Tirsdag 25. januar 2011

Siste innlegg

Kjære bloggen. Kjære blogglesere.

Det er en måned siden jeg skrev noe her sist, og jeg tror dette blir siste innlegg her.

Det er en dissonans mellom bloggen og meg. Den har vært der i hele 2010, og den har blitt tydeligere og tydeligere gjennom høsten og vinteren. Det er vanskeligere å skrive her enn det var før, det er som om språket mitt har grodd ut av formatet Virrvarr.net og mistrives her.

Da jeg begynte å skrive denne bloggen, var jeg 19 år, landsstyremedlem i Rød Ungdom og dypt religiøs. Jeg hadde ingen skribenterfaring og hadde aldri hatt en jobb, utenom å stå i kassa på Baby Swim på Hovseter.

Ofte spør folk meg “hva jeg blogger om”. Jeg tror at bloggen mest av alt har handlet om min egen bevegelse. Den har handlet om hvordan jeg gikk fra å være kristen og kommunist til å slutte å tro på noen form for frelse. Den har handlet om å prøve å være et menneske, selv i perioder hvor man først og fremst har vært psykiatrisk pasient, og den har handlet om å bli en person som lever av å skrive og å snakke.

Det rare er at jeg tror ikke jeg kunne gjort noen av tingene over uten bloggen. Jeg har brukt bloggen til å finne frem til språket jeg har idag, jeg har brukt bloggen til å plukke fra hverandre meninger jeg pleide å ha og ikke minst: Jeg har brukt bloggen til å få de jobbene jeg har idag.

Bloggen har gitt meg nye venner, verdifulle kranglepartnere, og hjulpet meg å holde hodet over vannet i perioder der jeg ellers bare ville vært “enda en pasient” på en stor og uoversiktlig institusjon. Bloggen har latt meg snakke med deg, med dere, alle dere som leser og kommenterer og bidrar her.

Og likevel kjennes det ut som om det er slutt mellom bloggen og meg.
Eller: Nettopp derfor kjennes det ut som om det er slutt mellom bloggen og meg.

Jeg har lyst til å skrive andre ting, i en annen ramme, uten å hete Virrvarr, uten å ha såpebobler og kanin og fire år med tekst i ryggen. Jeg har rett og slett lyst til å flytte, få en ny ramme å skrive i.

Med andre ord: Jeg avslutter denne bloggen og begynner en ny. Du kommer til å få beskjed om hvor.

Jeg kommer ikke til å slette Virrvarr.net. Jeg kommer til å betale for domenet og la tekstene ligge her så du fortsatt kan lese dem, men det er mulig at jeg stenger kommentarfeltet om en stund, så det ikke blir alt for mye spam her jeg må slette.

Egentlig er dette ganske fint. Blogger er lidenskapsbaserte, og det er umulig å skrive når det ikke klaffer lengre. Og siden jeg ikke klarer å slutte å bidra til Internett, må jeg finne en ramme jeg kan gjøre det innenfor i tiden fremover.

Takk for at du leste, og velkommen videre!

Onsdag 8. desember 2010

Så mye for bloggferie

Jeg hadde tenkt å ha nettfri til nyttår. Ingen twitring, ingen blogging, ikke tulle rundt i noen kommentarfelt, ikke google meg selv. Ok, jeg hadde tenkt å stikke nesen innom Facebook og trykke «liker» på de teiteste statusoppdateringene til vennene mine, men bortsett fra det hadde jeg bare tenkt å lese epost på mobilen og ikke svare med mindre det var strengt nødvendig.

Da er det deilig å merke at bloggen begynner å knappe ti dager etter at jeg bestemte meg for at jeg var overmett på Internett. Det er deilig å merke at fire år etter at Virrvarr.net var et faktum har jeg fortsatt lyst til å skrive mer. Lyst nok til at jeg begynner å knote med trådløst nettverk på hotellrom og forsøker å skrive innlegg fra mobilen. Lyst nok til at jeg begynner å skrive idéer til blogginnlegg på papir.

Så: Ferien er avbrutt, i hvertfall for bloggens del.

