Jeg hadde egentlig tenkt å la bloggferien strekke seg litt lenger, men når du får søte eposter fra Aftenposten med overskriften: «Blogge ikveld?», vet du at du har vært borte fra Internett for lenge… Mer presist har jeg fått spørsmål om jeg vil liveblogge en religionsdebatt fra Litteraturhuset. Så langt jeg har skjønt har de spurt meg, Vampus og en til for å få litt politisk bredde.
Dermed skal datamaskinen min og jeg bevege oss ned på Litteraturhuset til kl. 19. Her på bloggen kommer det til å være et livebloggingsrom vi kan krangle og kommentere underveis i til å være oppe fra rundt 18. Det er mulig det kommer et skikkelig blogginnlegg om debatten etterpå, også, siden liveblogging er en slags chatting med bloggeren som initiativtager.
Hva debatten handler om, sier du?
Vel, temaet lyder: Hva er det med religion?
I følge Aftenposten-mannen skal disse spørsmålene diskuteres:
- Hvorfor er det slik at debatter knyttet til religion blir de hardeste og heftigste i vårt samfunn for tiden?
– Hva er årsakene til den høye temperaturen og engasjementet?
– Hva gjør religionenes nye, sentrale stilling med samfunnet?
Jeg har en vag (sic!) følelse av at diskusjonen egentlig heter «Hva er det med Islam?» og at mye av innleggene kommer til å dreie seg om Muhammedkarikaturer, blasfemiparagrafen, omstridte hijaber i politiet og flammende hijaber i 8. mars-tog, muligens krydret med debatten rundt homoekteskap, samt litt Gaza som garnityr. Om jeg tar feil eller ikke, vil vise seg.
Og ja: Her er panelet – la oss introdusere dem skikkelig:
Google-biografien hans forteller meg at han er førsteamanuensis i religionshistorie på UIO, har en smartass-doktorgrad fra Oxford og har utgitt bøker om Budda og forholdet mellom religion og vold på Humanist Forlag. Litt lenger nede i søkemotorhistorikken finner vi hvor han hører til politisk: Han er prosjektleder i Civita.
Rett under finner vi et svarinnlegg på en kronikk han har skrevet, med den vakre overskriften: Totalitære Torkel Brekke.
Nok google-funfacts: Så langt jeg skjønner er det en annen kronikk han har skrevet som er utgangspunktet for kveldens debatt – nemlig «En ny religionsdebatt», der han forsøker å sette dagens religionsdebatter i sammenheng med religionens rolle i Europa historisk sett.
Virrvarrs førsteinntrykk:
Perspektivet hans som går på at vi alltid har knyttet sammen “norsk” med “protestantisk kristen” er intressant nok. Virker som en veldig stødig fyr faglig, selv om jeg er politisk uenig med ham.
Stakkars Torbjørn. Jeg trenger jo ikke presentere ham – du vet jo hvem han er. Det er problemet med å være en så profilert politiker: Alle vet hvem du er. Jeg hører navnet Torbjørn Jagland og får en assosiasjonspakke som lyder: «Gro har gått av som statsminister, 36,9, Min europeiske drøm, Anne Holt som justisminister, Bongo fra Kongo», akkompagnert av en snutt fra en Ole Paus’ sang:
Jeg vet at Jagland vil fremstå som en seer med visjoner bak alt det han gjør – så da er det bare en av hans idéer at ministern meldes inn i parti’ tidligst dagen før?
Jeg traff ham en gang som fjortenåring på Storbyen Kjøpesenter i Sarpsborg. Det var valgkamp, og han stod der mutters alene og delte ut roser til forbipasserende. Jeg stoppet opp og stilte ham masse «Jeg har vært på åpent møte i Ungdom mot EU-ikke kom her!»-spørsmål om EØS, men han ville ikke prate. «Ta denne rosen og be mamma stemme Arbeiderpartiet.»
Uansett: Jeg tror han er invitert til å sitte i debatten fordi han kom med krass kritikk av regjeringens behandling av blasfemiparagrafen i et menneskerettighetsperspektiv.
Virrvarrs førsteinntrykk:
Jeg har ikke noe førsteinntrykk, jeg har bare masse fordommer. Kjære Torbjørn, jeg tror du kommer til å prate masse piss. Det hadde vært kjekt om det ikke ble tilfelle, dog. Suprise me.
Neste dame ut i panelet har jeg aldri hørt om, så her får Google lov til å skrive biografi igjen. Hun er biskop i Tunsberg bispedømme (Altså Vestfold og Buskerud for deg som ikke har snøring på forholdet mellom bispedømmer og fylker), og er Norges andre kvinnelige biskop etter Rosemarie Köhn.
Hun har markert seg i religionsdebatten med å mene at trossamfunn må få untak for likestillingsloven hvis de ønsker det, samtidig som hun mener at Kirken også bør miste vikselsretten, og at vielsen deles i to deler: En obligatorisk, juridisk del og en valgfri religiøs sermoni.
Ellers er hun en av to biskoper som har gått åpent ut om at de har endret syn i spørsmålet om homofile prester. Googlebiografien hennes forteller ellers at hun har gitt ut en bok med prekeskisser og ellers synes det er for mye fyll i kyrkja. Hvem skulle ha trodd det? (c;
Virrvarrs førsteinntrykk:
Den logiske representanten fra Statskirken, antar jeg? Relativt anstendig? Ikke noen jeg forventer meg noe veldig spennende fra, heller. Jeje.
Åh, Bushra Ishaq. Google er ikke noe snill med deg. Hvis du leser dette blogginnlegget, så send meg en mail: Jeg synes du fortjener en liten hjemmeside, en liten wikipediaartikkel, en blogg, et eller annet som forteller hvem du er og hva du gjør som dukker opp over alle de massive angrepene på deg som dukker opp øverst i søkemotorhistorien. Vi kan fikse det. Seriøst. Hvem er du i følge Google?
Hege Storhaug lurer på om du lurer folk til å tro at du er snill og liberal når du rusler rundt uten hijaben din, om du egentlig dømmes etter Sharialover når du kommer hjem fra skolen.
