Revolusjonært roteloft

Første dag på universitetet spurte seminarlæreren vår: «Hva er din beste leseropplevelse?» Så skulle vi dele oss i grupper på to, prate om dette, for så fortelle hele klassen hva vi kom frem til. En salgs myk start på litteraturstudiene, tror jeg. Bli kjent og snakk om bøker.

Likevel- den beste leseropplevelsen? Jeg hadde jo lest bøker fra jeg var to år! Hvordan kunne jeg si hva som var best? Jeg kom frem til at jeg ikke kunne skille ut den beste leseropplevelsen, men jeg kunne fortelle om de sterkeste leseropplevelsene. Om bøkene som gjorde sterkest inntrykk på meg.

Jeg kunne sagt mange titler da jeg ble spurt. Jeg kunne fortalt om da jeg leste Peer Gynt for første gang, i en alder av ti, sammenkrøpet på mammas og pappas soverom og ikke greide å legge den fra meg før jeg kom til Trumpeterstråle og co, hvordan jeg fløy ut til søstrene mine for å lese versene høyt for dem, la dem smake den harde rytmen og den krasse humoren til Ibsen.

Jeg kunne fortalt om hvordan Edmond Dantés og jeg lå og planla hevnen på alle dem som mobbet meg på barneskolen da jeg leste Greven av Monte Christo i tredje klasse. Jeg kunne sagt Frankenstein eller Momo- Kampen om tiden.

Det halvåret Nietzche skrek til meg kontinuertlig gjennom Antikrist og Hinsides godt og ond var en leseropplevelse av en annen verden, jeg kunne brukt det som eksempel. Jeg kunne fortalt om hvordan jeg hypnotisert drakk te med Marcel Proust andre året på vgs. Hm, jeg drømmer meg bort.

Boken jeg endte opp på var Girl Goddess #9: Nine Stories av Francessca Lia Block, nærmere bestemt en novelle derfra som het Dragons on Manhattan.

Block skriver magisk realisme, og Girl Goddess #9 kan leses som en samlig moderne eventyr i skjæringspunktet mellom skitten sannhet og fantasyfortellinger. Det er blå, hemmelige venner i skapet selv om moren din var schizofren og folk dør av AIDS i verdner fulle av roser og rusmisbrukere.

Jeg leste boken første gang som elleveåring. Jeg lånte den ved en tilfeldighet på en av mine mange turer på Fredrikstad bibliotek og slukte den på en natt. Jeg gråt i flere timer etterpå. Her hadde jeg trodd at jeg var helt alene i verden, også fantes det eventyr som handlet om meg og livet mitt, om alle lengslene mine.

Jeg var hemmelig forelsket i en jente. Jeg var mobbeoffer på skolen. Jeg var en klønte, skoleflink outsider i arveklær og jeg hadde skamklippet håret mitt foran speilet i et forsøk på å være eksprimentell. Før Block fantes det bare bøker om flinke jenter som gjorde som de voksne sa og kjekke gutter som løste krimgåter og mysterier.

Nancy Drew var normal. Milly Molly Mandy var normal. Pippi og Ronja var like barnlig uvirkerlige som Ole Brumm og Lukas Lokmotivfører, og jentene i ungdomsbøkene av Unni Lindell og Vigdis Hjorth fikk meg bare til å føle meg enda mer utstøtt og rar. Det var vanlige jenter som kysset gutter i smug, som tygget tyggis og hadde merkekler, bekymret seg for kviser og den største intrigen i boken var gjerne et sugemerke som måtte skjules eller noe i den stilen.

Drager på Manhattan endret livet mitt den natten. Novellen handler om Tuck Budd som vokser opp på Manhattan med mødrene Izzy og Anastasia, og om hvordan hun blir overfalt av de andre elevene når hun begynner på ungdomskolen. «Two moms, no dad! Two moms, no dad!» skriker de og spytter henne i fjeset.

At night, after dinner; if Izzy isn’t in a show or waitressing at the bar, we all sit together on the chaise lounge or the angel tapestry cushions, and Anastasia makes dresses for Izzy or strings her rosary-bead jewelry and Izzy who is an actor reads out loud from our favorite books, The Wind in the Willows, The Animal Family, Alice in Wonderland, Siddhartha, The Prophet and Goodnight Moon.

No one else got picked up fromn school by a six-foot-tall woman in a beaded mini-dress holding hands with a short-haired woman with a pierced nose and leather pants.

Tuck skjønner at livet hennes er fryktelig feil, stjeler mødrenes sparepenger og reiser ut i verden på leting etter faren sin. Etter møysommelig detektivarbeid finner hun besteforeldrene sine utenfor L.A. og får se bilder av faren sin som ung. Da skjønner hun at Izzy ikke bare er moren, men også faren hennes. Det går ann å være født mann og være lesbisk kvinne inni seg likevel.

Novellen har lange, sanselige beskrivelser av Manhattan, San Fransico og L.A, av kunst, musikk og farverike klær. Ikke minst trekker den paralleller mellom fabeldyr og transseksualitet. Tuck forteller om hvordan hun tror på enhjørninger og drager, det finnes i skulpturform på Manhattan selv om naturen ikke skapte dem. Ting kan være vakre og ektefølte, selv om de ikke er slik naturen skapte dem.

Jeg klemte boken inntil meg og skjønte at det finnes tusen kjærlighetshistorier og måter å leve livet sitt på som ikke er A4, at du skal være den du vil være og ingen andre, at ingen andre enn deg selv har lov til å sette deg i bås. Jeg leste de andre novellene om La som blir mobbet på skolen, om Rave som er en ulykkelig groupie og om Ponny og Pixie som er søstre, for det har de bestemt selv.

Jeg slukte beskrivelser av jenter med kort hår og skateboard og om gutter med fjærboa, om kunst og om liv levet på en måte resten av samfunnet så ned på. Block skrev om lykkelige outsidere, hun skrev hippiehistorier med happy endings, en sterk motsats til Ingvar Ambjørnsenaktige-skildringer av livet på utsiden av normalen.

Selvsagt kan du være tempelgudinne selv om du er en gutt som bor i en kristenkonservativ, amerikansk forstad. Selvsagt kan du kalle tvillingene dine Ying og Yang. Selvsagt kan du velge din egen familie.

