Arkiv »
Arkiv for kategorien ‘media’
Fredag 4. september 2009
Har du et forhold til Seth Godin? Han er strengt tatt idéspreder. Opprinnelig har han skrevet mye om markedsføring og den nødvendige endringen i markedsføring som har skjedd pga Internet.
Noen kjente Seth Godin-begreper:
Purple cow:
Brune kuer er kjedelige. Lilla kuer legger du merke til, tar et bilde av og forteller vennene dine om. Er produktet ditt en lilla ku, behøver du ikke klistre plakater over hele byen for at noen skal legge merke til det.
Permission marketing:
Ingen liker spam. Ingen stoler på spammere. Du må ha tillit og tillatelse fra folk for å sende dem reklame som faktisk kan påvirke dem. Å sende ut store mengder reklame uten lov fører ikke til salg i en verden med spamfiltre.
Meatball Sundae:
Når noen tar to gode idéer og blander dem på en lite heldig måte. Iskrem med kjøttboller er ikke bra, selv om kjøttboller og iskrem fungerer hver for seg. Pass på at du ikke blander to gode ting som smaker vondt sammen neste gang du vil formidle noe.
Om Tribes:
Jeg burde egentlig skrive en skikkelig bokanmeldelse av Tribes, men det er vanskelig. Jeg kommer til å holde meg mer til de generelle idéene i boka.
Godin har ikke skrevet fagbok i tradisjonell forstand, han har skrevet et inspirerende foredrag uten PowerPoint og puttet det i bokform.
Boka er knapt hundre sider lang, er lest på et par timer og føles som et langt, velskrevent blogginnlegg på papir. Ta en kjapp kikk på Seths blogg for å skjønne skrivestilen i boka.
Du får ingen oppskrift på hvordan gjøre noe, du får noe idéer og eksempler. Tribes er en idéspreder, ikke en avhandling.
Konseptet bak boka er at Internet gir oss verktøyene til å kommunisere og organisere på tvers av geografi og kultur. Vi kan spre ting raskere, knytte oss tettere sammen og sammarbeide bedre.
Det er bare én ting Internet ikke alltid har: Deg og meg som bruker verktøyene på en bevisst måte for å lage bevegelse.
Ledelse vs styring:
Tribes handler først og fremst om ledelse. Godin mener det er viktig å skille mellom det å lede noen og det å styre noen. Å lede noen er å reise seg opp i forsamlinger, lage planer for hvordan sette idéer ut i livet og invitere folk til å være med å følge dem.
Å styre noen er å bestemme hva de skal gjøre, hvordan de skal gjøre det og hva som kommer til å være straffen om de ikke gjør det. Internet er håpløst om du vil styre noen. Det gror i alle rettninger og muliggjør initiativ i alle ledd.
Internet er derimot utmerket for ledelse – du trenger ikke komme på TV eller bli valgt demokratisk for å lede noe. Du må bare finne ut hvor du vil og sette i gang.
Samtaler rundt leirbålet:
Så er spørsmålet: Hvordan får du endret noe ved å brette ut synspunktene dine på nett? Svaret er: Ved å bygge en stamme rundt det du gjør. Internet er nemlig ikke hierarkisk, det er masse små øyer med leirbål på.
Noen rundt bålet snakker en stund, så kommer de andre rundt bålet med innspill, de diskuterer og kommer på nye idéer. Etterpå snakker de som satt rundt bålet ditt med andre – både kjentfolk fra leirbålet og nye folk.
Var det som skjedde rundt leirbålet spennende nok, snakker de om det dere snakket om. Dette fører til at flere kommer til bålet ditt neste kveld og dere kan planlegge hvordan dere skal ta over verden sammen.
Du og stammen din:
Bloggen din er et sånt leirbål. Leserne dine er stammen din. Ved å bygge stammen bevisst kan du utrette hva du vil – enten det er å selge musikk til folk som er kjempefans eller få i gang aksjoner for politiske spørsmål.
Å være en del av stammen din er helt frivillig, men folk liker å sitte rundt leirbål, være en del av en gruppe og føle at de er med på noe større enn dem selv.
Godins teori at ved å bygge din egen tribe har du et bedre utgangspunkt enn en organisasjon med penger til å kle byen i blinkende reklame og fylle hver TV-pause med stemmen din. Folk vil ikke se på, de vil være med.
Stammer du kjenner:
Når Frp inviterer alle velgerne og aktivistene sine på Sommarland i Bø, bygger de en sterkere stamme enn alle Arbeiderpartiets «Hva er viktig for deg?»-plakater kan.
Når Flamme Forlag bygger en stamme rundt bøkene sine med en sterk nett-tilstedeværelse og personlig stil, gir de fansen sin mer enn de andre, større forlagene.
Ja, flere kjøper bøker fra Gyldendal, men færre er skikkelig fans av Gyldendal. Mens Gyldendal kan være greit for de fleste, kan Flamme være elsket av få.
Fr. Martinsen har ikke bare lesere, hun har et godt diskusjonsmiljø i de mange livebloggene sine. Det gjør at folk føler seg tilknyttet til bloggen hennes som noe annet enn bare lesere – de kommer for praten, også.
