Arkiv »
Arkiv for kategorien ‘Metablogging’
Søndag 4. oktober 2009
Det er enkelt å finne tips til hvordan skrive gode blogginnlegg der ute. Besøker du engelsksprålig Internet, er det drøssevis av blogger dedikert til hvordan skrive gode blogginnlegg.
Noe som derimot nesten ignoreres er kunsten å skrive gode bloggkommentarer. Det er litt snodig, ikke sant? Jeg mener: Alle bloggere elsker kommentarer.
Vi leser dem, sjekker jevnlig om vi har fått noen nye, vi bruker masse tid på å svare på dem og ofte måler vi hvor vellykket et innlegg var på mengden kommentarer det genererte.
Nei, kommentarer er ikke alt, men du får litt gåsehud når du ser at et innlegg plutselig har over hundre kommentarer.
Du vet at det er mange flere som leser enn som kommenterer, men det gir en ekstra piff å vite at noen tok seg bryet med å skrive noe til deg.
Noe av det bloggere og blogglesere har til felles, er at vi skriver kommentarer. Derfor tenkte jeg at jeg skulle dele noen av mine betraktninger rundt hva som er god kommentarskriving:
Hvordan skrive gode bloggkommentarer:
- Les innlegget først. Ja, det burde være opplagt, men du merker veldig fort når noen ikke har lest hva de kommenterer på. Folk som er veldig ivrige på å markedsføre bloggen sin skriver gjerne «Hei! Fint skrevet! Sjekk ut hva jeg skriver!» – noe som gjerne virker mot sin hensikt. Å lese hele innlegget forhindrer også misforståelser.
- Se an stemningen. Noen blogger har veldig heftig debattklima. Noen blogger har bare koseprat. Noen har en snappy, ironisk stil. Du kan godt bryte de sosiale normene som gjelder i kommentarfeltet du besøker, men vær klar over at du gjør akkurat det.
- Se an lengden. Blir du veldig inspirert eller provosert, kan det være at det er bedre om du lager ditt eget blogginnlegg om innlegget og lenker til det istedet. Trackbacks er like kjærkomne som kommentarer.
- Kommentarene er en del av hvordan du blir oppfattet. Som blogger er det viktig å huske på at kommentarene du skriver på andres blogger, er med på å påvirke hvordan folk oppfatter deg. Om bloggen din bare er roser og fioler, mens du skriver «Shit, du suger, altså!» i kommentarfeltet til noen, vil bloggen og kommentaren bli sett i sammenheng. Er du en snappy skribent, forventer folk gjerne litt snappy kommentarer. Bryt gjerne med folk sine forventinger til deg, men vær klar over at kommentarene du legger igjen er en del av hvordan folk oppfatter deg.
- Lær deg litt html. En god kommentar kan bli en knall kommentar med muligheten til å legge inn lenker, block quotes, fete typer og kursiv.
Hvordan få folk til å legge merke til kommentarene dine:
En av grunnene til at folk kommenterer på andres innlegg, er for å gjøre bloggeren og bloggens lesere oppmerksom på sin blogg.
Det er ikke noe galt i dette – det er en av måtene folk blir klar over at nye blogger blir til. Likevel er det ikke alltid så lett å bli lagt merke til i kommentarvrimmelen – gjerne på større blogger.
Her er noen råd som får deg til å utmerke deg i kommentarfeltet:
- Ha et unikt nick. Det er veldig mange Heidi’er, Mari’er og Anne’r der ute. Vil du at folk skal huske deg fra gang til gang, kan det være greit å hete noe som ikke så mange heter.
- Ha en gravatar. Dukker du opp med et eget bilde overalt, er det lettere å huske deg fra gang til gang.
- Vær først. Får du første kommentaren på et innlegg, kan du være sikkert på at bloggeier legger merke til deg. Alle er litt smånervøse når et innlegg ikke har fått noen kommentarer, så bloggeren puster lettet ut når hun ser at noen har kommentert. Om det kommer veldig mange kommentarer etterpå, fikk du fremdeles mest av bloggerens oppmerksomhet.
- Gjør deg flid. En god, gjennomtenkt kommentar teller tusen ganger mer enn ti «Fint innlegg!»-kommentarer. Ekstra informasjon, tips, gode argumenter, konstruktiv kritikk – det gjør deg til en velkommen ressurs som blir lagt merke til.
