Onsdag 20. oktober 2010

Om mestring, syting og åpenhet

Victoria har skrevet om «Den flinke brukerstemmen», altså om heltehistoriene fortalt av oss som har vært veldig psykisk syke og kommet oss på bena. Jeg synes innlegget hennes er interessant, fordi hun pirker i noe som jeg har tenkt mye på mens jeg skrev Gale damen-tekstene her på bloggen: Nemlig hva slags historie jeg vil fortelle om mine psykiske problemer.

Jeg har hatt to steder jeg har skrevet om gærninggreier: Her, og på en anonym blogg jeg slettet, ved navn Ærlighetsøvelse. Hovedforskjellen på de to bloggene var hvordan jeg skrev om problemene mine.

Det ville være galt å si at Ærlighetsøvelse var rå og ufiltrert, fordi det var definitivt et litterært prosjekt. Men tekstene hadde ikke noe mestringsperspektiv, snarere tvert imot. De var skrevet for å sjokkere, de var brutale, galgenhumoristiske tekster om hvordan jeg hadde det. Jeg gjorde narr av min egen selvskading fordi jeg ikke klarte å kutte dypt nok, for eksempel.

Da jeg begynte å skrive om problemene mine på denne bloggen, fant jeg frem et annet språk og en annen innfallsvinkel: Jeg fant ut at hvis jeg skulle skrive om gærninggreiene med fullt navn, måtte jeg skrive noe jeg kunne stå inne for mer enn ti minutter etter at teksten var publisert.

For meg var det veldig viktig med et mestringsperspektiv. Jeg fikk ikke lov til å skrive en tekst om hvor fælt jeg hadde det, jeg måtte skrive en tekst om hvordan jeg forsøkte å håndtere å ha det så fælt.

Det var to hovedgrunner til dette. Den ene var at den indre monologen du har på ditt mest deprimerte ikke gjør seg på trykk. «Du suger, du suger, du suger» – tekstene hører hjemme i terapisammenheng. Den andre grunnen var at jeg ikke ville at leserne skulle føle ansvar for meg og være bekymret for meg.

Jeg ville ikke at du skulle lese et blogginnlegg på Virrvarr.net og være redd for at jeg var død i morgen. Sånn er det når jeg holder foredrag, også. Hvis jeg skal bidra med noe, så må det være noe bearbeidet. Mine rå, ufiltrerte følelser er jeg ikke villig til å dele med et publikum – og jeg tror strengt tatt ikke de er særlig publikumsvennlige, heller.

Jeg tror at grunnen til at vi bare får «flinke» brukerstemmer er fordi folk vil gi en ferdig historie, en historie om å takle problemer, ikke en historie om uløste vanskeligheter.

Når jeg har holdt foredrag basert på Gale damen-tekstene, pleier jeg aldri å si at jeg er «frisk». Jeg pleier å si at jeg er en diabetiker på riktig kosthold som tar insulinen sin, en astmatiker som har sluttet å røyke, en kroniker som har blitt flinkere til å være kroniker. «Frisk» og «syk» er lite brukbare begreper her uansett. «Funker bedre» og «funker dårligere» er mer dekkende.

Fra «funker dårlig» til «funker bedre» er en heltehistorie, uansett hvem det er som forteller den. De folka jeg kjenner som har karret seg ut av noe vanskelig har jobbet seg gjennom hardere prøvelser enn de aller fleste.

Samtidig er det ikke alle som kommer til et sted der de kan fortelle heltehistorier. Selv om jeg var langt nede da jeg var innlagt på psykiatrisk, var jeg fremdeles en hvit middelklassedame med en jobb der folk synes at en runde eller to på asylet er litt romantisk. Det er litt mer schwung over «psykotisk forfatter» enn «psykotisk revisor».

Jeg hadde språket til å diskutere medisineringen min med vakthavende sykepleier. Det hadde ikke Fatima, selv om hun hadde kjipere bivirkninger enn meg. Ikke minst: Alle forventet at jeg kom til å bli bedre. Det var svært få jeg møtte i behandlingsapparatet som behandlet meg som «håpløst tilfelle». Kort sagt: Det er en grunn til at det er hvite, kreative gærninger som forteller heltehistoriene.

Sjokktekstene på Ærlighetsøvelse skremte leserne mine. De var hverken mer eller mindre sanne enn tekstene jeg har publisert på Virrvarr.net, men de var skrevet med et annet utgangspunkt: De skulle slå deg i ansiktet, så du skulle skjønne hvor fælt det var. Men jeg kunne ikke bruke fortellerstilen i Ærlighetsøvelse til å fortelle om veien videre, veien til å funke bedre. Jeg kunne ikke skrevet om hvordan jeg har det idag på en sånn blogg. Du kan ikke skrive sjokkerende brutalt om å ha en tung dag, men tvinge seg til å få litt frisk luft, likevel.

Og jeg er redd for at alternativene til «flinke brukerstemmer» enten er romantisering av det å ikke bli bedre – eller ubearbeidet guff som bør være forbeholdt en behandler. Det gjør at de vanskeligste tingene ikke blir en del av åpenhetsprosjektet. Det gjør at folk ber deg slutte å «være så jævla flink» i kommentarfeltet.