En bunch søppelbloggere bruker spalteplass på å stille spørsmålet: «Bushra, hvor dum går det an å bli? Du må jo vite det?»
Langt nede, under Document.no sin kritikk av deg, finner jeg Dagsavisen sin artikkel der det står at du ble «utsatt for hets og trusler under hijab-debatten».
Duh. Etter å ha bladd halvannen side med Google-greier, finner jeg ut at du er medisinstudent og muslimsk feminist. Som sagt, du trenger en hjemmeside. En søkemotoroptimalisert en.
Virrvarr sitt førsteinntrykk:
Etter å ha lest gjennom så mye kritikk av det damen har sagt og skrevet, gleder jeg meg til å se henne i aksjon. Jess. Hun må ha litt av en ryggrad som har klart å stå gjennom hele den sinnsyke hijabdebatten – samtlige av stortingspolitikerne våre backet jo ut.
Vel, dette er altså utgangspunktet. Stikk innom Litteraturhuset hvis du har tid og mulighet. La oss håpe det blir en intressant debatt. Hvis ikke kan vi le av den i live-blog-chatten (c:
(Og ja: Dette var mitt innlegg nr. 500. Fanfare og konfetti, nå.)
Det var en gang en søt, liten overivrig valgkampsekretær for Rødt som fikk en utrolig bra idé til støttekampanje for The Pirate Bay. Store deler av gamle og unge over hele verden deler og «stjeler» copyright-beskyttet materiale, og å skulle straffeforfølge fildeling er å kriminalisere store deler av befolkningen. «En side der alle som har fildelt noe ulovlig kan laste opp bildet sitt!» tenkte valgkampsekretæren – dét er jammen en god idé!
Desverre var valgkampsekretæren bedre i Photoshop enn han var med sånne kodegreier, så han kontaktet den lille, røde partiet sine ivrige små nerder. «Lag en sånn nettside til meg!» proklamerte han. «Spre den for hele verden!»
Halvannet døgn med knoting senere, var Filesharer.org klar til å møte Internett. Dere som bare er ute på nett for å hente epost og avbestille bøker i Bokklubben er kanskje ikke klar over at Internett er sitt eget land, med sine eget språk og egen dynamikk, og ikke minst med sine egne utfordringer. Filesharer.org har hatt over femti tusen unike besøkende siden den ble lansert – jeg tenkte jeg skulle la dere få være med på eventyret – steg for steg:
Vi maser på venner, bekjente og sympatisører til vi har fått lastet opp ca. 100 bilder. Siden åpens for publikum.
Vi legger inn Filesharer.org på Digg, Reddit og Slashdot, samt lager en tospråklig Facebookgruppe og inviterer alt som kryper og går.
Vi blogger det og twitrer det og tvinger andre til å blogge og twitre det.
Vi sender ut pressemeldinger. Duh.
Vi sletter de første tøysebildene. Joker, Gotham. Varg Vikernes, Ila. Fritz. Den svenske kongen.
Vi får inn to hundre bilder fra ulike folk, de fleste besøkende kommer fra Twitter. Skandinavia er overrepresenter.
Noen på Reddit får paranoia og er sikker på at nettsiden bare er en felle for å kunne fange fildelere.
En musiker ringer Rødt-kontoret og skriker om at nå skal han aldri stemme på oss igjen.
Vi får små, diskréte eposter fra SUere som er misunnelige for at de ikke kom på idéen først.
Vi når forsiden av Reddit. Serveren kneler, fordi vi får 16000 på noen få minutter.
Vi ringer de serveren bor hos og sier «Eh. Hei. Vi trenger 100MB en stund, istedenfor de 10MB vi har. Hvorfor? Vel, vi laget denne piratkampanjen og fikk den på forsiden av Reddit, også…» De snille menneskene sier vi kan få 100MB gratis så lenge trafikken varer, og heia Pirate Bay og alt det der.
Noen laster opp bilder av hele ledelsen i IFPI-Norge, IFPI-Sverige og platebransjens advokater. Vi lar bildene bli der.
Plutselig dukker Filesharer.org opp i to tråder på 4Chan – en av dem er på /b/. Vi får mange nye bilder, en del reelle, samt Pedobear, George Bush, Rick Astley (ganger fem) og en del rumpehull og hårete baller. Vi sletter bilder og spiller meme-bingo.
Skjermskudd av ulike kjendiser som «kriminelle» dukker opp på Twitter, 4chan og Digg. Nytt meme?
Noen på Reddit er overbevist om at vi er betalt av CIA og skal arrestere alle som laster opp bildene sine. Vi lenker til Facebook, og alle vet at det er kontroller av CIA.
Vi når fem hundre bilder, og det kule er at det er fra hele verden. Tailand? Yes. India? Jup. USA? Massevis. Storbritannia? Åjada. Skandinavia? Bøtter og spann.
Noen prøver å starte en digg-tråd basert på et bilde av en liten jente fra Molde under tittelen «Hot filesharer!»
Vi får skryte og takkekommentarer fra helt fremmede mennesker fra hele verden via Twitter, Facebook og epost.
Folk legger ut lenker til filesharer.org på en rekke Pirate Bay-støttegrupper og kanaler og ukjente utlendinger kaller den “den offisielle støttekampanjen”.
Vi får epost fra en snodig kar som gjerne vil komme i kontakt med denne pene Mari Eifring han fant på Filesharer.org. (Jess, hun som er leder i Rød Ungdom, vettu.)
Vi forsvinner fra forsiden på Reddit, og hovedtrafikken kommer nå fra Twitter. Microfeeden på nettsiden vår blir lengre og lengre.
Det begynner å bli sent, og vi får flere og flere bilder lastet opp ettersom alle på den andre siden av kloden kommer på jobb. Det kommer færre og færre tullebilder.
Vi samler sammen lenker til ulike artikler og mediainnslag om kampanjen. Det har ikke tatt av, det er bare dekket av Vårt Land, Teknofil, Hyperion, og vært med i et par radioprogrammer.