Ja, vi er sterkere sammen:
Godins poeng er at ved å la leserne dine få bli en stamme, å la fansen få bli samtalepartnere og å la frivillig deltagelse gro rundt idéene dine, kan du flytte store og små fjell på Internet.
Greit, du trenger mer enn et par hundre dedikerte tilhengere for å bli statsminister, men om målet er å ha et godt miljø der du diskuterer hage og får mange, nye stiklinger i posten er noen hundre mennesker en landsby som kan utrette kjøkkenhage-mirakler sammen.
Og ikke minst: Om noen av dem skulle finne på å skrive en bok om hage, ville alle i stammen kjøpe. Vips – så hoppet du over masse unødvendige markedsføringsledd.
X-faktoren er deg og meg:
Poenget med Tribes er at vi bør begynne å bygge samfunn rundt oss bevisst. Ja, det oppstår miljøer overalt på nett hele tiden, men svært få bestemmer seg for å ta ledelsen og bringe miljøet videre.
På samme måten ender mange som gjerne vil forandre verden veldig mye og veldig høylydt med å utelukkende klistre plakater på nett og regne med at resultatene kommer til å vise seg etterhvert.
De skjønner ikke at de må komme i kontakt med ordentlige mennesker for at ting skal skje, og at mennesker faktisk er nærmere deg på nett enn når du deler ut løpesedler på gata.
Tribes er også svaret på alle diskusjoner om hva nettet «er», hva twitter kan brukes til og om blogging egentlig kan forandre verden.
Du kan bruke redskapene til hva du vil, men du må faktisk gjøre det målrettet, bevisst og som en del av en eller flere Internet-tribes. Det skjer ingenting uten mennesker.
Hvis du vil si noe på nett, bruker du publiseringssystemene som publiseringssystemer. Vil du gjøre noe på nett, bruker du dem til å bygge samfunn.
Oppsummert:
Om du bør kjøpe boken?
Hvis du vil lese en inspirerende bok med visjoner og ider? Ja. Hvis du vil lese en grundig bok med konkrete råd, skritt for skritt-forklaringer, oppskrifter, fotnoter og grafer? Nei.
Dette er et skriftlig TED-foredrag, ikke et skriftlig Standford-seminar. Har du en tribe du vil vite hvordan du skal lede bedre, er ikke dette boken.
Har du ikke tenkt over stammesamfunn på nett før du snublet over innlegget mitt, er det obligatorisk.
Mandag 1. juni 2009
- …selv om Frp vil sette alle nåværende asylsøkere i interneringsleirer og stenge grensene for nye asylsøkere, vet Knut Nærum hva slags terapi jeg trenger og kaller Siv Jensen for en blanding av Voldemort og Magica fra Tryll.
- …selv om Frp vil tillate arbeidsgivere å forby religiøse symboler (les: hijab) på jobben, sa gudskjelov samtlige andre partier nei til forslaget. «Integrering er viktigst!» er det nye Frp-mantraet. Jeg lurer på når det ble integrering å diskrimminere noen i arbeidslivet? Jeg trodde bra integrering handlet om at innvandrerdamer hadde gode jobber, høy utdannelse, betalte skatt og snakket norsk. My bad.
- …selv om Frp plutselig er for operaen i Bjørvika etter å ha sutret om hvor dumt det var å bruke skattepenger på sånn jåleskråling. Hvorfor de skiftet standpunkt er opplagt: Alle digger den nye operaen. Da må Frp også være for. Men det øyeblikket vi trodde/håpet/fryktet at de skulle være utelukkende populistiske i valgkampen, så glimter de til i kjent stil:Nå er de for statstøtte til «norsk kultur», men mot statstøtte til kulturelt mangfold. «- Det er blitt flere nordmenn på «tam-tam-kurs» på statens regning og flere på tyrkisk folkedans med offentlige midler. Det er noe stort tull å bruke skattepenger på slikt.» More shit, old wrapping.
- …selv om du trodde Frp skulle være de pinligste i valgkampen med sin egen sugne sviskesang, stiller Arbeiderpartiet alltid opp. Jeg trodde «Jens vi kæn»-t skjortene var en vits. Så feil kan man ta. «Jens vi kæn believe in.» Du milde.
- ..selv om den rødgrønne regjeringen ikke er mitt hjertebarn, er det godt å se kaos på borgerlig side. Alle vil leke med Høyre, men hverken Krf eller Venstre vil pirke i Frp med en pinne. Frp har proklamert Siv Jensen som statsminister og Per Willy Amundsen som innvandringsminister, selv om de ikke har fått gjennom én eneste sak i Stortinget i år. De har først og fremst tilt spørsmål, ikke forslag. Jeg satser på fortsatt apesirkus fra den kanten, så kan jeg kritisere AP-sirkuset med god samvittighet, også.
Spørsmålet er om jeg har mage til å lese avisene opp mot valgkampen. Det er mulig at alt jeg får til av politisk agitasjon er å nominere folk til Friskt Ord-prisen…
Tirsdag 28. april 2009
Time.com har hatt en internettkåring av årets mest inflytelsesrike person. Blant de nominerte var selvsagte navn som Obama, Hillary Clinton, paven, Brad Pitt og Dalai Lama, samt Internetkjendiser som skaperne av Twitter, Digg, Huffington Post og ikke minst: moot, 4chans anonyme eier.
