Arkiv »
Arkiv for kategorien ‘media’
Torsdag 4. november 2010
Idag fikk jeg boka fra forlaget. Den er grønn, skjønn og lyser nesten i mørket. Jeg har blitt intervjuet av Aftenposten og Dagbladet idag (det kommer på trykk på lørdag) og har lagt en plan for boklansering. Nå er det på årntli. Eller no.
Da vi ga ut Jenter som kommer, bestemte vi hvem som skulle få anmeldereksemplarer på bakrommet. Deretter mailet vi dem, spurte dem om de hadde lyst og sendte dem boka om de takket ja.
Problemet med denne formen for blogganmeldelser, er at den blir begrenset til bloggere jeg vet hvem er. Det betyr at boka utelukkende blir omtalt på steder jeg leser til vanlig.
Dette innlegget er dermed et forsøk på å få spredt blogganmeldelsene litt mer. Har du lyst til å anmelde Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset? Da kan du legge igjen en kommentar med lenke til bloggen din i kommentarfeltet. Jeg kommer til å velge ut dem som har de mest spennende bloggene jeg ikke har hørt om til nå, men det er lov å slenge seg på selv om du tror jeg har hørt om deg, også. Det er også lov å anbefale andre bloggere du gjerne skulle sett omtale boka om du «bare» er en vanlig leser.
Vær kjapp, de må ut i postkassene til mandag!
(Om du er av dem som forventer et anmeldereksemplar: Slapp av. Du får uansett.)
Onsdag 3. november 2010
Jeg var på førpremiere på Trekant i går, i et knallrødt lokale med glittermuffins og marengs på bordene. (Ja̧, veggene glitret også.) Og gratis sprudlevin, selvsagt.
Det er skummelt å se seg selv på TV. Særlig på storskjerm. Særlig med publikum. Men da er det deilig å se at TV-serien har blitt nusselig, informativ og ikke særlig pinlig. Og ikke minst morsom.
Etter å ha sett innslaget virket det som om jeg var den mest kjedelige og voksne av bidragsyterne, siden jeg sitter ved et bord og tegner på et ark mens Kjersti Antonsen slikker kuk-kjærlighet og tantrafolka peser i bro. Men det er greit, jeg er ikke pervo, jeg er nerd.
Dagbladet gir åpningsepisoden terningkast 4, (en lenke til bloggen er hyggelig når man blir sitert), mens Cecilie Asker i Aftenposten mener at serien er både klam, klein, heteronormativ og sementerer tradisjonelle kjønnsrollemønstre.
Jeg skjønner at Asker og jeg ikke har samme definisjonen på «klein», siden ingen av mine «Omg-jeg-vil-dø(eller-hvertfall-gå-på-do-nå)»-alarmer gikk av under visningen, men for all del. Vi har forskjellige pinlighetsgrenser.
Asker skriver følgende:
Ord som «suging» og «runking» dukker til stadighet opp, mens selvtillit og grensesetting ikke nevnes med et ord.
Siden det er utelukkende meg som sier «runke» i serien, antar jeg at jeg skal føle meg truffet. Jeg tenkte at jeg skulle orientere om at NRK ville at jeg skulle si «masturbasjon», men det synes jeg blir kleint.
Og jeg lover at om jeg hadde sittet med 19-år gammel gutt og snakket alvorlig om selvtillit og grensesetting, hadde det blitt enda kleinere. Jeg liker å tro at folk får mer selvtillit i senga av å vite mer om sex, men man vet jo aldri.
Hva som er heteronormativt med fingerpuling er jeg derimot litt usikker på. Asker mener at jeg burde fått en av jentene på kurs istedenfor Thomas. Men jeg tror bildene av meg som instruerer Pia eller Marie i å runke en banan ville vært like «heteronormative» som bildene av Thomas med som fingrer armen sin.
Uansett: Du kan jo skru på klokka 21.30 på NRK 3 i kveld og bedømme selv. Og egentlig burde jeg bli glad, det er jo ikke så ofte folk kaller meg heteronormativ. Det er jo en avveksling fra tiden jeg måtte slette kommentarer med «jævla sossialist lesbe !!!!»
