Torsdag 26. februar 2009

Evi Bøgenes-helvete

Jeg lurer på hva livet mitt ville vært uten dem. Uten å ha tilbragt barneskolen med å sette til livs flere tusen sider hjernevask. En oppvekst uten pikebøker.

Misforstå meg rett – jeg leste alt som barn. Jeg har vært kidnappet med Robert Louis Stevenson. Rudyard Kipling og jeg var der da elefanten fikk snabel. Alice og jeg falt ned kaninhullet. Ronja Røverdatter og jeg passet oss for villvetter.

Jeg forestilte meg det fantastisk umulige sammen med Bastian Baltazar Bux. Jeg klarte ikke spise smultringer på over et år etter lesningen av Den Fantastiske Mikkel Rev.

Og likevel. Fjordfitte brukte et begrep en gang som traff meg: Evi Bøgenes-helvete. Nå vet jeg at pikebokhelvete er større en Evi Bøgenes‘ forfatterskap. Evi har kaffeslabberas sammen med Anka Borch, Titt Fasmer Dahl og forfatteren av Milly Molly Mandy.

Evi Bøgenes-helvete er å være evig fanget i ulltøy som stikker, lakksko som gnager, bluser som kveler deg og skjørt som er akkurat så stramme at det er ubehagelig å sitte og umulig å spise.

Det fantes bøker som beskrev andre typer jenter enn det pikebøkene gjorde. Selv om Titt Fasmer Dahl tidlig innprentet forskjellen på «kjekke piker» og «stygge piker» for meg, fortalte Astrid Lindgren andre historier.

Og likevel – kanskje var Pippi, Lotta, Ronja, Madikken og Tjorven for mye rene individer og for lite jenter? Jentebøkene hadde hovedpersoner som skulle være “typiske jenter” og oppføre seg “typisk jentete” og ha “typiske jenteproblemer”.

Pippi var Pippi. Det var ingen steder i teksten Lindgren henvendte seg til meg og fortalte meg hvorfor jeg burde oppføre meg som hovedpersonen hennes. Hun hadde for mye respekt for meg som leser til det.

Evi Bøgenes med venninner, derimot, de snakket til alle piker hele tiden. Og jeg var jo en av alle disse pikene. Jeg var ikke røverdatter eller verdens sterkeste jente.

Jeg leste guttebøker fra samme periode, også. Alle gutter var modige og fanget tyver, stoppet branner, reddet hunder fra å drukne eller fant på noe dumt og fikk deng for det. Tom Sawyer gjør vel omtrent alle ovenfor, inkludert å gå seg bort i en grotte og finne en skatt.

Et sammendrag av den første Milly Molly Mandy-boken, derimot, lyder sånn:

Milly-Molly-Mandy Goes Errands
From Milly-Molly-Mandy Stories (1928)

SUMMARY: Milly-Molly-Mandy fetches a trowel for Father, eggs for Mother, string for Grandpa, red wool for Grandma, chicken-feed for Uncle and needles for Aunty.

Og så var boken slutt. Like gøy som Bøgnenes evigvarende bokserie om Flette-Mette. I Flette-Mette og den lange melkeveien er plottet at Mette må kjøre sparkstøtting til melkerampen hver dag og hente melk.

Det er slitsomt, men Mette gjør det hver morgen, uten å kny. Jeg vet ikke hva Mette og Tom Sawyer ville sagt til hverandre hvis de møtte hverandre. Antageligvis ville Tom lurt Mette til å male gjerdet for henne og det ville vært det.

Hovedpersonene i pikebøkene er snille, flittige, fornuftige, skitner ikke til kjolen sin og får belønningen sin i form av å vite at de har rett og at de har handlet riktig. Etter hvert får de også belønningen i form av den kjekke, unge mannen de har traktet etter så lenge. I smug, selvfølgelig.

Og likevel. Hadde det ikke vært så mye Titt Fasmer Dahl i livet mitt tidlig i oppveksten, så mye «alle piker vil bli til noe! Hva med flyvertinne?», så ville jeg kanskje ikke bestemt meg for å skrive inn nye figurer i alle bøkene det manglet kvinnelige karakterer i løpet av barneskolen.

