Arkiv »

Arkiv for kategorien ‘media’

Mandag 1. juni 2009

Valgkampen blir ikke så verst

Spørsmålet er om jeg har mage til å lese avisene opp mot valgkampen. Det er mulig at alt jeg får til av politisk agitasjon er å nominere folk til Friskt Ord-prisen…

Lørdag 9. mai 2009

Target Women: Fordi reklame er psyko

Mange av dere kjenner kanskje Sarah Haskins allerede. Hun har et web-tv-program som heter Target Women der hun ser på ulike produkter som markedsføres mot damer og hvordan de markedsføres. Det er morsomt, gjenkjennelig og tidvis svært provoserende. Feministisk metareklame på sitt beste.

Her er et par klassiske episoder:

Hudpleie:

Vasking:

Yoghurt:

Lage mat til familien:

Sjokolade:

Tirsdag 28. april 2009

Time vs Internet: 0-1

Time.com har hatt en internettkåring av årets mest inflytelsesrike person. Blant de nominerte var selvsagte navn som Obama, Hillary Clinton, paven, Brad Pitt og Dalai Lama, samt Internetkjendiser som skaperne av Twitter, Digg, Huffington Post og ikke minst: moot, 4chans anonyme eier.

Kjenner du ikke 4chan, sier du? Har du vært på nettet en stund, kjenner du ting som har sin opprinnelse på 4chan. Du har hilst på LOLcats. Du leste om at noen hacket mailen til Sarah Palin. Kanskje noen har rickrolled deg? Vitset om Pedobear? Det startet på 4chan, alt sammen.

Men hva er 4chan? Teknisk sett er det et nettsted der du kan laste opp bilder og kommentere andres bilder. Det er delt opp i en rekke forskjellige kategorier, som igjen er delt opp i to hovedkategorier: SFW (Safe For Work) og NSFW (Not Safe For Work). Det er origami-4chan. Det er manga-4chan. Det er fitness-4chan. Og likevel er det mest beryktedete usensurerte, NSFW random-4chan.

Her finner du alt, gjerne den styggeste, mest ufine delen av alt. Avkuttede kroppsdeler? Nakenbildene datteren din var dum nok til å dele med gamle kjæresten sin? Ekstrem rasisme? Ekstrem antisemittisme? Kjør på. Har du noe barneporno, så legg det ut. 4chan vil også se.

Samtidig er også 4chan stedet for alle former for photoshoppping og sammensetting av bilder, tegneserieklipp med rare internvitser og komplisert grafikk med obsukre poenger. Samt en konkurranse i snappy, ufine, dumme, smarte, trollete kommentarer.

Mr. Jackson pleier å oppsummere 4chan med en tråd der noen hadde lagt ut bilde av en svært overvektig tenåringsjente og skrevet en tåredryppende historie om hvordan denne jenta hadde lagt ut bilde av seg selv på 4chan, og at de stygge kommentarene hun hadde fått hadde resultert i at hun hang seg. Første kommentar: «that must have been a hell of a rope» Heldigvis er det høy sannsynlighet for at den tåredryppende posten var falsk.

Hvorfor jeg ikke lenker til historien? Fordi innlegg på 4chan, i motsetning til nesten alt annet på Internet, ikke blir der for bestandig. 4chan fungerer nemlig sånn at det er tolv sider med de siste innleggene som ligger ute til enhver tid, og at de mest kommenterte trådene prioriteres og får ligge på forsiden.

På denne måten forsvinner fæle bilder like fort som de kom og selv ikke godt kommenterte tråder blir på 4chan mer enn et par uker. Det skjermskudd og atter skjermskudd som brukes til å dokumentere tidligere aktivitet.

Kort sagt: 4chan er kjapt, flyktig, forferdelig og trendsettende.

Vel, nok bakgrunnsinfo: Time.com nominerte litt over to hundre kandidater og moot tok ledelsen kjapt. Grunnen? Det var en åpen poll uten ip-begrensning, og 4chan tok feiret det å bli nominert med å skrive en mengde spambot’s som stemte moot 24/7. Ikke nok med det: De stemte også på andre kandidater med riktig forbokstav, slik at de kunne skrive en hilsen til Time.com med listen over vinnere:

Moot vinner Time konkurranse

Forbokstavene er uthevet og former setningen: Marblecake also the game.

Hva betyr det? Vel, marmorkake er kaken der du blander formkakerøre med kakao og formkakerøre med vanilje slik at kaken får et sort-hvitt mønster. Marble cake er også slang for avføring med sperm på. Jeg regner med at 4chan refererer til det siste.

The Game er et spill hvis poeng med spillet er å ikke legge merke til at man spiller det. Når noen nevner The Game til deg, har du følgelig tapt det og må begynne å spille på nytt. Å få spredd The Game til alle leserne av Times er dermed å få svært mange folk til å tape spillet.