Men jeg er en «flink brukerstemme» fordi jeg vil være løsningsorientert, og fortelle om ting jeg har fikset, ikke ting jeg trenger hjelp til å fikse. Sistnevnte tar jeg med dem som faktisk kan hjelpe, ikke til en forsamling som er på utkikk etter en avsluttet fortelling.

Fredag 1. oktober 2010

Damen jeg ikke vil bli

Da jeg var liten fjortisfeminist, var det å være dame synonymt med rouge og å bruke alle pengene sine på telysholdere. En sånn dame ville jeg ikke bli, men det var jo heldigvis ganske enkelt å unngå.

Min idé om sminke involverte gjerne en overdose sort kajal og stearinslysene mine var digre kubbelys fra Nille som dekket kommoden med mest mulig stearin.

Nå har jeg både rouge og dyre telysholdere, og har i små, desperate øyeblikk lurt på om jeg er blitt damen min indre fjortenåring ikke ville være.

Jeg mener – jeg kan navnet på flere forskjellige eplesorter, tar ansiktsmaske og bruker mye penger på håret mitt. Jeg liker å kjøpe kosmetikk og nye ting til huset. Jeg liker å lage mat, og jeg liker at det er ryddig etter at jeg har laget mat. Osv.

Men i de øyeblikkene fjortisen er mest nervøs, er det godt å merke at jeg fremdeles har en kvinnerolle å opponere mot. En kvinnerolle som har blitt tydeligere og tydeligere for meg jo eldre jeg har blitt.

Da jeg var fjorten, hadde kjønnsfienden Miss Sixty-bukser og Buffalosko. Nå har kjønnsfienden sin egen NLP-coach og har vært skjønnslignet fire ganger uten å skjønne hvorfor.

Hun fniser at hun ikke skjønner penger, mens hun tjener mer enn mannen sin og har veske til ti tusen kroner. Det er imidlertid han som eier både bilen, båten, hytta og stereoannlegget.

Hun aner ikke hvor mye hun har i gjeld, har ingen oppsparte midler og uansett hvor godt hun tjener, er hun blakk en uke før lønningsdag. Hun er bare en sånn som ikke skjønner penger, forklarer hun meg. Og det bare én ting blant forferdelig mange ting hun «bare ikke skjønner».

Hun skjønner ikke bilen, og kjøper alltid noe rustent skrap når hun forsøker seg på bruktbilkjøp. Hun aner ikke hva hun må gjøre når sikringen går, kan ikke stake opp doen og datamaskinen hennes er et sort hull.

Hun har alltid udefinerbare dataproblemer og ringer mannlige venner midt på natten for å få hjelp med noe som viser seg å være en printer som har gått tom for papir.

Hun har kamera, men skjønner ikke innstillingene, har mobil, men kjenner ikke annet enn SMS-funksjonen og begynner å gråte om hun må lappe sykkeldekket.

Hun aner ikke hva hun kommer til å få i pensjon, og hun bryr seg heller ikke.

Hun skjønner ikke skatteetaten, lånekassen, sparebanken eller hva som skjer når du har pengene dine i aksjefond og hun får et nervøst, glassaktig blikk når du forsøker å forklare henne det så hun kan hjelpe seg selv. Hun er jo en sånn teknisk og økonomisk analfabet, hun kan ikke lære seg dette!!!!!!

Men hun vet alt om drømmetydning, horoskoper og tilsetningstoffer i mat. Hun bruker pengene sine på spirulina (de oppskrytte alge-greiene som er omtrent like sunt som spinat, men som smaker mye verre) og rosa himalayasalt (fordi det er magisk og kan helbrede alt, ikke fordi det er kickass med rosa salt) og føler stadig vekk negative energier i leiligheten.

Hun er «varm» og «øm» og «nær» og konfliktsky, for «det viktigste er at vi er glade i hverandre». Og så setter hun seg hos bestevenninnene og snakker stygt om personen hun ikke greide å ta en direkte konfrontasjon med.

Hun klemmer deg inderlig hardt, og begynner å prate om urinveisinfeksjonen sin eller sønnens ADHD-diagnose og dermed tilhørende kosthold før du har fått med deg hva hun heter til etternavn.

Hun er høyt utdannet, men tror på healing, og gjør kompliserte oppgaver på jobben, men skjønner ikke hvordan hun fyller ut selvangivelsen.

Hun klager og klager og klager over alle de negative menneskene der ute som ikke skjønner at det er viktig å tenke positivt. Og politikk? Det sluttet hun å interessere seg for i studietiden en gang.

Er jeg for streng?

Det er fordi jeg møter henne i døra rett som det er. Hun bor i angsten for vinduskonvolutter og kontoutskrifter, i ønsket om å be om hjelp så fort noe teknisk i huset går galt.

Hun er skremmebildet jeg bruker for å jage meg selv bort til datamaskinen for å google «problem x» og finne løsningen på det selv. Hun er riset bak speilet når jeg tvinger meg selv til å sette meg inn i temaer som får meg til å svette i hendene.

Og hun er bildet jeg maner frem når jeg skal lønnsforhandle, ta konflikter med venner og arbeidsgiver og planlegge kjøpet av mitt eget stereoannlegg.

Hun er venninnen jeg ikke vil ha. Og hun er damen jeg ikke vil bli.

Min egen hemmelige uvenn.

