Arkiv »
Arkiv for kategorien ‘Litterariteter’
Tirsdag 20. mai 2008
Første dag på universitetet spurte seminarlæreren vår: «Hva er din beste leseropplevelse?» Så skulle vi dele oss i grupper på to, prate om dette, for så fortelle hele klassen hva vi kom frem til. En salgs myk start på litteraturstudiene, tror jeg. Bli kjent og snakk om bøker.
Likevel- den beste leseropplevelsen? Jeg hadde jo lest bøker fra jeg var to år! Hvordan kunne jeg si hva som var best? Jeg kom frem til at jeg ikke kunne skille ut den beste leseropplevelsen, men jeg kunne fortelle om de sterkeste leseropplevelsene. Om bøkene som gjorde sterkest inntrykk på meg.
Jeg kunne sagt mange titler da jeg ble spurt. Jeg kunne fortalt om da jeg leste Peer Gynt for første gang, i en alder av ti, sammenkrøpet på mammas og pappas soverom og ikke greide å legge den fra meg før jeg kom til Trumpeterstråle og co, hvordan jeg fløy ut til søstrene mine for å lese versene høyt for dem, la dem smake den harde rytmen og den krasse humoren til Ibsen.
Jeg kunne fortalt om hvordan Edmond Dantés og jeg lå og planla hevnen på alle dem som mobbet meg på barneskolen da jeg leste Greven av Monte Christo i tredje klasse. Jeg kunne sagt Frankenstein eller Momo- Kampen om tiden.
Det halvåret Nietzche skrek til meg kontinuertlig gjennom Antikrist og Hinsides godt og ond var en leseropplevelse av en annen verden, jeg kunne brukt det som eksempel. Jeg kunne fortalt om hvordan jeg hypnotisert drakk te med Marcel Proust andre året på vgs. Hm, jeg drømmer meg bort.
Boken jeg endte opp på var Girl Goddess #9: Nine Stories av Francessca Lia Block, nærmere bestemt en novelle
derfra som het Dragons on Manhattan.
Block skriver magisk realisme, og Girl Goddess #9 kan leses som en samlig moderne eventyr i skjæringspunktet mellom skitten sannhet og fantasyfortellinger. Det er blå, hemmelige venner i skapet selv om moren din var schizofren og folk dør av AIDS i verdner fulle av roser og rusmisbrukere.
Jeg leste boken første gang som elleveåring. Jeg lånte den ved en tilfeldighet på en av mine mange turer på Fredrikstad bibliotek og slukte den på en natt. Jeg gråt i flere timer etterpå. Her hadde jeg trodd at jeg var helt alene i verden, også fantes det eventyr som handlet om meg og livet mitt, om alle lengslene mine.
Jeg var hemmelig forelsket i en jente. Jeg var mobbeoffer på skolen. Jeg var en klønte, skoleflink outsider i arveklær og jeg hadde skamklippet håret mitt foran speilet i et forsøk på å være eksprimentell. Før Block fantes det bare bøker om flinke jenter som gjorde som de voksne sa og kjekke gutter som løste krimgåter og mysterier.
Nancy Drew var normal. Milly Molly Mandy var normal. Pippi og Ronja var like barnlig uvirkerlige som Ole Brumm og Lukas Lokmotivfører, og jentene i ungdomsbøkene av Unni Lindell og Vigdis Hjorth fikk meg bare til å føle meg enda mer utstøtt og rar. Det var vanlige jenter som kysset gutter i smug, som tygget tyggis og hadde merkekler, bekymret seg for kviser og den største intrigen i boken var gjerne et sugemerke som måtte skjules eller noe i den stilen.
Drager på Manhattan endret livet mitt den natten. Novellen handler om Tuck Budd som vokser opp på Manhattan med mødrene Izzy og Anastasia, og om hvordan hun blir overfalt av de andre elevene når hun begynner på ungdomskolen. «Two moms, no dad! Two moms, no dad!» skriker de og spytter henne i fjeset.
At night, after dinner; if Izzy isn’t in a show or waitressing at the bar, we all sit together on the chaise lounge or the angel tapestry cushions, and Anastasia makes dresses for Izzy or strings her rosary-bead jewelry and Izzy who is an actor reads out loud from our favorite books, The Wind in the Willows, The Animal Family, Alice in Wonderland, Siddhartha, The Prophet and Goodnight Moon.
No one else got picked up fromn school by a six-foot-tall woman in a beaded mini-dress holding hands with a short-haired woman with a pierced nose and leather pants.
Tuck skjønner at livet hennes er fryktelig feil, stjeler mødrenes sparepenger og reiser ut i verden på leting etter faren sin. Etter møysommelig detektivarbeid finner hun besteforeldrene sine utenfor L.A. og får se bilder av faren sin som ung. Da skjønner hun at Izzy ikke bare er moren, men også faren hennes. Det går ann å være født mann og være lesbisk kvinne inni seg likevel.
Novellen har lange, sanselige beskrivelser av Manhattan, San Fransico og L.A, av kunst, musikk og farverike klær. Ikke minst trekker den paralleller mellom fabeldyr og transseksualitet. Tuck forteller om hvordan hun tror på enhjørninger og drager, det finnes i skulpturform på Manhattan selv om naturen ikke skapte dem. Ting kan være vakre og ektefølte, selv om de ikke er slik naturen skapte dem.