Moot stod som vinner av Time-kåringen helt til to uker før resultatene skulle offentliggjøres: Da satte avisen på en captcha for å forhindre spam. Marble cake-setningen ble rotet til og Moot sank nedover på lista.

4chan så likevel bare på captchaen som en utfordring: De satte igang et prosjekt for å cracke captchaen, samtidig som de mobliserte alle brukerne sine til å sitte og stemme som gærne manuelt. Moot kom på toppen igjen og marble cake ble gjennoprettet.

Etter at pollen ble stengt før publisering, fortsatte 4chan fremdeles å stemme for å være på sikre siden: Url’en til pollen var nemlig ikke stengt, selv om den ikke lå fremme på forsiden mer.

Moot ble årets mest inflytelsesrike person. Time diskvalifiserte ham ikke. Rundt om på nett spør folk seg om Time ikke skjønte at de ble hacket, om de er for flaue til å inrømme at de ble hacket, eller om de egentlig syntes det var greit å bli hacket: 4chan demonstrerte at de feier gulvet med Obama og Dalai Lama på Internet.

4chan feirer posisjonen sin med marmorkake:

alsothecake

Du kan lese en mer grundig gjennomgang av hvordan de hacket Time her.

I 2006 kåret Time alle oss internettbrukere til verdens mest inflytelsesrike. I 2009 kårer Internet seg selv.

Fredag 24. april 2009

Kom på årets bloggfestival!

Bloggerby har blitt større og større de siste årene. Journalister blogger. 12-åringer blogger. Stortingspolitikere blogger. Folk produserer innhold på nett som aldri før. Twitter har blitt et sted de store mediene plukker opp nyheter.

Takket være Obama slåss alle politiske partier om å være flinkest på internetten. De fleste som kommer med fordommsfulle, kunnskapsløse utsagn om nettdebatten som offentlig kloakk får mer enn svar på tiltale, gjerne organisert svar på tiltale.

Samtidig som bloggosfæren er et sted for debatt og politsk kommentar, er det også et sted for vakre fotografier, poetiske betrakninger, mote, livsstil og sosialt samvær.

For meg personlig har bloggerby vært noe av det som har holdt meg oppe gjennom to år med mye psykdom. Nettet er mest bra. Ikke bare «bra» som i «kvalitet», men «bra» som i «bra for oss».

I den forbindelse har en del folk som jobber med sosiale media, deriblant Ipublish sin Thomas Moen, satt i gang en bloggfestival som går av stabelen til sommeren, og jeg er med blant arrangørene. Vi har lyst til å lage en samling og en feiring av norsk bloggsfære.

Bloggcamp (som ikke må forveksles med fjorårets svært utskjellte Blogcamp) er et forsøk på å lage en god blanding av fest og konferanse for mangfoldet av innholdsprodusenter på nett.

Festivalen er et nullprofittsprosjekt som kommer til å finne sted hver sommer hvis årets pilotprosjekt blir en suksess.

Praktisk info:

Tid og sted:

Festivalen finner sted i Kristiansand 19-21 Juni. Ja, det er en helg.

Foredrag, debatter, workshops og diskusjoner kommer til å skje på et stort foredragslokale i Kristiansand sentrum. Til overnatting og sosialt samvær har vi fått leie en stor campingplass med badestrand rett utenfor byen.

Det blir satt opp en Bloggcamp-base der hvor det blir servert mat og drikke, i tillegg til at det blir sørget for trådløst nettverk i hele leiren og strømuttak hvor folk kan lade alt som lades kan.

Vi regner med at de fleste sover i telt eller tilsvarende, men det blir også mulighet for å sove på hotell med rabatt fra Bloggcamp. Kort sagt har vi en god blanding av strandliv og innendørs konferanse.


Deltageravgift:
Bloggcamp har fått festivalstøtte fra en rekke steder. Deltageravgiften er ikke fullstendig satt, men Thomas sine regnskap og fikse-mennesker jobber med å presse den ned i 250kr, slik at flest mulig folk skal ha råd. Og ja: Du trenger selvfølgelig ikke ha en blogg for å delta. Du kan være ivrig leser, kommentarfeltjunkie eller Twitterentusiast.

Program:

Vi har ikke spikret programmet ennå og det er det én grunn til: Vi vil gjerne ha innspill fra flest mulig bloggere først. Jeg er ansvarlig for mye av utformingen av programmet, og ser for meg en god blanding av debatter, workshops og foredrag med paralelle løp:

Jeg vil gjerne kunne nerde om bloggingens plass i samfunnsdebatten mens noen andre lærer å lage seg en stilig header. Kort sagt: Mat og påfyll for både Sonitus-gjengen, pengebloggerne, twittereliten og kremen av blogg.no.

Så: Hva vil du ha? Hvem vil du ha?

