Torsdag 8. januar 2009

Hvordan jeg bruker Twitter

SerendipityCat ber folk skrive noe om hvorfor de bruker Twitter og hva slags nytte de har av det. For deg som ikke har lekt med den lille, blå fuglen før: Twitter er en tjeneste der du forteller folk hva du gjør og leser hva andre gjør, i små oppdateringer på max 140 tegn.

På en måte kan du si at Twitter er en slags dynamisk utgave av statusoppdateringen på Facebook, der du selv bestemmer hvem sine oppdateringer du vil se og hvem som får se dine. Samtidig kan de 140 tegnene du får til rådighet brukes til mye mer enn å fortelle at du akkurat har spist frokost. En av invendingene til Twitter jeg har møtt oftest fra de som har lest om konseptet, men ikke brukt det, kan oppsummeres i denne Penny Arcade-stripen:

Hvorfor vil noen vite hva du gjør hele tiden? Hmm?

Jeg har funnet en del gode svar på det spørsmålet, og tenkte jeg skulle oppsummere de forskjellige, nyttige måtene å bruke en twitterkonto på:

Som RSS-leser:

Jeg har en plug-in som gjør at alle blogginnlegg jeg skriver automatisk går ut som Twitter-oppdateringer. Det gjør at alle som følger meg får beskjed når det er noe nytt på Roteloftet. På samme måte følger jeg nyhetskanaler, utelandske bloggere, journalister og tidsskrifter og får oppdateringene deres fortløpende.

Å følge Al-Jazeera sin Twitterkonto med Gazanyheter gir deg kjappe oppdateringer så fort ting skjer, samt linker til all nytt og relevant stoff. I tillegg deler folk lenker via Twitter hele tiden, og du kan få med deg nyheter og artikler som andre ser på.

Som redskap for stalking av din favorittkjendis:

Greit, de kommer nok ikke til å begynne å følge deg med det første, men oppdateringer som at «Neil Gaiman is very happy» gjør dagen min litt bedre. Enten du er fanboy, forelsket eller bare nysgjerrig – Twitter gir rom for å leve ut alle sidene av deg diskrét.

Som IRC og msn:

Twitter er like mye småprat og samtale enn den statiske beskjeden om å «si hva du gjør». Ved å sette @dendusnakkermed, kan du svare, spørre, tøyse og kommentere. Ved at folk du ikke følger snakker med folk du følger, skjer det at du begynner å legge til nye folk for å få med hele samtalen nesten av seg selv.

Det fine er at siden Twitter er nettbasert, logger du aldri «ut» og «inn» og må være tilgjengelig hele tiden på samme måte som du må være på en tradisjonell chat. Du kan ha opphetede diskusjoner med mange kjente og ukjente, men du kan også bare lese nyheter.

Som live mikroblogging:

Det hender at folk gjør spennende ting og twitrer det, også. Jeg vet om folk som liveblogger kulturarrangementer, konserter, debatter og demonstrasjoner. «Jagland prater piss. Folk sover.» «Nå bruker de tåregass!» «Publikum er fra seg!» Små, kjappe oppdateringer via mobilen når noe skjer gir en helt annen mulighet for å kommunisere hendelser enn det artikler og blogginnlegg kan.

Listen kunne nok vært enda lengre. Jeg tror at hovedgrunnen til at mange prøver Twitter og gir opp, er at systemet ikke er intuitivt når du oppretter en konto. Greit, du lager en profil. Greit, du skriver hva du gjør. Har du ikke begynt å følge noen, er det minimal sjanse for at noen følger deg, og twitringen din forsvinner ut i intet uten noen respons. Hvor er dynamikken og moroa, liksom? Slapp av, Roteloftet guider deg:

Hvordan komme i gang:

• Skriv en kort, god presentasjonstekst om deg selv og last opp bilde. Link til bloggen eller nettsiden din, og oppgi det ordentlige navnet ditt. Folk som kjenner deg kommer til å søke på navnet ditt, ikke det kreative nicket, og folk som ikke kjenner deg kommer til å lese presentasjonsteksten.
• Følg mange. Å følge folk på Twitter er ikke som å legge til venner på Facebook- du trenger ikke ane hvem folk er, du må bare være intressert i å lese hva de skriver. inn twitterkontoene til bloggere du leser, folk du kjenner, politikere du er enig eller uenig med og folk du kunne tenke deg å bli kjent med. De fleste får beskjed på epost når noen har lagt dem til, og sjekker ut profilen din. Vips, så er det noen som begynner å følge deg, også.
• Oppdater, oppdater, oppdater. Sleng deg ut i samtaler, still spørsmål, del lenker. Å lage en twitterkonto uten å kjenne noen som har en twitterkonto er litt som å gå på fest alene – du er kanskje litt nervøs i begynnelsen, men det er masse folk der og alle vil prate.
• Regn med at det tar litt tid før du kommer skikkelig i gang. Du kan ikke skrive én oppdatering og være trist fordi ingen la merke til den.

Du kan følge meg på Twitter her. Er du på Twitter? Hva bruker du det til?

Lørdag 27. desember 2008

Ipublish – det dårligste bloggsystemet?

Jeg skjønner meg ikke på Ipublish. Thomas Moen, Ipublishsjefen, følger meg på Twitter, og det var på grunn av ham at jeg begynte å snuse på systemet.

Jeg har snust på mange bloggsystemer før. Jeg har lekt med wordpress i mange varianter, har et utall ubrukte blogspot-blogger, har plundret med testblogger på blogg.no og vgblogg og lekt med mer obskure systemer som blogsome og MyOpera.

Ingen av testbloggene har fått meg til å skifte system, wordpress er overlegent alt annet, men det er spennende å se hva slags systemer folk bruker. Jeg liker å spionere på andre systemutviklere sitt brukergrensesnitt – hvordan de har lagt opp programmet sitt for meg som bruker.

