Revolusjonært roteloft

Nok et år har gått, og jeg ser folk forsøker å oppsummere rundt omkring i bloggerland. Jeg har aldri lest så mange blogger som jeg har gjort i år, og har ved siden av å lese mange dyktige skribenter, blitt godt kjent med mange fine mennesker. Noe av det som har betydd mest for meg, er folk som skriver om personlige og vanskelige temaer, som Delirium. Det gjør det enklere å ha det vanskelig når man ikke skjønner at man er alene i den store verden.

Jeg kommer til å bli i overkant mer personlig enn jeg pleier i årets siste innlegg. Derfor vil jeg be dere som leser dette pent om å ikke stille masse-masse spørsmål eller komme med store doser sympati til meg i etterkant. Det er mest komfortabelt sånn.

Jeg gjemte meg forrige nyttårsaften, snek meg ned i kjellermørket og ringte en venn som var langt unna. Huset var fullt av folk, og det var femte år på rad vi hadde nyttårsselskap. Mat, sang, diskusjon, fyrverkeri og venner i fleng, og likevel måtte jeg gjemme meg.

«Jeg har vært på sykehus» sa jeg unnskyldende. «På GALEHUSET!» sa min hjelpsomme søster med et strålende smil. På galehuset. Og alle spurte, med samme rynken i pannen: «Hvorfor det? Hva har skjedd?»

«Jeg var for sliten. For stresset. For utmattet. For full.» Jeg avgir forskjellige forklaringer. Jeg vil bare sitte i sofaen og være stille, høre på at de andre prater. Være sammen med noen uten at det stilles krav til deltagelse.

Kanskje burde jeg ta meg litt fri? En pust i bakken? Trene yoga, gå en tur? Aller helst bør jeg komme på besøk til _dem_ og slappe av. Jeg kom vel ikke til å slutte og være politisk aktiv?

Kort sagt- jeg skulle ta meg fri, men fortsette og jobbe med deres prosjekt og treffe dem.

Det var mange ting jeg ikke kunne si. Jeg kunne ikke si det var et selvmordsforsøk, at jeg hadde sittet to uker på psykiatrisk avdeling etter å ha spist alle pillene jeg kunne finne. At jeg ville få dø i fred et stille sted, og at om jeg ikke hadde drukket masse sprit i tilleg og blitt så full at jeg begynte å ringe gamle venner for å si hadetbra, ville jeg ha lykkes.

Så gjemte jeg meg, og tenkte: Jeg fikser det i 2007. Jeg fikser ting i 2007.

Har jeg fikset dem?

Når jeg ser tilbake på året som forsvinner nå, ser det ut som en sinuskurve. Så mye skikkelig bra, så mye skikkelig dritt.

Dere skal slippe alt oppvaskvannet, og få noen høydepunkter. The Best of 2007-kavalkaden.

Akademisk

1. Jeg fant ut at skole er skrekkelig gøy, og at jeg fint klarer 50 studiepoeng et semester der jeg er opplagt og motivert.
2. Jeg fikk mine første A’er, og mestret både min første hjemmeeksamen og min første muntligeksamen. Jeg har skjønt jeg er på riktig akademisk hylle i tilværelsen. Litteraturvitenskap er der jeg hører hjemme.
3. Jeg lærte å ta signalene på at jeg var sliten på alvor da de kom, og jeg slapp en masse slit, stress og stryk-karakterer da jeg tok meg fri tidlig i høstsemesteret. Ikke fordi jeg vantrivdes, ikke fordi det var noe galt med studiemiljøet mitt, men fordi kroppen sa nei.

Politisk

1. Jeg lærte meg å si nei til ting jeg ikke orker, ikke gidder og ikke får gjort, blant annet to sentralstyreposisjoner, en bråte utvalg og en masse styreplasser her og der.
2. Jeg hoppet inn i et bittelite oslolokallag med tre-fire folk på møte annenhver uke, tok et par strategimøter med lagsstyret og så laget vokse til 26-30 aktive folk på hvert møte- ukentlige møter! Det varmer hjertet til en gammel revolusjonær å se at det funker å organisere folk- nå ruller laget nesten helt av seg selv (c;
3. W & jeg skrev og ble ferdig med Fremtiden er fantastisk, og fikk den på trykk i januar. Siden det har jeg holdt en masse foredrag og innledninger om artikkelen, måtte forsvare den på alt fra Linux-forum til på trappa-debatter, og delt ut over hundre kopier. Kort sagt- vi fikk diskutert og distribuert den.
4. Jeg har holdt flere innledninger og foredrag i år enn noe annet år, og reist rundt i hele landet og pratet om fildeling, feminisme og marxisme, snakket meg varm i plenum og følt meg kjempekul. Jeg tok et par skoledebatter, og dro 50% av alle stemmene på den beste skolen min (som jeg synes er kult, selv om det var en steinerskole og jeg var sinnsykt på hjemmebane.)

