Lørdag 18. oktober 2008

Der gutt møter gutt – jeg leser en perfekt romanse

«Les denne og bli glad» sa bokterapeuten til meg etter at jeg hadde tilbragt en lang høstkveld sammenkrøpet i lenestolen hennes foran en knitrende kamin. Vi hadde drukket mange liter brus, satt til livs flere liter is og snakket om alt fra Fedra til fanfiction. «Ok,» sa jeg. «Hva er det?» «Det er den perfekte kjærlighetshistorie.» Jeg ble litt overrasket, siden bokterapeuten og jeg ikke er så glad i kjærlighetshistorier, generelt sett. Ikke noe galt med romantikk, men det står ikke øverst på leselisten.

«Det er en realistisk utopi, en bok om hvordan verden burde være og hvordan den er i ferd med å bli» fortsatte bokterapeuten. Jeg tok Boy meets boy hjem og var lykkelig i nøyaktig tre timer. Ikke rolig-leselykkelig, men jeg-har-en-av-disse-drømmene-der-jeg-kan-fly-lykkelig.

Jeg tenkte jeg skulle dele litt av den lykken med deg.

Boy meets boy har ikke et komplisert plott. Den er bygget rundt den klassiske klisjéen «gutt møter jente, gutt mister jente, gutt blir sammen med jente til slutt», bare at det er Paul som møter Noah, Paul som mister Noah og Paul som blir sammen med Noah til slutt. Det deilige med boken er at det ikke er noen stor intrige at Noah og Paul er gutter som liker gutter. David Levithan har skrevet en bok der det å være homo er like naturlig som det å være hetero, lesbisk, bifil, trans eller dragqueen, samtidig som han bruker og leker med klisjéene fra alle high school-filmer og vanlige tenåringsromaner.

Handlingen i romanen er satt til en liten, ikke navngitt by i USA der legning og kjønnsidentitet ikke spiller noen rolle. Småhistoriene ved siden av hovedplottet gir en ramme som forteller om et svært mangfoldig og inkluderende samfunn. Pauls beste venn, dragqueenen Infinite Darleen, har det problemet at hun både er homecoming queen og stjernen på skolens guttefotballlag. De andre dragqueenene ser ned på henne fordi hun løper rundt i søla og brekker negler, mens gutta på fotballaget er bitre siden de har en heit dame på fotballaget, de får henne bare aldri til køys.

Når Paul og Noah har sin første date sammen, treffer de på en avdeling av Joy Scouts. «Vent,» sier Noah. «De kalles vel Boy Scouts?» Paul forklarer at de pleide å ha Boy Scouts før, men så fikk de beskjed om at ledelsen på landsbasis ikke godtok homser i rekkene sine, så dermed kuttet troppen båndene til hovedorganisasjonen, byttet navn til Joy Scouts og fortsatte som før.

I tillegg til å være sprudlende, varm og lettlest, er Boy meets boy den perfekte, skeive kjærlighetshistorie. Det er befriende lesning etter utallige bøker som handler om at det er stress å være homo. Det er ikke noen konflikt rundt at det er to gutter som er glad i hverandre, det er konflikter rundt hendelser som at Paul kysset flere gutter enn han planla.

David Levithan kaller boken sin «A dippy happy gay teen book.» Det oppsummerer godt. Kjøp den, og unn deg latter, tårer og flyvende lykkeflølelse.

Søndag 12. oktober 2008

Podcastblogging fra P1: Frihet, farvekritt og fingermaling

Du trenger jo ikke stå opp tidlig på morgenen for å høre meg lese kåseri i Mellom Himmel og jord på P1. Den er sluppet på podcast! Jeg høres skummelt søtladen ut. Og stakkato. Og veslevoksen. Og…ja.

Hør den her. Jeg kommer inn fra 22.40, hvis du ikke gidder å høre intervjuet med satanisten og healermannen fra Trondhjæm tidligere i sendingen.

Lørdag 4. oktober 2008

Livet som veggpryd

Det er mange forskjellige mennesker involvert i prosjekt «fikse hodet». Jeg har en lege, en psykolog, en psykiater, en personlig trener, en meditasjonslærer og en drøss med andre gode hjelpere. Likevel kan ingen av dem sammenlignes med bokterapeuten min. Sier det deg ingenting? Jeg har blogget om henne før. Konseptet er at hun tipser meg om bøker jeg kan lese for at alt som er vanskelig i livet mitt skal føles bedre. Hun gav meg en bok i presang i forgårs. «Du er ferdig med å skrive nå. Les denne og bli glad.»

