Tirsdag 6. november 2007

The Best of Virrvarr! (Ja, jeg driver valgkamp)

Som en del av dere har fått med dere, er jeg med på Tordenbloggen i år, og idag skal det stemmes om hvorvidt jeg skal gå videre eller ei. Så om du er en av mine Faste Lesere, er det jo hyggelig å gå trykke på linken ovenfor og stemme på meg og tre andre av de kjekke, flinke bloggerne jeg konkurrerer med. Er du derimot en av dem som har funnet bloggen min via Tordenbloggen, og lurer på hva slags mystisk sted du har kommet hen, så ikke fortvil. Som dreven venstresideaktivist kan jeg selvfølgelig drive valgkamp og fortelle deg hvorfor du må stemme på meg (c;

I den forbindelse har jeg laget en liten blogginnleggkavalkade (ikke ulik de «Hva skjedde i 2006»-kavalkadene Nrk har på nyttårsaften med fjorårets høydepunkter i nyhetsbilde), så mine kjære lesere kan lese et lite utvalg av saker og ting som er Typisk Roteloftet. Jeg har blogget i nøyaktig et år, så vi kan jo kose oss med å ta det kronologisk også.

*trommevirvler*

Som jeg sier i teksten om meg selv, blogger jeg om det meste og begrenser meg ikke. Jeg startet friskt med å blogge om hva som er mest provoserende med meg, og mange ble faktisk provoserte også ^.^ I januar hadde jeg et sterkt behov for å få leserne mine til å forstå hvorfor det er kult å lese litteratur. Tekstene jeg tok utgangspunkt i fikk dem både til å gråte og svime av. Kort sagt- ytterst vellykket. Om du har en halvtime fri, anbefaler jeg at du leser begge, men ikke rett før eller rett etter du har spist…

Jeg har prøvd å vise mangfold ved å utforske andre målformer i bloggeprosessen, som førte til mange nye venner i Målungdommen og ellers sure lesere. Etter dette hybridblogget jeg litt på norwengelsk, og laget min egen oversettelse av A Boy Named Sue.

Ellers har jeg hatt mine 15 minutter berømmelse, ertet på meg gale nynazister, filmblogget, kondomblogget og kondolert alle Windowsbrukere.

Likvel- du kan ikke lese alle disse bloggpostene med mindre du ikke har et liv eller er umåtelig forelsket i meg. Skal du bare lese tre av bloggpostene mine, skal du lese voldtektsposten min, posten der jeg slakter Zofies Verden og posten min om tegneserier og kjønn

Tada.

Dette var din lynguide til Roteloftet, og til det jeg har pludret med det siste året. Stem på meg, så blir jeg glad ^_^

Torsdag 1. november 2007

Jubileum og kallenavn

Nå er det november, og jeg går inn i bloggens bursdagsmåned. Da har jeg blogget i et år, skrevet i overkant av hundre poster og hatt nesten 90.000 besøkende. Jeg blar i arkivet, ser bloggen passere i revy og er riktig fornøyd.

I bursdagsspesial vil jeg si et par ord om opprinnelsen til navnet Virrvarr, og om kallenavn generelt, inspirert av Flopsy. For kallenavn er et artig produkt av internett. I gamle dager var det bare artister og forfattere som hadde «kunstnernavn» eller pseudonym, og dette kunne ha forskjellige grunner. Charlotte Brontë utgav Jane Eyre under navnet Currier Bell, fordi det var ukvinnelig å utgi romaner, mens Marilyn Manson har valgt å kombinere fornavnet til et kvinnelig sexsymbol og nasjonalt ikon med etternavnet til en mannlig seriemorder for å få den mest provoserende effekten. Noen har pseudonym for å få være anonyme, mens andre gjør det for å synes i mengden. Noen blir anbefalt kunstnernavn for å normaliseres. Leonardo DiCaprio ble anbefalt av den første agenten sin å bytte navn til Lenny (c; (Ja, leser du for mye Topp i tenårene, er dette sånt du får med deg).

Idag har nesten alle et pseudonym på nett, og mange har nicks de beholder over mange år. Jente14 og Sexyboys’ dager er forbi, og internett er blitt stedet du kan døpe deg selv på nytt. Og det blir en del av identiteten din. Min venninne Anniken har gått så langt at hun har tatt pseudonymet sitt, Vanity, som mellomnavn, og jeg ble selv sammen med en gutt som het litt Daniel, litt Danny og mest Lamadog.

