Virrvarr vimser, vrir, vrenger og vet best.
Virrvarr er kåret til norges beste blogger og er forfatter, tegneserieskaper og offentlig sprø. Les mer om bloggen!
Ny? Sjekk ut det beste fra arkivet!
W om Hjelp Mr. Jackson!
Daniel S. Jackson om Hjelp Mr. Jackson!
Hanne om Hjelp Mr. Jackson!
Caro om Hjelp Mr. Jackson!
Lisa om Hjelp Mr. Jackson!Daniel S. Jackson om Hjelp Mr. Jackson!
Trips & Tics om Hjelp Mr. Jackson!
Fata om Selvutslettende snill
sinobell om Skjønnhetsidiotietsinobell om Skjønnhetsidiotiet
Finn flere innlegg i arkivet!
Maren og jeg har skrevet sexhåndboka Jenter som kommer! Les blogginnleggene om boken eller sjekk ut bokas hjemmeside.
Stem på meg i Tordenbloggen i dag!
Som du sikkert har skjønt, er jeg ut mot Under stjernene i Tordenbloggen idag. Stem i pollen og i kommentarfeltet, det gir best utelling.
Hvis du ikke skjønner hvor min kjøleskapsentré er hentet fra, kan du se dette klippet fra Monthy Pyton:
Kategorier Metablogging, comix, tegnedilla
Jeg er ute i Tordenbloggen idag!
Som du sikkert har skjønt, så er jeg ut mot Hellyeah! i Tordenbloggen idag. Gå inn her og stem på meg, både i pollen og i kommentarfeltet. Hvis du skriver noe pent og utfyllende om meg i kommentarfeltet, teller det dobbelt så mye som å bare stemme i pollen. Dagens tegneserie er tegnet av meg med Letraset-tusj på Letraset Comic-papir, og farvelagt av Mr. Jackson i Gimp.
Kategorier Metablogging, comix, tegnedilla
For dere som ikke fikk med dere fjorårets Tordenblogg, så laget jeg bloggtegneserier i alle cupfinalene frem til Avil slo meg ut. Jeg tenkte jeg skulle gjenta suksessen i år. Nå har det seg sånn at jeg befinner meg i eksil hos slektninger, så jeg hadde hverken mitt vanlige tegnepapir, penn eller skanner. Skyld på dårlig utstyr hvis du synes streken er rar ^_^
Farveleggingen er gjort av Mr. Jackson fordi jeg fikk krampe av å skulle farve med mus, ikke med tegnebrettet mitt. Mr. Jackson har alltid ment at måten å kurere musesyke på er bare å bruke litt mer mus og drite i at du har vondt.
Vel, som du kanskje har skjønt er jeg ut i cup i Tordenbloggen idag. Gå inn, stem på meg, både i pollen og i kommentarfeltet. Eller gå inn og gjør samme prosedyre ovenfor Undre og andre flinke bloggere.
Kategorier Egenreklame, Metablogging, Mimring, comix, tegnedilla
Du skjønner – jeg liker ikke msn. Jeg liker ikke facebookchatten. Jeg liker god, gammeldags irc i et terminalvindu nær deg. Jeg liker hvit skrift på sort bakgrunn, liker /msg og /me, liker at alle kan prate i munnen på hverandre og at jeg kan lese backlog i etterkant hvis jeg er opptatt. Jeg vet at irc er ut for alle mennesker som ikke runker unix og synes at all form for ajax er fandens pølse, som mener at det ikke er nettleser før det er lynx.
Etter å ha hengt i Tordenblogg-pjatten en stund slo det meg at «jøss, vi bloggere har jo et skravlebehov!». Så jeg laget en irc-kanal som heter #bloggerby som er åpen for deg som har en blogg og kjenner behovet for å slarve litt uforpliktende med andre bloggere. Du trenger ikke kjenne noen av oss. Det er lov å komme på og si «hei på deg, ukjente venn!»
Likevel skjønner jeg jo at ikke alle er bestevenn med irc, og at mange som en gang var bestevenn med irc, var det i 1999 og husker ingenting.
