Hun er hard i stemmen, hard i ansiktet. Javisst har hun vært innlagt på psykiatrisk. Javisst har hun spist psykofarmaka. Men psykotisk? Aldri. Hun har ikke vært ordentlig gal. Gudskjelov.
«Han er helt. Du vet. Psykotisk.»
Ordet faller tungt i gulvet. Det er en endelig dom. Det sier alt.
Jeg spiser piller mot «ordentlig» galskap. Du vet. Den galskapen du ser på film og i tegneserier. Sånn Gollumgalskap der du har stemmer i hodet ditt som kommenterer det du gjør. Hallusinasjoner.
Perioder der veggen mellom drøm og våken tilstand viskes ut. På folkemunne er depresjon en følelse. Angst er en følelse. Bipolaritet er følelser. Psykose, derimot. Det er en sinnsykdom.
På den ene siden vil Ola og Kari Nordmann at folk med sånne følelsesproblemer skjerper seg. Deppa? Cheer up, emo kid. Angst? Feiging. På den andre siden er psykotisk = klin kokos. Eller, hvis vi skal tro avisoverskriftene, potensiell morder.
Før jeg fikk medisiner, var jeg blitt veldig flink til å takle de psykotiske symptomene mine når de kom.
«Åkei. Den flekken i taket fikk akkurat ben og begynte å kravle mot meg. Har jeg spist? Har jeg drukket vann? Er det veldig lenge siden jeg sov nå? Er jeg gudsjammerlig gira? Ja på flere punkter. Ok. Prøv å løse de problemene.»
«Hm. Nå kjennes det ut som om munnen og nesen min er full av blod. La oss se i speilet. Ikke noe sår her. Ikke noe sår der. Ikke noe blod. Jeej. Da er det nok hjernen, gitt.»
Mye bedre strategier enn det som jeg pleide å ha tidligere: «Hjelp! Hjelp! Det er monstre her!», eventuelt «Hjelp! Hjelp! Jeg er syk og gal! Omg! Omg! Dette må ingen finne ut!»
Samtidig var det å få medisiner å kunne senke skuldrene, å slippe å konsentrere seg om å kontrollere alt hele tiden. Spesielt fordi tankekjøret som følger med de psykotiske symptomene er mer slitsomme en hallisene. Å ha en evig, blinkende «Jeg hater meg selv. Jeg hater meg selv. Jeg hater meg selv. Jeg hater meg selv.»-rulletekst i hodet er en påkjenning.
Nå er det sånn at det står mye om psykotiske mennesker i avisen, gjerne sammen med ord som mord og drap. Psykose blir dermed ikke bare «den ordentlige galskapen», det blir også noe som er forbundet med grove, kriminelle handlinger.
Og joda, mennesker med psykiske problemer begår mord. Samtidig er det ingen nødvendig kausalitet mellom en psykotisk lidelse og det å gå bananas med kniv i nærmeste barnehage.
Søker du på «psykotisk» på google, finner du et par artikler skrevet av lommelegen med venner, samt masse spennende avisoverskrifter. For eksempel:
Så sitter jeg her og knasker den antipsykotiske medisinen min, og tenker at «Jeje, jeg har hvertfall aldri angrepet politiet med sabel. Det er jo noe.»
Jeg opplever ikke avisoverskriftene som stigmatiserende for meg personlig. Jeg vet at det er stor forskjell på en person med et hardt tilfelle av en psykotisk lidelse som er ubehandlet og ikke har noe sted å bo, og en berte med godt nettverk og god oppfølging fra helsevesenet.
Problemet med avisoverskriftene og damen i gatas oppfatning av psykose som «den ordentlige galskapen» er at folk som sliter og har psykotiske symptomer både skammer seg mer, er mer redde for symptomene sine og i større grad kvier seg for å nevne det de sliter med til fastlege og psykolog.
Jeg husker veldig godt første gang psykiateren på sykehuset spurte meg om jeg hørte stemmer. Tankene raste gjennom hodet mitt. «Oi, nei. Skal jeg svare sant på det? Sier jeg dette er jeg avslørt. De har behandlet meg pent til nå, men DU-DUDUDU (sjebnesymfonien), da låser de meg inne for alltid fordi jeg er kokkeliko, en fare for omgivelsene, et håpløst tilfelle, ordentlig gal, nede for telling, over og ut.»
Nå hadde jeg en slags plan om å være veldig ærlig ovenfor psykologene mine, så jeg åpnet meg og fortalte. Og nei, det falt ikke et bur fra taket. Det kom ingen plutselig tvangstrøye frem fra under bordet. Vi snakket om hyppighet, om kvalitet, om situasjoner, om mestring, om medisineringsmuligheter – og først og fremst: Om hva psykotiske symptoner er for noe, egentlig.
Samtidig var det stemmene, hallusinasjonene, de rare idéene, paranoiaen og de pussige fysiske symptomene vi snakket mye om pasient til pasient på sykehuset. «Jeg tør ikke fortelle det, da må jeg sikkert være her bestandig.» «Jeg er mye galere enn du tror.» «Jeg er ikke psykotisk, men det er en usynlig morder her som vil skjære over strupene våre om natten.»
«Jeg er ikke psykotisk, men mamma stakk hull i auraen min og siden har jeg hørt englene synge.» «Det er ingen som vet det, men alle lyder høres ut som om de er inne i hodet mitt etter at jeg ble syk. Jeg kan ikke gå langs bilveien, jeg tror alltid at jeg blir påkjørt hvert øyeblikk.»
Når psykotiske symptomer = skikkelig gal og skikkelig gal = tabloidenes gale sabelmorder, gjør det at psykotiske symptomer er mer skambelagte, mer hemmelige og mer stigmatiserte enn andre psykiske lidelser. Det gjør at det er vanskeligere for folk å søke hjelp, vanskeligere for folk å snakke om og vanskeligere for omgivelsene å ikke dømme.