Jeg klemte boken inntil meg og skjønte at det finnes tusen kjærlighetshistorier og måter å leve livet sitt på som ikke er A4, at du skal være den du vil være og ingen andre, at ingen andre enn deg selv har lov til å sette deg i bås. Jeg leste de andre novellene om La som blir mobbet på skolen, om Rave som er en ulykkelig groupie og om Ponny og Pixie som er søstre, for det har de bestemt selv.
Jeg slukte beskrivelser av jenter med kort hår og skateboard og om gutter med fjærboa, om kunst og om liv levet på en måte resten av samfunnet så ned på. Block skrev om lykkelige outsidere, hun skrev hippiehistorier med happy endings, en sterk motsats til Ingvar Ambjørnsenaktige-skildringer av livet på utsiden av normalen.
Selvsagt kan du være tempelgudinne selv om du er en gutt som bor i en kristenkonservativ, amerikansk forstad. Selvsagt kan du kalle tvillingene dine Ying og Yang. Selvsagt kan du velge din egen familie.
Det hører med til historien at det var én annen i seminargruppen på UiO som hadde lest boken før. Vi ble kjent på null komma nix og er bestevenner i dag. Alle andre sa enten «Halvbroren» eller «Naiv.Super». Alle de tredve andre, jeg tuller ikke.
Jeg kjøpte boken på Amazone og leste den på nytt i går. Den var enda bedre enn jeg husket den og er i forelsket bokrus. Kjøp den, les den og skriv gjerne om din sterkeste leseropplevelse i kommentarfeltet mitt.
Lørdag 26. april 2008
Er hva som er en bra blogg subjektivt? Handler det om smak og behag, eller følger alle gode blogger et grunnoppsett? Er det noen sammenheng mellom hva som blir lest og hva som er bra? Er en mye besøkt blogg en bra blogg? Eliteblogger, møkkablogger, forfatterblogger og pitbullblogger- vi kategoriserer og putter merkelappene på bloggene vi er innom. Bza har gitt sin forklaring på hvordan folk blir elitebloggere, og Daniel Tarzan synser rundt hva som er bra blogging. Alf Ivar Tronsmo har skrevet om det samme tidligere.
Hovedproblemet med at bloggere skriver om hva som er «bra» og «dårlig» blogging er at det blir som når forfattere snakker om hva som er gode bøker. På en måte vet de farlig mye om bøker, siden de arbeider med å skrive dem. På den andre siden vil de alltid definere hva som er en god bok utfra hva slags bøker de skriver. De må jo nødvendigvis skrive gode bøker selv, og forsvarer sitt eget prosjekt samtidig som de kritiserer andres. Egentlig burde innlegget om hva som er en god blogg være skrevet av den anonyme leser, men så objektivt får vi det ikke. Det blir Virrvarrs holdninger og Virrvarrs synsing.
For å oppsummere bra blogging med Scott McCloud:
«There are no rules. And here they are:»
- Din blogg bør se ut som alle andre blogger. Folk er dumme, og utseende på nettsider er ikke stedet for kreative nyvinninger. Teksten må være stor og leselig, og du bør ha følgende i sidekollonnen din:
Arkiv, søkefunksjon, kategorier/tags, en bloggroll, de siste kommentarene og tekst om deg selv. Har du ingen lenker, ingen søkfunksjon, ingen tags og ingen tekst om deg selv, blir leseren din forvirret. Jo mer komplisert utseende, jo mer erfaren må leseren din være på den store internetten.
- Ja, det er mulig å legge ut blinkende flash-slideshow, automatisk musikk, glitrende gif-er, hoppende javascript og animasjoner som fremkaller epilepsiannfall. Ja, det får deg til å fremstå som en umoden unge som klistrer tusen klistremerker på det ene julekortet de skal lage etter å ha dynket det i glitter. I tillegg kræsjer det nettleseren min. Du vil ikke at leseren skal bli distrahert og ikke merke seg teksten din.
- Finn din egen bloggstemme. Skriver du lange, seriøse artikler med masse kilder? Korte, skarpe replikker om dagsakutelle ting? Skjønnlitterære passiarer? Morsomme betraktninger? Alle over? Er det fotoblogging som er ditt hjerte nærmest? Les andre blogger og finn din egen stil. Poenget er ikke å kopiere, men å skjønne konseptet. Forstå hvor grensene går for utlevere privat informasjon og intime detaljer.
- Enten du skrier kakeoppskrifter eller dikt: Gjør deg flid. Ingen gidder å lese usammenhengende dagbok-rabbel på dårlig norsk. Hvis du skal skrive for noen andre enn dem som kjenner deg, må du skrive for en indre leser. Ikke skriv: «Idag er det lenge siden jeg har oppdatert, så jeg poster en artig youtube-sang.» Skriv fordi du har noe å skrive, ikke fordi du må oppdatere.
- Skriv om noe annet enn andre bloggere om du vil ha lesere som ikke er bloggere. Det er en stor sjangse for at de som er innom siden din aldri har lest bloggen du skriver om, og vil kjenne seg ekskludert.
- Hva med reklame? Noen argumenterer hardt for reklame på sidene. Skikkelig bloggere blogger ikke gratis, de tjener penger på hver treff de får. Sammenlign med aviser: Synes du at en forside dekket av reklame gjør resten av innholdet ellers troverdig? Gå for diskréte google-ads om du absolutt vil ha inntekt på det du gjør, og don’t quit your day job. Skriver du godt nok, tjener du mer på å selge frilansartikler, uansett. For mye reklame fungerer som flash-show og blinkende animasjon- det er forstyrrende.