Kjenner du ikke 4chan, sier du? Har du vært på nettet en stund, kjenner du ting som har sin opprinnelse på 4chan. Du har hilst på LOLcats. Du leste om at noen hacket mailen til Sarah Palin. Kanskje noen har rickrolled deg? Vitset om Pedobear? Det startet på 4chan, alt sammen.
Men hva er 4chan? Teknisk sett er det et nettsted der du kan laste opp bilder og kommentere andres bilder. Det er delt opp i en rekke forskjellige kategorier, som igjen er delt opp i to hovedkategorier: SFW (Safe For Work) og NSFW (Not Safe For Work). Det er origami-4chan. Det er manga-4chan. Det er fitness-4chan. Og likevel er det mest beryktedete usensurerte, NSFW random-4chan.
Her finner du alt, gjerne den styggeste, mest ufine delen av alt. Avkuttede kroppsdeler? Nakenbildene datteren din var dum nok til å dele med gamle kjæresten sin? Ekstrem rasisme? Ekstrem antisemittisme? Kjør på. Har du noe barneporno, så legg det ut. 4chan vil også se.
Samtidig er også 4chan stedet for alle former for photoshoppping og sammensetting av bilder, tegneserieklipp med rare internvitser og komplisert grafikk med obsukre poenger. Samt en konkurranse i snappy, ufine, dumme, smarte, trollete kommentarer.
Mr. Jackson pleier å oppsummere 4chan med en tråd der noen hadde lagt ut bilde av en svært overvektig tenåringsjente og skrevet en tåredryppende historie om hvordan denne jenta hadde lagt ut bilde av seg selv på 4chan, og at de stygge kommentarene hun hadde fått hadde resultert i at hun hang seg. Første kommentar: «that must have been a hell of a rope» Heldigvis er det høy sannsynlighet for at den tåredryppende posten var falsk.
Hvorfor jeg ikke lenker til historien? Fordi innlegg på 4chan, i motsetning til nesten alt annet på Internet, ikke blir der for bestandig. 4chan fungerer nemlig sånn at det er tolv sider med de siste innleggene som ligger ute til enhver tid, og at de mest kommenterte trådene prioriteres og får ligge på forsiden.
På denne måten forsvinner fæle bilder like fort som de kom og selv ikke godt kommenterte tråder blir på 4chan mer enn et par uker. Det skjermskudd og atter skjermskudd som brukes til å dokumentere tidligere aktivitet.
Kort sagt: 4chan er kjapt, flyktig, forferdelig og trendsettende.
Vel, nok bakgrunnsinfo: Time.com nominerte litt over to hundre kandidater og moot tok ledelsen kjapt. Grunnen? Det var en åpen poll uten ip-begrensning, og 4chan tok feiret det å bli nominert med å skrive en mengde spambot’s som stemte moot 24/7. Ikke nok med det: De stemte også på andre kandidater med riktig forbokstav, slik at de kunne skrive en hilsen til Time.com med listen over vinnere:
Forbokstavene er uthevet og former setningen: Marblecake also the game.
Hva betyr det? Vel, marmorkake er kaken der du blander formkakerøre med kakao og formkakerøre med vanilje slik at kaken får et sort-hvitt mønster. Marble cake er også slang for avføring med sperm på. Jeg regner med at 4chan refererer til det siste.
The Game er et spill hvis poeng med spillet er å ikke legge merke til at man spiller det. Når noen nevner The Game til deg, har du følgelig tapt det og må begynne å spille på nytt. Å få spredd The Game til alle leserne av Times er dermed å få svært mange folk til å tape spillet.
Moot stod som vinner av Time-kåringen helt til to uker før resultatene skulle offentliggjøres: Da satte avisen på en captcha for å forhindre spam. Marble cake-setningen ble rotet til og Moot sank nedover på lista.
4chan så likevel bare på captchaen som en utfordring: De satte igang et prosjekt for å cracke captchaen, samtidig som de mobliserte alle brukerne sine til å sitte og stemme som gærne manuelt. Moot kom på toppen igjen og marble cake ble gjennoprettet.
Etter at pollen ble stengt før publisering, fortsatte 4chan fremdeles å stemme for å være på sikre siden: Url’en til pollen var nemlig ikke stengt, selv om den ikke lå fremme på forsiden mer.
Moot ble årets mest inflytelsesrike person. Time diskvalifiserte ham ikke. Rundt om på nett spør folk seg om Time ikke skjønte at de ble hacket, om de er for flaue til å inrømme at de ble hacket, eller om de egentlig syntes det var greit å bli hacket: 4chan demonstrerte at de feier gulvet med Obama og Dalai Lama på Internet.
4chan feirer posisjonen sin med marmorkake:
Du kan lese en mer grundig gjennomgang av hvordan de hacket Time her.
I 2006 kåret Time alle oss internettbrukere til verdens mest inflytelsesrike. I 2009 kårer Internet seg selv.