Bildet er stjålet fra Hyperbole and a half’s This is Why I’ll Never be an Adult

Tirsdag 23. november 2010

PR-byrå-plakaten

Dagsavisen har begynt med sin egen variant av Verdidebatt, Nye meninger, og kjører en blogginnleggsserie om den evinnelige Bloggplakaten. Heidi Helene Sveen har startet den, og jeg har blitt bedt om å følge opp. Jeg legger ut innlegget mitt her, sammen med en liten advarsel om å “blogge” for Dagsavisen: De ber strengt tatt om gratis kommentarartikler, og de burde betalt for dem. Dessuten: hvis du ikke passer på når du registrerer deg, blir du plutselig prøveabonnent på avisen deres, også. Uansett, her er det opprinnelige innlegget:

Reklamemann og blogg-gründer Thomas Moen har laget «Bloggplakaten», et forsøk på en Vær varsom-plakat for bloggsfæren. Men burde ikke PR-byråene være mer varsomme selv?

Det er ikke lett å være blogger: Det er nok av sure synsefolk som vil fortelle deg hvordan du bør blogge. Det er nok av PR-folk som vil at du skal skrive om produktene deres. Og så har du dem som både vil fortelle deg hvordan du skal blogge og som vil selge deg reklameavtaler på én gang. Thomas Moen er en av dem.

De siste dagene har han vært ute i avisene med Bloggplakaten – et forsøk på å lage en Vær varsom-plakat for bloggsfæren. Problemet? Moen er ikke «bare blogger», han selger også annonser og produktplassering hos de samme bloggerne han vil skal stille seg bak plakaten. Heidi Helene Sveen har skrevet om hvorfor hun er kritisk til plakaten her.

På mange måter er det bra at PR-folke engasjerer seg i bloggetikk. Det er tross alt dem som formulerer tilbudene tenåringsbloggerne får i fanget. For en blogger som føler seg liten og ubetydelig, er det et kjempekick å bli bedt om å bruke bloggmakten sin til noe – selv om det bare er å si noe pent om den nyeste shampooen til L’oreal.

Jeg har vært så (u)heldig å motta en rekke tilbud om markedsføringsavtaler fra PR-byråene, og har ofte undret meg over hvor klønete de har vært. I «Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset» deler jeg mine fire favoritthenvendelser, og en av dem er faktisk fra Thomas «Bloggplakaten» Moen.

Siden Moen er opptatt av at bloggere skal bli mer etisk bevisste, tenkte jeg å vise hvordan det ser ut når Moen selv tar kontakt med bloggere som PR-rådgiver. Denne henvendelsen fikk jeg i 2009, da Moen jobbet med å profilere Røde Kors i sosiale medier.

Hei Ida,

jeg driver å hjelper Røde Kors fortiden med å bli mer synlig i sosiale

medier, og i den forbindelse har de lyst til å knytte til seg et par

utvalgte bloggere til å være ambasadører for dem.

Tanken bak en bloggambassadør fra Røde Kors er:

- De får gratis medlemsskap i Røde Kors

- De blir invitert som VIP til enkelte Arr. som Vann for Livet på Blå

i Oslo i Januar. Bra konsept – masse artister

- DE mottar free bee produkter som førstehjelps poser, Buffer osv

- De må lage en artikkel om sitt engasjement med link til Røde Kors

- De som sier ja vil bli fulgt opp av oss senere

Kunnde du tenke deg å være med?

Med vennlig hilsen

Thomas » http://thomasmoen.com/thomas/

Hendvendelsen overrasket meg av flere grunner. For det første synes jeg det var rart at Moen ville «kjøpe» et engasjert innlegg om Røde Kors på bloggen min med VIP-billetter og gratis førstehjelpspose. Jeg antar at mailen ville sett identisk ut om han representerte et firma som solgte sminke eller sko. Det viser en manglende forståelse for hva slags organisasjon han representerer.

Hadde jeg fått en henvendelse fra Røde Kors der de ba meg skrive et innlegg hvor jeg anbefalte folk å registrere seg som blodgivere, ville jeg gjort det på dagen. Jeg ville vært mer enn villig til å bruke spalteplassen min på å støtte dem med litt engasjement. Å skrive et generisk innlegg om organisasjonen i bytte mot stæsj var imidlertid utelukket.