Hva gjør at du legger spesielt merke til en bloggkommentar? Hva mener du er en god bloggkommentar?
Lørdag 3. oktober 2009
Virrvarr: Puh! Huh! Nå har jeg ikke skrevet i deg på nesten en uke! Det er så mye som skjer her! Jeg er helt pumpa!
Bloggen: Det er greit. Jeg er aldri helt alene her. Leserne kikker stadig innom og lager litt liv selv om du glimrer med ditt fravær.
Virrvarr: Jojo, men det er slitsomt for meg å ikke blogge! Det føles litt som å ikke få pusse tennene. Det føles ut som om jeg har falt ut av en vane.
Bloggen: Hva er det du gjør som er så tidkrevende, da?
Virrvarr: Eh. Jeg forsøker å slappe av?
Bloggen: Lol, og det gjør at du kommer utslitt og anpusten tilbake til meg?
Virrvarr: Jeg er ikke noe flink til «slappe av»! Det vet du! Jeg har brukt tiden på å gå tur i skogen, få angst, gjemme meg under skrivebordet, få krampe i nakken, glemme alle avtaler og stresse med den siste boken jeg holder på med…
Bloggen: Apropos: Skulle ikke du gi meg et skikkelig innlegg om den boken?
Virrvarr:… Ikke før intensjonsavtalen er i boks.
Bloggen: You tease.
Virrvarr: Det er så flaut om det oppstår et eller annet knot, også må hele verden få vite det vs at bare jeg vet det, ikke sant?
Bloggen: Jøss, er du blyg?
Virrvarr: Er det et sånt sjokk?
Bloggen: At Virrvarr «Fittepositiv Gale damen» Roteloft er blyg? Jess.
Virrvarr: Bla-bla, detaljer, detaljer. Jeg ville egentlig bare stikke innom og si at jeg har prøvd med en liten bloggpause fordi jeg var stresset og skulle slappe av og at det egentlig fungerte mot sin hensikt.
Bloggen: Djizz. Skriv løs, emo kid. Du er på Internet, for pokker. Jeg er ikke redaktøren din.
Virrvarrr: Haha. Da tror jeg vi trykker publish, jeg.
Tirsdag 15. september 2009
Det er en følelse av å ha satset på feil hest, er det ikke? Åkei, jeg satset jo på en hest som ikke kom i mål en gang, Erling Folkvord-hesten manglet jo noen stemmer på å komme inn, men jeg spilte på klimahesten, på personvernshesten og på humanitær asylpolitikkhesten, og pussig nok var det partiene som hadde disse hestene i stallen som kom sist i mål, også.
Jeg burde spilt på lavere skatt eller «Stol på Stoltenberg»-hesten. De løp i mål lenge før de siste stemmene var talt opp. Jeg sitter med en uggen følelse av å være i mindretall, selv om regjeringen jeg ønsket meg fortsatt har flertall.
Så jeg sitter her og tenker: Valgkampen er over, men jeg må gjøre noe. Ikke fordi jeg planlegger et langsiktig løp frem mot neste valgkamp, men fordi jeg har lyst til å påvirke det politiske klimaet vårt. Når ingen av de sakene jeg er opptatt av er viktige saker på dagsordenen, må jeg muligens lage mer lyd.
Her er planen min:
- Blogge mer politisk: Jeg har blogget litt politisk den senere tid, men jeg har ikke hatt noen plan for det. Så. Mer om de sakene jeg bryr meg om.
- Skrive kronikker til avisen:Når alle de teite og plagsomme folka gjør det hele tiden, burde jammen jeg kunne gjøre det også. Jeg må tydeligvis utvide bloggvirksomheten til papir et par steder.
- Fortelle Rødt hva jeg tror de må endre: Hvis du gjør det samme år etter år uten ønsket resultat, kan det være at du gjør noe feil. Siden jeg vet hvorfor Rødt ikke funker for meg i mange sammenhenger lenger, tror jeg det er allright å dele med dem hvorfor de ikke gjør det. Konstruktiv kritikk osv.
Ellers tror jeg vi som bloggere kan være med på å lage et bedre politisk diskusjonsklima. Noe av det jeg har lært i bloggerby er at du ikke trenger å være enig med noen for å respektere dem, at det er lov å tvile, ombestemme seg, gruble og gi seg når man får ny informasjon.