Med alle bloggsystemene jeg har lekt med som utgangspunkt, satte jeg meg ned og laget en Ipublish-blogg. Og jeg beklager å si det: Thomas Moen med venner har kanskje det dårligste bloggsystemet jeg har vært borte i. Jeg snakker ikke om konsept, design eller hvordan de har fått profilerte tenåringsbloggere til å skrive for seg ved å gi dem ekstra oppfølging og dedikert plass på forsiden. Jeg snakker om systemet under Ipublish-panseret, og hvordan det systemet er designet for meg som bruker.

Min første reaksjon da jeg snublet over Ipublish første gang var «Jøss. Finnes det et Mac-bloggsystem?» Et par minutter med undersøkelser viste at nei, systemet var riktignok like proprietært (les: ikke fri programvare) som andre programmer fra Apple, er det utviklet av én fyr og markedsført med et Mac-inspirert navn. Likevel lever systemet så mye på følelsen av å være Mac-inspirert, at det første som møter deg når du logger inn på den nye Ipublish-bloggen din er et bilde av en berte med en Mac.

Hvis du finner ut hvordan du skal logge deg inn på bloggen gang nr. 2, da. Ipublish er også det eneste bloggsystemet jeg har lekt med hvor du ikke har en logisk innloggingsmulighet på bloggsiden din. Du må enten bookmarke innloggingslenken du får når du registrerer deg, eller så må du gå til hovedsiden til bloggsystemet, finne en bitteliten lenke kalt «kontrollpanel» og trykke der for å kunne oppdatere bloggen. Ingen «logg inn»-knapp hverken på min personlige blogg eller på hovedsiden. Jeg hører Jakob Nielsen vri seg i smerte. Det er som om jeg måtte gå til Wordpress.com for å logge meg inn hver gang jeg skulle publisere noe på roteloftet.

Hovedsiden Ipublish.no er et kapittel for seg selv. Fokuset på nettsiden ligger på kjendisene de har fått til å blogge på tjenesten sammen med noen svært populære tenåringsblogger. Hvis du lurer på noe, er feedback-knappen plassert langt ute på siden og du må scrolle deg ned gjennom alle de nyeste innleggene på forsiden for å finne navigasjonen på siden.

Vel, hvis du mot formodning skulle greie å logge deg inn på bloggen din gang nr. 2, er det fremdeles en del helt essensiell bloggfunksjonalitet som systemet mangler. Jeg nevner i fleng:

• Muligheten til å sortere ting i kategorier og merkelapper.
• Muligheten til å lage en lenkeliste på forsiden. Sidebaren fylles automatisk opp av alle de siste kommentarene du har fått.
• Mulighet for pingbacks og trackbacks.
• Muligheten for å skrive HTML i innleggene sine. Den delen av editoren brekker i Firefox.
• Mulighet til å se din egen statistikk.
• Muligheten til å pinge tjenester som bloggrevyen.
• Muligheten til å velge mellom ulikt utseende på siden din. Du kan redigere CSS’en, men det er ikke noe alle kan.

Rent teknisk er ikke Ipublish noe mer komplisert enn en WYSIWYG-editor og en bildeopplastningsmulighet med en pen, standarisert forside. På siden «Om Ipublish» står det at Thomas Moen har jobbet med publiseringsverktøyet alene siden 1998. Og ja, det minner mest av alt om hjemmesnekra webapplikasjoner jeg har sett kompiser av meg knote på egenhånd.

Personlig synes jeg det ikke er særlig betryggende at all den tekniske jobben gjøres av en fyr som også gjør all markedsføringsjobben. Når et system får mange brukere, oppstår det masse feil som dermed ikke blir fikset fordi gründeren har nok med promotering. Typiske småfeil kan være sånt som skjer når du prøver å lage punktlister og ordnede lister i Ipublish-innlegg:

Slik ser listene ut på preview:

Slik ser listene ut når du publiserer dem på bloggen:

Jeg skjønner ikke helt hvordan Ipublish-folka har tenkt når de bestemte seg at å skrive sitt eget, lukkede bloggsystem var en knallplan. Wordpress vs Ipublish er som Audi vs Olabil. Mens Ipublish ikke har nok folk til å fikse feilene sine og få masse funksjonalitet, utvides og oppdateres Wordpress av svette nerder og søte systemutviklere over hele verden hele tiden. Google passer på Blogger, og selv blogg.no har mer funksjonalitet og færre feil.

Samtidig skal ingen ta fra folka at de flinke på markedsføring, og siden måten de får brukere til systemet på er å gi kjendiser ekstra oppfølging og oppmerksomhet, for dermed å tiltrekke seg tenåringer som vil blogge på kjendisstedet, ikke på blogg.no…Jeg skjønner hvorfor flere og flere lager Ipublish-blogger.

Samtidig opererer Ipublish med faste elitebloggere (jeg fniser når jeg bruker ordet) når de huker inn kjendiser og putter bilder av dem øverst på siden sin. Hvis du etablerer deg som helt ny blogger har du ingen mulighet til å bli stor og få mange lesere hvis du begynner på et bloggsystem hvor du ikke kan lage lenkeliste, ikke kan pingbacke andres innlegg, ikke kan pinge tjenester som bloggrevyen og bloggsystemet ditt har statiske lister basert på hvilke kjendiser de har der, ikke hvilke som har flest lesere. Kort sagt – en dårlig deal for deg som er ny blogger.

Det verste er at om Ipublish-folka hadde solgt en pakke alá det Wangen-folka gjør med Norblogg til kjendiser og store fjortisblogger fra blogg.no, med mac-inspirert navn og standarisert design tror jeg det hadde kunnet få opp et levende bloggmiljø rundt navnet sitt på null tid. Akkurat nå markedsfører de teip-og-binders-programvare uten funksjonalitet for harde livet. Det begrenser brukerne deres til folk som ikke vet noe om blogging, eller som får spesielle frynsegoder av Ipublish.