Jeg har en smørbrødliste for min egen del:

  1. Seth Godin
  2. Jill Walker Rettland
  3. NRK Beta
  4. Hjorthen
  5. Bård Vegard Soljell
  6. Teknisk Beta
  7. Vampus
  8. En eller annen debatt der vi kan drite ut Bernt Hagtvedt
  9. Noe Tradedoubler-aktig til pengebloggerne
  10. Blondinbella
  11. Randal Munroe (XKCD)
  12. Eirik Newt
  13. Bharfot
  14. Victoria og Sigrun om Psykiskbloggen
  15. Korte innlegg med folk som forteller bemerkelsesverdige historier fra sosiale media
  16. Debatt om produktplassering i blogger med f.eks Martin Bekkelund
  17. Bokbad med bloggende forfattere, som Lindkvist og Kristine Tofte

Jeg ser også for meg en del verksteder, ala:

  1. Hvordan lage et wordpress-template?
  2. Grunnkurs i html/css
  3. Fotokurs, redigering og lisensiering
  4. Videoblogging
  5. Podcasts
  6. Lær twitter
  7. Hvordan lage webcomics
  8. Borgerjournalist 101

Ellers lurer jeg på om man bør ha debatter om temaer utover blogging, sosiale media etc som gjennspeiler noen av de store debattene som har brast i bloggosfæren?

Lag ditt drømmeprogram:

Uansett, vi klargjør programmet nå i løpet av noen uker. Jeg vil gjerne ha innspill, forslag, kritikk og ønsker i kommentarfeltet. Aller helst vil jeg at du skriver ditt drømmeprogram til Bloggcamp (enten i kommentarfeltet eller på egen blogg) og lenker hit.

De beste forslagene premieres med gratisbilletter. Du kan foreslå superkjente folk, fullstendig ukjente folk, du kan tenke nytt, du kan tenke konservativt, du kan fortelle oss at oppleget er kjempeteit, du kan skryte - det er opp til deg.

Onsdag 22. april 2009

Dårlig oppførsel på nett slår tilbake på deg

Jeg liker å diskutere fildeling med datafolk, pirater, politikere og jurister. Da kan vi diskutere teknologisk utvikling, finansieringsmetoder, innovasjon, personvern og åndsverksloven uten å bite hodet av hverandre. Det øyeblikket planebransjen involveres, går gjerne debatten over i det absurde.

Det er ikke alltid sånn. Jeg vet at Mr. Jackson har hatt konstruktive diskusjoner med folk i FONO, jeg vet at det er masse oppegående, balanserte mennesker som ikke nødvendigvis er de som får sitte i debatter eller blir intervjuet på TV.

De siste dagene har en del platebransjefolk begynt å komme ut på Twitter, og jeg har observert flere fildelingsdebatter. Noen har vært bra, noen har vært trivielle, men de fleste har beveget seg innefor hva som er god «twitterkotyme».

Hva god twitterkotyme er, mine damer og herrer? Mye det samme som god bloggkotyme eller god kommentarfelt-kotyme: Ikke skriv noe utrolig frekt. Alle kan lese det og skiten du spyr ut kommer tilbake til deg.

Terje Pedersen fra Warner demonstrerte idag et riktig svennestykke i dårlig twitterskikk: Snever-Even Twitret følgende:

Skjermskudd, even

Pedersen responderte følgende:

Twitter fra Pedersen

Det kunne kanskje fungert som en snappy hersketeknikk i en muntlig debatt, men ikke på i et kjapt, skriftlig medium. Svaret spredde seg fort, siden Twitter fungerer som gressbrann, og et kjipt, lite gjennomtenkt svar ble både svært synlig og fikk mange reaksjoner. Morsomt å se at noe en person i høy stilling slenger ut til en 18-årig blogger får reaksjoner i bloggerens favør.

Thomas Moen og Even har også kommentert. Jeg synes det er et festlig eksempel på hvordan dårlig oppførsel på nett først og fremst skader den som oppfører seg dårlig, samt som et skoleeksempel på hvordan deler av platebransjen argumenterer i fildelingsdebatter.

Lørdag 18. april 2009

Tid for twitteratur

Hemingway er kjent for å ha skrevet verdens korteste novelle på seks ord. Alle som har deltatt på skrivekurs vet at skriveøvelser enten handler om å slippe seg helt løs eller å begrense seg veldig.

Twitter er det mest begrensede mediet vi har med sine 140 tegn. Likevel finnes det nok av kreative twitterfolk der ute som bruker kontoene sine til å skrive lyrikk, fiksjon og kortprosa. Arjun Basu skriver twitternoveller. Noen har kjørt igang et digert skriveprosjekt kalt #twitlit.