Så jeg tenker at «Åkei, Avil og jeg er ikke enig om alt her i verden», men vi er jammen enige om hva som mangler i den politiske debatten. I tiden fremover får vi bare brette opp armene og sette dagsorden selv.
Tirsdag 8. september 2009
Jeg blir invitert til å snakke for masse norsk og medievitenskaplige klasser om dagen. Jeg snakker for det meste om blogging og sosiale media (selv om noen vil høre om puling, også). Her er noen erfaringer:
- Det er en myte at tenåringer kan mest om nett og sosiale media. De er like grønne som de fleste av lærerne sine.
- Ida Wullf er kjendis på årntli. Det er flere som leser bloggen hennes rundt i skoleklassene enn det er folk som leser bloggen til Lene Alexandra. Jeg er helt ukjent, og det er allright.
- To- tre stykker i hver klasse bruker Twitter. Dobbelt så mange har aldri hørt om Twitter. Alle lærerne er på Twitter.
- Det eneste stedet folk brukte Nettby, var i Sarpsborg.
- Alle er på Facebook.
- Alle bruker msn.
- Fem-seks stykker i hver klasse har en blogg. Det er alltid jentene som har blogger.
- Åtte av ti i mediaklassene vil bli journalister på TV eller papiravis.
Hvordan jeg får oppdragene? Gjennom NFFO sin forfatterformidling.
Det kule med forfatterformidlingen er at Norsk faglitterær forfatter og oversetterforening betaler for at jeg kommer på besøk, hvilket fører til at skoler med lite budsjett har råd til et forfatterbesøk likevel.
Hvis du er lærer og vil at jeg skal komme og prate for klassen din, kan du maile forfatterformidlingen og lage en avtale.
Er du faglitterær forfatter og har lyst til å besøke videregående skoler, anbefaler jeg deg å melde deg inn NFFO og bli en del av systemet. Sånn. Det var dagens reklamesnutt.
Fredag 4. september 2009
Har du et forhold til Seth Godin? Han er strengt tatt idéspreder. Opprinnelig har han skrevet mye om markedsføring og den nødvendige endringen i markedsføring som har skjedd pga Internet.
Noen kjente Seth Godin-begreper:
Purple cow:
Brune kuer er kjedelige. Lilla kuer legger du merke til, tar et bilde av og forteller vennene dine om. Er produktet ditt en lilla ku, behøver du ikke klistre plakater over hele byen for at noen skal legge merke til det.
Permission marketing:
Ingen liker spam. Ingen stoler på spammere. Du må ha tillit og tillatelse fra folk for å sende dem reklame som faktisk kan påvirke dem. Å sende ut store mengder reklame uten lov fører ikke til salg i en verden med spamfiltre.
Meatball Sundae:
Når noen tar to gode idéer og blander dem på en lite heldig måte. Iskrem med kjøttboller er ikke bra, selv om kjøttboller og iskrem fungerer hver for seg. Pass på at du ikke blander to gode ting som smaker vondt sammen neste gang du vil formidle noe.
Om Tribes:
Jeg burde egentlig skrive en skikkelig bokanmeldelse av Tribes, men det er vanskelig. Jeg kommer til å holde meg mer til de generelle idéene i boka.
Godin har ikke skrevet fagbok i tradisjonell forstand, han har skrevet et inspirerende foredrag uten PowerPoint og puttet det i bokform.
Boka er knapt hundre sider lang, er lest på et par timer og føles som et langt, velskrevent blogginnlegg på papir. Ta en kjapp kikk på Seths blogg for å skjønne skrivestilen i boka.
Du får ingen oppskrift på hvordan gjøre noe, du får noe idéer og eksempler. Tribes er en idéspreder, ikke en avhandling.
Konseptet bak boka er at Internet gir oss verktøyene til å kommunisere og organisere på tvers av geografi og kultur. Vi kan spre ting raskere, knytte oss tettere sammen og sammarbeide bedre.
Det er bare én ting Internet ikke alltid har: Deg og meg som bruker verktøyene på en bevisst måte for å lage bevegelse.
