Onsdag 17. februar 2010

All denne angsten

«Men boka?» spør hun. «Hva kommer til å skje med BOKA?» Det er så mye redsel når folk spør meg om Internet. Nei, du er ikke folk i dette tilfellet. «Folk» betyr forfattere, forlagsfolk og journalister i dette tilfelle.

«Tror du papiravisen kommer til å dø? Tror du papirets tid er forbi? Hva med forlagene? Hva med meg? Kommer jeg til å miste jobben?»

«Litteraturen dør ikke.» sier jeg.

«Men boka?»

Jeg vet ikke om du kommer til å miste jobben. Jeg kan ikke si deg hvordan du skal redde arbeidsplassen din. Jeg vet ikke hva som kommer til å skje med boka slik vi kjenner den, men jeg vet at tiden ikke står stille og at utviklingen ruller videre mens du sitter og er redd. Og jeg tror angsten er farligere enn det du er redd for.

Torsdag 21. januar 2010

Etterdønninger

Long story short: Du kan se innlegget på nett-TV her. Jeg er 15 min utti.

Jeg ringte et dusin folk, testet argumentene mine på Gud og Hermansen, leste altfor mye, skrev litt mer, hoppet opp og ned og dro altfor tidlig til NRK.

Mr. Jackson holdt meg i hånden og fulgte med helt opp bak studioet der det var veldig mye Farris, Twist og folk som skulle debattere Dagbladets skjebne.

Det beste med å skulle være på TV er å bli sminket. Jeg forelsket meg i sminkedamen, hun fikset håret mitt og fikk meg til å føle meg som den fineste i verden.

Vi ble vist rundt i salen, fikk hver vår fancy stol og altfor mye Farris. Memo til meg selv: Ikke ta med vannglass. Jeg snakker helt fint uten, jeg er bare alt for glad i å bøtte vann. Yum-yum-vann, liksom.

Uansett: Jeg burde forbredt sånn typ én replikk istedenfor tre replikker på hver sak. Det gikk mye fortere enn jeg trodde.

Beste øyeblikk: Da jeg brukte konservativ som skjellsord og Willoch sa «HVA BEHAGER?» og jeg byttet til «bakstreversk» også flirte vi masse.

Nå er jeg ruset på vellykket opptreden, pene kommentarer, klemmer fra verdens hyggeligste programleder og personale, samt sminke og styling fra proffe NRK-folk som får meg til å føle meg veldig, veldig pen!

I love you all.

Torsdag 21. januar 2010

Debattforberedelser og sykelønn

NRK ringte i går og sa at det hadde blitt litt endring i planene:

1. Tredjemann i panelet har blitt byttet ut med Kåre Willoch
2. Pappaperm har blitt byttet ut med AFP (avtalefestet pensjon)

Jeg har brukt storparten av gårsdagen til å lese om sykelønn, og har kommet frem til at jeg synes debatten som har gått i avisene den siste tiden har vært veldig, veldig rar. Jeg har tenkt å tenke litt høyt for dere her på bloggen:

Virrvarr tenker høyt om sykelønnsdebatten:

«Nordmenn blir sykere og sykere», «Sykelønnsordningen er en bombe under velferdsstaten. Nå har den gått av.» «Norge har det høyeste sykefraværet i verden.» «Det har aldri vært høyere sykefravær enn det er nå.»

Slik sparkes debatten i gang tidligere i høst. Det slås fast at vi er for mye syke, at vi er sykest i verden og at alt sykefraværet kommer til å koste så mye at det går ut over resten av velferdsstaten. I tillegg kommer lathets-argumentet på banen.

Etter å ha trålet kronikk på kronikk hos de store nettavisene, har jeg skjønt at tre fjerdedeler av det som har blitt skrevet om sykelønn i år, er personlige opplevelser med late medarbeidere og leger som vil sykemelde deg for den minste ting. «Og er det SÅNN i hele landet, ja daaa!» avslutter kronikk etter kronikk.

Jeg ble sittende og se ut som et spørsmålstegn. Anekdotisk bevis er jo ikke akkurat bevis. Det er ikke alle «Er nordmenn blitt late? Ja eller nei?»-undersøkelsene avisene har kjørt, hvor opp til 70 % av leserne er helt overbevist om at vi blir latere og latere for hver dag.

Siden jeg er så vant til å omgås folk med psykiske lidelser, ME og andre usynlige sykdommer tenker jeg mitt når folk mener de ser medarbeidere som helt sikkert ikke er syke, men som er sykmeldt for det. Jeg tenker at legen min antageligvis har bedre innsikt i helsetilstanden min enn semi-fremmede som bare treffer meg når jeg har en veldig god dag og ikke skjønner hva hele denne «Ida har vært syk»-greia er.

Men det er likevel en digresjon. Fordi: Hvis man mener at nordmenn er blitt latere, så må det vel finnes andre måter å måle det på enn hva folks opplevelser med kollegaer og ansatte? Hva med å se på produktivitet per person? Der ligger vi på verdenstoppen, så enormt late kan vi ikke være.

Videre er utsagnet om at sykefraværet i 2009 er høyere enn noensinne bare tull og pølsevev: Det er like høyt som sykefraværet i 2001 og lavere enn sykefraværet i 2002 og 2003. Det som er spesielt med 2009 er den høye, prosentvise økningingen i sykefraværet.