Hvordan oppstod Virrvarr?

Jeg fikk kallenavnet mitt lenge før jeg kom meg på internett, nærmere bestemt sommeren jeg fylte fjorten (ja, jeg fikk nett sent. Har du foreldre med lite penger og teknologivegring, er det sånn det går). For å kunne forklare det skikkelig, må jeg bli litt skjønnlitterær:

Luc er tryllekunstner. En av evnene hans er å gi folk navn de beholder, uavhengig om de vil eller ei. «Nei, det heter ikke snerk. Det er KAKAOTEPPE!» sa han strengt. Så het det det. Stygge damer var gnurkedamer og Katrine sluttet å hete Katrine fra første gang hun traff Luc. Deretter sa alle Kættis. Den sommeren jeg ble Virrvarr, lå vi langflate i parken dag ut og dag inn og Luc skrev mytologien til vennegjengen vår. Etter noen timer med skribling i en blå stilbok med linjer, var jeg Prinsesse Virrvarr av Frihetsskogen. Virrvarr startet som et artig kjemiekspirement på Den Store Gudinnens labaratorie, men resultatet var så støyende at hun måtte putte det lille vesenet i bur. Virrvarr oppførte seg nemlig som den tasmanske djevelen i Snurre Sprett og gnafset i seg alt hun kom over. En dag da Gudinnen ikke passet på, brøt hun seg ut av buret rømte ut av gudenes bolig. Hvordan kom hun seg ned på jorden? Ganske enkelt, hun brukte regnbuen som rutsjebane. Svusj! Så dumpet hun ned i et enormt tulipanbedd i Frihetsskogen. «Pene farver!» sa Virrvarr og begynte å spise. Hva som skjedde da tulipanbeddets eier, Tirill Tulipan, fikk øye på henne og fikk tulipanikk er en annen historie…^-^ Bildet er en gammel Virrvarr-tegning der hun har munnen full av tulipan.

Til å begynne med var ikke Virrvarr bare et navn, men en fullstendig rollebeskrivelse. Prinsesse Virrvarr hadde krone, grønn sløyfe i håret, sort t-skjorte med Metal-motiv, sjokkrosa tyllskjørt, en stripete og en prikkete strømpebukse. I tillegg gikk hun alltid på rulleskøyter og var bevæpnet med såpebobler. Alltid berett. Tirill/Karin sydde et enormt, rosa tyllskjørt jeg gikk med til det revnet og døde. Jeg hadde også grønn sløyfe i håret en stund inntil min litt mer stilbevisste homovenn sa jeg var en skam for allmennheten og kastet den i nærmeste søppelspann. Rulleskøytene måtte vi gi opp, da min nedsatte balanseevne og manglende grovmotorikk gjorde meg til en fare for trafikken, tilfeldige forbipasserende og rikets generelle sikkerhet. Idag er det bare såpeboblene igjen, men de har jeg til gjengjeld alltid med meg. Bildet viser meg med sløyfen som var en skam for allmennheten på hodet.

Da jeg skulle lage meg et kallenavn på nett, falt valget på Virrvarr. Jeg hadde hatt det navnet lenge allerede. Med tid og stunder ble Virrvarr ikke bare en kaosprinsesse, men både blogger, tegneserietegner og en high level rogue på WoW. Og det er jo litt morsomt når jeg er i selskap og noen tilfeldige personer plutselig roper ut: «Næmmen, du er jo Virrvarr!» Da skjønner jeg at jeg har et navn ved siden av Ida, at jeg har lov til å være flere personer på en gang.

Hurra for meg som fyller mitt år!

Tirsdag 23. oktober 2007

Feminist, javisst!