Ledelse vs styring:
Tribes handler først og fremst om ledelse. Godin mener det er viktig å skille mellom det å lede noen og det å styre noen. Å lede noen er å reise seg opp i forsamlinger, lage planer for hvordan sette idéer ut i livet og invitere folk til å være med å følge dem.
Å styre noen er å bestemme hva de skal gjøre, hvordan de skal gjøre det og hva som kommer til å være straffen om de ikke gjør det. Internet er håpløst om du vil styre noen. Det gror i alle rettninger og muliggjør initiativ i alle ledd.
Internet er derimot utmerket for ledelse – du trenger ikke komme på TV eller bli valgt demokratisk for å lede noe. Du må bare finne ut hvor du vil og sette i gang.
Samtaler rundt leirbålet:
Så er spørsmålet: Hvordan får du endret noe ved å brette ut synspunktene dine på nett? Svaret er: Ved å bygge en stamme rundt det du gjør. Internet er nemlig ikke hierarkisk, det er masse små øyer med leirbål på.
Noen rundt bålet snakker en stund, så kommer de andre rundt bålet med innspill, de diskuterer og kommer på nye idéer. Etterpå snakker de som satt rundt bålet ditt med andre – både kjentfolk fra leirbålet og nye folk.
Var det som skjedde rundt leirbålet spennende nok, snakker de om det dere snakket om. Dette fører til at flere kommer til bålet ditt neste kveld og dere kan planlegge hvordan dere skal ta over verden sammen.
Du og stammen din:
Bloggen din er et sånt leirbål. Leserne dine er stammen din. Ved å bygge stammen bevisst kan du utrette hva du vil – enten det er å selge musikk til folk som er kjempefans eller få i gang aksjoner for politiske spørsmål.
Å være en del av stammen din er helt frivillig, men folk liker å sitte rundt leirbål, være en del av en gruppe og føle at de er med på noe større enn dem selv.
Godins teori at ved å bygge din egen tribe har du et bedre utgangspunkt enn en organisasjon med penger til å kle byen i blinkende reklame og fylle hver TV-pause med stemmen din. Folk vil ikke se på, de vil være med.
Stammer du kjenner:
Når Frp inviterer alle velgerne og aktivistene sine på Sommarland i Bø, bygger de en sterkere stamme enn alle Arbeiderpartiets «Hva er viktig for deg?»-plakater kan.
Når Flamme Forlag bygger en stamme rundt bøkene sine med en sterk nett-tilstedeværelse og personlig stil, gir de fansen sin mer enn de andre, større forlagene.
Ja, flere kjøper bøker fra Gyldendal, men færre er skikkelig fans av Gyldendal. Mens Gyldendal kan være greit for de fleste, kan Flamme være elsket av få.
Fr. Martinsen har ikke bare lesere, hun har et godt diskusjonsmiljø i de mange livebloggene sine. Det gjør at folk føler seg tilknyttet til bloggen hennes som noe annet enn bare lesere – de kommer for praten, også.
Ja, vi er sterkere sammen:
Godins poeng er at ved å la leserne dine få bli en stamme, å la fansen få bli samtalepartnere og å la frivillig deltagelse gro rundt idéene dine, kan du flytte store og små fjell på Internet.
Greit, du trenger mer enn et par hundre dedikerte tilhengere for å bli statsminister, men om målet er å ha et godt miljø der du diskuterer hage og får mange, nye stiklinger i posten er noen hundre mennesker en landsby som kan utrette kjøkkenhage-mirakler sammen.
Og ikke minst: Om noen av dem skulle finne på å skrive en bok om hage, ville alle i stammen kjøpe. Vips – så hoppet du over masse unødvendige markedsføringsledd.
X-faktoren er deg og meg:
Poenget med Tribes er at vi bør begynne å bygge samfunn rundt oss bevisst. Ja, det oppstår miljøer overalt på nett hele tiden, men svært få bestemmer seg for å ta ledelsen og bringe miljøet videre.
På samme måten ender mange som gjerne vil forandre verden veldig mye og veldig høylydt med å utelukkende klistre plakater på nett og regne med at resultatene kommer til å vise seg etterhvert.
De skjønner ikke at de må komme i kontakt med ordentlige mennesker for at ting skal skje, og at mennesker faktisk er nærmere deg på nett enn når du deler ut løpesedler på gata.