Litt googling viser at Røde Kors ikke har skrevet noe om bloggambassadørene sine hverken på hjemmesiden sin eller på bloggen til Røde Kors-generalsekretær Børge Brende. Om noen andre enn meg takket ja til tilbudet, har ingen av de involverte snakket offentlig om avtalen. Moen ble hyret inn for å gjøre Røde Kors mer synlig i de nye mediene, og måten han gjorde det på var å kjøpe entusiastiske innlegg med gaver. Og han ba ikke bloggambassadørene om å merke innleggene som reklame.

Jeg er dermed litt usikker på hva som er uetisk og uforsvarlig fremgangsmåte i følge Moen. Er det å betale bloggerne med penger istedenfor shampo eller gratis medlemsskap i Røde Kors?

Jeg tror ikke på regulering av bloggsfæren, og jeg tror hvertfall ikke på reklamefolkets forsøk på å lage en Vær Varsom-plakat for dem de selv burde vært varsomme ovenfor. Jeg håper at Thomas Moen med venner heller gjør et forsøk på å regulere seg selv. Og jeg håper at alle fra Røde Kors til l’Oreal ser at de ikke er tjent med å la PR-byråene skade merkevaren deres ved å la dem «promotere» dem i bloggsfæren.

Tirsdag 2. november 2010

Uansvarlige Trine Grung

Trine Grung er en av bloggsfærens løseste kanoner, og noen ganger kan det være ganske artig. Det er det imidlertid ikke idag. Grung har begynt med en ny gjestebloggerserie om helse, som begynner med Hilde. Hilde mener at kroniske sykdommer er en illusjon, og skriver om hvordan hun sluttet på medisinene sine mot revmatisme til fordel for parasittutdrivning og nytt kosthold.

Hva jeg reagerer sterkest på i Hildes gjesteinnlegg:

1. Å holde frem noen som har kuttet ut betennelsesdempende medisiner til fordel for rå grønnsaker som en slags helsespaltist og ekspert.
2. Argumentet om at «dette fungerte for Hilde, ergo kan vi ikke stille kritiske spørsmål ved det». (Det kan hende at jeg opplevde at kokain fungerte best for meg da jeg var mest deprimert, og det kan dere ikke stille kritiske spørsmål ved, det er min sannhet.)
3. Trine Grungs manglende vilje til å ta redaktøransvar på bloggen sin. Hun sier at hun lar gjestebloggerne få «frie tøyler», hvilket er en solid ansvarsfraskrivelse. Innlegget til Hilde blir både knyttet til navnet hennes og til Medieutvikler-merkevaren hennes.
4. I forlengelsen av Grungs manglende redaktøransvar: Min personlige Vær Varsom-plakat ville forhindret meg fra å la noen publisere hele helsehistorikken sin som gjesteinnlegg, komplett med navn og bilde. Jeg mener – når noen har skrevet hele incest-saken sin i kommentarfeltet med fullt navn i løpet av natten, sletter jeg det. Ikke fordi jeg vil tie ihjel inscenstproblematikken, men fordi det kan være at personen som skrev dette ikke ønsker å få dette opp i Googlehistorikken sin i et litt klarere øyeblikk.
5. Det generelle problemet med å gi helseråd på nett: Det kan være at noen tar Hilde alvorlig og følger hennes eksempel. Og vil man da være bloggeren som hentet frem historien som fikk folk til å slutte med behandlingen sin?

For helt ærlig. Helt, helt ærlig: Det er hovedgrunnen til at Grungs gjesteinnlegg gjør meg forbannet. Jeg har nemlig en lillesøster med samme diagnose og medisinering som den godeste Hilde. Og jeg vet at det er desperate foreldre som tråler nettet etter alternative behandlingsformer for barnet sitt 24/7.

Hilde sier i kommentarfeltet at om bare en person får hjelp med utgangspunkt i hennes historie, holder det for henne. Vel, om bare en redd mor tar ungen sin av Embrel og bytter det ut med parasittfjerning og råkost, har det innlegget gjort ubotelig skade.

Fordi: Har du revmatisme, har du faktisk betennelse i leddene dine. Får du ikke behandling, kan vevet bli ødelagt. Da er neste steg operasjoner. Hurra for «fornyet helse», kirurgiske inngrep er virkelig begynnelsen på «et liv i forandring».

Jeg beklager, men så jævlig uansvarlig.