Iskwew hadde et informativt innlegg om hvorfor økonomene bekymrer seg over høyere prosentvis økning. Det er nemlig sånn at hvis sykefraværet fortsetter å øke i samme tempo i 2010, 2011, 2012 osv, har vi et problem med å få ting til å gå opp. Og det er jo verdt å tenke over.

Men hvorfor økte sykefraværet så mye i 2009? Hva gjorde at året skilte seg ut? Var det late nordmenn? Var det egoistiske damer med bekkenløsning? Eller var det svineinfluensaen, og norske myndigheters beskjed om at alle måtte være hjemme minst en uke hvis de følte seg litt sjabre? Jeg holder en knapp på det siste.

Så med mindre 2010 blir marsvininfluensaens år, tett etterfulgt av kattungeinfluensaen og hesteinfluensaen, så vil antageligvis ikke sykefraværet øke med samme fart som i 2009.

Videre er det grunn til å se på forholdet sykelønn og sysselsetting. Du skjønner – for å være sykelønnsmottager, så må du jo ha vært lønnsmottager først. Norge ligger på sysselsettingstoppen – vi har over ca 80% av arbeidsstokken vår i jobb.

Det er høyere enn alle OECD-land untatt Sveits og Island. Det betyr at en del folk som i andre land ikke ville hatt jobb, og dermed ikke rett på sykelønn, er syke helt gratis.

Det finnes masse studier på sammenhengen mellom høy arbeidsledighet og lavt sykefravær. Når det er høy arbeidsledighet, er det også lite sykefravær, mens når de fleste har en jobb, blir sykefraværet høyere.

Man er litt usikker på årsakene til sammenhengen, men regner med at når det er knapt med jobber, biter folk tennene sammen og går på jobb likevel. De er redde for å miste den hvis de er mye syke. I tillegg ser man at grupper som er mer syke enn andre skvises lettere ut når det er høy arbeidsledighet, f.eks kronikere og eldre.

Samtidig er det sånn at vi gjerne vil ha så høy sysselsetting som mulig. Det blir mer skatt i kassa, færre på arbeidsledighetstrygd (som også er en utgift) og flere folk som er glade og fornøyde fordi de har en jobb.

Siden innføringen av IA-avtalen (Inkluderende arbeidsliv, that is) i 2001, har dessuten eldre begynt å bli lenger i jobbene sine og ta ut pensjon senere. Dette er bra for økonomien som helhet, men det slår ut på sykefraværet.

Jo eldre du blir, jo oftere blir du syk. I tillegg har flere og flere damer begynt å bli gravide mens de er i jobb. Det er en fin ting for likestillingen og damene, men det gjør at man regner med at opp til 40% av damers sykefravær er «forplantningsrelatert».

Da kan du enten ta en Clemet og kjefte på de late gravide med utgangspunkt i dine egne opplevelser som frisk og effektiv gravid, eller så kan vi stole på legene som sykmelder de gravide når de gjør. Ofte ser legene på ting du ikke ser som kollega til en gravid dame.

En venninne av meg fortalte i går om en kollega av henne som hadde blitt sykmeldt i svangerskapets 20. uke. Jenta selv syntes dette var litt vel tidlig, men legen insisterte: Hun var gravid med tvillinger, og han ville ikke risikere en prematur fødsel. Og til dere samfunnsøkonomer der ute: En prematur tvillingfødsel er mye, mye dyrere for staten enn noen ukers sykemelding.

Men likevel: Det som er vanskeligst for meg med sykelønnsdebatten er hvor mye penger man egentlig håper å spare på å kutte i sykelønnsordningen. For det er jo det dette egentlig handler om: Å spare penger. IA-avtalen fra 2001 har som mål å redusere sykefraværet med 20 %. Hvis vi tar utgangspunkt i det tallet og ser på sykelønnsutbetalingene fra 2009, er det snakk om ca. 7,5 millarder kroner.

Hvis vi regner med at svineinfluensa-boomen på sykefraværet kommer til å flate ut i årene som kommer, er det utelukkende disse 7,5 milliardene som er motivasjonen bak å stramme inn ordningen. Hvor de skal spares inn, er en politisk besluttning, ikke en dyd av nødvendighet, som man skulle trodd med dagens debattklima.

Siden det å ha lav arbeidsledighet fører til høyere sykefravær, er man nødt til å sparke folk ut av sykelønnsordningen for å få fraværet til å gå ned. Sånn sett skjønner jeg retorikken om «late nordmenn», siden det er det beste etiske forsvaret for en del av tiltakene man vurderer å sette inn for å senke sykefraværet.

La oss se på de ulike tiltakene som er foreslått:

Den nederlandske modellen:

Flere i kommentarfeltet gjorde meg oppmerksom på en Aftenpostenartikkel om sykelønnsløsningen i Nederland. Mange syntes den virket som en god idé. Konseptet fra Nederland er at bedriftene må betale for ansattes sykefravær også etter 16 sykedag. Meningen med tiltaket er at bedriften skal ta større ansvar for ansattes helse og velferd, siden de tross alt må betale regningen om noe går dårlig.

Problemet med den Nederlandske modellen er at den også gir bedriften insentiv til å ikke ansette folk med dårlig helse. Undersøkelser fra Nederland viser at det har blitt vanligere og vanligere med siling på bakgrunn av helse i ansettelsesprosessen.

Man siler også kvinnelige ansatte på bakgrunn av helsetilstanden til barna deres. Det er jo de som er hjemme med barna. I tillegg er det et tydelig incentiv til å si opp sykmeldte ansatte fra bedriftens side. Ja, du kan si opp folk mens de er sykmeldt.