Konklusjon? Velg noe annet. Samme hva.

Onsdag 17. desember 2008

Virrvarr tar en alvorsprat med bloggen sin

Virrvarr:

Du bloggen? Hvorfor holder vi på med dette her?

Bloggen:

Jeg trodde det var «jeg blogger, altså er jeg»-grunner i ditt tilfelle? Du står jo opp om natten og bare må skrive litt til?

Virrvarr:

Jammen! Jammen!

Bloggen:

Jammen hva da?

Virrvarr:

Jeg har en gnagende følelse av at vi er….du vet…populære!

Bloggen:

Hvilken del av statistikkverktøyet mitt er det du ikke skjønner? Hvilken del av å vinne Gullkua, Donnerwetterbloggen og rangeres som nr. 3 på Twingly-toppen er vanskelig å tolke?

Virrvarr:

Jammen jeg liker ikke ting som er populære!

Bloggen:

Du liker ting rett før de blir populære. Det er en forskjell. Du liker sær musikk rett før alle skjønner at det er kult. Du liker ikke musikk alle likte i fjor og ingen liker lenger. Ikke skryt på deg å være mindre hip enn du er.

Virrvarr:

BUUUHUUU!

Bloggen:

Sådda, sådda. Du er jo kommunist og sånn. Det har jo ikke vært in siden 1910 eller deromkring.

Virrvarr:

Jeg er fremdeles ung, lovende blogger som skriver om sex. Du er klar over at jeg får lyst til å lappe til meg selv på basis av den beskrivelsen?

Bloggen:

Rull inn. Du går i terapi fordi du ikke liker deg selv og ville dø. Din mening om hva du gjør tells ikke. Dette ble vi enige om for lenge siden.

Virrvarr:

Jeg skriver jo sånn som jeg alltid har gjort! Hvorfor skjedde dette?

Bloggen:

Du må slutte å si det der høyt. Alle fra Hjorthen til MillionEuroMan har mobbet deg for det. De vet jo ikke at du var sikker på at du hadde tusen millioner lesere da du i realiteten hadde to, og at du skrev som om publikumet ditt var så stort hele veien. Folk liker å tro at du er litt lur, skjønner du.

Virrvarr:

MillionEuroMan kalte meg problogger! *hulk*

Bloggen:

Hahaha. Hvis han definerer din måte å blogge på som profesjonelt, bør han revurdere metodene sine. Du begynte å blogge 13. november, 2006 – right?

Virrvarr:

*sniff* Jaaa?

Bloggen:

En måned etter bloggoppstart satt du på lukket avdeling og telte tærne dine. Du har skrevet Roteloftet i en periode du var intenst studerende, og så en periode du var intenst sykmeldt. Det eneste du har vært opptatt av i den perioden, har vært innhold, og selv den biten har du ikke planlagt. Du har bare trykket publish i vilden sky.

Virrvarr:

Men nå sier de at jeg er problogger fordi jeg er i media og fordi jeg tjener penger på deg!

Bloggen:

Lol. Virrvarr, da. NAV sier du ikke får ta betalt for ting utover noen få tusenlapper fordi legen og psykologen din er veldig enig med mamma stat om at «Virrvarr skal ikke jobbe». Om du er problogger, så er du probloggeren som ikke får lov til å tjene penger. Det er en selvmotsigende jobbeskrivelse.

Virrvarr:

Men media da? Moss Avis har ringt og ringt fordi jeg tilfeldigvis har bodd et år i Moss i tidenes morgen…Og 22 desember sender P3 en lang dokumentar om meg!

Bloggen:

P3, ja. Det var de som ga deg en mikrofon og bare lot deg prate i vei?

Virrvarr:

Ja. Sleipingene.

Bloggen:

Så pr-kåt som du er, går det sikkert kjempebra. Du lager ikke en egen nettside for å utlevere privatlivet ditt hvis du er intenst sjenert.

Virrvarr:

*ser ned*

Bloggen:

Aldri fornøyd, hm?

Virrvarr:

Tittelen på innlegget er feil. Det var du som tok en alvorsprat med meg.

Bloggen:

Det er fordi jeg er smartere enn deg.

Virrvarr:

Hva synes du jeg skal gjøre?

Bloggen:

Fortsette å skrive meg som før?

Virrvarr:

Hm. Det er jo ikke så vanskelig. Jeg har jo kanskje førti ferdige innlegg som venter på en regnværsdag.

Bloggen:

Hadde du kunnet tappe mani på flaske og selge det til høystbydende, hadde vi snakket butikk.

Virrvarr: Hysj. Jeg skriver.

Onsdag 26. november 2008

Journalistanmeldelser, del 4

Mediakjøret er offisielt over for min del. Jeg har vært relativt flink til å passe på meg selv i prosessen, og har sagt nei til minst en fjerdedel av alle tilbudene jeg har fått. En del intervjuer har Grevinnen måtte ta på egenhånd, rett og slett fordi Virrvarr er sykmeldt og ikke fungerer optimalt bestandig. Jeg tenkte jeg skulle gi dere en siste runde meg journalistanmeldelser, med forbehold om at det kan bli et par til utover vinteren:

Fredrikstad Blad – eller Christian Sørgjerd:

Dette var det første intervjuet jeg stilte opp til, og var egentlig en eksamensoppgave på journalistikk på Høgskolen i Oslo. Det var en feature med utgangspunkt i meg, ikke i boka. Det fant sted i begynnelsen av september, og stod på trykk i Fredrikstad Blad i november. Intervjuet med Søgjerd skiller seg fra de andre på følgende vis: Jeg kjenner ham godt fra før av. Og barn, bare for ha det klart: Vær forsiktige når vennene deres blir journalister.

