til det magiske landet med manuset mitt. Jeg så hverken Alfa, Bjarne eller Leonora Dorothea Dahl, men jeg fikk klistrelapp med navnet mitt på jakkeslaget og mitt eget studio med blinkende lys på veggen, så det var nesten like bra. Damen som snakket i den andre enden av øretelefonene jeg hadde på forklarte at vi hadde satt av over tre timer til opptak, slik at jeg ikke skulle få prestasjonsangst.
Etter ti minutter høytlesning var hun fornøyd. Da jeg leste det første gangen, sa hun: «Bra, men litt for fort. Tenk det at du holder radioandakten, tempomessig.» Er det noe Bibelbelte-Virrvarr har peil på, så er det andakt. Jeg leste en gang til og tenkte at jeg var en blanding av en fet prest og Jan Erik Vold og så var opptaket ferdig. Uten feil. Uten plutselig skråling og politiske festtaler. Uten at hørselen min plutselig forsvant.
Du kan høre meg lese høyt på NRK P1 førstkommende søndag mellom 10 og 11, under programmet «Mellom himmel og jord.» Jeg er fremdeles litt lamslått over at Marienlyst finnes på ordentlig og at det gikk så glatt som det gjorde.
Mandag 4. august 2008
Første gang jeg så døden trodde jeg ikke noe på den. Jeg var fem år og mormor hadde hatt kreft lenge. Vi var samlet hele familien hjemme hos morfar, og ingen brukte ordet «død». «Nå har hun vandret,» sa en av tantene. «Hun vil alltid være med oss.»
Som liten fant jeg hele spørsmålet om døden ytterst intressant. Jeg hadde lest om det og sett det på fjernsyn, grøsset over bildet av mannen med ljåen, Hades i underverdenen, Hel i Helsriket og bilder av spøkelser; døde som ikke fant fred. Nå hadde jeg døden tett innpå og jeg småløp rundt i huset til besteforeldrene mine og lette etter den. Jeg hadde en sterk formening om hvordan den skulle se ut: Sort, iskald, knoklete og urgammel.
Jeg fant den ikke. Alt var som før i den store villaen, hagen var like frodig, rommene lyse og ting luktet det samme. Alt var som før, det var bare mormor som manglet. Jeg skjønte at de voksne måtte ha misforstått. Dette var ikke døden. Døden skulle være tung, sort, meningsløs og trist. Mormor kunne ikke være død, hun hadde nok bare gjemt seg et sted.
Jeg løp huset rundt og lette. Var hun i kjellerstua? Hadde hun forvillet seg ut i bryggerhuset? Kanskje hun hadde gått ned på kjøkkenet for å lage kaffe og kom til å snu seg mot meg i det jeg braste inn kjøkkendøra og si: «Hva er det du springer sånn for? Ro deg ned. Vil du ha litt saft?» Jeg åpnet døren til soverommet hennes og var nesten overbevist om at hun måtte ligge i sengen. Ingenting var forandret. Hun måtte være her et sted.
Til slutt gav jeg opp å lete og slo meg til ro med at døden kanskje ikke var noe sort og nifst, men rett og slett et uopprettelig fravær av noen. De voksne var overbevist om at mormor fremdeles var blant oss. Jeg smakte på løsningen. Var det derfor at alt kjentes som før selv om hun ikke var der?
Senere skjønte jeg at det sorte og nifse tilhenget til døden heter sorg. At kontrasten mellom livet som går videre og fraværet av noen du elsker er smertefullt. For mange, inkludert meg selv, var den beste trøsten at adskillelsen ikke var endelig. Vi kom til å bli gjenforent etter døden.
Første gang jeg så noen som var i ferd med å dø av alderdom, sluttet jeg å tro på «the immortal soul». Kroppen deres var til stede i rommet, men bevisstheten, tankene og personligheten deres var ikke der. Hvis sjelen var noe udødelig og konstant, var det jammen rart at den sluttet å fungere de siste årene i en altzheimerspasients liv. Personligheten din var ikke noe evig, tvert i mot kunne den forsvinne før kroppen din døde.
Likevel var en av måtene vi pårørende trøstet oss på at gamle, senile slektninger skulle få tilbake personlighet, hukommelse og sitt «sanne jeg» i livet etter dette. Jeg så for meg besteforeldrene mine danse sammen i himmelen, at de var unge og friske og smilte. Jeg så for meg folk jeg hadde kjent som hadde vært ulykkelige helt til slutten tø opp, bli glade og finne mening igjen.
Det var en fin øvelse inntil jeg en natt skjønte at mine forestillinger om livet etter døden handlet om hvordan jeg skulle ønske at menneskene som hadde gått bort hadde hatt det i livet før døden.
Besteforeldrene mine hadde danset sammen. De hadde bare ikke gjort det for bestandig. Mormor hadde vært i villaen på sørlandet, sunget i kjøkkenet og malt bilder i kjellerstua, hun gjorde det bare ikke for bestandig. Ok, tenkte jeg. Ting tar slutt.
Jeg pleide ikke å tro på døden. Jeg pleide å klamre meg til en følelsen av at det alltid er en sjanse til. Nå er hvert eneste øyeblikk uendelig sårbart, uendelig kostbart. Fordi det tar slutt. Fordi det er nå.
