Mandag 12. oktober 2009

Huskeliste for dårlige dager:

PS: Min personlige

1. Kom deg opp. Ikke bli liggende. Nøkkelen er bevegelse.
2. Bruk lang tid på badet. Skrubb det kjipe vekk. Hold deg fast i lebestiften.
3. Ta på deg de fine klærne.
4. Reduser todolisten til et levelig minimum. Du skal tre ting idag, ikke ti.
5. Om mulig: Sørg for at de tre tingene er å spise, gå en lang tur og ringe en venn.
6. Skriv. Tving pennen i gang.
7. Drikk kaffe. Drikk te. Drikk brus. Drikk det du vet får deg til å samle deg.
8. Legg vekk datamaskinen. Du surfer deg aldri gladere. Du chatter deg aldri mindre stresset på msn.
9. Pust.
10. Se deg rundt.
11. Skru på musikk.
12. Aksepter at du ikke får flyttet fjell idag. Eller, enda bedre: Aksepter at å komme gjennom dagen er fjellet du får flyttet idag.
13. Legg deg tidlig, så du får nok søvn.
14. Ikke slå deg selv i hodet om du ikke kommer lenger enn punkt to.

Har du en huskeliste til de dårlige dagene?

Tirsdag 6. oktober 2009

Om mestring

«Ja, det var forferdelig» sier hun. «Jeg kommer aldri til å få det bra igjen.» Jeg har hørt det mange ganger i settinger der folk skriver og snakker om psykisk sykdom. «Du blir aldri bra.»

Noen er veldig sinte på verden. Noen er veldig sinte på menneskeheten. Noen er veldig sinte på seg selv. Noen er veldig sinte på kirken. Noen er veldig sinte på staten. Noen er veldig sinte på psykiatrien. Noen er veldig sinte på skoleverket.

Jeg skjønner hvorfor. Jeg er også sint på mange. Det er lov å være sint på de som har forgrepet seg mot deg, som aldri så deg, som ignorerte deg og som gjorde de verste ting mot deg i beste mening. Og likevel.

For meg er det viktig at det går en linje mellom rettferdig harme og å ha et liv der alt er i stykker og alltid vil være i stykker fordi noen var slemme.

Det er derfor jeg er veldig opptatt av begrepet «mestring». Å mestre noe betyr ikke bare å få til noe, men å øve seg til man får til noe.

Å øve meg på å ta makten fra gamle traumer og spennende humørsvingninger så jeg kan ha kontrollen selv.

Å skjønne at «Åkei, nå går jeg på snørra. Da tar jeg meg for med hendene. Så må jeg reise meg opp. Jeg har gjort det før, jeg kan gjøre det igjen.»

Når noen sier til meg at de aldri blir bra eller aldri får til, så får jeg følelsen at de ser på det de sliter med som en tilstand. En lang, sammenhengende tilstand som er lammende forutbestemt og umulig å gjøre noe med.

En del av det å mestre ting for meg er å se på livet som en uendelig rekke situasjoner du kan prøve og feile i.

«Åkei. Situasjonen er sånn at jeg er livredd for å ta en telefon. Jeg kan utsette det og utsette det helt til det er forsent og alt blir flaut, eller så kan jeg hoppe utti det med begge bena og hjertet i halsen.»

Noen ganger er jeg så redd og skjelven at jeg ikke greier. Noen ganger greier jeg det, tross all angsten.

Hovedpoenget er å huske at bare fordi jeg var for redd til å ta en telefon forrige gang, betyr ikke at jeg ikke kan greie det neste gang.

Det er en slags idé om at livet er det eneste jeg har, og at jeg skal prøve å få det til så bra som mulig, selv om det er vanskelig til tider. En idé om at selv om ting virker håpløst, så har ikke håpløsheten en verdi i seg selv.

Så. Jeg er min egen ridder. Min egen ninja. Eller – min egen prinsesse.

Min type prinsesse.

(Tegneserien er fra Sticker Sisters. Sjekk dem ut!)

Fredag 18. september 2009

Milepæler og blodprøver

Jada, jada, Internet. Jeg vet du ikke er så interessert, men dette er min blogg og jeg liker å huske viktige øyeblikk ved å skrive dem ned.

Altså: Idag er første gang jeg har gått til legen alene uten å være redd. Idag er første gang jeg har tatt blodprøve alene uten å være skrekkslagen, svimmel og kvalm.