Det hører med til historien at det var én annen i seminargruppen på UiO som hadde lest boken før. Vi ble kjent på null komma nix og er bestevenner i dag. Alle andre sa enten «Halvbroren» eller «Naiv.Super». Alle de tredve andre, jeg tuller ikke.

Jeg kjøpte boken på Amazone og leste den på nytt i går. Den var enda bedre enn jeg husket den og er i forelsket bokrus. Kjøp den, les den og skriv gjerne om din sterkeste leseropplevelse i kommentarfeltet mitt.

22 Comments »

Legning er vanskelige greier. Guri skrev noen utmerkede innlegg for en tid tilbake om vanskeligheter ved å være bifil og hva slags fordommer man møter, og Martine Votvik har nettopp skrevet en veldig fin om problemet med å knytte seg til en «fil» i det hele tatt. Jeg har lenge tenkt på å skrive en oppfølgerpost til Guri, og dette ble på mange måter resultatet av mange notater satt sammen til en.

Da jeg ble sammen med Mr. Jackson ble jeg jukselesbe i manges øyne. En del andre pustet lettet ut. «Det VAR bare en fase! Ah! Enda godt!» En tredje gruppe merket ingen forskjell- for dem hadde jeg aldri rukket å komme ut av skapet, og det føltes absurd å fortsette runden med samtaler. «Ja, jeg ER bifil, og nå er jeg sammen med en mann» var ingen god ut-av-skapet-historie

.

På mange måter er dette en «ut av skapet»-tekst jeg burde ha skrevet for mange år siden, fordi at jeg vet at når jeg går gjennom mine 20 forbokstaver på folk jeg har klina med, så blir det flest jenter. Det lengste forholdet jeg har hatt utenom Mr. Jackson var til en jente. Jeg tror forholdstallet mellom jentene og guttene i mitt kjærlighetsliv er omtrent 60/40 i jentenes favør. Det er kort sagt ganske få gutter jeg liker utenom Mr. Jackson. Likevel bor jeg i den store heteronormative båsen i de flestes øyne når jeg tross alt er gift med en mann. Jeg opprettholder GS-profilen litt på trass. «Nei, jeg er ikke singel. Nei, kjæresten min er ikke en dame. Men det kunne vært det! Det kunne like godt vært det!»

Da jeg kom ut av skapet som 13-åring, sa jeg at jeg var LESBISK. Med store, fete typer. Eller- når jeg skulle forsøke å være litt mer diskrét: «Forelsket i en jente.» Jeg har fortsatt mareritt om den tiden da jeg hadde skjønt at jeg var forelsket i en jente og ikke sagt det til noen. Det gikk å være en stor, unevnelig følelsesklump i halsen, en brennende, altoppslukende følelse for hun som på det tidspunktet var bestevenninnen min til å bli en skremmende fornemmelse av et større system, en større sannhet om meg selv. Jeg var et digert landskap og jeg avduket sider jeg aldri hadde klart å se i sammeneheng før.

Jeg så meg selv formerlig klenge på Kristine i klassen over meg. Rødt hår, fregner, stort gap mellom fortennene- ingen var så skjønn som henne. Og hun lignet jo bemerkelsesverdig på min andre store barnekjærlighet, Pippi. Jeg husker følelsen da Rebekka tok meg i hånden, om hvor fascinert jeg så på henne når hun danset rundt i skolegården. Jeg så følelsene mine i et nytt lys.

Og likevel- jeg innså mye annet da jeg dro av det dekket, også. Jeg stod og hadde tonnevis med forbudte Fucking Åmål-følelser for den jenta som stod meg nærmest. Jeg hadde venninner som ikke likte «sånne lesbegreier» og en veldig religiøs familie. Og jeg var veldig kristen selv. Med hjertet hamrende i brystet skjønte jeg at om jeg lot denne hemmeligheten komme ut, måtte jeg kanskje si fra meg alt jeg hadde av venner og familie, slik stod det hvertfall tydelig for meg da jeg var melodramatisk og 13 år. Spørsmålet var: Ville hun ha meg? For jeg kunne godt ofre resten av livet bare om jeg fikk Kjærligheten, bestemte jeg meg for. Jeg skulle fortelle det til Henne først, og ville hun ha meg, kom jeg til å gi bleng i resten.

Jeg hadde bare ett problem i det store kjærlighetsdramaet som utspilte seg i hodet mitt, og det var denne Gud jeg ba til hver kveld. Ryktet ville ha det til at han ikke satte pris på sånne forelskelser i andre småpiker, og at følelsene mine ikke var noe jeg burde sette ut i live. Jeg krabbet ned på jenterommet, fant frem Bibelen og gav meg til å lese og lete. Først sjekket jeg Moseloven- og fant ut at, ja, en mann som lå med en mann slik en mann lå med en kvinne, skulle drepes. Likevel stod det jo at man ikke skulle spise kjøtt på fredager og lese horoskopet sitt heller, så jeg antok at disser reglene var gått litt ut på dato.

Fornøyd tenkte jeg at Gud skulle la meg være forelsket i fred, men problemet oppstod hos Paulus. Selv om han sa at kjærligheten var det største av alt, likte han ikke samkvem mellom to av samme kjønn. «Vederstyggelig.» Jeg satt i sengen min og var vederstyggelig av hele meg, vederstyggelig i en pike med langt, vaniljeblondt hår, store pupper og et digert fødselsmerke der ryggen sluttet som minnet om kartet over Island.

Det endte med at jeg skrev et langt brev til Gud, en lang oppsummering over hva jeg trodde på, et oppgjør med Herren i det høye. På dette punktet er det mange veier analysen min kunne tatt. Jeg kunne

1. Kommet frem til at Biblelen ikke var Guds ord likevel og jeg ikke trengte å forholde meg til den.
2. Kommet frem til at om Bibelen var Guds ord og Gud visstnok mente at jeg var syndig, var disse kristendomsgreiene noe stort tøys igrunnen, og det var ikke noe jeg trengte å tro på.
3. Kommet frem til at om Bibelen var Guds ord, så var det ikke sikkert at Gud hadde rett av den grunn.