Jeg gikk på café med Christian, pratet i vei, og ble plutselig oppmerksom på at han tok notater. Woops! Jeg tror ikke at jeg sa noe jeg ikke ville sagt ellers, men grensene mellom intervjuer og intervjuobjekt hviskes ut når dere er kompiser fra før. For eksempel stilte han nok hakket drøyere spørsmål og oppfølgingsspørsmål enn han ville tord om vi ikke kjente hverandre fra før. Dette var også det eneste intervjuet hvor jeg aldri fikk summet meg til å lese sitatsjekk, og som ble skrevet om flest ganger. Det var jo ikke bare en skoleoppgave, Fredrikstad Blad ville også sensurere alle fyordene før de tok det inn. «Pule» og «buttplugs formet som jesusbarnet» røk ut.

Jeg lo veldig godt av overskriften «Sexbloggeren fra Torsnes – men ingen pornograf», du vet de har tilpasset ting til lokale forhold når stedsnavnet er like viktig å få med som ordet sex. Noe av ulempen med at intervjuet var så gammelt, var at det jeg hadde sagt om pressegreier ikke stemte med det som faktisk ble pressegreiene. Forlaget har vært frem og tilbake med drøssevis av avtaler, så hva vi snakket om i september stemte ikke nødvendigvis overrens med det som ble realiteten i november. Uansett, det handlet mer om tiden featuren var skrevet i enn journalistens innsats.

Noe av det morsomste og mest slitsomme med dette intervjuet, var fotograferingen. Christian slepte meg opp i parken på St.Hanshaugen og fikk meg til å kaste blader rundt omkring, posere tusen steder og klatre opp i et tre. I treet satt det to narkiser som ikke ville ha selskap, stigen var råtten og jeg har motorisk feil og nedsatt balanse. Å fange intervjuobjektet sitt i et tre med to rusmisbrukere er ikke en situasjon de andre journalistene har fått til. Gøy var det lell. Det kuleste var likevel at Christian fikk meg til å tegne et selvportrett og tok bilde av det. Yay!

Det aller beste var likevel at han korrigerte meg underveis og sa at «Nei, det får du ikke si!» Han spurte meg hvorfor jeg begynte å blogge, og jeg sa at vel – jeg hadde tenkt at hvis folk kunne lese det Brage skrev hver dag, kunne jeg også prøve meg. «Du får ikke gi Brage æren for dette også! Han får altfor mye skryt som det er! Shush!» Det hadde aldri skjedd hvis vi ikke kjente hverandre.

Verste spørsmål:

«Men hvorfor blogger du ikke sexlivet ditt, da, Ida? Du blogger jo om utrolig mye annet privat?» Jeg har jo aldri vurdert å blogge sexlivet mitt en gang, så her måtte jeg tenke superraskt og finne ut hvorfor jeg ikke har det. Generelt sett har jeg en regel om at hvis jeg får et vanskelig spørsmå, svarer jeg noe om svigermor. Jeg kan jo ikke blogge sexlivet – svigermor leser bloggen. Er familien positiv? Ja, til og med svigermor har bidratt! Stakkars svigermor ^_^

Beste spørsmål:

Mange flere enn det som kom med i intervjuet. Problemet med featureformen, var at det skulle handle om meg, ikke om boka. Så mens jeg listet opp tall og statistikk i rasende fart, stod det bare «Ida vet hva hun snakker om.» Miff. Jeg vet at det er den riktige måten å gjøre det på, men jeg vil jo prate sak.

NRK, eller Harald Eia:

Dette intervjuet ble kjørt to ganger: En gang på telefon mellom Eia og meg, samt én gang foran tv-kamera. Fordelen var at jeg hadde hørt nesten alle spørsmålene før og hadde svar på dem. Ulempen var at Eia visste hva jeg kom til å svare og kunne sette meg fast, grille meg hardere eller overhumple meg. Du får jo ikke sitatsjekk på TV, og Eias rolle som «koselig og pratsom» endret seg i det øyeblikket kameraet kom på.

Da ble han krass, kjapp i avtrekkeren og naglet meg til veggen med blikket. I tillegg stilte han dummere spørsmål på TV enn på telefon, som en del av konseptet. «Mannen i gata tror jo..» ble byttet til «Alle mener jo at…» under opptaket. I tillegg hadde han fått meg ut på en diskusjon av åpne forhold og personlige erfaringer på telefon, og han brukte det i intervjuet, hvor jeg ikke kunne vri meg unna. Jeg hadde sagt at Danny og jeg har et åpent forhold, som er sant, innenfor en slags Simone de Beauvoir-Sartre-definisjon av åpent forhold, men jeg var ikke klar for å snakke om det på TV.

Settingen «diskutere ulike erfaringer på telefon» var ganske annerledes enn «svare overhumplende spørsmål med kamera i fleisen og lyskastere overalt», og jeg syntes det var hakket sleipere enn jeg forventet meg. Noe av problemet med å bli filmet til et konsept du ikke får 100% forklart, er at du ikke vet hvordan du kommer til å bli fremstilt, eller hva slags settning du havner i. Ja, det er et seriøst program, ja, det kommer til å handle om kjønn, sex og kjønnstereotyper – men hvem er de andre deltagerne? Kort sagt – jeg satt igjen med en «Hm, hva bega jeg meg egentlig ut på nå?»-følelse etterpå.

Verste spørsmål:

«Og du har hatt sex med andre selv om dere er gift?» Hallo! Vi snakket om kjønnstereotyper, sjalusi og skeiv teori! Så off topic! Og jeg kunne ikke utdype eller forsvare meg. Bah.