Noen har et prosjekt kalt TwiHaiku på gang der de skriver poetiske oppdateringer. Hva er forskjellen på twitterprosa og twitterlyrikk? Alle linjeskiftene i lyrikken markeres med /, som for eksempel:

“In the room, the women come and go/talking of Michelangelo”
- T.S Elliot, twitterversjonen

Vil du markere luft, ikke bare linjeskift, slenger du på to //

I tillegg er det mange som skriver med ren fiksjonstwitring, der de twitrer på vegne av en litterær karakter som Raskolnikov, Darth Vader eller Jens Stoltenberg/TulleJens.

Disse twitterstrømmene forteller sammenhengende historier i form av kjappe oppdateringer. I tillegg fungerer de som kommentarer til samfunnsdebatten. Siste oppdatering fra TulleJens er typisk for sjangeren:

Begynner å innse at å omplassere folkene bak regjeringens hijab-politikk til Næringsdepartementet var litt mindre lurt enn jeg trodde.

På mange måter er Twitter det perfekte mediet for å skrive flash-fiction. Twitters rolle i samfunnsdebatten har blitt diskutert opp og ned den siste tiden, men få har utforsket det kreative potensialet på norsk.

Derfor tenkte jeg at jeg skulle bevege meg ut på et twitteratur-eksperiment de kommende ukene og tenkte at jeg skulle utfordre et par andre folk i slengen. Jeg kunne godt tenkt meg litt skjønnlitterær kvitring fra @binka, @kristine_tofte, @lindkvists, @elisabethic, @rullerusk, @hoodedman og @vrangest, men alle som blir inspirert er velkommen til å slenge seg på.

Prestasjonsangst er forbudt, og du kan velge hva slags sjanger du føler for. Prosa, frie vers, rim og rytme, haiku, l33t-speak - det er opp til deg. Hvis twitteratur-prosjektet slår an, kommer jeg til å samle flash-fiction-eksemplene her på bloggen i slutten av mai. Hvis du får plass til hashtagen #twl (twitterlitteratur) i twitteraturen, blir det du skriver søkbart og lettere å finne.

Er du med, Internet?

Mandag 13. april 2009

Amazon sensurerer skeive bøker

Jeg vet ikke helt hva som gikk av Amazon i helgen. Kanskje de tenkte: «Verdens største nettbokhandel! Der har du oss! På tide å krympe kundekretsen litt?» Kanskje de tenkte: «Nå er jeg jammen lei av disse sinte oppropene mot uanstendige bøker på nettsidene våre. La oss skjule alle kategoriene de reagerer på og være ferdige med det.» Til journalistene har de sagt at det var en teknisk feil.

Uansettt hva som førte til at alle de skeive bøkene forsvant, fikk ikke Amazon forbli lenge i synden. Noen savnet bøkene og i løpet av få timer var #amazonfail det mest brukte søkeordet på Twitter. Halvannet døgn senere traff twitterskredet, bloggoppropene og underskriftskampanjene massemedia, og Amazon måtte svare for seg. Resultatet? Den “tekniske feilen” skal rettes opp i.

#amazonfail viser to intressante fenomener:

1. At verdens største bokhandel plutselig viser en homofientlig agenda, fjerner alt som lukter skeivt fra søkefelt, anbefalte bøker og rangeringer, samt merker bøker «Orlando» av Virginia Woolf og bøker som handler om barn som har vokst opp med lesbiske foreldre som «Adult». Ikke bare sensurerer Amazon forfattere som har skrevet homobøker av politiske hensyn, de filtrerer også hva du som bruker får se.

2. At vi har fått gode kanaler for internasjonal nettaktivisme. Amazon dret seg ut, bæsjen gikk i twittervifta og kom i retur.

Og jeg? Jeg stod opp, fant ut at all kildelitteraturen til Jenter som kommer hadde forsvunnet fra Amazon, twitret det, havnet i Dagbladet, ble oppringt av P1 og uttalte meg så godt jeg kunne på morgenkvisten. Godt jeg alltid tenker før jeg twitrer, da. *host*

Du kan lese en god oppsummering av moroa hos Fr. Martinsen, også. En annen måte å måle temperaturen på er å følge #amazonfail på Twittersøk.

Lørdag 11. april 2009

Urospredere, fildeling og Mr. Jackson

Mange klager over Dagbladet på nett, men når det kommer til å bruke Internet i artiklene sine, er de uovertrufne. Jeg var på premieren på Urospredere for et par uker siden, og hadde en lang prat med en av regissørene om hvordan filmen skulle markedsføres etter premieren.

«Hm. Tja. Vel. Si det. Vi legger den til nedlastning og håper folk er intressert?» lød svaret. Nå har Dagbladet lagt ut filmen i sin helhet, samt lagt til en twitterstrøm der du kan følge alles kommentarer til #urospredere. Fine greier. Vil du ha essensen av norsk fildelingsdebatt, bør du stikke innom og ta en kikk.

