Jeg fikk min første julegave i går, men mistet den i søpla. Mitt superego i bestevenninneform hadde tatt til vettet og kjøpt en parfyme til meg basert på id (som enkelte alltid har ment var en kortform for Ida) i Freuds teorier om psyken. Parfymen luktet intenst opium, sjokolade og likør og hadde en sint, liten Sigmund som stirret på meg fra flasken. Min nye velduftende (?) bestevenn i kosmetikkverdenen, med andre ord.
Nå er det sånn at jeg desverre tilhører mennesketypen som spyler ned lommeboken sin i do, mister presanger i søppelposen og tilbringer kvelden med å rote i våte aviser og mugne bananskall for å finne dem igjen. Id og jeg var sammen i omtrent en time før herligheten forsvant. Jeg fikk mine perverse lyster tappet på flaske, men klarte å rote dem bort. Superegoet mitt stod og skogglo siden av meg mens jeg tømte den tredje søppelkassen på leting etter id’et mitt. Psykoanalysevitsene satt løst.
Jeg er personen som fører nidkjære todolister og har streng struktur på alt jeg skal gjøre, men som samtidig klarer å lime fingrene mine fast til bordet med superlim og reise på ferie uten et eneste par sko. For dem som kjenner meg RL er det helt logisk hvorfor dekknavnet er Virrvarr. Jeg liker å lage superstrenge regler for meg selv og bryte dem med stor fryd. Det er godt å være sitt livs største overraskelse.
Manifester er populære både på ytterste venstre og i den selvhøytidelige avantgarden på kultursiden. Tidligere var jeg veldig stor tilhenger av Nicole Blackmans visjon om å «write her manifestos on cocktail napkins», men siden jeg i en periode kom hjem med servietter, bordduker og penkjoler nedskriblet med uintressante, berusede utsagn som «levemann løvetann, het potet brennmanet», har jeg funnet ut at de beste manifestene skrives med på ordentlig papir uten andre rusmidler enn kaffe og inspirasjon innabords.
Å bli kåret til «Årets utfordrer» av dem jeg utfordrer er en snodig opplevelse. Det er en tredjedel smigrende, en tredjedel skremmende og en tredjedel lol. «Dere sier at jeg utfordrer medievirkeligheten. Dere har fremdeles definisjonsmakten på hva som er medievirkeligheten, og dere gjør meg til utfordreren ved å bruke den definisjonsmakten dere har. Jeg ler min rumpe av.»
Uansett – oppmerksomhet er oppmerksomhet, og siden jeg har begynt å få den bloggeksistensielle angsten på avstand, tenkte jeg at jeg skulle dele mine mål og planer med bloggen for neste år med dere:
Som årets utfordrer skal jeg:
Lage tegneserier om andre ting enn blogging.
Kverke gammel kjærleik – jeg har planer om vennligsinnet sparking av ytre venstre, steinertanter og folk som tar masse penger for tjenester de kaller «alternative».
Utlevere meg selv til det pinlig intime – as usual.
Plukke fra hverandre retorikk i media og offentlig debatt.
Tegne mange søte små plageånder og koserovdyr.
Skrive mer om feminisme og politikk generelt.
Bruke spalteplass på bøker du burde lese.
Skrive lengre artikler med analyse av verden, filosofi & all that jazz.
Lage storm i et vannglass ved å bloggbashe noen.
Ignorere alle bloggløftene og gjøre nøyaktig som jeg vil når jeg vil det. Regler er til for å brytes.
Ideelt sett skulle roteloftet være et heftig tungekyss mellom kaos og orden – ikke et forsøk på å finne noen balansegang. Et slags «poenget er å være politisk, men den røde tråden er rot» – evighetsprosjekt. Superegoet mitt liker å påpeke at det hjelper ikke å være pinlig presis til en avtale hvis du tok trikken i feil retning. Det fine med blogging er at du aldri behøver å komme i mål.
Du liker ting rett før de blir populære. Det er en forskjell. Du liker sær musikk rett før alle skjønner at det er kult. Du liker ikke musikk alle likte i fjor og ingen liker lenger. Ikke skryt på deg å være mindre hip enn du er.
Virrvarr:
BUUUHUUU!
Bloggen:
Sådda, sådda. Du er jo kommunist og sånn. Det har jo ikke vært in siden 1910 eller deromkring.
Virrvarr:
Jeg er fremdeles ung, lovende blogger som skriver om sex. Du er klar over at jeg får lyst til å lappe til meg selv på basis av den beskrivelsen?
Bloggen:
Rull inn. Du går i terapi fordi du ikke liker deg selv og ville dø. Din mening om hva du gjør tells ikke. Dette ble vi enige om for lenge siden.