PS: Vårt Land liker den. Så mye for generaliserende kommentarer om kristennorge (c;
Fredag 29. oktober 2010
For deg som ikke har fått det med deg: Jeg skal være med på NRK Trekant, nærmere bestemt fem minutter i første episode (pluss muligens noe i siste episode). Jeg snakker om runking med en 19-år gammel gutt mens vi tegner med fargeblyanter og prøver vibratorer på nesa. Veldig lite nakent og veldig lite flaut.
Premieren er 3. november klokka 21. 30 på NRK 3, og det er premieren du må få med deg for å få sett opptredenen min. TV-serien har blitt massivt omtalt de siste dagene, siden kristen-Norge er provosert over at det blir en positiv serie om puling.
Uten å røpe for mye kan jeg love at serien blir ti ganger så sjokkerende som kristen-Norge er redd for. Og ti ganger så koselig (c;
Tirsdag 19. oktober 2010
Noen ganger lurer jeg på hva slags filter det er jeg har i hodet som gjør at jeg klarer å bruke Twitter til noe konstruktivt. Jeg tror jeg har superkrefter, siden jeg faktisk henter ut interessant informasjon derfra.
Idag leste jeg strømmen min med et «her er så underlig»-blikk. Når du leser alt etterhverandre som en samtale istedenfor å lese det som enkeltreplikker blir det veldig fjernt. Dette var det kvitrekoret sa rundt klokka 11.38 idag (navn fjernet):
- You get what you give!
- Sant det. Har du prøvd coaching?
- Er det vanlig å ha en fiende?
- Facebook mener de har 473,260 brukere mellom 15 og 19 år i Oslo. Vel, vel.
- For de som ikke har fått det med seg: gratis Kjøtt til alle!!
- Synes det funker svært dårlig at Einar Gelius tror han er Norges Lady Gaga. Just say no!
- Jeg har fortsatt til gode å skrive en Android applikasjon 
- Hva skal vi bruke Facebook til, og hvordan skal vi få Osloborgerne til å ”like” oss?
- Unner alle der ute å tjene nok til salt i såret – eller litt mer.
- er det ikke viktigere å ha is-skrape klar? :p
- Hvordan kan du ha en plattform som heter Bada uten å ha et eneste produkt som heter BadaSS? ;-P
- har tryllet litt, og liker sommerfuglene og energien det gir
- Stilling ledig som Informasjonssjef i NHO. Søk på en av Norges mest spennende infojobber
- Hvis det skulle være noen tvil om hvor jeg står i denne viktige saken: Mono kan brenne.
Og sånn går nu dagan.
Fredag 8. oktober 2010
Det begynner sånn: Jeg prater med en venn om Spotify. Hun ler av at hun pleide å ha en hel vegg dekket av CD-plater, men nå har hun alt hun trenger et tastetrykk unna. Tenk at hun pleide å kjøpe en skive plast for å få åtte sanger! Og jeg er selvsagt hjertens enig.
Så forteller jeg at jeg gleder meg til eboka kommer for fullt, men vennen er ikke hjertens enig. Hun begynner å snakke høyt og sint om hvor glad hun er i papir.
Etter å ha hatt samtale på samtale med skrivere og lesere om papirets påståtte fortreffelighet, tenkte jeg at jeg skulle publisere argumentasjonen min her. Du skjønner: Jeg gleder meg til papirets død. Jeg gleder meg til ebokleseren er den nye mp3-spilleren. Jeg tror eboka kommer til å være en forbedring av bøkene vi har idag.
Fordeler med eboka:
- Plass. Jeg har kjøpt så mange bøker i mitt liv at jeg har måttet skaffe nye bokhyller tre ganger for å ha plass til alt. Jeg prøver å være flink til å selge til antikvariater og gi Bookcrosse dem, men jeg har alltid flere bøker enn jeg har plass til. Og jeg er bare 23. Jeg skal leve lenge, og lese mye. Digital lagring er en logisk løsning.
- Vekt. Bøker er tungt. (Takk til alle som hjalp meg å flytte sist.) Hver eneste gang jeg er ute å reiser, er alltid bagasjen noen kilo ekstra fordi jeg må ha med nok bøker. Lesebrett er lett.