- Bli lest. Ping Bloggrevyen, kommenter hos andre blogger og ta opp tråden fra andres innlegg. Link til dem og trekk diskusjonen over til deg. Bruk Twingly i Dagbladet. Likevel- veien til tilbakevendende lesere er gode innlegg, intet annet. Bryter du alle kriteriene over, blir folk bare irriterte når de kommer inn på siden din.
- Bloggen din er ikke det samme som stuble-upon-profilen din. Du bør ha mere å komme med enn linker til artikler, andre innlegg, morsomme filmer og rare nettfenomener. Anbefalinger er velkomne, men utelukkende anbefalinger til andre får leseren til å lure på hvorfor du blogger. Ofte er bloggeres anbefalinger spennende fordi man er nysgjerrig på hva en intressant skribent liker å lese. Det at du skriver intressante ting, gjør ting du linker til mer intressant, også.
- Lag dine egne regler, men baser dem på hva du liker å lese.
-
Da skulle det vel bare være å blogge i vei? The bloggers united will never be defeated, osv…
Lørdag 12. april 2008
Hva gjør man med snille piker så de kan slappe av? Man tar dem med på noe festlig, som en teaterforestilling. Det er bare at jeg er ikke noen snill pike, jeg er en litteraturautist. Alle andre koser seg med musikk, liv og leven på scenen.
Virrvarr tenker følgende: «Hm, Tolvskillingsoperaen på Det Norske Teater…. Det betyr Hjaldis Moren Vesaas sin oversettelse, det. Skal bli spennende. Den avviker jo fra Bjørneboe sin oversettelse på den og den måten. Arg, jeg burde kunnet tysk, da kunne jeg sammenlignet opp mot orginalteksten til Brecht. Ah, bryllupsscenen! Nå kommer han til å si det og det, og hun kommer til å si sånn og slik. Dér var det en replikk som manglet! Hvorfor har de strøket den, mon tro?»
Ja, jeg skjønner at ikke alle ser på teater som jeg ser på teater. Selv profesjonelle anmeldere husker ikke teksten eksakt og merker når småord og formuleringer er gjort om. De fleste nøyer seg med å si at hovedrolleinnehaveren ikke var bra nok, eller at noen sang surt.
Jeg hadde lyst til å skrike: «Ut med dramaturgen!» For deg som ikke vet det: En dramaturg er personen som leser teaterstykket, bestemmer hva som skal strykes og hva som skal tolkes hvordan. Typisk eksempel på hva slags jobb dramaturgen gjør (fra Tolvskillingsoperaen):
Lucy: Kom hit, så skal du få noe godt!
Polly: Ja!
Det står ikke i teksten hva det er hun får. Er det en karamell? En dram? Eller- som i Det Norske Teaters oppsetning- en stripe kokain? Her må dramaturgen tolke utfra hele stykket og gi regissøren beskjed om hva skuespillerne skal gjøre. Kort sagt har dramaturgen en del definisjonsmakt på hvordan stykket leves ut på scenen.
For det var den slags dramaturgiske valg som var problemet med stykket. Folk sang fint, det var artige dansenummer og fine kostymer, scenebildet var utmerket, skuespillerne dyktige, alt var gjennomført og fengende. Problemet lå i hvordan historien ble fortalt.
Første feil:
Nei, det hjelper ikke at folk spiller aldri så bra og ting ser aldri så fint ut når jeg må bruke pausen til å forklare vennene mine hva som skjedde på scenen- fordi mye av historien var utilgjengelig for dem som ikke hadde lest stykket før. Og slutten var fullstendig uforståelig for dem som ikke kjente historien, et bomskudd om man vil at andre enn ihuga nerder skal like det.
Mackie med kniven, den kjente forbryteren, skal henges i siste scene, men blir benådet av dronningen av England i siste sekund. Så kommer det masse synging om revolusjon og klassekamp og sånt (siden det er Brecht og stykket er skrevet for teateret i DDR), så er stykket ferdig. I gårsdagens forestilling hoppet de glatt over hele benådningen og gikk rett på syngingen.
Nei, ingen av dem jeg var sammen med, skjønte et kvekk av hva som skjedde. «Skurk skal henges. Det blir brann og roping. De synger og så er det slutt.» Det er en veldig ekskluderende måte å sette opp et teaterstykke på.
Andre feil:
Jeg skjønner at ikke alle kan være politisk enig med forfatteren. Nei, ikke alle digger Marx og klassekamp-referanser, og ja, skuespillet er ment som agitasjon. Folk skal se sosial urettferdighet omkring seg etter å ha hørt operaen og gjøre noe med det. Nei, du kan ikke spille upolitisk Brecht, like lite som du kan spille upolitisk Dario Fo.
Her hadde dramaturg og regissør forsøkt å lage en motvekt til det røde innholdet. På starten og på slutten tar alle skuespillerne på seg fangedrakter og står i stram giv akt mens de synger. På denne måten vil de si at kommunisme blir uniformering og enhet. Hovedproblemet med dette er:
- Sangtekstene er ikke veldig politiske, og protesten blir mer en «Brecht var kommunist og DDR var trist»-greie enn en reell kontrast til det skuespillerne synger.