Delirium har skrevet et intressant innlegg om hvorfor hun ikke vil kalles feminist og vil ha et nytt begrep som skal romme innholdet person som er for likestilling. Hun mener «feminisme» er blitt et stigmatisert begrep hos damen i gata og i mediabildet. Som kommunist er jeg nok blitt ganske immun mot stigma. Fordommer mot feminister som stygge troll med hår under armene kan nok gi ordet en sur bismak, men det blir ikke verre enn å bli konfrontert med Stalin i enhver sammenheng (c; Videre tar hun opp kjønnskvotering og hvorfor hun er motstander av det. Dette hopper jeg elegant over og sparer til et senere innlegg. Det er det tredje og siste punktet jeg har lyst til å se nærmere på og diskutere mer:

For å sitere henne: For meg blir feminisme som tydelig er et feminint ladet ord feil av mye samme grunn som at det ikke lenger heter “politimann”, men “politikonstabel”. Vi burde unngå kjønnsladede ord for å beskrive kjønnsomfattende og kjønnsnøytrale ting, posisjoner, holdninger og mennesker.

Slik jeg leser henne mener ordet «feminisme» blir problematisk rett og slett fordi det er en ideologi som tar utgangspunkt i kjønn når man samtidig ikke vil at kjønn skal spille noen rolle, at folk skal behandles likt uansett om de har utovertiss eller innovertiss og at det blir galt å snakke om «kvinnekamp» fordi man fremdeles henger seg opp i kjønn som kategori. Den svenske feministen Nina Bjørk sier at det skal ikke være fint å være kvinne, det skal være uintressant. Skal man kvotere på bakgrunn av kjønn når man vil diskrimminering på bakgrunn av kjønn til livs? Er det ikke litt dobbeltmoralsk å bruke et feminint ladet ord om man vil frigjøre seg fra kjønnet undertrykkelse?

Først og fremst: Dette er en veldig spennende problemstilling, og et stridspunkt i feministisk teori. Jeg har lyst til å trekke en parallell her til Judith Butler og queer-teori, som jeg mener Deliriums innvendig mot ordet feminisme kan sees i sammenheng med. Hm? Henger du ikke med når jeg snakker om queer-teori, sier du? Kort forklart er det en gren av feminismen som tar utgangspunkt i noen grunnleggende prinsipper. Here we go:

1. Butler mener kjønn er en sosial konstruksjon, imitasjon av en rolle det ikke finnes en orginal til. Biologi spiller liten eller ingen rolle for hvem du er og hvordan du oppfører deg, ei heller på hvem du tiltrekkes av. En av kjerneproblemstillingene i queerteorien er drag. Hva slags kjønn har en person i drag? Du ser noe som kan se ut som og oppfører seg som en dame, mens anatomisk sett er en mann. Kjønn er ikke noe du er eller blir, kjønn er noe du gjør og godt kan gjøre annerledes.

2. Butler mener også at alle kategorier er begrensende og kategorier danner raskt hierarkiske strukturer. Mann er bedre enn dame, hetero er naturlig, mens homo er avvik. Butler og queer-tilhengerne ønsker seg kjønnsanarkisme, at folk er individer og personer og må definere innholdet i sin personlige rolle selv. «Jeg skjønner det er politisk viktig å kalle seg lesbisk» sier Butler, «men jeg vil helst ikke tilknytte meg noen kategori.»

Jeg synes det høres fantastisk ut på mange måter. Selvsagt vil jeg kaste alle kjønnsroller på båten og kreve å bare være person, ikke kvinne, bifil, eller noen av de merkelappene der. Problemet jeg ser med både Deliriums argumet mot «feminisme» som begrep og Butlers mot «kvinne» som kategori, er at de ikke tar høyde for et par ting: For det første at vi lever i et mannssamfunn og at når problemet er kvinneundertrykkelse og man skal snakke om kvinners situasjon, må man snakke om kvinner. Kjersti Ericsson har skrevet en artikkel om dette problemet hun kaller Mary Wollstonecrafts dillemma, der hun skisserer følgende problemstilling: «På en måte vil vi si «Det finnes ikke kvinneyrker». På den andre siden ser vi at yrker med høy kvinneandel, som hjelpepleiere har svært lav lønn og vil si «Høyere lønn til kvinneyrkene nå!» » Når det er plenumsdiskusjon, og bare menn tegner seg, må man kunne si at «ingen kvinner snakket» for å kunne sette ord på problemet.