Jeg gav meg selv en kake i premie. Dette har jeg øvd meg på de to siste årene, og jeg er veldig stolt.

Redd for å ta blodprøver, du også? Svimer du av? Jeg har funnet et par ting som funker for meg:

1. Få lagt deg ned før de stikker deg. Det er mye vanskeligere å svime av når du ligger enn når du sitter.
2. Pust. Pust dyyyypt ned i magen gjennom nesen og langsomt ut gjennom munnen. Smarte bioingeniører stikker når du puster ut, og da kjennes det nesten ikke. Pustingen holder angsten i sjakk og du får ikke svimt av så lenge du husker å puste godt. Jeg pleier å begynne å puste lenge før noen stikker meg, så jeg har en god rytme når stikket kommer.
3. Fortell den som skal stikke deg at du er redd og kanskje svimer av. Da er det enklere for dem å ta hensyn.
4. Blir du svimmel: Bli liggende nede litt og samle deg før du reiser deg opp.

Jeg er veldig begeistret for at noe som tidligere kjentes som en livslag forbannelse (Jeg skal ta en blodprøve, jeg må nesten kaste opp, jeg må akkutt på do, jeg er så redd at de ikke finner årene mine og må stikke flere ganger, jeg svimer av på gulvet på legekontoret) faktisk kan temmes.

Jeg føler meg så kul og barsk at jeg gliser som en gærning hver eneste gang jeg ser meg i speilet.

Tirsdag 25. august 2009

Normal

Jeg vet om mange som forbanner det «normale» livet. Jeg synes egentlig «normal» er litt eksotisk. Jeg øver meg på normal. Jeg får frysninger av å smøre matpakke til Mr. Jackson på morgenen. Jeg står opp tidlig og skjelver av forventning. Jeg skriver hver dag. Jeg leser hver dag. Jeg tegner. Jeg snakker i forsamlinger. Jeg har slått opp med NAV. Jeg øver meg på hverdager.

Jeg øver meg på å ikke jobbe mer enn åtte timer hver dag, så ikke alt jeg gjør blir arbeidstid. Jeg støvsuger. Jeg lager omelett til frokost. Jeg er så stresset at jeg drømmer at det er 23 desember og at jeg har glemt kaker og presanger fullstendig og dessuten må jeg stryke 17.mai-sløyfene og jeg har masse barn som skal på skolen for to timer siden. Jeg håper at jeg er blitt flinkere til å være meg enn jeg var i fjor.

«Du er jo helt normal nå!» sa noen til meg.
«Nope,» sa jeg. «Jeg bare øver meg.»

Onsdag 19. august 2009

Mine beste bipolar-tips

Jeg har fått spørsmål om å dele mine beste tips til hvordan mestre bipolar lidelse. Det kan jeg godt – med forbehold om at dette er mine tips. Jeg er ikke helsepersonell, jeg er profesjonell pasient osv.

Mine tips for å mestre bipolar lidelse:

Finne en behandler jeg fungerer bra sammen med.

Ja, du bør ha en psykolog eller psykiater. Nei, du bør ikke ha en psykolog du ikke greier å snakke med i det hele tatt. Da fungerer ikke behandlingen, og du får ikke hjelpen du trenger. Du går ikke til psykolog for psykologens skyld.

Du kan ikke gjøre noe med dette i krisepsykiatri-setting, men når du skal ha en fast behandler over lengre tid, er det lurt å lete til du har en du faktisk klarer å gå til.

Den aller første psykologen min skremte så vettet av meg at jeg hadde mer angst når jeg gikk ut fra timen enn når jeg kom inn til timen.

Hun var en flink psykolog for andre enn meg, men vi matchet dårlig. Vi ble enige om at det ikke gikk så bra, og hun overførte meg til en annen en som ikke gjorde meg kjemperedd.

Skrive stemningsdagbok.

Det finnes flere typer stemningsdagbøker. Du kan finne skjemaer der du kan fylle inn dato, antall timer søvn, medisindose og stemningsleie, eller du kan lage ditt eget i exel. Mr. Jackson er veldig tilhenger av exel, fordi du kan lage grafer av dagboken etter en stund og se din egen stemningsgraf.