Kunsterisk

1. Før 2006 hadde jeg bare laget tegneserier som skoleoppgaver, og som dagbok. «Jeg kan skrive, men ikke tegne»-var tankegangen. Fra tiden jeg satt på psykiatrisk har jeg tegnet ut flere tegneblokker med «dagbok-serier» om hvordan jeg har det. Jeg nevnte for W i en bisetning at jeg hadde laget en tegneseriefiugr av ham i dagboken og han ble streng og morsk: «Vis meg.» Etter mye mas og trusler, fikk han se. «Han blir sint.» tenkte jeg. «Han kommer til å bli blodfornærmet.» Samme kveld begynte vi å planlegge tegneserien vi skulle lage sammen. «Jeg er ikke flink nok til å tegne…» sa jeg. «Nonsens. Det du viste meg var kjempebra!» Slik hoppet vi ut i et gigantisk, underholdende serieskaperprosjekt som blant annet har ført til kaninens fødsel, gjort at jeg har forbedret tegnestilen min enormt og skaffet meg skikkelig tegneutstyr.
2. Fethisdivas ville ha en remake av den gamle skoleoppgave-serien sin på nettsiden sin. Mer tegneselvitillitt!
3. Jeg begynte å lage blogg-tegneserier og skjønte hvor fort jeg egentlig kunne tegne! Dessuten- tegneserievalgkampen under Tordenbloggen var nok med på å gi meg den gode plasseringen jeg fikk, også (c;
4. Jeg skrev et tv-seriemanus sammen med Maren, som hadde gått på lufta i høst om ikke de som skulle filme det var litt….trege. Pytt-pytt, vi hadde det skrekkelig gøy mens vi holdt på (c;
5. Maren og jeg sendte inn bokidéen vår til et forlag, og fikk det antatt, så nå skriver vi bok. Wooho!

Ymse

1. Jeg begynte å trene jevnlig, og har fortsatt med det. Fire ganger i uken og masse overskudd!
2. Bloggingen tok av, og lesertallene gikk i været. Sånt blir man glad av! Jeg er glad i hver eneste leser jeg har, rett og slett!
3. Jeg har gjenopptatt kontakten med gamle venner jeg har savnet masse, og fått nye, utrolige bekjentsakper.

For hvert av disse topp-punktene i kurven, har det vært en mørk dal, en sort dag. Ikke en emo-I-feel-blue-dag, men en gjem-deg-under-stuebordet-gulvteppet-vil-ha-deg-til-lunsj-dag. De skal få lov til å bli igjen i det gamle året, lyspunktene skal få lov til å være med i den mentale bagasjen i 2008. Og nei- du kan ikke fikse mental drit med en av-på-knapp. Det er ikke en omgangsyke som er her idag og kun noe trist i doskålen i morgen. Jeg har dagboken full av realistiske nyttårsforsetter, og en avtalebok med strukturerte vinterplaner, en lesesal som venter på meg og en bok som skal skrives.

30 Comments »

Jeg har ikke skrevet noe siden jeg dro ned til familien på juleferie, og det er et godt tegn. De fire siste dagene har jeg sunget julesanger, lekt nisse, pyntet to juletrær, fått varme klemmer av gamle venner, ligget i sengen med søstrene mine og ledd av vitser ingen andre ville forstått, bivånet en brennende plumpudding og endt kvelden i en haug av gavepapir. Kort sagt- jeg har løpt rundt og vært “øyeblikkelig julestemningsmaskinen” til romjula kom. Nå er jeg sliten og blid og stille (det siste veldig uvanlig for min del), og sitter helt stille og fordøyer inntrykk.

Jul er så rart. Julestemningen min begynner i oktober, og holder seg hele veien. Likevel- julestemningen fra barndommen er en lengsel som gjør vondt. Det er en lengsel etter å finne noe mer i en høytid du så altfor lenge har visst handler om fet mat og handelstandens overlevelse. Den følelsen av magi, av en dypere mening i juletreet, i skaresnøen i månelyset, kort sagt: Dette mystiske ordet høytid som fylte julefeiringene mine da jeg var liten, blir et irriterende gufs jeg ikke vet hvordan jeg skal behandle. “Det er ikke noe hellig, det er en stygg nisse utviklet for bruk i Cola-reklamer!” sier en del av meg. Og likevel har en del av underbevisstheten min helt andre forventinger til julaften enn at jeg skal ligge forspist på sofaen etter altfor mye ribbefett. Sånn sett blir adventen en slags lengsel etter noe mer jeg vet jeg ikke vil finne.

Da jeg gikk på steinerskolen, var de flinke til å pleie høytidsfølelsen min. Hver adventsmorgen satte vi oss i den mørke gangen utenfor klasserommet, tente adventsstaken, sang “tenne adventskrans-steinerskolesangen” du ikke kan med mindre du har gått der, før vi sang flerstemte julesanger i mørket og gikk stille hvert til vårt. Julelengselen min hadde det mye bedre i den mørke gangen med “Joy to the World” og “En rose er utsprungen” firstemt, samtidig som jeg visste at dette var noe lærerne gjorde for å fremprovosere følelsen av høytid. Den meningen jeg ville finne i julen var ikke noe mer til stede.

Likevel- det finnes andre julegleder. Etter å ha klemt venner og familie, sittet en lang lille julaften og diskutert hyggelig med en gammel venn jeg ser altfor sjelden og danset rundt i stuen med pappa, skjønner jeg at varmen ved å være samlet kanskje er den sterkeste og beste. Og hallo- ikke kast vrak på gavene! Å se fjesene til folk sprekke opp i brede glis når de får Den Riktige Presangen du har kjøpt til dem, er aldeles ubetalelig. Og jeg liker jo å få ting, også (c; Å lage frokost sammen med søstrene mine, drikke chai-te og se Tre nøtter til Askepott gir indre ro og følelse av tradisjon.

Det smertelige er erkjennelsen av at den indre, dype meningen jeg var sikker på at julen hadde da jeg var barn ikke er noe konkret jeg kan finne frem igjen. Det er bare en forventing som blir til lengsel på julaften, en lengsel etter noe jeg ikke klarer å gripe.