Det var en pytteliten grønn pocketbok med tittelen The Perks of Being a Wallflower, og jeg slukte den i løpet av tre timer, uten noen annen lesepause enn å sms’e bokterapeuten og si «Yay, glad nå!»

Ikke for det – glad er litt upresist. Jeg begynte å spontangrine fire-fem ganger underveis, jeg lo dobbelt så ofte og rullet meg sammen til en klump av acky-bracky-feelgood da jeg hadde lest den ut. Alt jeg kan be om fra under 200 sider tekst, egentlig.

Så- hva slags bok er The Perks of Being a Wallflower? Samtlige fjasete anmeldere kaller den for 90-tallets The Catcher in the Rye og jeg tenkte jeg skulle benytte annledningen til å si dette én gang for alle: At en bok fortelles i førsteperson av en tenåringsgutt gjør den ikke til The Catcher in the Rye. Først og fremst er Charlie, hovedpersonen i The Perks of Being a Wallflower en helt annen personlighetstype enn Holden Caulfield.

Mens Holden går på pub, lyver til alle han møter, ser ned på hele verden, men er tøffere i ord enn handling, ønsker Charlie bare at noen skal klemme ham og være vennen hans. Når Charlie havner i slåsskamp med skolens største bølle, grisejuler han ham og blir sittende og storgråte etterpå, fordi han ble så satt ut av å ha skadet noen. Hendelser sett gjennom Charlies posisjon fra de ensomme hjørnene på klassefestene er den rake motsetningen til Holdens posisjon som festens midtpunkt og selvutnevnte bajas.

Videre er The Perks of Being a Wallflower noe så sjeldent som en énveis brevroman. Charlie skriver dagboken sin i brevform og sender dem fra seg til en ukjent vi aldri blir introdusert for, i frykt for at en tradisjonell dagbok vil bli funnet og lest. Romanen består utelukkende av Charlies brev, og får boken til å minne mer om The Secret Diary of Adrian Mole i fortellerstilen. Hovedforskjellen er at Charlie henvender seg til et veldig tilstedeværende «du» som får livshistorien hans i fanget, og dette du’et er på mange måter deg som leser boken.

Så – jeg har tilbragt tre timer med Charlies liv, og han har betrodd meg historier om savn, ensomhet, familietrøbbel, rus, seksuelt misbruk og mellommenneskelige relasjoner. Han har hvisket meg i øret at han prøver å delta i livet sitt så godt han kan, selv om han egentlig liker å gå i ett med tapeten, bestemme musikken som spilles og observere vennene sine. Han har vært så ensom etter at Michael tok livet av seg uten å fortelle hvorfor.

Han forteller meg at han er yngstemann i en vennegjeng han har på lånt tid før de flytter utenbys og begynner på college mens han går på videregående fremdeles. For det er vennskap Charlie skriver mest om. Ja, han forelsker seg. Ja, han får kjæreste, men han forteller ingen romantisk historie. Han skriver om gode diskusjoner, julegaver og delt musikksmak, om å høre til og redselen for å slutte å høre til.

Noe av det jeg liker best, er at Charlie betror meg hva han leser og hva han lytter til i brevene sine. Boken inneholder referanser til ti bøker, fra Shakespeare til Camus, i tillegg til å ha sitt eget soundtrack Charlie lager til leseren i ett av brevene sine. Dette resulterte i at jeg måtte laste ned og lytte til sangene de spilte i boken mens jeg leste. Denne broen av musikk har jeg ikke funnet i så mange andre romaner, men det gir en ekstra innfallsvinkel til teksten. Soundtracket knytter leseren tettere sammen med litteraturen.

Hvis du trenger å gråte, le og krølle deg sammen en oktoberdag, har jeg sendt videre medisinen min til deg. Unn deg noen timer varme betroelser om vennskap.

Torsdag 2. oktober 2008

Seasons of mists and mellow fruitfulness

Jeg har vært forkjølet i litt over en uke, og begynner å bli frisk igjen. Jeg har holdt snørr og snue på avstand med rikelige mengder paracet og nesespray og fungert tålelig greit. Derfor er det ganske sjokkerende å friskne til og merke forskjellen på kjemisk konstruert velbehag og ordentlig helse. Snille Otrivin har sørget for at jeg har fått pustet gjennom nesen, men luktesansen har vært fraværende i snart ti dager nå.