Sånn. Da har gale damen gjort sin del av normaliseringsprosessen.
Pling, plong, Internet. Har du lyst til å høre meg snakke om engasjement og hvordan få ting gjort, kan du sette på P3 litt over seks idag. Det er godt mulig jeg skal snakke på Juntafil rett som det er, siden de har utvidet sendetiden sin til å gjelde hele uken. Etterpå skal jeg på en debatt om nettdebatt på Smuget og prøve å blogge om det litt senere. Jeg synes det er et poeng å knytte diskusjonene om Internet til Internet, om du skjønner hva jeg mener. Er du i Oslo, kan du jo ta turen din, du også?
Jeg fant artikkelen til den nå svært så omtalte naturfagslærer Trond Baugen via Isobel som driver bloggen My Wasp In A Jar og siden jeg ikke rakk å skrive et skikkelig blogginnlegg om teksten, slang jeg en lenke til den på Twitter.
Og Twitter er en så effektiv bikube. Noen skrev eposter til rektor, noen ringte sine partifeller i Arendal, noen mailet læreren personlig, noen tok opp temaet på sin egen blogg, noen laget hash-tagen #moltemyr, noen twitret lenken på nytt og noen ringte lærer og rektor ved Moltemyr barneskole for å få et intervju eller fem.
Halvannet døgn etter at jeg hadde slengt den første lenken til artikkelen på Twitter, nådde Trond Baugens utsagn om hvordan vitenskapen har liten tillitt og Big Bang er en fantasi forsiden på Dagbladet.no.
Du kan si hva du vil om Twitter, men alle de små, blå fuglene der ute har definitivt vært med å sette dagsorden. Derfor er det veldig trivelig å bli «kreditert» med en twitter-widget ved siden av artikkelen på dagbladet.
Hva disse Moltemyrgreiene er, sier du? Åh, bare at en naturfagslærer som mener at jorda er 6000 år gammel og at evolusjonen er oppspinn har fått lov til å bruke barneskolens nettsider som sin private blogg. Artiklene har blitt fjernet fortløpende, men google har tatt vare på dem for oss. Jeg tenkte jeg skulle publisere hele den opprinnelige artikkelen her, til glede for nye lesere:
TEMA: VITENSKAPEN
Ofte får elever informasjon fra lærebøker som er feilaktige. Løsaktige teorier blir presentert som fakta og vitenskapen er ikke nok ydmyke i forhold til det de ikke vet.
Vitenskapen har liten tillit.
Vitenskapen og forskere er lite flinke til å skille mellom hva de vet og hva de tror. De kan bevise mange forhold, men på mange områder tolker vitenskapsmenn slik som de tror at ting har skjedd; de kommer med hypoteser og teorier.
På søndager på NRK TV har det gått en flott og interessant serie om planeten vår, men på mange områder blir historien framstilt på en useriøs måte. Vi får servert rene fantasier fra forskjellige vitenskapsmenn. Når vi ikke får høre hva som er fakta og hva som er teori mister programmet sin troverdighet. Det samme skjer med vitenskaplige uttalelser i skolens lærebøker. Jeg vil komme med tre eksempler:
The big bang
Vitenskapsmenn har observert at materien i verdensrommet utvider seg, akkurat som er ballong som blir blåst opp. De har klart å måle avstanden til en galakse som er hele 14 milliarder lysår unna. Dermed kan de si at verdensrommet er minst 14 milliarder år gammelt. Dette er riktig dersom lyshastigheten er konstant, men nå er det en australsk forskergruppe som mener de kan bevise at lyshastigheten har vært større tidligere, og dersom dette er riktig, så kan man ikke si at verdensrommet er minst 14 milliarder år gammelt. The big bang kan ingen bevise, men dette er en fantasi eller en teori som en del forskere har fordi de ser at materien beveger seg ut fra et sentrum. Dermed er det ikke riktig å si at verden begynte med “The big bang”, men at vi har en teori om dette.
Darwins utviklingslære
Charles Darwin hadde svært begrenset vitenskaplig materiale tilgjenglig da han framsatte evolusjonsteorien. Ikke kjente han til mutasjoner, gener, DNA eller kromosomer. Ut fra sine funn, framsatte han en teori som verden tok i mot med åpne armer, for endelig kunne folk forstå på en enkel måte, hvordan verden var blitt til.
Darwins evolusjonslære: En celle ble til ved en tilfeldighet i havet. Denne cellen utviklet seg til fisk, krypdyr, blomster, fugler, pattedyr og til sist til mennesker.
Drivkraften bak dette skulle være kampen om tilværelsen.
— Det er helt utrolig at vi kan godta en slik banal historie i dag. Vitenskaplige funn viser noe helt annet: Vi har flere millioner funn av fossiler, og disse fossilene viser rundt 300 000 forskjellige arter. Alle disse fossilene er kjente organismer. De viser ingen mellomformer som det burde være mange av dersom Darwins lære var riktig.
— Dersom Darwins lære skulle være riktig, ville det dannes nye dyrearter og planter, men det går andre veien; det blir færre arter.
— Forskeren og biokjemikeren Mikael Behe sier at hver levende celle har en svært komplisert programmering i DNA-dobbeltmolekylet slik at det er usannsynelig at det har blitt til ved en tilfeldighet. Dersom dette har skjedd ved en tilfeldighet, er det like sannsynelig at rekkefølgen av bokstaver i et leksikon er blitt til ved en tilfeldighet.
Forskere vet i dag at dyr og blomster kan ha mindre variasjoner innen hver art. Det foregår mikromutasjoner, små forandringer, som kan gi arten litt andre egenskaper. Store forandringer i cellene er dødelige. – Vi har f. eks mange raser av hunder, men alle er fortsatt hunder. Det er dette fenomenet Darwin hadde observerte da han i 1859 ga ut boka “Artenes opprinnelse”.