Søndag 29. august 2010

Selvutslettende snill

Moren min har alltid pleid å si at hun har raring-tekke: Er det noen litt ustabile, skrullete, merkelige eller ubehagelige mennesker i rommet, finner de henne og blir sittende og snakke med henne hele kvelden. Jeg trodde i flere år at jeg hadde arvet min mors raring-tekke: Det samme skjedde alltid med meg.

Jeg har imidlertid skjønt at det handler om en slags selvutslettende snillhet. Grunnen til at raringen ender opp hos meg, er at jeg er en av de få som ikke ignorerer ham aktivt eller ber ham gå sin vei, men vier ham hele min oppmerksomhet og forsøker å være så snill og omsorgsfull som mulig, selv når han beveger hånda si nedover låret mitt.

Selv om jeg ikke liker ham. Selv om jeg synes han er irriterende. Selv om jeg ville gjøre noe annet enn å prate med raring nr. 105. Men jeg vil jo være snill. Jeg kan ikke være slem og be ham gå sin vei.

Eller: Jeg pleide hvertfall å tenke sånn. Å bryte ut av det selvutslettende snille mønsteret har vært vanskelig, og jeg har måttet øve meg på å ta bort klåfingrede hender og snu ryggen til raringer som sette seg ved bordet mitt og fortelle krevende mennesker at jeg dessverre ikke kan trøste dem hele natten, og at jeg dessverre ikke kan gjøre det igjen. Noensinne. For så snill er jeg ikke.

Omformulert: Jeg er ikke så slem mot meg selv at jeg tilbringer to timer av byturen min med å høre på livshistorien til Full Mann 50, bare for å bli belønnet med whiskyånde og uønsket kroppskontakt.

Jeg har lært meg å si: «Unnskyld, men vi har en privat samtale og foretrekker å være alene. Du er ikke velkommen, vennligst hold avstand.» Og når det ikke funker: «Unnskyld, men nå er du ubehagelig.» Og når det ikke funker: «Gå vekk.»

Ja, det er trist å være ensom, full, pratesjuk og gammel. Ja, det er sikkert synd på deg om du er alene og rar og ingen vil snakke med deg. Men det er ikke mitt ansvar. Jeg har ansvar for å plukke opp etter hunden min og å reise meg for gamle damer på bussen. Jeg går ikke på byen for å lette arbeidsbyrden for ansatte på A-hus. Og jeg har ansvar for å ikke mishandle meg selv.

Den psykomotoriske fysioterapeuten min sa til meg at jeg skulle observere hunder og katter når de havnet i ubehagelige situasjoner. De stivner til, skyter rygg, legger ørene bakover og gjemmer halen mellom bena. Kroppen deres reagerer på truende fremmede.

Det gjør kroppen min også når den skumle, fulle mannen setter seg nesten oppå meg på byen. Jeg bare merker ikke at jeg strammer skuldrene, holder pusten og stivner i en rar bøy.

Men kroppen gjør.

Trikset er å kjenne etter og vite når katten ville frest og når hunden ville bjeffet – og omsette den følelsen til et «Gå vekk». Og handle på bakgrunn av følelsen.

Å skifte fokus fra å være snill og hyggelig til når den indre kattepusen ville klort noen har redusert ubehagelige opplevelser betraktelig. Men det har ikke vært lett å slutte å være selvutslettende snill.

Torsdag 15. juli 2010

Hva jeg har lært om trening

Det siste halvåret har jeg begynt å like å røre på meg. Det hadde jeg aldri trodd at kom til å skje. Jeg trodde at det å opprettholde en treningsrutine var synonymt med å tåle tilstrekkelig lidelse over tid. Folk som trente mye var folk som var skikkelig disiplinerte og likte å ha det vondt.

Jeg hadde lest tusen gode grunner til å mosjonere: Man blir smartere, gladere, friskere, lever lenger og sover bedre. I tillegg til tynnere, sterkere og penere. Hvis mosjon var en pille, ville alle tatt den. Vi kan krangle om diett så mye vi vil, men alle er enige om at vi må røre på oss.

Men å vite at man bør noe er ikke det samme som å ville det. I år har jeg jobbet med å knekke trimkoden.

Her er nøkkelen min:

30 min hver dag:

Uansett hvor dårlig form du er i, uansett hvor god form du er i: Tredve minutter moderat trening hver dag er essensielt. Det betyr som regel 30 min rask spasertur i et tempo der du kan opprettholde en samtale.

Hvorfor? Fordi det er så mye mosjon du trenger for å holde helsa ved like. Ikke for å bli sterkere, ikke for å bli sprekere, men for å ikke forfalle.

I følge Idrettshøgskolen er det bare 20% av alle nordmenn som klarer å få beveget seg så mye hver dag. Er du i veldig dårlig form er disse tredve minuttene en god start. Du vil merke forskjell.

Mål pulsen:

Jeg kjøpte en pulsklokke, og det er det smarteste jeg har gjort. Den fikk meg til å forstå hva hovedproblemet mitt er når jeg trener: Jeg tar i for hardt.

Når den eneste erfaringen du har fra fysisk aktivitet, er å løpe til du spyr i gymtimene, tror du at trening = å holde følge med de andre. Det er det ikke. Trening handler om å ha kontroll, og gjøre øvelser på 60-80% av maxpuls og om å ikke skade seg, slik at du kan gjøre det ofte.