Derfor har Mr. Jackson skrevet en utmerket guide til å komme seg på bloggerby-kanalen vår:
Lenken gitt over logger deg på irc.ifi.uio.no og åpner kanalen bloggerby. Om du ikke er i Norge (evn.t. langt unna Oslo) kan det være det ikke funker. Prøv disse i stedet:
Bruk en ekstern klient, f.eks. xchat eller mIRC. Google er din venn.
Problemer? Spør i kommentarfeltet 
Velkommen skal du være!
Kategorier Kunngjøring, Metablogging, Nerdealarm!
For to år siden, 13. november, 2006, satt jeg oppe en sen kveld og og laget en blogg på wordpress.com. Jeg hadde prøvd meg med en blogspot-blogg tidligere samme år, men skjønte ikke så mye av mediet og brukte de innleggene jeg skrev på å gørre ut om masse tilfeldige ting. Enden på visa ble at jeg slettet virrvarr.blogspot.com i huj og hast og håpet at ingen hadde rukket å lese den.
Revolusjonært Roteloft ble til midt under eksamen, og siden jeg hadde rukket å lese mange blogger etter forsøk nr.1, hadde jeg en viss peilig på hvordan blogginnlegg burde komponeres og hva slags temaer det gikk ann å skrive om på internett. Her er et utdrag fra mitt første innlegg:
Ok! I håp om at ingen husker det tidligere forsøket, prøver jeg meg nok en gang på å lage en blogg. Jeg har nok selvinnsikt til å la være å si at dette kommer til å bli en “rød, rank, saklig, politisk blogg”, eller en slaskete “jeg tenkte noe teit idag- journal”; kort sagt til å ikke sette noen merkelapp på den. Den blir nok begge deler, pluss litt til (c;
Hvorfor blogge når man ikke har en misjon? Svaret er enkelt: Gruppepresset. Når alle har en, må jeg også. Sånn er det bare. I tillegg er det selvbekreftelsen som gjør seg gjeldene: Her sitter jeg og leser folks snodige notater om ditt og datt mens jeg sjekker e-post, mens ingen leser mine! Utfallet er opplagt- det blir blogg på meg, også. Den kommer sent, men godt.
Jeg var overbevist om at jeg ikke kunne skrive, november 2006. Jeg hadde kastet poesien min, gitt opp romanplanene og konkludert med at jeg aldri kunne bli frilansjournalist – jeg skrev kjedelig. Å blogge var noe «alle» kunne gjøre, så her torde jeg å skrive litt. Det første året jeg blogget, skjønte jeg ikke at wordpress hadde statistiskkverktøy. Jeg målte populæriteten min i kommentarer og innlenkinger, og så lenge jeg fikk mer enn én kommentar på en tekst var jeg kjempefornøyd.
Alle som lenket til meg eller kommenterte hos meg, var folk jeg kjente RL. Den første bloggeren som lenket til meg uten at jeg kjente vedkommende, var Villkatta. Jeg ble svimmel av lykke da jeg så det. «Tenk! En blogger som lenker til meg!» Jeg leste de store bloggerne med magen full av sommerfugler og misunnelse, men siden jeg ikke hadde skjønt at det fantes statistikk, definerte jeg «store blogger» som «blogger jeg leste i smug» ganget med «blogger jeg så på mange lenkelister».
Jeg har funnet ut i etterkant at jeg har vært en veldig treg blogger, markedsføringsmessig. Jeg lærte å pinge bloggrevyen for et halvt år siden, og fant ut at kudos.no eksisterte for noen få måneder siden. Jeg begynte ikke å kommentere hos de store bloggerne før de gjorde det hos meg først – jeg hadde jo aldri noe intressant å si til store, viktige mennesker med blogger jeg leste i smug. Esquil oppdaget bloggen min og anbefalte meg, og etter det åpnet det seg en ny verden av Internett foran øynene mine. Jeg hadde trodd jeg var på en øde øy, også var det en by like ved.
Revolusjonært Roteloft er blitt en viktig del av livet mitt. Jeg har fått utgitt en bok på grunn av denne bloggen. Jeg har fått lage tegneserier og fått spaltistjobber på grunn av denne bloggen. Jeg har fått venner jeg aldri ville møtt ellers på grunn av denne bloggen. Best av alt: Jeg har fått tilbake troen på at jeg kan skrive noe som helst. Nå kjennes bloggen som et summende bol av mange stemmer, mange meninger, mange tilbakemeldinger, med min tekst som en elv i midten. Åh, I love you, readers.