Jeg blir helt andektig når lukten plutselig trenger inn i livet mitt igjen. Det dufter høst ute og jeg har ikke merket det før nå. Jeg sluker parfymestinkende pelskåpedamer på tbanen, dykker ned i kaffebarer og begraver nesen i halsgropen til Mr. Jackson. Jeg innhalerer råtnende blader, nedfallsfrukt og våt jord og John Keats synger i ørene mine hele tiden. Seasons of mist and mellow fruitfulness, close bosom-friend of the maturing sun…

Jeg må tilstå noe: Alle stemmene i hodet mitt er stemmene til berømte, avdøde poeter. Psykologen min lo seg skakk første gang han hørte det.

«Hvem sa du?»
«T.S Elliot.»
«Og hva sa Elliot til deg?»
«Vel, da jeg gikk i parken den morgenen sa han: Let us go then, you and I, with the evening stretched out against the sky, like a patient etherized upon a table.…»
«Akkurat ja.»

Det var et av de øyeblikkene jeg så for meg at han skriblet «ravende gal» på blokken sin mens jeg ikke så på. Uansett- det har vært Keats og meg siden luktesansen kom tilbake. Jeg borer fingrene ned i klissvått, knallrødt løv og hører ham kremte «To Autumn:» bak ryggen min, før han går over til å beklage seg over at han døde av tuberkolose så forferdelig ung. 24 år er ikke lange dikterlivet, selv for en romantiker. Slik går vi gjennom Ullevål Haveby, forbi bugnende epletrær, under et rødorange tak av lønneblader.

With fruit the vines that round the thatch-eves run;
To bend with apples the moss’d cottage-trees,
And fill all fruit with ripeness to the core;

Høsten er betryggende. Verden modnes, mørkner og svalnes og jeg nyter rituale med å ta av og på skjerf og hansker i gangen. Mr. Jackson tryller telys og tekanne på bordet mens kvelden hvisker ut den intense gulfarven på trærne i hagen. Vi fanger de kalde, klare morgnene og de fuktige, velduftene ettermiddagene ute i parken sammen. Keats rusler siden av oss og lyrikken hans smyger seg inn i de våte bladene under føttene våre og sklir i ett med den regntunge himmelen. Naturen setter opp en siste forestilling før den går i dvale. Jeg er iskald på nesetippen og varm på innsiden, og Keats og jeg er enige om at det er for lite poesi om høsten der ute.

Bilder fra Frosk.org

Søndag 28. september 2008

Å fotografere monstrene under sengen

Takket være dette innlegget hos Jannekake snublet jeg over fotokunsteren Joshua Hoffine og ble sittende og lese intervjuer med ham en evighet.

Hoffine tar fotografier med utgangspunkt i horror-sjangeren. I motsetning til mange fotografer som reiser ut i det virkerlige livet for å fange realitetene på film, konstruerer han scener i studio med spesialeffektsminke, røykmaskiner og kulisser for hvert enkelt bilde han tar. Resultatet er bilder du blir sittende og stirre forhekset på i lang tid. De er kunstferdige, skremmende vakre og skjærer deg i øynene på samme tid. Bildene hans er «eye-candy», men de smaker ikke godt. Nok prating- her er noen eksempler:

Her ser du før og etterbilde fra Hoffins fotostudio, som gir et inntrykk av grundig kulissejobbing:

Noe av det som gjør Hoffins bilder så vanskelige å se på for meg, er at de knoter til instinktet jeg har om at fotografier viser sannheten. Selv om jeg er vant til skremmende scener i spillefilm, er jeg ikke vant til dem på bilder. En annen ting er at de visualiserer barndomsredsler du har følt, men aldri sett. Det er farlige dyr på loftet. Noe galt har skjedd med mamma mens du sov. Hoffin uttaler i et intervju at det nettopp er disse skrekk-klisjéene han jakter på:

We can all relate to the idea of a monster hiding under the bed, but we’ve never seen a photograph of it before. Through photography, I want to explore archetypes that we are already familiar with. I want to drag our psychological monsters out into the light of day and take pictures of them.