Jeg gikk for alternativ tre. Her er et lite uttrag:

«Kjære Gud. Jeg har tenkt over dette med homofili og jeg har kommet frem til at jeg ikke mener det er noen synd, og hvis du er uenig med meg, så burde du skjerpe deg.»

Jeg så strengt på Gud og påpekte at det var bare inkonsekvent å skape homofili og forby det på samme tid. Maken til tøys og tull, her måtte han bestemme seg for det ene eller det andre. Enten så var kjærlighet bra, eller så var kjærlighet dårlig. «Du har jo skapt kreft og kviser og kamferdrops- jeg nekter å gå med på at du er ufeilbarlig. På tide å slutte å være så gammeldags?» Kort sagt- jeg irettesatte ham.

I ettertid har jeg tenkt at jeg skjønner hvorfor det er så enkelt for mange kristne å si at homofil er en sykdom, noe som kan helbredes. Det er mye enklere å forklare at du er syk enn at Gud har skapt deg som synder. Legning er vanskelige greier.

Nå tidde Gud ganske stille om dette med homofili etter at jeg gav ham klar beskjed, og jeg gikk ut fra at den som tiet, samtykket. Gud hadde feil, jeg hadde rett og jeg begynte å få mot til å fortelle Kvinnen I Mitt Liv hva jeg følte for henne. Det skjedde mens vi var på hyttetur sammen.

Jeg så for meg to scenarioer i hodet. Enten så kom hun til å skrike ut, fike til meg, rygge bakover som om jeg var spedalsk og si at hun «Aldri, aaldri!» ville se meg mer før hun første bussen hjem. Eller så kom hun til å se på meg med de stålblå øynene sine og si at hun «følte det på sammen måte». Så kom vi til å kysse der ute på svabergene og jeg ville kunne kalle henne «dama mi» og vi skulle inngå partnerskap og flytte sammen i et lite, hvitt hus på landet og adoptere søte, små barn sammen. Jeg var aldri forbredt på det langt mer sannsynlige alternativ tre, som var det som faktisk skjedde. «Hm,» sa hun. «Det var jo smigrende. Vi kan fortsatt være venner, ikke sant? Alt er som før?»

Jeg var ikke forbredt på følelseshelvete som var forbundet med ordet «venn» i en sånn sammenheng, langt mindre på den langsomme seigpiningen det var å skulle dusje og bade og herje rundt med henne som man gjør med alle venninnene sine i den alderen. Dessuten var det betraktelig mer skummelt å komme ut av skapet når jeg ikke hadde noen «Elin» å holde i hånden. Jeg var kjempealene.

Det startet vel med at jeg betrodde meg til én venninne, og trodde hemmeligheten min var trygg der. To dager senere troppet klassevenninnene opp rundt meg, satte blikket i meg og den mest frimodige av dem sa: «Ida. Vi VET det.»

«Du må bestemme deg,» sa den ene. «Enten liker du jenter, eller så liker du gutter. Pappa sier du ikke kan være begge deler, det er ingen ordentlig legning.» «Jeg tror ikke du er lesbisk.» «Såh- bestem deg! Jenter eller gutter?» Det ble gutter, så feig var jeg. I hodet mitt tumlet bildene av Robin Hood og Han Solo, av Nick Carter og Leonardo Di Caprio. «Gutter.» ble svaret.

Mamma var mye vanskeligere enn Gud. Jeg trodde at hun enten skulle være liberal og ha en god forklaring på hvorfor Gud syntes det var helt greit at jeg likte jenter og ikke gutter eller at hun kom til å bli skrekkelig sint, at hun kom til å kalle meg syk og syndig og at jeg kom til å stå utenfor døren med alle tingene mine i en koffert og ingen steder å gå. Jeg hadde ikke forventet en masse tårer, at ansiktet hennes ble hvit-grått og at hun skulle gripe hånden min hardt-vondt-hardt og si: «Er du sikker? Er du helt, helt sikker?»

Jeg hadde ikke forventet at hun skulle komme ned morgenen etter at jeg hadde sagt «Jeg tror jeg er forelsket i en jente…», med et ansikt strimet av gråt og nattevåk. «Det kan jo være det bare er en fase!» hadde hun sagt kvelden før. «Du vil vel ha barn?» «Ida, om du ble sjekket opp av en dame- du ville vel blitt frastøtt? Du ville aldri- du kunne vel aldri egentlig tenke deg å…?» Den morgenen hun satt på sengekanten min gikk det samme spørsmålet om igjen og om igjen. Var jeg sikker? Var jeg helt, helt sikker?

«Nei.» sa jeg. «Jeg tror det var noe jeg inbildte meg en liten stund. Jeg er nok ikke forelsket likevel.» Jeg fikk en lang, varm klem, og siden var det et ikke-tema.

Og i mammas øyne var det nok bare en fase, også. For da jeg hadde med en kjæreste hjem på besøk for første gang, het han Jackson til etternavn. Hjemme fikk de aldri hilse på hverken Silje, Emilie, Mina eller noen av de andre jentene jeg traff. Jeg husker at jeg gikk og leide Silje på vei bort til der hvor mamma skulle hente meg. Det øyeblikket bilen kom til syne, slapp jeg hånden hennes som om den var noe giftig noe. Det sinte, brennende blikket til Silje forsvinner aldri fra hukommelsen min. Jeg så noe av det samme i blikket hennes da hun så Mr. Jackson og meg gå hånd i hånd noen år senere. Jeg var bare juks, både som hetero og homo.

Mange har fine «Ut av skapet»-historier. Her er Alison Bechdels og Erika Moens tegneserie-versjoner av sine, og bildene i denne posten er også fra tegneseriene deres.

Mye av mitt problem med hele legningsgreia er at jeg ikke har noen ordentlig «ut av skapet»-historie, fordi alt jeg gjorde en gang i tenårene var gløtte litt på den store, tunge homodøra før jeg smalt den igjen, og først i 17-18-års alderen kunne si høyt at «Joda, jeg er bifil!», mens mannen min satt der som et trygt og anstendig alibi. Jeg var en dårlig lesbe, en wannabe-spesiell heterojente som gjerne ville kline med jenter på fest fordi det var inn uten å måtte ta noen emosjonelle konsekvenser av det.