Idag, på bloggbursdagen min, er det to morsomme ting som skjer.
Ellers – siden bloggen er to år, tenkte jeg det var på tide med en liten leserundersøkelse. Jeg vil vite hva slags tekster du liker best og hvordan du fant bloggen min. I tillegg vil jeg gjerne ha «ønskekonsert» i kommentarfeltet. Har du noe du skulle ønske at jeg skrev om? Si det.
Du kan velge opp til tre alternativer på den første testen.
Loading ... Loading ...Svar løs, og fyll gjerne ut i kommentarfeltet.
Kategorier Metablogging, Mimring, Om meg og mitt
Da jeg fikk det for meg å skrive journalistanmeldelser (les en og to her), tenkte jeg ikke at det kom til å vekke mye oppmerksomhet.
Inspirert av Vampus sin kronikk om vokterne som ingen vokter, fant jeg ut at jeg kunne gjøre noe selv når jeg først skulle tilbringe ettermiddagene i intervju etter intervju.
Jeg anmelder bøker, jeg anmelder caféer, jeg anmelder opplevelser med psykiatrien og jeg anmelder filmer, TV-spill og programvare uten at noen hever et øyenbryn. Metajournalistiskken var tydeligvis intressant for journalistene. Journalisten.no gjorde en sak på anmeldelsene, og det kommer visst en oppfølgingssak i Dagbladet, også. For å gjøre metajorunalistikkeventyret komplett, gir jeg her min journalistanmeldelse av de to intervjuene om å anmelde intervjuer (omg, for en settning):
Journalisten.no
Dette var et plutselig telefonintervju hvor jeg måtte svare på direkten, og hvor den stakkars mannen nesten ikke fikk stilt spørsmål i det hele tatt. Jeg stod for all pratingen. Hans største bragd var å be meg komme med tre ønsker av en journalist som skulle intervjue meg – vi skulle jo skrive en kort artikkel. Den ferdige teksten ble bra, og han lenket ikke bare til bloggen min, men også til kildene jeg oppga. Sånt liker vi.
Verste spørsmål:
Eh. Mangelen av spørsmål, kanskje? Jeg pratet og han strukturerte det jeg sa. Tidvis begynte jeg å stille ham spørsmål, og det er jo helt feil roller. Men som sagt – det er mulig dette var et resultat av Virrvarr med mye på hjertet…
Beste spørsmål:
Å få meg til å oppsummere i tre punkter. Det gjorde det både enklere for ham og fikk meg til virke mer velformulert…
Dagbladet:
Også et plutselig telefonintervju. Jeg fikk følelse av at han satt på kontoret og hadde dårlig tid. Han virket som om han tok utgangspunkt i artikkelen på journalisten.no, ikke på innleggene jeg hadde skrevet, siden første spørsmålet hans var i rettning av: «Er du lei av slappe journalister?» Hvis han hadde skummet innleggene journalisten.no lenket til, ville han sett at storparten av anmeldelsene var helt eller delvis positive.
Jeg måtte bruke litt tid på å forklare intensjonen med anmeldelsene og at jeg gjerne ville vise hvordan intervjuene av meg ble til – siden du som intervjuobjekt sier mye av det samme til alle mediene og resultatene blir svært forskjellige. Du kan lese resultatet her. Han ville også snakke om bloggernes rolle i mediene, og om vi fungerer som «vaktbikkjer for journalistene». Jeg sa et rungende «tja».
Jeg skulle ønske vi gjorde det, og Dagens onde kvinners «I hate Dagblad og Aftenposten» har bedrevet god mediekritikk lenger. Likevel har vi – takket være twingly- horder av halvtygde avisartikler som resirkuleres på blogger rundt omrking.