Tribes er også svaret på alle diskusjoner om hva nettet «er», hva twitter kan brukes til og om blogging egentlig kan forandre verden.
Du kan bruke redskapene til hva du vil, men du må faktisk gjøre det målrettet, bevisst og som en del av en eller flere Internet-tribes. Det skjer ingenting uten mennesker.
Hvis du vil si noe på nett, bruker du publiseringssystemene som publiseringssystemer. Vil du gjøre noe på nett, bruker du dem til å bygge samfunn.
Oppsummert:
Om du bør kjøpe boken?
Hvis du vil lese en inspirerende bok med visjoner og ider? Ja. Hvis du vil lese en grundig bok med konkrete råd, skritt for skritt-forklaringer, oppskrifter, fotnoter og grafer? Nei.
Dette er et skriftlig TED-foredrag, ikke et skriftlig Standford-seminar. Har du en tribe du vil vite hvordan du skal lede bedre, er ikke dette boken.
Har du ikke tenkt over stammesamfunn på nett før du snublet over innlegget mitt, er det obligatorisk.
Fredag 24. juli 2009
Det er mye som skjer på sosiale media-fronten i forbindelse med valgkampen. Aftenposten har valgprat.no, VG har twittertinget.no og jeg har lurt på hva Dagbladet kom til å finne på frem mot valget. Det viser seg at de har gått for en mer minimalistisk og mindre støyende løsning: De har fått tre gamle, kjente bloggtravere til å skrive en rødblogg, en blåblogg og en tvileblogg frem mot valget.
Hvilke bloggere? Mihoe står bak rødbloggen, Bjørn Stærk står bak blåbloggen og Hjorthen står selvfølgelig for tvilebloggen. De skal vurdere de ulike partiene frem mot valget, og første parti ut er Venstre. Jeg synes konseptet med erfarne bloggere som kommentatorer på hver sin fløy er en kjempeidé, og de første innleggene ser veldig bra ut. Fyr opp RSS-leseren og følg med frem mot valget!
Fredag 24. juli 2009
Akkurat-Elisabeth har tagget meg og en del andre, fine damer. Oppgaven? Å skrive ti fine ting om meg selv, i selvskrytet og anti-jantelovens navn.
Nå er det sånn at som en del av Virrvarrs «Jeg opparbeider meg selvfølelse»-prosjekt, så lager jeg slike lister hver dag. Jeg lager «Fine ting med meg», «Fine ting med verden» og «Fine mennesker omkring meg»-lister som en del av dagsrytmen. Derfor føles det å svare på denne taggingen litt som å gjøre hjemmelekser offentlig, men hei! Det er ikke den verste intime vanen dere kan få innsikt i.
Ti fine ting med meg:
- Jeg er entusiastisk, og det er smittsomt! Inviter meg på teselskapet eller planleggingsmøtet ditt og jeg lover at min evne til å ha det kjempegøy gjør at du får det kjempegøy ^_^
- Jeg er lærelysten, utholdende og interessert i alt. Det gjør at jeg aldri kjeder meg, og at læring kjennes ut som leking.
- Jeg er kritisk og langt fra skråsikker. Det fører til at alle standpunkter blir plukket fra hverandre regelmessig. Idealet er å være udogmatisk, men det ville være litt dogmatisk å si at jeg får det til 100%…
- Jeg er sanselig. Jeg nyter så tærne krøller seg.
- Jeg er kreativ. Åkei, det er en underdrivelse. It’s bursting out of me in spite of everything.
- Jeg er menneskekjær og har veldig gode sosiale skillz. Jeg er flink til å se hva andre er flinke til.
- Jeg er modig.
- Jeg har et gehør som gjør at jeg kan spille alle melodier jeg har hørt. På første forsøk.
- Jeg har særs god formuleringsevne og sier ting med mine egne ord, som norsklæreren min ville sagt det.
- Jeg er både en tenker og en gjører. Jeg finner problemer og fikser dem. Jeg får idéer og gjennomfører dem.
Åkei. Da tagger jeg Ønskeliste, Hjartesmil, Curly Life og Fløy en liten blåhval og alle andre som har lyst til å gjøre det samme. Vær raus mot deg selv.