Dette var mitt forsøk på en «ut og inn i skapet»-historie.  Kanskje du kan fortelle din?

70 Comments »

Her er min første blogg-Idol-andreplass. Som den evige toer, ble det en del andreplasser. Enjoy dere som ikke har lest den før. Her er et innblikk i Virrvarrs lykkelige ungdomsår.

Romantisk hatvold

Jeg fikk mitt første kyss i Kulåsparken, en formiddag vi skulket skolen fordi det var sol ute. Vi slafse-slukte hverandres ansikt, glefset øreflipper og stod nesetipp mot nesetipp og fniste. Jeg tok på dine pupper, du tok på mine pupper og alt var fryd og gammen.Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at det å kysse deg var det mest provoserende jeg kunne finne på. Hvis vi stod på kjøpesenteret og lot leppene våre møtes, stoppet verden omkring oss, bokstavlig talt. Jeg ble kastet ut av skolen du gikk på etter å ha kysset deg adjø i skolegården. «Dere lager jo OPPTØYER!» sa de sinte lærerne.

7 Comments »

I år er det fem år siden innvasjonen av Irak begynte. Jeg får to veldig forskjellige følelser når jeg leser det. «OMG, så lenge! Den krigen tar aldri slutt! Gale, amerikanske imperialismen :S» og «Oi, invasjonen av Irak. Så utrolig romantisk.»

Jeg ble nemlig sammen med en langhåret, rufsete gutt det året, og vi ble virkerlig godt kjent i demonstrasjonene mot krigen. Min vordende ektemann var leder i fellesfronten Ungdom mot krig og aktivist i den lokale RU-avdelingen. Selv var jeg leder for Fredrikstad Natur og Ungdom, og når to organisasjonsmennesker møtes i demo etter demo- vel- da kan det oppstå søt musikk ^-^

Og for noen demonstrasjoner det var. Det hadde ikke vært flere folk i gatene i Fredrikstad siden FMV ble nedlagt, folk gikk mann av huse og på talerstolen stod Gutten I Mitt Liv og holdt appell. Han hadde en utslitt tweedjakke som var dekket i buttons og bukser som var så hullete at de hang fra noen få fester i livet. Gamle damer stoppet ham på gaten for å gi ham penger til mat når han ikke hadde palestinaskjerf på. Uten raddis-symbolene så han ut som en uteligger.

Det tok ikke lang tid før jeg gikk fra å være demodeltager til å bli aktiv i antikrigsarbeidet. Vi lagde elevstreik, debatt mellom kommunepolitikere om krigen (Frp og Høyre sa de sykeste ting!), plakatklistringer og løpeseddelutdelinger. Underveis gikk han og jeg lange turer i byen, bærende på bannerstoff, håndplakater, røde flagg og megaofoner. Det var møte etter møte, diskusjon på diskusjon. Ingenting er så romantisk som å holde noen i hånden under ett fakkeltog for en bedre verden. To hender i samme lomme i februar-kulden mens man roper «One-two-three-four! We-dont-won’t-this-fuckin-war! Five-six-seven-eight! Stop-the-killing-stop-the-hate!» er en fin start på noe som nærmere 1. mai-forbredelsene skulle bli seriøs klining.

«Tenk at det er fem år siden jeg ble kjent med mannen min», tenker jeg og ignorerer at en femårig krig og okkupasjon er fem år menneskelig tragedie. Bildene viser hvordan vi så ut etter en demonstrasjon litt senere det året, i august for fem år siden. Vi skulle bære flaggene tilbake til bilen og måtte…stoppe opp litt, og ble snikfotografert. Disse bildene ble forøvrig bryllupsinvitasjoner senere. Tenk så forutseende vi var (c;

21 Comments »

Nok et år har gått, og jeg ser folk forsøker å oppsummere rundt omkring i bloggerland. Jeg har aldri lest så mange blogger som jeg har gjort i år, og har ved siden av å lese mange dyktige skribenter, blitt godt kjent med mange fine mennesker. Noe av det som har betydd mest for meg, er folk som skriver om personlige og vanskelige temaer, som Delirium. Det gjør det enklere å ha det vanskelig når man ikke skjønner at man er alene i den store verden.

Jeg kommer til å bli i overkant mer personlig enn jeg pleier i årets siste innlegg. Derfor vil jeg be dere som leser dette pent om å ikke stille masse-masse spørsmål eller komme med store doser sympati til meg i etterkant. Det er mest komfortabelt sånn.

Jeg gjemte meg forrige nyttårsaften, snek meg ned i kjellermørket og ringte en venn som var langt unna. Huset var fullt av folk, og det var femte år på rad vi hadde nyttårsselskap. Mat, sang, diskusjon, fyrverkeri og venner i fleng, og likevel måtte jeg gjemme meg.

«Jeg har vært på sykehus» sa jeg unnskyldende. «På GALEHUSET!» sa min hjelpsomme søster med et strålende smil. På galehuset. Og alle spurte, med samme rynken i pannen: «Hvorfor det? Hva har skjedd?»

«Jeg var for sliten. For stresset. For utmattet. For full.» Jeg avgir forskjellige forklaringer. Jeg vil bare sitte i sofaen og være stille, høre på at de andre prater. Være sammen med noen uten at det stilles krav til deltagelse.

Kanskje burde jeg ta meg litt fri? En pust i bakken? Trene yoga, gå en tur? Aller helst bør jeg komme på besøk til _dem_ og slappe av. Jeg kom vel ikke til å slutte og være politisk aktiv?

Kort sagt- jeg skulle ta meg fri, men fortsette og jobbe med deres prosjekt og treffe dem.

Det var mange ting jeg ikke kunne si. Jeg kunne ikke si det var et selvmordsforsøk, at jeg hadde sittet to uker på psykiatrisk avdeling etter å ha spist alle pillene jeg kunne finne. At jeg ville få dø i fred et stille sted, og at om jeg ikke hadde drukket masse sprit i tilleg og blitt så full at jeg begynte å ringe gamle venner for å si hadetbra, ville jeg ha lykkes.

Så gjemte jeg meg, og tenkte: Jeg fikser det i 2007. Jeg fikser ting i 2007.

Har jeg fikset dem?

Når jeg ser tilbake på året som forsvinner nå, ser det ut som en sinuskurve. Så mye skikkelig bra, så mye skikkelig dritt.