Ved hjelp av sterk iscenesetting og bilder hentet ut fra horrorfilmenes typegalleri, forteller Hoffin øyeblikksfortellinger. Sånn sett henger bakgrunnen hans sammen med bildene – han har graden sin i britisk litteratur, ikke i kunstfag. Serien med realiserte mareritt fra barndommen er den første i en planlagt fotoserie om frykt. Den bildeserien han har under produksjon nå tar for seg den voksne frykten – terrorisme, epidimier, klimaendringer, økonomisk krise og samfunnsoppløsning generelt. Jeg gleder meg.

Onsdag 17. september 2008

Jeg har hatt flere blogger enn Roteloftet

…selv om jeg er helt udugelig på dette med å blogge anonymt. Jeg vet at flere andre klarer å sjonglere «hemmelig emoblogg», «anonym fotoblogg», «sur sinnablogg» og «ordentlig blogg med mange lesere» uten å bli fersket, men jeg har kullseilet alle de anonyme bloggprosjektene mine.

Grunnen? Jeg kommenterer hos andre og glemmer hvem jeg er logget inn som. Både blogspot og wp.com logger deg inn automatisk, og jeg kniper meg selv i å skrive personlige kommentarer hos folk som kjenner meg godt med helt obskure nick. Siden jeg alltid føler meg flau av å gi meg ut for noen jeg ikke er uten å mene det, tenkte jeg like godt at jeg skulle tyste på mine egne, hemmelige bloggprosjekter først som sist.

Hvorfor jeg ville blogge anonymt, sa du?

En del har veldig sterke meninger om anonyme blogger. Som tekstjunkie bryr jeg meg nøkken om hvem du er så lenge jeg liker hva du skriver, men jeg skjønner det er forskjell på tillitsforholdet til «forfatteren av en fin tekst jeg fant på nett» og «person som kommenterer mitt liv i skriftlig form og som jeg har en relasjon til».

Jeg begynte å blogge anonymt for å skrive for et annet publikum enn dere som kjenner meg som Virrvarr. Roteloftet finleses av gamle venner, familie og politske kamerater, og av og til er det godt å skrive noe et sted teksten får stå alene.

I februar laget jeg meg en anonym emo-blogg. Du leste den kanskje? Den het «Ærlighetsøvelse – Danielle skriver om seg selv» og var bitter selvmedlidenhet fra ende til annen. Siden jeg er elendig på å forbli anonym, ble bloggen funnet av den personen jeg aller helst ville hatt den hemmelig for. Enden på visa var at emobloggen ble slettet, og tekstene har forsvunnet fra Google-historikken nå.

Ærlighetsøvelse var opptakten til «Brev fra asylet»-bloggingen her på Roteloftet, og jeg ble innlagt på psykiatrisk et par dager etter at bloggen ble nedlagt. Jeg bestemte meg for å skrive om galskapen på «den offentlige» bloggen og omformulere emo-tekstene til Revolusjonært Roteloft-stil.

Tekstene på Danielle-bloggen var mye mer direkte enn det jeg har skrevet her:

Innse det, Danielle:
mars 26, 2008

Det er med selvskading som det er med napping av øyenbryn: Du begynner friskt, men gir opp før du får noe skikkelig dreis på det. Så sitter du der rødflammete, misfornøyd og lettere deformert, med hår og småsår overalt.

Posted in Patetisk

Ærlighetsøvelse døde i begynnelsen av april, og jeg hadde egentlig tenkt at det var mer enn nok med å holde Revolusjonært Roteloft med tekst. Og joda, jeg klarte å holde meg til september før jeg laget en ny. Denne gangen var prosjektet å ha et sted å publisere skjønnlitterære tekster anonymt. Skrivebordskuffen blir ganske full når man er en manisk skribent, og Mr. Jackson foreslo at jeg kunne strukturere dem på en annen blogg. Som sagt, så gjort.

Jeg opprettet Får jeg sluke deg levende? og begynte å publisere i vei. Planen var å ikke kommentere hos noen med denne bloggen, siden den skal fungere som tekstarkiv, men siden jeg er en vims, fikk jeg det ikke til. Hvis du har fått en rar kommentar fra en ukjent «Slørhale», så er dette Virrvarr som har glemt å logge ut av den andre bloggen sin. Enkelt og greit.

Så til dere som er flinke til å opprettholde flere internett-personligheter på en gang: Jeg er imponert. Jeg er helt elendig på hemmelighold.

Onsdag 20. august 2008

Tom Egeland og Rosemary’s Baby- om det å bli skremt

Jeg fikk en pakke i posten mens jeg var galehuspasient. Den innehold en origamieske med origamitraner og Tom Egelands Skyggelandet.