Lørdag 26. juli 2008
Personlige passiarer om hvorfor vi begynte å skrive «Jenter som kommer». Dette er ikke noe formelt forsvar, men små innblikk i hvor inspirasjonen kom fra. Sjekk del 1.
Vi er fjorten år og skal se pornofilm. Alle voksne sier vi er «bestevenninner», men vi er mye mer fysiske enn det. Vi sitter truseløse under et digert pledd og har snoket til oss en stabel med svenske pornofilmer fra en intetanende pappa. Tjukke videokasetter med glorete forsider. Gjett om vi er gira. Vi har snakket om det, fantasert om det, hvisket det i hverandres øre så hett vi bare kunne, men vi har ikke sett det noensinne. Ingen av oss har internett.
Alt vi har av mykporno-kunnskap er Lillan fra Lillestrøm som kler seg naken i Vi Menn. Nå, derimot. Nå skal det bli Nasty Lesbians og Kåta Fittor på oss i følge kasettene. Så fort vhs’en har spolt seg tilbake til start, skal vi få se inn i voksenverden. Vi skal få se ekte damer ha ekte lesbesex. Vi begynner å ta på oss selv mens vi venter på filmen. Kort sagt tar vi gledene på forskudd.
Vi fryser noen minutter ut i filmen. Orgasmene uteblir. To jenter i lærkorsett og glitterbikini ligger med skrittet mot kamera og kjører hver sin gigadildo ut og inn mens de stønner som langdistanseløpere. Det er ikke silikonpuppene som er problemet. Vi var forbredt på hardt sminkede plastpuppe-damer. Vi vet at pornokropper ikke er som andre kropper, vi forventet feik-brune Pamela-kloner.
Vi hadde ikke forventet jukse-onani. Damene stønner, penetrerer seg, stønner, penetrerer seg og stønner enda mer. De er ikke nær klitten sin, de smiler ikke, erter ikke seg selv, de bygger ikke opp mot noe klimaks. Bevegelsene er mekaniske og harde. «Hun må ha fått sånn tjuesju orgasmer til nå, sånn som hun puster og peser.» sier du. «Kanskje hun forvandles til Darth Vader når hun onanerer?» foreslår jeg.
Vi spoler forbi penetrerings-pikene og leter etter litt hot lesbian action. Underveis skjønner vi at filmene er klippet sammen av mange ulike filmer, og slett ikke alle er svenskproduserte. Noen er tyske eller østeuropeiske med svensk undertekst. Vi skoggler oss gjennom en heterosex-scene med replikker på sensuell smørpolsk og underteksten: «Fina tuttor. Stora ballor.»
Endelig dukker det opp to kyssende damer på skjermen. Vi tilgir dem de gulblekede åttitallshestehalene på toppen av hodet, plastklumpene på brystkassen og de sjokkrosa svettebåndene. De er to damer og de skal pule. Det holder for oss. Eller gjør det det? Alt går så avsiiiindiiiig laaaangsomt. Her har vi sett maraton-masturbasjon og heterofilt kappløps-knulling i vill fart, også står de to jentene og kysser dyyypt og slikker hverandre på brystvortene i et tempo som minner mest om sneglenes parringsdans på Discovery.
De stryker hverandre over håret og stønner. De kysser hverandre på halsen og stønner. De finner frem en diger dildo i glass, slikker på hver sin side av den og stønner. Vi begynner å spole igjen. Vi spoler og spoler til den ene har fått den andre på rygg og nærmer seg fitta hennes med fingrene. Alt vi ser på skjermen er glinsende kvinnekjønn og en solbrun hånd med lange, sjokkrosa negler. «Herregud, hun kommer til å klore henne opp!» hikster du.
Vi ynker oss når støpenegl-hånden fomler rundt i fitta. Plutselig og umotivert dytter hun en finger inn i vagina, og bare roter litt rundt. To fingre klemmer på litt tilfeldige steder, som om jenta hun skal ha sex med er en gammeldags supernintendo-kontroll og at koden for «seksuell opphisselse» er to trykk på klitorisen, et pirk ved høyre kjønnsleppe og et dult i vaginalåpningen.
Det verste er at det høres ut som om det virker. Jenta hun pirker i skrevet stønner, mjauer, hikster og uler mens venninnens fingre prikker henne tilfeldige steder i underlivet. Mens vi sitter storøyd og skjønner mindre og mindre, haler jenta frem en rosa rabbit-vibrator og begynner å pirke den andre med den istedet. Stønningen når et nytt støynivå.
Forvirret forsøker jeg å relatere jentene på filmen til den sexen jeg selv hadde hatt. Min opplevelse av å slikke fittesaft til nakken verket, av en orgasme jeg smakte, luktet og kjente mot tungen min før hun begynte å stønne for alvor, av å fingerpule noen til jeg ble støl i armmuskler jeg ikke visste fantes og av å dekke hele hånden med glidemiddel før jeg lot fingertuppene mine erte en erigrert klitoris i evigheter stemte lite overrens med den profesjonelle fremstillingen i pornoen. Hadde vi gjort det feil?