Jeg ser bare en løsning: Slett innlegget, og få skiten av Google før noen får sagt «bufret». Og Trine? Å ta bilde av seg selv med «Oh-oh»-fjes og skrive et innlegg der du gjør narr av «de sjokkerte leserne» er ingen god håndtering kritikk. Å blogge er å være eneansvarlig for hva man publiserer. Det gjelder også gjesteinnlegg.

Oppdatert: Trine Grung har nå også fjernet nesten samtlige av de hundre kommentarene på innlegget. Vi er med andre ord vitne til en svært dårlig håndtering av negativ respons på blogginnlegg. Til dere som har leid inn Grung som PR-konsulent: Slik skal det ikke gjøres.Prinsesse Lea gjorde meg oppmerksom på at problemet ikke er at kommentarene er borte, men at WP får hikke når man runder 100 kommentarer. De er med andre ord lite tilgjengelig for publikum, men ikke slettet.

Tirsdag 19. oktober 2010

Twittersurrealisme

Noen ganger lurer jeg på hva slags filter det er jeg har i hodet som gjør at jeg klarer å bruke Twitter til noe konstruktivt. Jeg tror jeg har superkrefter, siden jeg faktisk henter ut interessant informasjon derfra.

Idag leste jeg strømmen min med et «her er så underlig»-blikk. Når du leser alt etterhverandre som en samtale istedenfor å lese det som enkeltreplikker blir det veldig fjernt. Dette var det kvitrekoret sa rundt klokka 11.38 idag (navn fjernet):

- You get what you give!

- Sant det. Har du prøvd coaching?

- Er det vanlig å ha en fiende?

- Facebook mener de har 473,260 brukere mellom 15 og 19 år i Oslo. Vel, vel.

- For de som ikke har fått det med seg: gratis Kjøtt til alle!!

- Synes det funker svært dårlig at Einar Gelius tror han er Norges Lady Gaga. Just say no!

- Jeg har fortsatt til gode å skrive en Android applikasjon

- Hva skal vi bruke Facebook til, og hvordan skal vi få Osloborgerne til å ”like” oss?

- Unner alle der ute å tjene nok til salt i såret – eller litt mer.

- er det ikke viktigere å ha is-skrape klar? :p

- Hvordan kan du ha en plattform som heter Bada uten å ha et eneste produkt som heter BadaSS? ;-P

- har tryllet litt, og liker sommerfuglene og energien det gir

- Stilling ledig som Informasjonssjef i NHO. Søk på en av Norges mest spennende infojobber

- Hvis det skulle være noen tvil om hvor jeg står i denne viktige saken: Mono kan brenne.

Og sånn går nu dagan.

Torsdag 7. oktober 2010

Jeg, en privat blogger

Det har kommet mye respons på innlegget mitt om utdelingen av Fritt Ord-midlene. Gisle Hannemyr skriver følgende om juryens avgjørelse i kommentarfeltet:

Selv om det finnes mange gode blogger, så er mange av de etablerte norske blogger er ikke bare personlige, de er også i hovedak private, på den måten at de har karakter av å være en slags løpende selvbiografi der det fra tid til annen presenteres en del sterke meninger om krig og fred og politikk og sånn – men ikke så veldig mye mer enn det. Det er selvsagt ikke noe galt med dette, men slike blogger hører etter min mening hjemme i den private sfære, og faller av den grunn utenfor den type prosjekter som det er naturlig for Fritt Ord å støtte.

Private selvbiografier der det fra tid til annen ytres sterke meninger preger altså den norske bloggsfæren, og de er ikke blant bloggene Fritt Ord bidrar til samfunnsdebatten på riktig måte.

Høres kjent ut? Ja, det høres ut som majoriteten av bloggene du leser, undertegnede inkludert. Det er Hjorthen. Det er alle de überprivate tekstene om mobbing som ble en bok til slutt. Det er storparten av innleggene Sonitus velger ut hver dag. Det er oss, vi som har innlegg om katten mellom innleggene om kulturpolitikken. Vi er private, og dermed utenfor den relevante meningsbrytningen.

Og det er jo greit å vite.

Jeg pleier ikke å skille mellom «personlige» og «private» blogger: Jeg skiller mellom inadvente og utadvente blogger. Noen skriver for verden. Andre skriver for seg selv og eventuelt et lukket miljø. Utadvente blogger er spennende for alle, uavhengig av tematikk. Det er skrivestilen som avgjør om noe er interessant eller kleint.