- For alle som ikke kjenner stykket veldig godt, er det fryktelig kjedelig å se folk i kjeledress stå rett opp og ned og synger i ti minutter. De kunne spritet opp med noen bevegelser og litt action så ingen sovnet.
Jeg skulle ønske at teaterforestillinger ikke krevde en hel lesesirkel først for å få med seg historien. Mange teateroppsettninger kjennes ut som fan-art der noen har laget sin egen versjon av favorittboken og fyllt den til randen med morsomme referanser du skjønner om du er like fan som vedkommende selv.
Søndag 30. mars 2008
Sylvia er der i krisesituasjonene. Hun står brebent i kjøkkenet mitt i høyhælte pumps og blomstrete forkle og sier «Ja, det er vanskelig. Du kan henge deg. Eller vaske den kjøkkenbenken og bake en kake.» Så baker vi rundstykker, muffins, bløtkake og pisker vaniljekrem mens jeg hører diktene hennes synge i ørene, mens jeg grubler på livet og forfatterskapet hennes. 
Hvem Sylvia Plath var, sier du? Hun var en amerikansk poet og forfatteren av romanen «The Bell Jar», en av grunnleggerne av det man kaller «confessional poetry», tilståelser i poesiform. Dette betyr å skrive poetisk om pinlige, intime detaljer fra forfatterens liv, som sykdom, fornedrelser og psykiske problemer.
Dette gjør desverre at hun oftere er husket for sitt dramatiske liv enn for poesien sin, mest av alt fordi hun var gift med den kjente, britiske poeten Ted Hughes, og tilbrakte storparten av livet i skyggen av ham. Etter en opprivende skillsmisse som etterlot henne som alenemor, utgav hun dikt og romaner mens hun skrev om natten og bakte og stelte huset for barna om dagen. Til slutt endte hun livet ved å kvele seg selv med hodet i gasskomfyren.
Bildet av kvinnen som både var fremragende poet og utslitt husmor som til slutt begikk selvmord i sitt eget kjøkken forlater deg ikke så lett. Hun biter seg fast i deg, på samme måte som diktene hennes biter.
Plath skriver om kjønn og om kvinneundertrykkelse og forsøker å lage et nytt, poetisk språk for å kunne snakke om dette utenfor rammene mannen har satt. Hun parodierer ofte den klassisk, patriarkalske måten å beskrive Kvinnen i poesien; den defragmenterte skjønnheten som er kroppsdeler, ikke individ.
Mens poetene i tidligere tider skrev om kvinner som hadde «lyse lokker, røde kinn, fristende lepper, strålende øyne osv», defragmenterer Plath seg selv i poesien og sammenligner kroppen sin med frastøtende, politisk betente ting. I Lady Lazarus trekker hun paralleller til holocaust og jødeutryddelsen. Som her:
A sort of walking miracle, my skin
Bright as a Nazi lampshade,
My right foot
A paperweight,
My face a featureless, fine
Jew linen.
Samtidig som diktene kan leses som feministiske, handler de også om selvmord, om å føle seg fanget, om vanskelige, tilsynelatende personlige ting. På grunn av elementet av tilståelse er det for mange et problem å lese Plaths poesi uten å lese det opp mot Plaths eget liv.
Som en godt trent nykritiker, liker jeg ikke å skulle trekke inn detaljer fra en forfatters liv når jeg leser diktene deres. Det er også en tendens til å fokusere på grusomme, personlige hendelser hos kvinnelige forfattere i større grad enn hos mannlige. Virginia Woolf? Hun druknet seg. Amalie Skram? På galehus. Sylvia Plath? Stakk hodet i ovnen.
Det første folk tenker på når Nietzche blir et tema er ikke at han endte livet på anstalt, og Keats er ikke bare «han med tuberkolose». Selv Oscar Wilde blir gjerne husket for bøkene i tillegg til at han satt i fengsel for seksuelt samkvem med unge gutter.
På den andre siden er Sylvia som skriver noen av 1900-tallets beste poesi mens hun nattevåker og baker, bysselaller og legger selvmordsplaner noe du får lyst til å skrive dikt om. I denne artikkelen, Baking With Sylvia Plath, tar Kate Moses for seg det nifst gripende livet til forfatteren.
Likevel- det er poesien som synger i ørene mine mens jeg baker, det er diktningen hennes som bergtar meg. Mens jeg skriver bok i faglitterær forstand der Sylvia lette etter språket for å kunne beskrive det vanskeligste lyrisk, synes jeg du skal lese henne. La ordene synke inn. Jeg har selvfølgelig noen forslag til hvilke dikt du bør begynne med:
Lady Lazarus
Daddy
Ariel
Morning Song
Søndag 23. mars 2008
Det er noe med Virginia. Generelt sett er det noe med den modernistiske romanen. Uansett hvordan jeg snur og vender på det vil aldri Tolstjoi eller Dickens ha grepet livet mitt på samme måte som Mrs. Dalloway og Combray har gjort. Det er klart at David Copperfield er en fantastisk bok, men den endrer ikke språket hodet mitt tenker i. Jeg våkner ikke opp om morgenen og har en Flaubert-dag, men det hender stadig vekk at jeg ikke kan gå ut av sengen fordi Marcel Proust har tatt bolig på soverommet mitt og foreslår te og madeleinekake, eller at Virginia Woolf følger meg ut og gir meg lyst til å kjøpe blomstene selv, eller arrangere selskap, for den saks skyld.