Jeg reklamerer for filmen dels av politiske grunner, dels fordi det er en god film og dels av ren stolt-kone-refleks. Mr. Jackson er med i filmen og sier mye smart, skjønner du. Han har grønn t-skjorte, briller og kort skjegg hvis du lurer.

Litt om filmen:

Urospredere er en såkaldt «fransk dokumentar», en sjanger der en rekke personer snakker fra ulike synsvinkler om en sak og klippingen av disse utsagnene er det som gjør filmen. Filmteamet har intervjuet alt fra venstresidefolk som Mr. Jackson, Aslak fra Gatas Parlament og en Simon Souyris Strumse fra SU sitt sentralstyre til IFPI, EMI og FONO sine folk.

I tillegg har de fått Espen Tøndel, Trond Giske, Harald Zwarth, The Pirate Bays Peter Sunde og folk fra Datatilsynet i tale. Det er nok flere stemmer representert som jeg ikke kommer på i slengen, også.

Det er i hvertfall en broket bukett med blomster som snakker om temaet, og klippingen gjør at du tilsammen får et ganske nyansert og underholdende bilde av debatten. Teknofil skriver at patebransjen fremstår som ufrivillig morsomme i filmen.

Jeg lo mye av den underveis, men jeg tror humorverdien er avhengig av øyet som ser. Hadde filmen blitt vist til en gjeng folk fra musikkbransjen, ville folk ledd av Peter Sunde og klappet når Larry Bringsfjord fra FONO oppfordrer alle til å slette alle ulovlige filer de har og begynne på nytt. Med en så polarisert debatt, er handler humoren mye om hvem du heier på.

Hovedproblemet med filmen for meg, er at summen av alle bidragene ikke utgjør en større helhet. Filmen tilfører ikke debatten noe nytt, selv om den er en god innføring i den norske fildelingsdebatten. I tillegg er det ett tema jeg savner diskusjons rundt, nemlig opphavsrettsproblematikken.

Som Mr. Jackson og jeg hvisket til hverandre flere ganger under filmvisningen: «Denne filmen kunne trengt en dose Richard Stallman.»

Så langt jeg ser det, er hovedkonflikten mellom dagens åndsverkslovgivning og fildelingsbevegelsen konseptet om at den som har opphavsretten også har reproduksjonsretten til et åndsverk.

Grunnen til at DRM har vært mestringsstrategien til film og platebransjen, er for å forhindre at de som har kjøpt en CD, DVD eller MP3-fil kan reprodusere den.

Spotify er lovlig fordi det er en streamingtjeneste og fungerer på samme måte som en personlig radiokanal. Du sitter ikke igjen med noen filer og kan dermed ikke kopiere dem og distribuere dem. Lovgivningen som gjør at at opphavsrettshaver har retten til reproduksjon av åndsverket stammer fra en teknologisk tidsalder der det var betraktelig vanskeligere å kopiere og distribuere ting.

Å skulle diskutere løsninger på fildelingsproblemet uten å diskutere kollisjonen med åndsverksloven er litt absurd. Mye av taletiden blir brukt på å diskutere hvordan artistene skal få betalt, men det er ikke platebransjens pengetap som gjør fildeling ulovlig.

Skal man lage en lovlig fildelingsløsning, kan man ikke bare diskutere finansiering, man må også diskutere de juridiske endringene som må på plass. Sånn sett halter filmen litt. Uansett - få med den med deg. Om ikke annet for å skjønne hvor kjekk og fantastisk Mr. Jackson er. Mm.

Onsdag 8. april 2009

Blogging, Twitter, nettdebatt, demokratidebatt…

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne? Kanskje med debatten om nettdebatten Amnesty holdt for halvannen uke siden?

Kanskje med Hege Skjeie sitt «Usj, Twitter!»-innlegg i Dagens Næringsliv? Kanskje med å beskrive kampanjen på Twitter for å svare henne?

Kanskje med BT-kronikken som sutret over all søpla som står publisert på nett, som brukte Frøken Makeløs som eksempel?

Kanskje jeg skal ta utgangspunkt i Jan Omdahl sin kommentar om norske politikeres jakt på Obama-effekten?

Vel, la oss ha disse debattene som et bakteppe for diskusjonen, i det minste. Jeg har en del generelle kommentarer om nettdebatt, sosiale medier og demokratisering. Heng med, kjære leser:

1. Nettdebatten er mye, mye mer enn avisenes kommentarfelt.

Ja, for deg som leser denne bloggen er det opplagt. Og likevel: Når journalister og medievitere snakker om nettdebatten, snakker de egentlig om avisenes kommentarfelter. Og ja, hvordan sørge for et godt kommentarfelt under artiklene i de store avisene er en utfordring, men du kan ikke sette likhetstegn mellom aviskommentarfeltene og nettdebatten som helhet.