For eksempel: Jeg elsket Kaptein Sabeltann. Jeg ville være sjørøver på et stort skip og stikke folk i hjel med kårde. Problemet var at når man skulle kle seg ut som Kaptein Sabeltannfigurer, så måtte jeg være Sunniva eller Tante Bassa. Det fantes ingen sjørøverpersonlighet til meg. Det var bare to pinglete damer som sang:

Det finnes en mann som er stor og sterk! En stilig fyr, ja et mesterverk! Jeg blir glad når han kommer, trist når han går, hjertet mitt hopper og dunker og slår! Men selv når jeg flørter, prater og ler, går han i fra meg og ingenting skjer! Å ønske seg en mann, hjelper ingenting, hvis han ikke liker tanken på å bære giftering! Å leve på en drøm er sikkert vel og bra, men hvis han bare frir skal han få mitt ja!

Det var ikke så mye «Hiv og hoi», for å si det pent.

Slik ble sjørøver-Maiken til. Jeg var åtte år og tegnet verdens barskeste sjørøverjente i tegneboken min.

Hun blondt, stritt hår, sprosse mellom fortennene og var helt prikkete av fregner. Hun hadde sitt eget skip, sitt eget mannskap – bestående av småjenter, og hun utfordret Kaptein Sabeltann til duell og vant.

Hun fikk raskt selskap av fredløse Randi (Jomfru Marion, go home!) og et par sprelske, kvinnelige innslag på Langåsen Pensjonatskole (ja, jeg var liten og hadde ikke tatt poenget med at det var en ren gutteklasse de skildret i Stompabøkene).

Det fine med pikebøkene var jo at de hadde jenter i hovedrollen, uansett hvor kjedelige ting de gjorde. Å dikte bra kvinnelige karakterer inn alle bøkene jeg elsket var en måte å spørre Huckleberry Finn og Alan Quartermain om jeg kunne være med å leke.

I senere tid har jeg skjønt at de fleste i min generasjon har lest andre bøker enn Evi Bøgenes romaner. Skjønt, etter å ha tjuvlånt et par TL-klubb-romaner i begynnelsen av ungdomskolen, vet jeg ikke om de var så mye bedre.

Siden dette innlegget først og fremst er en rant, synes jeg du kan snakke litt om hva du leste som liten i kommentarfeltet mitt. Og ikke minst om pikebokhelvete, hvis du har noe erfaring med det.

Mandag 23. februar 2009

De beste sexbøkene

For en tid tilbake, ba Bokkilden Grevinnen og meg å anbefale tre sexbøker jeg syntes andre burde lese. «Eeeeh,» svarte jeg. «Må de være i salg hos dere?» Joda, svarte de. De måtte selge dem. «Da må dere ta inn noe jeg er intressert i anbefale. Dere har ingenting jeg synes er bra nok.» Og Bokkilden er smarte folk: De tok inn alle bøkene fra de forlagene jeg foreslo og jeg kunne velge mellom drops og sjokolade, ikke bare mellom kneippbrød og margarin.

Likevel – jeg fikk bare velge tre. Derfor tenkte jeg at jeg skulle skrive en utvidet anbefaling her.

Tidlig i skriveprosessen som resulterte i Jenter som kommer, leste jeg avsindige mengder sexbøker. Noen var veldig bra, noen var helt greie, noen var fæle, noen var helt uintressante. Dette innlegget er ikke ment som en fullstendig leseliste, men for å gi et tips om hvilke forfattere jeg endte opp med å lese mest av. Samtlige av bøkene er engelskspråklige, og utgitt på samme radikale forlaget, amerikanske Cleiss Press.

For å beskrive dem med deres egne ord:

Cleis Press publishes provocative, intelligent books in the areas of sexuality, gay and lesbian studies, erotica, fiction, gender studies, and human rights.

Forlaget ble stiftet av Felice Newman og Frédérique Delacoste i 1980, og selv om forlaget har en klar, skeiv profil, har de utgitt bøker som er like nyttige og lesbare for alle streitinger der ute, også. Sexbøkene de utgir er velskrevne, morsomme, informative og befriende, og gav Grevinnen og meg en pekepinn til hva slags tone vi hadde lyst til å gi boken vår. Likte du Jenter som kommer, finnes det en mengde bøker og erotikk der ute vi kan anbefale som “videre lesning”. Her er en liste:

The Good Vibrations Guide to Sex:

Good Vibrations er egnetlig en såkalt “kvinnevennlig” sexbutikk i USA – en butikk som setter god seksualopplysning høyere enn å selge masse billige dildoer. De shipper ikke til Norge, men sexboka deres er mulig å få tak i. De skryter av å ha skrevet den mest komplette sexguiden i verden, og jeg er nødt til å gi dem rett. Boka er grundig, mangfoldig og stadig oppdatert med nye utgaver. Heterofil, sjenert jomfru? Transseksuell rullestolbruker? Boka har svarene på det du lurer på og ikke visste at du lurte på.