Verste spørsmål:
«Men er det ikke bra som forfatter at vi snakker om litt dumme, irrelevante ting i tabloidene, da? Da er du vel salgbar?» Og jeg bare «Jøss. Hvor teite tror dere at leserne er?» Jeg måtte forklare ham at i skriftlige intervjuer så føres journalistens spørsmål sjelden opp, så hvis jeg får apeteite spørsmål som «Liker du sex?» og svarer «Ja, jeg liker sex!» så kommer det til å stå «Virrvarr liker sex!» i avisen. Dumme spørsmål får meg til å virke dum.
Beste spørsmål:
Han stilte et godt spørsmål om medienes forskjellige målgrupper og natur -at rask tabloidpresse er på jakt etter andre opplysninger enn smale tidsskrifter og ukeblader. Ja, jeg skjønner at mediene har ulike vinklinger på saker. Samtidig synes jeg ikke at det unnskylder å ikke gjøre et kjapt googlesøk og skumlese noen sider.
Vel, vi får se. Jeg var ikke forbredt på så mye reaksjoner på dette. Hva tror du er bloggerens rolle i forhold til etablert media? Hva burde være bloggerens rolle?
Oppdatert: «Jeg skulle nesten fått kjøre sitatsjekk på deg, jeg!» lo journalisten fra Dagbladet, da han ringte meg opp for min sitatsjekk. «Jeg har gjort mer research enn den artikkelen på journalisten.no,» presiserte han. «Vi må bare stille veldig spissede spørsmål. Greit om jeg siterer anmeldelsen av intervjuet i intervjuet?» Og snipp snapp snute, da var metaeventyret ute.
Kategorier Metablogging, media
«Tenk om alle kommer til å synes jeg er kjempedum? Tenk om ingen kommer til å like meg mer? Tenk om alle bare ser ned når de treffer meg på gaten? Tenk om jeg må sitte og se på alle bloggerne jeg liker slakte meg opp og ned og jeg mister alle vennene mine?»
Dette er følelser som har tumlet rundt i hodet mitt siden boka var ferdig og jeg visste at den gikk i trykk. Takket være Twingly og et gigantisk Dagblad-oppslag har det vært intressant for mange bloggere å skrive om Jenter som kommer, og jeg har lest mange varme, fine og rosende kommentarer. Samt en del kjipe.
Og vet du hva? Det er digg når de som kommer med de kjipe ytringene ikke er de smarte, velformulerte folka som ellers mener fine ting. Det ville jeg tatt innover meg. Nei, de som har skrevet ubehagelige ting er faktisk the slime of the Internets. Vet du ikke hvordan slimet ser ut? Det er de bloggerne som har meninger som de verste kommentatorene i en riksdekkende nettavis.
Jeg tenkte vi skulle gi dere en liten kavalkade – dette er de bloggerne jeg er mest fornøyd med at skriver negativt om meg. (Ja, jeg gir dem linklove når jeg skriver om dem, men det er fair når man bloggbasher noen. Ja, jeg vet jeg mater trollene. Det er nødvendig for at du skal få gå på trollsafari.)
Mine favorittkritikere:
Ikke bare er dette en ren twinglydrevet blogg tapetsert med reklame- det er en brunsvidd utgave av sorten.
Han skriver følgende om Jenter som kommer:
Mulig det bare er meg, men..
Jeg blir rett ut kvalm av tanken på at sex med en av samme kjønn skal være så forbannet normalisert og inn i tida.
Videre har han blogginnlegg mot homofiles rett til og gifte seg, litt koseskriving om at Obama faktisk er neger og generell sympatiblogging med alle verdens horekunder. Frie ord, jeg håper det bare er deg som blir kvalm av tanken på at sex med samme kjønn skal være så forbannet normalisert. I really do.
Altamagazin skriver nok også om boka vår fordi det er mulig å twinglypinge den. Jeg har vært innom denne bloggen før, fordi han har hatt en tendens til å skrive innlegg om hvorfor voldtekt er jentenes feil og havne høyt oppe på bloggrevyen. Han kaller boka vår «unyttig» og begrunner det med to utsagn:
Jeg synes rett og slett slike bøker har lite å fortelle, fordi ingen har til nå klart å skrive ei bok om jenter og sex, på en måte som kan fortelle ungegutter noe om jenter og sex. Enten så fokuserer dem på jenter sjennerelt eller så fokuserer dem på jentesex. Men hva forteller dette de ungeguttene?? At det ikke er behov for dem? Penisen er overflødig?