Beste spørsmål:

Veldig mange. Alt fra diskusjonen om hvordan begreper som «billige damer» overlever til «er legning medfødt eller sosialt tillært?» Jeg fikk mulighet til å synse om ting jeg ikke har formell greie på, og ting jeg har formell greie på i skjønn forening. Det var mange gode spørsmål som dukket opp underveis.

Radiorakel:

De er så fine folk, Radiorakel. Jeg fikk nesten en time på radio, jeg fikk bestemme sangene selv, jeg fikk prate uhemmet feministisk teori og puling uten noe sensur, og journalisten betrodde meg at han bare hadde lest tre bøker i sitt liv, men min hadde han lest to ganger.

De var uten tvil de best forbredte av alle journalistene jeg har pratet med, de hadde to ark fulle av relevante spørsmål, de hadde lest gjennom boka og funnet frem kule sitater og eksempler, og det eneste problemet var at vi ikke strukturerte oss godt nok og at praten rett og slett satt litt for løst. Vi glemte tiden, og de stoppet meg ikke når jeg først begynte å snakke om noe. Bummer!

Verste spørsmål:

Jeg fikk bare gode spørsmål. Vi hadde en god radiodialog, end of story.

Beste spørsmål:

Ting i boka de hadde reagert på underveis. «Dere skriver om fisting- er ikke det forferdelig vondt?» Så fikk jeg forklare, utdype og komme med mitt favorittsitat fra lesbedamene som diskuterte fisting med oss til stede: «Har det noen gang hendt at blomsten blir så grådig at den sluker hele hånda?» «Ohyess.»

P3 – min favoritt journaliststalker:

Jeg tror jeg ble kontaktet av denne journalisten angående bloggen i sommer en gang. Hun har villet lage P2-dokumentar med meg, men ikke fått lov. Hun har villet lage klassekampenreportasje om meg, men ikke fått lov. (Braanen syntes visst vi var litt vel komersielle for kultursiden hans. LOL!) Når hun hadde fått lov til å lage en serie om meg på P3 hadde jeg ikke hjerte til å si nei. Mulig jeg er litt svak for henne – hun er jo en rødhåret dame med ring i nesa. Jeg har en greie for rødhårede damer med ring i nesa, hvertfall når de er smarte og tilsynelatende enige med meg ^_^

Hun ville at jeg skulle prate om boka, om bloggen og litt om det å være offentlig psykisk syk. Hun stilte en del spørsmål, men først og fremst lot hun Danny og meg prate om det vi ville, og hun stilte ingen for private, for grafsende spørsmål. Jeg fikk fortalt akkurat det jeg ville fortelle, uten å føle meg utlevert eller presset. Vi satt i sofaen min, drakk te, spiste klementiner og gjorde opptak. Det eneste skumle var at hun trykket på «Gi Virrvarr en mikrofon og la henne få snakke»-knappen.

Et par ganger var jeg innom temaer hvor jeg tenkte: «Vent! Dette høres jo mye mer hjerteskjærende ut når jeg sier det enn når jeg tenker det!», men det gikk bra. Opptaket blir en dokumentar som skal gå i tre deler, og handle om, vel, meg. Mr. Jackson fikk også prate.

Verste spørsmål:

Tja. Jeg skjønner hvorfor hun spurte om temaet selvmord, men det var mye verre å svare på enn jeg hadde trodd. Dere skjønner, jeg har et litt galgenhumoristisk forhold til temaet. Jeg vil helst le av melodramatikken i selvmordsforsøkene mine, ikke bli sjokkert over alvoret. Omtrent en tredjedel uti svaret mitt tenkte jeg: «Auch.» Det var først og fremst fordi jeg så ansiktsuttrykket på journalisten. Vi satser på at jeg ikke har laget sosialpornografi.

Beste spørsmål:

Hun ba meg vise henne et klassisk manisk prosjekt. Resultatet ble «Idé-boksen», som jeg fyller opp når kreativiteten går fra «drypp-drypp» til «høyttrykkspyler». Vi ristet på den så den sa «pling-pling» i mikrofonen, raslet med lappene og leste høyt et par. Fine greier.

Vel, det ser ut til å være det jeg har gjort av intervjuer på en stund fremover. Kanskje Grevinnen kan anmelde de intervjuene hun har gått på alene?

Mandag 24. november 2008

Skikkelig schendisblogging: Harald Eia i stua mi

TV er skumle greier. Først blir du oppringt en sen kveld av en fyr du bare har sett på fjernsyn, og han begynner å kjøre halvannen times testintervju på telefon uten å forklare at det er nettopp det han gjør. «Jeg leste en undersøkelse om at kvinner angrer mer på one night stands enn menn. Hvorfor?» lød første spørsmål. Heldigvis er jeg en breial berte som liker å synse høyt og uhemmet, så jeg svarte ganske bra for meg.

«Flott» sa mannen som introduserte seg som Harald Eia. «Da kommer produsenten min til å ringe deg opp.» Noen dager senere fikk jeg telefon fra NRK som sa at de kom til å komme på befaring hjemme hos meg for å se om vi kunne filme der. Hjelpes, tenkte jeg. Hjemme hos. Jeg som har norges største samling av muggen mat og skitne sokker. Resultatet? Mr. Jackson ryddet og vasket som en gal, mens jeg bare…gjorde ingenting. Som en gal. Sånn er det i blant.

Grytidlig fredag morgen ringte NRK på døra. En smilende dame småløp inn i leiligheten vår, tok en bråte bilder og løp ut igjen. Rundt tolvtiden idag kom kamerateamet. De hadde med seg nok utstyr til en liten armé og fylte opp kjøkkenet mitt. Jeg skjønte at «Virrvarr, skal du bildeblogge noensinne, så må det være nå.» Så jeg fant frem kameraet og knipset alt som skjedde. Jeg lånte kamera av svigermor, btw. (Nå som jeg har kamera, skal jeg jammen få gjort noen bilde-meme’er folk har tægget meg med for tusen år siden. Mas på meg.)