Vi laster opp bilder fra engasjerte voksne som ikke greier å laste opp bilder selv. Vi får bildene på epost. Pussig nok gikk det ikke ann å laste opp .bmp-filer, gitt (c:
Vi bestemmer oss for å sitte vakt over siden utover natten og slette ufine bilder når de kommer. Noen sitter til tre, noen sitter til seks. Nestemann skal på klokka syv…Eller. Ja. Skulle det. Mellom seks og syv på morgenen blir det lastet opp nesten syv tusen pornobilder.
Klokken åtte sover alle de små nerdene. Det gjør ikke VG.
Klokken halv ni blir vi vekket av en fortvilet Torstein Dahle som lurer på hva denne filesharing-siden i Rødt sitt navn er, hvorfor den er dekket i «The best of Rotten.com» og hva i all verden han skal si til VG.
Vi lager små sanger mens vi sletter alle de ekle bildene. «Tiss-tiss-tiss-do-eeeen maaaann fikk skutt av fjeeeeseeet!-baller-balle-balle i klem!» Det går fort.
Vi innser at det kom inn mange hundre reelle bilder sammen med alle hengeballene. Jeej.
Den ivrige valgkampsekretæren må innrømme at han tenkte mer på gjennomføring av kampanjen en informering av ledelsen. Pyttsann.
Nå vil gjerne media høre om kampanjen. Vi får masse treff og nye bilder via artikkelen på VGnett, samt en del skuffede meldinger: All pornoen hadde forsvunnet før artikkelen ble publisert.
Jeg takker nei til å delta på noen TV-programmer for å snakke om kampanjen og all pornoen folk lastet opp, jeg er heldigvis opptatt.
Konklusjon? Det var en morsom og vellykket aksjon, alt i alt. Jeg er litt sjokkert i over hvor mye trafikk det faktisk blir på en side som når de store, engelske sorteringstjenestene. Plutselig føltes bloggen min veeeeldig liten. Noen syntes det var fælt at det dukket opp så mye porno og fjas etterhvert. Jeg forventet det når vi ikke forhåndsgodkjente og bare slettet underveis. Så vet du hva du bør tenke på hvis du noen gang skal lage en internasjonal nettkampanje (c:
Jeg tror det begynte med et utsagn om at jeg var «heit med hijab». Jeg og den shcvære kjeften min. Jeg hadde fått drapert meg en gang i Cairo for flere år siden og hadde følt meg kjempefin. Litt sånn politisk ukorrekt kjempefin.
Det var et sånt øyeblikk hvor jeg skulle filosofere over hvorvidt duken på hodet fikk meg til å føle meg fanget eller frigjort, ikke lage trutemunn til meg selv i speilet og tenke «Oh, baby. You look fab!»Litt rouge, litt glitter, et godt strøk med den MAC-lebestiften, så var jeg klar til å posere for hva det skulle være. Hvem trenger hår når draperingen får frem kinnben og lange øyenvipper, hmm?
Jeg burde sikkert skrevet noe seriøst og meningsbærende da de diskuterte hijab-bruk i politiet og hijaber med Vålerenga-mønster. Neida. Virrvarr er både flåsete og blasfemisk på en gang: «Jeg er heit med hijab».
Jeg burde jo ha sagt: «Forsvaret har godtatt at vi har soldater med hijab og turban siden 1988. Hvorfor er politiet så annerledes?» Djizz, jeg burde ha sagt det jeg egentlig føler i debatten:
At jeg ville vært mye mer komfortabel med en hijabkledd politiberte enn jeg er med blonde, bøse gutter på slutten i tjueåra i samme typen uniform. Jeg stoler ikke på unge menn som trener mye. Jeg har jo fordommer, jeg også.
Uansett, utsagnet om hvor bra jeg så ut med hijab ble selvfølgelig fulgt opp av den klassiske: «Pics or it didn’t happen.» Så jeg fant et sjal og begynte å snurre rundt hodet. Det kunne umulig være noen kunst å ta noen håtte bilder av meg selv med skaut?
Få minutter senere måtte jeg gi opp. Jeg klarte ikke å kopiere Cairo-looken og jeg innså at jeg måtte finne en oppskrift. Etter litt googling fant jeg disse instruksjonsfilmene på hvordan ta på hijab:
De har filmer om hvordan ta på ulike hijab-stilarter. I denne filmen lærer du hvordan spraye hijaben stiv med hårspray og få riktig fasong på den. Du kan også føne den.
I samme serie kan du også lære hvordan gå med niqab. Her kjenner jeg at den hjelpsomme, «slik ser du bra ut»-kommentatorstemmen blir litt for freaky for meg. Beklager, men det hjelper ikke meg at det er fashionable, frøken. Du har faktisk dekket til modellen fullstendig.
Etter å ha sett en masse instruksjonsfilmer, ble jeg sittende og snoke på nettbutikker som selger muslimsk kvinnemote – fra leopardmønstrede, tynne hijaber til store, sorte niquaber. Det som slo meg er hvor mye «lese moteblad»-kompetanse du har uten å tenke over det.
Jeg leste billedtekster til ulike plagg og kjente igjen oppbygningen og strukturen i utsagn du finner i vestlige motemagasiner. Med et unntak – selvsagt: Du må bytte ut «sexy» med «modest». Bluferdige kjoler. Bluferdige jakker. Vakre, bluferdige sjal. Og ikke minst:
Bluferdige badedrakter. Går du på Ahiida.com finner du to kolleksjoner: Slim fit og Modest fit.
Her er et eksempel på en bluferdig badedrakt. Den har faktisk skjørt. Jeg er litt usikker på hvordan du svømmer med langt skjørt. Like fullt:
Her er en ettersittende, og dermed ikke fullt så bluferdig badedrakt. Jeg tror det dermed ikke er en så hengiven troende badedrakt. Korriger meg hvis jeg tar feil:
Styltegeek gjorde meg oppmerksom på Twitter om at svært kristne grupperinger har vært inne på denne typen badedraktløsninger til døtrene sine. Via nettsiden Modest Swimsuits har de oversikt over bluferdig badetøy til både muslimske, jødiske og kristne jenter.