I det nye RLE-faget har Cappelen Damm gitt ut en lærebok som heter “Vi i verden 4″. Her er fem sider viet Darwins utviklingslære og en side er viet den kristne jula med 12 linjer. Her ser vi eksempel hvor stor plass utviklingslæren får vi våre lærebøker. Selv om utviklingslæren er seiglivet, er forskere i ferd med å avlive den.
Geologiske perioder
I boka “The Geological Work”, som kom ut I 1821 legger Charles Lapworth grunnlaget for den moderne modellen vi har for geologiske lag og geologiske perioder. Vi kan lese om kritt, juras, trias, perm, karbon, devon, silur, ordovicium, kambrium osv. Kambrium skal være geologisk lag som er 500 million år gammelt. Kritt er rundt 100 million år gammelt.
Problemet er at vitenskapen har ikke noe redskap som kan måle tid unntatt C14 datering.
Wikipedia: Metoden er basert på at alle levende organismer inneholder en liten konsentrasjon med den radioaktive karbonisotopen 14C. Så lenge organismen er i live, vil mengden av radioaktiv 14C være konstant fra næringsinntak. Når organismen dør tas det ikke lenger opp radioaktivitet, og mengden 14C i organismen går langsomt ned. Karbonisotopen med atomvekt 14, har en kjent halveringstid på 5 730 år, noe som betyr at etter denne tiden er kun halvparten av mengden 14C tilbake.
Når C14 datering brukes på organismer som har levd for mer enn 5000 år siden, blir feilmarginene svært store. Universitetet i Bergen har bl.a. utviklet en beregning for å korrigere alderen dersom den døde organismen har lagt i vann. Dersom materialet blir utsatt for radioaktiv stråling eller radioaktivt nedfall, vil alderen bli alt for høy.
Når vitenskapen sier at geologisk lag fra kambrium er 500 millioner år gammelt så er dette subjektiv gjetning. De har ikke noe redskap å måle dette med, men de sier at når de regner med at vind og vær sliter ned et visst antall cm av fjell over en million år, så kan de beregne hvor lang tid det tar for å skape f. eks et jord/steinlag på 1 meter.
Dersom det har skjedd en større naturkatastrofe, vil denne beregningen bli helt feil. Vitenskapen hevder at en større naturkatastrofe har utryddet dinosaurene, og vi vet at en større naturkatastrofe vil avsette store jord/steinlag.
Da tsunamien rammet Koha Lak i Thailand 2. juledag 2004, ble det lagt igjen et flere meter tykt slamlag. Dette skjedde på få minutter. Dersom geologer skulle beregne hvor lang tid dette hadde tatt, ved å bruke samme metode som de har brukt på å beregne geologiske lag, hadde de kommet fram til at det hadde tatt flere millioner år.
Lava fra et vulkanutbrudd på Hawaii i 1801 ble sendt inn til datering, og ekspertene mente at lavaen skulle være opptil 1,6 milliarder år gammel.
I dag har vitenskapen en mengde funn som ikke stemmer med dagens teori. De kaller disse funnene “Out of place”. De passer ikke inn.
Jeg håper at vitenskapen etter hvert blir litt mer ydmyk til sannheten der de sier hva som er fakta og hva som er usikkert eller teorier. Skolebøkene våre er dessverre alt for lite nyanserte. Ofte framstiller bøkene løse teorier som fakta.
Det festligste med denne twitterboomen er at det viser at det du skriver på Internett skriver du på et offentlig sted. Det kan leses av mange fort, og du må kunne forsvare det. Sosiale media – i forkant av massemedia. Dette lover godt.
For en uke siden var bloggmarkeringsdag for ytringsfrihet på nett. Amnesty stod bak. Jeg hadde store planer om å skrive noe, men siden alt gikk litt i stå for meg den uken, tilbragte jeg markeringen med å klippe papirdukker og kose hunden.
Jeg har vurdert flere innfallsvinkler til dette innlegget. Jeg vurderte den enkle løsningen – å lenke til underskriftskampanjen og si: «Duh! Signer oppropet om at folka som sitter fengslet for å ha skrevet om menneskerettigheter på nett må slippes ut. Ikke vær dust.»
Jeg kunne funnet flere tall på hvor mange som sitter fengslet for dette, skrevet noe politisk, noe filosofisk, noe om ytringsfrihet generelt. Det ferdige resultatet er litt annerledes, og litt over i kortprosaens verden. Her er to fragmenter om ytringsfrihet:
1.
Cairo er støv. Vi vasker klærne våre i vasken med bio-tex og henger dem til tørk fra verandaen. Tørkesnoren setter sorte merker på det lyse tøyet og når vi kler på oss, lukter vi sand. Nede i gatene blander støvet seg med stanken av søppel og piss, med de overmodne magnoliablomstene som vi tramper ned i asfalten når vi går. «Cairo er klaustrofobisk! Cairo er skitten! Cairo er bråkete!» Klassekameratene mine finner ikke stygge nok ord når de skal beskrive byen.
Jeg er forelsket. Jeg går meg vill hver dag og drikker te med nye, tannløse mennesker hver kveld. Reiselederne våre har vært i Egypt hvert år i tyve år. De driver en diger gård i Vestfold og håndplukker sesongarbeidere blant studentene.
Ahmed hadde jobbet hos dem hver sommer i fire år på rad. Den femte sommeren kom han ikke, og etter å ha undersøkt en del med familien hans kom det frem at han var i fengsel. Ingen visste hvorfor. Det er åtte år siden nå.