- Frakt og toll. Jeg kjøper nesten alle bøkene mine fra nettbokhandlere, og det tar tid å vente på at de skal komme. Det tar ca. 30 sekunder å laste ned en ebok du har kjøpt. Uten frakt. Uten toll. Uten pappkasse.
- Lengde. Snart kan du kjøpe enkeltkapitler og enkeltartikler istedenfor hele boka. Veldig praktisk for akademikere og sakprosafolk.
- Tilgjengelighet. Du kan alltid få det du vil ha, når som helst, hvor som helst i verden. Tiden der bøkene var utlånt på biblioteket er forbi.
- Lenker. De vanlige ebøkene er fortsatt dårlige på dette, men mange nyere ebøker bruker lenker aktivt, både internt mellom kapitlene og til kilder. Vi skal ikke kimse av lenker. Om det er én funksjon som har gjort nettet til det det er, så er det lenkene. Du kommer tettere på kildene, kan trekkes inn i andre tekster, kan henvise til tidligere forfatterskap uten å måtte sitere direkte.
- Miljø. Digitale filer som flytter seg raskt mellom disker er betraktelig mer miljøvennelig enn å bruke døde trær som må fraktes med bil og fly.
- Søkbarhet. Trenger jeg si mer?
Den vanligste ebok-noiaen:
Jeg får vondt i hodet av å lese på skjerm.
E-blekk opplevels ikke som en skjerm. Dette er en relevant kritikk av ipad’en, men ikke av tradisjonelle lesebrett. Det føles som interaktivt papir og er godt å lese på.
Papir er koselig!
Ja, det er det. Og upraktisk. Jeg tipper at vi vil se at dyre, lærinbunnede bøker med tykt papir og gullkant kommer tilbake på bokmarkedet, mens pocketboka dør hardt.
Jeg stoler ikke på teknologien! Tenk om bøkene forsvinner!
Det er veldig sjelden ting «bare forsvinner» fra en harddisk, men om du skulle greie å slette alt uten å ha tatt en sikkerhetskopi, er det mye enklere å skaffe seg et filbibliotek på nytt ett en fysisk boksamling etter en brann, f.eks.
Jeg vil kunne ta notater i margen
Jeg ser den. Eva gjorde meg akkurat oppmerksom på at denne funksjonalitetne finnes på Kindle allerede. (Jeg har jo et verktøy som heter Diigo som gir meg muligheten til å gule ut og klistre post-it-lapper i nettleseren, så jeg tror at det er problemer vi kommer til å se gode løsninger på fremover.)
Kommer du på flere fordeler og ulemper? Jeg gleder meg veldig til å skrive bøker for ebok-formatet i hvertfall. Mangelen på lenkemulighet er hemmende for forfatterskapet. Sånn går det når man skrev blogg først…
Søndag 20. juni 2010
Det finnes ingen regler for hvordan man bruker et nettsamfunn. Selv om Facebook har pleid å være stedet for «Hvilket pålegg er du?» og «Ida is våken», betyr det ikke at man må bruke det til småprat og pressgrupper for å få pæreisen tilbake.
Man kan bruke det til å diskutere. Etter at Twitter fikk oss til å oppsøke dem vi hadde lyst til å snakke med, ikke de vi følte oss sosialt forpliktet til å snakke med, har vi blitt kjent med de vi hadde lyst til å snakke med og lagt dem til som venner på Facebook. Da er det ikke så rart at praten fortsetter der.
Samtidig har Facebook som debattforum mange mangler.
For det første er det usikkert hvorvidt det er et offentlig sted eller ei. Mens Twitter er offentlig og krever at twitterbrukere tar hensyn til at alle utsagn kan videresendes og kommenteres av fremmede, er Facebook en salig blanding.
Jeg er venn med Halvor Fosli på Facebook, og han åpner profilen med å si følgende «FB-strenger er ikke offentlige ytringer, sitater skal ikke brukes uten godkjenning.»
Det er jo greit for Halvor å si, men PFU har konkludert med at Facebook er en offentlig arena etter denne saken. The End.