Fredag 24. april 2009
Bloggerby har blitt større og større de siste årene. Journalister blogger. 12-åringer blogger. Stortingspolitikere blogger. Folk produserer innhold på nett som aldri før. Twitter har blitt et sted de store mediene plukker opp nyheter.
Takket være Obama slåss alle politiske partier om å være flinkest på internetten. De fleste som kommer med fordommsfulle, kunnskapsløse utsagn om nettdebatten som offentlig kloakk får mer enn svar på tiltale, gjerne organisert svar på tiltale.
Samtidig som bloggosfæren er et sted for debatt og politsk kommentar, er det også et sted for vakre fotografier, poetiske betrakninger, mote, livsstil og sosialt samvær.
For meg personlig har bloggerby vært noe av det som har holdt meg oppe gjennom to år med mye psykdom. Nettet er mest bra. Ikke bare «bra» som i «kvalitet», men «bra» som i «bra for oss».
I den forbindelse har en del folk som jobber med sosiale media, deriblant Ipublish sin Thomas Moen, satt i gang en bloggfestival som går av stabelen til sommeren, og jeg er med blant arrangørene. Vi har lyst til å lage en samling og en feiring av norsk bloggsfære.
Bloggcamp (som ikke må forveksles med fjorårets svært utskjellte Blogcamp) er et forsøk på å lage en god blanding av fest og konferanse for mangfoldet av innholdsprodusenter på nett.
Festivalen er et nullprofittsprosjekt som kommer til å finne sted hver sommer hvis årets pilotprosjekt blir en suksess.
Praktisk info:
Tid og sted:
Festivalen finner sted i Kristiansand 19-21 Juni. Ja, det er en helg.
Foredrag, debatter, workshops og diskusjoner kommer til å skje på et stort foredragslokale i Kristiansand sentrum. Til overnatting og sosialt samvær har vi fått leie en stor campingplass med badestrand rett utenfor byen.
Det blir satt opp en Bloggcamp-base der hvor det blir servert mat og drikke, i tillegg til at det blir sørget for trådløst nettverk i hele leiren og strømuttak hvor folk kan lade alt som lades kan.
Vi regner med at de fleste sover i telt eller tilsvarende, men det blir også mulighet for å sove på hotell med rabatt fra Bloggcamp. Kort sagt har vi en god blanding av strandliv og innendørs konferanse.
Deltageravgift:
Bloggcamp har fått festivalstøtte fra en rekke steder. Deltageravgiften er ikke fullstendig satt, men Thomas sine regnskap og fikse-mennesker jobber med å presse den ned i 250kr, slik at flest mulig folk skal ha råd. Og ja: Du trenger selvfølgelig ikke ha en blogg for å delta. Du kan være ivrig leser, kommentarfeltjunkie eller Twitterentusiast.
Program:
Vi har ikke spikret programmet ennå og det er det én grunn til: Vi vil gjerne ha innspill fra flest mulig bloggere først. Jeg er ansvarlig for mye av utformingen av programmet, og ser for meg en god blanding av debatter, workshops og foredrag med paralelle løp:
Jeg vil gjerne kunne nerde om bloggingens plass i samfunnsdebatten mens noen andre lærer å lage seg en stilig header. Kort sagt: Mat og påfyll for både Sonitus-gjengen, pengebloggerne, twittereliten og kremen av blogg.no.
Så: Hva vil du ha? Hvem vil du ha?
Jeg har en smørbrødliste for min egen del:
- Seth Godin
- Jill Walker Rettland
- NRK Beta
- Hjorthen
- Bård Vegard Soljell
- Teknisk Beta
- Vampus
- En eller annen debatt der vi kan drite ut Bernt Hagtvedt
- Noe Tradedoubler-aktig til pengebloggerne
- Blondinbella
- Randal Munroe (XKCD)
- Eirik Newt
- Bharfot
- Victoria og Sigrun om Psykiskbloggen
- Korte innlegg med folk som forteller bemerkelsesverdige historier fra sosiale media
- Debatt om produktplassering i blogger med f.eks Martin Bekkelund
- Bokbad med bloggende forfattere, som Lindkvist og Kristine Tofte
Jeg ser også for meg en del verksteder, ala:
- Hvordan lage et wordpress-template?
- Grunnkurs i html/css
- Fotokurs, redigering og lisensiering
- Videoblogging
- Podcasts
- Lær twitter
- Hvordan lage webcomics
- Borgerjournalist 101
Ellers lurer jeg på om man bør ha debatter om temaer utover blogging, sosiale media etc som gjennspeiler noen av de store debattene som har brast i bloggosfæren?
Lag ditt drømmeprogram:
Uansett, vi klargjør programmet nå i løpet av noen uker. Jeg vil gjerne ha innspill, forslag, kritikk og ønsker i kommentarfeltet. Aller helst vil jeg at du skriver ditt drømmeprogram til Bloggcamp (enten i kommentarfeltet eller på egen blogg) og lenker hit.
De beste forslagene premieres med gratisbilletter. Du kan foreslå superkjente folk, fullstendig ukjente folk, du kan tenke nytt, du kan tenke konservativt, du kan fortelle oss at oppleget er kjempeteit, du kan skryte – det er opp til deg.