Den svenske modellen:

Greia er at flere politikere vil at NAV skal overprøve fastlegen din i sykemeldingsspørsmål. Den svenske varianten av denne typen overprøving er å sette standarisert sykmeldingstid basert på hvilken diagnose det er du har fått. På den måten vil alle med en tung depresjon være sykmeldt like lenge, alle med et brukket ben være sykmeldt like lenge, alle med en kreftoperasjon vil være sykmeldt like lenge.

Problemet med tiltaket er rent legevitenskaplig: Folk har forskjellige sykdomsforløp selv om sykdommene kan ha samme merkelapp. Å gjøre at NAV kan gripe inn i sykmeldingsprosessen, er pr. definisjon at NAV kan gripe inn i den medisinske behandlingsprosessen. Det er ikke NAV-folket kvalifisert til.

Å la statlige ansatte som aldri har møtt en pasient overprøve pasientens lege kan i beste fall få inkompetente og i verste fall svært helseskadelige konsekvenser. I Sverige har man hatt flere tilfeller av psykiatriske pasienter som har tatt livet av seg på bakgrunn av plutselig overprøving av behandlingsløpet deres.

Å tvinge syke folk ut i arbeid, fører til høyere sykenærvær – altså syke folk i en jobb som burde gjøres av en frisk person. Syke folk som tvinges ut i jobb blir sykere og du får enda høyere langtidsfravær.

I tillegg er problemet med den svenske modellen at de overprøver sykemeldinger ikke basert på stillingen den sykmeldte er i, men opp mot alle jobber i hele Sverige. Hvis man mener du ville vært frisk nok til å ta en annen jobb enn den du har, mister du sykelønna, får beskjed om å si opp jobben og finne en ny. Ikke akkurat en ideell situasjon for noen som ikke er frisk.

Jens Stoltenberg har sagt at den svenske modellen kan være en mulighet i Norge, også.

Karensdager og kutt i sykelønn:

Karensdager betyr at du ikke får lønn for de dagene du er borte. Kutt i sykelønn betyr at du bare får 80% lønn for de dagene du er borte. Ingen på stortinget har foreslått dem, men de er Civitas favoritttiltak. Argumentet er at det skal «lønne seg å arbeide».

Problemet med karensdager er at folk med dårlig råd tvinger seg selv på jobb selv om de er syke. Det fører til alt fra økt influensasmitte til mer langtidsfravær. Idéen med karensdagene er å hindre at folk bare tar seg en egenmelding for å slappe av.

Problemet er at de rammer alle – også de som har akkutt migrene eller skikkelig omgangssyke. Det er en slags kollektiv avstraffelse av alle arbeidstagere i tilfelle noen av dem skulker.

Nå er det sånn at det egenmeldte sykefraværet har ligget svært stabilt veldig lenge. Det er ingen grunn til å redusere det.

I Danmark innførte man en karensdag på åttitallet, men fjernet den fordi den virket mot sin hensikt: Hadde man først muligheten til å «sykmelde seg» en dag og betale for det, tok man gjerne et par dager til i samme slengen. I tillegg fikk karensdagen langtidsfraværet til å øke litt.

På toppen av det hele rammer disse løsningene bare lavtlønte i slitsomme jobber. Har du god lønn, har du råd til å ta en dag eller to for å ivare ta egen helse. Eller skulke, om du vil.

————————-

Ja, dette var en lang oppsummering. Jeg skal ikke si dette på TV. Jeg skal skrive on-linere. Jeg måtte bare sortere informasjonen jeg har funnet til nå. Kilder kommer senere.

Jeg tror konklusjonen min er at det er mange andre og bedre måter å spare penger i statskassa enn å kutte i sykelønnsordningen, og at vi ikke har noe sykefraværsproblem med mindre fraværet øker på samme måte som i 2009.

I tillegg virker det som om gode sykelønnsordninger er en av hovedteoriene på hvorfor vi har så mange i arbeid, og jeg tror høy arbeidsledighet er et større problem enn sykefravær.

Debatten om late nordmenn er et absurd og i overkant synsete sidespor. Seriously.

Sist, men ikke minst: Jeg stoler en million ganger mer på legen enn jeg gjør på NAV.

Tirsdag 19. januar 2010

Vær med å planlegge et debattprogram

Jeg innrømmer det med en gang: Jeg er ikke særlig flink til å se på TV. TV’en min har i utgangspunktet fire funksjoner: Wii, Playstation, Discovery Channel og en og annen Simpsons-episode når jeg har vondt i alt og ikke orker noenting.

Nyheter er en nettgreie for meg, så da NRK ringte og fortalte at de hadde et helt nytt opplegg på TV-nyheter og debattprogrammer hadde jeg ikke helt oversikt over hvordan det gamle funket.

Men i hvertfall: De har et opplegg som heter Aktuelt som har et debattantpanel hver torsdag. Og i det panelet sitter jeg. «Fordi vi gjerne ville ha med noen fra Internet» sa de.

Jeg vet ikke helt om det å være fra Internet er en kvalifikasjon i seg selv, men jeg satser på at de har gått etter litt andre kriterier da de spurte meg, også (c; (Ida fra Internet, der har du meg)

Uansett: Når man lager et debattprogram, planlegger man sakene på forhånd med utgangspunkt i det som har vært på nyhetene den siste uken. Siden jeg er fra Internet, tenkte jeg at jeg skulle invitere dere lesere inn i planleggingsprosessen.