Vi treffer ham på hotellet vårt. Han ser ned. Han går stille i dørene. Vi sitter på verandaen på hotelrommet. Vi er ikke så mange. Det er Ahmed, reiselederne mine, bestekompisen min og meg og fem flasker cola. I ettertid har jeg lurt på hvorfor jeg fikk være med på møtet mellom mannen som akkurat hadde sluppet ut av fengsel og de gamle arbeidsgiverne hans.
Jeg fikk lov å ta notater og skrive et intervju med ham. Hvor havnet det? Skoleavisa? Skrivebordsskuffen? Det føltes riktig å ta notater. Å dokumentere. Historien hans var absurd. Han fortalte at han egentlig ikke hadde vært mye til aktivist. Han hadde vært på et møte i en studentorganisasjon som slåss for utvidede demokratiske rettigheter og hadde snakket litt for høyt om det på et offentlig sted.
Svusj- åtte år i fengsel uten rettsak. Han ble sluppet ut like plutselig som han ble satt inn. Når han snakker om forhør og forhørsmetoder ser han vekk. Jeg gir ingen detaljer her. Det er ingen vits i å beskrive tortur i detalj.
Under oss syder byen. Til å være så buktende og uorganisert, er den svært full av politi. Overvåkningspolitiet sover i trappa under rommet vårt og følger oss på lengre turer. Jentene i klassen bommer røyk av ham. Vi vitser med ham. Det ville ikke vært like gøy om vi hadde bodd her fast.
Vi ser en journalistdemonstrasjon i sentrum. Politiet behandler alle de eldre herremennene i dress som om de skulle vært Stein Lillevolden med adferdsvansker. Ahmed sier at han skal holde lav profil fra nå av. Ikke noe mer kritiske utspill fra den kanten.
2.
Shubo skulle egentlig intervjue meg om blogging. Vi endte opp med å spise to tonn ostekake og snakke om Kina. Shubo vet masse om Kina. Kinesiske akademikere, altså. Rart med det. «Alle snakker om sensur på Internett, men det er det stedet kinesere får uttrykke seg friest.» ler hun.
Hun forteller meg hvordan kinesiske nettbrukere unngår å skrive de forbudte ordene, men skriver dem likevel. Kinesiske myndigheter opererer med en liste på forbudte ord og begreper de oppdaterer hele tiden. Det kan være alt fra «menneskerettigheter» til navn på skuespillere i filmer de mener er upatriotiske.
Fordelen med kinesisk vs europeiske språk er at hvert enkelt ord er satt sammen av andre tegn, så ved å splitte opp de ulovlige ordene i sine opprinnelige tegn kan du skrive forbudte ting søkemotorene ikke snapper opp. Overfør det til norsk – det er litt som å skulle skrive «fugl» også skrive «fiskesuppe ugle glad lus» istedet.
Skrivemåten fungerer helt til det blir oppdaget og ført opp på listen av forbudte ord og begreper, et mål for googles tråling av alle sidene. Shubo forklarer meg hvordan du som administrator på et forum er ansvarlig for alt alle brukerne skriver på forumet. Det betyr at alle som driver nettsider sensurerer alt innhold for å ikke bli straffet selv.
Billedmanipulasjon er en populær gesjeft, siden du kan kalle et blide for blomst.gif, og sørge for at politiske ytringer ikke blir funnet så lett på den måten. Desto mindre slår kinesiske myndigheter hardt ned på selv harmløse ting som fanfiction. Blandinger mellom animekarakterer og OL-symbolene har blitt tatt ned og forbudt, fordi de vanærer viktige, nasjonalistiske symboler.
Internett er arena for en slags gjemsellek på kinesisk- nettsider blir store, nettsider legges ned, ord blir forbudt, nye ord oppstår, folk blir straffeforfulgt, nye folk begynner. Internett er glatt, selv når google hjelper til.
Som du kanskje har fått med deg, er jeg invitert til å dekke religionsdebatten på Litteraturhuset i kveld. Under finner du livebloggingsverktøyet – lag deg en bruker og kommenter, eller bare les feeden etterhvert som nye ting skjer. NB: Livebloggingen kommer ikke i gang før kl. 19 blank. Første gang jeg gjør noe sånt – ønsk meg lykke til ^_^
Jeg hadde egentlig tenkt å la bloggferien strekke seg litt lenger, men når du får søte eposter fra Aftenposten med overskriften: «Blogge ikveld?», vet du at du har vært borte fra Internett for lenge… Mer presist har jeg fått spørsmål om jeg vil liveblogge en religionsdebatt fra Litteraturhuset. Så langt jeg har skjønt har de spurt meg, Vampus og en til for å få litt politisk bredde.
Dermed skal datamaskinen min og jeg bevege oss ned på Litteraturhuset til kl. 19. Her på bloggen kommer det til å være et livebloggingsrom vi kan krangle og kommentere underveis i til å være oppe fra rundt 18. Det er mulig det kommer et skikkelig blogginnlegg om debatten etterpå, også, siden liveblogging er en slags chatting med bloggeren som initiativtager.
Hva debatten handler om, sier du?
Vel, temaet lyder: Hva er det med religion?
I følge Aftenposten-mannen skal disse spørsmålene diskuteres:
- Hvorfor er det slik at debatter knyttet til religion blir de hardeste og heftigste i vårt samfunn for tiden?
– Hva er årsakene til den høye temperaturen og engasjementet?
– Hva gjør religionenes nye, sentrale stilling med samfunnet?
Jeg har en vag (sic!) følelse av at diskusjonen egentlig heter «Hva er det med Islam?» og at mye av innleggene kommer til å dreie seg om Muhammedkarikaturer, blasfemiparagrafen, omstridte hijaber i politiet og flammende hijaber i 8. mars-tog, muligens krydret med debatten rundt homoekteskap, samt litt Gaza som garnityr. Om jeg tar feil eller ikke, vil vise seg.