Onsdag 22. april 2009
Jeg liker å diskutere fildeling med datafolk, pirater, politikere og jurister. Da kan vi diskutere teknologisk utvikling, finansieringsmetoder, innovasjon, personvern og åndsverksloven uten å bite hodet av hverandre. Det øyeblikket planebransjen involveres, går gjerne debatten over i det absurde.
Det er ikke alltid sånn. Jeg vet at Mr. Jackson har hatt konstruktive diskusjoner med folk i FONO, jeg vet at det er masse oppegående, balanserte mennesker som ikke nødvendigvis er de som får sitte i debatter eller blir intervjuet på TV.
De siste dagene har en del platebransjefolk begynt å komme ut på Twitter, og jeg har observert flere fildelingsdebatter. Noen har vært bra, noen har vært trivielle, men de fleste har beveget seg innefor hva som er god «twitterkotyme».
Hva god twitterkotyme er, mine damer og herrer? Mye det samme som god bloggkotyme eller god kommentarfelt-kotyme: Ikke skriv noe utrolig frekt. Alle kan lese det og skiten du spyr ut kommer tilbake til deg.
Terje Pedersen fra Warner demonstrerte idag et riktig svennestykke i dårlig twitterskikk: Snever-Even Twitret følgende:
Pedersen responderte følgende:
Det kunne kanskje fungert som en snappy hersketeknikk i en muntlig debatt, men ikke på i et kjapt, skriftlig medium. Svaret spredde seg fort, siden Twitter fungerer som gressbrann, og et kjipt, lite gjennomtenkt svar ble både svært synlig og fikk mange reaksjoner. Morsomt å se at noe en person i høy stilling slenger ut til en 18-årig blogger får reaksjoner i bloggerens favør.
Thomas Moen og Even har også kommentert. Jeg synes det er et festlig eksempel på hvordan dårlig oppførsel på nett først og fremst skader den som oppfører seg dårlig, samt som et skoleeksempel på hvordan deler av platebransjen argumenterer i fildelingsdebatter.
Lørdag 18. april 2009
Hemingway er kjent for å ha skrevet verdens korteste novelle på seks ord. Alle som har deltatt på skrivekurs vet at skriveøvelser enten handler om å slippe seg helt løs eller å begrense seg veldig.
Twitter er det mest begrensede mediet vi har med sine 140 tegn. Likevel finnes det nok av kreative twitterfolk der ute som bruker kontoene sine til å skrive lyrikk, fiksjon og kortprosa. Arjun Basu skriver twitternoveller. Noen har kjørt igang et digert skriveprosjekt kalt #twitlit.
Noen har et prosjekt kalt TwiHaiku på gang der de skriver poetiske oppdateringer. Hva er forskjellen på twitterprosa og twitterlyrikk? Alle linjeskiftene i lyrikken markeres med /, som for eksempel:
“In the room, the women come and go/talking of Michelangelo”
- T.S Elliot, twitterversjonen
Vil du markere luft, ikke bare linjeskift, slenger du på to //
I tillegg er det mange som skriver med ren fiksjonstwitring, der de twitrer på vegne av en litterær karakter som Raskolnikov, Darth Vader eller Jens Stoltenberg/TulleJens.
Disse twitterstrømmene forteller sammenhengende historier i form av kjappe oppdateringer. I tillegg fungerer de som kommentarer til samfunnsdebatten. Siste oppdatering fra TulleJens er typisk for sjangeren:
Begynner å innse at å omplassere folkene bak regjeringens hijab-politikk til Næringsdepartementet var litt mindre lurt enn jeg trodde.
På mange måter er Twitter det perfekte mediet for å skrive flash-fiction. Twitters rolle i samfunnsdebatten har blitt diskutert opp og ned den siste tiden, men få har utforsket det kreative potensialet på norsk.
Derfor tenkte jeg at jeg skulle bevege meg ut på et twitteratur-eksperiment de kommende ukene og tenkte at jeg skulle utfordre et par andre folk i slengen. Jeg kunne godt tenkt meg litt skjønnlitterær kvitring fra @binka, @kristine_tofte, @lindkvists, @elisabethic, @rullerusk, @hoodedman og @vrangest, men alle som blir inspirert er velkommen til å slenge seg på.
Prestasjonsangst er forbudt, og du kan velge hva slags sjanger du føler for. Prosa, frie vers, rim og rytme, haiku, l33t-speak – det er opp til deg. Hvis twitteratur-prosjektet slår an, kommer jeg til å samle flash-fiction-eksemplene her på bloggen i slutten av mai. Hvis du får plass til hashtagen #twl (twitterlitteratur) i twitteraturen, blir det du skriver søkbart og lettere å finne.
Er du med, Internet?
Mandag 13. april 2009
Jeg vet ikke helt hva som gikk av Amazon i helgen. Kanskje de tenkte: «Verdens største nettbokhandel! Der har du oss! På tide å krympe kundekretsen litt?» Kanskje de tenkte: «Nå er jeg jammen lei av disse sinte oppropene mot uanstendige bøker på nettsidene våre. La oss skjule alle kategoriene de reagerer på og være ferdige med det.» Til journalistene har de sagt at det var en teknisk feil.