Torsdag 2. juli 2009
Mr. Jackson er en knupp. Han har jobbet med et nytt design til bloggen i lengre tid, og i natt oppdaterte han Roteloftet. Da jeg gikk og la meg satt han og bannet over IE6, IE7 og spesielt over hvordan de to forestående IE-utgavene dør når du installerer IE8 i tillegg. Stakkars Mr. Jackson har nemling en egen evne til å få nettsidene til å fungere knirkefritt i alle nettlesere. Problemet er at prosessen mot knirkefritt er alt annet enn artig. Jeg sovnet til jevnlige forbannelser av Microsoft og våknet til en nyoppusset blogg.
Nå er det ikke bare designet som er endret her. Mr. Jackson har studert statistikken over lengre tid og funnet ut hvilke funksjoner på gamlebloggen som ble lite brukt, hva som gjorde at bloggen tok lang tid å laste osv. Han kommer til å skrive et eget innlegg der han går i detalj om hvordan han har tenkt og hva han har gjort.
Det mest synlige for deg som leser er likevel at sidebaren er annerledes. Du skjønner, lenkelisten var blitt så lang at nesten ingen brukte den til annet enn å finne seg selv på den. Derfor har vi flyttet lenkelisten ut av sidebaren og inn på en egen lenkeside, og erstattet den med noen få elementer vi håper kommer til å bli mer besøkt. Idéen er også at jeg nå kan oppdatere lenkelisten min uten å sprenge designet noe særlig. Det er alltid kjipt å vente med å legge inn noe fordi det blir litt for langt.
Vi har lagt inn en «Virrvarr anbefaler»-liste, som er mitt egen Sonitusstrøm, bare at den inkluderer alle typer innhold, ikke bare norske blogginnlegg. For at nye lesere skal finne gammelt gull fra arkivet, har vi også fått opp en liste over gode, gamle favorittinnlegg. Om du vet om et innlegg jeg har skrevet du gjerne vil se på denne listen, er det bare å si fra ^_^
Sist, men ikke minst: Jeg har selvfølgelig illustrert bloggen min selv, og temaet denne gangen er såpebobler og hai-kaniner. Jeg brukte lang tid på å finne et godt Haisommerbilde å modellere kaninen på, så jeg blir veldig sår om ingen tar referansen (c:
Såh – kommentarer, tilbakemeldinger og spørsmål? Vil du ha noe like fint, kan du besøke Mr. Jackson sin profesjonelle nettside
og lage en avtale. Bortsett fra tegningene, er det han som har gjort all jobben.
Onsdag 1. juli 2009
Bloggrevyen pleide å være full av innlegg om temaet. Når Ida Wulff angriper det som kalles gæmlisbloggerne, påpeker hun at det hun og resten av topplisten på blogg.no kan lære dem er å lykkes med blogging. Jeg har fått spørsmålet flere ganger selv: Hvordan lykkes jeg med bloggingen? Hva er hemmeligheten?
Spørsmålet er helt håpløst. Det er egentlig feil spørsmål, skal jeg være ærlig. For hva er det å lykkes med blogging? Er definisjonen på å lykkes med blogging det samme for meg, Ida Wulff, Busters Notater, Snasent design og Vox Populi?
Javisst har noen av rosabloggerne vært i Se og Hør og blir invitert til motevisninger. Det er jo å lykkes med blogging hvis du er interessert i den slags. Om Vox Populi hadde blitt portretert i Se og Hør og fått gratis spray-tan han kunne dele ut til leserne sine, så ville vel hele prosjektet om en seriøs, politisk blogg vært ganske mislykket?
For Curly, som blogger fordi hun liker å skrive, er det at bloggingen kuliminerer i et bokprosjekt definitivt å lykkes med bloggingen. Hadde hun dukket opp på Kremtoppen ville hun vel heller blitt litt stressa? Er du aspirerende småkjendis, er dette derimot helt kult.
Nå har de færreste bloggere veldig ambisiøse mål for bloggen sin. Noen lesere er kult. At noen lenker til deg, er kult. Kommentatorer er knall. Nye venner er jo kjempebra! Det er ikke dårligere mål enn en kjendisblogg tapetsert med reklame, det er ikke dårligere mål en bokutgivelser og tordenbloggstemmer. Vi blogger av forskjellige grunner og vi snakker til ulikt publikum.