Jeg er litt usikker på om definisjonen på «privat» handler om form eller tematikk, men Gud bedre: Hvis jeg ikke får lov til å skrive om ufine temaer som psykisk helse mens jeg også er med å diskutere politiske spørsmål uten at jeg er en privat selvbiograf, cry me a river og kall meg Karl Ove.

Men alvorlig: Dette er begynnelsen på en interessant debatt om hva blogging er og bør være. Jeg kommer til dette mediet med kvalitetskriterier fra skjønnlitteraturen: Det er leseropplevelsen som er det viktigste for meg. Kanskje det gjør at de som kommer til nettet med en idé om at de skal være journalister ikke skjønner hva jeg driver med. Journalistikk må jo være relevant.

Jeg vil gjerne ha med folk videre på den debatten. Og det er helt uavhenig debatten om hvem som fikk penger og hvem som ikke fikk penger. (Slutt å grin, Hans Rustad.)

Er storparten av de norske, etablerte bloggerne private selvbiografer? Og hvis det er tilfelle: Er det egentlig et problem?

Tirsdag 5. oktober 2010

Velkommen til Internett, Fritt ord

Dette innlegget er tiltenkt deg som har motatt Fritt Ords bloggstipend, deg som har fått midler til å nyetablere noe, for å være helt presis. Dette er ikke til Masterbloggen, Marias Metode, Ad:varsel eller 5080. Dere er flinke folk og jeg regner med at stiftelsen får avkastning på de investerte midlene.

Ja, jeg søkte, og nei – jeg fikk ikke. Det gjorde ingen personlige bloggere, og jeg gråter ikke. Jeg søkte til Virrrvar.net. Jeg lot være å søke på et nytt prosjekt, fordi jeg vet hvor mye jobb det er å skulle bygge enn blogg fra bånn. Når jeg ser hvor de store summene gikk, lurer jeg imidlertid på om jeg burde gjort det. Jeg har jo bygget en blogg før.

Jeg ville ikke vært en av dem som har fått penger fra Fritt ord for å lære å blogge.

Dette innlegget er derfor dedikert til dere. Dere er i en helt annerledes situasjon enn alle andre som har startet opp en blogg før dere.

Det er vanskeligere for dere:

Dere har ikke bare penger, dere har også forventninger, fallhøyde og fordommer rettet mot dere andre nyoppstartede blogger ikke har vært borte i.

Alle vi andre startet nemlig å blogge i smug. Vi hadde ikke forventningsfulle kikkere fra dag en. Vi trengte ikke ha en plan. Vi kunne blogge et halvt år før vi fant formen, og det gjorde ingenting. Vi kunne ombestemme oss mitt i prosjektet og skrive mer om katten vår og mindre om kommunisme. Vi kunne tabbe oss ut mer.

Dere har ikke vært på nett før, og har dermed ikke brukt opp tabbekvota deres. Dere er faktisk pokka nødt til å gjøre mye teit før det dere gjør kommer til å bli bra, og det kan hverken schpenn eller journalistisk erfaring redde dere fra.

Jeg kan ikke lenke til noen av dere, for dere har ingen domener ennå. Jeg kan lenke til en sped håndfull twitterprofiler, hjemmesider og wikipedia-artikler, men lite av det tyder på at dere har vært her ute og lekt med oss før. Oppdatert: Flere av folka er erfarne nettfolk, men felles er at de har ganske sparsomme Google-biografier og er vanskelige å lenke til. Jeg legger inn lenker der det går an, kom gjerne med flere om dere vet om noen.

Dette innlegget er altså til Walid al-Kubaisi, Anders Sømme Hammer, Elisabeth Breien Ellingsen, Morten Øverbye og Jan Thoresen, Mette Lindbæk, Hanne Tråsdahl og Marte Solbakken, Lan Marie Nguyen Berg og Anna Tostrup Worsley. Dere finner det når dere googler dere selv.

Dette er det dere trenger å vite:

Å blogge er ikke det samme som å publisere artikler i et tidsskrift eller på nettsidene til Human Rights Service. En artikkel er et enkeltstående verk, den har en naturlig begynnelse og en naturlig slutt. Et blogginnlegg er ikke slutt før samtalen i kommentarfeltet er slutt, og et blogginnlegg er ikke ferdig før det har fått noe respons.