Da hopper du bukk over en bloggehær, en twitterskare, to tonn epostlister, Irc-kanaler, forum og små diskusjonssamfunn. Når jeg er vitne til folk som skal diskutere nettdebatten, men som bare snakker om «fæle kommentarer under artikler i Aftenposten», tenker jeg at: «Ok. Du kjenner ikke Internet. Du tar utgangspunkt i det alle som besøker en nettavis ser, ikke noe mer.»

Selvfølgelig er det en intressant og nyttig effekt at alle kan kommentere avisartikler og at journalistene kan svare dem, men dette er bare én liten del av debatten på nett.

2. Internet er mer enn en debattarena:

Når Hege Skjeie syter over at det er så mye tull på Twitter, når Aud Gjersdal klager over at nettet svømmer over av trivielle, intetsigende tekster, tenker jeg: «Djizz, folkens. Dere kommer til Internett og tror at alt dere leser skal være Wikipedia. At alt som foregår skal være gjennomtenkt, relevant og informativt.»

Forventningene deres til hva nettet skal være farver hvordan de ser på nettfenomenene de kommer borti. «Skulle det ikke Twitter være en arena for debatt? Ingen kan diskutere når de får skrive så kort!» «Er Internett et sted for kunnskap? Hah! Disse bloggerne skriver jo om neglelakk og sko!» De skjønner ikke at eksperimentet om å gi tusen aper hver sin skrivemaskin og se om Shakespeares samlede verker kom ut på andre siden har pågått på nett ganske lenge nå.

For når alle kan skrive, fotografere, kommentere og filme hva de vil uten andre kontrollmekanismer enn sosiale konvensjoner, blir resultatene langt mer mangfoldige enn politisk debatt. De som kritiserer debattformene på Internett gjør det på basis av journalistikkens og sakprosaens premisser:

De ser på Internett som en arena der alle skal få være sin egen journalist, og når det viser seg at så få er flinke til å være journalister, avskriver de eksperimentet. Problemet ligger ikke i hvordan Internet fungerer, problemet ligger i hva slags forventinger kritikerne hadde til Internett.

Hege Skjeie har hørt at Twitter er en sånn fin arena for politisk debatt, rask mobilisering og meningsutveksling. Hun begynner å twitre, men får bare inn tweets som strider mot hennes idé om hva en god debatt skal være. Det hun ikke har skjønt, er at sosiale medier som Twitter gir deg alt alle du følger er opptatt av til enhver tid.

Ofte er det politikk. Ofte er det bikkja, naboen eller forkjølelsen. Det kan til og med være irritasjon over alle som står på feil side i rulletrappen på Oslo S. Hvem du følger avgjør hva slags info du får, hva slags samfunn du blir en del av.

Internett er fullt av oppskrifter, gode råd, håpløse diskusjoner, poesi, fantastiske bilder, snurrige skjønnlitterære prosjekter, bilder folk har tatt av skoene sine, PedoBear, anmeldelser av dopapir på hoteller, alle barne-tv-programmene du har hatt lyst til å se igjen og erotisk fan-fiction der de samme barnetv-figurene hopper i høyet sammen.

Innimellom er det masse politikk, deltagelse, engasjement og debatt. Folk skriver om politikk med en personlig vinkel. Folk skriver om politikk med en analyserende vinkel og masse fotnoter. Folk skriver om politikk med tusen utropstegn. Vennligst ikke begrens Internett til en «debattarena». Det er et gigantisk sirkus der det også er politisk debatt.

Illustrasjon: Cute Overloads bidrag til Obama-kampanjen. Cute Overload er en blogg som utelukkende poster bilder av søte dyr. Det er hele greia. Søte dyr-søte dyr-søte dyr. Og så litt søte dyr-politikk på valgdagen, da:

Ekorn for Obama

3. Internett er et stammesamfunn:

Du vil aldri kunne like alt på Internett. Du vil aldri kunne diskutere med alle folk som er på Internett. Du kan ikke kritisere alt du ikke liker på Internett. Internett er et stammesamfunn der folk som er intressert i de samme tingene finner hverandre, leser hverandre, utfyller hverandre og krangler med hverandre.

Kjeder noen på Twitter deg? Slutt å følge dem. Irriterer en blogger eller fem vettet av deg? Hold deg unna. Liker du å bli irritert og klage i kommentarfeltet til vedkommende? Feel free. Sonitus-gjengen gjør sitt for å forsyne sin stamme med bloggposter de tror stammen deres vil like. Jeg underholder et par tusen mennesker på Roteloftet om dagen - min tribe av lesere og kommentatorer.

På samme måten blir jeg underholdt og engasjert i en rekke andre små samfunn Internett over. Noen av dem lager legofigurer av Stephen Hawkings. Noen av dem hacket epostklienten til Sarah Palin under valget. Noen av dem har kommet sammen for å diskutere hvordan forandre verden.