Ellers- tusen takk for gaver, klemmer og gode øyeblikk, alle sammen! Jeg har hatt en deilig jul.

6 Comments »

Farfar er gammel nå. Jeg husker nittiårsdagen hans. Han spiste bløtkake og spilte fiolin, og vi sang. Ja, han fortalte de samme vitsene om og om igjen, du måtte rope inn i øret hans for at han skulle få med seg noe som helst, gebisset falt ut fra tid til annen, men han sang.

Farfar har vært musikken i livet mitt. Jeg var to år og dro buen frem og tilbake over fiolinstrengene mens han gjorde grepene. Ut trillet sanger, slåtter og melodier. Jeg trodde det var meg som spilte, jeg skjønte ikke at farfar jukset med grepene og spilte Per Spellmann mens jeg beveget buen frem og tilbake. Farfar hadde ikke vært soldat under krigen, farfar rømte til Sverige og ble sangstjerne. Visene fra den tiden lærte han til tre små barnebarn som sang sammen med ham fra de kunne snakke. Det var sanger om voksne ting, om populære temaer fra 30-40-tallet. Sanger om kjærlighet, om nasjonalisme, om savn og om det å dø.

Det er det farfar driver med nå. Det å dø.

Vi var familieorkester. Farfar på fiolin, meg på klarinett, en søster på piano og en på en annen fiolin. Også måtte vi synge, uansett hvor vi var. Traff vi voksne damer sammen med farfar, måtte vi synge for dem. Da farfar ble så gammel at det ikke gikk ann å føre en fornuftig samtale med ham lenger, sang vi sammen. En satt og klunket på pianoet, farfar spilte fiolin og vi sang alle sammen. “En liten, gylden ring.” “Norge, mitt Norge.” “Den gangen jeg barndomshjemmet forlot.”

Farfar husket ikke at jeg giftet meg, men han husket at han sang i bryllupet mitt. Vi visste at han kom til å reise seg opp og synge uansett, så vi kopierte opp glansnummerne på ark vi delte ut til gjestene, slik at de kunne stemme i og følge teksten. Farfar ble sliten i selskapet, og måtte sitte på verandaen. Vi stod hundre gjester rundt ham og ba ham synge. Han tok utfordringen på strak arm, og holdt sin siste konsert i en alder av 89 år. Da han var ferdig og alle hadde klappet, tok han sangen en gang til. Fordi han hadde glemt at han hadde sunget den allerede. Slik var det den siste tiden. Samme sangen om og om igjen. Reportoaret ble mindre og mindre. Når jeg var der, kunne jeg stemme i og få ham til å huske flere på rad. De siste gangene jeg har besøkt dem har jeg pratet med farmor og sunget med farfar.

Idag klarte ikke farfar synge med. Han lå i en sykehusseng i stuen, det var sykehusutstyr rundt ham. En dostol, tabletter, vannglass og i sengen lå en tynnere og reddere mann enn den jeg pleide å sitte på fanget til. Han roper på Gud og på farmor. Om og om og om igjen. Farmor sover ikke om natten mer. Mamma og pappa er der hele døgnet. Han snakker ikke mer. Han åpner ikke øynene. Han tar ikke inn vått eller tørt. Han roper på Gud og på farmor.

Vi sang for ham idag, alle tre søstrene. Han prøvde å henge med på refrenget på “En liten, gylden ring” første gangen, så bare gråt han. Han tviholdt meg i hånden mens søsteren min strøk ham over håret. Og vi sang. Sang alle sangene han lærte oss da vi var små, alle de teite Margrethe Munthe-stubbene om gutter som bukker og jenter som neier, sang Per Spellmann og “Norge, mitt Norge.” Han klynket og klamret seg til meg og gråt, men han ropte ikke. Han kløp takten i hånden min, han var med. Vi slapp opp for danseband-låter fra tredvetallet og gikk over på julesangene. Vi sang oss fra “Glade jul” til “Her kommer dine arme små”. Vi fortsatte med salmene, “Jeg vet en deilig have”, “Jeg folder mine hender små” og avsluttet med “Deilig er jorden” tostemt. Vi sang speidersangene hans og “Jeg hører torden” i kanon. Vi husket tekstene han hadde lært oss og for første gang var han stille. Bortsett fra på slutten av “Jeg er skolegutt, jeg far” (go Margrethe Munthe). Da laget han en “Tam-tara-tara!”- fanfare på slutten, som etterlot oss rystede og lattermilde.

Deretter fortsatte han å klynke og klamre seg til oss. “Jeg er glad i dere.” sa han. “Jeg er glad i dere.” Da vi gikk, hadde vi sunget ham i søvn.

28 Comments »

…selv om jeg giftet meg om sommeren. Mr. Jackson og jeg går lange turer i sludd-slaps, ser på juledekorasjoner og holder hverandre i hendene. Det fineste i verden er å ha ingen-votter og gjemme hendene i samme lomme. Å gni nesetipp mot nesetipp i vinterkulda.

Jeg pleier å fortelle folk ganske lite flatterende ting om Mr. Jackson. Som at han kaller meg breiflabb og vil lenke meg til sengen. Er du så uhelidig å være en av dem som omgås meg i RL til daglig, har du hørt nok om Mr. Jacksons motbydelige matvaner og rare dansestil. Mens Delirium ser Kent sluke kilo på kilo med klementiner, sitter jeg og stirrer fascinert mens mannen i mitt liv hiver innpå tilsvarende mengder med rosiner.

Denne posten handler likevel ikke om det. Den handler om hvor glad jeg er i mannen min.