Greia er at vi skal komme opp med en sak selv til hver gang, og lese/gjøre oss opp meninger om hverandres saker før vi går og er veldig skråsikre om det på skjermen.

Jeg tenkte det kunne være morsomt å få kommentarinput fra dere på sakene vi skal snakke om før vi snakker om det. Så kan det kanskje være morsomt for dere å se hvordan debattprogrammet blir etter å ha vært med på planleggingen i forkant.

Denne ukens temaer:

1. Sykelønn, sykefravær og late(?) nordmenn
2. Bygdedyret på Grønland
3. Pappapermisjon: Skal permisjonen ha en del dedikert til far?
4. En dæsj Haithi, selv om det ble snakket om forrige uke, også.

Hvis du vil være med:

Jeg antar at du har meninger om minst ett av punktene over. Skriv hva du mener. Du kan være så saklig og usaklig du vil.

Jeg blir veldig glad om du tar deg tid til å argumentere hvorfor du er mot pappapermisjon eller synes nordmenn er late, fordi selv om jeg i utgangspunktet er uenig med deg er det veldig nyttig for meg å forstå hvorfor du mener det du mener. Vi blir klokere av det, alle sammen.

Lenk til artikler du mener er relevante, blogginnlegg jeg burde ha sett eller undersøkelser jeg burde vite om. Jeg kommer til å lese rundt og gjøre meg opp en mening selv, men jeg har ikke oversikt over alt i hele verden, og siden jeg er fra Internet vet jeg at man alltid blir lurere av å spørre flere enn seg selv og bestekompisen sin.

Kommentarfeltet kommer til å surre og gå frem til torsdag i seks-tiden, siden programmet skal spilles inn rundt da.

Lørdag 24. oktober 2009

Hvordan er nettsidene til fremtidens lokalavis?

Kjære medbloggere, twitrere, lesere og netthoder!

Neste uke skal jeg til Fredrikstad Blad og snakke for dem om Internet. Jeg skal snakke om hva man bruker nett til, hva man kan bruke nett til og ikke minst: Hvordan de kan bruke nettet bedre. De skal relansere nettsiden sin utover, og jeg skal bidra på inspirasjonssiden.

Nå er det sånn at tilsammen er dere lesere veldig mye lurere og mer orientert enn meg. Derfor lurte jeg på om dere vil være med i prosessen.

Spørsmålene mine til dere:

• Hva er det mest interessante/nyskapende/bemerkelsesverdig dere har sett på nettavisfronten? Det kan både være norske og internasjonale nettaviser, og det kan være blogger med nyhetspreg.
• Hva savner dere hos nettavisene? Hvis du er fra Fredrikstad: Hva savner du på FBs sider?
• Hvis du er journalist selv: Hva er rådene dine til redaksjoner som skal utvide nettaktiviteten sin?

Kort sagt: Hvordan bør nettsidene til fremtidens lokalavis være? Ordet er fritt! Svar her i kommentarfeltet eller på egen blogg!

Søndag 27. september 2009

Bør jeg trekke meg fra Harald Eias TV-show?

OPPDATERT: Harald Eia dukket opp i kommentarfeltet og gjorde meg oppmerksom på at jeg er klippet ut av dokumentaren hans allerede. Dermed er vel spørsmålene som blir diskutert i innlegget under ikke så oppdaterte lenger. Jeg lar det stå likevel, siden jeg tror det er god folkeopplysning å vise hvordan jeg opplevde at intervjuet med meg ble til. Det kan også være interessant å se Eias TV-program i lys av diskusjonen under.

For litt under et år siden fikk jeg en forespørsel om å delta på et nytt TV-show Harald Eia laget.

Jeg ble forklart at det skulle være en seriøst dokumentar, og at vi skulle snakke om «kjønn, kjønnsroller og motsettningen mellom idéene folk flest har om kjønn vs det ekspertene har».

Jeg fikk en personlig oppringing fra Eia en sen kveld midt i lanseringen av Jenter som kommer og takket ja uten å tenke meg om et øyeblikk.

Omg, en av landets mest kjente TV-personligheter ville prate med lille meg, og de kom til å ta opp hjemme i stua vår.

Litt om forbredelsene til opptaket:

Telefonsamtalen varte i over en time, der han stilte meg masse spørsmål om forhold, jenters seksualitet, utroskap og sjalusi. Han var kanskje spesielt opptatt av sjalusi.

Et stykke ut i samtalen begynte han å bli ganske personlig og pratet om seg selv og ulike forhold han hadde hatt. Jeg fulgte opp med info om meg selv i den naive tro at vi nå pratet privat.

Han forklarte meg at TV-teamet kom til å kontakte meg og at jeg fikk forbrede meg på opptak i løpet av november.

Er du fast leser her på bloggen, husker du sikkert bildene fra «hjemme-hos»-reportasjen i det Jacksonske hjem. NRK rigget til studio i stua vår, og instruerte meg til hvordan vi kom til å gjøre det.

Det øyeblikket Eia kom, ville kameraet gå på, de ville filme veien hans gjennom stua vår og deretter hoppe til samtalen mellom Eia og meg.

Om selve opptaket:

Da filmingen satte i gang, knipset Eia et bilde av meg med et polaroidkamera og satte i gang og grille meg med spørsmål.

Det var nesten de samme spørsmålene han hadde stilt meg på telefon, bare at han hadde sikret seg mot mine motargumenter og at jeg nå måtte finne nye måter å svare på spørsmålene på mens kameraet gikk.