Her er litt av alt utstyret de hadde med seg. En tredjedel, omtrent.

Mens jeg passet utstyret, gikk kamerateamet for å ta lunsj. Jeg benyttet tiden til å sminke meg kraftig – de hadde med noen gigantiske lyskastere og anbefalte meg masse pudder. Her er et bilde som viser hvor flink jeg er til å ta selvportrett.

Heldigvis var Mr. Jackson der til å dokumentere hvor gira jeg egentlig så ut.

Så kom kamerateamet tilbake. De var en slags blanding av enmannsorkester, Ghostbusters og Men In Black. Søte var de. Dette er den ærverdige lydmannen:

De rigget til lys og kameraer med en zenbuddhistisk ro. Vel, nesten. Det ser sånn ut på dette bildet.

Her er en kameramann som gir instruksjoner til resten av teamet.

Vips, så var Harald Eia på plass i stua mi, også.

Han kjedet seg litt mens kamerafolkene stresset rundt. Eventuelt prøvde han å immitere orangutang for å muntre meg opp. Kanskje litt begge deler.

Jeg fikk selvfølgelig ikke ta noe bilder under TV-opptakene. Dere kan glede dere til høsten 2009, fordi da skal programmet sendes på TV. Jeg ble pepret med alle mulige spørsmål og svarte så fort og så godt jeg kunne. Det var ganske stor spennvidde – fra spørsmål om essensialistisk syn på kjønn til: «Du er gift. Har du ligget med andre mens du var det?» Hvorpå jeg plumpet ut med et «jah?» fordi settingen var så diskusjonsaktig og jeg nesten glemte at jeg skulle på TV. Jeg satser på at jeg ikke får tusen slibrige tilbud fordi jeg outer min og Mr. Jacksons egendefinerte versjon av trofasthet i beste sendetid.

Etterpå tok vi det klassiske «Se! Jeg har møtt en kjendis!»-bildet. Harald har en fin grimase som matcher den litt uggne situasjonen «kan ikke du ta bilde av oss sammen?» Vakkert, hm?

Uansett – jeg tror dette er det første kjendisbildeblogg-innlegget på Roteloftet. Fancy, hva? Snart skal jeg begynne med paparazziblogging og «tabloid overskrift, intet innhold»-blogging. Heng med!

Onsdag 12. november 2008

Roteloftet skriver mediahistorie

Sier Jan Omdahl i en kronikk på dagbladet.no idag, hverfall. Jeg er smigret.

Likevel, jeg tror jeg opprinnelig fikk muligheten til å bli sett med min mediekritikk nettopp fordi avisene hadde mulighet til å bruke ordet «sexforfatter» i en overskrift for et par dager siden. Og selv om jeg skriver mediehistorie ifølge Omdal, var det fremdeles «Ida» og ikke «Jackson» som skrev mediahistorie på forsiden. Da Mr. Jackson piratsynset i Dagbladet, var han «Jackson», ikke «Daniel».

Så – selv om dette er veldig morsomt, fikk jeg medias søkelys når jeg snakket sex, og Dagbladet kan være på fornavn med meg, siden jeg er dame. Også jeg som synes «Jackson» er et sånt fengende etternavn? Og ja, jeg tror Fjordfitte har beskrevet disse tendensene i Dagbladet før meg…

Tirsdag 11. november 2008

Om å vokte vokterne – og reaksjonene på det

Da jeg fikk det for meg å skrive journalistanmeldelser (les en og to her), tenkte jeg ikke at det kom til å vekke mye oppmerksomhet.

Inspirert av Vampus sin kronikk om vokterne som ingen vokter, fant jeg ut at jeg kunne gjøre noe selv når jeg først skulle tilbringe ettermiddagene i intervju etter intervju.

Jeg anmelder bøker, jeg anmelder caféer, jeg anmelder opplevelser med psykiatrien og jeg anmelder filmer, TV-spill og programvare uten at noen hever et øyenbryn. Metajournalistiskken var tydeligvis intressant for journalistene. Journalisten.no gjorde en sak på anmeldelsene, og det kommer visst en oppfølgingssak i Dagbladet, også. For å gjøre metajorunalistikkeventyret komplett, gir jeg her min journalistanmeldelse av de to intervjuene om å anmelde intervjuer (omg, for en settning):

Journalisten.no

Dette var et plutselig telefonintervju hvor jeg måtte svare på direkten, og hvor den stakkars mannen nesten ikke fikk stilt spørsmål i det hele tatt. Jeg stod for all pratingen. Hans største bragd var å be meg komme med tre ønsker av en journalist som skulle intervjue meg – vi skulle jo skrive en kort artikkel. Den ferdige teksten ble bra, og han lenket ikke bare til bloggen min, men også til kildene jeg oppga. Sånt liker vi.

Verste spørsmål:
Eh. Mangelen av spørsmål, kanskje? Jeg pratet og han strukturerte det jeg sa. Tidvis begynte jeg å stille ham spørsmål, og det er jo helt feil roller. Men som sagt – det er mulig dette var et resultat av Virrvarr med mye på hjertet…

Beste spørsmål:
Å få meg til å oppsummere i tre punkter. Det gjorde det både enklere for ham og fikk meg til virke mer velformulert…

Dagbladet:

Også et plutselig telefonintervju. Jeg fikk følelse av at han satt på kontoret og hadde dårlig tid. Han virket som om han tok utgangspunkt i artikkelen på journalisten.no, ikke på innleggene jeg hadde skrevet, siden første spørsmålet hans var i rettning av: «Er du lei av slappe journalister?» Hvis han hadde skummet innleggene journalisten.no lenket til, ville han sett at storparten av anmeldelsene var helt eller delvis positive.