Jeg synes PFUs konklusjon er problematisk, siden folk har veldig varierende praksis på hvor åpne profilene deres er. Samtidig diskuterer jeg hver dag med en rekke Facebook-debattanter jeg gjerne skulle sett at diskusjonene ble sett på som offentlige ytringer.
Problemet med å diskutere på Facebook, er at det gjør det vanskelig å ta debatten videre på en konstruktiv måte.
La oss si jeg har en debatt med Halvor Fosli der det blir sagt ting jeg kunne ha lyst til å diskutere videre. Jeg ville da normalt diskutert utsagnene videre på bloggen, men siden Facebook ligger og vaker mellom offentlig og «småprat blant venner», er det frekt å hente sitater fra Facebooktråden og fortsette debatten på min blogg.
Jeg kan ikke lenke til den opprinnelige Facebooktråden så andre kan delta i debatten heller, siden du må være venn eller venners venn for å delta.
Og om jeg blir omtalt i en Facebooktråd, har jeg ingen mulighet for å vite det, siden du ikke kan lenke til folk i kommentarer under en Facebook-oppdatering.
Det betyr at den vanlige sos-med-dynamikken som går på å lenke til hverandre for å få lenker selv ikke fungerer i Facebook-debatter.
Halvor Fosli tjener ikke noe på å få treff fra meg til Facebookprofilen sin. Man kan ikke omtale de man snakker om slik at de blir med i debatten, slik man gjør på andre åpne debattplattformer.
Og i motsettning til tradisjonelle lukkede forumer, kan du ikke melde deg på, bli godkjent av moderator og kaste deg ut i debatten. Du må godkjennes som venn før du får være med i praten.
Jeg synes Facebook fungerer godt til småprat, crowdsearching blant venner, bursdagshilsner og fjas, men svært dårlig til politisk debatt.
Det er også påfallende at den politiske debatten som slår ann på Facebook, er politiske debatter som folk kvier seg for å ta i det offentlige rom. Jeg skjønner at noen har roller i arbeidslivet som gjør at politiske debatter passer best på Facebook, men jeg får lyst til å si:
«Du? Hvis du vil diskutere innvandring, Islam, hijab, whatever, så kom ut på det åpne nettet og ta diskusjonen med folk du ikke kjenner fra før av, også.»
Det er ikke som om det ville tatt dere for mye tid å drive en blogg, når flere av dere oppdaterer en gang i timen og svarer på kommentarer fortere enn de fleste bloggere.
Så kan jeg lenke til dere. Og svare dere her. Også kan dere lenke til meg når dere snakker om meg, og jeg kan lenke til dere når jeg snakker om dere. Og så kan dere få svar fra dem dere ikke hadde invitert i utgangspunktet.
Jeg har diskutert mye på lukkede IRC-kanaler, og det er fint. Det er fint å prøve ut ideer i arenaer der ikke alle kan se. Det er også øyeblikkelig respons, i motsetting til å skrive noe på bloggen.
Men når du oppdaterer profilen din med ti-femten politiske utsagn daglig, kunne du skapt bedre samfunnsdebatt ved å legge det ut i et format der vi kunne lenke til det.
Og det er ikke uerfarne debattanter og skribenter som bruker Facebook som debattforum. Det er folk som jobber med det skrevne ord.
Så jeg lurer på: Diskuterer dere her fordi dere ikke vil at samtalene skal kunne søkes opp på deres navn når noen googler dere?
Eller diskuterer dere her fordi det er for mye jobb å bygge opp en egen leserskare, når man bare kan prate med de som allerede har friendet deg?
Jeg vet at jeg ender opp i Facebook-diskusjoner fordi jeg ikke klarer å la være å kommentere. Hva med dere?
Lørdag 19. juni 2010
Bokmerker gjorde meg oppmerksom på denne radiosendingen med Knausgård fra nittitallet. Sendingen ligger ute på nettsiden til Studentradioen i Bergen til glede for nye lyttere.
Sendingen er basically Knausgårs gjennomgang av det han mener er de ti mest overvurderte forfatterne i norsk offentlighet, og for oss som har litteraturvitenskapelig bakgrunn er innlegget spesielt morsomt.