Håndbøker i oralsex og analsex:

Violet Blue, Tristan Taramino og Bert Brent har tilsammen skrevet en fantastisk samling håndbøker i hvordan gå ned på en dame, hvordan gå ned på en mann, hvordan pule en mann i rumpa og hvordan pule en dame i rumpa. Enten du er homse, lesbe, bifil eller streit finner du en avskrekkende, inspirerende håndbok på den typen aktivitet du eventuelt skulle ha lyst til å introdusere i sexlivet ditt. I samme serie kan du også få tak i bøker om g-punktet, strap-on-sex, sexleketøy og BDSM. Mens de aller fleste sexbøker på norsk gjerne heter noe med “sex” og har som mål å dekke hele spekteret av seksuelle aktiviteter, tar disse spesialiserte håndbøkene utgangspunkt i den typen pulings du har lyst til å lære deg skikkelig.

The Whole Lesbian Sex Book:

Bust har kåret Felice Newmans gigantiske bok til verdens beste sexbok, uansett legning. Den tar for seg alt fra å finne en partner til hvordan forholde seg til overgangsalder seksuelt, ved siden av å være den grundigste guiden til sex mellom to damer. Den skriver om ulike måter å forholde seg til legning på, om hvordan knekke kodene på utesteder, om å finne det du tenner på og sette det ut i livet.

Jeg kunne nevnt mange flere bøker. Bokkilden har tatt inn hele sortimentet til Cleiss Press, så det er fullt mulig å kjøpe fra en norsk nettbutikk nå. De har også en stor samlig velskreven erotikk. Jeg har tidligere stilt meg tvilende til konseptet “politisk korrekt erotikk”, men forfatterne og redaktørene her greier det i bøtter og spann. Ingen kjipe, generaliserende kvinneroller, ingen tvang, ingen som tråkker på hverandre og ingen stereotyper. Det er hot, mangfoldig og ektefølt og blottet for “Cupido-klisjéer”.

Jess. Jeg er litt fangirl. Det anbefales.

Lørdag 14. februar 2009

Litt usensurert hjerte-smerte fra notatboken min

Mitt hjerte er et syrebad,
en motorsag, en hovedstad,
en racerbane full av blod,
en muskelknute uten ro.

Jeg hører muskelknuten er
min guide til valg av hjertenskjær,
en kroppsdel jeg må lytte til –
min manual i «god & snill».

Vi snakker om det som et skap,
et lagerrom for håp, for tap,
for gamle flammer, sorg og tro-
det stedet Jesus helst vil bo.

Det fins et hjerteideal,
en klar, men svært abstrakt normal:
En stor, lett pumpe full av sjarm,
ren, god og -akk- så hjertevarm!

[...her kommer det en overgang etter hvert...]

Ok, jeg finner stetoskop.
Nå skal jeg lytte og bli klok.
Og hjertet svarer på et blunk:
«Ka-dunk, ka-dunk, ka-dunk, ka-dunk!»

Mitt hjerte er et trommeskinn,
en metronom, en virvelvind,
men ingen indre ledestjerne:
Det er en muskel, ingen hjerne.

Søndag 8. februar 2009

I is for Ida who drowned in a lake

Internett, åh, Internett. Du finner så mye fint til meg. Idag var det dette dystre alfabet-diktet som tar for seg de intressante dødsfallene til 26 små barn. Det er skrevet og illustrert av Edward Gorey i 1969 og ble utgitt som billedbok under navnet The Gashlycrumb Tinies. Fordi vi alle trenger en dose nusselig, makaber versekunst:

Onsdag 14. januar 2009

Bipolare berømtheter og blogganbefalinger

Cox har skrevet et nydelig innlegg om bipolaritet i bloggen sin. Gå og les det. Det er nemlig hovedbudskapet i dette blogginnlegget. Resten av denne teksten er en digresjon, skjønner du. Cox skriver nemlig at Winston Churchill var bipolar. Heh, tenkte jeg. Bipolar statsminister.