Jeg fikk mye ut av å skrive ned alle de små signalene jeg fikk før en episode slo ut skikkelig, sånn at jeg kunne kjenne igjen signalene når episoden gjentok seg og vite at det var det som skjedde.

Type: «Det kjennes ut som om alle butikker spiller favorittsangene mine til ære for meg, at jeg småsvever selv om jeg står på bakken og at alle rundt meg går litt for langsomt med vilje. Hmm, på vei oppover?»

«Mr. Jackson sier jeg snakker langsommere og med dypere stemme. Jeg blir sliten av ingenting. Jeg er redd for å sjekke mail og tekstmeldinger. Åkei, på vei nedover.»

Å ha en jevn døgnrytme.

Det er et kjedelig råd, men det har hjulpet meg mye. Å legge seg på samme tid hver kveld og prøve å stå opp på samme tid hver morgen gjør underverker for å holde seg i balanse.

Å observere meg selv.

Jeg har fått mye ut av å bli kjent med mine egne rytmer og reaksjoner. Jeg kjenner bipolare som har humørsvingninger som er veldig årstidsrelaterte. Høst er nede, sommer er oppe, f.eks.

De får mye ut av å planlegge for en høst med sydenferie og mye bruk av dagslyslampe. Jeg har merket at humørsvingningene mine blir forverret betraktelig av menstruasjonen min, og har bedret det ved å stå på p-piller som flater ut hormonsyklusen min litt. Å få oversikt over hva som trigger og forverrer humørsvingninger, gjør det enklere å gjøre noe med dem.

Lage avtaler med pårørende og behandler.

Jeg har laget en avtale med psykologen min og de nærmeste om hva de gjør hvis jeg blir dårlig, hva jeg trenger hjelp med, hva som fungerer og ikke fungerer.

Det betyr at alle rundt meg har en klar plan for hva vi gjør om jeg plutselig blir veldig dårlig, en plan psykologen og sykehuset er enige i og som det bare er å gjennomføre.

For meg går det på sånne ting som at jeg ikke får lov til å ta på meg masse ansvar og starte masse prosjekter mens jeg er veldig hypoman uten å få det godtkjent av Mr. Jackson først.

Det er ikke fordi jeg vil at han skal bestemme over meg generelt, men fordi friske-Virrvarr vet at gira-Virrvarr gjerne vil starte omreisende sirkus og forplikte seg til å delta i fjorten TV-debatter på en uke om hun bare er oppglødd nok.

Andre jeg kjenner som har tilsvarende avtaler, gir VISA-kortet sitt til kjæresten så han/hun kan oppbevare det mens den maniske episoden står på.

Fordi det er dumt å bruke alle pengene sine på paraplydrinker og bobleplast, selv om du får lyst. På samme måten har jeg avtaler om hvordan jeg sier fra om jeg er på vei ned, vil skade meg selv, har kjempeangst osv

Å skrive om ting.

Jeg bruker mye tid på å skrive ned vonde følelser med en gang de kommer. Det er en metode som gjør dem enklere å takle. Jeg fanger følelsen og formulerer den, og den mister litt av makten sin.

Den kan analyseres og mestres når den er formulert, mens ordløse følelser er omtrent like enkle å analysere som mageknip.

Eksempel: «Nå er jeg redd. Hvorfor er jeg redd? Jeg er redd fordi jeg er sikker på at den og den er kjempesinte på meg. Hvorfor er jeg sikker på det? Fordi jeg er så redd for at de skal være det. Hvorfor det? Fordi jeg føler det så sterkt.»

Så kan jeg spørre meg selv: Er det noen grunn til at min følelse skulle påvirke hvordan noen andre følte i forhold til meg? Nei. På den måten mister følelsene litt makt over meg.

Lære mer om hjernen og om sykdommen.

Noe av det som har hjulpet meg mest, har vært å lese meg opp på bipolaritet og på biologi og psykologi, generelt. Jeg vet ikke om det hjelper for alle, men for meg er informasjon noe av det som har fjernet mest av skammen og noiaen i forhold til egne problemer.

«Åkei, dette er det som skjer i kroppen når jeg har angst. Da slipper jeg å tenke at jeg kommer til å dø, iaffall. Åkei, så det er dette som man tror at bipolaritet kommer av. Neat. Da er det hvertfall ikke noe “galt med meg” i en sånn metafysisk forstand.»