Uansettt hva som førte til at alle de skeive bøkene forsvant, fikk ikke Amazon forbli lenge i synden. Noen savnet bøkene og i løpet av få timer var #amazonfail det mest brukte søkeordet på Twitter. Halvannet døgn senere traff twitterskredet, bloggoppropene og underskriftskampanjene massemedia, og Amazon måtte svare for seg. Resultatet? Den “tekniske feilen” skal rettes opp i.
#amazonfail viser to intressante fenomener:
1. At verdens største bokhandel plutselig viser en homofientlig agenda, fjerner alt som lukter skeivt fra søkefelt, anbefalte bøker og rangeringer, samt merker bøker «Orlando» av Virginia Woolf og bøker som handler om barn som har vokst opp med lesbiske foreldre som «Adult». Ikke bare sensurerer Amazon forfattere som har skrevet homobøker av politiske hensyn, de filtrerer også hva du som bruker får se.
2. At vi har fått gode kanaler for internasjonal nettaktivisme. Amazon dret seg ut, bæsjen gikk i twittervifta og kom i retur.
Og jeg? Jeg stod opp, fant ut at all kildelitteraturen til Jenter som kommer hadde forsvunnet fra Amazon, twitret det, havnet i Dagbladet, ble oppringt av P1 og uttalte meg så godt jeg kunne på morgenkvisten. Godt jeg alltid tenker før jeg twitrer, da. *host*
Du kan lese en god oppsummering av moroa hos Fr. Martinsen, også. En annen måte å måle temperaturen på er å følge #amazonfail på Twittersøk.
Lørdag 11. april 2009
Mange klager over Dagbladet på nett, men når det kommer til å bruke Internet i artiklene sine, er de uovertrufne. Jeg var på premieren på Urospredere for et par uker siden, og hadde en lang prat med en av regissørene om hvordan filmen skulle markedsføres etter premieren.
«Hm. Tja. Vel. Si det. Vi legger den til nedlastning og håper folk er intressert?» lød svaret. Nå har Dagbladet lagt ut filmen i sin helhet, samt lagt til en twitterstrøm der du kan følge alles kommentarer til #urospredere. Fine greier. Vil du ha essensen av norsk fildelingsdebatt, bør du stikke innom og ta en kikk.
Jeg reklamerer for filmen dels av politiske grunner, dels fordi det er en god film og dels av ren stolt-kone-refleks. Mr. Jackson er med i filmen og sier mye smart, skjønner du. Han har grønn t-skjorte, briller og kort skjegg hvis du lurer.
Litt om filmen:
Urospredere er en såkaldt «fransk dokumentar», en sjanger der en rekke personer snakker fra ulike synsvinkler om en sak og klippingen av disse utsagnene er det som gjør filmen. Filmteamet har intervjuet alt fra venstresidefolk som Mr. Jackson, Aslak fra Gatas Parlament og en Simon Souyris Strumse fra SU sitt sentralstyre til IFPI, EMI og FONO sine folk.
I tillegg har de fått Espen Tøndel, Trond Giske, Harald Zwarth, The Pirate Bays Peter Sunde og folk fra Datatilsynet i tale. Det er nok flere stemmer representert som jeg ikke kommer på i slengen, også.
Det er i hvertfall en broket bukett med blomster som snakker om temaet, og klippingen gjør at du tilsammen får et ganske nyansert og underholdende bilde av debatten. Teknofil skriver at patebransjen fremstår som ufrivillig morsomme i filmen.
Jeg lo mye av den underveis, men jeg tror humorverdien er avhengig av øyet som ser. Hadde filmen blitt vist til en gjeng folk fra musikkbransjen, ville folk ledd av Peter Sunde og klappet når Larry Bringsfjord fra FONO oppfordrer alle til å slette alle ulovlige filer de har og begynne på nytt. Med en så polarisert debatt, er handler humoren mye om hvem du heier på.
Hovedproblemet med filmen for meg, er at summen av alle bidragene ikke utgjør en større helhet. Filmen tilfører ikke debatten noe nytt, selv om den er en god innføring i den norske fildelingsdebatten. I tillegg er det ett tema jeg savner diskusjons rundt, nemlig opphavsrettsproblematikken.
Som Mr. Jackson og jeg hvisket til hverandre flere ganger under filmvisningen: «Denne filmen kunne trengt en dose Richard Stallman.»
Så langt jeg ser det, er hovedkonflikten mellom dagens åndsverkslovgivning og fildelingsbevegelsen konseptet om at den som har opphavsretten også har reproduksjonsretten til et åndsverk.
Grunnen til at DRM har vært mestringsstrategien til film og platebransjen, er for å forhindre at de som har kjøpt en CD, DVD eller MP3-fil kan reprodusere den.
Spotify er lovlig fordi det er en streamingtjeneste og fungerer på samme måte som en personlig radiokanal. Du sitter ikke igjen med noen filer og kan dermed ikke kopiere dem og distribuere dem. Lovgivningen som gjør at at opphavsrettshaver har retten til reproduksjon av åndsverket stammer fra en teknologisk tidsalder der det var betraktelig vanskeligere å kopiere og distribuere ting.