Opplysningen om Churchill fikk meg til å lete litt etter andre bipolare berømtheter. Jeg fant overraskende mange. Det underholdende er at listen min over favorittforfattere fra perioden jeg var mest emo er nesten fullstendig overlappende med listen over forfattere man vet eller mistenker at har vært bipolare.

Jeg nevner i fleng:

• Virginia Woolf
• Sylvia Plath
• Charles Baudelaire
• Francis Scott Key Fitzgerald
• John Keats
• Edgar Allan Poe
• August Strindberg
• Lord Byron
• William Faulkner
• Mark Twain
• Charles Dickens
• Samuel Taylor Coleridge

I tillegg har alle fra kjente skuespillere som Jim Carrey og Robin Williams til folk som Tim Burton og Kurt Cobain fått diagnosen. Bare for å ha det klart: Jeg tror ikke på at bipolare er mer kreative og nyskapende enn andre. Jeg tror heller at det er lettere å få til det du har lyst til å gjøre når du er bipolar og kreativ enn når du er bipolar og finansmegler in spe.

Som bestevenninnen sa til meg da jeg hadde malt brennmaneter med kjærlighetssorg (Ohno! The burning love!) førtiåtte timer i strekk: «Det er godt du ikke er bedriftsleder.» Samtidig gir listen over kjente personer med bipolar lidelse en god følelse å lese. Når du møter kjipe fordommer mot psykiske lidelser er det kjekt å vite at du er i samme klubb som Munch og Beethoven.

Du kan jo lete etter favorittkjendisen din i et par av disse listene?

Fredag 2. januar 2009

Hvorfor du bør “lese” The Arrival

Kultursidene i ulike aviser vender stadig tilbake til «innvandrerromanen». «Nå må noen skrive den store innvandrerromanen!» «Vi venter på den store innvandrerromanen!» og «Er dette den store innvandrerromanen?»

Jeg tenker at hvis du skal “lese” én bok om innvandring, så må det være denne. The Arrival er fantastisk. Shaun Tan har laget en nydelig, ordløs fortelling om det å være helt ny et fremmed sted. Hendelsene er beskrevet i vakre, detaljerte bilder og det er ingen dialog.

Boken er et praktverk, og gir begrepet «Show, not tell» en helt ny betydning. Det beste med at boken er uten tekst, er at den kan leses av alle, på alle språk uten barriere, uten forflyttningen i betyning en oversettelse betyr. Det er en bok om å være fremmed, fortalt i et språk alle kan forstå.

Jeg kan ikke bare beskrive, jeg må vise også.

Her har vi stedet hovedpersonen rømmer fra:

Slik ankommer han det mystiske, fremmede landet:

Her forhandler han om opphold. Det er ikke enkelt.

Historien finner sted i et svært vakkert, svært fremmed land.

Kjøp The Arrival, eller Ankomsten, som den heter på norsk. Det er en vidunderlig billedreise om fremmedgjøring. Tro meg, dette er den ene tegneserien du bør få med deg i 2009. Den burde vært pensum for alle som vil vite noe om det å være fremmed et sted, uansett når og hvor.

Torsdag 25. desember 2008

RIP, Harold Pinter

Gamle mennesker dør. Som Anne Cath. Vestly. Jeg forventet det. Hun var en synlig forfatter. Jeg hadde sett henne eldes gjennom NRK-arkivet. Idag fikk jeg vite at Harold Pinter hadde dødd julaften. Pinter er en usynlig forfatter i hodet mitt.

Når jeg tenker Pinter, ser jeg Stanley i The Birthday Party spille tromme på scenen. Jeg ser ikke for meg fjeset til forfatteren. Jeg hører personene i stykkene hans skrike til meg fra et indre bibliotek. Da synes jeg det er litt frekt å *plopp!* bare bli borte. Jeg har ikke vendt meg til å tenke på deg som et menneske, Harold Pinter. Det at du har gått hen og dødd har gjort at jeg har tilbragt første juledags formiddag med å lese om deg.

Jeg er motstandere av å forholde meg til bøker som verk skrevet av enkeltpersoner. Jeg får mageknip når professoren min i nordisk litteratur begynner å fortelle om hvordan Jørgen Moes barndom preget tekstene hans. Jeg gir bleng i om poeten hadde tuberkulose mens diktet ble skrevet. Venstreradikal? Høyreradikal? Når det kommer til bøker, bryr jeg meg ikke.