Likevel er Viriginia mye mer enn romanforfatter. Når noen jeg kjenner har slitt seg tyve sider ut i “To the Lighthouse” (jeg sier når, for det skjer stadig vekk), smeller boken i bordet og proklamerer: “Hun skriver jo ULESELIG!”, finner jeg frem essayene hennes. Viriginia Woolf er kanskje vår tids dyktigste essayist, og viser at hun absolutt kan skrive godt og leselig, romanene er kompliserte med vilje.
De siste dagene har jeg vært på påskeferie, drukket litervis med te, ruslet gatelangs i en by full av snø og sol og diskutert litteratur i timesvis. Diskusjonene om litteratur blander seg sammen med diskusjonene om Livet, og i den forbindelse har Virginia et essay for enhver krise, envher annledning.
Jeg tenkte jeg skulle introdusere dere for mitt favoritt-essay som påskelesning, både fordi det handler en del om boken jeg skriver og fordi det er like aktuelt for alle kvinner idag som for hundre år siden. Det heter “Professions for Women”, og er en tekst Woolf leste høyt når hun ble bedt om å si noe om kvinners utfordringer i yrkeslivet. Hun snakker om de to tingene som har vært spesielle hindringer for henne som kvinne og forfatter.
For å kunne skrive noe, må Virginia ta livet av engelen i huset, The Angel of the House. Hun må kvitte seg med den snille, selvoppofrende, lavmælte, høflige kvinnerollen som vil oppdra henne til en forsiktig, vennlig vertinne som passer på alle andre enn seg selv og ikke har noen egne høylydte, provoserende meninger. For å kunne skrive, må hun ha sin egen mening, og for å kunne ha sin egen mening må hun jevnlig myrde den smilende engelen som vil tvinge henne tilbake til en ren, høflig og dydig tilværelse. Først når engelen ikke stiller seg mellom henne og ordene, kan hun skrive. Fordi å skrive er å våge noe, å kaste seg frempå, å være subjekt og selvstendig individ.
Men selv når engelen ligger død foran henne, møter hun utfordringer. Å skrive om sex, seksualitet, følelser og kåtskap er ikke mulig i et språk som mannen har utformet. Hun har ikke redskapene til å skrive om de temaene. Her kommer hun inn på det jeg skriver bok om, selv om jeg har en faglitterær innfallsvinkel.
Vi går gatelangs i solen og snakker om språk og sex, og om hvilke engler vi dreper daglig, hvilke vi sliter med å få has på, hvilke roller som er vanskelige å slå ihjel. Virginia er med oss inn på de små caféene, følger oss rundt i påskesolen og nipper til en te sammen med oss underveis.
Ta deg et kvarter på å forstå hvorfor hun er fantastisk, og la det motivere deg til å nyte Mrs. Dalloway eller Orlando ved en senere annledning. Hun har et nytt språk du kan tenke i når du er lei av det hodet ditt bruker til vanlig, hun utvider bevisstheten din, et århundre etter sin død.
Lørdag 16. februar 2008
Jeg har hatt denne posten i hodet lenge, men det som gav meg kicket til å skrive den var denne posten hos Bharfot, om skillet mellom skjønnlitteratur og selvbiografi.
For er blogging litteratur? I så fall- hva slags litteratur? Er det folk skriver på bloggen sant? Eller er det fiksjon og skjønnlitteratur? Og ikke minst- er den personen du er på bloggen den samme som du er i ditt virkerlige liv? Kort sagt- hvem er denne bloggeren?
På torsdag snakket vi om Derrida og forskjellen mellom skrift og tale på skolen (eller universitetet, som Lars liker å kalle det) og på hvordan et av de vanlige skillene blant annet er at talen krever personlig tilstedeværelse, og er øyeblikkelig. Skriften er utsatt tale, på samme måte som den varer mye lenger enn talen i tid. Alt dette er vel og bra, men min første tankte var «Jaha? Hva med msn? Det er jo ganske øyeblikkelig, derav Instant Messaging. Mange av samtalene jeg har er jo skriftlige, men de følger ikke samme spillereglene som en tradisjonell tekst.»
For å fylle ut en del av hullene vi får i en samtale som bare består av tekst, har vi smilefjes. Du kan ikke se om personen som skriver er bild eller sur, men en blid 
gir «Ok» en helt annen valør og betydning enn det 
gir «Ok». Selv om ikke internettkommunikasjon visker ut skillet mellom tekst og tale, bygger det bro.
Slik er det også med forholdet mellom faglitteratur og skjønnlitteratur, mellom selvbiografi og fiksjon. Det forenes i bloggen. Teksten er faderløs, sier Derrida. I all tradisjonell litteraturteori er forfatteren død. Du kan lese en tekst uten å vite hvem som har skrevet den, uten å vite hva forfatteren egentlig mente, uten å kjenne konteksten, den leses helt fint løsrevet fra skaperen sin.
På samme måte lever teksten videre uten forfatteren sin, barnet overlever foreldrene sine. Shakespeares sonetter har overlevd William med mange hundre år, selv forskere liker å spekulere i om de var skrevet til en mann eller en kvinne. Intensjonen får vi aldri vite, men vi kan lese teksten selv om forfatteren er død.