Å skulle diskutere løsninger på fildelingsproblemet uten å diskutere kollisjonen med åndsverksloven er litt absurd. Mye av taletiden blir brukt på å diskutere hvordan artistene skal få betalt, men det er ikke platebransjens pengetap som gjør fildeling ulovlig.
Skal man lage en lovlig fildelingsløsning, kan man ikke bare diskutere finansiering, man må også diskutere de juridiske endringene som må på plass. Sånn sett halter filmen litt. Uansett – få med den med deg. Om ikke annet for å skjønne hvor kjekk og fantastisk Mr. Jackson er. Mm.
Onsdag 8. april 2009
Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne? Kanskje med debatten om nettdebatten Amnesty holdt for halvannen uke siden?
Kanskje med Hege Skjeie sitt «Usj, Twitter!»-innlegg i Dagens Næringsliv? Kanskje med å beskrive kampanjen på Twitter for å svare henne?
Kanskje med BT-kronikken som sutret over all søpla som står publisert på nett, som brukte Frøken Makeløs som eksempel?
Kanskje jeg skal ta utgangspunkt i Jan Omdahl sin kommentar om norske politikeres jakt på Obama-effekten?
Vel, la oss ha disse debattene som et bakteppe for diskusjonen, i det minste. Jeg har en del generelle kommentarer om nettdebatt, sosiale medier og demokratisering. Heng med, kjære leser:
1. Nettdebatten er mye, mye mer enn avisenes kommentarfelt.
Ja, for deg som leser denne bloggen er det opplagt. Og likevel: Når journalister og medievitere snakker om nettdebatten, snakker de egentlig om avisenes kommentarfelter. Og ja, hvordan sørge for et godt kommentarfelt under artiklene i de store avisene er en utfordring, men du kan ikke sette likhetstegn mellom aviskommentarfeltene og nettdebatten som helhet.
Da hopper du bukk over en bloggehær, en twitterskare, to tonn epostlister, Irc-kanaler, forum og små diskusjonssamfunn. Når jeg er vitne til folk som skal diskutere nettdebatten, men som bare snakker om «fæle kommentarer under artikler i Aftenposten», tenker jeg at: «Ok. Du kjenner ikke Internet. Du tar utgangspunkt i det alle som besøker en nettavis ser, ikke noe mer.»
Selvfølgelig er det en intressant og nyttig effekt at alle kan kommentere avisartikler og at journalistene kan svare dem, men dette er bare én liten del av debatten på nett.
2. Internet er mer enn en debattarena:
Når Hege Skjeie syter over at det er så mye tull på Twitter, når Aud Gjersdal klager over at nettet svømmer over av trivielle, intetsigende tekster, tenker jeg: «Djizz, folkens. Dere kommer til Internett og tror at alt dere leser skal være Wikipedia. At alt som foregår skal være gjennomtenkt, relevant og informativt.»
Forventningene deres til hva nettet skal være farver hvordan de ser på nettfenomenene de kommer borti. «Skulle det ikke Twitter være en arena for debatt? Ingen kan diskutere når de får skrive så kort!» «Er Internett et sted for kunnskap? Hah! Disse bloggerne skriver jo om neglelakk og sko!» De skjønner ikke at eksperimentet om å gi tusen aper hver sin skrivemaskin og se om Shakespeares samlede verker kom ut på andre siden har pågått på nett ganske lenge nå.
For når alle kan skrive, fotografere, kommentere og filme hva de vil uten andre kontrollmekanismer enn sosiale konvensjoner, blir resultatene langt mer mangfoldige enn politisk debatt. De som kritiserer debattformene på Internett gjør det på basis av journalistikkens og sakprosaens premisser:
De ser på Internett som en arena der alle skal få være sin egen journalist, og når det viser seg at så få er flinke til å være journalister, avskriver de eksperimentet. Problemet ligger ikke i hvordan Internet fungerer, problemet ligger i hva slags forventinger kritikerne hadde til Internett.
Hege Skjeie har hørt at Twitter er en sånn fin arena for politisk debatt, rask mobilisering og meningsutveksling. Hun begynner å twitre, men får bare inn tweets som strider mot hennes idé om hva en god debatt skal være. Det hun ikke har skjønt, er at sosiale medier som Twitter gir deg alt alle du følger er opptatt av til enhver tid.
Ofte er det politikk. Ofte er det bikkja, naboen eller forkjølelsen. Det kan til og med være irritasjon over alle som står på feil side i rulletrappen på Oslo S. Hvem du følger avgjør hva slags info du får, hva slags samfunn du blir en del av.
Internett er fullt av oppskrifter, gode råd, håpløse diskusjoner, poesi, fantastiske bilder, snurrige skjønnlitterære prosjekter, bilder folk har tatt av skoene sine, PedoBear, anmeldelser av dopapir på hoteller, alle barne-tv-programmene du har hatt lyst til å se igjen og erotisk fan-fiction der de samme barnetv-figurene hopper i høyet sammen.
Innimellom er det masse politikk, deltagelse, engasjement og debatt. Folk skriver om politikk med en personlig vinkel. Folk skriver om politikk med en analyserende vinkel og masse fotnoter. Folk skriver om politikk med tusen utropstegn. Vennligst ikke begrens Internett til en «debattarena». Det er et gigantisk sirkus der det også er politisk debatt.