Ved å si at boka er penisfri, kan vi ikke lære gutter noe. Gutter kan ikke lære noe om sex med mindre kuken er representert i teksten. Jeg satser på at de fleste unge gutter er istand til det, jeg ^_^
Kanskje påtide det skrives ei bok om emnet av både en mann og ei kvinne, for ellers får man vel ikke ut informasjonen på ordentlig måte, hvis man ikke er flatbanker da, noe de ferreste jenter og de ferreste gutter er homofile også da.
Flatbanker? Er det noen som skriver flatbanker mer? Jeg kan ikke gi ordentlig sexinformasjon til menn fordi jeg ikke er mann, men flatbanker, og ingen er flatbankere uansett…såh. Ja. Takk for at du synes boka mi er unyttig. Generelt sett – hvis du bruker flatbanker om damer som liker damer, er det greit at du ikke liker boka.
Kategorier Jenter som kommer, Metablogging, bashing
For oss som henger mye i kommentarfeltene på reddit, 4chan eller andre steder der kommentarfeltene har sitt eget liv og sin egen kultur (eller ukultur, i 4chans tilfelle), har ordet «meme» en litt videre betydning enn det ordet har i den norske bloggosfæren.
Ja, du har meme-er som går i form fra utfordringer fra blogg til blogg, men du har også meme-er som går fra kommentarfelt til kommentarfelt.
En av de mest kjente meme-ene er Rickroll. Å rickrolle noen betyr å poste en lenke til noe og si at det er noe du gjerne vil se, men så viser det seg at lenken går til Rick Astleys debutsingel Never gonna give you up.
En rickroll kan se slik ut:
- De har lagt ut nakenvideoen til Mette Marit på Youtube!
- Du kødder!
- Nei, se her!
Trykket du på lenken? Du ble akkurat rickrollet! Nå må du rickrolle meg! Eid.
Uansett, poenget med at jeg skriver denne posten, er at jeg bare vet om ett kommentarfelt-meme på norsk, nemlig:
Er det for sent å stemme på radiohode?
Meme’et oppstod under Tordenbloggen i fjor, fordi det dukket opp så mange som skulle stemme på radiohodet etter at han røk ut og spurte alle mulige passende og upassende steder om «det var for sent å stemme på radiohode?» Etterhvert begynte alle å stemme på radiohode på passende og upassende steder i konkurransen, for moro skyld. Replikken dukket opp igjen i BloggIdol, da radiohode var dommer. Folk stemte på ham for det, fordi det var en intern vits fra Tordenbloggen.
Siden har uttrykket fortsatt å gå igjen i kommentarfeltene. Folk har stemt på radiohode i Den Gyldne Q, som mulig tittel på boka mi, i avstemniger som ikke har noe med bloggkåringer å gjøre i det hele tatt. Kort sagt: Har du muligheten til å stemme i en konkurranse, men synes at konkurransen er litt teit, kan du spørre om det er for sent å stemme på radiohodet istedet. At han har lagt ned bloggen er intet hinder – han er blitt et kommentarfelt-meme på linje med rickroll, HypnoToad og BelAir.
Jeg skriver dette innlegget fordi jeg tror det kan være nyttig for fyren bak BLOGGtips.no å vite at hans kåring av Norges Mest Populære Blogger muuuligens ikke blir tatt helt seriøst. Du skjønner – det er flere som har stemt på radiohode enn på noen andre. Problemet med kommentarfelt-meme’er er at de er helt uforståelige for folk som ikke har møtt dem før. Så BLOGGtips-mannen teller inn stemmer til radiohode. Jeg hadde syntes det var hysterisk morsomt hvis kåringen endte som «Norges Mest Populære Blogger har ingen blogg», så for all del: Gå og stem. Og husk at det aldri er for sent å stemme på radiohode (c:
Oppdatert: Nomineringen til Tordenbloggen begynner i dag, også. Gå og nominer favorittbloggerne dine til høstens største og mest velarrangerte bloggkåring. Det er kanskje sju stemmer til radiohode i skrikeboksen på siden, for meme-intressertes skyld…
Kategorier Metablogging, Nerdealarm!