Samtalen gikk i rasende fart, han la ann tonen som en ungdomspolitiker i en skoledebatt – og jeg svarte med å legge ann samme tone selv.

Plutselig dukket de private detaljene jeg hadde gitt ham på telefon opp. «Men jeg hører at DU..?» Jeg ble så forfjamset at jeg bare fortsatte samtalen uten å stoppe ham der.

Etterspillet:

Da kameraet gikk av, skiftet Eia personlighet og sa at jeg hadde klart meg bra, og at jeg slett ikke var en av de gærneste skeiv-teori-folka han hadde snakket med.

Så måtte Eia og TV-teamet løpe. Det er det siste jeg har hørt fra dem. Før jeg ble intevjuet prøvde jeg å google Eias prosjekt for å finne flere, utdypende detaljer om hva det egentlig var jeg skulle være med på.

Det eneste nettet kunne opplyse meg om var at Eia var i gang med «seriøs sosiologi-TV».

Hvorfor jeg fikk kalde føtter:

Så – i våres, var han plutselig i avisen med en veldig sterk agenda. «Hmm.» tenkte jeg. «Så det er dét programmet jeg er med på? Hvem er det som står for de alternative stemmene hvis han har hovedansvaret? Hva slags kontekst kommer intervjuet mitt i? Hmm.»

Idag så jeg at Willy Pedersen var ute i avisen med en kritikk av Eia og Eias metoder som samstemte godt med opplevelsen min av intervjuet.

Eia har svart kritikken med at etablerte forskere får tåle litt krasse spørsmål og at de ikke har monopol på å styre skuta.

Og jeg bare «Eh, åkei, fint for de som er etablerte forskere, men jeg er en politisk forfatter på 22. Ikke så innmari etablert, gitt. Ikke særlig komfortabel, nå».

Så hva bør jeg gjøre?

Jørgen Lorentzen, som tydeligvis også er intervjuet til programmet er også skeptisk, men skal få se og godkjenne alt han er med på i serien.

Jeg har ikke hørt fra Eia siden jeg ble filmet, og har hvertfall ikke fått se noen sitatsjekk eller klipp. Mulig jeg ville vært mindre nervøs om jeg fikk det samme, men det er kanskje noe man må mase seg til?

Så nå sitter jeg her med en litt uggen følelse og lurer på om jeg bør kontakte NRK og snakke med dem. Det kan være jeg blir fremstilt helt greit.

Det kan være jeg bare er med et kort klipp siden jeg ikke er noen stor, kjent forsker. Det kan være at jeg er blitt klippet sånn at bare de personlige, overhumplende kommer på TV.

Engstelige-Virrvarr har lyst til å gjemme seg og tie ihjel hele TV-serien til den er ferdig, men det er ikke så konstruktivt det heller.

Derfor tenkte jeg at jeg skulle spørre mine lure, oppegående lesere til råds:

Kom med utfyllende innspill i kommentarfeltet, er dere snille.

OPPDATERT 2: Fant akkurat nå ut at programmet heter «Hjernevask». Det fikk jeg heller ikke beskjed om da jeg ble spurt om å gjøre et intervju. Navnet setter jo an tonen på en måte jeg ikke er helt komfortabel med, heller. Her er hjernevaskede Virrvarr, lizzom.

Lørdag 12. september 2009

Tanker om partilederdebatten

«Dere må komme og se partilederdebatten live!» sa han til Mr. Jackson og meg. Jeg hadde ikke orket å se en eneste partilederdebatt denne valgkampen, men Mr. Jackson syntes vi skulle takke ja. Det var tross alt mer spennende å se noe live enn å se noe på TV.

Vi småløp fra Oslo Twestival (som forøvrig var fine saker!) og ned til sentrum scene, fanget boller til Mr. Jackson og salat til meg før vi skjønte at vi var akkurat litt for sene og at vi ikke hadde billett.

Vi ringer tusen mennesker før vi endelig får noen til å løpe ned med gule billettlapper til oss, og da er det ingen steder å sette seg.

TV er på ordentlig, det også

Det er en sirkel med folk på pinnestoler som sitter rundt to høye bord med barkrakker og TV-folk med store kamerakraner som småløper frem og tilbake. «Hvor skal vi sette oss? Hvor skal vi sette oss?» Mr. Jackson og jeg ser ut som spørsmålstegn.

Så dunker Siv Jensen inn i ryggen min.

Jeg snur meg og skjønner at hun egentlig er bitteliten. Hun er lavere enn meg, hun er tynnere enn meg og hun har veldig høyhælte sko.

Jeg har et øyeblikks sjokk der jeg skjønner at «Herregud, jeg kan ansiktet hennes utenat, jeg trodde hun var fiksjon, jeg ante ikke at hun fantes på ordentlig!»

Jeg hadde ikke tatt inn at det kom til å være ordentlige politikere på partilederdebatten. Jeg hopper til side og Erna Solberg, Lars Sponheim og Jens Stoltenberg toger ut etter Jensen.

Publikum er halve opplevelsen

«Vi må sette oss et sted fort» hvisker Mr. Jackson til meg og vi sirkler lokalet. Vi finner noen ledige stoler på bak noen ukjente ungdommer som tydelig er der som en gruppe. Til høre for oss sitter Unge Høyre.

Det kan du se, siden alle har blå UH-gensere og langt, bleket hår gredd i sleik. Det er bilde av dem i denne Dagblad-artikkelen.