Og ja: Her er panelet – la oss introdusere dem skikkelig:
Google-biografien hans forteller meg at han er førsteamanuensis i religionshistorie på UIO, har en smartass-doktorgrad fra Oxford og har utgitt bøker om Budda og forholdet mellom religion og vold på Humanist Forlag. Litt lenger nede i søkemotorhistorikken finner vi hvor han hører til politisk: Han er prosjektleder i Civita.
Rett under finner vi et svarinnlegg på en kronikk han har skrevet, med den vakre overskriften: Totalitære Torkel Brekke.
Nok google-funfacts: Så langt jeg skjønner er det en annen kronikk han har skrevet som er utgangspunktet for kveldens debatt – nemlig «En ny religionsdebatt», der han forsøker å sette dagens religionsdebatter i sammenheng med religionens rolle i Europa historisk sett.
Virrvarrs førsteinntrykk:
Perspektivet hans som går på at vi alltid har knyttet sammen “norsk” med “protestantisk kristen” er intressant nok. Virker som en veldig stødig fyr faglig, selv om jeg er politisk uenig med ham.
Stakkars Torbjørn. Jeg trenger jo ikke presentere ham – du vet jo hvem han er. Det er problemet med å være en så profilert politiker: Alle vet hvem du er. Jeg hører navnet Torbjørn Jagland og får en assosiasjonspakke som lyder: «Gro har gått av som statsminister, 36,9, Min europeiske drøm, Anne Holt som justisminister, Bongo fra Kongo», akkompagnert av en snutt fra en Ole Paus’ sang:
Jeg vet at Jagland vil fremstå som en seer med visjoner bak alt det han gjør – så da er det bare en av hans idéer at ministern meldes inn i parti’ tidligst dagen før?
Jeg traff ham en gang som fjortenåring på Storbyen Kjøpesenter i Sarpsborg. Det var valgkamp, og han stod der mutters alene og delte ut roser til forbipasserende. Jeg stoppet opp og stilte ham masse «Jeg har vært på åpent møte i Ungdom mot EU-ikke kom her!»-spørsmål om EØS, men han ville ikke prate. «Ta denne rosen og be mamma stemme Arbeiderpartiet.»
Uansett: Jeg tror han er invitert til å sitte i debatten fordi han kom med krass kritikk av regjeringens behandling av blasfemiparagrafen i et menneskerettighetsperspektiv.
Virrvarrs førsteinntrykk:
Jeg har ikke noe førsteinntrykk, jeg har bare masse fordommer. Kjære Torbjørn, jeg tror du kommer til å prate masse piss. Det hadde vært kjekt om det ikke ble tilfelle, dog. Suprise me.
Neste dame ut i panelet har jeg aldri hørt om, så her får Google lov til å skrive biografi igjen. Hun er biskop i Tunsberg bispedømme (Altså Vestfold og Buskerud for deg som ikke har snøring på forholdet mellom bispedømmer og fylker), og er Norges andre kvinnelige biskop etter Rosemarie Köhn.
Hun har markert seg i religionsdebatten med å mene at trossamfunn må få untak for likestillingsloven hvis de ønsker det, samtidig som hun mener at Kirken også bør miste vikselsretten, og at vielsen deles i to deler: En obligatorisk, juridisk del og en valgfri religiøs sermoni.
Ellers er hun en av to biskoper som har gått åpent ut om at de har endret syn i spørsmålet om homofile prester. Googlebiografien hennes forteller ellers at hun har gitt ut en bok med prekeskisser og ellers synes det er for mye fyll i kyrkja. Hvem skulle ha trodd det? (c;
Virrvarrs førsteinntrykk:
Den logiske representanten fra Statskirken, antar jeg? Relativt anstendig? Ikke noen jeg forventer meg noe veldig spennende fra, heller. Jeje.
Åh, Bushra Ishaq. Google er ikke noe snill med deg. Hvis du leser dette blogginnlegget, så send meg en mail: Jeg synes du fortjener en liten hjemmeside, en liten wikipediaartikkel, en blogg, et eller annet som forteller hvem du er og hva du gjør som dukker opp over alle de massive angrepene på deg som dukker opp øverst i søkemotorhistorien. Vi kan fikse det. Seriøst. Hvem er du i følge Google?
Hege Storhaug lurer på om du lurer folk til å tro at du er snill og liberal når du rusler rundt uten hijaben din, om du egentlig dømmes etter Sharialover når du kommer hjem fra skolen.
En bunch søppelbloggere bruker spalteplass på å stille spørsmålet: «Bushra, hvor dum går det an å bli? Du må jo vite det?»
Langt nede, under Document.no sin kritikk av deg, finner jeg Dagsavisen sin artikkel der det står at du ble «utsatt for hets og trusler under hijab-debatten».
Duh. Etter å ha bladd halvannen side med Google-greier, finner jeg ut at du er medisinstudent og muslimsk feminist. Som sagt, du trenger en hjemmeside. En søkemotoroptimalisert en.
Virrvarr sitt førsteinntrykk:
Etter å ha lest gjennom så mye kritikk av det damen har sagt og skrevet, gleder jeg meg til å se henne i aksjon. Jess. Hun må ha litt av en ryggrad som har klart å stå gjennom hele den sinnsyke hijabdebatten – samtlige av stortingspolitikerne våre backet jo ut.
Vel, dette er altså utgangspunktet. Stikk innom Litteraturhuset hvis du har tid og mulighet. La oss håpe det blir en intressant debatt. Hvis ikke kan vi le av den i live-blog-chatten (c:
(Og ja: Dette var mitt innlegg nr. 500. Fanfare og konfetti, nå.)