På mange måter er det å lykkes med blogging er synonymt med å finne lesere som er interessert i det du skriver om og som kommer tilbake igjen. Driver du med scrapbooking, vil du jo helst ha lesere som er engasjert i det, ikke lesere som surfer etter nyheter og slumper innom deg.
Skulle jeg pinge masse sportsartikler via Twingly, ville jeg fått besøk, men ikke lesere. Det er ikke noe for fotballentusiastene her hos meg. Om Esquil derimot gjør det samme når han skriver et nerdeinnlegg om FIFA, kan han fange lesere som kommer tilbake.
Noe av det som gjør rosabloggerne litt spesielle, er at de har mange, mange besøkende som betrakter tiden de tilbringer på bloggen deres som en tur i dyrehagen.
«Ida Wulff, ja! Henne har jeg hørt om! Lurer på hvorfor folk leser dette her? Heh, jeg fatter det ikke… *scrolle, scrolle, lese, lese* Nei, jeg skjønner ikke hvorfor hun har så mange besøkende. Sært.»
Hun har også lesere som oppriktig liker det de ser, men de er bare en mindre del av besøkstallet.
Jeg vil si at å ha en liten blogg med hundre dedikerte lesere er vel så mye å lykkes ved blogging som å ha en diger blogg med tusenvis av tilfeldige kikkere.
Et eksempel: Selv om Ida W hadde mange tusen flere daglige besøkende enn Gi et lite vink-maren, vant Maren over henne i Tordenbloggen.
Grunnen? Wulff hadde ikke nok lesere som var engasjerte nok til å trykke på en poll for å sikre henne seier. Maren hadde derimot en ivrig fanskare som stemte alt de maktet. Selv om Wulff lenket til konkurransen i flere blogginnlegg, kom det ikke nok stemmer. Resultatet ble seier til den minste bloggen i duellen.
Hva som er å lykkes er individuelt. Svigermors oppskriftsblogg er nesten øverst på google når du søker på potetmos. Det er å lykkes med å få spredd potetmosoppskriften sin. Om jeg hadde vært på googletoppen når du søkte på potetmos ville det ikke hjulpet meg noe særlig. «Potetmos? Her var det ikke noe særlig med potetmos!» ville leserne tenkt og gått sin vei.
Det er ikke om å gjøre å være størst. Det er ikke om å gjøre å være mest berømt. Hva som er å lykkes for meg er ikke det samme som er å lykkes for deg.
Jeg har blitt tilbudt noen reklamedealer og takket nei. Om Sindre på Glabladet blir tilbudt samme avtalene, er han et skritt nærmere målet sitt om å leve av annonseinntekter. Det betyr ikke at jeg lykkes mindre med blogging enn Sindre ved å takke nei. Det betyr ikke at Sindre lykkes mer enn meg ved å takke ja.
En blogg er et publiseringssystem. Vi publiserer ulikt stoff av ulike grunner, og dermed er det å “lykkes” med blogging helt forskjellige ting fra blogg til blogg. Finans til folket “lykkes” om flere blir lurere og får noe ut av rådene i bloggen. Moseplassen har definitivt “lykkes” med hagebloggingen sin som pådriver og organisator i et levende hagenerdmiljø.
Annonseinntekter og besøkstall er ikke den eneste måten å måle vellykkethet i. Det er en bestemt type blogger som måler vellykketheten sin i den valuttaen. Ti trofaste lesere oppleves som bedre enn tusen tilfeldige treff for veldig mange.
Mandag 22. juni 2009
Snasent.no er en lenken og ambisiøs designblogg drevet av noen av de flinkeste damene jeg vet om. Da de spurte om jeg ville ha en gjestebruker og være en del av snasengjengen, svarte jeg selvfølgelig ja. Jeg har skrevet mitt første innlegg der i dag. Det er om snasent sexleketøy. (Surprise) Det kommer flere innlegg fra meg der ved ujevne mellomrom. Uansett: Gå på besøk og gi dem litt linklove! Har du tid, anbefaler jeg deg å besøke nettsidene til de ulike medlemmene på bloggen. Det er snasne saker!
Pixiu
Dag-Erling
Titta
Silje Katrine
Yngve I. Levinsen
Andreas Hjorth
Fata
AstridVU
Maiken
Inger
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