Jeg trodde alltid at å trene var å løpe som du hadde fanden sjøl i hælene og spytte blod i buskene. Det viser seg at min form for «lett jogg» var det samme som andres intervalltrening.

Passelig puls for feite, utrente Virrvarr var rask gange til å begynne med. Plutselig sluttet det å trene å gjøre vondt. Plutselig var det mulig å trene flere ganger i uka uten å pådra seg skader.

Svett = hurra

Jeg har en gammel gym-skade: Hver eneste gang jeg blir svett og andpusten føler jeg meg som den største taperen i verden. Svett først. Sliten først. Sist i mål. Alle er flinke, men jeg suger.

I ettertid har jeg skjønt at dette bare er tøv. Å bli svett og andpusten er et tegn på at man gjør noe riktig, hjertet jobber og resultatene kommer til å vise seg. Hver eneste gang jeg har blitt andpusten det siste halvåret har jeg tenkt: «Hurra! Nå blir jeg enda litt sprekere!»

Det gjør at jeg ikke får angst hver eneste gang jeg kjenner at jeg blir varm i trøya. Og det er hovedgrunnen til at trening har blitt mindre skummelt.

Å trene er å leke:

Dette har jeg lært av hunden. Hunden gjør nemlig ikke annet enn å løpe rundt mens hun gliser og peser. Hunden har lurt meg til å spillet fotball på gressbakken en hel dag og alltid orke litt mer enn jeg trodde, fordi det er så gøy.

Jeg har funnet ut at så lenge man blir svett, er det trim. Det betyr at hopping, dansing og vanvittige kromspring er trim. Å løpe rundt som en villmann med armene til værs mens man skriker alt man kan er trim. Man trenger ikke være en sånn seriøs joggedame med stiv mine og mekaniske bevegelser. Det er alltid rom for litt leking.

(Går jeg i barndommen? Nix. Da jeg var barn, satt jeg på rumpa og leste bok. Jeg hatet å leke. Jeg har lært å like det nå. Det er bikkjas fortjeneste.)

Gjør det når det klør:

Jeg har laget meg en ny regel: Hver eneste gang jeg er rastløs, sur, frustrert, irritert eller emo skal jeg ut og røre på meg. Det hjelper. Før pleide jeg å spise noe. Det hjalp mindre.

Når jeg rører på meg hver dag, blir jeg mindre rastløs, sur, frustrert, irritert og emo, også. Dessuten begynner jeg å merke at jeg får treningssug om jeg går uten for lenge. Mye vil ha mer.

Forandring fryder:

Det er deilig å merke at kroppen blir sterkere, flinkere og gladere. Det er deilig å merke at den lange bakken som pleide å være tung går som en lek. Det er deilig å merke at en «kjapp tur» blir en lengre og lengre strekning selv om du bruker den samme halvtimen. Det er deilig å løpe trapper.

Det er deilig å kunne løfte tyngre, ta flere push-ups, jogge lenger på lavere puls en før. Jeg hadde trodd at belønningen skulle være en mindre buksestørrelse, også kommer den i en følelse av å fly istedet.

Til slutt:

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle like dette. Jeg synes det er synd at jeg knakk koden først nå. Jeg er misunnelig på dem som har løpt og syklet fra de var barn, som alltid har visst hvor deilig det var å fyke etter en fotball eller klatre opp noe bratt.

Jeg skulle ønske at gymlærere var engasjert i å få den lubne jenta som peser desperat til å elske faget deres, ikke i å dytte frem guttene som spiller fotball fem ganger i uka uansett. Men det var ikke dyslektikerne i klassen norsklæreren tok med egne bøker til og kosepratet med etter timen, heller. Det var meg.

Mandag 14. juni 2010

Takknemlig? Tja.

«Jeg prøver å være takknemlig, og skrive opp alt jeg er takknemlig for,men..»

«Takknemlig?» Psykologen min avbryter meg.

«Ja? Det er så mye som er bra i livet mitt, og jeg…»

«Og det skal du være takknemlig for?» Hun setter øynene i meg.
Jeg er forvirret. Alle er så opptatt av å skrive takkelister, takke for alt det gode når man legger seg, av å si alt man er takknemlig for.

«Det er forskjell på å være glad for noe og å være takknemlig for noe. Storparten av det gode i livet ditt har du jobbet hardt for. Det er ingen som har gitt det til deg. Du har nedlagt mange arbeidstimer i all lykken du har nå. Den eneste du kan takke, er deg selv. Og da heter det ikke “takknemlig”. Da heter det stolt.»

Jeg kom med en del innvendinger. Det er mange som har hjulpet meg, hjelp jeg har vært takknemlig for. Samtidig har hun et viktig poeng. Det er viktig å vite når man skal takke og når man skal feire.

Og det er ikke som om de menneskene som har hjulpet meg får vite om takknemligheten min ved at jeg ligger og sier det høyt for meg selv før jeg går og legger meg.

Takknemlighetslistene er en slags moderne bønn og lovsang som ikke tjener noe formål. Det er ikke Gud, Universet eller karmalovene som har slengt gode ting min vei.

Det er mange mennesker som fortjener takk, men de har ikke hjulpet meg hele veien. Vi er handlende subjekter som griper muligheter, tar initiativ, rydder opp og holder koken. Skal vi krysse målstreken, må vi gjøre det for egen maskin.