Virrvarr:
Jeg skriver jo sånn som jeg alltid har gjort! Hvorfor skjedde dette?
Bloggen:
Du må slutte å si det der høyt. Alle fra Hjorthen til MillionEuroMan har mobbet deg for det. De vet jo ikke at du var sikker på at du hadde tusen millioner lesere da du i realiteten hadde to, og at du skrev som om publikumet ditt var så stort hele veien. Folk liker å tro at du er litt lur, skjønner du.
Hahaha. Hvis han definerer din måte å blogge på som profesjonelt, bør han revurdere metodene sine. Du begynte å blogge 13. november, 2006 – right?
Virrvarr:
*sniff* Jaaa?
Bloggen:
En måned etter bloggoppstart satt du på lukket avdeling og telte tærne dine. Du har skrevet Roteloftet i en periode du var intenst studerende, og så en periode du var intenst sykmeldt. Det eneste du har vært opptatt av i den perioden, har vært innhold, og selv den biten har du ikke planlagt. Du har bare trykket publish i vilden sky.
Virrvarr:
Men nå sier de at jeg er problogger fordi jeg er i media og fordi jeg tjener penger på deg!
Bloggen:
Lol. Virrvarr, da. NAV sier du ikke får ta betalt for ting utover noen få tusenlapper fordi legen og psykologen din er veldig enig med mamma stat om at «Virrvarr skal ikke jobbe». Om du er problogger, så er du probloggeren som ikke får lov til å tjene penger. Det er en selvmotsigende jobbeskrivelse.
Virrvarr:
Men media da? Moss Avis har ringt og ringt fordi jeg tilfeldigvis har bodd et år i Moss i tidenes morgen…Og 22 desember sender P3 en lang dokumentar om meg!
Bloggen:
P3, ja. Det var de som ga deg en mikrofon og bare lot deg prate i vei?
Virrvarr:
Ja. Sleipingene.
Bloggen:
Så pr-kåt som du er, går det sikkert kjempebra. Du lager ikke en egen nettside for å utlevere privatlivet ditt hvis du er intenst sjenert.
Virrvarr:
*ser ned*
Bloggen:
Aldri fornøyd, hm?
Virrvarr:
Tittelen på innlegget er feil. Det var du som tok en alvorsprat med meg.
Bloggen:
Det er fordi jeg er smartere enn deg.
Virrvarr:
Hva synes du jeg skal gjøre?
Bloggen:
Fortsette å skrive meg som før?
Virrvarr:
Hm. Det er jo ikke så vanskelig. Jeg har jo kanskje førti ferdige innlegg som venter på en regnværsdag.
Bloggen:
Hadde du kunnet tappe mani på flaske og selge det til høystbydende, hadde vi snakket butikk.
Jeg liker blanke blogginnlegg. Jeg har tusen påbegynte tekster, og mange hundre ferdigskrevne i bloggen. Noen dager kjennes bloggen ut som et sydende selskap. Noen dager kjennes den ut som et dorskt dyr i solen. Noen dager er den en talerstol.
Noen ganger er den en sikkerhetsventil. Dette er på mange måter en liten kjærlighetserklæring til bloggen. Det er fint å kunne publisere noe hver dag, ikke bare fylle notatbok på notatbok med ord. Det er fint å få bestemme selv hva jeg vil skrive og skrive det. Å blogge er å reise, du har ikke noen definert avslutning. Poenget er det som skjer med deg underveis.
Akkurat nå kjennes det ut som om jeg har nådd en eller annen form for fjelltopp med bloggen. Jeg skulle bare skrive alene her i kroken. Det var ikke planlagt at så mange skulle komme på besøk. Jeg hadde ingen strategi for å få flest mulig lesere eller vokse en hel masse. Jeg skriver Roteloftet på samme måte som jeg gjorde da det bare var ti treff om dagen. Det jeg prøver å si, er at det er fint å være her.
Også tenkte jeg: Hm. Det har vært veldig gøy å lage tegneserier i det siste. En del folk har spurt om jeg kunne tegne dem i årets løp, og jeg har sagt «ja» uten å følge opp. Likevel – det har vært knall å tegne Mihoe som Pippi og Makeløs i trøbbel. Nå er det sånn at jeg har ikke kapasitet til å tegne alle bloggerne jeg leser.
Jeg har flere hundre folk jeg snubler innom i løpet av en uke, og psykologen min liker å si at «Ida bør se mer fjernsyn og spille mer playstation». Jeg har vurdert å ta betalt, men det føles som en litt uggen måte å sortere på. Dessuten kunne det jo hende at flere ville kjøpt enn jeg ville klart å tegne, og det ville vært dårlig butikk for alle parter.