Vi satte filmen på pause og så på hverandre, før vi bestemte oss for å ignorere filmen fullstendig og begynte å ha det moro på egenhånd. Konklusjonen ble vel at pornostjerner ikke kan pule.
Tirsdag 20. mai 2008
Første dag på universitetet spurte seminarlæreren vår: «Hva er din beste leseropplevelse?» Så skulle vi dele oss i grupper på to, prate om dette, for så fortelle hele klassen hva vi kom frem til. En salgs myk start på litteraturstudiene, tror jeg. Bli kjent og snakk om bøker.
Likevel- den beste leseropplevelsen? Jeg hadde jo lest bøker fra jeg var to år! Hvordan kunne jeg si hva som var best? Jeg kom frem til at jeg ikke kunne skille ut den beste leseropplevelsen, men jeg kunne fortelle om de sterkeste leseropplevelsene. Om bøkene som gjorde sterkest inntrykk på meg.
Jeg kunne sagt mange titler da jeg ble spurt. Jeg kunne fortalt om da jeg leste Peer Gynt for første gang, i en alder av ti, sammenkrøpet på mammas og pappas soverom og ikke greide å legge den fra meg før jeg kom til Trumpeterstråle og co, hvordan jeg fløy ut til søstrene mine for å lese versene høyt for dem, la dem smake den harde rytmen og den krasse humoren til Ibsen.
Jeg kunne fortalt om hvordan Edmond Dantés og jeg lå og planla hevnen på alle dem som mobbet meg på barneskolen da jeg leste Greven av Monte Christo i tredje klasse. Jeg kunne sagt Frankenstein eller Momo- Kampen om tiden.
Det halvåret Nietzche skrek til meg kontinuertlig gjennom Antikrist og Hinsides godt og ond var en leseropplevelse av en annen verden, jeg kunne brukt det som eksempel. Jeg kunne fortalt om hvordan jeg hypnotisert drakk te med Marcel Proust andre året på vgs. Hm, jeg drømmer meg bort.
Boken jeg endte opp på var Girl Goddess #9: Nine Stories av Francessca Lia Block, nærmere bestemt en novelle
derfra som het Dragons on Manhattan.
Block skriver magisk realisme, og Girl Goddess #9 kan leses som en samlig moderne eventyr i skjæringspunktet mellom skitten sannhet og fantasyfortellinger. Det er blå, hemmelige venner i skapet selv om moren din var schizofren og folk dør av AIDS i verdner fulle av roser og rusmisbrukere.
Jeg leste boken første gang som elleveåring. Jeg lånte den ved en tilfeldighet på en av mine mange turer på Fredrikstad bibliotek og slukte den på en natt. Jeg gråt i flere timer etterpå. Her hadde jeg trodd at jeg var helt alene i verden, også fantes det eventyr som handlet om meg og livet mitt, om alle lengslene mine.
Jeg var hemmelig forelsket i en jente. Jeg var mobbeoffer på skolen. Jeg var en klønte, skoleflink outsider i arveklær og jeg hadde skamklippet håret mitt foran speilet i et forsøk på å være eksprimentell. Før Block fantes det bare bøker om flinke jenter som gjorde som de voksne sa og kjekke gutter som løste krimgåter og mysterier.
Nancy Drew var normal. Milly Molly Mandy var normal. Pippi og Ronja var like barnlig uvirkerlige som Ole Brumm og Lukas Lokmotivfører, og jentene i ungdomsbøkene av Unni Lindell og Vigdis Hjorth fikk meg bare til å føle meg enda mer utstøtt og rar. Det var vanlige jenter som kysset gutter i smug, som tygget tyggis og hadde merkekler, bekymret seg for kviser og den største intrigen i boken var gjerne et sugemerke som måtte skjules eller noe i den stilen.
Drager på Manhattan endret livet mitt den natten. Novellen handler om Tuck Budd som vokser opp på Manhattan med mødrene Izzy og Anastasia, og om hvordan hun blir overfalt av de andre elevene når hun begynner på ungdomskolen. «Two moms, no dad! Two moms, no dad!» skriker de og spytter henne i fjeset.
At night, after dinner; if Izzy isn’t in a show or waitressing at the bar, we all sit together on the chaise lounge or the angel tapestry cushions, and Anastasia makes dresses for Izzy or strings her rosary-bead jewelry and Izzy who is an actor reads out loud from our favorite books, The Wind in the Willows, The Animal Family, Alice in Wonderland, Siddhartha, The Prophet and Goodnight Moon.
No one else got picked up fromn school by a six-foot-tall woman in a beaded mini-dress holding hands with a short-haired woman with a pierced nose and leather pants.
Tuck skjønner at livet hennes er fryktelig feil, stjeler mødrenes sparepenger og reiser ut i verden på leting etter faren sin. Etter møysommelig detektivarbeid finner hun besteforeldrene sine utenfor L.A. og får se bilder av faren sin som ung. Da skjønner hun at Izzy ikke bare er moren, men også faren hennes. Det går ann å være født mann og være lesbisk kvinne inni seg likevel.