«Lurer på hvem vi sitter bak?» spør Mr. Jackson. Jeg prøver å gjette, men alle foran oss ser ut som normale, kjedelige ungdommer uten spesielle kjennetegn.

Programlederne kommer inn og salen får beskjed om å oppføre seg ordentlig under debatten. Å klappe er fint, men å klappe og hoie så høyt at politikerne ikke hører spørsmålene eller svarene fra de andre er ikke så fint.

Å vise plakater underveis er fy-fy. Osv. Sminkørene løper rundt og klatter på ekstra fundation på politikerne. Mr. Jackson og jeg har utsikt til bakhodene til de borgerlige. Halvveis ut i debatten kan jeg nakken til Lars Sponeheim utenatt.

Ungdommene foran oss begynner å juble når Høybråten åpner munnen. Ah, Krfu.

Stemmene deres

Da jeg var liten og hørte på politiske debatter, pleide jeg å gjøre det med øynene igjen. Kunne jeg kjenne igjen de forskjellige politikerne på stemmen? Ok, Valgerd og Carl Ivar var bankers, men Odd Einar Dørum bommet jeg på igjen og igjen. Nå er jeg voksen og kjenner politikerne altfor godt.

Så godt at jeg kan gjette meg til hva de svarer når jeg hører spørsmålet deres. Jeg, som ikke hadde trodd jeg hadde fulgt med denne valgkampen. Jeg, som trodde jeg hadde ungått nyhetene de siste ukene. Åneida.

De diskuterte fire ting.

• Eldrebølgen.
• Asylpolitikk.
• Oljeutvinning i Lofoten-Vesterålen
• Regjeringskabalen

De ulike politikerne

Siv Jensen sa de samme tingene om og om igjen på litt forskjellige måter. Erna Solberg har øvd inn en streng lærerstemme med strenge lærerreplikker til programlederne og medpolitikere.

Dagfinn Høybråten var så tydelig og åkei at hadde jeg ikke visst at det var Dagfinn Føkkings Høybråten hadde han kunnet overbeviste meg når han angrep SV om oljesand og oljeutbygging i Golitatfeltet.

Lars Sponheim må ha funnet opp replikkene sine mens han satt i salen, for den lange ranten om hvordan han gråter når han ser vakker natur kunne umulig vært innøvd som en god punchline.

Jens Stoltenberg snakket mest av de rødgrønne, og jeg tror Liv Signe Narvaseter og Kristin Halvorsen taper på å skulle både fronte sine egne saker, samtidig som de skal stille seg bak Jens som et solid alternativ.

De borgerlige har fordelen av å kunne angripe de som sitter i regjering selv om de ikke er enige om politikken seg i mellom.

Torstein Dahle er litt utenfor selve samtalen i debatten, og får ordet en gang hver runde. Han er litt på nåde i debatten, siden han ikke har noen stortingsplass.

Faktiske diskusjoner:

1. Får vi inn mer skatt fra bedriftene om vi senker skattene og avgiftene eller vil det å senke skattene føre til mindre penger i kassa, punktum?
2. Vi mangler hender i eldreomsorgen, og eldrebølgen er her snart. Er det ikke et paradoks at alle konkurrerer om å skulle sende ut flest mulig nye landsmenn når vi ikke er mange nok her?
3. Er vi avhengig av oljepengene fra Lofoten/Vesterålen for å kunne klare oss videre?

TV-debatter er snappy og ikke så veldig spennende. Det som gav meg mest frysninger var at alle partier utenom Rødt og Venstre konkurrerte i å si hvem som var strengest i asylpolitikken.

I serien: Her har Frp fått lov til å sette dagsorden, gitt. Ingenting er mer uggent enn Jens Stoltenberg som slår fast at han er streng og rettferdig.

Sirkus til slutt

Kameraet svirrer over oss. Små vogner med kameraer på kjøres mellom bordene med partiledere. Frp-tilhengerne buer som fotballsupportere når noen de er uenig med snakker. De er voksne folk, godt over femti, men oppfører seg styggere enn de mest ihuga ungdomspolitikerne.

Etter at debatten er over, går vi ut i en vegg av ungdomspolitikere som skriker. «ERNA! ERNA! ERNA!» Det er lysegrønne ballongklaser med folk som skriker «VIVA SPONHEIM! VIVA SPONHEIM!»

Bakerst står et korps med rødkledde folk som roper på fire nye år. Fire nye år. Noen gamle damer i grønne allværsjakker med Senterpartiet-logo sniker seg stille bort.

Det gjør Mr. Jackson og jeg også.

Tirsdag 8. september 2009

Ting jeg har lært av å prate på vgs

Jeg blir invitert til å snakke for masse norsk og medievitenskaplige klasser om dagen. Jeg snakker for det meste om blogging og sosiale media (selv om noen vil høre om puling, også). Her er noen erfaringer:

1. Det er en myte at tenåringer kan mest om nett og sosiale media. De er like grønne som de fleste av lærerne sine.
2. Ida Wullf er kjendis på årntli. Det er flere som leser bloggen hennes rundt i skoleklassene enn det er folk som leser bloggen til Lene Alexandra. Jeg er helt ukjent, og det er allright.
3. To- tre stykker i hver klasse bruker Twitter. Dobbelt så mange har aldri hørt om Twitter. Alle lærerne er på Twitter.
4. Det eneste stedet folk brukte Nettby, var i Sarpsborg.
5. Alle er på Facebook.
6. Alle bruker msn.
7. Fem-seks stykker i hver klasse har en blogg. Det er alltid jentene som har blogger.
8. Åtte av ti i mediaklassene vil bli journalister på TV eller papiravis.