Han åpner med å si at han er kontekstløs og dermed objektiv i sin bedømming av forfatterne, og følger opp med en kritikk av Marcel Proust som strengt tatt bare kan beskrives som å kaste sten i glasshus.
For å si det med Julie Eliassen Brannfjell i Bokmerker:
Spesielt fantastisk er det at han kritiserer Marcel Proust for å kun skrive om sitt eget liv(barndom, ungdom og voksenliv) i en” nesten kvalmende detaljrikdom”. “Han er riktignok flink til å skrive, men det veier ikke opp at han ikke har noe å si.” Tør jeg gi det et lite LOL!
Du kan høre hele radiosendingen med Knausgård her.
Det mest interessante med radioklippet er likevel hva vi kan lære av Knausgårds mediestrategi.
Siden han knapt har gitt et intervju, lest høyt eller stilt opp på noe arrangement, blir det de pinlige studentsprellene hans som får hovedfokuset.
Å ikke snakke i førsteperson i offentligheten gjør at folk leter etter klipp der du faktisk sa noe, samme hva det var du sa.
Oppdatert: I følge Zagh er radioinnslaget et ironisk innslag fra Knausgårds side, siden det er en kjent sak at Proust er favorittforfatteren hans. Jeg synes ikke innlegget blir mindre lol av den grunn, siden radiosendingen på den måten blir en slags omvendt-poetikk for hva det er han skriver.
Onsdag 17. februar 2010
«Men boka?» spør hun. «Hva kommer til å skje med BOKA?» Det er så mye redsel når folk spør meg om Internet. Nei, du er ikke folk i dette tilfellet. «Folk» betyr forfattere, forlagsfolk og journalister i dette tilfelle.
«Tror du papiravisen kommer til å dø? Tror du papirets tid er forbi? Hva med forlagene? Hva med meg? Kommer jeg til å miste jobben?»
«Litteraturen dør ikke.» sier jeg.
«Men boka?»
Jeg vet ikke om du kommer til å miste jobben. Jeg kan ikke si deg hvordan du skal redde arbeidsplassen din. Jeg vet ikke hva som kommer til å skje med boka slik vi kjenner den, men jeg vet at tiden ikke står stille og at utviklingen ruller videre mens du sitter og er redd. Og jeg tror angsten er farligere enn det du er redd for.
Torsdag 21. januar 2010
Long story short: Du kan se innlegget på nett-TV her. Jeg er 15 min utti.
Jeg ringte et dusin folk, testet argumentene mine på Gud og Hermansen, leste altfor mye, skrev litt mer, hoppet opp og ned og dro altfor tidlig til NRK.
Mr. Jackson holdt meg i hånden og fulgte med helt opp bak studioet der det var veldig mye Farris, Twist og folk som skulle debattere Dagbladets skjebne.
Det beste med å skulle være på TV er å bli sminket. Jeg forelsket meg i sminkedamen, hun fikset håret mitt og fikk meg til å føle meg som den fineste i verden.
Vi ble vist rundt i salen, fikk hver vår fancy stol og altfor mye Farris. Memo til meg selv: Ikke ta med vannglass. Jeg snakker helt fint uten, jeg er bare alt for glad i å bøtte vann. Yum-yum-vann, liksom.
Uansett: Jeg burde forbredt sånn typ én replikk istedenfor tre replikker på hver sak. Det gikk mye fortere enn jeg trodde.
Beste øyeblikk: Da jeg brukte konservativ som skjellsord og Willoch sa «HVA BEHAGER?» og jeg byttet til «bakstreversk» også flirte vi masse.
Nå er jeg ruset på vellykket opptreden, pene kommentarer, klemmer fra verdens hyggeligste programleder og personale, samt sminke og styling fra proffe NRK-folk som får meg til å føle meg veldig, veldig pen!
I love you all.