Novellen har lange, sanselige beskrivelser av Manhattan, San Fransico og L.A, av kunst, musikk og farverike klær. Ikke minst trekker den paralleller mellom fabeldyr og transseksualitet. Tuck forteller om hvordan hun tror på enhjørninger og drager, det finnes i skulpturform på Manhattan selv om naturen ikke skapte dem. Ting kan være vakre og ektefølte, selv om de ikke er slik naturen skapte dem.
Jeg klemte boken inntil meg og skjønte at det finnes tusen kjærlighetshistorier og måter å leve livet sitt på som ikke er A4, at du skal være den du vil være og ingen andre, at ingen andre enn deg selv har lov til å sette deg i bås. Jeg leste de andre novellene om La som blir mobbet på skolen, om Rave som er en ulykkelig groupie og om Ponny og Pixie som er søstre, for det har de bestemt selv.
Jeg slukte beskrivelser av jenter med kort hår og skateboard og om gutter med fjærboa, om kunst og om liv levet på en måte resten av samfunnet så ned på. Block skrev om lykkelige outsidere, hun skrev hippiehistorier med happy endings, en sterk motsats til Ingvar Ambjørnsenaktige-skildringer av livet på utsiden av normalen.
Selvsagt kan du være tempelgudinne selv om du er en gutt som bor i en kristenkonservativ, amerikansk forstad. Selvsagt kan du kalle tvillingene dine Ying og Yang. Selvsagt kan du velge din egen familie.
Det hører med til historien at det var én annen i seminargruppen på UiO som hadde lest boken før. Vi ble kjent på null komma nix og er bestevenner i dag. Alle andre sa enten «Halvbroren» eller «Naiv.Super». Alle de tredve andre, jeg tuller ikke.
Jeg kjøpte boken på Amazone og leste den på nytt i går. Den var enda bedre enn jeg husket den og er i forelsket bokrus. Kjøp den, les den og skriv gjerne om din sterkeste leseropplevelse i kommentarfeltet mitt.
Lørdag 23. februar 2008
Legning er vanskelige greier. Guri skrev noen utmerkede innlegg for en tid tilbake om vanskeligheter ved å være bifil og hva slags fordommer man møter, og Martine Votvik har nettopp skrevet en veldig fin om problemet med å knytte seg til en «fil» i det hele tatt. Jeg har lenge tenkt på å skrive en oppfølgerpost til Guri, og dette ble på mange måter resultatet av mange notater satt sammen til en.
Da jeg ble sammen med Mr. Jackson ble jeg jukselesbe i manges øyne. En del andre pustet lettet ut. «Det VAR bare en fase! Ah! Enda godt!» En tredje gruppe merket ingen forskjell- for dem hadde jeg aldri rukket å komme ut av skapet, og det føltes absurd å fortsette runden med samtaler. «Ja, jeg ER bifil, og nå er jeg sammen med en mann» var ingen god ut-av-skapet-historie
.
På mange måter er dette en «ut av skapet»-tekst jeg burde ha skrevet for mange år siden, fordi at jeg vet at når jeg går gjennom mine 20 forbokstaver på folk jeg har klina med, så blir det flest jenter. Det lengste forholdet jeg har hatt utenom Mr. Jackson var til en jente. Jeg tror forholdstallet mellom jentene og guttene i mitt kjærlighetsliv er omtrent 60/40 i jentenes favør. Det er kort sagt ganske få gutter jeg liker utenom Mr. Jackson. Likevel bor jeg i den store heteronormative båsen i de flestes øyne når jeg tross alt er gift med en mann. Jeg opprettholder GS-profilen litt på trass. «Nei, jeg er ikke singel. Nei, kjæresten min er ikke en dame. Men det kunne vært det! Det kunne like godt vært det!»
Da jeg kom ut av skapet som 13-åring, sa jeg at jeg var LESBISK. Med store, fete typer. Eller- når jeg skulle forsøke å være litt mer diskrét: «Forelsket i en jente.» Jeg har fortsatt mareritt om den tiden da jeg hadde skjønt at jeg var forelsket i en jente og ikke sagt det til noen. Det gikk å være en stor, unevnelig følelsesklump i halsen, en brennende, altoppslukende følelse for hun som på det tidspunktet var bestevenninnen min til å bli en skremmende fornemmelse av et større system, en større sannhet om meg selv. Jeg var et digert landskap og jeg avduket sider jeg aldri hadde klart å se i sammeneheng før.
Jeg så meg selv formerlig klenge på Kristine i klassen over meg. Rødt hår, fregner, stort gap mellom fortennene- ingen var så skjønn som henne. Og hun lignet jo bemerkelsesverdig på min andre store barnekjærlighet, Pippi. Jeg husker følelsen da Rebekka tok meg i hånden, om hvor fascinert jeg så på henne når hun danset rundt i skolegården. Jeg så følelsene mine i et nytt lys.