Men hva skjer i bloggen? Er det noe som er helt sikkert med en blogg, er at den har en forfatter, en forfatter som er hovedpersonen i teksten du leser på nett. En forfatter som signerer og kommenterer sin egen tekst, som tilsynelatende forteller om sitt eget liv og sitt syn på verden, lite annet. Som leser tolker du bloggpostene opp mot det du allerede vet om bloggeren, setter nye innlegg i kontekst med tidligere innlegg du har lest. Har du en blogger du leser fast, kjenner du hele personens «forfatterskap».
Har du fulgt Røverdatters «The Never ending Story», har du automatisk større innsikt i hva et nytt innlegg i denne kategorien dreier seg om enn om du bare leste et tilfeldig innlegg derfra uten kontekst. Tekstene i Esquils «Ut av mørket»-serie får også et helt annet innhold når du som leser vet at forfatteren har ME og hvor lenge han faktisk har vært alene i mørket. På samme måte vil du lese en tekst hos Mihoe med andre øyne enn du vil lese en tekst hos Maren. Ditt bilde av bloggforfatteren farver teksten når du leser, samtidig som ditt bilde av bloggforfatteren dannes mens du leser innleggene i bloggen.
Et blogginnlegg er ikke faderløst når du leser det i en blogg nær deg. Derimot er forfatteren blitt en litterær konstruksjon, en evigvarende karakterskildring av deg selv med større eller mindre likhet med den personen du er til vanlig. Melberg beskriver bloggingen slik:
«Den litterære bloggeren, den bloggende litteraten, justerer hele tiden sitt litterære selvbilde. Dette medfører en fiksjonalisering, estetisering av virkeligheten.»
Likevel mener jeg at Melberg ikke har lest nok blogger, for mange bloggere går mye lengre enn å estetisere virkerligheten. Noen skaper levende personer og alteregoer de fører pennen for som lever sitt eget liv. Fjordfitte er en helt klart konstruert bloggkarakter, og selv om innleggene i bloggen er skrevet av Fjordfitte, er de like mye puslespillbiter som tilsammen danner et bilde av den litterære konstruksjonen Fjordfitte.
På samme måte har Kent en anti-estetisk fremstilling av seg selv, og tilsammen utgjør grisevitsene, fortellingene om hvor tjukk og ekkel han er, samt alle bildene av puppedamer stor litteratur. Du skriver deg selv når du blogger, og resultatet vipper mellom selvbiografi og fiksjon, fordi du i skriveprosessen lager en ny person gjennom teksten.
Men noen blogger jo med fullt navn, sier du? Noen legger ut private bilder av seg selv og anstrenger seg ikke et øyeblikk for lage noen «ny» identitet, i motsetning til radiohode, Emelie, AlterEgo og overnevnte bloggere.
Googler du Kristin Storrusten får du masse spennende blogginnlegg, rett og slett fordi hun blogger med fullt navn. Kristin er vel ingen litterær konstruksjon? Jo, for det at hun beskriver seg selv, velger ut elementer fra sitt eget liv hun vil formidle, skriver om og oppsummerer tilværelsen sin, konstruerer hun en illusjon av at hun skriver sant om seg selv. La oss se på dette sitatet fra siste innlegg:
Vi kjenner meg. Vi vet at jeg lager rebus hver gang jeg reiser. Så, da er det bare å begynne å gjette – hvor er Kristin nå? (eller, rettere sagt: Hvor er Kristin om etpar flyturer og hvis hun rekker å pakke før hun reiser?)
Hun gir deg instruksjoner om hvordan du skal lese teksten hennes. «Vi kjenner meg» sier hun, og gir dermed en følelse av at hun har fortalt nok om seg selv til at du faktisk gjør det. Det er et stort rom for tolkning mellom Kristin og leseren uansett hvor mye hun sier at «Vi kjenner henne».
På bloggen er du den du vil fremstille deg selv som å være, på godt og ond. Kanskje du vil være «Førti, feit og ferdig?» «Litt irriterende?» Vil du late som du «røler» mens du egentlig skriver skarpe og sammenhengende ting? Eller vil du rett og slett være Audrey Heburn selv om du egentlig er en bibliotekar fra Sagene?
Som blogger beveger du deg i grenseland mellom fiksjon og dokumentasjon, og det du eksprimenterer skjønnlitterært med er andres oppfatning av dine ord og hvordan du fremstiller ditt eget liv. Selvbiografi har aldri vært mer gøy, eller mer overlappende med skjønnlitteraturen.
Onsdag 19. desember 2007
Folk har etterlyst tegneserier, så her kommer en til. Som egentlig handler om at jeg sitter og …lager tegneserier. Jupp. Photoshop denne gangen.
Onsdag 12. desember 2007
Virrvarr har mange skjulte talenter.
På den ene siden tar jeg en Esquil og en Lindkvist (kanskje også en Avil?). Ja, Maren og jeg er gravide med en felles bok, som kommer på Spartacus forlag januar 2009. Vi setter oss ned i romjulen, mekker tempoplan og skriver hele 2008. Mer info følger senere i lengre innlegg. Ja, det er faglitteratur. Gratuler meg, for fanden! 
På den andre siden spylte jeg lommeboken min ned i do ved et uhell. Go meg. Å måtte prøve å tvinge dassen på et offentlig toalett til å gulpe opp bankkort og pass mens du er i en liten, trang bås og køen blir lengre og lengre, er jammen en Chaplinfilm verdig. Å stå og vaske en allerede klissvåt lommebok ved fellesvaskene etter at du har kommet ut er enda mer ubetalelig. Hva gjør man? Blir man flau og dør? Eller ler man og sender sms til alle kjente der man forteller om bragden? Jeg valgte det siste. Er det rart vennene mine er glade i meg?