Torsdag 21. januar 2010
NRK ringte i går og sa at det hadde blitt litt endring i planene:
1. Tredjemann i panelet har blitt byttet ut med Kåre Willoch
2. Pappaperm har blitt byttet ut med AFP (avtalefestet pensjon)
Jeg har brukt storparten av gårsdagen til å lese om sykelønn, og har kommet frem til at jeg synes debatten som har gått i avisene den siste tiden har vært veldig, veldig rar. Jeg har tenkt å tenke litt høyt for dere her på bloggen:
Virrvarr tenker høyt om sykelønnsdebatten:
«Nordmenn blir sykere og sykere», «Sykelønnsordningen er en bombe under velferdsstaten. Nå har den gått av.» «Norge har det høyeste sykefraværet i verden.» «Det har aldri vært høyere sykefravær enn det er nå.»
Slik sparkes debatten i gang tidligere i høst. Det slås fast at vi er for mye syke, at vi er sykest i verden og at alt sykefraværet kommer til å koste så mye at det går ut over resten av velferdsstaten. I tillegg kommer lathets-argumentet på banen.
Etter å ha trålet kronikk på kronikk hos de store nettavisene, har jeg skjønt at tre fjerdedeler av det som har blitt skrevet om sykelønn i år, er personlige opplevelser med late medarbeidere og leger som vil sykemelde deg for den minste ting. «Og er det SÅNN i hele landet, ja daaa!» avslutter kronikk etter kronikk.
Jeg ble sittende og se ut som et spørsmålstegn. Anekdotisk bevis er jo ikke akkurat bevis. Det er ikke alle «Er nordmenn blitt late? Ja eller nei?»-undersøkelsene avisene har kjørt, hvor opp til 70 % av leserne er helt overbevist om at vi blir latere og latere for hver dag.
Siden jeg er så vant til å omgås folk med psykiske lidelser, ME og andre usynlige sykdommer tenker jeg mitt når folk mener de ser medarbeidere som helt sikkert ikke er syke, men som er sykmeldt for det. Jeg tenker at legen min antageligvis har bedre innsikt i helsetilstanden min enn semi-fremmede som bare treffer meg når jeg har en veldig god dag og ikke skjønner hva hele denne «Ida har vært syk»-greia er.
Men det er likevel en digresjon. Fordi: Hvis man mener at nordmenn er blitt latere, så må det vel finnes andre måter å måle det på enn hva folks opplevelser med kollegaer og ansatte? Hva med å se på produktivitet per person? Der ligger vi på verdenstoppen, så enormt late kan vi ikke være.
Videre er utsagnet om at sykefraværet i 2009 er høyere enn noensinne bare tull og pølsevev: Det er like høyt som sykefraværet i 2001 og lavere enn sykefraværet i 2002 og 2003. Det som er spesielt med 2009 er den høye, prosentvise økningingen i sykefraværet.
Iskwew hadde et informativt innlegg om hvorfor økonomene bekymrer seg over høyere prosentvis økning. Det er nemlig sånn at hvis sykefraværet fortsetter å øke i samme tempo i 2010, 2011, 2012 osv, har vi et problem med å få ting til å gå opp. Og det er jo verdt å tenke over.
Men hvorfor økte sykefraværet så mye i 2009? Hva gjorde at året skilte seg ut? Var det late nordmenn? Var det egoistiske damer med bekkenløsning? Eller var det svineinfluensaen, og norske myndigheters beskjed om at alle måtte være hjemme minst en uke hvis de følte seg litt sjabre? Jeg holder en knapp på det siste.
Så med mindre 2010 blir marsvininfluensaens år, tett etterfulgt av kattungeinfluensaen og hesteinfluensaen, så vil antageligvis ikke sykefraværet øke med samme fart som i 2009.
Videre er det grunn til å se på forholdet sykelønn og sysselsetting. Du skjønner – for å være sykelønnsmottager, så må du jo ha vært lønnsmottager først. Norge ligger på sysselsettingstoppen – vi har over ca 80% av arbeidsstokken vår i jobb.
Det er høyere enn alle OECD-land untatt Sveits og Island. Det betyr at en del folk som i andre land ikke ville hatt jobb, og dermed ikke rett på sykelønn, er syke helt gratis.
Det finnes masse studier på sammenhengen mellom høy arbeidsledighet og lavt sykefravær. Når det er høy arbeidsledighet, er det også lite sykefravær, mens når de fleste har en jobb, blir sykefraværet høyere.