Dere skal slippe alt oppvaskvannet, og få noen høydepunkter. The Best of 2007-kavalkaden.

Akademisk

1. Jeg fant ut at skole er skrekkelig gøy, og at jeg fint klarer 50 studiepoeng et semester der jeg er opplagt og motivert.
2. Jeg fikk mine første A’er, og mestret både min første hjemmeeksamen og min første muntligeksamen. Jeg har skjønt jeg er på riktig akademisk hylle i tilværelsen. Litteraturvitenskap er der jeg hører hjemme.
3. Jeg lærte å ta signalene på at jeg var sliten på alvor da de kom, og jeg slapp en masse slit, stress og stryk-karakterer da jeg tok meg fri tidlig i høstsemesteret. Ikke fordi jeg vantrivdes, ikke fordi det var noe galt med studiemiljøet mitt, men fordi kroppen sa nei.

Politisk

1. Jeg lærte meg å si nei til ting jeg ikke orker, ikke gidder og ikke får gjort, blant annet to sentralstyreposisjoner, en bråte utvalg og en masse styreplasser her og der.
2. Jeg hoppet inn i et bittelite oslolokallag med tre-fire folk på møte annenhver uke, tok et par strategimøter med lagsstyret og så laget vokse til 26-30 aktive folk på hvert møte- ukentlige møter! Det varmer hjertet til en gammel revolusjonær å se at det funker å organisere folk- nå ruller laget nesten helt av seg selv (c;
3. W & jeg skrev og ble ferdig med Fremtiden er fantastisk, og fikk den på trykk i januar. Siden det har jeg holdt en masse foredrag og innledninger om artikkelen, måtte forsvare den på alt fra Linux-forum til på trappa-debatter, og delt ut over hundre kopier. Kort sagt- vi fikk diskutert og distribuert den.
4. Jeg har holdt flere innledninger og foredrag i år enn noe annet år, og reist rundt i hele landet og pratet om fildeling, feminisme og marxisme, snakket meg varm i plenum og følt meg kjempekul. Jeg tok et par skoledebatter, og dro 50% av alle stemmene på den beste skolen min (som jeg synes er kult, selv om det var en steinerskole og jeg var sinnsykt på hjemmebane.)

Kunsterisk

1. Før 2006 hadde jeg bare laget tegneserier som skoleoppgaver, og som dagbok. «Jeg kan skrive, men ikke tegne»-var tankegangen. Fra tiden jeg satt på psykiatrisk har jeg tegnet ut flere tegneblokker med «dagbok-serier» om hvordan jeg har det. Jeg nevnte for W i en bisetning at jeg hadde laget en tegneseriefiugr av ham i dagboken og han ble streng og morsk: «Vis meg.» Etter mye mas og trusler, fikk han se. «Han blir sint.» tenkte jeg. «Han kommer til å bli blodfornærmet.» Samme kveld begynte vi å planlegge tegneserien vi skulle lage sammen. «Jeg er ikke flink nok til å tegne…» sa jeg. «Nonsens. Det du viste meg var kjempebra!» Slik hoppet vi ut i et gigantisk, underholdende serieskaperprosjekt som blant annet har ført til kaninens fødsel, gjort at jeg har forbedret tegnestilen min enormt og skaffet meg skikkelig tegneutstyr.
2. Fethisdivas ville ha en remake av den gamle skoleoppgave-serien sin på nettsiden sin. Mer tegneselvitillitt!
3. Jeg begynte å lage blogg-tegneserier og skjønte hvor fort jeg egentlig kunne tegne! Dessuten- tegneserievalgkampen under Tordenbloggen var nok med på å gi meg den gode plasseringen jeg fikk, også (c;
4. Jeg skrev et tv-seriemanus sammen med Maren, som hadde gått på lufta i høst om ikke de som skulle filme det var litt….trege. Pytt-pytt, vi hadde det skrekkelig gøy mens vi holdt på (c;
5. Maren og jeg sendte inn bokidéen vår til et forlag, og fikk det antatt, så nå skriver vi bok. Wooho!

Ymse

1. Jeg begynte å trene jevnlig, og har fortsatt med det. Fire ganger i uken og masse overskudd!
2. Bloggingen tok av, og lesertallene gikk i været. Sånt blir man glad av! Jeg er glad i hver eneste leser jeg har, rett og slett!
3. Jeg har gjenopptatt kontakten med gamle venner jeg har savnet masse, og fått nye, utrolige bekjentsakper.

For hvert av disse topp-punktene i kurven, har det vært en mørk dal, en sort dag. Ikke en emo-I-feel-blue-dag, men en gjem-deg-under-stuebordet-gulvteppet-vil-ha-deg-til-lunsj-dag. De skal få lov til å bli igjen i det gamle året, lyspunktene skal få lov til å være med i den mentale bagasjen i 2008. Og nei- du kan ikke fikse mental drit med en av-på-knapp. Det er ikke en omgangsyke som er her idag og kun noe trist i doskålen i morgen. Jeg har dagboken full av realistiske nyttårsforsetter, og en avtalebok med strukturerte vinterplaner, en lesesal som venter på meg og en bok som skal skrives.

30 Comments »

Jeg har ikke skrevet noe siden jeg dro ned til familien på juleferie, og det er et godt tegn. De fire siste dagene har jeg sunget julesanger, lekt nisse, pyntet to juletrær, fått varme klemmer av gamle venner, ligget i sengen med søstrene mine og ledd av vitser ingen andre ville forstått, bivånet en brennende plumpudding og endt kvelden i en haug av gavepapir. Kort sagt- jeg har løpt rundt og vært “øyeblikkelig julestemningsmaskinen” til romjula kom. Nå er jeg sliten og blid og stille (det siste veldig uvanlig for min del), og sitter helt stille og fordøyer inntrykk.