I følge artikkelforfatteren er det viktig at bluferdige badedrakter ikke nødvendigvis er for store damer, men for alle jenter som vil være kyske og dekke seg til av religiøse grunner. De linker blant annet til denne nettsiden, som er en samleside for kristne mødre som vil sy bluferdig badetøy til barna sine.
De skriver følgende på nettsiden sin:
Growing up in a family of four daughters, modesty has always been a hot topic at our house! We desire to please the Lord in the way we dress and not be a stumbling block to others. We saw a great need especially, for modest swimwear. We didn’t want to lower our standards just because we were swimming. It is my prayer that many people would be blessed by this pattern. May God be glorified by the way we dress!
Den kristne utgaven dekker ikke armer, ben og hode, men sørger for å skjule alt det vestlig kultur ikke synes bør vises frem:
Det artige er at mens de muslimske butikkene er veldig opptatt av at du skal kle deg bluferdig som en spirituell reise, er det først og fremst de kristne mødrenes oppgave å sørge for at døtrene kler seg bluferdig og ærer Gud. Uansett, de pussige klesplaggene over er alle reaksjoner på damer som prøver å kle seg slik Gud vil. Sånn sett er det nok passelig blasfemisk å skulle være «heit med hijab» – siden hele poenget er å holde den heite siden av deg privat.
Jeg har ikke noen skikkelig konklusjon på dette innlegget, bortsett fra at jeg tror det kan være bra å lese, bla og glo på disse filmene og skjønne at det faktisk er en egen moteindustri, ikke bare et tøystykke folk dekker til hodet sitt med. Det er en egen teknikk og estetikk som ikke jeg klarte å kopiere for min egen fotoshoot, sånn uten videre.
Å lese gjennom nettsider der religiønsutøvelse møter damemote er også ganske opplysende. Tar du bort den religiøse begrunnelsen for plaggene, sitter jeg igjen med følelsen av å ha lyst til å kritisere den samme språkbruken jeg har kritisert i damebladene før. Mye av samme skiten, men svært forskjellig innpakning.
Velg dildoer, vibratorer og buttplugs i solide, vaskbare, hudvennlige materialer som silikon, hardplast eller glass.
Velg oppladbare vibratorer, ikke batteridrevne.
En dyr leke eier masse billig skit. Myke, billige plastmaterialer som gele og gummi er uten innholdsfortegnelse og inneholder alt fra spesialavfall til mykningsmidler, i tillegg til at de smelter, brekker og er vanskelige å holde rene. Gå for kvalitet når du kjøper nytt. Bruk kondom med kjipe leker du allerede har.
Det finnes masse gode økologiske glidemidler hvis du vil velge grønt.
Les anmeldelser på Internett. Hvis alle skriver at leken du vurderer å kjøpe går i stykker på null komma svusj, er den ikke et godt miljøvalg.
Det kjipe er at hele miljøperspektivet i artikkelen om grønne sexleketøy har forsvunnet, og alt handler om hvorvidt det er nok flatater, en miljøgift, i gele-leketøy til at de er skikkelig helseskadelige. Antonsens syn kan oppsummeres med at vi ikke må skremme folk, og at leketøy av dårlig kvalitet ikke skal skade deg hvis du bruker det «en gang i uka».
Bortsett fra at jeg misliker «ikke skrem forbrukeren, de kunne risikere å ikke kjøpe produktet»-stilen Kondomeriet viser, er avsporingen om flatater kjedelig. I tillegg blir jeg litt paff av at Kondomeriet oppererer med en onani-normal for lekene sine. Jeg tror ganske mange kan finne på å onanere mer enn én gang i uken…
Uansett: Miljøartikkelen handler først og fremst om hvorfor du bør kjøpe kvalitetsleketøy som er vaskbare og varer lenge – argumenter som er like relevante enten det er miljøgifter i leketøyet ditt eller ei.
Det beste rådet om du vil ha lavbudskjettsleker er å kjøpe kondomer i tillegg og bruke det som medtode for å holde lekene rene. Ta på ett kondom når du skal bruke leketøyet, bytt når du skal bruke det på en eventuell partner og legg det i skuffen med et kondom over, så blir det ikke så ekkelt.
Dette er råd du godt kunne fått med mye av det de selger på Kondomeriet, siden mange billige vibratorer og «fitter på boks» til menn er et herk å vaske uansett. Problemet er vel strengt tatt at Antonsens budskap i artikkelen er «kjøp leketøy, det er ikke så farlig og damene vet nok ikke hva de snakker om».
Siden sexleketøy er litt show, not tell, har jeg laget en videosnutt hvor jeg viser frem et eksempel på hva jeg mener er lite miljøvennelig puleutstyr. Videoen er laget i huj og hast siden den stakkars leken skulle på lesbeparty og var på vei ut døra. Bær over med Virrvarrs klønete formuleringer, hm? Det er tross alt mitt første videoblogginnlegg:
Jess, lavkvalitets batterisluker i gele med masse mekanikk inni som gjør den vanskelig å vaske. Uansett: Selv om Kondomeriet sier at lekene deres ikke er giftige om du bare bruker dem ukentlig, har de ingen gode svar på hovedpoengene i miljøartikkelen.
Noe av det som er fint med Kjensli sin nettbutikk, er at hun har full deklarasjon på alt hun selger. Kondomeriet har ofte påskriften «Deilig dildo!» og ikke noe mer. Beklager, men jeg ville ikke kjøpt «Deilig mat!» uten innholdsfortegnelse heller. Selv om ikke maten var direkte giftig.
Svigermor er snill. Selv om jeg skal få abonnement på lokalavisen og kunne lese mine egne og andres tekster, slik at jeg skal kunne få gleden av å følge de spennende diskusjonene på baksiden (Jeg har mistet søppelkassen min! Mette-Marit burde rette seg opp i ryggen! Tørre vafler på bedehusbasaren!) og se siste krumspring fra Frp-ordføreren med et uavklart forhold til Bandidosgenseren sin, har ikke avisen begynt å lande i postkassen ennå.