Jeg har kjent Mr. Jackson siden jeg var 14 og han var 15, og selv om vi brukte litt tid på å bli sammen, var hele den sene ungdomstiden min å gå rundt i smågater i Fredrikstad, holde ham i hånden og kline for hver tiende meter.

Vi giftet oss så fort jeg fylte 18, det er snart tre år siden nå. Vi hadde et digert sommerbryllup i et sirkustelt i skogen. Det var over hundre folk tilstede og alle hadde med en matrett hver. I ettertid var det mitt partytriks - å si til folk at jeg var gift og 19 år og se reaksjonene deres. Jeg var kona til den langhårede slasken i hullete jeans og vi skremte alt fra bankpersonell til fulle fjortiser og bestemødre.

Å gifte meg er kanskje noe av det jeg har gjort som har sjokkert flest mennesker. «Men!» sa farmor og gjorde store øyne. «Du kaster jo bort UNGDOMSTIDEN din! Tenk på alle mannfolka du kunne PULT!» Mr. Jacksons mormor ble like forferdet over at vi giftet oss uten å ha bodd sammen først som hun hadde blitt over at Mr. Jacksons foreldre hadde flyttet sammen først uten å gifte seg først. Så mye har normene endret seg på førti år (c;

Jeg hadde tenkt å holde tale i bryllupet. Han skulle holde tale, og jeg ville ikke være dårligere. Problemet kom når jeg skulle øve meg. Jeg kom to setninger på vei, så tok gråten meg. FØR jeg stod for et publikum. FØR jeg så på mannen min mens jeg pratet. Kjære…kjære *Snufs* Nei, jeg måtte gi det opp. Så jeg skrev en sang istedet.

Hadde jeg kunnet spilt gitar, hatt en gitar og hatt et videokamera, ville resten av dette innlegget blitt film. Men jeg spiller bare klarinett, har ingen klarinett akkurat nå og kan ikke synge mens jeg spiller klarinett uansett. Dessuten har jeg ikke et videokamera. Derfor- jeg kan ikke synge-spille-fremføre denne sangen. Og alle som kjenner meg RL er nok evige takknemlige.

Melodien er Kjærlighetsvisa (ja, jeg vet det er klisjé, men alle kan den og da kunne alle synge med.) Teksten er skrevet av en 18 år gammel og veldig forelsket Virrvarr og oppsummerer forholdet mitt til Mr. Jackson.

Bryllupssang- et alternativ til tale

Vi traff hverandre på et oppstartsmøte
Hvor temaet var blodrød politikk.
Vi var ikke så flinke til å flørte,
men snakket godt på turene vi gikk.
Og litt om litt ble samtalene lenger,
Og resten, det er ingen hemmelighet.

Ref: Syng om årene som kommer,
Syng en sang om kjærlighet.

Vi ble så mye mer enn bare kjærs’ter.
Vi lekte og vi jobbet som et team.
Du lærte meg om frihet, Marx og Linux,
Langt mere enn jeg greier si på rim.
Vi bygget slott i luft og sand og lego
og skrev vårt manifest i ærlighet.

Ref.

Du fridde til meg der i Bolsjevika,
en liten strand på Utøya et sted.
Augustsolen hang gulrød over vannet,
og tussmørket, det kom med sjelefred.
Jeg hadde ikke kjent deg særlig lenge,
og svarte «ja» i øm dumdristighet.

Ref:

Du er nok ingen prins i stilfull rustning,
nei, heller mere Askeladd, tror jeg.
En gentleman med hull i frakkeforet,
som uredd skrider frem på livets vei.
Du er min lykke alle ukens dager,
i regn og sol, i gråt og lystighet:

Ref:

Så- lek sing’a long i de tusen hjem. Virrvarr er forelsket og det blir tydeligere og tydeligere jo mer snø og julepynt det dukker opp overalt. Idéen om å legge ut bryllupssangen min stjal jeg fra Petter, som la ut den fine talen til kona si for ikke så lenge siden.

22 Comments »

Lin har utfordret alle til å skrive om seg selv som barn.  Jeg har prøvd å svare så godt jeg kan.

Jeg lærte å lese da jeg var to år, på gulvet i huset i skogen. Det var bokstaver på alle byggeklossene mine, og mamma og jeg skrev «Ida» «Pappa» «Mamma» «Noa» (hunden vår) på papir med tykk blyant. Pappa lærte meg å spille sjakk den samme perioden. Jeg syntes ikke at bøndene så ut som bønder, så de var prinsesser. Mye mer logisk at dronningen og kongen skulle ha mange døtre enn mange gårdsarbeidere. Når jeg spilte sjakk var det prinsesser i pene kjoler som førte krig, og dermed basta. Mamma var eventyr og pappa var leksikon, og sammen lærte vi småsøstrene mine alt om verden.

Voksne rundt meg har sine favoritthistorier fra barndommen min. Farfar og jeg stod på verandaen hos besteforeldrene mine og så på fuglene på fulgebrettet. Jeg var tre. «Se! En Pip-pip!» Sa farfar og pekte. «Nei, farfar,» sa jeg saklig. «Det er en spurv.» Tante sparte denne anekdoten til konfirmasjonstalen min: Da jeg var fire år, fikk jeg en nydelig utskåret trevugge av en av snekkerne pappa jobbet sammen med. Den var en drøm av en dukkeseng, med roser og snurrepripperier. Da vi kom ut fra snekkerverkstedet med sengen, spurte mor og tante meg strengt om hvorfor jeg ikke hadde takket den snille mannen. «Beklager!» hadde jeg sagt.«Jeg ble så følelsesmessig engasjert at det glemte jeg faktisk!»