Jeg har hvertfall tenkt å bytte ut takknemlighetslisten med en skryteliste. Tross alt.

Søndag 18. april 2010

Et tips fra gale damen:

Til andre som sliter med det samme som meg.

(Og kanskje til pollenallergikerne? Hvem vet? Jeg er ikke pollenallergiker, men etter å ha observert pollenallergikere som ikke har tatt pillene sine på lenge innbiller jeg meg at det er mye det samme.)

Du skjønner:

Hvis du får den fabelaktige idéen at du ikke trenger å ta medisinene dine, så ikke gjør det midt oppi masse deadlines og viktige avtaler.

Hvis du får den fabelaktige idéen at du ikke trenger å ta medisinene dine, så ikke gjør det midt oppi opprivende møter med gamle venner, begravelser og lite søvn.

Hvis du får den fabelaktige idéen at du ikke trenger å ta medisinene dine, så diskuter det med noen andre enn den litt overivrige stemmen inne i hodet.

Noen sure. Noen kritiske. Noen du ikke har lyst til å diskutere det med.

Du skjønner:

Det kan hende at det går bra den første dagen. Og den andre dagen. Og den tredje dagen. Og så.

Så kan det være du plutselig må bruke mye energi på å fortelle deg selv at «Det er ikke noe farlig på kjøkkenet. Det er ikke noe farlig i do. Det er ikke noe farlig i klesskapet. Det er ikke noe farlig på verandaen…»

Så kan det være du ringer legevakten fordi du plutselig har malt deg i fjeset, men du husker ikke når og det er sjelden et godt tegn. (Gikk du på butikken i krigsmalingen? Enda dårligere tegn.)

Så kan det være at psykologen din som ser på deg med et mye strengere blikk enn hun pleier og spør om hun kan få telefonnummeret til noen andre pårørende enn deg.

Og så går det nedover derfra.

Og selv om det er en mager trøst at du er blitt mye flinkere til å være sprø siden sist, så er det først og fremst det: En trøst.

Så:

Hvis du får den fabelaktige idéen å slutte å ta pillene dine, så beregn inn tiden du trenger på å tørke deg selv opp hvis det går dårlig.

Bare et tips.

(Og hvis du er en av de mer bekymrede leserne mine: Ja, det går bra med meg nå. Jeg skriver ikke om ting mens de står på. Det er alltid litt forsinkelse.)

Mandag 1. februar 2010

Livsstilsendring – mat:

Dietter er litt religiøst for mange. Glem kristendommen vs islam – de verste religionsstridene oppstår når Grete Roede-fansen skal spise middag med Atkins-gjengen. Du er ikke bare tilhenger av en bestemt diett, du er også gjerne motstander av en diett eller fem. Sånn sett er det å legge kostholdet sitt ut på nett en ganske risky business. Jeg tar sjangsen likevel.

Jeg startet letingen min etter et godt kosthold med å sette et par premisser for spisingen min.

1. Jeg ville spise noe som var bra for meg, ikke bare noe som gjorde meg tynn:

Det betydde at jeg måtte avskrive dietter som valgte bort en av de tre næringsgruppene. Ja, du går ned mange kilo i ketose, men systemet ditt er ikke bygget for å bare spise mettet fett og proteiner. Hjernen går på karbo, alle antioksidantene er i karbo og fiber er bra for den stakkars tarmen, for å nevne noe.

På samme måte måtte jeg velge bort veldig fettfattige dietter, siden kroppen trenger at ca. 25 % av kaloriinntaket ditt kommer fra umettet og flerumettet fett. Jeg måtte velge bort alle rare pulverkurer, Nutrilettbarer og alle varianter som krevde at jeg spiste suspekte piller fra helsekosten.

2. Jeg ville ikke tenke for mye på kostholdet mitt:

En rekke undersøkelser har vist at jo mindre du må regne og tenke på dietten din, jo mer går du ned. I tillegg ville jeg av psykiske grunner ikke begi meg ut på et opplegg som betydde strenge regler og masse telling. En del folk teller kalorier og soner like lett som de knyter skolissene, men det er ikke flertallet av oss. Folk faller også lettere av lasset når det er om å gjøre at alle måltidene er kabaler som skal gå opp.

Hva jeg endte opp med:

Opplegget mitt er bygget på følgende prinsipper:

1. Spis frokost. Alltid.
2. Spis hver tredje time. Du skal aldri være sulten.
3. Spis det samme til frokost og lunsj hver dag. Har du bare et alternativ, overspiser du sjeldnere og du bruker mindre energi på å lage det. Dette fører til at du faktisk spiser frokost og lunsj, og ikke bare går sulten som en ulv til middag og spiser fem porsjoner.
4. Lær deg å stoppe når du er mett. Ikke stappmett. Fornøyd. Sånn lærer du å justere kaloriinntaket.

Maten jeg spiser:

Karbohydrater: Fullkornsprodukter, som knekkebrød, havregryn, fullkornspasta, grov ris, bulgur, quinoa og alt annet som inneholder mer enn 50% grovt mel. Jeg spiser sinnsyke mengder grønnsaker, alle typer. Jeg spiser et par frukt hver dag, i tillegg til tørket frukt og rosiner.