Jeg begynte å blogge fordi alle jeg kjente hadde en blogg. Fra 2006 til idag har listen over «Røde bloggervenner» blitt kortere og kortere, og når jeg blar gjennom listen og spør meg selv: «Hvem har egentlig oppdatert de siste…tyve dagene? Den siste måneden? Siden august? Siden 2007?» blir det en svært kort liste igjen. Nå er ikke listen helt rettferdig, siden jeg har plassert Tiram på feminist-lista, og hun definitivt er rødblogger, også, men tallene er talende: Hvor er alle rødbloggerne mine hen?
Jeg spør meg selv: Er problemet at jeg er utdatert, eller at det faktisk er færre rødbloggere der ute enn da jeg begynte? Har alle mine gamle kamerater med skrivekløe lagt inn årene, og blitt erstattet av nye, flinke folk jeg bare ikke…vet om?
Folkens- jeg ønsker meg ikke så mye. Jeg ber bare om blogger med tidvis politisk innhold skrevet av en person som definerer seg selv som revolusjonær i en eller annen form – kommunist, sosialist, ræddis, radikaler, marxist, marxist-leninist, ml’er – velg merkelappen du er komfortabel med.
(Hey, du må gjerne være trotte for min del; men er du SV’er eller lengre til høyre kommer jeg til å putte deg på «Smarte synsebloggere», ikke rødbloggere.) Og jo – én ting til: Du må oppdatere den bloggen din. Du trenger ikke være like manisk som meg og skrive hver dag/natt, men du bør publisere et eller annet annehver uke. En gang i måneden om du skriver skikkelig bra. Jevnlige oppdateringer – all I ask.
Røde, døde blogger jeg pleide å lese:
Hvis du ikke er på listen, så er det fordi bloggen din er så død at jeg ikke kunne lenke til den, eller at du skriver om så upolitiske ting at du ikke kvalifiserer til «rødblogger», men «venn av Virrvarr som har vært medlem av rørsla»-blogger. Og ja- jeg har ikke regnet med dem som har lagt ned bloggen sin med vilje. Dette er en liste over folk som fadet stille ut. Likevel- noen gjenoppstår hver fjerde måned eller noe i den stilen:
Lazarusbloggere:
Klorer seg fast:
Problemet med den siste listen er at storparten av bloggerne skriver nesten utelukkende personlig, og jeg oppererer med en vid definisjon av rødblogger når jeg tar dem med. Dette blogginnlegget er en utfording til dere som aldri oppdaterer mer: Begynn å skrive igjen. Jeg savner dere. Jeg liker å lese det dere skriver og det er kjipt å slette folk fra lenkelista fordi dere ikke har oppdatert siden 2007.
Dere som vet at dere ikke kommer til å skrive mer: Si fra til meg, så sjekker jeg ikke bloggen deres nevrotisk hver måned for å vite om jeg skal legge dere til lista over aktive rødbloggere igjen. Til dere blogglesere der ute: Linker til gode rødbloggere, vær så snill?
Er det bare det at jeg kjenner én rødbloggerøy, eller er denne raddistørken en generell tendens på Interettets åpne hav? Dere skjønner- hvis denne tendensen fortsetter kommer de få rødbloggerne som oppdaterer til å havne i andre kategorier og hele rødbloggerlista blir slettet. Trist, men nødvendig når nesten alle forsvinner. Jeg startet denne bloggen på grunn av dere, folkens. Ikke skuff meg.
Kategorier Metablogging, Mimring, bashing
Jeg vant Den Gyldne Q. Jeg vant Esquils-hjemmelagde-elitistiske-interne-lite-representative kåring av «Norges beste blogger». Uansett om den ikke representerer hele blogger-øyriket burde en sånn positiv tilbakemelding være et høydare.
Jeg burde vært glad. Ja, jeg fikk sommerfugler i magen av nominasjonsrunden, jeg ble glad for alle de pene kommentarer. Nå er jeg bare svimmel og kvalm, så dette blir verdens dårligste takketale.