Å skrive på nett, enten det er små twittermeldinger eller lange blogginnlegg, er å starte samtaler. Det er en grunn til at alle fjortisbloggene slutter med «Q: Hva har du på deg idag?». Det er for å drive leserne inn i samtalen.

Er du redd for kommentarfeltet? Lær av proffene. Iskwew er en av de flinkeste i Norge til å ta vare på faste lesere og nye besøkende, holde en god tone og samtidig drive debatten fremover. Kast deg utti diskusjonen i kommentarfeltet hennes og øv deg der.

Relasjon, ikke institusjon

Tradisjonelle medier er institusjonsbaserte. Blogger er relasjonsbaserte. Det er relasjonen mellom meg og andre medbloggere og relasjonen mellom meg og leserne mine som gjør at det kommer besøkende hit, besøkende som kommer via lenker hos dem jeg har en relasjon til. Du er avhengig av relasjoner til andre bloggere for å bli lest, mens når du skriver en kronikk i Aftenposten, skaffer institusjonen der lesere.

Her må du finne dine egne lesere. Å vente på at de skal finne deg, er som å sende flaskepost og forvente svar. Ja, dere må skrive interessante tekster, men dere må også bygge broer til andre bloggere. Hvem skal dere krangle med? Hvem skal dere svare krast? Hvem skal dere lenke til? Hvordan skal vi finne dere?

Hjorthen og resten av gjengen bak Sonitus forsøker å holde seg oppdatert på det mest interessante som skjer i Norsk blogging. Ta en kikk på Hjorthens lenkeliste for å se hvordan man knytter kontakt med miljøet rundt. Legg til Sonitus i RSS-feeden for å se hva som skrives hver dag.

Å være kjedelig er strengt forbudt

Du må være bedre enn du er på papir her ute. Jeg kan skrive så kjedelig jeg vil til papirtidsskriftene, så lenge redaktøren synes det er greit nok til å betale meg. Her snur leseren i døra etter å ha skummet et innlegg. Søte katter fungerer. Tørre tekster fungerer ikke. Du må gi leseren en grunn til å bli.

Å blogge er også å skrive oftere og mer enn det du gjør i noe annet skribentyrke. Du holder en liveforestilling, du sitter ikke i skrivestua og trykker. Eller som de sier i programmererland: Release often, release early. Tøm notatboka på Internet.

Til dere som skal gruppeblogge: Lær av Bokmerker hvordan man produserer godt og variert innhold hver dag. Til deg som skal blogge alene: Lær å pitbull-blogge av Sigrun Tømmerås. Du trenger ikke skrive en ferdig tekst, du trenger bare dele noe interessant.

Vis mer enn vanlig

Du har bedre plass på Internett enn i tradisjonelle medier. Du må ikke være like snever, like krass, like påståelig, like avbalansert som du må i leserinnlegget, kronikken eller i radiokåseriet. Det er ingen sjanger her, så ta deg til rette.

Du har tid til å forklare hvorfor du mener det du mener, endre mening, oppklare en misforståelse eller fortelle en vits. Husk at du kommer til å ta feil rett som det er og at du har muligheten til å rette det opp. Du har ikke begrenset taletid. Bruk det for det det er verdt.

Se hvordan Kristin Clemet bruker bloggen til å snakke om temaer som krever mer forklaring enn det hun kan gi deg i et debattprogram på TV. Bla deg bakover i arkivet mitt og se hvor mange ganger jeg har måttet endre mening og oppdatere innlegg på bakgrunn av inspill fra leserne.

Velkommen skal dere være

Jeg håper at dere kommer til å klare å realisere prosjektene deres. Jeg vet imidlertid at blogging er vanskeligere enn det ser ut. Det blir ikke enklere av penger og annerkjennelse før man har begynt. Når du skriver bok på Fritt Ord-midler, bruker du lang tid med redaktøren din mens dere finner formen på det ferdige produktet som skal ut i verden.

Det er mye naknere å blogge, og om vi innfødte dumper innom bloggen din juni neste år, og ser at du har sju innlegg og moren din som eneste kommentator, kommer vi til å le av deg.

Det er flott at Fritt Ord vil betale nye stemmer for å få dem til å bidra til Internett, men det er ikke pengene som avgjør om folk får det til her ute.