Da vet svigermor råd og tar bilde av avisen til meg. Jeg tenkte jeg skulle dele det med dere. Og nei, artikkelen ligger ikke på nett. Jeg skal spørre redaktøren om jeg kan få poste det på bloggen etterhvert. Bilde er bedre enn ingenting, da.
Jess. Her står jeg og gliser i overskriften.
Her ser du den snasne illustrasjonen de har laget til artikkelen min.
Gjett hva som er neste fristen min? 8. mars! Kunne ikke vært bedre!
Journalisten.no hadde en artikkel i går om hvordan bloggere stjeler bilder uten å kreditere fotografen eller å si hvor de har bildene fra. Artikkelen inspirerte meg til å skrive en liten guide til bildebruk og kreditering, også som et ledd i det å bli flinkere til å kreditere fotografer selv.
Først: Hotlinking vs å lagre bilder lokalt:
La oss ta utgangspunkt i at du er WordPress-bruker. Når du legger ut bilder har du to muligheter – en bildeknapp (eller img-tag) hvor du kan legge inn lenken til et bilde, og en knapp for å laste opp bilder fra maskinen din og plassere i innlegget. Hvis du skal bruke et bilde fra noens nettside eller blogg, regnes det som høfligst å laste ned bildet til seg selv før du bruker det.
Hvorfor? Fordi hotlinking til et bilde gjør at den som har lastet opp det opprinnelige bildet til sin nettside, må betale for den ekstra trafikken og bruken av båndbredde det koster at du snylter på bildet. Enten du fant bildet via google-image-search og ikke aner hvem som har laget det eller har lyst til å bruke et av Buster sine bilder som dekorasjon til et dikt du legger ut på bloggen, er det høfligst å ikke hotlinke. Trykk «save image as» og last det ned.
Unntaket er sider som Flickr, som tåler ekstratrafikken ved hotlinking, og som gjerne oppfordrer til å poste bilder på denne måten. Grunnen? Når du hotlinker til noens bilde, kan de bestemme om de vil at du skal vise bildet eller ei. Hvis du bruker et Flickr-bilde og ikke krediterer fotografen, kan de enkelt fjerne bildet fra blogginnlegget ditt.
Det å lagre bildet lokalt gjelder også hvis du planlegger å bruke bilder uten lov, som fotografier fra avisartikler. Hvis du laster ned bildet og gir det et annet navn før du legger det ut, er det mindre sjanse for å bli oppdaget. Den beste løsningen er å maile avisen eller fotografen og spørre om lov, men hvis du skriver noe i huj og hast er det ok bildepirat-skikk.
Her finner du gode, lovlige illustrasjoner:
Ja, det finnes andre måter å finne bilder til blogginnleggene på enn bildesøk på Google og hotlinking av bildene i nettavisene. Mange talentfulle fotografer og illustratører lisensierer bildene sine under Creative Commons-lisens istedenfor under tradisjonell Copyright, og gir deg dermed muligheten til å bruke bildene deres fritt på bloggen, så lenge du sier at du har det fra dem.
Dette er bilder som ber om å bli brukt, så du kan se på prosjektet om å bruke lovlige bilder i bloggen som noe mer positivt enn å unngå å gjøre noe kriminelt: Du bruker arbeidene til små, ivrige kunstere istedenfor å reprodusere fra de store gutta, som Scanpix.
Her er en samlig nettsteder du kan finne illustrasjonsbilder til fritt bruk:
Wikimedia Commons har bilder, filmer, illustrasjoner og lydklipp du kan dele, bruke og modifisere fritt. Siden nesten alle illustrasjonsbilder på Wikipedia er Wikimedia Commons betyr det at du finner illustrasjonsbilder til alt fra molekylstrukturer til kjente personer her.
Flickr gir deg muligheten til å bla gjennom bilder etter hvilken Creative Commons de er lisensiert under.
Stock.xhng er en stor fotoside der du kan finne bilder du kan bruke lovlig og gratis, både til bloggillustrasjoner, webdesign, bakgrunnsbilder og mye mer. De har også bilder du kan modifisere og få bruke til kommersielt bruk. Anbefalt av PeterAndreJ
Dreamstime er også et godt sted å finne gratis bilder du kan bruke fritt, anbefalt av Greylady Hun har forresten et innlegg om samme problemstillingen idag, også.
Getty Images er også et alternativ når du leter etter bilder du ikke behøver å betale for som du kan bruke lovlig. Kristin Storrusten tipset meg om denne.
MorgueFile har høyoppløsningsbilder til fritt bruk – her ble jeg tipset over twitter av Nina Eide.
Når du finner Creative Commons-lisensiert arbeid, støter du på en rekke symboler og symbolkombinasjoner det kan være greit å vite betydningen av:
Attribution:
Dette symbolet betyr «Attribution», som igjen betyr: Bruker du dette åndsverket, må du si hvor du har det fra.
Share Alike:
Share Alike betyr: Du kan dele dette åndsverket så fritt du vil, så lenge alle andre får ha samme rettigheten når du gjør det. Hvis du skriver et dataprogram, og så har Windows lyst til å bruke det, har de ikke lov til det, med mindre alle andre har like stor rett til å dele det og bruke det som de hadde. For eksempel.
Non-commercial:
Du får lov til å bruke dette åndsverket om det ikke er til kommersielt bruk. Enkelt og greit.
No derivative:
Dette symbolet betyr at du ikke kan basere nye verker på et eksisterende åndsverk under denne lisensen.
Som regel bruker de fleste som lisensierer verkene sine under Creative Commons med mer enn én lisens. Alt som står skrevet og tegnet på Revolusjonært Roteloft er under en Attribution Non-Commercial No Derivatives -lisens. Det betyr at alle kan kopiere det jeg lager for ikke-komersielle formål så lenge de sier at de har dem fra meg. Å endre tekster og bilder jeg har laget er ikke greit.