Jul er så rart. Julestemningen min begynner i oktober, og holder seg hele veien. Likevel- julestemningen fra barndommen er en lengsel som gjør vondt. Det er en lengsel etter å finne noe mer i en høytid du så altfor lenge har visst handler om fet mat og handelstandens overlevelse. Den følelsen av magi, av en dypere mening i juletreet, i skaresnøen i månelyset, kort sagt: Dette mystiske ordet høytid som fylte julefeiringene mine da jeg var liten, blir et irriterende gufs jeg ikke vet hvordan jeg skal behandle. “Det er ikke noe hellig, det er en stygg nisse utviklet for bruk i Cola-reklamer!” sier en del av meg. Og likevel har en del av underbevisstheten min helt andre forventinger til julaften enn at jeg skal ligge forspist på sofaen etter altfor mye ribbefett. Sånn sett blir adventen en slags lengsel etter noe mer jeg vet jeg ikke vil finne.

Da jeg gikk på steinerskolen, var de flinke til å pleie høytidsfølelsen min. Hver adventsmorgen satte vi oss i den mørke gangen utenfor klasserommet, tente adventsstaken, sang “tenne adventskrans-steinerskolesangen” du ikke kan med mindre du har gått der, før vi sang flerstemte julesanger i mørket og gikk stille hvert til vårt. Julelengselen min hadde det mye bedre i den mørke gangen med “Joy to the World” og “En rose er utsprungen” firstemt, samtidig som jeg visste at dette var noe lærerne gjorde for å fremprovosere følelsen av høytid. Den meningen jeg ville finne i julen var ikke noe mer til stede.

Likevel- det finnes andre julegleder. Etter å ha klemt venner og familie, sittet en lang lille julaften og diskutert hyggelig med en gammel venn jeg ser altfor sjelden og danset rundt i stuen med pappa, skjønner jeg at varmen ved å være samlet kanskje er den sterkeste og beste. Og hallo- ikke kast vrak på gavene! Å se fjesene til folk sprekke opp i brede glis når de får Den Riktige Presangen du har kjøpt til dem, er aldeles ubetalelig. Og jeg liker jo å få ting, også (c; Å lage frokost sammen med søstrene mine, drikke chai-te og se Tre nøtter til Askepott gir indre ro og følelse av tradisjon.

Det smertelige er erkjennelsen av at den indre, dype meningen jeg var sikker på at julen hadde da jeg var barn ikke er noe konkret jeg kan finne frem igjen. Det er bare en forventing som blir til lengsel på julaften, en lengsel etter noe jeg ikke klarer å gripe.

Ellers- tusen takk for gaver, klemmer og gode øyeblikk, alle sammen! Jeg har hatt en deilig jul.

6 Comments »

Farfar er gammel nå. Jeg husker nittiårsdagen hans. Han spiste bløtkake og spilte fiolin, og vi sang. Ja, han fortalte de samme vitsene om og om igjen, du måtte rope inn i øret hans for at han skulle få med seg noe som helst, gebisset falt ut fra tid til annen, men han sang.

Farfar har vært musikken i livet mitt. Jeg var to år og dro buen frem og tilbake over fiolinstrengene mens han gjorde grepene. Ut trillet sanger, slåtter og melodier. Jeg trodde det var meg som spilte, jeg skjønte ikke at farfar jukset med grepene og spilte Per Spellmann mens jeg beveget buen frem og tilbake. Farfar hadde ikke vært soldat under krigen, farfar rømte til Sverige og ble sangstjerne. Visene fra den tiden lærte han til tre små barnebarn som sang sammen med ham fra de kunne snakke. Det var sanger om voksne ting, om populære temaer fra 30-40-tallet. Sanger om kjærlighet, om nasjonalisme, om savn og om det å dø.

Det er det farfar driver med nå. Det å dø.

Vi var familieorkester. Farfar på fiolin, meg på klarinett, en søster på piano og en på en annen fiolin. Også måtte vi synge, uansett hvor vi var. Traff vi voksne damer sammen med farfar, måtte vi synge for dem. Da farfar ble så gammel at det ikke gikk ann å føre en fornuftig samtale med ham lenger, sang vi sammen. En satt og klunket på pianoet, farfar spilte fiolin og vi sang alle sammen. “En liten, gylden ring.” “Norge, mitt Norge.” “Den gangen jeg barndomshjemmet forlot.”

Farfar husket ikke at jeg giftet meg, men han husket at han sang i bryllupet mitt. Vi visste at han kom til å reise seg opp og synge uansett, så vi kopierte opp glansnummerne på ark vi delte ut til gjestene, slik at de kunne stemme i og følge teksten. Farfar ble sliten i selskapet, og måtte sitte på verandaen. Vi stod hundre gjester rundt ham og ba ham synge. Han tok utfordringen på strak arm, og holdt sin siste konsert i en alder av 89 år. Da han var ferdig og alle hadde klappet, tok han sangen en gang til. Fordi han hadde glemt at han hadde sunget den allerede. Slik var det den siste tiden. Samme sangen om og om igjen. Reportoaret ble mindre og mindre. Når jeg var der, kunne jeg stemme i og få ham til å huske flere på rad. De siste gangene jeg har besøkt dem har jeg pratet med farmor og sunget med farfar.

Idag klarte ikke farfar synge med. Han lå i en sykehusseng i stuen, det var sykehusutstyr rundt ham. En dostol, tabletter, vannglass og i sengen lå en tynnere og reddere mann enn den jeg pleide å sitte på fanget til. Han roper på Gud og på farmor. Om og om og om igjen. Farmor sover ikke om natten mer. Mamma og pappa er der hele døgnet. Han snakker ikke mer. Han åpner ikke øynene. Han tar ikke inn vått eller tørt. Han roper på Gud og på farmor.

Vi sang for ham idag, alle tre søstrene. Han prøvde å henge med på refrenget på “En liten, gylden ring” første gangen, så bare gråt han. Han tviholdt meg i hånden mens søsteren min strøk ham over håret. Og vi sang. Sang alle sangene han lærte oss da vi var små, alle de teite Margrethe Munthe-stubbene om gutter som bukker og jenter som neier, sang Per Spellmann og “Norge, mitt Norge.” Han klynket og klamret seg til meg og gråt, men han ropte ikke. Han kløp takten i hånden min, han var med. Vi slapp opp for danseband-låter fra tredvetallet og gikk over på julesangene. Vi sang oss fra “Glade jul” til “Her kommer dine arme små”. Vi fortsatte med salmene, “Jeg vet en deilig have”, “Jeg folder mine hender små” og avsluttet med “Deilig er jorden” tostemt. Vi sang speidersangene hans og “Jeg hører torden” i kanon. Vi husket tekstene han hadde lært oss og for første gang var han stille. Bortsett fra på slutten av “Jeg er skolegutt, jeg far” (go Margrethe Munthe). Da laget han en “Tam-tara-tara!”- fanfare på slutten, som etterlot oss rystede og lattermilde.