For meg har det også hjulpet å tenke at hjernen er et organ som andre organer, og at følelser, tanker og erindringer også er fysiske prosesser innenfor organismen Virrvarr.

Det gjør at alt meta-føleriet jeg pleide å ha mye av før har sluppet taket, og jeg kan fokusere mer på å mestre de følelsene jeg har, ikke bekymre meg over de følelsene jeg synes jeg burde ha.

Å øve meg på å ikke skamme meg.

Jeg er veldig åpen på problemene jeg har. Det har vært et bevisst ledd i planen «Ikke få ekstraproblemer over at man skammer seg over problemene sine og skammer seg over at man skammer seg over problemene sine».

Du trenger ikke være like åpen som meg, men jeg tror det er veldig lurt å ikke se på problemene sine som en personlighetsfeil. Se på dem som en slags hjerneastma du må deale med.

Å ikke tenke at kreativiteten = bipolariteten

Jeg var veldig redd for at kreativiteten, engasjementet og talentet mitt var en del av den bipolare lidelsen og at det ville avta og forsvinne om jeg fikk hjelp og piller som dempet humørsvingningene.

Og likevel – jeg opplevde tvert i mot det motsatte: At det ble mer plass til kreative, engasjerte meg når jeg fikk bedre bukt med faktorene som gjorde det vanskeligere å være meg.

I følge Stephen Fry’s bipolar-dokumentar er bipolar lidelse den psykiske lidelsen de som har den har et sterkest kjærlighetsforhold til og er reddest for at skal forsvinne. Jeg kan kjenne igjen den angsten fra tidlig i behandlingsperioden min.

Jeg var sikker på at hypoman var synonymt med «genial kunster», og at all behandling ville stjele den biten fra meg.

Nå har jeg kommet frem til at hypomani egentlig kan sammenlignes med de magiske, blinkende blomstene i Super Mario.

Du blir veldig mye raskere og sterkere en stund, men om du greier å drepe noen fiender og ta noen ekstraliv er avhengig av hvor flink du er til å styre pixel-rørleggeren som hopper rundt. Ekstra fart er fint, men det er ikke det samme som å være flink til det du gjør.

——————-

Sånn, det var mine beste bipolartips. Har du noen? Jeg vet det er en bipolarklubb blant leserskaren min.
Har noen pårørende noen gode pårørende-tips?

Fredag 24. juli 2009

Anti-jante-tagging!

Akkurat-Elisabeth har tagget meg og en del andre, fine damer. Oppgaven? Å skrive ti fine ting om meg selv, i selvskrytet og anti-jantelovens navn.

Nå er det sånn at som en del av Virrvarrs «Jeg opparbeider meg selvfølelse»-prosjekt, så lager jeg slike lister hver dag. Jeg lager «Fine ting med meg», «Fine ting med verden» og «Fine mennesker omkring meg»-lister som en del av dagsrytmen. Derfor føles det å svare på denne taggingen litt som å gjøre hjemmelekser offentlig, men hei! Det er ikke den verste intime vanen dere kan få innsikt i.

Ti fine ting med meg:

1. Jeg er entusiastisk, og det er smittsomt! Inviter meg på teselskapet eller planleggingsmøtet ditt og jeg lover at min evne til å ha det kjempegøy gjør at du får det kjempegøy ^_^
2. Jeg er lærelysten, utholdende og interessert i alt. Det gjør at jeg aldri kjeder meg, og at læring kjennes ut som leking.
3. Jeg er kritisk og langt fra skråsikker. Det fører til at alle standpunkter blir plukket fra hverandre regelmessig. Idealet er å være udogmatisk, men det ville være litt dogmatisk å si at jeg får det til 100%…
4. Jeg er sanselig. Jeg nyter så tærne krøller seg.
5. Jeg er kreativ. Åkei, det er en underdrivelse. It’s bursting out of me in spite of everything.
6. Jeg er menneskekjær og har veldig gode sosiale skillz. Jeg er flink til å se hva andre er flinke til.
7. Jeg er modig.
8. Jeg har et gehør som gjør at jeg kan spille alle melodier jeg har hørt. På første forsøk.
9. Jeg har særs god formuleringsevne og sier ting med mine egne ord, som norsklæreren min ville sagt det.
10. Jeg er både en tenker og en gjører. Jeg finner problemer og fikser dem. Jeg får idéer og gjennomfører dem.