Hva slags lisensiering har du på bloggen din? Har du noen form for copyright eller lisens i det hele tatt? Har bloggsystemet ditt copyright på innholdet ditt?
Jeg får strenge spørsmål i kommentarfeltet om jeg er med i noen av demonstrasjonene som raser i Oslo disse dager. Svaret er nei. Ikke fordi jeg er motstander av demoer, fakkeltog, punktmarkeringer og åpne møter, men fordi Virrvarr + store forsamlinger ikke alltid går like bra om dagen. Jeg har vasket huset for Gaza. Eller noe i den stilen.
Nå skal ikke dette innlegget handle om hva jeg synes om å slå gamle folk fra indremisjonen som var så teite å ha med seg et Israelflagg i sentrum. Det skal ikke handle om politiets oppførsel mot demonstrantene. Det skal ikke handle om all aggresjonen Israels oppførsel vekker i folk rundt om.
Det skal ikke handle om hvordan molotovcoctails og tåregassregn tar oppmerksomheten bort fra lidelsene på Gaza, og gjør det vanskelig for mange å støtte en god sak og skremmer dem fra å gå i demoer siden. Det skal handle om hvordan folk bruker sosiale medier til å dekke opptøyene i Oslo sentrum.
Jeg har fulgt tidsskriftet Frontlinjer fra de var en liten fanzine som ble solgt på stiftelseslandsmøtet til Rødt. De har i tiden som har gått siden da bikket mellom å være nerdebladet for raddiser som vil skrive om hjertesaken ingen andre bryr seg om og venstresidas Se& Hør.
Men i det siste tror jeg de har funnet den perfekte kombinasjonen av direktejournalistikk og nettvirksomhet. Jeg har fulgt dem på Twitter gjennom alle demoene og opptøyene i Oslo, og kunnet lese sammendraget på nettsidene deres få timer etter at ting har skjedd.
Her er et utsnitt av hvordan twitterfeeden deres har sett ut idag:
Samtidig har denne artikkelen på Frontlinjer.no blitt lengre og lengre, og blitt oppdatert etterhvert som demonstrasjonen utviklet seg. De har også tatt bilder av demonstrasjonen og laget en ganske ekstrem billedspesial. Her kan du se demoen utvikle seg fra barn med jukseblod på klærne til et totalrasert McDonalds.
Mads Gilbert er blitt mest sitert på utsagnet «Vi lever i historieboka nå. Alle!» i forbindelse med bombingen av Gaza. Det gjelder også alt som har skjedd i Oslo sentrum de siste dagene, og aktivister og direktejournalister får dekket det på en ganske annen måte enn det tradisjonelt media kan.
Å sitte og få fortløpende oppdatering på hva som skjer når det skjer gir en helt annen nærhet og intensitet enn det selv tv-kameraer på stedet kan få til. Og siden alle har mobilen med seg, kan alle i prinsippet drive direktejournalistikk. Jeg tror vi vil få se mye mer av denne typen på-stedet-statusraporter fremover. Noen som vet om andre nordmenn som bruker Twitter til det samme?
SerendipityCat ber folk skrive noe om hvorfor de bruker Twitter og hva slags nytte de har av det. For deg som ikke har lekt med den lille, blå fuglen før: Twitter er en tjeneste der du forteller folk hva du gjør og leser hva andre gjør, i små oppdateringer på max 140 tegn.
På en måte kan du si at Twitter er en slags dynamisk utgave av statusoppdateringen på Facebook, der du selv bestemmer hvem sine oppdateringer du vil se og hvem som får se dine. Samtidig kan de 140 tegnene du får til rådighet brukes til mye mer enn å fortelle at du akkurat har spist frokost. En av invendingene til Twitter jeg har møtt oftest fra de som har lest om konseptet, men ikke brukt det, kan oppsummeres i denne Penny Arcade-stripen:
Hvorfor vil noen vite hva du gjør hele tiden? Hmm?
Jeg har funnet en del gode svar på det spørsmålet, og tenkte jeg skulle oppsummere de forskjellige, nyttige måtene å bruke en twitterkonto på:
Som RSS-leser:
Jeg har en plug-in som gjør at alle blogginnlegg jeg skriver automatisk går ut som Twitter-oppdateringer. Det gjør at alle som følger meg får beskjed når det er noe nytt på Roteloftet. På samme måte følger jeg nyhetskanaler, utelandske bloggere, journalister og tidsskrifter og får oppdateringene deres fortløpende.
Å følge Al-Jazeera sin Twitterkonto med Gazanyheter gir deg kjappe oppdateringer så fort ting skjer, samt linker til all nytt og relevant stoff. I tillegg deler folk lenker via Twitter hele tiden, og du kan få med deg nyheter og artikler som andre ser på.
Som redskap for stalking av din favorittkjendis:
Greit, de kommer nok ikke til å begynne å følge deg med det første, men oppdateringer som at «Neil Gaiman is very happy» gjør dagen min litt bedre. Enten du er fanboy, forelsket eller bare nysgjerrig – Twitter gir rom for å leve ut alle sidene av deg diskrét.
Som IRC og msn:
Twitter er like mye småprat og samtale enn den statiske beskjeden om å «si hva du gjør». Ved å sette @dendusnakkermed, kan du svare, spørre, tøyse og kommentere. Ved at folk du ikke følger snakker med folk du følger, skjer det at du begynner å legge til nye folk for å få med hele samtalen nesten av seg selv.
Det fine er at siden Twitter er nettbasert, logger du aldri «ut» og «inn» og må være tilgjengelig hele tiden på samme måte som du må være på en tradisjonell chat. Du kan ha opphetede diskusjoner med mange kjente og ukjente, men du kan også bare lese nyheter.
Som live mikroblogging:
Det hender at folk gjør spennende ting og twitrer det, også. Jeg vet om folk som liveblogger kulturarrangementer, konserter, debatter og demonstrasjoner. «Jagland prater piss. Folk sover.» «Nå bruker de tåregass!» «Publikum er fra seg!» Små, kjappe oppdateringer via mobilen når noe skjer gir en helt annen mulighet for å kommunisere hendelser enn det artikler og blogginnlegg kan.