Hvordan jeg får oppdragene? Gjennom NFFO sin forfatterformidling.

Det kule med forfatterformidlingen er at Norsk faglitterær forfatter og oversetterforening betaler for at jeg kommer på besøk, hvilket fører til at skoler med lite budsjett har råd til et forfatterbesøk likevel.

Hvis du er lærer og vil at jeg skal komme og prate for klassen din, kan du maile forfatterformidlingen og lage en avtale.

Er du faglitterær forfatter og har lyst til å besøke videregående skoler, anbefaler jeg deg å melde deg inn NFFO og bli en del av systemet. Sånn. Det var dagens reklamesnutt.

Fredag 4. september 2009

Seth Godin: Tribes

Har du et forhold til Seth Godin? Han er strengt tatt idéspreder. Opprinnelig har han skrevet mye om markedsføring og den nødvendige endringen i markedsføring som har skjedd pga Internet.

Noen kjente Seth Godin-begreper:

Purple cow:

Brune kuer er kjedelige. Lilla kuer legger du merke til, tar et bilde av og forteller vennene dine om. Er produktet ditt en lilla ku, behøver du ikke klistre plakater over hele byen for at noen skal legge merke til det.

Permission marketing:

Ingen liker spam. Ingen stoler på spammere. Du må ha tillit og tillatelse fra folk for å sende dem reklame som faktisk kan påvirke dem. Å sende ut store mengder reklame uten lov fører ikke til salg i en verden med spamfiltre.

Meatball Sundae:

Når noen tar to gode idéer og blander dem på en lite heldig måte. Iskrem med kjøttboller er ikke bra, selv om kjøttboller og iskrem fungerer hver for seg. Pass på at du ikke blander to gode ting som smaker vondt sammen neste gang du vil formidle noe.

Om Tribes:

Jeg burde egentlig skrive en skikkelig bokanmeldelse av Tribes, men det er vanskelig. Jeg kommer til å holde meg mer til de generelle idéene i boka.

Godin har ikke skrevet fagbok i tradisjonell forstand, han har skrevet et inspirerende foredrag uten PowerPoint og puttet det i bokform.

Boka er knapt hundre sider lang, er lest på et par timer og føles som et langt, velskrevent blogginnlegg på papir. Ta en kjapp kikk på Seths blogg for å skjønne skrivestilen i boka.

Du får ingen oppskrift på hvordan gjøre noe, du får noe idéer og eksempler. Tribes er en idéspreder, ikke en avhandling.

Konseptet bak boka er at Internet gir oss verktøyene til å kommunisere og organisere på tvers av geografi og kultur. Vi kan spre ting raskere, knytte oss tettere sammen og sammarbeide bedre.

Det er bare én ting Internet ikke alltid har: Deg og meg som bruker verktøyene på en bevisst måte for å lage bevegelse.

Ledelse vs styring:

Tribes handler først og fremst om ledelse. Godin mener det er viktig å skille mellom det å lede noen og det å styre noen. Å lede noen er å reise seg opp i forsamlinger, lage planer for hvordan sette idéer ut i livet og invitere folk til å være med å følge dem.

Å styre noen er å bestemme hva de skal gjøre, hvordan de skal gjøre det og hva som kommer til å være straffen om de ikke gjør det. Internet er håpløst om du vil styre noen. Det gror i alle rettninger og muliggjør initiativ i alle ledd.

Internet er derimot utmerket for ledelse – du trenger ikke komme på TV eller bli valgt demokratisk for å lede noe. Du må bare finne ut hvor du vil og sette i gang.

Samtaler rundt leirbålet:

Så er spørsmålet: Hvordan får du endret noe ved å brette ut synspunktene dine på nett? Svaret er: Ved å bygge en stamme rundt det du gjør. Internet er nemlig ikke hierarkisk, det er masse små øyer med leirbål på.

Noen rundt bålet snakker en stund, så kommer de andre rundt bålet med innspill, de diskuterer og kommer på nye idéer. Etterpå snakker de som satt rundt bålet ditt med andre – både kjentfolk fra leirbålet og nye folk.

Var det som skjedde rundt leirbålet spennende nok, snakker de om det dere snakket om. Dette fører til at flere kommer til bålet ditt neste kveld og dere kan planlegge hvordan dere skal ta over verden sammen.

Du og stammen din:

Bloggen din er et sånt leirbål. Leserne dine er stammen din. Ved å bygge stammen bevisst kan du utrette hva du vil – enten det er å selge musikk til folk som er kjempefans eller få i gang aksjoner for politiske spørsmål.

Å være en del av stammen din er helt frivillig, men folk liker å sitte rundt leirbål, være en del av en gruppe og føle at de er med på noe større enn dem selv.

Godins teori at ved å bygge din egen tribe har du et bedre utgangspunkt enn en organisasjon med penger til å kle byen i blinkende reklame og fylle hver TV-pause med stemmen din. Folk vil ikke se på, de vil være med.

Stammer du kjenner:

Når Frp inviterer alle velgerne og aktivistene sine på Sommarland i Bø, bygger de en sterkere stamme enn alle Arbeiderpartiets «Hva er viktig for deg?»-plakater kan.

Når Flamme Forlag bygger en stamme rundt bøkene sine med en sterk nett-tilstedeværelse og personlig stil, gir de fansen sin mer enn de andre, større forlagene.