Og likevel- jeg innså mye annet da jeg dro av det dekket, også. Jeg stod og hadde tonnevis med forbudte Fucking Åmål-følelser for den jenta som stod meg nærmest. Jeg hadde venninner som ikke likte «sånne lesbegreier» og en veldig religiøs familie. Og jeg var veldig kristen selv. Med hjertet hamrende i brystet skjønte jeg at om jeg lot denne hemmeligheten komme ut, måtte jeg kanskje si fra meg alt jeg hadde av venner og familie, slik stod det hvertfall tydelig for meg da jeg var melodramatisk og 13 år. Spørsmålet var: Ville hun ha meg? For jeg kunne godt ofre resten av livet bare om jeg fikk Kjærligheten, bestemte jeg meg for. Jeg skulle fortelle det til Henne først, og ville hun ha meg, kom jeg til å gi bleng i resten.
Jeg hadde bare ett problem i det store kjærlighetsdramaet som utspilte seg i hodet mitt, og det var denne Gud jeg ba til hver kveld. Ryktet ville ha det til at han ikke satte pris på sånne forelskelser i andre småpiker, og at følelsene mine ikke var noe jeg burde sette ut i live. Jeg krabbet ned på jenterommet, fant frem Bibelen og gav meg til å lese og lete. Først sjekket jeg Moseloven- og fant ut at, ja, en mann som lå med en mann slik en mann lå med en kvinne, skulle drepes. Likevel stod det jo at man ikke skulle spise kjøtt på fredager og lese horoskopet sitt heller, så jeg antok at disser reglene var gått litt ut på dato.
Fornøyd tenkte jeg at Gud skulle la meg være forelsket i fred, men problemet oppstod hos Paulus. Selv om han sa at kjærligheten var det største av alt, likte han ikke samkvem mellom to av samme kjønn. «Vederstyggelig.» Jeg satt i sengen min og var vederstyggelig av hele meg, vederstyggelig i en pike med langt, vaniljeblondt hår, store pupper og et digert fødselsmerke der ryggen sluttet som minnet om kartet over Island.
Det endte med at jeg skrev et langt brev til Gud, en lang oppsummering over hva jeg trodde på, et oppgjør med Herren i det høye. På dette punktet er det mange veier analysen min kunne tatt. Jeg kunne
- Kommet frem til at Biblelen ikke var Guds ord likevel og jeg ikke trengte å forholde meg til den.
- Kommet frem til at om Bibelen var Guds ord og Gud visstnok mente at jeg var syndig, var disse kristendomsgreiene noe stort tøys igrunnen, og det var ikke noe jeg trengte å tro på.
- Kommet frem til at om Bibelen var Guds ord, så var det ikke sikkert at Gud hadde rett av den grunn.
Jeg gikk for alternativ tre. Her er et lite uttrag:
«Kjære Gud. Jeg har tenkt over dette med homofili og jeg har kommet frem til at jeg ikke mener det er noen synd, og hvis du er uenig med meg, så burde du skjerpe deg.»
Jeg så strengt på Gud og påpekte at det var bare inkonsekvent å skape homofili og forby det på samme tid. Maken til tøys og tull, her måtte han bestemme seg for det ene eller det andre. Enten så var kjærlighet bra, eller så var kjærlighet dårlig. «Du har jo skapt kreft og kviser og kamferdrops- jeg nekter å gå med på at du er ufeilbarlig. På tide å slutte å være så gammeldags?» Kort sagt- jeg irettesatte ham.
I ettertid har jeg tenkt at jeg skjønner hvorfor det er så enkelt for mange kristne å si at homofil er en sykdom, noe som kan helbredes. Det er mye enklere å forklare at du er syk enn at Gud har skapt deg som synder. Legning er vanskelige greier.
Nå tidde Gud ganske stille om dette med homofili etter at jeg gav ham klar beskjed, og jeg gikk ut fra at den som tiet, samtykket. Gud hadde feil, jeg hadde rett og jeg begynte å få mot til å fortelle Kvinnen I Mitt Liv hva jeg følte for henne. Det skjedde mens vi var på hyttetur sammen.
Jeg så for meg to scenarioer i hodet. Enten så kom hun til å skrike ut, fike til meg, rygge bakover som om jeg var spedalsk og si at hun «Aldri, aaldri!» ville se meg mer før hun første bussen hjem. Eller så kom hun til å se på meg med de stålblå øynene sine og si at hun «følte det på sammen måte». Så kom vi til å kysse der ute på svabergene og jeg ville kunne kalle henne «dama mi» og vi skulle inngå partnerskap og flytte sammen i et lite, hvitt hus på landet og adoptere søte, små barn sammen. Jeg var aldri forbredt på det langt mer sannsynlige alternativ tre, som var det som faktisk skjedde. «Hm,» sa hun. «Det var jo smigrende. Vi kan fortsatt være venner, ikke sant? Alt er som før?»
Jeg var ikke forbredt på følelseshelvete som var forbundet med ordet «venn» i en sånn sammenheng, langt mindre på den langsomme seigpiningen det var å skulle dusje og bade og herje rundt med henne som man gjør med alle venninnene sine i den alderen. Dessuten var det betraktelig mer skummelt å komme ut av skapet når jeg ikke hadde noen «Elin» å holde i hånden. Jeg var kjempealene.
Det startet vel med at jeg betrodde meg til én venninne, og trodde hemmeligheten min var trygg der. To dager senere troppet klassevenninnene opp rundt meg, satte blikket i meg og den mest frimodige av dem sa: «Ida. Vi VET det.»