Jeg måtte bruke litt tid på å forklare intensjonen med anmeldelsene og at jeg gjerne ville vise hvordan intervjuene av meg ble til – siden du som intervjuobjekt sier mye av det samme til alle mediene og resultatene blir svært forskjellige. Du kan lese resultatet her. Han ville også snakke om bloggernes rolle i mediene, og om vi fungerer som «vaktbikkjer for journalistene». Jeg sa et rungende «tja».

Jeg skulle ønske vi gjorde det, og Dagens onde kvinners «I hate Dagblad og Aftenposten» har bedrevet god mediekritikk lenger. Likevel har vi – takket være twingly- horder av halvtygde avisartikler som resirkuleres på blogger rundt omrking.

Verste spørsmål:
«Men er det ikke bra som forfatter at vi snakker om litt dumme, irrelevante ting i tabloidene, da? Da er du vel salgbar?» Og jeg bare «Jøss. Hvor teite tror dere at leserne er?» Jeg måtte forklare ham at i skriftlige intervjuer så føres journalistens spørsmål sjelden opp, så hvis jeg får apeteite spørsmål som «Liker du sex?» og svarer «Ja, jeg liker sex!» så kommer det til å stå «Virrvarr liker sex!» i avisen. Dumme spørsmål får meg til å virke dum.

Beste spørsmål:
Han stilte et godt spørsmål om medienes forskjellige målgrupper og natur -at rask tabloidpresse er på jakt etter andre opplysninger enn smale tidsskrifter og ukeblader. Ja, jeg skjønner at mediene har ulike vinklinger på saker. Samtidig synes jeg ikke at det unnskylder å ikke gjøre et kjapt googlesøk og skumlese noen sider.

Vel, vi får se. Jeg var ikke forbredt på så mye reaksjoner på dette. Hva tror du er bloggerens rolle i forhold til etablert media? Hva burde være bloggerens rolle?

Oppdatert: «Jeg skulle nesten fått kjøre sitatsjekk på deg, jeg!» lo journalisten fra Dagbladet, da han ringte meg opp for min sitatsjekk. «Jeg har gjort mer research enn den artikkelen på journalisten.no,» presiserte han. «Vi må bare stille veldig spissede spørsmål. Greit om jeg siterer anmeldelsen av intervjuet i intervjuet?» Og snipp snapp snute, da var metaeventyret ute.

Søndag 9. november 2008

Journalistanmeldelser – del 2

«Gleder meg til å se en anmeldelse av intervjuet vårt på bloggen!» skrev den ene journalisten etter at jeg hadde levert tilbake sitatsjekken. Vel, siden dette innlegget tydeligvis gav pressefolka mersmak, kommer en anmeldelse av de siste intervjuene vi har gitt i forbindelse med Jenter som kommer.

Hovedforskjellen på disse intervjuene og de tre forestående var at Grevinnen og jeg hadde litt mindre nerver. Vi hadde vært i noen intervjuer, prøvd ut de forhåndsinnøvde svarene våre og snakket oss varme ved et par anledninger før. Likevel – forskjellige journalister blir forskjellige intervjuer.

Klikk.no

Dette var et intervju jeg var svært skeptisk til på forhånd. Grunnen? Innholdet og eierne på klikk.no, selvfølgelig. For dere som ikke vet det, er klikk.no Hjemmets store, nye nettsatsing hvor de lager en slags portalside for alt fra Norsk Ukeblad til Vi Menn og samler nyhetssaker for samtlige tidskrifter på ett sted. De har blogger, forum, nettmøter og et ambisiøst prosjekt om å være synlig på internett etter at enkeltsidene for ukebladene har tryna etter tur.

Jeg må innrømme det: Jeg har fordommer mot ukebladjournalister. Bare bittelitt. Hvertfall hvis de skulle slumpe til å skrive for Hjemmet, Allers, Norsk Ukeblad eller Familien. Det er sikkert fordi hvert eneste av disse bladene jeg dumper borti er så fulle av «Slanket seg tredve kg på urtesalt», «Vi kjøpte et hus med spøkelser, men TVNorge hjalp oss å bli kvitt dem» og «Det hendte meg, onkel var kleptoman»- artikler at jeg tror at de hjernedøde temaene smitter over på journalistenes evne til skriving.

Heldigvis – fordommene mine fikk seg en støyt! Journalisten fra klikk.no er kanskje den søteste og koseligste til nå, og intervjuet hun endte opp med å skrive er kanskje det jeg føler beskriver boken vår best.

Hun var ryddig, godt forbredt og stilte saklige spørsmål om bokas tilblivelse, reasearch, pulepolitiske manifest og gav oss tid til å snakke om de temaene vi syntes var viktigst – hjertesaker som at to jenter som har sex kan få kjønnsykdommer og at sexskribenter er dårlige til å dekke mangfoldet av kvinners seksualitet. Hun lot oss få ta med den feministiske argumentasjonen inn i ukebladene i mye større grad enn f.eks Dagbladet gav plass til i avisen. Mer av dette! I tillegg lenket hun til bloggene våre, og litt linklove gir det store ekstra ^_^

Verste spørsmål:
Ittno. Vi fikk bra spørsmål, og et bra intervju.

Beste spørsmål:
«Hvordan vil dere sammenligne deres prosjekt og RosaProsa-gjengens prosjekt? Og er dere forbredt på å møte kritikken de møtte?» Woho! Hun har lest andre feministiske bøker om sex, og hun har fått med seg debatten! Jeg svarte at kritikerne av RosaProsa var mest frustrert over at det bare var personlige historier, ikke tall og analyse – og vi har jo både personlige historier, tall og analyse i boka vår.