Så værsågod: Her er redskapene jeg tror du trenger. Bidra gjerne med flere inspill i kommentarfeltet – så blir kanskje dette innlegget mer verdifullt enn 500 000 kroner (c;

Mandag 13. september 2010

Lenkeliste til boka, 2

Her er de neste ti på lenkelisten til boka. De ti første finner du her. Som du ser er det en god blanding av godt og gærent, kjent og ukjent. Felles for dem er at de er nevnt eller sitert i boken om sosiale medier.

1. Fjordfitte
2. Bjørn Stærk
3. Kristine Löwe
4. Astrid Meland
5. Helge Øgrim
6. Maren Kristiane
7. Nyhetsspeilet
8. Document.no
9. Honest Thinking
10. Liberaleren

Søndag 12. september 2010

Lenkeliste til boka, del 1

Når jeg prater med andre bloggere om nyboka, spør de alltid: «Har du skrevet om meg?»

Jeg skjønner godt at de spør. Jeg mener – vi googler jo oss selv ved jevne mellomrom. Vi sjekker hvem som lenker til oss. Vi liker å vite om vi er omtalt. Problemet med papir er at du ikke kan lenke til noen.

Derfor har jeg laget en «lenkeliste» over alle bloggene jeg har sitert eller omtalt i boka slik at jeg kan publisere den her.

Da jeg ble ferdig med listen, var den imidlertid på over søtti navn. Det er litt langt for et blogginnlegg. Derfor har jeg bestemt meg for å stykke det opp i flere innlegg.

Her er de ti første. De er først fordi de blir nevnt tidlig i det opprinnelige manuset, ikke fordi de er «viktigst» eller noe i den stilen. Noen av dem er svært kjente, noen av dem la bloggingen på hylla for flere år siden.

Heng med, neste gang lenker jeg til deg.

1. Esquil Röler
2. Frøken Makeløs
3. Eirik Newt
4. Vampus’ verden
5. Fr. Martinsen
6. Communistkickback
7. Den røde tumleplassen
8. Revolusjonen kjem! Hurra!
9. Hjorthen
10. Mihoe

Tirsdag 31. august 2010

Blogging som underskuddsprosjekt?

Kjære bloggen. Jeg har skjønt noe viktig.
Du er ikke et overskuddsprosjekt. Du er et underskuddsprosjekt.

Ta i går. Da trommehinnen sprakk, feberen svevde til nye høyder og jeg gikk meg bort på vei til butikken, da blogget jeg, da. Dere fikk et par innlegg, og de seks andre lagret jeg i arkivet til senere bruk.

Boka? Nei, den la seg ned og spilte død. Notatboka? Mjo, mja, jeg fikk presset ut et lite emodikt til slutt, men var for distrahert av smerten i øre til å holde på for lenge. Romanen? Holdt ut i to sider.

Men du? Åh, du skriver deg selv. Du et tankskip i en storm, og uansett hvor kjipt jeg har det, har jeg overskudd til deg. Faktisk er du enklere å skrive jo verre jeg har det. Du er vant til dårlig vær, du bloggen.

Jeg begynte å blogge 13. november, 2006. 13. desember, 2006 hadde jeg min første innleggelse på psykiatrisk. Jeg la deg ikke ned, jeg holdt meg fast i deg hele veien, skrev blogginnlegg gjennom måneder av insomnia og uproduktivt hælvete.

Det siste halvannet året har jeg hatt det bedre og bedre. Bedre enn jeg har hatt det noensinne. Ikke ekstatisk bra, men avbalansert og rolig bra. Jeg har puttet bloggingen i kalenderen, skrevet opp ideer til innlegg og skrevet bloggen som en del av de andre skribentjobbene mine.

Og det har gått litt trått. Bloggen har ikke skrevet seg av seg selv, jeg har latt det gå lenger mellom hvert innlegg enn jeg har gjort noensinne.

Men nå: Med høy feber, halsvondt og en hjerne av grøt, da tyter blogginnleggene ut.

På en måte lover det ikke godt for bloggen at den er et underskuddsprosjekt i en tid jeg får mer og mer overskudd. Samtidig er det betryggene at når skriveprosjektene som krever en uthvilt, samlet Ida legger seg på rygg og spreller, holder bloggen fortet.

Dette avkrefter nemlig min største frykt: Jeg kommer aldri til å slutte å skrive.