I tillegg spiser jeg en og annen bakt potet, og søter sausene mine med en teskje honning eller en teskje lønnesirup. Pluss det kuleste godteriet: Popcorn! Det er nemlig fullkorn, og tilsetter du fett og krydder selv, har du full kontroll og får ikke i deg noe tøys. Jeg har kuttet ut hvitt mel og sukker. Jeg spiser så lite søtningsmidler som mulig, fordi frukt er et bedre næringsmessig valg enn splenda når du vil ha noe godt.

Proteiner:Fisk, alle typer, hvertfall tre ganger i uka. Kylling og kalkun uten skinn. Egg. Magre melkeprodukter, altså mindre enn 4% fett. Bønner, linser og kikerter, samt soyabønner og tofu. (Det blir litt lite tofu, siden Mr. Jackson er veeeldig skeptisk) Jeg spiser ikke kjøtt fra svin, storfe eller lam i noe særlig grad fordi det røde kjøttet hemmer leptindannelsen (stoffet som sier fra til hjernen at du er mett) og får deg til å spise mer enn du trenger.

Fett:Olivenolje, rapsolje, alle typer nøtter, avokado, frø og kjerner, oliven, en og annen dæsj kokosmelk, kapers, fisk og to tranpiller hver dag. Jeg spiser ikke mer enn fire gram mettet fett hver dag, og de bør helst komme fra melk, siden jeg trenger kalsiumet. Jeg spiser minst mulig palmeolje og ingenting som kaller seg hydrogenert fett eller transfett.

Flytende:Vann og te i store mengder, kaffe, en og annen lettbrus (selv om det strengt tatt ikke er noe særlig for hverken magen eller tennene) og et glass vin hvis jeg vil ha til middagen. Trikset er dog å drikke vin sent på dagen, siden alkohol senker forbrenningen. Jeg kan drikke opptil et glass juice om dagen, men foretrekker å spise frukt, siden juice strengt tatt er frukt uten fiber.

Siden jeg ikke vil telle kalorier, spiser jeg utelukkende «sunn» mat og sparer ikke opp utskeielsespoeng til helgene. Jeg har også tømt skap og skuffer for alle ting jeg ikke har tenkt å spise, fordi det er mye lettere å ikke sette til livs en hel pose pottis hvis den ikke er i kjøkkenskapet.

NB: Selv om jeg ikke teller kalorier, har jeg en viss bevissthet på mengdeforhold. Nøtter er sunt, godt og mettende, men du kan ikke spise hele posen på en gang. Du kan derimot spise spinat til du sprekker. En Kvikk Lunsj er litt over fem hundre kalorier. Det er en stor porsjon middag. Osv.

Generelt sett vil du likevel ikke spise en hel pose valnøtter hvis du kjenner etter når du blir mett, og spiser du lite raske karbohydrater og sukkerholdig mat, blir du sjelden supersulten på mer enn du trenger.

Sånn ser menyen min ut:

Frokost:Fullkornsknekkebrød med 100% peanutsmør og skummet kulturmelk. (Men jeg kunne valgt havregrøt eller kornblanding eller omelett. Jeg bare valgte det som gikk kjappest og som jeg alltid får i meg.)

Snack 1:

En valgfri frukt og en liten neve nøtter.

Lunsj:

Suppe og salat eller salat med egg, tunfisk eller kylling.

Snack 2:

En lettyoghurt med lite sukker og rosiner.

Middag:

Valgfri kjøtt, fisk eller veggisrett med masse grønnsaker.

Snack 3:

Enten en dessert av oppskåren frukt, popcorn til tv-tittingen eller masse oppskårne grønnsaker.

Som du ser, er det bare de to måltidene jeg ikke spiser mens jeg jobber som jeg faktisk har valgmuligheter på. Det er fordi jeg skal greie å spise fornuftig mens jeg har hodet tusen andre steder.

Oppskriftene og tipsene fra den ene boka jeg har brukt mye, You on a diet, finner du her.

Det er selvfølgelig diett-religionsfrihet i kommentarfeltet. Slå deg løs (c;

Torsdag 28. januar 2010

Livsstilsendring, det viktigste:

Jeg har et veldig godt tips for å lykkes med et diettopplegg, uansett hva kostholdsfilosofien din er:

Ikke slå deg i hodet om du har spist noe feil.

De fleste nyttårsforsetter går nemlig i dass på følgende vis: Du begynner på en slankekur. Du holder den i fire dager. Du blir tilbudt kake. Du klarer ikke motstå kake. Du skammer deg så mye at du spiser mer kake, siden du har mislykkes uansett.

Trikset er å tenke på kostholdsplanen din som en GPS. Når du kjører bil med GPS og kjører feil vei, sier ikke GPS’en: «Ditt jævla brød. Du er helt udugelig. Du er en fiasko. Du kan ingenting. Du er en dritt. Nå kan du like godt kjøre hjem, du finner aldri frem uansett.»

GPS’en sier: «Sving til høyre i neste kryss.» End of story.

Når det har oppstått noe uforutsett mens jeg har lagt om livsstilen, har jeg tenkt på GPS-metaforen. For ikke så veldig mange dager siden ble jeg veldig, veldig kvalm og måtte veldig, veldig spy. Da levde jeg halvannet døgn på loff og Cola med sukker.