Noe av det Obamakampanjen greide på Internet var å mobilisere og engasjere svært, svært mange av disse små og store stammesamfunnene. En av måtene å gjøre det på var å lage gode youtubefilmer, sitt eget aktivist-facebook og være svært synlige i sosiale media.

Likevel var ikke Obama sin deltagelse i sosiale medier godt nok alene - alle de engasjerte menneskene som skrev, diskuterte, digget, redditet og anbefalte gjorde at budskapet ble spredt, at pengene ble samlet inn, at folk meldte seg frivillig som aktivister.

Politiske partier er i stand til å skape store stammer rundt seg, men det er ikke gjort med å ha en facebookprofil eller en Twitterkonto. Redskapet blogg, redskapet twitterkonto, redskapet Origo og redskapet facebookprofil løser ingenting i seg selv. Alt handler om hvordan du bruker dem. Jens Stoltenberg bruker dem som oppslagstavle. Jeg tror ikke det kommer til å funke.

4. Internet er på ordentlig:

Tenk deg at du står på torget der du bor og deler ut løpesedler. Noen tar i mot, noen stopper og prater, men de fleste bare skritter irritert forbi. De skal et annet sted. De har ikke tid. Å publisere ting på nett er veldig mye av det samme som å stå på stand og dele ut løpesedler, bare at folk sitter hjemme i godstolen eller på kontoret og kjeder seg:

De har lyst til å lese noe. De har lyst til å prate med noen. De er fokuserte. De kan la seg rive med. Ulempen er at alle på nett deler ut løpesedler og vil snakke med folk. Internet er en sosial arena der du kan nå tusenvis av nye venner på én gang. Er du kjedelig? Da går folk videre.

De samme folka som kunne diskuterert eiendomsskatt med deg på din blogg vil kanskje like gjerne diskutere kaffe på en annen blogg. Fordelen med sosiale medier er at de har plass til hele deg, ikke bare den offisielle, pressevennlige delen av deg.

Det gjør at det er plass til de kjipe folka som gjerne vil kalle deg stygge ting om du provoserer dem. Det gjør også at du kan motta flere hundre varme, personlige bursdagshilsner og rørende støtteerklæringer hvis du betror internetstammen din at det har skjedd deg noe trist.

Internet er mennesker, tross alt. De er politiske dyr. De er sosiale dyr. De liker søte katter. De tar bilde av tissen sin og laster den opp på 4chan. De kan godt stå bak både artikkelen om kvantemekanikk på Wikipedia og Rate My Poo.

Men er det demokratisk?

At det finnes en arena der alle kan si hva de vil, skaffe seg lesere, kommentere, delta, bidra, finne på, krangle, skape og mobilisere? Duh. Selvfølgelig.

Folk må bare skjønne at Internett ikke er alle ikke-journalister sitt middelmådige avisprosjekt. Og en del av dem som er vant til å få alt de skriver på trykk i avisen, må venne seg til at sosiale medier krever mer av dem enn at de bare skriver en tekst og legger den ut.

Og Hege Skjeie? Twitterdugnaden folk satte i gang for å svare henne var vel bevis godt nok på at hun tok feil om Twitter…

Andre har skrevet mer jordnært og mindre visjonært enn meg. Legg merke til den gode blandingen av journalister, kjente politikere og bloggere under pseudonym. Vakkert, vakkert:

Jakob Arvola, Frøken Makeløs, CarlChristian, Kontrastemning, Katcho, Teknisk Beta, Hjorthen, FjoseBerg, Bård Vegard Solhjell, Paul Chaffey, Sermoconsulting, Linda Fonda, Fr. Martinsen, Moldeklev om IKT i skolen og NONA.

Fredag 3. april 2009

Psykotiske meg

«Jeg har hvertfall aldri vært psykotisk!»

Hun er hard i stemmen, hard i ansiktet. Javisst har hun vært innlagt på psykiatrisk. Javisst har hun spist psykofarmaka. Men psykotisk? Aldri. Hun har ikke vært ordentlig gal. Gudskjelov.

«Han er helt. Du vet. Psykotisk.»

Ordet faller tungt i gulvet. Det er en endelig dom. Det sier alt.

Jeg spiser piller mot «ordentlig» galskap. Du vet. Den galskapen du ser på film og i tegneserier. Sånn Gollumgalskap der du har stemmer i hodet ditt som kommenterer det du gjør. Hallusinasjoner.

Perioder der veggen mellom drøm og våken tilstand viskes ut. På folkemunne er depresjon en følelse. Angst er en følelse. Bipolaritet er følelser. Psykose, derimot. Det er en sinnsykdom.

På den ene siden vil Ola og Kari Nordmann at folk med sånne følelsesproblemer skjerper seg. Deppa? Cheer up, emo kid. Angst? Feiging. På den andre siden er psykotisk = klin kokos. Eller, hvis vi skal tro avisoverskriftene, potensiell morder.