«Du må bestemme deg,» sa den ene. «Enten liker du jenter, eller så liker du gutter. Pappa sier du ikke kan være begge deler, det er ingen ordentlig legning.» «Jeg tror ikke du er lesbisk.» «Såh- bestem deg! Jenter eller gutter?» Det ble gutter, så feig var jeg. I hodet mitt tumlet bildene av Robin Hood og Han Solo, av Nick Carter og Leonardo Di Caprio. «Gutter.» ble svaret.
Mamma var mye vanskeligere enn Gud. Jeg trodde at hun enten skulle være liberal og ha en god forklaring på hvorfor Gud syntes det var helt greit at jeg likte jenter og ikke gutter eller at hun kom til å bli skrekkelig sint, at hun kom til å kalle meg syk og syndig og at jeg kom til å stå utenfor døren med alle tingene mine i en koffert og ingen steder å gå. Jeg hadde ikke forventet en masse tårer, at ansiktet hennes ble hvit-grått og at hun skulle gripe hånden min hardt-vondt-hardt og si: «Er du sikker? Er du helt, helt sikker?»
Jeg hadde ikke forventet at hun skulle komme ned morgenen etter at jeg hadde sagt «Jeg tror jeg er forelsket i en jente…», med et ansikt strimet av gråt og nattevåk. «Det kan jo være det bare er en fase!» hadde hun sagt kvelden før. «Du vil vel ha barn?» «Ida, om du ble sjekket opp av en dame- du ville vel blitt frastøtt? Du ville aldri- du kunne vel aldri egentlig tenke deg å…?» Den morgenen hun satt på sengekanten min gikk det samme spørsmålet om igjen og om igjen. Var jeg sikker? Var jeg helt, helt sikker?
«Nei.» sa jeg. «Jeg tror det var noe jeg inbildte meg en liten stund. Jeg er nok ikke forelsket likevel.» Jeg fikk en lang, varm klem, og siden var det et ikke-tema.
Og i mammas øyne var det nok bare en fase, også. For da jeg hadde med en kjæreste hjem på besøk for første gang, het han Jackson til etternavn. Hjemme fikk de aldri hilse på hverken Silje, Emilie, Mina eller noen av de andre jentene jeg traff. Jeg husker at jeg gikk og leide Silje på vei bort til der hvor mamma skulle hente meg. Det øyeblikket bilen kom til syne, slapp jeg hånden hennes som om den var noe giftig noe. Det sinte, brennende blikket til Silje forsvinner aldri fra hukommelsen min. Jeg så noe av det samme i blikket hennes da hun så Mr. Jackson og meg gå hånd i hånd noen år senere. Jeg var bare juks, både som hetero og homo.
Mange har fine «Ut av skapet»-historier. Her er Alison Bechdels og Erika Moens tegneserie-versjoner av sine, og bildene i denne posten er også fra tegneseriene deres.
Mye av mitt problem med hele legningsgreia er at jeg ikke har noen ordentlig «ut av skapet»-historie, fordi alt jeg gjorde en gang i tenårene var gløtte litt på den store, tunge homodøra før jeg smalt den igjen, og først i 17-18-års alderen kunne si høyt at «Joda, jeg er bifil!», mens mannen min satt der som et trygt og anstendig alibi. Jeg var en dårlig lesbe, en wannabe-spesiell heterojente som gjerne ville kline med jenter på fest fordi det var inn uten å måtte ta noen emosjonelle konsekvenser av det.
Dette var mitt forsøk på en «ut og inn i skapet»-historie. Kanskje du kan fortelle din?
Tirsdag 19. februar 2008
Her er min første blogg-Idol-andreplass. Som den evige toer, ble det en del andreplasser. Enjoy dere som ikke har lest den før. Her er et innblikk i Virrvarrs lykkelige ungdomsår.
Romantisk hatvold
Jeg fikk mitt første kyss i Kulåsparken, en formiddag vi skulket skolen fordi det var sol ute. Vi slafse-slukte hverandres ansikt, glefset øreflipper og stod nesetipp mot nesetipp og fniste. Jeg tok på dine pupper, du tok på mine pupper og alt var fryd og gammen.Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at det å kysse deg var det mest provoserende jeg kunne finne på. Hvis vi stod på kjøpesenteret og lot leppene våre møtes, stoppet verden omkring oss, bokstavlig talt. Jeg ble kastet ut av skolen du gikk på etter å ha kysset deg adjø i skolegården. «Dere lager jo OPPTØYER!» sa de sinte lærerne.
17. mai ble vi overfalt av en guttegjeng bevæpnet med egg, stinkspray og sprutflasker med Thousand Island. Vi klamret oss til hverandre mens eggene knuste mot bunaden din, mot sommerkjolen min, mot ditt blonde hår og mot min lyse skinnjakke. Vi var lesbe-fitte-hore-homo-satanister og fritt vilt. Vi løp, selvfølgelig.
Jakten endte i fontenen utenfor rådhuset. Ingeting er som våt bunad og Thousand Island, og selv om det stinket, er det fremdeles et av de mest romantiske minnene jeg har.