Åkei. Da tagger jeg Ønskeliste, Hjartesmil, Curly Life og Fløy en liten blåhval og alle andre som har lyst til å gjøre det samme. Vær raus mot deg selv.

Tirsdag 21. juli 2009

Om den ufrivillige underkastelsen

Jeg har fått voldsalarm av svigerfar. Det er en bitteliten sort dings som uler ubeskrivelig høyt når du trekker ut pluggen på den. Den skader ingen, den bare skremmer. Den er ubeskrivelig enkel å bruke.

Likevel har jeg øvd og øvd på å trekke ut pluggen, øvd på å putte alarmen i veska og øvd på å ta den ut igjen. Jeg prøver å få bevegelsen til å bli automatisk, få den til å bli noe jeg kan gjøre i søvne, få den til å bli noe jeg kan gjøre selv om jeg er lammet av panikk.

Jeg kjenner jenter som har brukket kjeven til noen som stakk hånden opp under skjørtet deres. Jeg kjenner jenter som har slått ned overfallsmenn på åpen gate. Jeg kjenner jenter som har et skingrende skrik parat om du kommer den for nær.

Jeg er ikke en sånn jente. Jeg har ingen sånne reflekser. Når noen tvinger seg på meg, bøyer jeg meg for dem. Vannet lukker seg over hodet mitt, stemmen min forsvinner, armene mine blir svake, jeg underkaster meg, selv om det er fullstendig ufrivillig.

Paradoksalt nok kan jeg fyke i synet på gynekologen fordi hun trigger et gammelt voldtektstraume, mens når noen faktisk tvinger seg på meg, lukker jeg øynene og venter til det er over. Jeg har den tauseste panikken i verden.

Av og til lurer jeg på hva all lekingen av «Nødt eller sannhet» og «Kyss, klapp og klem» gjorde med oss. Alle disse lekene på slutten av barneskolen der gruppen som helhet bestemte hvem som skulle kysse og ta på hverandre.

«Kyss den peneste jenta du vet. Kyss Lena. Den som flasketuten peker på skal kysse den som sitter til venstre for seg.» Ingen spør Lena om hun vil bli kysset. Det er bare den som skal kysse som har lov til å reservere seg.

Alle reserverte seg mot meg. Sånn er det å være outsider på klassefest. «Jeg klemmer ikke Ida, et sted går grensa.» Du går gjennom ungdomskolen og vet at det er de populære jentene de klyper i rumpa, det er de pene jentene de klår på.

Så når mannen på utestedet plutselig kniper rundt brystene dine, blander panikken seg med skyldfølelsen: «Du burde være takknemlig for at noen vil ta på deg, tjukka. Nå er det din tur.»

Jeg har aldri greid å slå tilbake når noen har slått meg. Jeg har bare rullet meg sammen og ventet til de hadde slått seg ferdig. Du vet du løper langsommere enn dem. Du vet du er svakere enn dem. Spill dø, spill dø, så mister de interessen. La dem få viljen sin, så går de sin vei.

Det er blandingen av «spill dø» og «du bør være takknemlig for at noen vil ta på den stygge kroppen din» som får meg til å fryse. Problemet med å spille dø i sammenhenger hvor folk klår er at de klåfingrede ikke vil se deg skrike og sprelle. De vil få lov til å klå mer. Å spille dø er å gi dem tilgang. Når jeg fyser av at noen putter hånden sin på låret mitt, kryper hånden oppover mot trusa helt uhindret.

At jeg blir grønnblek, panikkslagen og stiv som en stokk er selvsagt detaljer en eventuelt klåfingret person burde være oppmerksom på, men innse det: Er du en person som stikker hånden din opp i tilfeldige skjørt, er du ikke kongen av å lese kroppspråk, heller.

«Ånei, det skjer igjen. Ånei, jeg vil ikke. Ånei, jeg klarer ikke si noe. Ånei, det er min feil. Ånei, han slutter ikke. Ånei, dette ble helt feil. Ånei, alt som har skjedd meg som minner om dette kommer brasende på. Ånei. Ånei.»

Sånn sett er det trygt å ha med Mr. Jackson overalt. Han tar signalene og kommer brautende inn om noen blir veldig nærgående. «Haha, han blir sjalu, han!» ler en tilfeldig bekjent.