Jeg bekymret meg ikke om at jeg falt ut av systemet – jeg bare gikk tilbake til opplegget mitt når jeg var ferdig med å være syk. Da jeg bare MÅTTE ha pizza fordi jeg var premenstruell og tørstet etter smeltet ost, spiste jeg et stykke og gikk tilbake på grønn te og eple etterpå. Poenget er å ikke bruke krefter på å kjefte på seg selv, men å fokusere på å svinge tilbake ved første annledning.

Ingen spiser perfekt. Planlegg for det.

Tirsdag 26. januar 2010

Livsstilendring, del 2:

Før jeg begynte å slanke meg, skjønte jeg at det var flere ting enn for mange kalorier spist og for få kalorier forbrent som gjorde at jeg hadde blitt overvektig. For deg som er i samme bipolar-båt som meg, er de spesielt relevante. La oss ta dem for oss.

Stress:

Hvor stor vom har du? Med mindre du er veldig gravid, er det en god indikator på hvor stressa du er. Du skjønner, litt forenklet finnes det to typer stress: Kortvarig og langvarig. Kortvarig er den type stress du opplever når huset ditt begynner å brenne.

Eller – evolusjonært sett – når du plutselig oppdager at det er en sabeltanntiger i nærheten. Denne typen stress får hjernen din til å slå av alle andre behov enn å overleve. Du er ikke sulten. Du er ikke trøtt. Du er ikke bekymret. Du er så fokusert at alt annet enn det livsnødvendige forsvinner.

Den andre typen langvarig stress er mer tricky. Den kommer i form av slitsomme dager, konstant bekymring, for mye å gjøre, you name it. Dette er stresset du kjenner på kroppen og lever med hver dag.

Problemet er at kroppen din, rent evolusjonært sett, bare assosierer denne typen stress med én ting: Matmangel. Storparten av forfedrene dine har reagert på denne måten mens de stresset over avlingen som slo feil. De har aldri hørt om sjefen din. De har aldri hørt om NAV. Derfor er kroppens reaksjon nr. 1 på langvarig stress å lagre fett til krigen kommer.

Hvor lagres den? I magen, henholdsvis omentum, rett under leveren. Det er fordi kroppen trenger å ha tilgang på et reservelager som ligger rett ved forbrenningssentralen (les. leveren). Kroppen er ikke egentlig så dum.

Det er bare at det aldri blir hungersnød når du bor i Norge og at stresset ditt ikke går ned. Dermed blir det farlig mye fett i magen og resten er en historie om bukser i størrelse XXXL.

Så. Når du skal starte med noen form for livsstilsendring, handler det ikke bare om å spise riktig. Det handler om å redusere stress. Er du som meg, er det en vanskeligere oppgave enn å bare rydde kalenderen og ha litt mer tid for seg selv.

Jeg har ofte vært stressa uten å gjøre noe som helst. Du må ta tak i det du har av stress og angst og jobbe med det og grunnene til det.

Likevel er det noen generelle ting som reduserer stress der og da. Vi snakker tross alt om en kroppslig reaksjon som kan gå sin vei.

Reduserer stress:

• Pusting. Dyp pusting og avslapping får stresshormonene til å løse seg opp. Lær deg en avspenningsteknikk eller to, eller bare legg deg ned og pust rolig, rolig.
• Å kose et dyr du er glad i.
• Å snakke med noen du er glad i.
• Å gå en tur.
• Å lytte, virkelig lytte, til musikk.

I tillegg blir du mindre stresset av å spise riktig og trene. På den måten er det å ha en god livsstil forbundet med det å redusere stress som igjen henger sammen med å gå ned i vekt.

Søvn:

Du blir ganske rar når du har søvnunderskudd. Hjernen trenger ekstra stæsj for å holde seg våken og gir deg lyst på søt, salt og fet mat for å kunne kompensere.

Den trenger nemlig de stoffene for å kunne holde bevisstheten gående når du ikke har sovet nok. Prøver du å slanke deg mens du har søvnunderskudd, slåss du mot din egen hjerne som roper på brus og sjokolade. Ikke en kamp du vinner så lett.

Er du som meg, er ikke problemet med søvnen noe du løser ved å legge deg litt tidligere. Jeg hatt lange perioder der jeg ikke har fått sove i det hele tatt, og når jeg har sovnet, har jeg våknet med panikk et par timer senere.

Jeg har løst det med at jeg bruker piller som har søvnighet som bivirkning og sørge for å ta dem samme tid hver dag. Snakk med legen og eventuelt psykologen din om måter å takle søvnproblemer på.

Søvntips som har fungert for meg:

• Legge seg og stå opp til samme tid hver dag, hverdag som helg.
• Kutte ut koffein, enten hele dagen eller etter kl. 18.
• Sørge for å ikke se på skjerm de siste timene før sengetid.
• Drikke kamillete.
• Trene.
• Få nok sollys på dagen.
• Hvis du våkner om natten: Ikke se på klokken. Ikke skru på lyset.

Sånn generelt om livsstilsendringen min: Jeg går til en psykomotorisk fysioterapaut og jobber med kroppen og psyken under ett i tillegg til at jeg går i vanlig terapi. Jeg har fått mye ut av det, alt fra at jeg er mindre stiv i skuldrene til at jeg er mindre aggressiv på kroppen min, i tillegg til at jeg kan stille masse rare spørsmål om kropp/psyke/følelser en psykolog ikke nødvendigvis kan svare på. Det anbefales.