Om personen jeg er mest enig med i hele verden skrev en roman, ville den ikke interessert meg med mindre den var bra. Om personen jeg var minst enig med i hele verden skrev verdens beste roman, ville jeg fremdeles likt den, selv om vedkommende ellers mente at fattige mennesker er late, at det er en menneskerett å kaste søppel og at alle damer egentlig trenger deng for å høre på mannen sin.

Kort sagt: Forfatterbiografier er sjelden nyttige for å forstå litteraturen forfattere har skrevet. Bøker er sjelden nyttige for å forstå forfatteres liv. Som André Bjerke skrev om Ibsen: «Tenk at en mann som skrev så tennende, har levet så utrolig lite spennende!»

Likevel – det er fint å oppdage at en forfatter som i mitt hode utelukkende har vært navn på en forside har vært en knakende fin fyr. Det endrer ikke hvordan jeg leser The Homecoming, men det kjennes godt når jeg lager min egen, interne nekrolog en julemorgen.

Harold Pinter fikk nobelprisen i 2005 og benyttet taletiden sin til å gjøre det klinkende klart at Tony Blair var en massemorder og at hele Storbritannia burde stilles for menneskerettighetsdomstolen. Jeg må smile av sånt. Det er knapt tre år siden, og jeg ser for meg den sure, gamle mannen som brukte tiden sin i rampelyset til å gi verden så hatten passet før han tok kvelden. Det er noe med blandingen av banebrytende kulturinnsats og politisk aktivitet som får meg til å forelske meg litt.

Takk for en fin morgen, Harold. Hvil i fred.

Lyst til å lese noe av Pinter og lurer på hvor du skal begynne?
Du finner full bibliografi her. Jeg anbefaler The Birthday Party, The Homecoming og radioteaterstykket Voices, men det meste er av interesse.

Tirsdag 18. november 2008

Å være gravid med en roman

Jeg tenkte jeg skulle snakke litt om babyen min i kveld. Den er så bitteliten, ennå. Jeg har nemlig ikke skrevet de 2000 ordene om dagen jeg planla (sorry, Nano. Avisene tok så mye tid en stund), og den er mikroskopiske 40 sider kort. Og likevel – jeg tror vi er forbi det kritiske, litterære spontanabortstadiet. Den vokser i hodet mitt når jeg løper tur. Den vokser i magen min når jeg står i dusjen. Den sparker plutselig mens jeg egentlig skal skrive noe helt annet.

Historien er uferdig. Figurene blir til mens jeg skriver dem. De er våte, ustøe og kalvbente, men de er mine. Jeg har famlet etter dem i et stort, innvendig kaos og rensket dem for selvbiografisk grums og mennesker jeg kjenner. De skjelver på papiret, de stavrer som nyfødte kalver og sover nesten hele døgnet.

Misforstå meg rett: De skriker, også. De trenger stell og pleie for å klare seg i den kalde, uferdige boken. Jeg elsker dem uten hemninger, uten forbehold, uten betingelser. «Du er min hovedperson, derfor elsker jeg deg». Simple as pie. Jeg lager fan art til min egen fortelling, og bysselaller romankarakterene hver kveld.

Jeg aner ikke om noe forlag vil ha den når svangerskapet er over. Det kan jo hende at den kommer til verden og mangler noe helt vitalt. Da skal jeg putte den på bloggen og kalle den min «special needs-roman». Ja, det er en fin visjon: Får den ikke bo i perm, slik som storesøster Jenter som kommer, så kan den bo på Internett sammen med mammaen sin.

Mandag 10. november 2008

Make love AND war: Army@love

Krigen i afghanistan slutter ikke i dette tiåret, og USA sliter med å få vervet nye soldater. Det politiske presset hjemmefra går på fortsatt krig, samtidig som det blir ramaskrik hvis så mye som én soldat mister livet. Hvordan løser man den motsetningen? Man får Pentagon til å utvikle masse fjernstyrte supervåpen som beskytter soldatene i tillegg til å være ekstremt dødelige, og legger seg på en linje om at det bare er å mose sivile så lenge ingen amerikanske soldater dør.

Videre leier man inn alle markedsføringsekspertene fra Cola og gir dem i oppdrag å selge livet som soldater til ungdommen. Vips – så er du ikke lenger helt hvis du er ved fronten- du er en selvstendig livsnyter på jakt etter «peak life experience». Soldatene får sprit, sex og masse rock’n'roll, og drar på tokt med adrenalinsrush som mål, ikke for å «redde verden».