Deretter fortsatte han å klynke og klamre seg til oss. “Jeg er glad i dere.” sa han. “Jeg er glad i dere.” Da vi gikk, hadde vi sunget ham i søvn.

28 Comments »

…selv om jeg giftet meg om sommeren. Mr. Jackson og jeg går lange turer i sludd-slaps, ser på juledekorasjoner og holder hverandre i hendene. Det fineste i verden er å ha ingen-votter og gjemme hendene i samme lomme. Å gni nesetipp mot nesetipp i vinterkulda.

Jeg pleier å fortelle folk ganske lite flatterende ting om Mr. Jackson. Som at han kaller meg breiflabb og vil lenke meg til sengen. Er du så uhelidig å være en av dem som omgås meg i RL til daglig, har du hørt nok om Mr. Jacksons motbydelige matvaner og rare dansestil. Mens Delirium ser Kent sluke kilo på kilo med klementiner, sitter jeg og stirrer fascinert mens mannen i mitt liv hiver innpå tilsvarende mengder med rosiner.

Denne posten handler likevel ikke om det. Den handler om hvor glad jeg er i mannen min.

Jeg har kjent Mr. Jackson siden jeg var 14 og han var 15, og selv om vi brukte litt tid på å bli sammen, var hele den sene ungdomstiden min å gå rundt i smågater i Fredrikstad, holde ham i hånden og kline for hver tiende meter.

Vi giftet oss så fort jeg fylte 18, det er snart tre år siden nå. Vi hadde et digert sommerbryllup i et sirkustelt i skogen. Det var over hundre folk tilstede og alle hadde med en matrett hver. I ettertid var det mitt partytriks - å si til folk at jeg var gift og 19 år og se reaksjonene deres. Jeg var kona til den langhårede slasken i hullete jeans og vi skremte alt fra bankpersonell til fulle fjortiser og bestemødre.

Å gifte meg er kanskje noe av det jeg har gjort som har sjokkert flest mennesker. «Men!» sa farmor og gjorde store øyne. «Du kaster jo bort UNGDOMSTIDEN din! Tenk på alle mannfolka du kunne PULT!» Mr. Jacksons mormor ble like forferdet over at vi giftet oss uten å ha bodd sammen først som hun hadde blitt over at Mr. Jacksons foreldre hadde flyttet sammen først uten å gifte seg først. Så mye har normene endret seg på førti år (c;

Jeg hadde tenkt å holde tale i bryllupet. Han skulle holde tale, og jeg ville ikke være dårligere. Problemet kom når jeg skulle øve meg. Jeg kom to setninger på vei, så tok gråten meg. FØR jeg stod for et publikum. FØR jeg så på mannen min mens jeg pratet. Kjære…kjære *Snufs* Nei, jeg måtte gi det opp. Så jeg skrev en sang istedet.

Hadde jeg kunnet spilt gitar, hatt en gitar og hatt et videokamera, ville resten av dette innlegget blitt film. Men jeg spiller bare klarinett, har ingen klarinett akkurat nå og kan ikke synge mens jeg spiller klarinett uansett. Dessuten har jeg ikke et videokamera. Derfor- jeg kan ikke synge-spille-fremføre denne sangen. Og alle som kjenner meg RL er nok evige takknemlige.

Melodien er Kjærlighetsvisa (ja, jeg vet det er klisjé, men alle kan den og da kunne alle synge med.) Teksten er skrevet av en 18 år gammel og veldig forelsket Virrvarr og oppsummerer forholdet mitt til Mr. Jackson.

Bryllupssang- et alternativ til tale

Vi traff hverandre på et oppstartsmøte
Hvor temaet var blodrød politikk.
Vi var ikke så flinke til å flørte,
men snakket godt på turene vi gikk.
Og litt om litt ble samtalene lenger,
Og resten, det er ingen hemmelighet.

Ref: Syng om årene som kommer,
Syng en sang om kjærlighet.

Vi ble så mye mer enn bare kjærs’ter.
Vi lekte og vi jobbet som et team.
Du lærte meg om frihet, Marx og Linux,
Langt mere enn jeg greier si på rim.
Vi bygget slott i luft og sand og lego
og skrev vårt manifest i ærlighet.

Ref.

Du fridde til meg der i Bolsjevika,
en liten strand på Utøya et sted.
Augustsolen hang gulrød over vannet,
og tussmørket, det kom med sjelefred.
Jeg hadde ikke kjent deg særlig lenge,
og svarte «ja» i øm dumdristighet.

Ref:

Du er nok ingen prins i stilfull rustning,
nei, heller mere Askeladd, tror jeg.
En gentleman med hull i frakkeforet,
som uredd skrider frem på livets vei.
Du er min lykke alle ukens dager,
i regn og sol, i gråt og lystighet:

Ref:

Så- lek sing’a long i de tusen hjem. Virrvarr er forelsket og det blir tydeligere og tydeligere jo mer snø og julepynt det dukker opp overalt. Idéen om å legge ut bryllupssangen min stjal jeg fra Petter, som la ut den fine talen til kona si for ikke så lenge siden.

22 Comments »

Lin har utfordret alle til å skrive om seg selv som barn.  Jeg har prøvd å svare så godt jeg kan.

Jeg lærte å lese da jeg var to år, på gulvet i huset i skogen. Det var bokstaver på alle byggeklossene mine, og mamma og jeg skrev «Ida» «Pappa» «Mamma» «Noa» (hunden vår) på papir med tykk blyant. Pappa lærte meg å spille sjakk den samme perioden. Jeg syntes ikke at bøndene så ut som bønder, så de var prinsesser. Mye mer logisk at dronningen og kongen skulle ha mange døtre enn mange gårdsarbeidere. Når jeg spilte sjakk var det prinsesser i pene kjoler som førte krig, og dermed basta. Mamma var eventyr og pappa var leksikon, og sammen lærte vi småsøstrene mine alt om verden.