Mandag 4. februar 2008
I år er det fem år siden innvasjonen av Irak begynte. Jeg får to veldig forskjellige følelser når jeg leser det. «OMG, så lenge! Den krigen tar aldri slutt! Gale, amerikanske imperialismen :S» og «Oi, invasjonen av Irak. Så utrolig romantisk.»
Jeg ble nemlig sammen med en langhåret, rufsete gutt det året, og vi ble virkerlig godt kjent i demonstrasjonene mot krigen. Min vordende ektemann var leder i fellesfronten Ungdom mot krig og aktivist i den lokale RU-avdelingen. Selv var jeg leder for Fredrikstad Natur og Ungdom, og når to organisasjonsmennesker møtes i demo etter demo- vel- da kan det oppstå søt musikk ^-^
Og for noen demonstrasjoner det var. Det hadde ikke vært flere folk i gatene i Fredrikstad siden FMV ble nedlagt, folk gikk mann av huse og på talerstolen stod Gutten I Mitt Liv og holdt appell. Han hadde en utslitt tweedjakke som var dekket i buttons og bukser som var så hullete at de hang fra noen få fester i livet. Gamle damer stoppet ham på gaten for å gi ham penger til mat når han ikke hadde palestinaskjerf på. Uten raddis-symbolene så han ut som en uteligger.
Det tok ikke lang tid før jeg gikk fra å være demodeltager til å bli aktiv i antikrigsarbeidet. Vi lagde elevstreik, debatt mellom kommunepolitikere om krigen (Frp og Høyre sa de sykeste ting!), plakatklistringer og løpeseddelutdelinger. Underveis gikk han og jeg lange turer i byen, bærende på bannerstoff, håndplakater, røde flagg og megaofoner. Det var møte etter møte, diskusjon på diskusjon. Ingenting er så romantisk som å holde noen i hånden under ett fakkeltog for en bedre verden. To hender i samme lomme i februar-kulden mens man roper «One-two-three-four! We-dont-won’t-this-fuckin-war! Five-six-seven-eight! Stop-the-killing-stop-the-hate!» er en fin start på noe som nærmere 1. mai-forbredelsene skulle bli seriøs klining.
«Tenk at det er fem år siden jeg ble kjent med mannen min», tenker jeg og ignorerer at en femårig krig og okkupasjon er fem år menneskelig tragedie. Bildene viser hvordan vi så ut etter en demonstrasjon litt senere det året, i august for fem år siden. Vi skulle bære flaggene tilbake til bilen og måtte…stoppe opp litt, og ble snikfotografert. Disse bildene ble forøvrig bryllupsinvitasjoner senere. Tenk så forutseende vi var (c;
Søndag 30. desember 2007
Nok et år har gått, og jeg ser folk forsøker å oppsummere rundt omkring i bloggerland. Jeg har aldri lest så mange blogger som jeg har gjort i år, og har ved siden av å lese mange dyktige skribenter, blitt godt kjent med mange fine mennesker. Noe av det som har betydd mest for meg, er folk som skriver om personlige og vanskelige temaer, som Delirium. Det gjør det enklere å ha det vanskelig når man ikke skjønner at man er alene i den store verden.
Jeg kommer til å bli i overkant mer personlig enn jeg pleier i årets siste innlegg. Derfor vil jeg be dere som leser dette pent om å ikke stille masse-masse spørsmål eller komme med store doser sympati til meg i etterkant. Det er mest komfortabelt sånn.
Jeg gjemte meg forrige nyttårsaften, snek meg ned i kjellermørket og ringte en venn som var langt unna. Huset var fullt av folk, og det var femte år på rad vi hadde nyttårsselskap. Mat, sang, diskusjon, fyrverkeri og venner i fleng, og likevel måtte jeg gjemme meg.
«Jeg har vært på sykehus» sa jeg unnskyldende. «På GALEHUSET!» sa min hjelpsomme søster med et strålende smil. På galehuset. Og alle spurte, med samme rynken i pannen: «Hvorfor det? Hva har skjedd?»
«Jeg var for sliten. For stresset. For utmattet. For full.» Jeg avgir forskjellige forklaringer. Jeg vil bare sitte i sofaen og være stille, høre på at de andre prater. Være sammen med noen uten at det stilles krav til deltagelse.
Kanskje burde jeg ta meg litt fri? En pust i bakken? Trene yoga, gå en tur? Aller helst bør jeg komme på besøk til _dem_ og slappe av. Jeg kom vel ikke til å slutte og være politisk aktiv?
Kort sagt- jeg skulle ta meg fri, men fortsette og jobbe med deres prosjekt og treffe dem.
Det var mange ting jeg ikke kunne si. Jeg kunne ikke si det var et selvmordsforsøk, at jeg hadde sittet to uker på psykiatrisk avdeling etter å ha spist alle pillene jeg kunne finne. At jeg ville få dø i fred et stille sted, og at om jeg ikke hadde drukket masse sprit i tilleg og blitt så full at jeg begynte å ringe gamle venner for å si hadetbra, ville jeg ha lykkes.
Så gjemte jeg meg, og tenkte: Jeg fikser det i 2007. Jeg fikser ting i 2007.
Har jeg fikset dem?
Når jeg ser tilbake på året som forsvinner nå, ser det ut som en sinuskurve. Så mye skikkelig bra, så mye skikkelig dritt.