Det var en gang en søt, liten overivrig valgkampsekretær for Rødt som fikk en utrolig bra idé til støttekampanje for The Pirate Bay. Store deler av gamle og unge over hele verden deler og «stjeler» copyright-beskyttet materiale, og å skulle straffeforfølge fildeling er å kriminalisere store deler av befolkningen. «En side der alle som har fildelt noe ulovlig kan laste opp bildet sitt!» tenkte valgkampsekretæren – dét er jammen en god idé!
Desverre var valgkampsekretæren bedre i Photoshop enn han var med sånne kodegreier, så han kontaktet den lille, røde partiet sine ivrige små nerder. «Lag en sånn nettside til meg!» proklamerte han. «Spre den for hele verden!»
Halvannet døgn med knoting senere, var Filesharer.org klar til å møte Internett. Dere som bare er ute på nett for å hente epost og avbestille bøker i Bokklubben er kanskje ikke klar over at Internett er sitt eget land, med sine eget språk og egen dynamikk, og ikke minst med sine egne utfordringer. Filesharer.org har hatt over femti tusen unike besøkende siden den ble lansert – jeg tenkte jeg skulle la dere få være med på eventyret – steg for steg:
Vi maser på venner, bekjente og sympatisører til vi har fått lastet opp ca. 100 bilder. Siden åpens for publikum.
Vi legger inn Filesharer.org på Digg, Reddit og Slashdot, samt lager en tospråklig Facebookgruppe og inviterer alt som kryper og går.
Vi blogger det og twitrer det og tvinger andre til å blogge og twitre det.
Vi sender ut pressemeldinger. Duh.
Vi sletter de første tøysebildene. Joker, Gotham. Varg Vikernes, Ila. Fritz. Den svenske kongen.
Vi får inn to hundre bilder fra ulike folk, de fleste besøkende kommer fra Twitter. Skandinavia er overrepresenter.
Noen på Reddit får paranoia og er sikker på at nettsiden bare er en felle for å kunne fange fildelere.
En musiker ringer Rødt-kontoret og skriker om at nå skal han aldri stemme på oss igjen.
Vi får små, diskréte eposter fra SUere som er misunnelige for at de ikke kom på idéen først.
Vi når forsiden av Reddit. Serveren kneler, fordi vi får 16000 på noen få minutter.
Vi ringer de serveren bor hos og sier «Eh. Hei. Vi trenger 100MB en stund, istedenfor de 10MB vi har. Hvorfor? Vel, vi laget denne piratkampanjen og fikk den på forsiden av Reddit, også…» De snille menneskene sier vi kan få 100MB gratis så lenge trafikken varer, og heia Pirate Bay og alt det der.
Noen laster opp bilder av hele ledelsen i IFPI-Norge, IFPI-Sverige og platebransjens advokater. Vi lar bildene bli der.
Plutselig dukker Filesharer.org opp i to tråder på 4Chan – en av dem er på /b/. Vi får mange nye bilder, en del reelle, samt Pedobear, George Bush, Rick Astley (ganger fem) og en del rumpehull og hårete baller. Vi sletter bilder og spiller meme-bingo.
Skjermskudd av ulike kjendiser som «kriminelle» dukker opp på Twitter, 4chan og Digg. Nytt meme?
Noen på Reddit er overbevist om at vi er betalt av CIA og skal arrestere alle som laster opp bildene sine. Vi lenker til Facebook, og alle vet at det er kontroller av CIA.
Vi når fem hundre bilder, og det kule er at det er fra hele verden. Tailand? Yes. India? Jup. USA? Massevis. Storbritannia? Åjada. Skandinavia? Bøtter og spann.
Noen prøver å starte en digg-tråd basert på et bilde av en liten jente fra Molde under tittelen «Hot filesharer!»
Vi får skryte og takkekommentarer fra helt fremmede mennesker fra hele verden via Twitter, Facebook og epost.
Folk legger ut lenker til filesharer.org på en rekke Pirate Bay-støttegrupper og kanaler og ukjente utlendinger kaller den “den offisielle støttekampanjen”.
Vi får epost fra en snodig kar som gjerne vil komme i kontakt med denne pene Mari Eifring han fant på Filesharer.org. (Jess, hun som er leder i Rød Ungdom, vettu.)
Vi forsvinner fra forsiden på Reddit, og hovedtrafikken kommer nå fra Twitter. Microfeeden på nettsiden vår blir lengre og lengre.
Det begynner å bli sent, og vi får flere og flere bilder lastet opp ettersom alle på den andre siden av kloden kommer på jobb. Det kommer færre og færre tullebilder.
Vi samler sammen lenker til ulike artikler og mediainnslag om kampanjen. Det har ikke tatt av, det er bare dekket av Vårt Land, Teknofil, Hyperion, og vært med i et par radioprogrammer.
Vi laster opp bilder fra engasjerte voksne som ikke greier å laste opp bilder selv. Vi får bildene på epost. Pussig nok gikk det ikke ann å laste opp .bmp-filer, gitt (c:
Vi bestemmer oss for å sitte vakt over siden utover natten og slette ufine bilder når de kommer. Noen sitter til tre, noen sitter til seks. Nestemann skal på klokka syv…Eller. Ja. Skulle det. Mellom seks og syv på morgenen blir det lastet opp nesten syv tusen pornobilder.
Klokken åtte sover alle de små nerdene. Det gjør ikke VG.
Klokken halv ni blir vi vekket av en fortvilet Torstein Dahle som lurer på hva denne filesharing-siden i Rødt sitt navn er, hvorfor den er dekket i «The best of Rotten.com» og hva i all verden han skal si til VG.
Vi lager små sanger mens vi sletter alle de ekle bildene. «Tiss-tiss-tiss-do-eeeen maaaann fikk skutt av fjeeeeseeet!-baller-balle-balle i klem!» Det går fort.
Vi innser at det kom inn mange hundre reelle bilder sammen med alle hengeballene. Jeej.