Voksne rundt meg har sine favoritthistorier fra barndommen min. Farfar og jeg stod på verandaen hos besteforeldrene mine og så på fuglene på fulgebrettet. Jeg var tre. «Se! En Pip-pip!» Sa farfar og pekte. «Nei, farfar,» sa jeg saklig. «Det er en spurv.» Tante sparte denne anekdoten til konfirmasjonstalen min: Da jeg var fire år, fikk jeg en nydelig utskåret trevugge av en av snekkerne pappa jobbet sammen med. Den var en drøm av en dukkeseng, med roser og snurrepripperier. Da vi kom ut fra snekkerverkstedet med sengen, spurte mor og tante meg strengt om hvorfor jeg ikke hadde takket den snille mannen. «Beklager!» hadde jeg sagt.«Jeg ble så følelsesmessig engasjert at det glemte jeg faktisk!»

Søstrene mine og jeg hadde langt, hvitblondt hår og små kjoler med puffermer og sløyfer på. Bildet her er noen lunde representativt, selv om minstemann har kortere hår og ikke har kledd på seg skikkelig. Vi gikk ikke i barnehage, hadde ikke fjernsyn og ba aftenbønnen vår hver kveld før vi la oss. Barndomsvennene mine var romankarakterer og tegneseriefigurer. Oliver Twist, Sherelock Holmes, Robin Hood, Fantomet, Ronja Røverdatter, Peer Gynt, alt gikk ned på høykant. Jeg likte å lese, ikke å leke, og dette ble et problem da jeg begynte på skolen. Jeg var alltid i utakt med de andre barna, uansett. Jeg så aldri det de så på TV. Hvem var disse MCmusene fra mars? Hvem var disse Power Rangers? Ingen hadde hørt om Charles Dickens,som var det jeg leste hele førsteklasse mens alle de andre lærte seg å lese. Store forventninger og Snorres Kongesagaer, det var mitt første år på barneskolen.

Nei, jeg fikk ingen venner. Lærerne skydde meg som pesten. Jeg rakk opp hånden og korrigerte dem, kjedet meg i timene deres og endte opp med å sitte med Løko-settet i time etter time for ikke å forstyrre noen som skulle lære to pluss to (jeg kunne gange og dele før jeg begynte). Jeg ble kastet ut av søndagsskolen etter ett besøk, hvor jeg hadde stukket hånden i været for å få litt taletid som jeg brukte på å glede mine medelever med noen litt ekstra morbide bibelhistorier.

Jeg snakket hele tiden, hvis jeg ikke leste eller skrev. Da jeg fylte fem år, fikk jeg en båndopptager av mamma og pappa. Så kunne jeg fortelle eventyr til meg selv. Det var ikke alltid søstrene mine gadd å høre på. Jeg har fremdeles kasettene- lange fortellinger diktet på direkten som overrasker meg hver gang jeg hører dem. Jeg skrev kladdebok på kladdebok med fan ficiton. I en alder av seks år skulle jeg skrive oppfølgeren til Kiplings Jungelboken fordi jeg var så misfornøyd med slutten i boken.

Jeg var et klønete, veslevoksent, høylydt, besserwisser-barn. Jeg var svovelkristen, hadde bare på meg arvetøy og kunne pensum frem til sjetteklasse da jeg begynte på skolen. Kort sagt- jeg var et ganske uspiselig barn de voksne ikke likte, og de jevnaldrende ikke skjønte hvordan de skulle forholde seg til.

Jeg synes flere skal fortelle om seg selv som barn. Bamboosa svarer jo på alle utfordringer, og jeg lurer på hvordan Esquil var som liten. Ellers kan jo alle svare (c;

28 Comments »

Sigurd har bedt meg skrive om stygge ord. Nordlendinger kan alltid mange av dem. Familien min er fra Bibelbeltet på sørlandet, og jeg hadde en nesten bannefri barndom. La meg illustrere dette med å fortelle om mitt litt spesielle forhold til Satan. Jeg har til og med illustrert poengene mine.

Satan og jeg ble kjent ganske tidlig. Det startet med aftenbønnen, tror jeg. «Og frels oss fra det onde», sa jeg fra jeg var bitteliten. Det var noe ondt et sted i verden, men jeg visste ikke hva det var.

Forholdet begynte å utvikle seg da jeg fant en pocketbok hjemme hos farmor med tittelen «Modesty Blaise og Lucifer» på. Jeg kunne ikke lese, men jeg så den nifse karakteren med horn, hale og store steroidemuskler på forsiden.

«Hvem er det?» spurte jeg mamma. Min kjære mor, som best kan beskrives som en svært religiøs pedagog, svarte følgende: «Det må du finne ut selv.»

Og jeg tok oppgaven alvorlig. Hvordan blir du egentlig kjent med et bilde som lite barn? Jeg tegnet og tegnet og tegnet mannen med hornene. Jeg gav ham navn jeg syntes passet. Dardarok. Ibidib. Rekurdrak. Jeg tilbragte timesvis ved pianoet og lagde sanger og musikkstykker med utgangspunkt i djevelbildet. Dette betydde mye hamring på de lyseste tonene mens jeg trykket ned pedalene og fingervoldtok alle sorte tangenter, om noen lurte. Jeg så levende for meg hvor vesenet med horn bodde, og hva slags venner han hadde. Jeg tegnet rare folk med flere hoder, huggtenner og spisse klør som spiste muggen mat, blod og biller.

Jeg lærte navnet på den mystiske

karakteren ved en tilfeldighet. Min eldre fetter fortalte meg det sammen med en rekke andre, nye og spennende ord.

«Faen!» sa jeg til mamma. «Satan!» Merkelig nok ble hun ikke glad. Og det viste seg at navnet var noe jeg hverken fikk lov til å synge eller skrive.

Jeg tilbragte storparten av barne og ungdomstiden uten å banne, gjør det fremdeles veldig sjeldent. Fordi jeg vokste opp et sted der det var stygt å si at noe var «forbannet», fordi du faktisk lyste det i bann ved å si det, og det å si «Herregud» var å misbruke Guds navn. Beklager, Sigurd- jeg kan ikke så mange stygge ord.

11 Comments »