Derfor tenkte jeg at vi kunne ha en liten konkurranse med tegneserier som premie.
Reglene blir som følger:
Du må ha en blogg. Beklager, ukjente og kjære kommentarfeltvenner, men hvis jeg skal lage en tegneseriefigur av noen, må jeg kunne lese bloggen deres ordentlig og lage meg et bilde av dem.
Du må skrive et innlegg på bloggen din om hvorfor du bør vinne (vær kreativ), som også beskriver deg som person (vær enda mer kreativ), samt litt om ditt forhold til tegneserier. Du må lenke til dette innlegget i innlegget du deltar med.
Du gir meg beskjed om at du deltar ved å pingback’e (sjekk at det synes) eller skrive en kommentar i denne tråden. «Jeg er med!» holder i massevis.
Du kan kjenne meg kjempegodt eller være helt ukjent for meg, alle deltar på lik linje her.
Jeg velger ut tre vinnere 1. januar. Hvem som vinner kommer i et innlegg på bloggen. Førsteplassen får en liten serie om seg selv, andre og tredjeplass får tegninger av seg selv som tegneseriefigurer. Bildene og seriene er Creative Commons, og dere kan publisere dem hvor dere vil.
Hvordan kommer jeg til å bedømme? Litt innlegget du deltar med, litt bloggen som helhet, litt om nicket ditt inspirerer meg og litt hvem av dere som får Mr. Jackson til å fnise. Kanskje litt loddtrekning.
Du kan delta nå og helt frem til 1. januar. Jess.
(Kjenner at jeg er litt ustø på disse bloggkonkurransegreiene. Spør hvis du lurer på noe.)
Som du sikkert har skjønt, så er jeg ut mot Hellyeah! i Tordenbloggen idag. Gå inn her og stem på meg, både i pollen og i kommentarfeltet. Hvis du skriver noe pent og utfyllende om meg i kommentarfeltet, teller det dobbelt så mye som å bare stemme i pollen. Dagens tegneserie er tegnet av meg med Letraset-tusj på Letraset Comic-papir, og farvelagt av Mr. Jackson i Gimp.
Farveleggingen er gjort av Mr. Jackson fordi jeg fikk krampe av å skulle farve med mus, ikke med tegnebrettet mitt. Mr. Jackson har alltid ment at måten å kurere musesyke på er bare å bruke litt mer mus og drite i at du har vondt.
Vel, som du kanskje har skjønt er jeg ut i cup i Tordenbloggen idag. Gå inn, stem på meg, både i pollen og i kommentarfeltet. Eller gå inn og gjør samme prosedyre ovenfor Undre og andre flinke bloggere.
Du skjønner – jeg liker ikke msn. Jeg liker ikke facebookchatten. Jeg liker god, gammeldags irc i et terminalvindu nær deg. Jeg liker hvit skrift på sort bakgrunn, liker /msg og /me, liker at alle kan prate i munnen på hverandre og at jeg kan lese backlog i etterkant hvis jeg er opptatt. Jeg vet at irc er ut for alle mennesker som ikke runker unix og synes at all form for ajax er fandens pølse, som mener at det ikke er nettleser før det er lynx.
Etter å ha hengt i Tordenblogg-pjatten en stund slo det meg at «jøss, vi bloggere har jo et skravlebehov!». Så jeg laget en irc-kanal som heter #bloggerby som er åpen for deg som har en blogg og kjenner behovet for å slarve litt uforpliktende med andre bloggere. Du trenger ikke kjenne noen av oss. Det er lov å komme på og si «hei på deg, ukjente venn!»
Likevel skjønner jeg jo at ikke alle er bestevenn med irc, og at mange som en gang var bestevenn med irc, var det i 1999 og husker ingenting.
Derfor har Mr. Jackson skrevet en utmerket guide til å komme seg på bloggerby-kanalen vår:
Du burde få opp et vindu hvor den logger deg på. De som er pålogget er til venstre:
Velg navn med /nick DittNyeNavn og trykk enter.
Alternative lenker
Lenken gitt over logger deg på irc.ifi.uio.no og åpner kanalen bloggerby. Om du ikke er i Norge (evn.t. langt unna Oslo) kan det være det ikke funker. Prøv disse i stedet:
For to år siden, 13. november, 2006, satt jeg oppe en sen kveld og og laget en blogg på wordpress.com. Jeg hadde prøvd meg med en blogspot-blogg tidligere samme år, men skjønte ikke så mye av mediet og brukte de innleggene jeg skrev på å gørre ut om masse tilfeldige ting. Enden på visa ble at jeg slettet virrvarr.blogspot.com i huj og hast og håpet at ingen hadde rukket å lese den.