Den ivrige valgkampsekretæren må innrømme at han tenkte mer på gjennomføring av kampanjen en informering av ledelsen. Pyttsann.
Nå vil gjerne media høre om kampanjen. Vi får masse treff og nye bilder via artikkelen på VGnett, samt en del skuffede meldinger: All pornoen hadde forsvunnet før artikkelen ble publisert.
Jeg takker nei til å delta på noen TV-programmer for å snakke om kampanjen og all pornoen folk lastet opp, jeg er heldigvis opptatt.
Konklusjon? Det var en morsom og vellykket aksjon, alt i alt. Jeg er litt sjokkert i over hvor mye trafikk det faktisk blir på en side som når de store, engelske sorteringstjenestene. Plutselig føltes bloggen min veeeeldig liten. Noen syntes det var fælt at det dukket opp så mye porno og fjas etterhvert. Jeg forventet det når vi ikke forhåndsgodkjente og bare slettet underveis. Så vet du hva du bør tenke på hvis du noen gang skal lage en internasjonal nettkampanje (c:
Jeg tror det begynte med et utsagn om at jeg var «heit med hijab». Jeg og den shcvære kjeften min. Jeg hadde fått drapert meg en gang i Cairo for flere år siden og hadde følt meg kjempefin. Litt sånn politisk ukorrekt kjempefin.
Det var et sånt øyeblikk hvor jeg skulle filosofere over hvorvidt duken på hodet fikk meg til å føle meg fanget eller frigjort, ikke lage trutemunn til meg selv i speilet og tenke «Oh, baby. You look fab!»Litt rouge, litt glitter, et godt strøk med den MAC-lebestiften, så var jeg klar til å posere for hva det skulle være. Hvem trenger hår når draperingen får frem kinnben og lange øyenvipper, hmm?
Jeg burde sikkert skrevet noe seriøst og meningsbærende da de diskuterte hijab-bruk i politiet og hijaber med Vålerenga-mønster. Neida. Virrvarr er både flåsete og blasfemisk på en gang: «Jeg er heit med hijab».
Jeg burde jo ha sagt: «Forsvaret har godtatt at vi har soldater med hijab og turban siden 1988. Hvorfor er politiet så annerledes?» Djizz, jeg burde ha sagt det jeg egentlig føler i debatten:
At jeg ville vært mye mer komfortabel med en hijabkledd politiberte enn jeg er med blonde, bøse gutter på slutten i tjueåra i samme typen uniform. Jeg stoler ikke på unge menn som trener mye. Jeg har jo fordommer, jeg også.
Uansett, utsagnet om hvor bra jeg så ut med hijab ble selvfølgelig fulgt opp av den klassiske: «Pics or it didn’t happen.» Så jeg fant et sjal og begynte å snurre rundt hodet. Det kunne umulig være noen kunst å ta noen håtte bilder av meg selv med skaut?
Få minutter senere måtte jeg gi opp. Jeg klarte ikke å kopiere Cairo-looken og jeg innså at jeg måtte finne en oppskrift. Etter litt googling fant jeg disse instruksjonsfilmene på hvordan ta på hijab:
De har filmer om hvordan ta på ulike hijab-stilarter. I denne filmen lærer du hvordan spraye hijaben stiv med hårspray og få riktig fasong på den. Du kan også føne den.
I samme serie kan du også lære hvordan gå med niqab. Her kjenner jeg at den hjelpsomme, «slik ser du bra ut»-kommentatorstemmen blir litt for freaky for meg. Beklager, men det hjelper ikke meg at det er fashionable, frøken. Du har faktisk dekket til modellen fullstendig.
Etter å ha sett en masse instruksjonsfilmer, ble jeg sittende og snoke på nettbutikker som selger muslimsk kvinnemote – fra leopardmønstrede, tynne hijaber til store, sorte niquaber. Det som slo meg er hvor mye «lese moteblad»-kompetanse du har uten å tenke over det.
Jeg leste billedtekster til ulike plagg og kjente igjen oppbygningen og strukturen i utsagn du finner i vestlige motemagasiner. Med et unntak – selvsagt: Du må bytte ut «sexy» med «modest». Bluferdige kjoler. Bluferdige jakker. Vakre, bluferdige sjal. Og ikke minst:
Bluferdige badedrakter. Går du på Ahiida.com finner du to kolleksjoner: Slim fit og Modest fit.
Her er et eksempel på en bluferdig badedrakt. Den har faktisk skjørt. Jeg er litt usikker på hvordan du svømmer med langt skjørt. Like fullt:
Her er en ettersittende, og dermed ikke fullt så bluferdig badedrakt. Jeg tror det dermed ikke er en så hengiven troende badedrakt. Korriger meg hvis jeg tar feil:
Styltegeek gjorde meg oppmerksom på Twitter om at svært kristne grupperinger har vært inne på denne typen badedraktløsninger til døtrene sine. Via nettsiden Modest Swimsuits har de oversikt over bluferdig badetøy til både muslimske, jødiske og kristne jenter.
I følge artikkelforfatteren er det viktig at bluferdige badedrakter ikke nødvendigvis er for store damer, men for alle jenter som vil være kyske og dekke seg til av religiøse grunner. De linker blant annet til denne nettsiden, som er en samleside for kristne mødre som vil sy bluferdig badetøy til barna sine.
De skriver følgende på nettsiden sin:
Growing up in a family of four daughters, modesty has always been a hot topic at our house! We desire to please the Lord in the way we dress and not be a stumbling block to others. We saw a great need especially, for modest swimwear. We didn’t want to lower our standards just because we were swimming. It is my prayer that many people would be blessed by this pattern. May God be glorified by the way we dress!