For det andre er ikke jeg ikke feminist fordi kvinneundertrykkelse er noe man kan endre ved å endre språkbruk eller holdninger. For å bruke et gammeldags begrep: «mannsmakten» er materiell og reell. Kvinner eier 1% av verdens eiendom, og det tallet blir ikke annerledes om man oppløser kjønn som kategori eller ikke vil bruke kjønnsladede ord. Jeg mener at problemet med Butler og Deliriums poenger, er at det på mange måter flytter fokuset fra menns undertrykkelse av kvinner til at både menn og kvinner er begrenset av kjønn som kategori.

Ideelt sett vil jeg ikke at kjønn skal spille noen rolle, men jeg vet det gjør det. Selv om jeg kan dra en kjønnsanarkist-greie og kalle meg person, ikke kvinne, vil fremdeles min fremtidige arbeidsgiver se på meg som dame og spørre seg «Når kommer hun til å bli gravid, mon tro?» når han skal annsette meg. Hvis jeg vil endre kvinners stilling i samfunnet i dag, kan jeg ikke behandle problemstillingen kjønnsnøytralt, selv om jeg i prinsippet er for kjønnsnøytrale løsninger. Kvinneundertrykkelse er ikke et kjønnsnøytralt problem, og motarbeides av en ideologi som dermed har en kvinnelig kjønnet merkelapp: «Feminisme»

Derfor: Kall meg feminist, ingen andre ord blir presise nok.

Mandag 8. oktober 2007

Propaganda, mine damer og herrer!

I det siste har dette blitt en mer personlig blogg enn nødvendigvis en politisk en, en blogg som inneholder alt fra mine private voldtektshistorier til analyse av Ayn Rand. Dere som skulle ha lyst til å lese ren propaganda-Virrvarr kan sjekke ut det jeg kommer til å poste på propagandakanalen fremover, et bloggprosjekt sammen med meg og noen andre strålende rødbloggere. Vi trenger damer, så om du liker prosjektet, er tungt fundert på venstresiden, har innovertiss og en jevnlig oppdatert blogg, er det bare å søke om medlemsskap og administratorrettigheter (c;

Her er en liten introduksjon av prosjektet og deltagerne, som alle er flinke, saklige (?) bloggere som er verdt en ekstra kikk uansett:

Dagen har omsider kommet, Norge har fått sin mest oppriktige, ærlige og reale informasjonskanal; Propagandakanalen. Her vil kanalens bidragsytere fremme folkeopplysning og det gode budskapet, som heftet til minne om Tron Øgrim heter; Kommunismen funker best!

Og hvem skriver for oss?
butleninwasntdead: På url bedre kjent som communistkickback, og sjelden har det vel blitt sparka hardere tilbake. butleninwasntdead er med sine 25 måneder (per 2. oktober 07) som rødblogger, veteranen på laget og en helt propagandamaskineri alene. Oslogutt.

Bjørnar Berge: På url bedre kjent som Raut (m-l), og er kanalens distriktsalibi. Er relativt ung i gamet, med knappe 5 måneder (per 2. oktober 07) på veven under den røde fana. Naustedøl og lokomotivet som trekker lasset og dytter oss andre når det trengs.

Arnfinn Storsveen: På url bedre kjent som ComradeArnfinn, og kanalens risikoelement med til tider litt for drøye poster til at de kan slippe gjennom uten at det kan få følger. En rutinert rødblogger med 19 måneder (per 2. oktober 07) i revolusjonens verbale tjeneste. Lillehammergutt i Oslo.

Ellers har vi også med oss Sigurd Langseth, som lurte gutteklubben til å tro at nordlendinger er en undertrykket minoritet. Han er palamentarikeren vår, etter at han ble valgt inn i kommunestyret i Tromsø etter at RV gjorde brakvalg her og fikk 8% av stemmene.

At bloggen har samme utseende som sidene til blogg-gründerne ovenfor er en reeeen tilfeldighet, og jeg skal gjøre mitt beste for å kvitte meg med blogspots emo-stilsett så fort som fy.

Dette er altså bloggen å følge med på om du vil lese Virrvarr i renspikket propagandaform, bli indoktorinert eller rett og slett kverulere litt.

Følg med!

Lørdag 29. september 2007

Dekonstruksjon av voldtektsdebatten

Voldtektsdebatten har rast på bloggene en stund, og i går satte jeg meg ned og begynte på en lang, sint kommentar til Esquil om hans post om biting av pikker, feminisme vs krig og såkalte logiske brister i likestillingsargumentene.