Revolusjonært Roteloft ble til midt under eksamen, og siden jeg hadde rukket å lese mange blogger etter forsøk nr.1, hadde jeg en viss peilig på hvordan blogginnlegg burde komponeres og hva slags temaer det gikk ann å skrive om på internett. Her er et utdrag fra mitt første innlegg:
Ok! I håp om at ingen husker det tidligere forsøket, prøver jeg meg nok en gang på å lage en blogg. Jeg har nok selvinnsikt til å la være å si at dette kommer til å bli en “rød, rank, saklig, politisk blogg”, eller en slaskete “jeg tenkte noe teit idag- journal”; kort sagt til å ikke sette noen merkelapp på den. Den blir nok begge deler, pluss litt til (c;
Hvorfor blogge når man ikke har en misjon? Svaret er enkelt: Gruppepresset. Når alle har en, må jeg også. Sånn er det bare. I tillegg er det selvbekreftelsen som gjør seg gjeldene: Her sitter jeg og leser folks snodige notater om ditt og datt mens jeg sjekker e-post, mens ingen leser mine! Utfallet er opplagt- det blir blogg på meg, også. Den kommer sent, men godt.
Jeg var overbevist om at jeg ikke kunne skrive, november 2006. Jeg hadde kastet poesien min, gitt opp romanplanene og konkludert med at jeg aldri kunne bli frilansjournalist – jeg skrev kjedelig. Å blogge var noe «alle» kunne gjøre, så her torde jeg å skrive litt. Det første året jeg blogget, skjønte jeg ikke at wordpress hadde statistiskkverktøy. Jeg målte populæriteten min i kommentarer og innlenkinger, og så lenge jeg fikk mer enn én kommentar på en tekst var jeg kjempefornøyd.
Alle som lenket til meg eller kommenterte hos meg, var folk jeg kjente RL. Den første bloggeren som lenket til meg uten at jeg kjente vedkommende, var Villkatta. Jeg ble svimmel av lykke da jeg så det. «Tenk! En blogger som lenker til meg!» Jeg leste de store bloggerne med magen full av sommerfugler og misunnelse, men siden jeg ikke hadde skjønt at det fantes statistikk, definerte jeg «store blogger» som «blogger jeg leste i smug» ganget med «blogger jeg så på mange lenkelister».
Jeg har funnet ut i etterkant at jeg har vært en veldig treg blogger, markedsføringsmessig. Jeg lærte å pinge bloggrevyen for et halvt år siden, og fant ut at kudos.no eksisterte for noen få måneder siden. Jeg begynte ikke å kommentere hos de store bloggerne før de gjorde det hos meg først – jeg hadde jo aldri noe intressant å si til store, viktige mennesker med blogger jeg leste i smug. Esquil oppdaget bloggen min og anbefalte meg, og etter det åpnet det seg en ny verden av Internett foran øynene mine. Jeg hadde trodd jeg var på en øde øy, også var det en by like ved.
Revolusjonært Roteloft er blitt en viktig del av livet mitt. Jeg har fått utgitt en bok på grunn av denne bloggen. Jeg har fått lage tegneserier og fått spaltistjobber på grunn av denne bloggen. Jeg har fått venner jeg aldri ville møtt ellers på grunn av denne bloggen. Best av alt: Jeg har fått tilbake troen på at jeg kan skrive noe som helst. Nå kjennes bloggen som et summende bol av mange stemmer, mange meninger, mange tilbakemeldinger, med min tekst som en elv i midten. Åh, I love you, readers.
Idag, på bloggbursdagen min, er det to morsomme ting som skjer.
Jeg har en ny kommentar ute på Fritanke.no. Ja, en del faste lesere har hilst på teksten min om spådomskunst før, men vi kjører litt remakes i disse boklanseringstider. Jeg lover flunkende nytt Fritanke-innlegg over jul. I mellomtiden kan du kose deg med kjent stoff fra Skeptikerskolen.
Ellers – siden bloggen er to år, tenkte jeg det var på tide med en liten leserundersøkelse. Jeg vil vite hva slags tekster du liker best og hvordan du fant bloggen min. I tillegg vil jeg gjerne ha «ønskekonsert» i kommentarfeltet. Har du noe du skulle ønske at jeg skrev om? Si det.
Du kan velge opp til tre alternativer på den første testen.
Gamer 
kamikaze
Laila 
mittegetrom
Janne
Pixiu
Dag-Erling
Titta
Silje Katrine
Yngve I. Levinsen
Velkommen skal du være!
Loading ...
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