Før jeg fikk medisiner, var jeg blitt veldig flink til å takle de psykotiske symptomene mine når de kom.

«Åkei. Den flekken i taket fikk akkurat ben og begynte å kravle mot meg. Har jeg spist? Har jeg drukket vann? Er det veldig lenge siden jeg sov nå? Er jeg gudsjammerlig gira? Ja på flere punkter. Ok. Prøv å løse de problemene.»

«Hm. Nå kjennes det ut som om munnen og nesen min er full av blod. La oss se i speilet. Ikke noe sår her. Ikke noe sår der. Ikke noe blod. Jeej. Da er det nok hjernen, gitt.»

Mye bedre strategier enn det som jeg pleide å ha tidligere: «Hjelp! Hjelp! Det er monstre her!», eventuelt «Hjelp! Hjelp! Jeg er syk og gal! Omg! Omg! Dette må ingen finne ut!»

Samtidig var det å få medisiner å kunne senke skuldrene, å slippe å konsentrere seg om å kontrollere alt hele tiden. Spesielt fordi tankekjøret som følger med de psykotiske symptomene er mer slitsomme en hallisene. Å ha en evig, blinkende «Jeg hater meg selv. Jeg hater meg selv. Jeg hater meg selv. Jeg hater meg selv.»-rulletekst i hodet er en påkjenning.

Nå er det sånn at det står mye om psykotiske mennesker i avisen, gjerne sammen med ord som mord og drap. Psykose blir dermed ikke bare «den ordentlige galskapen», det blir også noe som er forbundet med grove, kriminelle handlinger.

Og joda, mennesker med psykiske problemer begår mord. Samtidig er det ingen nødvendig kausalitet mellom en psykotisk lidelse og det å gå bananas med kniv i nærmeste barnehage.

Søker du på «psykotisk» på google, finner du et par artikler skrevet av lommelegen med venner, samt masse spennende avisoverskrifter. For eksempel:

Så sitter jeg her og knasker den antipsykotiske medisinen min, og tenker at «Jeje, jeg har hvertfall aldri angrepet politiet med sabel. Det er jo noe.»

Jeg opplever ikke avisoverskriftene som stigmatiserende for meg personlig. Jeg vet at det er stor forskjell på en person med et hardt tilfelle av en psykotisk lidelse som er ubehandlet og ikke har noe sted å bo, og en berte med godt nettverk og god oppfølging fra helsevesenet.

Problemet med avisoverskriftene og damen i gatas oppfatning av psykose som «den ordentlige galskapen» er at folk som sliter og har psykotiske symptomer både skammer seg mer, er mer redde for symptomene sine og i større grad kvier seg for å nevne det de sliter med til fastlege og psykolog.

Jeg husker veldig godt første gang psykiateren på sykehuset spurte meg om jeg hørte stemmer. Tankene raste gjennom hodet mitt. «Oi, nei. Skal jeg svare sant på det? Sier jeg dette er jeg avslørt. De har behandlet meg pent til nå, men DU-DUDUDU (sjebnesymfonien), da låser de meg inne for alltid fordi jeg er kokkeliko, en fare for omgivelsene, et håpløst tilfelle, ordentlig gal, nede for telling, over og ut.»

Nå hadde jeg en slags plan om å være veldig ærlig ovenfor psykologene mine, så jeg åpnet meg og fortalte. Og nei, det falt ikke et bur fra taket. Det kom ingen plutselig tvangstrøye frem fra under bordet. Vi snakket om hyppighet, om kvalitet, om situasjoner, om mestring, om medisineringsmuligheter - og først og fremst: Om hva psykotiske symptoner er for noe, egentlig.

Samtidig var det stemmene, hallusinasjonene, de rare idéene, paranoiaen og de pussige fysiske symptomene vi snakket mye om pasient til pasient på sykehuset. «Jeg tør ikke fortelle det, da må jeg sikkert være her bestandig.» «Jeg er mye galere enn du tror.» «Jeg er ikke psykotisk, men det er en usynlig morder her som vil skjære over strupene våre om natten.»

«Jeg er ikke psykotisk, men mamma stakk hull i auraen min og siden har jeg hørt englene synge.» «Det er ingen som vet det, men alle lyder høres ut som om de er inne i hodet mitt etter at jeg ble syk. Jeg kan ikke gå langs bilveien, jeg tror alltid at jeg blir påkjørt hvert øyeblikk.»

Når psykotiske symptomer = skikkelig gal og skikkelig gal = tabloidenes gale sabelmorder, gjør det at psykotiske symptomer er mer skambelagte, mer hemmelige og mer stigmatiserte enn andre psykiske lidelser. Det gjør at det er vanskeligere for folk å søke hjelp, vanskeligere for folk å snakke om og vanskeligere for omgivelsene å ikke dømme.

Sånn. Da har gale damen gjort sin del av normaliseringsprosessen.