Før jeg fikk postet det, sendte Esquil og jeg en del meldinger på Fjasbok oss i mellom, som gjorde at jeg la fra meg utkastet til det sinteste innlegget. Fordi jeg hadde misforstått ham litt og tatt en del ting litt vel personlig.

Etter litt om og men har jeg bestemt for å ta med meg litteraturviter-Virrvarr inn i tekstene og dekonstruere debatten. For dere som ikke er familiære med begrepene til Derrida skal jeg oversette: Jeg finleser, stripper vekk retorikk og språklige bilder og finner meningsinnholdet i teksten. Dette blir jeg nødt til for å kunne diskutere det som Esquil egentlig mener. Han spissformulerer for å provosere, og jeg var på nippet til å skrive en «Hallo- voldtekt er et alvorlig problem, din bloggende apekatt!»-kommentar, før jeg skjønte at det ikke er dette han snakker om.

Så langt jeg har silt de tre innleggene, er det dette han vil si:

1. Han vill problematisere retorikken feminister bruker rundt voldtektsspørsmålet. Kan menn som enkeltindivider stilles til ansvar for noe som oppfattes som grusom kriminalitet?

2. Han vil problematisere hvorfor feminisme er et såpass stort tema i bloggerland som det er. Hvorfor skriver ikke damene mer om krig og urettferdighet?

Hvorvidt virkemidlene han bruker er ok eller ikke, gidder jeg ikke diskutere. Jeg tenker å svare på disse to spørsmålene, og jeg kommer til å starte på problematisering nr 2.

Om feminisme og hvorfor det blogges så mye om det.

Først og fremst- jeg tror ikke feminisme er et så stort tema som Esquil vil ha det til. Jeg tror det blogges mer om feminisme enn det skrives om det i avisene, rett og slett fordi det er et tema som er oversett i media i stor grad.

Ellers tror jeg feminisme er et mer kommentert tema enn utenrikspolitikk osv fordi det ikke bare er politisk, men også personlig. Blogg er en mer personlig form for skribleri enn mange andre genre, og dermed blir feminisme et tema både mange røde, ranke politiske bloggere som meg kommenterer på, samtidig som jenter som skriver mer om sine personlige betraktninger om livet & tilværelsen også kommenterer.

For meg er feminisme/kvinnesak/likestilling- kall det hva du vil- et politisk spørsmål som handler om mitt liv. Voldtekt er ikke et tema for meg på linje med krigshissing mot Iran, jeg beklager. Voldtekt handler om mitt liv, min helse, min psyke og min og mine medsøstres trygghet. Nå blogger jeg også om krig, antirasisme og fri programvare på den politiske siden, men få ting engasjerer meg så mye som ting som handler om ting jeg har opplevd i praksis.

Når kvinnediskriminering er et så stort tema, er det fordi jenter opplever det, ser det daglig og skriver om det. Du skriver om interessekampen som angår deg, rett og slett. Feminisme handler både om venninnen min fra ungdomskolen som har fått silikonpupper siden sist jeg så henne, om ekskjæresten min og spiseforstyrrelsene hennes, om omskjæring, voldtekt, konebanking, komplekser og slengkommentarer jeg får fordi jeg er jente på WoW.

Oppsummerende er feminisme temaet der både de personlige og politiske bloggerne kan møtes, og det er et viktig tema som ikke bør krympes retorisk ved å sammenlignes med utenriksposter med få kommentarer.

Om retorikk rundt voldtekt

Kan man kreve at menn kommer på banen i voldtektsdebatten? «Jeg driver ikke med vold mot kvinner, og jeg er ikke en del av statens begrep om “mannen”» skriver Pål Veiden, prosjektleder i Civita (takk til Drusilla), og argumenterer på mange måter om det Esquil snakker om- hvorvidt jeg som feminist kan si «Dere gutter må ta ansvar i voldtektsspørsmålet» eller ei.

Problemet med denne typen argumentasjon er at den likestiller voldtekt med vanelig kriminalitet som mord,ran etc og ikke ser på det som et kjønnet problem.

I følge helt fersk statistikk har en av ti norske jenter hatt samleie mot sin vilje. Willy Pedersen, min kjekke, tidligere professor i sosiologi, har kommet frem til at overgriperen nesten alltid er en som står jenta nær. Samme undersøkelse viser også at 0,2 % av alle menn mener de har begått et seksuelt overgrep. Og det er i dette statistikk-regnestykket at voldtekt slutter å være klassisk kriminalitet og går over til å bli en kjønnet struktur.