Dette er plottet i den fantastiske tegneseriesatiren Army@love som kom i 2007, og er en slags blanding av serier som Preacher og Transmetropolitan blandet med Doktor Strangelove og Apocalypse Now. Fremtidsparodien deres er besnærende og skremmende på en gang: Takket være nye antidiskrimmineringslover har utviklingshemmede og bevegelseshemmede like stor rett til å være soldater som alle andre, og vi følger historien om Beau med Downs Syndrom og hans spesielle millitærkarriere.

Muslimene har fjernet alt pratet om «skyld», «tilgivelse» og «ære» i Islam, og istedenfor lagt seg på en buddhistisk selvutviklingslinje, der du dekker deg til med burka som et ledd i individuell frigjøring og personlig velbehag. Dette er for at religionen skal kunne spre seg i vesten – og i tegneserien fungerer det. Vi følger sukksessfulle, plastisk opererte forretningskvinner som ikler seg burka som en del av identiteten sin.

Det er ingen helter eller skurker i Army@love, selv om fortellingen tidvis vil narre oss til å tro det. Alle er utro, alle lyver, alle selger informasjon til Nord Korea og alle kommer til å backstabbe deg i siste øyeblikk. Serien syder av svart humor, og du får alle fordommer du måtte ha bekreftet og avkreftet om hverandre. Selvfølgelig er den eldgamle, muslimske bestemoren et teknologigeni. Selvfølgelig blir gutta som kaller seg «Generation pwnd» rundlurt av en eldre herremann uten datakunnskaper.

En av de mest realistiske og underholdende politiske satirene jeg har lest på lenge. Det har kommet ut to bøker i serien, og finnes på Outland nær deg.

Søndag 19. oktober 2008

Plagiat, or: How I learned to relax and love fan fiction

Mye av oppveksten min gikk med på å skrive fanfiction. Det første seriøste forsøket mitt er fra jeg var seks år gammel og akkurat hadde fullført Rudyard Kiplings Jungelboken. Jeg likte ikke slutten av den siste novellen, jeg syntes den hang i løse luften og tenkte noe i rettning av «Kipling, Kipling. Hvordan kunne du finne på å utgi en bok som ikke er ferdig?» Så hentet jeg en stilbok og en kulepenn og satte meg ned for å fullføre klassikeren. Senere var dette et rituale jeg gjentok ved nesten alle bøker og tegneserier jeg fikk dilla på.

Først var det Fantomet. Jeg var åtte år og hadde bestemt meg: Når jeg ble voksen, skulle jeg skrive Fantomet-historier. Alle fortellingene i Fantomet-bladene var så like, og det var så mange ting jeg skulle ønske skjedde, at jeg forstod at den eneste måten å løse problemet på, var å skrive dem selv. Hva ville skjedd om General Worubu virkerlig møtte Den Hemmelige Kommandanten? Hva om Fantomet ble sykmeldt og Sala måtte ta på drakten og steppe inn?

Det var så mange historier de ikke hadde fortalt med hovedpersonene jeg likte, og hersens Lee Falk og kollegaene hans insisterte på at hver eneste Fantomet-historie handlet om at et forskerteam dro til Bengals jungel for å finne en skatt, og at alle i teamet utenom den søte jenta viste seg å være banditter. Hva gjorde Fantomet under andre verdenskrig? Burde han ikke banket Hitler? Slike historier skrev jeg. Jeg tegnet kart over hodeskallegrotten og plasserte essensielle rom som hybelkjøkken og toalett – fordi menn i trikot umulig kan dra ned kondomdrakten for å drite i jungelkrattet, og moret meg med å skrive historier som «Problemet som oppstod da det 20. Fantomet fant ut at han foretrakk menn.»

Utover barneskolen fikk fortellingene mine et publikum, og jeg utviklet et komplisert nettverk av crossover-historier med et Star Wars-Star Trek-Harry Potter-Dickie Dick Dickens-James Bond-Robin Hood-Ronja Røverdatter-Clueless-Step by Step-persongalleri. Jo flere ting vi leste, jo flere typer figurer hentet jeg ut og la til i den gigantiske historien, som strakk seg over kladdebok etter kladdebok. Å kunne blande alle figurene vi hadde lyst til å lese om gav uante muligheter. Hva med historier med utgangspunkt i at alle slemminger i alle bøker og tegneserier vi hadde lest slo seg sammen og laget en virkerlig skurkeklubb? Lex Luthor, Voldemort og Tengil måtte ha masse å snakke om.