Dere skal slippe alt oppvaskvannet, og få noen høydepunkter. The Best of 2007-kavalkaden.
Akademisk
- Jeg fant ut at skole er skrekkelig gøy, og at jeg fint klarer 50 studiepoeng et semester der jeg er opplagt og motivert.
- Jeg fikk mine første A’er, og mestret både min første hjemmeeksamen og min første muntligeksamen. Jeg har skjønt jeg er på riktig akademisk hylle i tilværelsen. Litteraturvitenskap er der jeg hører hjemme.
- Jeg lærte å ta signalene på at jeg var sliten på alvor da de kom, og jeg slapp en masse slit, stress og stryk-karakterer da jeg tok meg fri tidlig i høstsemesteret. Ikke fordi jeg vantrivdes, ikke fordi det var noe galt med studiemiljøet mitt, men fordi kroppen sa nei.
Politisk
- Jeg lærte meg å si nei til ting jeg ikke orker, ikke gidder og ikke får gjort, blant annet to sentralstyreposisjoner, en bråte utvalg og en masse styreplasser her og der.
- Jeg hoppet inn i et bittelite oslolokallag med tre-fire folk på møte annenhver uke, tok et par strategimøter med lagsstyret og så laget vokse til 26-30 aktive folk på hvert møte- ukentlige møter! Det varmer hjertet til en gammel revolusjonær å se at det funker å organisere folk- nå ruller laget nesten helt av seg selv (c;
- W & jeg skrev og ble ferdig med Fremtiden er fantastisk, og fikk den på trykk i januar. Siden det har jeg holdt en masse foredrag og innledninger om artikkelen, måtte forsvare den på alt fra Linux-forum til på trappa-debatter, og delt ut over hundre kopier. Kort sagt- vi fikk diskutert og distribuert den.
- Jeg har holdt flere innledninger og foredrag i år enn noe annet år, og reist rundt i hele landet og pratet om fildeling, feminisme og marxisme, snakket meg varm i plenum og følt meg kjempekul. Jeg tok et par skoledebatter, og dro 50% av alle stemmene på den beste skolen min (som jeg synes er kult, selv om det var en steinerskole og jeg var sinnsykt på hjemmebane.)
Kunsterisk
- Før 2006 hadde jeg bare laget tegneserier som skoleoppgaver, og som dagbok. «Jeg kan skrive, men ikke tegne»-var tankegangen. Fra tiden jeg satt på psykiatrisk har jeg tegnet ut flere tegneblokker med «dagbok-serier» om hvordan jeg har det. Jeg nevnte for W i en bisetning at jeg hadde laget en tegneseriefiugr av ham i dagboken og han ble streng og morsk: «Vis meg.» Etter mye mas og trusler, fikk han se. «Han blir sint.» tenkte jeg. «Han kommer til å bli blodfornærmet.» Samme kveld begynte vi å planlegge tegneserien vi skulle lage sammen. «Jeg er ikke flink nok til å tegne…» sa jeg. «Nonsens. Det du viste meg var kjempebra!» Slik hoppet vi ut i et gigantisk, underholdende serieskaperprosjekt som blant annet har ført til kaninens fødsel, gjort at jeg har forbedret tegnestilen min enormt og skaffet meg skikkelig tegneutstyr.
- Fethisdivas ville ha en remake av den gamle skoleoppgave-serien sin på nettsiden sin. Mer tegneselvitillitt!
- Jeg begynte å lage blogg-tegneserier og skjønte hvor fort jeg egentlig kunne tegne! Dessuten- tegneserievalgkampen under Tordenbloggen var nok med på å gi meg den gode plasseringen jeg fikk, også (c;
- Jeg skrev et tv-seriemanus sammen med Maren, som hadde gått på lufta i høst om ikke de som skulle filme det var litt….trege. Pytt-pytt, vi hadde det skrekkelig gøy mens vi holdt på (c;
- Maren og jeg sendte inn bokidéen vår til et forlag, og fikk det antatt, så nå skriver vi bok. Wooho!
Ymse
- Jeg begynte å trene jevnlig, og har fortsatt med det. Fire ganger i uken og masse overskudd!
- Bloggingen tok av, og lesertallene gikk i været. Sånt blir man glad av! Jeg er glad i hver eneste leser jeg har, rett og slett!
- Jeg har gjenopptatt kontakten med gamle venner jeg har savnet masse, og fått nye, utrolige bekjentsakper.
For hvert av disse topp-punktene i kurven, har det vært en mørk dal, en sort dag. Ikke en emo-I-feel-blue-dag, men en gjem-deg-under-stuebordet-gulvteppet-vil-ha-deg-til-lunsj-dag. De skal få lov til å bli igjen i det gamle året, lyspunktene skal få lov til å være med i den mentale bagasjen i 2008. Og nei- du kan ikke fikse mental drit med en av-på-knapp. Det er ikke en omgangsyke som er her idag og kun noe trist i doskålen i morgen. Jeg har dagboken full av realistiske nyttårsforsetter, og en avtalebok med strukturerte vinterplaner, en lesesal som venter på meg og en bok som skal skrives.
Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