Det er noe rart med forfattere som blogger; du føler liksom at de er litt nærmere deg enn dem du bare leser om i anmeldelser og intervjuer. Jeg blogger, Tom Egeland blogger og på den måten blir han litt mer «min» forfatter enn blogghatende Dag Solstad. Likevel hadde jeg ikke lest noe av Egeland før Skyggelandet dumpet ned i postkassen min.

Lesing er en prosess som endrer seg fra bok til bok. Alle bøker har sin rytme, og Skyggelandet gikk ned på litt under et døgn. Likevel- jeg er en vanskelig leser. Tyve sider ute i boken var jeg relativt sikker på hvordan historien kom til å ende, jeg ble ikke veldig skremt (som kanskje er noe av poenget når det er en grøsser?) og jeg moret meg mest med referansene til andre nygotiske filmer og romaner, som Rosemary’s Baby.

Skyggelandet har mange elementer underveis, som miljøet romanen finner sted i, beskrivelsene av naboene og avslutningen av romanen som får en ekstra dybde om den parallell-leses med filmen der unge Rosemary blir gravid med Satans barn.

Dessverre for Egeland, har Rosemary’s Baby og Skyggelandet enda en likhet: Ingen av bøkene har greid å skremme meg. Jeg ble sittende og gruble på hvorfor jeg ikke ble redd. Det er jo ikke det at historien i Skyggelandet ikke er uggen nok.

Ops! Spoiler! Det unge, vellykkede paret tar inn en usikker,19-årgammel gutt som leieboer. Rare ting begynner å skje, og det viser seg at gutten er besatt av sin avdøde far. Paret blir invitert ut på et hotell i Telemark eid av guttens foreldre (en scene full av The Shining-referanser, selvsagt) og ender med å bli jaget av ham gjennom skogen, til forfølgeren faller ned en foss og dør.

Noen måneder senere har kvinnen i forholdet en mystisk drøm der hun har sex med spøkelset som besatte gutten. Hun blir gravid og ved bokens slutt er det ganske åpenbart at hun bærer med seg forfølgeren fra åndeverdenen i magen. Guffent? Joda.

Problemet er at det virker like lite gripende på meg som Rosemarys svangerskap med styggen sjøl: Jeg tror ikke på det. Det blir like skummelt som troll og drager; kanskje enda mindre nifst, siden disse horrorhistoriene er satt til realistisk kontekst. Det er meningen jeg skal reagere på kollisjonen mellom den trygge, moderne virkerligheten og det metafysiske og paranormale. I fantasy er åndene og monstrene en naturlig del av universet. I nygotikken er de inntrengere.

Nei, fortellinger om virkerlige mennesker som gjør syke og morbide ting skremmer meg langt mer. Hellyeah hadde en god skildring av det «morbide suget» nylig og ramset opp mange gode grunner til at menneskeheten rommer nok horror-materiale.

Jeg tror på kannibalscenene i Poppy Z Brite’s Exquisite Corpse, jeg tror ikke på Satans befruktning av en ung jente. Det som kunne skjedd på ordentlig får hjertet mitt til å hamre mye fortere i brystet enn det jeg vet er en umulighet. Historier om spøkelser lagres på samme sted som eventyr om troll.

Dessuten- vi kjenner historiene om det overnaturlige. De fyller barndommen, mytene, populærkulturen og tegneseriene våre; de er forutsigbare. Monsteret har ikke forsvunnet etter at du har drept det; det finner en vei tilbake i livet ditt igjen. Ja, bankingen i veggen og de blafrende lysende er spøkelser, og det er bare hun som tror på fenomenet som overlever. Virkerligheten rommer mer groteske muligheter enn det spøkelsene og demonene greier å åpne for.

Et av de beste eksemplene på dette, er novellen Guts av Chuck Palahniuk. Den er kjent som novellen folk svimer av og kaster opp mens de leser, og den er fullstendig spøkelse og seriemorderfri. Ved siden av å ha en av de sterkeste «hookene» jeg har sett i en novelle, er den et godt eksempel på at de mest skremmende fortellingene er hentet fra virkerligheten.

Her er åpningen; et godt eksempel på hvordan fange leserens oppmerksomhet:

Inhale.

Take in as much air as you can. This story should last about as long as you can hold your breath, and then just a little bit longer. So listen as fast as you can.