Torsdag 8. november 2007
Jeg leverte inn en artikkel til Filologen i går sammen med Magiske Mari (min bestevenninne jeg stadig kommer tilbake til), og innså at ikke så veldig mange andre enn filologer vil skjønne noe som helst av den. Det er jo greit siden den skal i Filologen, men det er litt kjipt om jeg vil snakke med andre om det jeg driver med. Vet du hva logosentrisme er? Skjønner du hva jeg mener om jeg snakker om å oppløse de binære diskursene? Eller dekonstruksjon av kjønnsdikotomien? Det var det jeg tenkte. Det er ikke du som er dum, det er disse ordene som er litt snodige.
Derfor tenkte jeg: Faen, jeg skal klare å forklare de rare, men AKK-så nyttige, teoriene mine med normal språkbruk. Og passende nok har jeg tenkt å starte med å si noen ord om Foucaults diskursbegrep. Eller-
Hvordan vi misforstår hverandre:
Først- litt tegnteori. Ja, vi må ha litt tegnteori: En kjekk mann som het Saussure laget en teori om tegnene i språket. Du har noe som heter signifikant og noe som heter signifikat. Eller- på norsk: Dingsen og navnet på dingsen.
La oss ta en katt som eksempel. Du har et mjauende, malende dyr med pels, værhår og klør og du har ordet katt som viser til det mjauedyret, ikke sant? Ganske enkelt og greit. Dessverre er ikke alltid forholdet mellom dingsen og navnet på dingsen så enkelt som når du har med katter å gjøre. Rett og slett fordi noen ting er litt mer abstrakte enn katt og kransekaker.
På skolen pleier vi å si at forholdet mellom signifikat og signifikant er arbitrært, eller at tegnet er arbitrært. Det er en ganske jålete måte å si at det er ikke et nøyaktig forhold mellom dingsen og navnet på dingsen. På noen afrikanske språk bruker man samme ord for både blå og grønn. Ergo er det ikke en automatisk (populært kalt gudegitt i gamle dager) sammenheng fargen blå og ordet for den fargen. Henger du med? På samme måte kan betydningen vi putter i et litt mer abstrakt begrep, som frihet eller sannhet, være forskjellig.
Ord som lov og rett betyr helt forskjellige ting i læreboka til en juss-student enn i læreboka til en som skal bli prest. Altså kan et ord bety helt forskjellige ting avhengig av hva slags miljø og bakgrunn du har. Juristen og teologen kommer fra hver sin diskurs, og har hvert sitt innhold i ordene ovenfor. Altså forandrer ord innhold utfra hvilken diskurs ordet brukes i, og det gjør at vi får et tydelig gap mellom Dingsen og Navnet på dingsen. Juristen og teologen kan bruke samme ord og snakke om helt forskjellige ting.
La meg gi et annet eksempel: Jeg er med i et lite parti på ytterste venstrefløy som har sin egen diskurs, altså sin egen språkbruk, og helt eget innhold i mange ord.
Når jeg sier «Jeg er kommunist» legger jeg et helt annet innhold i det begrepet enn mange av dem jeg diskuterer med gjør. Mens jeg sier «kommunisme» og tenker «Fred, frihet og alt gratis, ingen klasser, ingen stat og nix undertrykkelse» tenker folk som ikke kommer fra min diskurs f.eks: «Kommunisme: Staten styrer alt, alle står i matkø og det er ingen yttringsfrihet eller demokrati. Grått østblokkland jeg ikke vil bo i.» Vi bruker samme ordet, men har HELT ulikt innhold, fordi vi kommer fra hver vår diskurs.
Diskursbegrepet er genialt når man skal løse opp i misforståelser og finne ut hva man faktisk er uenig om. For et par år siden var jeg med på en intern diskusjon om hvorvidt man skulle bruke ordet «indvidualisme» og være «individualister». Det var en ganske tøysete diskusjon, fordi folk la helt forskjellige ting i det begrepet. Noen kom fra en diskurs der «individualisme» betydde «friheten til å være deg selv og forme deg selv til en unik person». Det hørtes jo fint ut? Men når de diskuterte med folk som kom fra en diskurs der «individualisme» betydde noe litt mer Ayn Rand-aktig: «Du er din egen lykkes smed og skal mele din egen kake. Du kan ikke hjelpe andre enn deg selv», ble de ikke enige.
- Vi må være individualister- det er så fint!
-.Er dere sprø? Det er jo kjempeskadelig! Og usosialt!
Løser vi konflikten med diskursbegrepet i bakhodet, er det ikke så vanskelig. Fordi den ene siden var ikke mot at folk skulle få være seg selv, og den andre siden var heller ikke tilhengere av at alle skulle være sin egen lykkes smed. Kort sagt- en misforståelse basert på hva man la i ordet «Individualisme».
Det er så greit når man har med katter å gjøre. Du har katten og ordet «katt», eller hesten og ordet «hest». Ellers er innholdet av ord og begreper diskursbestemt, og det samme er betydningen av symboler. Hjorten hadde et innlegg for en tid tilbake der han viste til hvordan rosa hadde vært guttefargen og blå jentefargen på tidlig 1900-tall. Hvilken betydning en farve eller et symbol har avhengig av tidsepoke, miljø og kulturkrets. På samme måte som det å riste på hodet kan bety å takke ja i noen kulturer, kan et ord ha helt forkskjellig innhold fra diskurs til diskurs.