Tirsdag 26. januar 2010

Litt om livsstilsendring, del 1:

Åh, kroppen min. Det er få jeg har vært sintere på eller behandlet dårligere. Kroppen og jeg har vært svorne fiender storparten av mitt bevisste liv, og det er først de siste årene vi har begynt å gå i samlivsterapi og prøve å finne ut av det med hverandre.

Det har fått litt pussige utslag. Jeg har lagt på meg en god del de siste årene. Det skyldes en kombinasjon av lange sykehusopphold med mye kjøttkaker i brun saus og lite bevegelse, medisinene mine, stress og et intenst behov for å drukte sorgene mine i Sofies Sjokoladeterapi.

Det rare er at jeg har blitt feitere mens jeg har fått det bedre med meg selv. Det betyr at jeg har følt meg flottere og håttere enn noen gang, selv om jeg er ca. 40 kilo tyngre enn da jeg følte meg som den styggeste, ekleste grisen utkledd som tenåringsjente.

Når folk snakker om at de vil gå ned i vekt for å «føle seg bedre» har jeg vært litt sånn «Jeje, jeg har tenkt å jobbe med meg selv for å føle meg bedre. Det har funket bedre for meg til nå.»

Dessuten har jeg vært redd for obsessive-compulsive-Ida hvis jeg begynte å slanke meg. Jeg elsker systemer med nidkjær lidenskap, og når jeg lager meg en leveregel bryter jeg den aldri. Jeg får ståpels av å resirkulere søpla mi, og leser allerede ingrediensene på maten som jeg kjøper som om det skulle vært pornografi.

Å begynne med noen form for diett som ville fóre det indre OCD-dyret var derfor uaktuelt. Jeg er rar nok fra før.

Men det er en del problemer med å bli større og større og tyngre og tyngre, uansett hvor bra og glad man føler seg. For det første er det klærne som blir for små, og sjokket over at butikkene man pleide å kjøpe klær i plutselig ikke har noen nye klær i en størrelse større enn den du akkurat har vokst ut av.

For det andre er det puppene som vokser og fører til at du 1. får veldig vondt i skuldrene og nakken og 2. må kjøpe masse, nye dyre BH-er i 3. en jævla F-cup.

Det neste problemet er gnissingen. For når du blir feitere, gnisser du mer. Verst er det mellom lårene, hvor jeg gnisser på meg kjøttsår hvis jeg ikke har bukse på. Det suger.

Det største problemet er dog vissheten om at det ikke er noe bra for kroppen min å være så fet. Selv om det er upraktisk at puppene og rumpa blir større og trenger større klær, er det ikke et helsemessig problem.

Selv om det er absurd vondt å få gnagesår mellom lårene, er det ikke noe egentlig farlig. Den helseskadelige biten er hvor stor magen har blitt.

Du skjønner: Når du får stor mage, blir du fet inne i magen. Det er noe som heter omentum som er et fettlager som ligger rett under leveren. Hos en slank person ser den omtrent ut som en nylonstrømpe.

Hos meg er den blitt en ganske stor ball fett som skvisjer de indre organene mine. Det har ført til at jeg har fått høyere leververdier og noe greier med galleblæren.

Så selv om jeg veide 100 kg i desember (et rundt og ganske underholdende tall), var hovedproblemet at jeg var over hundre cm rundt livet. Det medisinske faresignalet er rundt 90 cm for damer, mens det ideelle er å ligge rundt 80.

Legen min og jeg var skjønt enige: Det ville være smart om jeg prøvde å gå ned i vekt.

Så. Jeg begynte prosjekt «vektreduksjon» med å bevæpne meg med det viktigste: Informasjon. Ikke bare om mat og trening, men om tarmen, forbrenningen og hva som skjer i hjernen når du blir sulten.

Jeg skummet masse legesider og lærebøker i ernæringsfysiologi fordi jeg får angst og fnatt av slankespråket. Siden jeg er litt mer opptatt av fremtiden til hjertet mitt enn fremtiden til rumpa mi, er det ikke noe for meg.

Etter å ha lest en drøss forskjellige ting, endte jeg opp med diettopplegget til Dr. Roizen og Dr. Oz, den eneste slankeboken gitt ut i sammarbeid med Discovery Channel. I tillegg til at boken først og fremst handlet om biologi, ikke om klesstørrelser, har de en nettside der de oppdaterer opplegget sitt med den nyeste forskningen.

Nå har jeg holdt på med opplegget siden nyttår, og dette innlegget er litt for å skryte av hvor bra det går.

Jeg har gått ned fire kilo. Jeg har gått ned 15 cm i livet. Jeg har fått så mye energi at jeg hopper rundt i leiligheten og har oppdaget noe nytt, skummelt og smårart: Gleden ved å være fysisk aktiv. Best av alt: OCD-Ida har ikke slått ut, så jeg har til og med skeiet ut et par ganger uten å dø av selvforakt etterpå.

Jeg kommer til å skrive noen innlegg senere om hva opplegget går ut på i noen senere innlegg, hvis dere er interessert. Jeg har også lest en del spennende ting om psykisk helse og overvekt jeg kommer til å gjengi her på bloggen.

Men akkurat nå: Yay! Dette funker!