Illustrasjon: Cute Overloads bidrag til Obama-kampanjen. Cute Overload er en blogg som utelukkende poster bilder av søte dyr. Det er hele greia. Søte dyr-søte dyr-søte dyr. Og så litt søte dyr-politikk på valgdagen, da:
3. Internett er et stammesamfunn:
Du vil aldri kunne like alt på Internett. Du vil aldri kunne diskutere med alle folk som er på Internett. Du kan ikke kritisere alt du ikke liker på Internett. Internett er et stammesamfunn der folk som er intressert i de samme tingene finner hverandre, leser hverandre, utfyller hverandre og krangler med hverandre.
Kjeder noen på Twitter deg? Slutt å følge dem. Irriterer en blogger eller fem vettet av deg? Hold deg unna. Liker du å bli irritert og klage i kommentarfeltet til vedkommende? Feel free. Sonitus-gjengen gjør sitt for å forsyne sin stamme med bloggposter de tror stammen deres vil like. Jeg underholder et par tusen mennesker på Roteloftet om dagen – min tribe av lesere og kommentatorer.
På samme måten blir jeg underholdt og engasjert i en rekke andre små samfunn Internett over. Noen av dem lager legofigurer av Stephen Hawkings. Noen av dem hacket epostklienten til Sarah Palin under valget. Noen av dem har kommet sammen for å diskutere hvordan forandre verden.
Noe av det Obamakampanjen greide på Internet var å mobilisere og engasjere svært, svært mange av disse små og store stammesamfunnene. En av måtene å gjøre det på var å lage gode youtubefilmer, sitt eget aktivist-facebook og være svært synlige i sosiale media.
Likevel var ikke Obama sin deltagelse i sosiale medier godt nok alene – alle de engasjerte menneskene som skrev, diskuterte, digget, redditet og anbefalte gjorde at budskapet ble spredt, at pengene ble samlet inn, at folk meldte seg frivillig som aktivister.
Politiske partier er i stand til å skape store stammer rundt seg, men det er ikke gjort med å ha en facebookprofil eller en Twitterkonto. Redskapet blogg, redskapet twitterkonto, redskapet Origo og redskapet facebookprofil løser ingenting i seg selv. Alt handler om hvordan du bruker dem. Jens Stoltenberg bruker dem som oppslagstavle. Jeg tror ikke det kommer til å funke.
4. Internet er på ordentlig:
Tenk deg at du står på torget der du bor og deler ut løpesedler. Noen tar i mot, noen stopper og prater, men de fleste bare skritter irritert forbi. De skal et annet sted. De har ikke tid. Å publisere ting på nett er veldig mye av det samme som å stå på stand og dele ut løpesedler, bare at folk sitter hjemme i godstolen eller på kontoret og kjeder seg:
De har lyst til å lese noe. De har lyst til å prate med noen. De er fokuserte. De kan la seg rive med. Ulempen er at alle på nett deler ut løpesedler og vil snakke med folk. Internet er en sosial arena der du kan nå tusenvis av nye venner på én gang. Er du kjedelig? Da går folk videre.
De samme folka som kunne diskuterert eiendomsskatt med deg på din blogg vil kanskje like gjerne diskutere kaffe på en annen blogg. Fordelen med sosiale medier er at de har plass til hele deg, ikke bare den offisielle, pressevennlige delen av deg.
Det gjør at det er plass til de kjipe folka som gjerne vil kalle deg stygge ting om du provoserer dem. Det gjør også at du kan motta flere hundre varme, personlige bursdagshilsner og rørende støtteerklæringer hvis du betror internetstammen din at det har skjedd deg noe trist.
Internet er mennesker, tross alt. De er politiske dyr. De er sosiale dyr. De liker søte katter. De tar bilde av tissen sin og laster den opp på 4chan. De kan godt stå bak både artikkelen om kvantemekanikk på Wikipedia og Rate My Poo.
Men er det demokratisk?
At det finnes en arena der alle kan si hva de vil, skaffe seg lesere, kommentere, delta, bidra, finne på, krangle, skape og mobilisere? Duh. Selvfølgelig.
Folk må bare skjønne at Internett ikke er alle ikke-journalister sitt middelmådige avisprosjekt. Og en del av dem som er vant til å få alt de skriver på trykk i avisen, må venne seg til at sosiale medier krever mer av dem enn at de bare skriver en tekst og legger den ut.
Og Hege Skjeie? Twitterdugnaden folk satte i gang for å svare henne var vel bevis godt nok på at hun tok feil om Twitter…
Andre har skrevet mer jordnært og mindre visjonært enn meg. Legg merke til den gode blandingen av journalister, kjente politikere og bloggere under pseudonym. Vakkert, vakkert:
Jakob Arvola, Frøken Makeløs, CarlChristian, Kontrastemning, Katcho, Teknisk Beta, Hjorthen, FjoseBerg, Bård Vegard Solhjell, Paul Chaffey, Sermoconsulting, Linda Fonda, Fr. Martinsen, Moldeklev om IKT i skolen og NONA.
CiViX
Lady Netta
Einar.
virrvarr
Bente
Anders Svenneby
AndreasL 
Borghild
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
