Mandag 20. juli 2009

Bøllebøker

Jeg har ikke fått skrevet så mye den siste tiden som jeg planla. Svigermor sier at jeg ikke har skrivesperre. «Det heter ikke skrivesperre om du bare har det en halvtime av gangen, dumma! Det heter ikke skrivesperre når du sitter og niskriver på andre ting!»

Og likevel. Jeg har skrivedistraksjoner. Jeg har magen full av bøllebøker og bråketekster som slåss om tiden og oppmerksomheten min, og den stakkars boken som burde fått all oppmerksomheten de siste ukene har blitt helt most.

Jeg fant dette notatet i en av dagbøkene mine som beskriver problemet ganske godt.

Bøllebøker

Bøkene buler ut idag.
De rasler i magen,
de biter i brystet

«Skriv meg!» brauter en stor sakprosabok.
«Gi oss språk!» summer en klynge kolibripoesi.
«Du vet at du vil vite hvordan vi slutter» frister
fortellingene.

De ruller på innsiden som steinskred,
dunker mot bløte innvoller og knakende knokler.
«Ut! Ut! Gi oss form!»

Novellene klenger.
Kortprosaen smigrer.
En lang, eksprimentell roman
vokser seg godzillasvær og tramper ned
all konsentrasjon og arbeidsevne.

«Vi krever plass! Penn! Papir!»

Skaperverket. Slavedriverne.

«Luksusproblemer.» ler Mr. Jackson.
Jeg vet ikke. Jeg skulle ønske jeg fant en måte å få de ulike infallene til å trekke kølapp på.

Lørdag 3. januar 2009

Men feber er fantastisk!

Jeg ligger på sofaen og er ikke til stede. Jeg er ikke kvalm mer. Jeg har ikke en liten geitekilling i magen som stanger og vil ut. Jeg er bare isende het og gloende kald, og jeg vet det er krig inni meg. Ingen snørr. Ingen hoste. Bare knitrende, brennende feber. Jada. Jeg har febernedsettende. Jada, jeg vet at jeg kan ta en pille og bli rolig og normalt temperert i løpet av tyve minutter. Jeg kan helle vann i panodilform på bålet innvendig.

Det er bare at hjernen har det så godt når kroppen slåss. Jeg flyter over meg selv, jeg nyter å ligge på en mental luftmadrass på en skummende bølgetopp, intenst solbrent. Feber er rusen jeg ikke inviterte. Den tar over kroppen min og kullseiler meg og hjernen min. Jeg, som er livredd berg og dal-baner. Jeg, som ikke drikker alkohol. Jeg, som synes at det er action å kjøre heis.

Jeg ligger der og ser taket svømme over meg, kjenner sofaen bølge under meg og slurper iskald brus ved ujevne mellomrom. Det er så skjønt å løsne fra sitt gode skinn. Noen ganger er jeg nummen. Noen ganger er jeg iskald. Noen ganger løper det en skogsbrann under genseren min. Noen ganger vrir mønsteret på veggen seg og gamle lyder dukker opp på feil sted. Det er helt greit. Jeg kan disse hallisgreiene. Kom og ta meg, feberfantasier. Jeg er så forelsket i dere. Det er så lenge siden jeg har vært bitende febersyk.

Jeg har lyttet til Sherelock Holmes og virkerlig løpt ned mørke, klissvåte Londongater. Jeg har forsvunnet inn i fiolinsoloene. Jeg har ligget og fnist og tegnet små dyr med rare neser. Hadde jeg ikke vært så antipsykoanalyse, skulle jeg skrevet automatskrift og utforsket mitt underbevisste.

(Ja, jeg har skrevet automatskrift før. Jeg skrev «ananas», «pule» og «bussholdeplass», samt en masse uleselig kluss. Der har du sjelen min, vettu. Hypnose er så fint.) Akkurat nå har jeg nok å teste om jeg får plassert haken på brystet hvert femte minutt og se på små neonflekker danse i taket. Jeg tuller ikke, feber er fantastisk!