Er vi klar over dette, kan vi skjønne hvorfor vi misforstår hverandre, også. Fordi ord har ingen fastsatt betydning, men endrer seg fra kulturkrets til kulturkrets. «Sosial» på politikerspråk er ikke det samme som å være «sosial» med vennene sine.
Den kjekke mannen som heter Foucault har etablert begrepet «diskurs» i en tekst der han påpeker at vi som lesere ikke kan være sikre på at vi vet den opprinnelige betydningen av et utsagn i en tekst når vi leser den, fordi vi er en del av en annen diskurs som kanskje legger et helt annet innhold i ordet enn det forfatteren gjorde da hun skrev. Om man er bevisst på hvilken diskurs man tilhører, er det lettere å sette seg inn i andres meninger og skjønne hva folk du diskuterer med egentlig mener.
Vel- dette er et av redskapene jeg har i verktøykassen min når jeg skal plukke frahverandre en tekst, en konflikt eller noens argumenter. Er det ikke nyttig?
Dette var mitt forsøk på å komme meg ut av universitetsdiskursen min etter å ha skrevet fagartikkel – et litt sleipt forsøk siden jeg prøver å trekke med meg leserne inn ^.^
Fredag 19. oktober 2007
Avil skriver helter hun husker og jeg kjente meg inspirert til å skrive noe tilsvarende.
Jeg har nemlig hatt ganske mange. Det som frustrerte meg veldig da jeg var liten var at alle de kuleste bokfigurene var menn. Alle mine forbilder i barndommen var menn. Robin Hood stjal fra de rike, gav til de fattige, skjøt med pil og bue, lurte sheriffen og reddet dagen. Når min venn Morten og jeg skulle leke da vi var små, måtte alltid Morten få være Robin, siden han var gutt. Siden jeg var jente, ble rollen min Jomfru Marian, og hennes glansreplikk i tegnefilmen var «Åh, ROBIN! Du er så kjekk og impulsiv!» Det var ikke like knall som å ha «Wanted! død eller levende»-plakater av seg hengende rundt over hele Sherewoodskogen. En lang historie kort- barndommen min bestod i å late som om jeg var gutteheltene i de fleste sammenhenger. Men hvem var de beste? Hvem gjorde mest inntrykk? Her følger Virrvarrs heltekavalkade:
1: Greven av Monte Christo.
Ingen over, ingen ved siden. Som mobbeoffer hele barneskolen var det ingen heftigere lesning enn historien om Edmond Dantés som blir kastet i fengsel av noen venner av seg for å redde dem fra å bli arrestert for spionasje, og hvordan Dantés rømmer og tar en sviende hevn på alle de gamle fiendene en etter en. Jeg satt på rommet mitt og så levende for meg hvordan jeg skulle komme tilbake og ta grufull hevn på Hege, Lena og hva de nå het alle sammen.
2: Sherlock Holmes
Som tidligere nevnt var detektiven min store helt og kjærlighet, og jeg visste hva jeg ville gjøre når jeg bli stor: Løse mysterier, vite Alt, spille fiolin og bruke morfin. Jeg visste riktignok ikke helt hva morfin hva for noe, men det skulle jeg helt sikkert gjøre.
3: Den røde pimpernell
Utkledd som gammel kone sniker den røde pimpernell seg forbi franske vakter for å redde adelsmenn fra guiljotinen. En skikkelig gentlemannshelt som lurte fienden til å sniffe pepper i tro om at det var snus og spilte så udugelig slaskete at ingen mistenkte ham. Jeg skulle bli sleip lurendreier, det var helt klart. Akkurat som den røde pimpernell, og jeg skulle ha mitt eget kjennemerke på et lite kort jeg etterlot til fortvilede myndigheter.
4: Modesty Blaise
Den eneste reelle heltinnen min fra barndommen. Jeg husker å ha blitt fratatt Agent X9-bladet med serien hennes en gang som åtteåring og fikk streng beskjed om at visse ting var jeg for ung for. Det skjerpet interessen, og jeg leste i smug til øyet ble stort og vått. Modesty hamler opp med alt som finnes av fiender, hun har vært yrkeskriminell, agent og superhelt, er nærkampmester, beinhard og har en mannlig partner uten noe undertrykkelsesforhold eller seksuelle undertoner. Willie og Modesty er partnere, intet mer.Det merkeligste var at det å bli Modesty virket som langt mer uuoppnåelig enn det å bli Greven av Monte Christo, selv om Modesty var dame. Det kan kanskje ha noe med at hun var veldig fysisk kapabel, og jeg alltid har vært en hoppende badeball med sammensnørte lisser, og det virket mer logisk at jeg skulle vokse opp til å bli usannsynelig sleip enn usannsynelig flink til å sparke folk i magen (c;
Vel- jeg har allerede introdusert leserne mine for mitt noe sære forhold til Ole Brumm- her er et par av karakterene som preget barndommen sånn ellers, og jeg synes de er like tøffe den dag i dag. Føl gratis til å lage deres egen liste.
Liv
Anne 
Ole M
Frøken Makeløs
Carina Alice Bredesen
Cecilie
placebo 
Valk
EliseT 
Ingrid 
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