Man er litt usikker på årsakene til sammenhengen, men regner med at når det er knapt med jobber, biter folk tennene sammen og går på jobb likevel. De er redde for å miste den hvis de er mye syke. I tillegg ser man at grupper som er mer syke enn andre skvises lettere ut når det er høy arbeidsledighet, f.eks kronikere og eldre.
Samtidig er det sånn at vi gjerne vil ha så høy sysselsetting som mulig. Det blir mer skatt i kassa, færre på arbeidsledighetstrygd (som også er en utgift) og flere folk som er glade og fornøyde fordi de har en jobb.
Siden innføringen av IA-avtalen (Inkluderende arbeidsliv, that is) i 2001, har dessuten eldre begynt å bli lenger i jobbene sine og ta ut pensjon senere. Dette er bra for økonomien som helhet, men det slår ut på sykefraværet.
Jo eldre du blir, jo oftere blir du syk. I tillegg har flere og flere damer begynt å bli gravide mens de er i jobb. Det er en fin ting for likestillingen og damene, men det gjør at man regner med at opp til 40% av damers sykefravær er «forplantningsrelatert».
Da kan du enten ta en Clemet og kjefte på de late gravide med utgangspunkt i dine egne opplevelser som frisk og effektiv gravid, eller så kan vi stole på legene som sykmelder de gravide når de gjør. Ofte ser legene på ting du ikke ser som kollega til en gravid dame.
En venninne av meg fortalte i går om en kollega av henne som hadde blitt sykmeldt i svangerskapets 20. uke. Jenta selv syntes dette var litt vel tidlig, men legen insisterte: Hun var gravid med tvillinger, og han ville ikke risikere en prematur fødsel. Og til dere samfunnsøkonomer der ute: En prematur tvillingfødsel er mye, mye dyrere for staten enn noen ukers sykemelding.
Men likevel: Det som er vanskeligst for meg med sykelønnsdebatten er hvor mye penger man egentlig håper å spare på å kutte i sykelønnsordningen. For det er jo det dette egentlig handler om: Å spare penger. IA-avtalen fra 2001 har som mål å redusere sykefraværet med 20 %. Hvis vi tar utgangspunkt i det tallet og ser på sykelønnsutbetalingene fra 2009, er det snakk om ca. 7,5 millarder kroner.
Hvis vi regner med at svineinfluensa-boomen på sykefraværet kommer til å flate ut i årene som kommer, er det utelukkende disse 7,5 milliardene som er motivasjonen bak å stramme inn ordningen. Hvor de skal spares inn, er en politisk besluttning, ikke en dyd av nødvendighet, som man skulle trodd med dagens debattklima.
Siden det å ha lav arbeidsledighet fører til høyere sykefravær, er man nødt til å sparke folk ut av sykelønnsordningen for å få fraværet til å gå ned. Sånn sett skjønner jeg retorikken om «late nordmenn», siden det er det beste etiske forsvaret for en del av tiltakene man vurderer å sette inn for å senke sykefraværet.
La oss se på de ulike tiltakene som er foreslått:
Den nederlandske modellen:
Flere i kommentarfeltet gjorde meg oppmerksom på en Aftenpostenartikkel om sykelønnsløsningen i Nederland. Mange syntes den virket som en god idé. Konseptet fra Nederland er at bedriftene må betale for ansattes sykefravær også etter 16 sykedag. Meningen med tiltaket er at bedriften skal ta større ansvar for ansattes helse og velferd, siden de tross alt må betale regningen om noe går dårlig.
Problemet med den Nederlandske modellen er at den også gir bedriften insentiv til å ikke ansette folk med dårlig helse. Undersøkelser fra Nederland viser at det har blitt vanligere og vanligere med siling på bakgrunn av helse i ansettelsesprosessen.
Man siler også kvinnelige ansatte på bakgrunn av helsetilstanden til barna deres. Det er jo de som er hjemme med barna. I tillegg er det et tydelig incentiv til å si opp sykmeldte ansatte fra bedriftens side. Ja, du kan si opp folk mens de er sykmeldt.