Om 10% av alle jenter har blitt voldtatt (en tredjeldel utsatt for seksuell trakassering), og overgriperen nesten alltid er noen de kjenner godt, betyr det enten at 0,2% av alle menn kjenner 10% av alle landets jenter, eller så er ikke gutter klar over at de begår overgrep. Jeg er overbevis om at det siste er tilfellet.

I denne tidligere posten (beklager min elendige nynorsk) tar jeg for meg et par generelle Dagbladet.no-kommentarer på Willy Pedersens artikkel. En av dem sier følgende:

«Jeg mener at å sammenlikne “nachspielvoldtekter” og den type overfallsvoldtekter vi har sett den siste tiden blir som å sammenlikne butikknasking og NOKAS ranet.
Begge deler er ulovlig, men der slutter også likheten.
Dette betyr ikke at nachspielvoldtekter er OK, på ingen måte.»

Denne type holdninger kan ikke vi jenter snu alene. Å be menn ta ansvar og komme på banen er ikke et retorisk grep, men en nødvendighet. 10% har blitt voldtatt. Det betyr at alle kjenner minst et voldtektsoffer. Det skal ikke så mye til at alle kjenner en voldtektsmann, heller. Og hva du sier til kompisene dine spiller faktisk en rolle.

Ellers er dette også et spørsmål om HVOR ansvaret skal plasseres. Når voldtektsdebatten er oppe i media ved jevne mellomrom, oppfordres jenter til ikke å gå alene hjem, ikke drikke for mye, ikke kjøre pirattaxi, kjøpe pepperspray og gå på selvforsvarskurs. Hvorfor er det mitt ansvar å ikke bli et offer for overgrep?

En koselig dame jeg kjenner i Bergen foreslo en kampanje på utestedene der man hang opp skilt på barene med påskriften «Er hun for full til å vite hva hun gjør?» «Burde du ta den siste drinken? Vis hensyn.» «Ikke gå bak en enslig dame i et mørkt smug» ol for å rette ansvaret mot noen andre enn potensielle ofre.

Nei, jeg tror ikke alle menn er potensielle overgripere, men jeg tror ikke alle menn vet hva som er overgrep. Som skrevet tidligere, synes min voldtektsmann at vi bare er gode venner. Om kompisen hans hadde sagt til ham på festen at «Kjære NN, jeg tror du skal la 14-åringen være i fred nå», ville livet mitt sett ganske annerledes ut idag. Dét er måten menn kan komme på banen i voldtektsdebatten. Fordi vi snakker om skremmende vanlige overgrep på en fest eller et soverom nær deg.

Jeg skjønner det er frustrerende å bli holdt ansvarlig for noe andre menn gjør, hvis man oppfører seg pent selv. Samtidig er ikke dette et problem vi jenter kan løse alene. Gutter må snakke med hverandre, og ansvaret må vekk fra ofrene.

Om det oppstår retoriske problemer der, er det ikke så veldig intressant. For min del er det å bevege seg bort fra retorikken som ofte brukes i media der skylden plasseres på offeret langt, langt viktigere.

«Jeg erkjenner at voldtekt er et større problem enn pikkhodebiting. Jeg er ikke ute etter å bagatellisere voldtektsproblemet. Dette var et siste velment forsøk fra på å formidle hvordan det oppleves for normale menn når kampen mot voldtekt gjøres til en kamp kvinner mot menn.»

Slik avslutter Esquil pikk-bite-posten og bloggingen for denne gang. Jeg tror Esquil når han sier at han ikke vil bagatellisere problemet. Jeg skjønner at det er ubehagelig å føle seg gjort ansvarlig når det kommer til overgrep mange beskriver som verre enn mord. Jeg vil gjerne formulere noe på voldtekt som gjør at gutter både bryr seg og skjønner hvor alvorlig problemet er, og ber om innspill på det. Og når det både ER et kjønnet problem, og statistikken viser at gutter ofte ikke er klar over hva slags overgrep de begår, kan jeg ikke se annet enn at harde, retoriske skyts er nødvendig. Alternative forslag er velkomne.