Søstrene mine og jeg hadde langt, hvitblondt hår og små kjoler med puffermer og sløyfer på. Bildet her er noen lunde representativt, selv om minstemann har kortere hår og ikke har kledd på seg skikkelig. Vi gikk ikke i barnehage, hadde ikke fjernsyn og ba aftenbønnen vår hver kveld før vi la oss. Barndomsvennene mine var romankarakterer og tegneseriefigurer. Oliver Twist, Sherelock Holmes, Robin Hood, Fantomet, Ronja Røverdatter, Peer Gynt, alt gikk ned på høykant. Jeg likte å lese, ikke å leke, og dette ble et problem da jeg begynte på skolen. Jeg var alltid i utakt med de andre barna, uansett. Jeg så aldri det de så på TV. Hvem var disse MCmusene fra mars? Hvem var disse Power Rangers? Ingen hadde hørt om Charles Dickens,som var det jeg leste hele førsteklasse mens alle de andre lærte seg å lese. Store forventninger og Snorres Kongesagaer, det var mitt første år på barneskolen.

Nei, jeg fikk ingen venner. Lærerne skydde meg som pesten. Jeg rakk opp hånden og korrigerte dem, kjedet meg i timene deres og endte opp med å sitte med Løko-settet i time etter time for ikke å forstyrre noen som skulle lære to pluss to (jeg kunne gange og dele før jeg begynte). Jeg ble kastet ut av søndagsskolen etter ett besøk, hvor jeg hadde stukket hånden i været for å få litt taletid som jeg brukte på å glede mine medelever med noen litt ekstra morbide bibelhistorier.

Jeg snakket hele tiden, hvis jeg ikke leste eller skrev. Da jeg fylte fem år, fikk jeg en båndopptager av mamma og pappa. Så kunne jeg fortelle eventyr til meg selv. Det var ikke alltid søstrene mine gadd å høre på. Jeg har fremdeles kasettene- lange fortellinger diktet på direkten som overrasker meg hver gang jeg hører dem. Jeg skrev kladdebok på kladdebok med fan ficiton. I en alder av seks år skulle jeg skrive oppfølgeren til Kiplings Jungelboken fordi jeg var så misfornøyd med slutten i boken.

Jeg var et klønete, veslevoksent, høylydt, besserwisser-barn. Jeg var svovelkristen, hadde bare på meg arvetøy og kunne pensum frem til sjetteklasse da jeg begynte på skolen. Kort sagt- jeg var et ganske uspiselig barn de voksne ikke likte, og de jevnaldrende ikke skjønte hvordan de skulle forholde seg til.

Jeg synes flere skal fortelle om seg selv som barn. Bamboosa svarer jo på alle utfordringer, og jeg lurer på hvordan Esquil var som liten. Ellers kan jo alle svare (c;

28 Comments »

Sigurd har bedt meg skrive om stygge ord. Nordlendinger kan alltid mange av dem. Familien min er fra Bibelbeltet på sørlandet, og jeg hadde en nesten bannefri barndom. La meg illustrere dette med å fortelle om mitt litt spesielle forhold til Satan. Jeg har til og med illustrert poengene mine.

Satan og jeg ble kjent ganske tidlig. Det startet med aftenbønnen, tror jeg. «Og frels oss fra det onde», sa jeg fra jeg var bitteliten. Det var noe ondt et sted i verden, men jeg visste ikke hva det var.

Forholdet begynte å utvikle seg da jeg fant en pocketbok hjemme hos farmor med tittelen «Modesty Blaise og Lucifer» på. Jeg kunne ikke lese, men jeg så den nifse karakteren med horn, hale og store steroidemuskler på forsiden.

«Hvem er det?» spurte jeg mamma. Min kjære mor, som best kan beskrives som en svært religiøs pedagog, svarte følgende: «Det må du finne ut selv.»

Og jeg tok oppgaven alvorlig. Hvordan blir du egentlig kjent med et bilde som lite barn? Jeg tegnet og tegnet og tegnet mannen med hornene. Jeg gav ham navn jeg syntes passet. Dardarok. Ibidib. Rekurdrak. Jeg tilbragte timesvis ved pianoet og lagde sanger og musikkstykker med utgangspunkt i djevelbildet. Dette betydde mye hamring på de lyseste tonene mens jeg trykket ned pedalene og fingervoldtok alle sorte tangenter, om noen lurte. Jeg så levende for meg hvor vesenet med horn bodde, og hva slags venner han hadde. Jeg tegnet rare folk med flere hoder, huggtenner og spisse klør som spiste muggen mat, blod og biller.

Jeg lærte navnet på den mystiske

karakteren ved en tilfeldighet. Min eldre fetter fortalte meg det sammen med en rekke andre, nye og spennende ord.

«Faen!» sa jeg til mamma. «Satan!» Merkelig nok ble hun ikke glad. Og det viste seg at navnet var noe jeg hverken fikk lov til å synge eller skrive.

Jeg tilbragte storparten av barne og ungdomstiden uten å banne, gjør det fremdeles veldig sjeldent. Fordi jeg vokste opp et sted der det var stygt å si at noe var «forbannet», fordi du faktisk lyste det i bann ved å si det, og det å si «Herregud» var å misbruke Guds navn. Beklager, Sigurd- jeg kan ikke så mange stygge ord.