Tør du lese?

Tirsdag 19. august 2008

Store ord, som «forfatter» og «kunster»

«Jeg er ikke kunstner,» sier hun. «Kunstere drikker rødvin og har nesa i sky. Jeg bare lager ting.»
Hun sitter i et hav av tegnepapir, store skulpturer, smykker laget av gamle nøkkelhull, bilder av den gangen hun forvandlet vennene sine til zombier og har pc-skjermen full av eksperimentell photoshopping. «Nei, ikke kunster. Kunstnere suger.» sier hun.

Jeg har et stempel med et lite monster som sier «I write stuff!». (Det er laget av Vozamer, sjekk ut sakene hennes!) Jeg stempler notatbøker, post-it-lapper og de blekfete lårene mine. I write stuff. Monsteret mitt og jeg er enige om hva det er jeg driver med på dagtid. Jeg er sykmeldt, og jeg skriver ting.

Vanskelighetene oppstår når jeg skal presentere meg:

Noen: Heihei! Per Plysj.
Virrvarr: Ida Jackson.
Noen: Hva driver du med til daglig?
Virrvarr: Driver med? Eh. Akkurat nå skriver jeg bok…

Så kommer det en lengre frem-og-tilbake-samtale som ender med «joda, den kommer ut i oktober. Spartacus. Der og der.»
«ÅH! Er du FORFATTER?!» lyder svaret, og *vips* er det som om jeg vokser en meter eller to i høyden i øynene til Plysj. Det er visst stor forskjell på folk som «writes stuff» og folk som får «published stuff» statusmessig. Det er nifst å se hvordan bildet Tilfeldig Per Plysj har av meg endrer seg med yrkestittel.

«Du kan jo bare si at du er forfatter?» foreslår en venninne.
«Eh.» sier jeg.

Jeg har en forfatterblogg på forfatterbloggen. Jeg skriver aldri der. På en måte føles det forferdelig pretensiøst, men på en annen måte er det et sug i magen å se navnet sitt stå på en liste over FORFATTERE. «Forfatter» er ordet jeg oppførte øverst på listen over «ting jeg helst vil bli». «Forfatter» er et ord som jeg setter etter navn på folk som er større enn meg. Dessuten er ikke boken i bokhyllene ennå.

Jeg vil ikke ha en presentasjonsrunde som går som følger:

Virrvarr: Ida Jackson, forfatter.
Noen: Åh, har jeg lest noe av deg?
Virrvarr: Vel, strengt tatt blir jeg ikke utgitt før til høsten…
Noen: Heh. Daaså.

Kan man kalle seg «forfatter» etter én bok, uansett? Kan jeg kalle meg «kunstner» etter ett maleri? Etter en utstilling? Betyr det å være forfatter at man lever av å skrive eller at man bare produserer veldig mye skriftlig? Den Norske Forfatterforeningen har strenge krav. To bøker av skjønnlitterær kvalitet og du kan kalle deg forfatter etter deres standard. Jeg har ikke skrevet skjønnlitteratur en gang. Jeg har skrevet populærvitenskaplig om puling uten pikk. Jeg kjenner et begynnende mindreverdighetskompleks.

«Jeg trenger ikke noen fancy-panzy-kunstnertittel for å kunne lage ting.» sier hun og borer fingrene inn i leiren. «Se! Her er et vesen med øyne i munnen istedenfor tenner!»

Jeg skulle ønske jeg kunne gi slipp på «forfatter»-ordet på samme måte. At det ikke stod som en hedersbevisning, et statussymbol, en drøm som var større enn meg, en tittel jeg skulle ønske jeg følte jeg hadde rett til å bruke. Jeg hører ordet «forfatter» og tenker på Woolf, Shakespeare, Gaiman, Elliot og Proust, og ignorerer fullstendig at ordet også rommer Ragde, Paolini, Dan Brown og Ayn Rand.

Jeg sukker, finner notatboken og jager bort grubleriene med Wessel:

Enhver der kan sette klatter
Har rett til at kalles forfatter.
Men forskjellen mellom forfatterne
kan skues i mellom klatterne.

Hva gjør at du definererer noen som kunster eller forfatter?