Listen kunne nok vært enda lengre. Jeg tror at hovedgrunnen til at mange prøver Twitter og gir opp, er at systemet ikke er intuitivt når du oppretter en konto. Greit, du lager en profil. Greit, du skriver hva du gjør. Har du ikke begynt å følge noen, er det minimal sjanse for at noen følger deg, og twitringen din forsvinner ut i intet uten noen respons. Hvor er dynamikken og moroa, liksom? Slapp av, Roteloftet guider deg:
Hvordan komme i gang:
Skriv en kort, god presentasjonstekst om deg selv og last opp bilde. Link til bloggen eller nettsiden din, og oppgi det ordentlige navnet ditt. Folk som kjenner deg kommer til å søke på navnet ditt, ikke det kreative nicket, og folk som ikke kjenner deg kommer til å lese presentasjonsteksten.
Følg mange. Å følge folk på Twitter er ikke som å legge til venner på Facebook- du trenger ikke ane hvem folk er, du må bare være intressert i å lese hva de skriver. inn twitterkontoene til bloggere du leser, folk du kjenner, politikere du er enig eller uenig med og folk du kunne tenke deg å bli kjent med. De fleste får beskjed på epost når noen har lagt dem til, og sjekker ut profilen din. Vips, så er det noen som begynner å følge deg, også.
Oppdater, oppdater, oppdater. Sleng deg ut i samtaler, still spørsmål, del lenker. Å lage en twitterkonto uten å kjenne noen som har en twitterkonto er litt som å gå på fest alene – du er kanskje litt nervøs i begynnelsen, men det er masse folk der og alle vil prate.
Regn med at det tar litt tid før du kommer skikkelig i gang. Du kan ikke skrive én oppdatering og være trist fordi ingen la merke til den.
Du kan følge meg på Twitter her. Er du på Twitter? Hva bruker du det til?
Jeg skjønner meg ikke på Ipublish. Thomas Moen, Ipublishsjefen, følger meg på Twitter, og det var på grunn av ham at jeg begynte å snuse på systemet.
Jeg har snust på mange bloggsystemer før. Jeg har lekt med wordpress i mange varianter, har et utall ubrukte blogspot-blogger, har plundret med testblogger på blogg.no og vgblogg og lekt med mer obskure systemer som blogsome og MyOpera.
Ingen av testbloggene har fått meg til å skifte system, wordpress er overlegent alt annet, men det er spennende å se hva slags systemer folk bruker. Jeg liker å spionere på andre systemutviklere sitt brukergrensesnitt – hvordan de har lagt opp programmet sitt for meg som bruker.
Med alle bloggsystemene jeg har lekt med som utgangspunkt, satte jeg meg ned og laget en Ipublish-blogg. Og jeg beklager å si det: Thomas Moen med venner har kanskje det dårligste bloggsystemet jeg har vært borte i. Jeg snakker ikke om konsept, design eller hvordan de har fått profilerte tenåringsbloggere til å skrive for seg ved å gi dem ekstra oppfølging og dedikert plass på forsiden. Jeg snakker om systemet under Ipublish-panseret, og hvordan det systemet er designet for meg som bruker.
Min første reaksjon da jeg snublet over Ipublish første gang var «Jøss. Finnes det et Mac-bloggsystem?» Et par minutter med undersøkelser viste at nei, systemet var riktignok like proprietært (les: ikke fri programvare) som andre programmer fra Apple, er det utviklet av én fyr og markedsført med et Mac-inspirert navn. Likevel lever systemet så mye på følelsen av å være Mac-inspirert, at det første som møter deg når du logger inn på den nye Ipublish-bloggen din er et bilde av en berte med en Mac.
Hvis du finner ut hvordan du skal logge deg inn på bloggen gang nr. 2, da. Ipublish er også det eneste bloggsystemet jeg har lekt med hvor du ikke har en logisk innloggingsmulighet på bloggsiden din. Du må enten bookmarke innloggingslenken du får når du registrerer deg, eller så må du gå til hovedsiden til bloggsystemet, finne en bitteliten lenke kalt «kontrollpanel» og trykke der for å kunne oppdatere bloggen. Ingen «logg inn»-knapp hverken på min personlige blogg eller på hovedsiden. Jeg hører Jakob Nielsen vri seg i smerte. Det er som om jeg måtte gå til WordPress.com for å logge meg inn hver gang jeg skulle publisere noe på roteloftet.
Hovedsiden Ipublish.no er et kapittel for seg selv. Fokuset på nettsiden ligger på kjendisene de har fått til å blogge på tjenesten sammen med noen svært populære tenåringsblogger. Hvis du lurer på noe, er feedback-knappen plassert langt ute på siden og du må scrolle deg ned gjennom alle de nyeste innleggene på forsiden for å finne navigasjonen på siden.
Vel, hvis du mot formodning skulle greie å logge deg inn på bloggen din gang nr. 2, er det fremdeles en del helt essensiell bloggfunksjonalitet som systemet mangler. Jeg nevner i fleng:
Muligheten til å sortere ting i kategorier og merkelapper.
Muligheten til å lage en lenkeliste på forsiden. Sidebaren fylles automatisk opp av alle de siste kommentarene du har fått.
Mulighet for pingbacks og trackbacks.
Muligheten for å skrive HTML i innleggene sine. Den delen av editoren brekker i Firefox.
Mulighet til å se din egen statistikk.
Muligheten til å pinge tjenester som bloggrevyen.
Muligheten til å velge mellom ulikt utseende på siden din. Du kan redigere CSS’en, men det er ikke noe alle kan.
Rent teknisk er ikke Ipublish noe mer komplisert enn en WYSIWYG-editor og en bildeopplastningsmulighet med en pen, standarisert forside. På siden «Om Ipublish» står det at Thomas Moen har jobbet med publiseringsverktøyet alene siden 1998. Og ja, det minner mest av alt om hjemmesnekra webapplikasjoner jeg har sett kompiser av meg knote på egenhånd.