Den kristne utgaven dekker ikke armer, ben og hode, men sørger for å skjule alt det vestlig kultur ikke synes bør vises frem:
Det artige er at mens de muslimske butikkene er veldig opptatt av at du skal kle deg bluferdig som en spirituell reise, er det først og fremst de kristne mødrenes oppgave å sørge for at døtrene kler seg bluferdig og ærer Gud. Uansett, de pussige klesplaggene over er alle reaksjoner på damer som prøver å kle seg slik Gud vil. Sånn sett er det nok passelig blasfemisk å skulle være «heit med hijab» – siden hele poenget er å holde den heite siden av deg privat.
Jeg har ikke noen skikkelig konklusjon på dette innlegget, bortsett fra at jeg tror det kan være bra å lese, bla og glo på disse filmene og skjønne at det faktisk er en egen moteindustri, ikke bare et tøystykke folk dekker til hodet sitt med. Det er en egen teknikk og estetikk som ikke jeg klarte å kopiere for min egen fotoshoot, sånn uten videre.
Å lese gjennom nettsider der religiønsutøvelse møter damemote er også ganske opplysende. Tar du bort den religiøse begrunnelsen for plaggene, sitter jeg igjen med følelsen av å ha lyst til å kritisere den samme språkbruken jeg har kritisert i damebladene før. Mye av samme skiten, men svært forskjellig innpakning.
Velg dildoer, vibratorer og buttplugs i solide, vaskbare, hudvennlige materialer som silikon, hardplast eller glass.
Velg oppladbare vibratorer, ikke batteridrevne.
En dyr leke eier masse billig skit. Myke, billige plastmaterialer som gele og gummi er uten innholdsfortegnelse og inneholder alt fra spesialavfall til mykningsmidler, i tillegg til at de smelter, brekker og er vanskelige å holde rene. Gå for kvalitet når du kjøper nytt. Bruk kondom med kjipe leker du allerede har.
Det finnes masse gode økologiske glidemidler hvis du vil velge grønt.
Les anmeldelser på Internett. Hvis alle skriver at leken du vurderer å kjøpe går i stykker på null komma svusj, er den ikke et godt miljøvalg.
Det kjipe er at hele miljøperspektivet i artikkelen om grønne sexleketøy har forsvunnet, og alt handler om hvorvidt det er nok flatater, en miljøgift, i gele-leketøy til at de er skikkelig helseskadelige. Antonsens syn kan oppsummeres med at vi ikke må skremme folk, og at leketøy av dårlig kvalitet ikke skal skade deg hvis du bruker det «en gang i uka».
Bortsett fra at jeg misliker «ikke skrem forbrukeren, de kunne risikere å ikke kjøpe produktet»-stilen Kondomeriet viser, er avsporingen om flatater kjedelig. I tillegg blir jeg litt paff av at Kondomeriet oppererer med en onani-normal for lekene sine. Jeg tror ganske mange kan finne på å onanere mer enn én gang i uken…
Uansett: Miljøartikkelen handler først og fremst om hvorfor du bør kjøpe kvalitetsleketøy som er vaskbare og varer lenge – argumenter som er like relevante enten det er miljøgifter i leketøyet ditt eller ei.
Det beste rådet om du vil ha lavbudskjettsleker er å kjøpe kondomer i tillegg og bruke det som medtode for å holde lekene rene. Ta på ett kondom når du skal bruke leketøyet, bytt når du skal bruke det på en eventuell partner og legg det i skuffen med et kondom over, så blir det ikke så ekkelt.
Dette er råd du godt kunne fått med mye av det de selger på Kondomeriet, siden mange billige vibratorer og «fitter på boks» til menn er et herk å vaske uansett. Problemet er vel strengt tatt at Antonsens budskap i artikkelen er «kjøp leketøy, det er ikke så farlig og damene vet nok ikke hva de snakker om».
Siden sexleketøy er litt show, not tell, har jeg laget en videosnutt hvor jeg viser frem et eksempel på hva jeg mener er lite miljøvennelig puleutstyr. Videoen er laget i huj og hast siden den stakkars leken skulle på lesbeparty og var på vei ut døra. Bær over med Virrvarrs klønete formuleringer, hm? Det er tross alt mitt første videoblogginnlegg:
Jess, lavkvalitets batterisluker i gele med masse mekanikk inni som gjør den vanskelig å vaske. Uansett: Selv om Kondomeriet sier at lekene deres ikke er giftige om du bare bruker dem ukentlig, har de ingen gode svar på hovedpoengene i miljøartikkelen.
Noe av det som er fint med Kjensli sin nettbutikk, er at hun har full deklarasjon på alt hun selger. Kondomeriet har ofte påskriften «Deilig dildo!» og ikke noe mer. Beklager, men jeg ville ikke kjøpt «Deilig mat!» uten innholdsfortegnelse heller. Selv om ikke maten var direkte giftig.
Svigermor er snill. Selv om jeg skal få abonnement på lokalavisen og kunne lese mine egne og andres tekster, slik at jeg skal kunne få gleden av å følge de spennende diskusjonene på baksiden (Jeg har mistet søppelkassen min! Mette-Marit burde rette seg opp i ryggen! Tørre vafler på bedehusbasaren!) og se siste krumspring fra Frp-ordføreren med et uavklart forhold til Bandidosgenseren sin, har ikke avisen begynt å lande i postkassen ennå.
Da vet svigermor råd og tar bilde av avisen til meg. Jeg tenkte jeg skulle dele det med dere. Og nei, artikkelen ligger ikke på nett. Jeg skal spørre redaktøren om jeg kan få poste det på bloggen etterhvert. Bilde er bedre enn ingenting, da.
Jess. Her står jeg og gliser i overskriften.
Her ser du den snasne illustrasjonen de har laget til artikkelen min.
Gjett hva som er neste fristen min? 8. mars! Kunne ikke vært bedre!
W 
Daniel S. Jackson
Hanne
Caro
Lisa 
Trips & Tics
Fata
sinobell
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