Onsdag 13. august 2008

Dikt fra notatboken: På ordjakt

En følelse flimrer i brystet.
Jeg griper den med en pinsett.
Den skal ubennhørlig beskrives;
hver farve, hver lukt, hver fasett.
Du leser om våkenetter
i herskerens sølvpalass,
men ordene fant jeg ved hjelp av
skalpell og forstørrelsesglass.

Spiss blyanten! Lad magasinet!
Vi drar ut på ordjakt i kveld!
Lyrikken tar form på papiret
når jeg obduserer meg selv.

Søndag 22. juni 2008

Deilig død

Jeg har, som tidligere nevnt, en bestevenninne som heter Mari. Mari er flink til mye forskjellig, men jeg har kommet frem til hva som ville vært Maris Beste Mulige Karrierevei, er bokterapeut. Vet du ikke hva en bokterapeut er, sier du? Ikke så rart, siden jeg har funnet opp dette yrket.

Konseptet er at du går til terapeuten og forteller om problemene dine, omtrent som du ville til en psykolog, og så gir hun deg en liste over bøker du kan lese for å bli frisk og glad igjen. Sist  jeg var inne på galehus laget Mari en sånn liste til meg.

Enden på visen ble et essay der hun tok for seg de beste bøkene å lese når du sitter på sinnsykehus. Her er åpningen:

I have a friend in an insane-asylum, which is less dramatic than it sounds. Insanity is mostly dull, so what else to do than read plenty of books?

Videre introduserer hun en rekke romaner hun vet jeg ikke har lest, men som passer utmerket for en mentalpasient med fritidsproblemer. Alle romanene har nydelige, treffende beskrivelser og oppsummeringer. Den første jeg gikk løs på hadde følgende vaskeseddel:

Elsewhere by Gabrielle Zevin: Because when you feel sad about dying, there are books where death is Elsewhere, and life runs in reverse. And while it sounds kind of bleh, it is actually rather sweet.

Siden jeg var innelåst, suicidal, emo og på desperat leting etter gode, distraherende leseopplevelser, virket en koselig bok om døden som en god idé. Jeg logget meg inn på amazon og skaffet meg debutboken til Zevin.

Jeg ble ikke skuffet. Elsewhere demonstrerer at ja, man kan skrive Brødrene Løvehjerte for voksne og det uten å knuse hjertet ditt i første kapittel med brann og døende småbrødre. Det er en myk, stille leseopplevelse om store, vanskelige følelser som hevn, savn og endringer du ikke kan reversere, fortalt på en måte som gjør at du føler at mennesker er varme, fine vesener.

Historien er så enkel at jeg kan gjenfortelle den uten å ødelegge for dere. Liz er en vanlig 15 år gammel jente som det bare er én spektakulær ting med: Hun glemte å se seg for da hun krysset gaten på vei til kjøpesenteret. Elsewhere er historien om hva som skjer med henne etter at hun dør, om landet på det andre siden av havet der folk lever livet sitt baklengs.

Du kommer dit rett etter dødsøyeblikket og lever til du blir sendt tilbake på jorden som nyfødt baby. Mange gamle mennesker synes det er nydelig å komme til Elsewhere og få leve ungdommen sin på nytt, men Liz blir svært frustrert. Hun har ikke gjort noe annet enn å være liten. Nå får hun hverken førerkort, universitetsutdannelse eller kjæreste!

Elsewhere forklarer spøkelser, gjenfødelse og bankeånder på en enkel og liketil måte, ved siden av klassiske tenåringsproblemstillinger og søte kjærlighetshistorier. Zevin hopper glatt over forestillinger om paradis og det evige liv, men tar tak i dagliglivet etter døden på en så overbevisende måte at jeg knep meg selv i å nesten tro på forklaringen hennes etter at boken var slutt.

Noe av det deiligste ved boken er skildringen av dyr som talende, deltagende bokfigurer. Etter at hun er død, lærer nemlig Liz seg å snakke hundespråket; et melodiøst språk med over 300 ord for kjærlighet. Hundene åpner og avslutter boken, og følger karakterene med kommentarer, råd og veiledning.

Zevin forvandler den mest dramatiske overgangen i livet til en ny begynnelse. Når boken er slutt og Liz er så liten at hun sendes tilbake til jorden som baby, ender også boken med en begynnelse. Det er rett og slett den deiligste boken jeg har lest om døden. Kjøp den og bruk en ettermiddag på den. Det er lettlest, søt sommerlektyre, og har den beste, ikke-moralistiske forklaringen på hvorfor det er en dårlig idé å dø ung.