11 Comments »

Som en del av dere har fått med dere, er jeg med på Tordenbloggen i år, og idag skal det stemmes om hvorvidt jeg skal gå videre eller ei. Så om du er en av mine Faste Lesere, er det jo hyggelig å gå trykke på linken ovenfor og stemme på meg og tre andre av de kjekke, flinke bloggerne jeg konkurrerer med. Er du derimot en av dem som har funnet bloggen min via Tordenbloggen, og lurer på hva slags mystisk sted du har kommet hen, så ikke fortvil. Som dreven venstresideaktivist kan jeg selvfølgelig drive valgkamp og fortelle deg hvorfor du må stemme på meg (c;

I den forbindelse har jeg laget en liten blogginnleggkavalkade (ikke ulik de «Hva skjedde i 2006»-kavalkadene Nrk har på nyttårsaften med fjorårets høydepunkter i nyhetsbilde), så mine kjære lesere kan lese et lite utvalg av saker og ting som er Typisk Roteloftet. Jeg har blogget i nøyaktig et år, så vi kan jo kose oss med å ta det kronologisk også.

*trommevirvler*

Som jeg sier i teksten om meg selv, blogger jeg om det meste og begrenser meg ikke. Jeg startet friskt med å blogge om hva som er mest provoserende med meg, og mange ble faktisk provoserte også ^.^ I januar var jeg usaklig om Yssen og Valla og hadde et sterkt behov for å få leserne mine til å forstå hvorfor det er kult å lese litteratur. Tekstene jeg tok utgangspunkt i fikk dem både til å gråte og svime av. Kort sagt- ytterst vellykket. Om du har en halvtime fri, anbefaler jeg at du leser begge, men ikke rett før eller rett etter du har spist…

Jeg har prøvd å vise mangfold ved å utforske andre målformer i bloggeprosessen, som førte til mange nye venner i Målungdommen og ellers sure lesere. Etter dette hybridblogget jeg litt på norwengelsk, og laget min egen oversettelse av A Boy Named Sue.

Ellers har jeg hatt mine 15 minutter berømmelse, ertet på meg gale nynazister, filmblogget, kondomblogget og kondolert alle Windowsbrukere.

Likvel- du kan ikke lese alle disse bloggpostene med mindre du ikke har et liv eller er umåtelig forelsket i meg. Skal du bare lese tre av bloggpostene mine, skal du lese voldtektsposten min, posten der jeg slakter Zofies Verden og posten min om tegneserier og kjønn

Tada.

Dette var din lynguide til Roteloftet, og til det jeg har pludret med det siste året. Stem på meg, så blir jeg glad ^_^

10 Comments »

Jeg er i ferd med å overvinne den O store Gymangsten som har preget mitt liv frem til nå. (Ja, Esquil, dette blir en post om et emne du har lite kjennskap til ^.^) Skrekken for lyden av ball mot gymsalveggen, smellene fra joggesko mot gulvet og synet av kunstgress og grusbane har vært der siden mitt første år på barneskolen. Ja, jeg er redd for edderkopper, berg og dalbaner og menn som lusker etter deg i byen om kvelden, men redselen kan ikke sammenlignes.

Gymtimer er uungåelig. Du har en fast henrettelsesdato hver uke og en sekk med gymtøy som minner deg på angsten dag ut og dag inn. Sekstimeter, fotball, Coopertest, stafett, kanonball, innebandy, armhevninger - de ulike mulighetene for tortur er endeløse.

Jeg har hatt nedsatt grovmotorikk fra jeg var liten, og for min del var gymtimene en oppvisning i absolutt fornedrelse. Nei, jeg kunne ikke ta imot ballen. Nei, jeg kunne ikke hinke på venstre ben. Nei, jeg kunne ikke hoppe høyde. Nei, jeg kunne ikke balansere. Jeg falt, jeg slo meg, og folk lo eller var sinte litt ettersom. «Det er din feil at vi ikke vant på idrettsdagen» «Nei, du får ikke idrettsmerket» «Du får ikke være på laget vårt». I begynnelsen var gymtimen en kilde til mobbing. Det er ikke kult å være den som snubler, aldri får ting til og ser rar ut i forsøket på å løpe eller hoppe.

Heldigvis var læreren litt forståelsesfull. Så kom ungdomskolen, og vi gikk fra å ha en snill dust med sans for friluftsliv til et monster av en gal svolværing med sans for kollektiv avstraffelse og blodgym. «Hær ska vi løp te vi SPYR!» skrek hun utover åttendeklassingene, og jeg skjønte at heretter holdt det ikke med barneskolens «Jeg har glemt gymtøy.» «Jeg har «Vanelig grunn» (les: Mensen)» «Jeg er forkjølet» «Jeg har vondt i foten». Jeg måtte ty til mer drastiske metoder. Det var ikke lenger de andre i klassen som var skumlest, det var læreren.

Klarer du ikke å hoppe høyde, sier du? Da skal du hoppe og hoppe til du får det til mens hele klassen ser på. Får du det ikke til etter nok forsøk, skal hele klassen ta hundre armhevninger. Kom du sist da vi løpt to-kilometeren? Vel, vi kan ikke forvente mer fra Ida, hun er så tjukk. (Jeg var størrelse 38 på denne tiden, og ikke veldig tjukk) Slik gikk de timene jeg deltok i.

Jeg utviklet egne metoder for å slippe unna. Å fly på do og stikke fingeren i halsen var en ypperlig måte å slippe unna resten av timen. Løper man sekstimeter på grusbane, er det å snuble med vilje og pådra seg noen solide skrubbsår på hender, knær og fjes den beste måten å avslutte det hele på. Ta nok løpefart og kræsj i grusen på starten av timen, så kan du gå hjem etter å ha blitt utstyrt med plaster. En venninne av meg hoppet fra taket på en av de lavere skolebygningene for å brekke benet. Hun slapp mange gymtimer på grunn av det, og bruddet og gipsen så hun på som en investering.