Aftenposten Aften:

Dette er det intervjuet som ble avtalt og unnagjort på kortest mulig tid. Jeg fikk en oppringning rundt fire og ble intervjuet rundt fem. Grevinnen kom seg ikke til byen så fort, så Aftenpostenmannen og jeg traff hverandre nede på Majorstua i huj og hast. Jeg koste meg verre. Det er flere grunner til det:
1. Han var sørlending, og jeg har en ting for sørlandsdialekt. Hele familien er derfra, så jeg fløt utover bordet og syntes nesten han skulle snakke mest.
2. Han var gammel, aktiv blogger og begynte intervjuet med å prate mye blogg. Dere vet hvordan det er når bloggere møtes? Det blir koselig og internt på samme tid.

Hovedforskjellen på Aftenposten Aften og de andre journalistene, er at han spurte mer om bloggen og bruk av bloggen i skriveprosessen enn de andre. I tillegg stilte han gode, og tidvis litt vanskelige spørsmål om gutterollen og det å skulle kjøpe sexbok i det hele tatt. «Kan ikke unge gutter ALT om sex, da?»

Og jeg tenkte: «Tja. Alle de unge guttene jeg kjenner har jo aldri kjøpt sexbøker – men de har spurt meg om grisete ting…Personlige eksempler tells ikke. Hm. Sii deet?» Ellers ble det et intervju i ordspillets tegn, siden vi lo og kniste av utsagn som «pekefingerfri fingerpulebok».

Fotoshooten skjedde ute i hagleværet, og jeg var veldig lettet over å møte den første fotografen som ikke ville ha meg til å smile stivt. Jeg er også fornøyd med det ferdige intervjuet. Også lenket han til bloggen. Fine mannen.

Verste spørsmål:

Egentlig – den verste opplevelsen med dette intervjuet er vignettfotografiet de har brukt på Aftenpostens nettsider med bare haken min. Jeg skal aldri gå usminket ut igjen.

Beste spørsmål:
Alle spørsmålene om unge gutter og vanskeligheten ved å kjøpe sexhåndbok. Jeg ventet dem ikke, jeg hadde ikke tenkt ut noe svar og det var godt spurt.

Radio Norge:

Radio Norge, gamle Kanal 24, ringte oss og ville ha et intervju på direkten. Vi satt på forlagskontoret og signerte bøker og fikk hvert vårt headset med microfon slik at vi kunne snakke og skrive på en gang. Jeg fikk litt følelsen av å raide i World of Warcraft med Ventrillo på øret, foruten det faktum at mine medspillere snakket om puling, ikke om orker og troll.

Vi sa ikke teite ting på radioen, men for noen spørsmål vi fikk. Grevinnen og jeg har en liste over «Smarte svar på dumme spørsmål» og vi fikk brukt nesten samtlige i dette intervjuet. «Ida – du er jo gift med en mann. Føler han seg truet av at kona går rundt og snakker om lesbesex?» «Maren – hva synes mamma om boka?» Vi brautet oss til å snakke mest mulig om boka og minst mulig om oss, men det var ikke enkelt.

Verste spørsmål:
«Såh – boka heter Fittepositiv?» Vi innså på dette stadiet at journalisten ikke hadde gjort research utover intervjuet med oss i Dagbladet. Eller – å se på bildet i Dagbladet. Vi måtte fortelle at boka het Jenter som kommer og at vi hadde brukt ordet «fitte» på en positiv måte.
Som en klar nummer to kommer: «Så du har alltid vært intressert i sex, Maren?»

Beste spørsmål:
«Er den bare for lesber, da?» Nei, det er ikke et imponerende spørsmål, men vi fikk hvertfall snakke litt om konseptet for boka.

Konklusjon? Jeg har ikke hørt innslaget, så gi gjerne lyd fra deg om du fikk det med deg…

Hittill har ukebladene overrasket positivt, mens radioen ikke har imponert nevneverdig. Riksavisene har vært som forventet, og tidvis bedre enn forventet. Neste uke skal vi i InSide, Hva Skjera, Cupido, Natt og Dag, Radiorakel og mange flere. Intressert i å lese anmeldelser av det også?

Fredag 7. november 2008

Her er bildene fra Dagbladet!

Ja, det var slitsomt å ta dem – men ble de ikke veldig kule? The awesome fotograf of Dagbladet Fredag, Lars Myhren Holand, har latt meg få lov å legge de beste bildene her på bloggen. De er fra denne artikkelen. En del av dem er i artikkelen på nett, men det er noe snask spesielt for dere som er blogglesere, også For dere som ikke kjenner oss RL, så er jeg den blonde butchen og Grevinnen den mørke femmen. Jupp. Og ja: Grevinnen har en «behind the scenes»-fotobloggpost. Sjekk den ut

Ja, vi har orgasmedemo. Neida, ingen glodde der vi sto på Aker Brygge. Dette skjer hver dag.

Etter dette forsidebildet har faktisk en del journalister spurt om boka heter «Fittepositiv»…

Jeg klamrer meg til vibratoren i fotografens skitne sengetøy

Og hvis du var i tvil om hva som var fingerpulingsalternativet til kondomer….

Fredag 7. november 2008

Vi er covergirls idag

Hvis du har lyst til å lese litt sensasjonsjournalistikk om Jenter som kommer er vi på forsiden av Dagbladet Fredag idag. Du finner artikkelen her. Ja, jeg Twinglypinger meg selv idag. Telefonen har ringt siden syv i dag morges. Og ja, jeg ser ut som om jeg skal spise journalist til frokost på det øverste bildet. Enjoy. Ellers, de snakket visst om oss på radioen også. Jeg fikk ikke hørt det – kan noen av dere fortelle meg hva de sa? Jeg skal ut og signere bøkene dere skal få i posten. Det er ennå ikke forsent å bestille signert eksemplar direkte fra oss her.

Oppdatert: Jeg er i Aftenposten, også. , og på klikk.no. Og ja- jeg fikk tilsendt radioinnlegget! Vi ble nevnt på Sakprosa på NRK p2: Hør innlsaget her.