Nei, han blir ikke sjalu. Han blir sint. Han ser panikken i ansiktet mitt. Han vet at jeg ikke greier å rømme, at jeg er en kanin frosset i lyset fra frontlyktene, at jeg blir overkjørt hvert øyeblikk. Han kan bryte opp, han kan si nei på mine vegne.

Jeg vet at man kan øve seg på å si nei. Jeg vet at man kan øve seg på å skrike, på å knekke fingre, på å løfte vekk hender og snakke til folk med streng lærerstemme.

Jeg vet at man kan øve seg på å fike til noen og at det først og fremst blir flaut for den man fiker til. Det er bare det at underkastelsesrefleksen er så gammel, så inngrodd og så knyttet til mitt eierskapsforhold til egen kropp. Det er et for stort sprang fra «nei på innsiden» til «nei på utsiden» til at jeg greier det.

Så jeg jobber med denne berømmelige egenverdien. Jeg pugger en lekse som sier at «Jeg har verdi. Jeg har grenser. Jeg har verdi. Jeg har grenser.»

Og neste gang noen tvinger seg på meg mens jeg går i Oslo alene, så skal vesken min lage lyd nok til at folk hører meg en kilometer unna. Det er én bevegelse med fingeren. En liten bevegelse med fingeren. Jeg skal øve til jeg kan gjøre det gjennom lammelsen og panikken.

Det blir min måte å knekke nesen til noen på. Inntil videre.

Lørdag 11. juli 2009

Psykdom – de ti beste og dårligste rådene

Folk sier mye rart til deg når du forteller dem at du sliter psykisk. Noen av rådene jeg har fått siden den første innleggelsen min på psykiatrisk har vært helt uvurdeelige og endret synet mitt på meg selv og min egen tilstand. Noen av rådene, hvor velmente de enn var, har bare gjort prosessen med å komme seg på bena vanskeligere.

Jeg tenkte jeg skulle gi deg de ti beste og de ti dårligste rådene i god, gammeldags listeform. Gjenkjenner du et godt råd du har gitt? Føl deg stolt. Gjenkjenner du et dårlig råd du har gitt? Don’t beat yourself up (c:

De ti beste rådene:

1. Trikset er ikke å ta seg sammen. Trikset er å ta seg selv på alvor.
2. Selvmordstanker er symptomer på en alvorlig depresjon. Tenk på dem som megahøy feber eller en plutselig blødning. Fortell behandleren din om dem med én gang. Glem alle funderinger om hvorvidt du ville gjennomføre et selvmordsforsøk. De er symptomer. Si fra.
3. Angst er en fysisk reaksjon. Den kommer fra den delen av hjernen vi deler med bittesmå mus og redde kaniner. Å få angst er litt som å brekke seg. Det er ingen avknapp. Du kan ikke stoppe og svelge spy. Du kan ikke «skru av» angstannfallet. Du kan sette deg ned og puste dyp yogapust og vente til adrenalinet som lager angsten har løst seg opp i leveren. Det tar femten minutter. Tenk at angst er adrenalin på ville veier og pust, pust, pust. Du skal ikke dø. Du blir ikke gal. Du må ta de femten minuttene det tar å komme seg. Tenk på det som å hente en bøtte å spy i.
4. Glem sjelen. Glem ånden. Alt handler om kroppen, om hjernen. Tanker, følelser, erfaringer, handlinger – de er fysisk realitet. Det faste tankekjøret om hvor fæl du er, er en motorvei i hjernen din, et spor kroppen kjører på autopilot. Heldigvis er hjernen plastisk, og ved å tenke og gjøre på andre måter, kan du grave nye småveier og kjøre dem opp til nye, gode motorveier. Å bli bedre er å øve seg, å bli bedre er å reprogrammere hjernen. Tenk at du trener opp svake muskler.
5. Når du er bipolar: Planlegg for depresjon. Planlegg for hypomani. Kjenn etter. Skriv ned symptomene. Merk forskjellen. Ikke forvent at humørsvigningene er forsvunnet om du har en rolig periode. Ha regntøy i skapet i tillfelle storm. Ha solkrem parat i tilfelle hetebølge. Trikset er å mestre det å bli dårlig, ikke det å aldri bli dårlig igjen.
6. Det enkleste er det viktigste og det vanskeligste. Spis sunt og ofte. Få nok søvn. Drikk nok vann. Vær fysisk aktiv. Faller en eller flere av punktene over bort, kjører man hurtigtog til helvete.
7. Ikke slank deg mens du er psykisk nedbrudt og sliter med selvskading. Just don’t.
8. Smør tjukt på når du skal skaffe deg en psykolog eller en behandlingsplass. Dette er ikke tidspunktet for den beskjedne, tilbaketrukne, «Neida, jeg klarer meg alltids»-rollen din. Fortell om de mest alvorlige problemene dine, selv om du ikke føler deg komfortabel med å gjøre det.
9. Det er lov å ta plass. Det er lov å være til bry. Det er lov å ha behov.
10. Når du får tilbud om innleggelse: Ikke la hensyn til venner og familie stoppe deg fra å få hjelp. Si ja selv om noen kunne bli lei seg, skuffet, bekymret eller sure. Venner og famillie som opplever det som stigmatiserende at du sliter psykisk, kan stappe følelsene sine i rumpa.