Heldigvis- da vi ble eldre, bare skulket vi istedet. Hadde det ikke vært for gymteorien på vgs, ville jeg aldri bestått der heller, sa læreren min.

Da jeg var ferdig på vgs og jeg skjønte at jeg ikke skulle ha mer gym i mitt liv, var jeg nesten euforisk. Ferdig sonet fengselsstraff, eller noe i den stilen. Det triste var at den samme skrekken kom tilbake så fort jeg så et treningssenter eller noen hostet om muligheten for å jogge en tur. Skulle jeg trene, skulle det være i min egen stue, der ingen så meg. Der ingen tvang meg. Der ingen forventet at jeg skulle prestere noe. Kort oppsummert- det ble lite trening, bortsett fra noen halvhjertede situps på mitt eget kjøkkengulv.

Nå har jeg trent i fire uker uten å feige ut. Tre ganger i uken, til og med. Jeg pakker til og med «gymtøy» uten å bli altfor redd. Det er pilates og yoga, da. «Homotrimmen», sier mannen min og er farlig politisk ukorrekt. Men det ER trening og jeg DØR ikke. Ja, jeg gikk dit flere ganger før jeg torde å gå inn og melde meg på. Det er noen ting som gjør det mulig: Ingen konkurranse, ingen krav, og enkeltrom, ikke gymgarderobe. Ja, jeg går på vestkanttrim for å få privat dusjkabinett og omkledningsrom. Alt for at det ikke skal minne om skolen.

Så når de maser om «mer gym» for å fikse folkehelsa, fnyser jeg. Annerledes gym, kanskje. Jeg brukte gymtimene mine til selvskading og smugrøking i 12 år. Først nå har jeg begynt å trene.

20 Comments »

Nå er det november, og jeg går inn i bloggens bursdagsmåned. Da har jeg blogget i et år, skrevet i overkant av hundre poster og hatt nesten 90.000 besøkende. Jeg blar i arkivet, ser bloggen passere i revy og er riktig fornøyd.

I bursdagsspesial vil jeg si et par ord om opprinnelsen til navnet Virrvarr, og om kallenavn generelt, inspirert av Flopsy. For kallenavn er et artig produkt av internett. I gamle dager var det bare artister og forfattere som hadde «kunstnernavn» eller pseudonym, og dette kunne ha forskjellige grunner. Charlotte Brontë utgav Jane Eyre under navnet Currier Bell, fordi det var ukvinnelig å utgi romaner, mens Marilyn Manson har valgt å kombinere fornavnet til et kvinnelig sexsymbol og nasjonalt ikon med etternavnet til en mannlig seriemorder for å få den mest provoserende effekten. Noen har pseudonym for å få være anonyme, mens andre gjør det for å synes i mengden. Noen blir anbefalt kunstnernavn for å normaliseres. Leonardo DiCaprio ble anbefalt av den første agenten sin å bytte navn til Lenny (c; (Ja, leser du for mye Topp i tenårene, er dette sånt du får med deg).

Idag har nesten alle et pseudonym på nett, og mange har nicks de beholder over mange år. Jente14 og Sexyboys’ dager er forbi, og internett er blitt stedet du kan døpe deg selv på nytt. Og det blir en del av identiteten din. Min venninne Anniken har gått så langt at hun har tatt pseudonymet sitt, Vanity, som mellomnavn, og jeg ble selv sammen med en gutt som het litt Daniel, litt Danny og mest Lamadog.

Hvordan oppstod Virrvarr?

Jeg fikk kallenavnet mitt lenge før jeg kom meg på internett, nærmere bestemt sommeren jeg fylte fjorten (ja, jeg fikk nett sent. Har du foreldre med lite penger og teknologivegring, er det sånn det går). For å kunne forklare det skikkelig, må jeg bli litt skjønnlitterær:

Luc er tryllekunstner. En av evnene hans er å gi folk navn de beholder, uavhengig om de vil eller ei. «Nei, det heter ikke snerk. Det er KAKAOTEPPE!» sa han strengt. Så het det det. Stygge damer var gnurkedamer og Katrine sluttet å hete Katrine fra første gang hun traff Luc. Deretter sa alle Kættis. Den sommeren jeg ble Virrvarr, lå vi langflate i parken dag ut og dag inn og Luc skrev mytologien til vennegjengen vår. Etter noen timer med skribling i en blå stilbok med linjer, var jeg Prinsesse Virrvarr av Frihetsskogen. Virrvarr startet som et artig kjemiekspirement på Den Store Gudinnens labaratorie, men resultatet var så støyende at hun måtte putte det lille vesenet i bur. Virrvarr oppførte seg nemlig som den tasmanske djevelen i Snurre Sprett og gnafset i seg alt hun kom over. En dag da Gudinnen ikke passet på, brøt hun seg ut av buret rømte ut av gudenes bolig. Hvordan kom hun seg ned på jorden? Ganske enkelt, hun brukte regnbuen som rutsjebane. Svusj! Så dumpet hun ned i et enormt tulipanbedd i Frihetsskogen. «Pene farver!» sa Virrvarr og begynte å spise. Hva som skjedde da tulipanbeddets eier, Tirill Tulipan, fikk øye på henne og fikk tulipanikk er en annen historie…^-^ Bildet er en gammel Virrvarr-tegning der hun har munnen full av tulipan.