Ja, flere kjøper bøker fra Gyldendal, men færre er skikkelig fans av Gyldendal. Mens Gyldendal kan være greit for de fleste, kan Flamme være elsket av få.

Fr. Martinsen har ikke bare lesere, hun har et godt diskusjonsmiljø i de mange livebloggene sine. Det gjør at folk føler seg tilknyttet til bloggen hennes som noe annet enn bare lesere – de kommer for praten, også.

Ja, vi er sterkere sammen:

Godins poeng er at ved å la leserne dine få bli en stamme, å la fansen få bli samtalepartnere og å la frivillig deltagelse gro rundt idéene dine, kan du flytte store og små fjell på Internet.

Greit, du trenger mer enn et par hundre dedikerte tilhengere for å bli statsminister, men om målet er å ha et godt miljø der du diskuterer hage og får mange, nye stiklinger i posten er noen hundre mennesker en landsby som kan utrette kjøkkenhage-mirakler sammen.

Og ikke minst: Om noen av dem skulle finne på å skrive en bok om hage, ville alle i stammen kjøpe. Vips – så hoppet du over masse unødvendige markedsføringsledd.

X-faktoren er deg og meg:

Poenget med Tribes er at vi bør begynne å bygge samfunn rundt oss bevisst. Ja, det oppstår miljøer overalt på nett hele tiden, men svært få bestemmer seg for å ta ledelsen og bringe miljøet videre.

På samme måten ender mange som gjerne vil forandre verden veldig mye og veldig høylydt med å utelukkende klistre plakater på nett og regne med at resultatene kommer til å vise seg etterhvert.

De skjønner ikke at de må komme i kontakt med ordentlige mennesker for at ting skal skje, og at mennesker faktisk er nærmere deg på nett enn når du deler ut løpesedler på gata.

Tribes er også svaret på alle diskusjoner om hva nettet «er», hva twitter kan brukes til og om blogging egentlig kan forandre verden.

Du kan bruke redskapene til hva du vil, men du må faktisk gjøre det målrettet, bevisst og som en del av en eller flere Internet-tribes. Det skjer ingenting uten mennesker.

Hvis du vil si noe på nett, bruker du publiseringssystemene som publiseringssystemer. Vil du gjøre noe på nett, bruker du dem til å bygge samfunn.

Oppsummert:

Om du bør kjøpe boken?

Hvis du vil lese en inspirerende bok med visjoner og ider? Ja. Hvis du vil lese en grundig bok med konkrete råd, skritt for skritt-forklaringer, oppskrifter, fotnoter og grafer? Nei.

Dette er et skriftlig TED-foredrag, ikke et skriftlig Standford-seminar. Har du en tribe du vil vite hvordan du skal lede bedre, er ikke dette boken.

Har du ikke tenkt over stammesamfunn på nett før du snublet over innlegget mitt, er det obligatorisk.

Mandag 1. juni 2009

Valgkampen blir ikke så verst

• …selv om Frp vil sette alle nåværende asylsøkere i interneringsleirer og stenge grensene for nye asylsøkere, vet Knut Nærum hva slags terapi jeg trenger og kaller Siv Jensen for en blanding av Voldemort og Magica fra Tryll.
• …selv om Frp vil tillate arbeidsgivere å forby religiøse symboler (les: hijab) på jobben, sa gudskjelov samtlige andre partier nei til forslaget. «Integrering er viktigst!» er det nye Frp-mantraet. Jeg lurer på når det ble integrering å diskrimminere noen i arbeidslivet? Jeg trodde bra integrering handlet om at innvandrerdamer hadde gode jobber, høy utdannelse, betalte skatt og snakket norsk. My bad.
• …selv om Frp plutselig er for operaen i Bjørvika etter å ha sutret om hvor dumt det var å bruke skattepenger på sånn jåleskråling. Hvorfor de skiftet standpunkt er opplagt: Alle digger den nye operaen. Da må Frp også være for. Men det øyeblikket vi trodde/håpet/fryktet at de skulle være utelukkende populistiske i valgkampen, så glimter de til i kjent stil:Nå er de for statstøtte til «norsk kultur», men mot statstøtte til kulturelt mangfold. «- Det er blitt flere nordmenn på «tam-tam-kurs» på statens regning og flere på tyrkisk folkedans med offentlige midler. Det er noe stort tull å bruke skattepenger på slikt.» More shit, old wrapping.
• …selv om du trodde Frp skulle være de pinligste i valgkampen med sin egen sugne sviskesang, stiller Arbeiderpartiet alltid opp. Jeg trodde «Jens vi kæn»-t skjortene var en vits. Så feil kan man ta. «Jens vi kæn believe in.» Du milde.
• ..selv om den rødgrønne regjeringen ikke er mitt hjertebarn, er det godt å se kaos på borgerlig side. Alle vil leke med Høyre, men hverken Krf eller Venstre vil pirke i Frp med en pinne. Frp har proklamert Siv Jensen som statsminister og Per Willy Amundsen som innvandringsminister, selv om de ikke har fått gjennom én eneste sak i Stortinget i år. De har først og fremst tilt spørsmål, ikke forslag. Jeg satser på fortsatt apesirkus fra den kanten, så kan jeg kritisere AP-sirkuset med god samvittighet, også.

Spørsmålet er om jeg har mage til å lese avisene opp mot valgkampen. Det er mulig at alt jeg får til av politisk agitasjon er å nominere folk til Friskt Ord-prisen…