Den svenske modellen:
Greia er at flere politikere vil at NAV skal overprøve fastlegen din i sykemeldingsspørsmål. Den svenske varianten av denne typen overprøving er å sette standarisert sykmeldingstid basert på hvilken diagnose det er du har fått. På den måten vil alle med en tung depresjon være sykmeldt like lenge, alle med et brukket ben være sykmeldt like lenge, alle med en kreftoperasjon vil være sykmeldt like lenge.
Problemet med tiltaket er rent legevitenskaplig: Folk har forskjellige sykdomsforløp selv om sykdommene kan ha samme merkelapp. Å gjøre at NAV kan gripe inn i sykmeldingsprosessen, er pr. definisjon at NAV kan gripe inn i den medisinske behandlingsprosessen. Det er ikke NAV-folket kvalifisert til.
Å la statlige ansatte som aldri har møtt en pasient overprøve pasientens lege kan i beste fall få inkompetente og i verste fall svært helseskadelige konsekvenser. I Sverige har man hatt flere tilfeller av psykiatriske pasienter som har tatt livet av seg på bakgrunn av plutselig overprøving av behandlingsløpet deres.
Å tvinge syke folk ut i arbeid, fører til høyere sykenærvær – altså syke folk i en jobb som burde gjøres av en frisk person. Syke folk som tvinges ut i jobb blir sykere og du får enda høyere langtidsfravær.
I tillegg er problemet med den svenske modellen at de overprøver sykemeldinger ikke basert på stillingen den sykmeldte er i, men opp mot alle jobber i hele Sverige. Hvis man mener du ville vært frisk nok til å ta en annen jobb enn den du har, mister du sykelønna, får beskjed om å si opp jobben og finne en ny. Ikke akkurat en ideell situasjon for noen som ikke er frisk.
Jens Stoltenberg har sagt at den svenske modellen kan være en mulighet i Norge, også.
Karensdager og kutt i sykelønn:
Karensdager betyr at du ikke får lønn for de dagene du er borte. Kutt i sykelønn betyr at du bare får 80% lønn for de dagene du er borte. Ingen på stortinget har foreslått dem, men de er Civitas favoritttiltak. Argumentet er at det skal «lønne seg å arbeide».
Problemet med karensdager er at folk med dårlig råd tvinger seg selv på jobb selv om de er syke. Det fører til alt fra økt influensasmitte til mer langtidsfravær. Idéen med karensdagene er å hindre at folk bare tar seg en egenmelding for å slappe av.
Problemet er at de rammer alle – også de som har akkutt migrene eller skikkelig omgangssyke. Det er en slags kollektiv avstraffelse av alle arbeidstagere i tilfelle noen av dem skulker.
Nå er det sånn at det egenmeldte sykefraværet har ligget svært stabilt veldig lenge. Det er ingen grunn til å redusere det.
I Danmark innførte man en karensdag på åttitallet, men fjernet den fordi den virket mot sin hensikt: Hadde man først muligheten til å «sykmelde seg» en dag og betale for det, tok man gjerne et par dager til i samme slengen. I tillegg fikk karensdagen langtidsfraværet til å øke litt.
På toppen av det hele rammer disse løsningene bare lavtlønte i slitsomme jobber. Har du god lønn, har du råd til å ta en dag eller to for å ivare ta egen helse. Eller skulke, om du vil.
————————-
Ja, dette var en lang oppsummering. Jeg skal ikke si dette på TV. Jeg skal skrive on-linere. Jeg måtte bare sortere informasjonen jeg har funnet til nå. Kilder kommer senere.
Jeg tror konklusjonen min er at det er mange andre og bedre måter å spare penger i statskassa enn å kutte i sykelønnsordningen, og at vi ikke har noe sykefraværsproblem med mindre fraværet øker på samme måte som i 2009.
I tillegg virker det som om gode sykelønnsordninger er en av hovedteoriene på hvorfor vi har så mange i arbeid, og jeg tror høy arbeidsledighet er et større problem enn sykefravær.
Debatten om late nordmenn er et absurd og i overkant synsete sidespor. Seriously.
Sist, men ikke minst: Jeg stoler en million ganger mer på legen enn jeg gjør på NAV.
Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