Jeg blir glad av veldig mange ting. Jeg kan ikke kjøre bergensbanen uten å gå i ekstase av fjell med snø på. «Fjell-fjell-fjell-fjell-tooooog! Stooore fjell!» synger jeg. Like entusiastisk hver eneste gang, til Mr. Jacksons store ergrelse. Jeg går i Star Wars-trance når vi kjører forbi Finse. Jeg tror jeg ser Han Solo grave snøhule mellom alle de nedsnødde små hyttene.
Jeg blir glad av farvekritt og soyamelk og av å plukke sopp i skogen. Jeg blir lykkelig av vannliljer, syriner og lønneblader som plutselig blir knallrøde i slutten av september. Det er plass til så mye lykke i brystet mitt.
Men jeg ble ikke glad av å vinne denne kåringen, og det skremmer meg. Siden jeg ikke klarer å feike «Hoppsan-hurra-hurra!» til dere, må jeg bli litt intim istedet. Here goes:
Hodet mitt er delt i en rasjonell og en emosjonell del. Den emosjonelle delen er overbevist om én ting: At jeg er den mest forferdelige personen i hele verden. Utkrøpent uspiselig. Dum. Slem. Og skyld i alt som er galt noen sinne. Den rasjonelle delen av hodet mitt vet at dette muligens er litt…usynkronisert med virkeligheten.
Dermed leter tenke-delen av hodet etter bevis på at følelsesdelen tar feil. Den rasjonelle delen har nemlig fått med seg at den emosjonelle delen er psykisk syk, og ikke til å stole på. De to delene av hodet ender dermed opp i spennende rettsaker om hva som er Sannheten om Virrvarr. De kan se slik ut:
Føle-Virrvarr: Jeg kan ikke skrive.
Tenke-Virrvarr: Du gjør det hele tiden. Det er en indikasjon på at du er flink til det.
Føle-Virrvarr: Jeg kan ikke skrive.
Tenke-Virrvarr: Spartacus Forlag vil utgi boken din. Det er en indikasjon på at du kan skrive.
Føle-Virrvarr: Jeg kan ikke skrive.
Tenke-Virrvarr: Du kom inn på Forfatterstudiet i Bø på grunn av tekster du skrev. Det er en indikasjon på at du er flink til å skrive.
Føle-Virrvarr: Jeg kan ikke skrive.
På en side er selvfølelsen min avhengig av ekstern bekreftelse for å ikke implodere. På den andre siden er jeg like flink til å forholde meg til positiv respons som en sil er til å være vannbøtte.
Derfor blir denne «Gratulerer – her er en premie!»-greia veldig vanskelig for meg å takle. Den rasjonelle delen av hodet mitt skjønner at dette er et øyeblikk for seiersdans, selvtilfreds glising, jubling og takketaler.
Problemet er at Føle-Virrvarr fremdeles sier «Du suger. Bloggen suger. Ingen liker deg. Og nå som du har vunnet en premie, kommer alle til å synes at du er en overlegen viktigper i tillegg. Du suger.» og førsteplassen blir en påminnelse om hvor mye jeg egentlig sliter. Fordi jeg skjønner at jeg er ganske på bærtur når jeg føler meg som verdens minste lort i verdens største potte samtidig som jeg får positiv oppmerksomhet av en annen verden. Det er en påminnelse om at det sorte hullet jeg har inne i meg ikke kan fylles av andres ros, men av min egen trygghet.
Bare så det er sagt: Jeg får utrolig mye ut av å skrive denne bloggen. Jeg setter pris på alle kommentarene dere skriver. Jeg er helt lamslått av alle de hyggelige kommentarene, stemmene og utspillene om meg på bloggen til Esquil. Tusen takk. Jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Jeg møtte meg selv i døra nå.
Edit:
Mr. Jackson lagde denne fine kuen til meg:
Kategorier Emo, Gale damen, Metablogging, Uncategorized
(c) 2006-2010 Ida Jackson
Alt egenprodusert er lisensiert under 
Creative Commons by-nc-nd-lisens.
Du kan kopiere fra bloggen til ikke-kommersielle, ikke-derivative formål så lenge du oppgir opphav. Vil du gjøre noe utenfor dette så ta kontakt.
Blogginnlegg