Personlig synes jeg det ikke er særlig betryggende at all den tekniske jobben gjøres av en fyr som også gjør all markedsføringsjobben. Når et system får mange brukere, oppstår det masse feil som dermed ikke blir fikset fordi gründeren har nok med promotering. Typiske småfeil kan være sånt som skjer når du prøver å lage punktlister og ordnede lister i Ipublish-innlegg:
Slik ser listene ut på preview:
Slik ser listene ut når du publiserer dem på bloggen:
Jeg skjønner ikke helt hvordan Ipublish-folka har tenkt når de bestemte seg at å skrive sitt eget, lukkede bloggsystem var en knallplan. WordPress vs Ipublish er som Audi vs Olabil. Mens Ipublish ikke har nok folk til å fikse feilene sine og få masse funksjonalitet, utvides og oppdateres WordPress av svette nerder og søte systemutviklere over hele verden hele tiden. Google passer på Blogger, og selv blogg.no har mer funksjonalitet og færre feil.
Samtidig skal ingen ta fra folka at de flinke på markedsføring, og siden måten de får brukere til systemet på er å gi kjendiser ekstra oppfølging og oppmerksomhet, for dermed å tiltrekke seg tenåringer som vil blogge på kjendisstedet, ikke på blogg.no…Jeg skjønner hvorfor flere og flere lager Ipublish-blogger.
Samtidig opererer Ipublish med faste elitebloggere (jeg fniser når jeg bruker ordet) når de huker inn kjendiser og putter bilder av dem øverst på siden sin. Hvis du etablerer deg som helt ny blogger har du ingen mulighet til å bli stor og få mange lesere hvis du begynner på et bloggsystem hvor du ikke kan lage lenkeliste, ikke kan pingbacke andres innlegg, ikke kan pinge tjenester som bloggrevyen og bloggsystemet ditt har statiske lister basert på hvilke kjendiser de har der, ikke hvilke som har flest lesere. Kort sagt – en dårlig deal for deg som er ny blogger.
Det verste er at om Ipublish-folka hadde solgt en pakke alá det Wangen-folka gjør med Norblogg til kjendiser og store fjortisblogger fra blogg.no, med mac-inspirert navn og standarisert design tror jeg det hadde kunnet få opp et levende bloggmiljø rundt navnet sitt på null tid. Akkurat nå markedsfører de teip-og-binders-programvare uten funksjonalitet for harde livet. Det begrenser brukerne deres til folk som ikke vet noe om blogging, eller som får spesielle frynsegoder av Ipublish.
Du liker ting rett før de blir populære. Det er en forskjell. Du liker sær musikk rett før alle skjønner at det er kult. Du liker ikke musikk alle likte i fjor og ingen liker lenger. Ikke skryt på deg å være mindre hip enn du er.
Virrvarr:
BUUUHUUU!
Bloggen:
Sådda, sådda. Du er jo kommunist og sånn. Det har jo ikke vært in siden 1910 eller deromkring.
Virrvarr:
Jeg er fremdeles ung, lovende blogger som skriver om sex. Du er klar over at jeg får lyst til å lappe til meg selv på basis av den beskrivelsen?
Bloggen:
Rull inn. Du går i terapi fordi du ikke liker deg selv og ville dø. Din mening om hva du gjør tells ikke. Dette ble vi enige om for lenge siden.
Virrvarr:
Jeg skriver jo sånn som jeg alltid har gjort! Hvorfor skjedde dette?
Bloggen:
Du må slutte å si det der høyt. Alle fra Hjorthen til MillionEuroMan har mobbet deg for det. De vet jo ikke at du var sikker på at du hadde tusen millioner lesere da du i realiteten hadde to, og at du skrev som om publikumet ditt var så stort hele veien. Folk liker å tro at du er litt lur, skjønner du.
Hahaha. Hvis han definerer din måte å blogge på som profesjonelt, bør han revurdere metodene sine. Du begynte å blogge 13. november, 2006 – right?
Virrvarr:
*sniff* Jaaa?
Bloggen:
En måned etter bloggoppstart satt du på lukket avdeling og telte tærne dine. Du har skrevet Roteloftet i en periode du var intenst studerende, og så en periode du var intenst sykmeldt. Det eneste du har vært opptatt av i den perioden, har vært innhold, og selv den biten har du ikke planlagt. Du har bare trykket publish i vilden sky.
Virrvarr:
Men nå sier de at jeg er problogger fordi jeg er i media og fordi jeg tjener penger på deg!
Bloggen:
Lol. Virrvarr, da. NAV sier du ikke får ta betalt for ting utover noen få tusenlapper fordi legen og psykologen din er veldig enig med mamma stat om at «Virrvarr skal ikke jobbe». Om du er problogger, så er du probloggeren som ikke får lov til å tjene penger. Det er en selvmotsigende jobbeskrivelse.
Virrvarr:
Men media da? Moss Avis har ringt og ringt fordi jeg tilfeldigvis har bodd et år i Moss i tidenes morgen…Og 22 desember sender P3 en lang dokumentar om meg!
Bloggen:
P3, ja. Det var de som ga deg en mikrofon og bare lot deg prate i vei?
Virrvarr:
Ja. Sleipingene.
Bloggen:
Så pr-kåt som du er, går det sikkert kjempebra. Du lager ikke en egen nettside for å utlevere privatlivet ditt hvis du er intenst sjenert.
Virrvarr:
*ser ned*
Bloggen:
Aldri fornøyd, hm?
Virrvarr:
Tittelen på innlegget er feil. Det var du som tok en alvorsprat med meg.
Bloggen:
Det er fordi jeg er smartere enn deg.
Virrvarr:
Hva synes du jeg skal gjøre?
Bloggen:
Fortsette å skrive meg som før?
Virrvarr:
Hm. Det er jo ikke så vanskelig. Jeg har jo kanskje førti ferdige innlegg som venter på en regnværsdag.
Bloggen:
Hadde du kunnet tappe mani på flaske og selge det til høystbydende, hadde vi snakket butikk.
Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