Problemet oppstod i løpet av ungdomskolen. Det gikk opp for meg at om jeg skulle late som om jeg var en veslevoksen poet og forfatterspire, kunne ikke 90% av alt jeg hadde begått av skjønnlitteratur være av typen «Den gangen Darth Vader adopterte en kattunge i skjul for Emperor Palpatine». Jeg hadde ikke funnet på figurene selv, jeg skrev juksefortellinger. Det var først senere at jeg skjønte at å skrive fan fiction er som å kopiere bildene til en kunster du liker veldig godt.

Arbeidet ditt bedømmes ikke etter om du fant på et nytt og orginalt design selv, men på hvor flink du er til å kopiere. Philip Pullman sier at du blir forfatter når du irriterer deg over at en historie ikke finnes og setter deg ned for å løse problemet med penn og papir. Fan fiction oppstår når du likte boken du leste så godt at du ikke kan la være å dikte videre på den. Det er en grunn til at jeg fremdeles har Harry Potter-fan fiction på pc’en min: Det var litt for langt mellom hver bok, og å skrive fortsettelser var én måte å slå ihjel ventetiden på.

Jeg sluttet å skamme meg over å ha skrevet masse fan fiction av to grunner: Det ene var Internett, som bugner over av fantastisk fan fiction og fan art om de mest absurde temaer, det andre var oppdagelsen av at det fantes store kvalitetsforskjeller innen fan fiction også. Det var ikke slik at det fantes mange som hadde skrevet historier om Harry Potter der ute; det fantes mange som hadde skrevet virkerlig elendige historier om Harry Potter der ute. Jeg laget denne listen i dagboken min etter å ha gått på fan fiction-oppdagelsestur i 2006 en gang:

Du vet du leser forferdelig fan fiction når…

• Hovedpersonen i fortellingen er Harry Potters ukjente søster, Dumbledoores adoptivdatter, drage-animagus, parselmouth, Sirius Black’s hemmelige elsker, besteveninnen til Draco Malfoy og den eneste virkerlige utfordreren til han du ikke skal si navnet på.
• Novellen begynner som en Star Trek: Nex Generation-fortelling, men Q dukker opp etter en halvside og flytter hele Enterprise til «A long time ago, in a galaxy far, far away…» og det neste som skjer er den store Ewok-invasjonen.
• Du møter plot av typen: «Den gangen alle figurene i Naruto måtte gå til psykologen», «Darth Vader- back in High School» og «Seksualundervisning på Hogwarts.»
• Det er helt logisk at Hagrid og Hermione har en dirty BDSM-aktig relasjon som involverer å gjøre skogvokteren…stueren.
• Du får vite «hemmeligeheter» om den seksuelle adferden til raser som vampyrer, alver, engler og svært kjekke romvesner som alltid går på at de er superelskere med konstant ståkuk og et libido som strekker seg langt ut i evigheten. Ja, den hete vampyrmannen simpelthen må pule og dere er alene i et parallellunivers hvor tiden står stille. Oh-oh.

Noe av det mest underholdende med å lese store mengder fan fiction på Internett, er at deler av det er svært overlappende med folks seksuelle fantasier. Et fenomen som går igjen hele veien er at to mannlige karakterer som er rivaler, uvenner og bitre fiender i boken, spillet eller filmen fan fiction-forfatteren tar utgangspunkt i bare gjør dette for å dekke over en lidenskapelig forelskelse og at alt de egentlig vil er å overmanne hverandre på et offentlig toalett nær deg. Det overrasker deg antageligvis ikke at Harry og Draco har et godt øye til hverandre, eller at Han Solo og Luke Skywalker ender opp med å gjøre unevnelige ting i lasterommet på Millenium Falcon…

Jeg tror at å få skrevet masse klønete, overseksualisert, fantastisk fan fiction basert på bøkene sine er et av de største komplimentene en forfatter kan få: Noen elsket boken din så mye at de måtte skrive mer av den. Eller- i en del tilfeller: Noen fant persongalleriet ditt så tiltrekkende at de måtte basere sexfantasiene sine på det… Det er en tidvis absurd, men svært levende kjærlighetserklæring til litteraturen, en undergrunn der etablerte figurer lever sitt eget liv.