Til å begynne med var ikke Virrvarr bare et navn, men en fullstendig rollebeskrivelse. Prinsesse Virrvarr hadde krone, grønn sløyfe i håret, sort t-skjorte med Metal-motiv, sjokkrosa tyllskjørt, en stripete og en prikkete strømpebukse. I tillegg gikk hun alltid på rulleskøyter og var bevæpnet med såpebobler. Alltid berett. Tirill/Karin sydde et enormt, rosa tyllskjørt jeg gikk med til det revnet og døde. Jeg hadde også grønn sløyfe i håret en stund inntil min litt mer stilbevisste homovenn sa jeg var en skam for allmennheten og kastet den i nærmeste søppelspann. Rulleskøytene måtte vi gi opp, da min nedsatte balanseevne og manglende grovmotorikk gjorde meg til en fare for trafikken, tilfeldige forbipasserende og rikets generelle sikkerhet. Idag er det bare såpeboblene igjen, men de har jeg til gjengjeld alltid med meg. Bildet viser meg med sløyfen som var en skam for allmennheten på hodet.

Da jeg skulle lage meg et kallenavn på nett, falt valget på Virrvarr. Jeg hadde hatt det navnet lenge allerede. Med tid og stunder ble Virrvarr ikke bare en kaosprinsesse, men både blogger, tegneserietegner og en high level rogue på WoW. Og det er jo litt morsomt når jeg er i selskap og noen tilfeldige personer plutselig roper ut: «Næmmen, du er jo Virrvarr!» Da skjønner jeg at jeg har et navn ved siden av Ida, at jeg har lov til å være flere personer på en gang.

Hurra for meg som fyller mitt år!

10 Comments »

Det har alltid vært noe spesielt mellom Brumm og meg. Før jeg lærte å lese selv (noe som var svært tidlig, jeg leste min første bok som toåring), satt jeg i vinduskarmen på faren min sitt kontor og hørte på eventyrene til Brumm, Nøff og alle de andre i Hundremeterskogen. Det var Egner sin innspilling og Egner sin oversettelse, og han sang falskt på alle de små visene underveis. Slik satt jeg ved siden av kasettspilleren fra jeg var under ett år og lyttet. Jeg fikk selvfølgelig bøkene også, og farvela alle bildene med tykke fettfarver.  Alt som var Brumm var bra. Ole Brumm-tegneserier var like fint som boken, selv om det ikke tok lang tid før jeg skjønte at det var forskjell på Disney og Tha Real Shit.

Høydepunktet var bamsen min, en brun og litt stakkarslig sak som selvsagt fikk navnet Ole Brumm. Et rart, ubestemmelig gult og rosa tøydyr ble Nasse Nøff. Hvordan det så ut, var ikke så vesentlig. Den dag i dag tror jeg at leketøysprodusenten hadde ment at det skulle være en hund, men hos oss var den en fin, pinglete gris. Mamma sydde en tigergutt av en gammel, stripete kjole hun hadde. Med pappavstivining i fjeset klarte hun å lage en tiger som så nesten helt ut som tegneserieutgaven, i hvertfall i profil. Det eneste tigergutt aldri fikk var ører. Før mamma fikk sydd dem på, gikk vannet og lillesøsteren min kom til verden noen timer senere. Det var kjempestas, og saken var klar: Man trenger ikke bamser når man har småsøsken. Jeg var Ole Brumm, hun var Nasse Nøff og da yngestemann ble født, ble hun utnevnt til Kengubarnet. Mamma steppet inn som Kengumamma når det var behov for det, og med litt bamsehjelp utgjorde vi hele Hundremeterskogen.

Og vi bodde jo i Tusenmeterskogen, kom vi frem til. Huset vårt ligger akkurat en kilometer fra nærmeste flik med sliten asfalt, og det var tusen meter med skog for tre små jenter å boltre seg på, tusen meter å legge ut på eventyr for Brumm, Nøff og Kengubarnet.

Det gjorde noe med identitetene våre for en stund. Jeg spiste honning ut av boksen, selv om jeg ikke likte det noe særlig. Søsteren min ville ha nøtter, selv om hun hater det den dag i dag, og yngstemann ville spise alt som stod merket som «Kengubarnets oppskrifter» i Ole Brumm-kokeboken vi skaffet oss. Når vi skulle leke, enten det var i sandkassen, i hagen eller innendørs med byggeklosser, omgjorde vi oss til hver vår A.A Milne-karakter og lekte i vei.  Når mamma fortalte eventyr for oss på kvelden, ble Brumm og Nasse hovedpersoner og vi visste at historiene egentlig handlet om oss. Kasettbåndet med Egner som sang falskt ble spilt om og om igjen alle disse årene. Heffalumper, Ole Brumm-pinneleken, Bjørnehjørnet, og «Tigergutter kan ALT!» dannet enn ramme om de første årene våre. Barbie kom først senere, og jeg er lykkelig den dag i dag over at jeg tilbragte min tidlige barndom, ikke som et velkledd sexsymbol, men som en feit og poetisk bjørn.

Fremdeles synes jeg Egners utgave er den koseligste, og mange av sangene har gått fra å være små stubber i en barndomsfortelling til nesten zen-buddistiske leveregler. Dette er min favoritt til dags dato, til bruk for enhver annledning:

For Ole Brummm har et tenkested
Der Nasse Nøff også tenker med.
Og så kan de sitte i ro og fred
på Brumms og Nøffs lille tenkested.

Gratulerer med åttiårsdagen, Brumm!

7 Comments »