De ti dårligste rådene:

1. «Kutt ut dette tullet! Ut med deg! Jeg vil ikke se deg igjen! Du er altfor ung til å havne dypt inne i psykiatrien!» Kommentaren kom fra en sykepleier på legevakten etter at de hadde beholdt meg et døgn etter et selvmordsforsøk. Kommentaren førte til at jeg ikke torde å ta kontakt med helsevesenet på nesten et halvt år.
2. Alle kommentarer om at selvmordsforsøk bare handler om oppmerksomhet, at å si fra om selvmordstanker betyr at du ikke kommer til å ta livet av deg, men bare vil ha trøst og alle kommentarer om at selvmordsforsøket ikke var «vellykket» og at man ikke prøvde hardt nok til å være seriøst suicidal. Du vil ikke oppfordre folk til å prøve hardere, for å si det pent.
3. «Dette er en åndelig krise. Dette er et spørsmål mellom Gud og deg. Du trenger en prest, ikke en psykolog.»
4. «Du må bare slutte å være brukket. Ikke gå i stykker. Ikke kjenn på vonde følelser. Ikke gjør dumme ting. Ikke vær teit.» Jeg gikk rundt i halvannet år og prøvde å ta meg sammen etter alle kunstens regler. Jeg har aldri vært mer i stykker enn i den perioden.
5. Alle kommentarer om hvor farlig det var å ta medisiner, om hvor zombie og grå jeg ville bli på medisiner, at jeg ikke trengte medisiner og at medisiner ødela livet til psykisk syke. En del snakket også om medisin som et slags «nederlag», noe du måtte akseptere om du ikke greide å løse problemene dine uten.Jeg torde ikke ta piller over en lang periode ufordi jeg var sikker på at jeg kom til å forsvinne og sitte igjen kjemisk lobotomert. Antimedisin-kommentarene har vært velmente, men de skremte meg fra å ta imot behandling i perioder jeg var svært suicidal og psykotisk.
6. «Psykiatrien vil bare dressere deg til å leve et “normalt” liv. Embrace your true self.» Noen synes det er fett å leve etter sin egen klokke uten penger, men jeg vil veldig gjerne kunne ha jobb, utdannelse, unger, bikkje og en del andre tradisjonelle ting. Hadde jeg «embraced» bipolariteten bittelittegranne mer, ville jeg vært død.
7. Alle kommentarer om at bipolaritet utelukkende er en motediagnose og at folk får det på grunn av en stor konspirasjon i legemiddelindustrien. Denne typen kommentarer følges ofte opp med utsagn som «Bipolaritet er det nye ADHD» og argumentasjon om at ADHD bare er utslag av at skolen tvinger barn til å sitte stille og at moderne unger spiser for mye sukker og tilsettningsstoffer.
8. «Enten så ble du ikke voldtatt, eller så liker du ikke egentlig å ha sex.» sa en av eks-psykologene mine. Hvordan påføre mest mulig skyld og skam i en terapi med en enkel settning, tjohei.
9. Det dummeste rådet var det egentlig Delirium som fikk opprinnelig, men jeg har møtt det selv, også: «Du er ikke deprimert, du trenger bare å få barn.» (Barn som middel for å løse egne problemer? Hallo?)

Bidra gjerne med gode og dårlige råd du har fått i kommentarfeltet ^_^