Lørdag 4. oktober 2008

Livet som veggpryd

Det er mange forskjellige mennesker involvert i prosjekt «fikse hodet». Jeg har en lege, en psykolog, en psykiater, en personlig trener, en meditasjonslærer og en drøss med andre gode hjelpere. Likevel kan ingen av dem sammenlignes med bokterapeuten min. Sier det deg ingenting? Jeg har blogget om henne før. Konseptet er at hun tipser meg om bøker jeg kan lese for at alt som er vanskelig i livet mitt skal føles bedre. Hun gav meg en bok i presang i forgårs. «Du er ferdig med å skrive nå. Les denne og bli glad.»

Det var en pytteliten grønn pocketbok med tittelen The Perks of Being a Wallflower, og jeg slukte den i løpet av tre timer, uten noen annen lesepause enn å sms’e bokterapeuten og si «Yay, glad nå!»

Ikke for det – glad er litt upresist. Jeg begynte å spontangrine fire-fem ganger underveis, jeg lo dobbelt så ofte og rullet meg sammen til en klump av acky-bracky-feelgood da jeg hadde lest den ut. Alt jeg kan be om fra under 200 sider tekst, egentlig.

Så- hva slags bok er The Perks of Being a Wallflower? Samtlige fjasete anmeldere kaller den for 90-tallets The Catcher in the Rye og jeg tenkte jeg skulle benytte annledningen til å si dette én gang for alle: At en bok fortelles i førsteperson av en tenåringsgutt gjør den ikke til The Catcher in the Rye. Først og fremst er Charlie, hovedpersonen i The Perks of Being a Wallflower en helt annen personlighetstype enn Holden Caulfield.

Mens Holden går på pub, lyver til alle han møter, ser ned på hele verden, men er tøffere i ord enn handling, ønsker Charlie bare at noen skal klemme ham og være vennen hans. Når Charlie havner i slåsskamp med skolens største bølle, grisejuler han ham og blir sittende og storgråte etterpå, fordi han ble så satt ut av å ha skadet noen. Hendelser sett gjennom Charlies posisjon fra de ensomme hjørnene på klassefestene er den rake motsetningen til Holdens posisjon som festens midtpunkt og selvutnevnte bajas.

Videre er The Perks of Being a Wallflower noe så sjeldent som en énveis brevroman. Charlie skriver dagboken sin i brevform og sender dem fra seg til en ukjent vi aldri blir introdusert for, i frykt for at en tradisjonell dagbok vil bli funnet og lest. Romanen består utelukkende av Charlies brev, og får boken til å minne mer om The Secret Diary of Adrian Mole i fortellerstilen. Hovedforskjellen er at Charlie henvender seg til et veldig tilstedeværende «du» som får livshistorien hans i fanget, og dette du’et er på mange måter deg som leser boken.

Så – jeg har tilbragt tre timer med Charlies liv, og han har betrodd meg historier om savn, ensomhet, familietrøbbel, rus, seksuelt misbruk og mellommenneskelige relasjoner. Han har hvisket meg i øret at han prøver å delta i livet sitt så godt han kan, selv om han egentlig liker å gå i ett med tapeten, bestemme musikken som spilles og observere vennene sine. Han har vært så ensom etter at Michael tok livet av seg uten å fortelle hvorfor.

Han forteller meg at han er yngstemann i en vennegjeng han har på lånt tid før de flytter utenbys og begynner på college mens han går på videregående fremdeles. For det er vennskap Charlie skriver mest om. Ja, han forelsker seg. Ja, han får kjæreste, men han forteller ingen romantisk historie. Han skriver om gode diskusjoner, julegaver og delt musikksmak, om å høre til og redselen for å slutte å høre til.

Noe av det jeg liker best, er at Charlie betror meg hva han leser og hva han lytter til i brevene sine. Boken inneholder referanser til ti bøker, fra Shakespeare til Camus, i tillegg til å ha sitt eget soundtrack Charlie lager til leseren i ett av brevene sine. Dette resulterte i at jeg måtte laste ned og lytte til sangene de spilte i boken mens jeg leste. Denne broen av musikk har jeg ikke funnet i så mange andre romaner, men det gir en ekstra innfallsvinkel til teksten. Soundtracket knytter leseren tettere sammen med litteraturen.

Hvis du trenger å gråte, le og krølle deg sammen en oktoberdag, har jeg sendt videre medisinen min til deg. Unn deg noen timer varme betroelser om vennskap.

Torsdag 2. oktober 2008

Seasons of mists and mellow fruitfulness

Jeg har vært forkjølet i litt over en uke, og begynner å bli frisk igjen. Jeg har holdt snørr og snue på avstand med rikelige mengder paracet og nesespray og fungert tålelig greit. Derfor er det ganske sjokkerende å friskne til og merke forskjellen på kjemisk konstruert velbehag og ordentlig helse. Snille Otrivin har sørget for at jeg har fått pustet gjennom nesen, men luktesansen har vært fraværende i snart ti dager nå.

Jeg blir helt andektig når lukten plutselig trenger inn i livet mitt igjen. Det dufter høst ute og jeg har ikke merket det før nå. Jeg sluker parfymestinkende pelskåpedamer på tbanen, dykker ned i kaffebarer og begraver nesen i halsgropen til Mr. Jackson. Jeg innhalerer råtnende blader, nedfallsfrukt og våt jord og John Keats synger i ørene mine hele tiden. Seasons of mist and mellow fruitfulness, close bosom-friend of the maturing sun…

Jeg må tilstå noe: Alle stemmene i hodet mitt er stemmene til berømte, avdøde poeter. Psykologen min lo seg skakk første gang han hørte det.

«Hvem sa du?»
«T.S Elliot.»
«Og hva sa Elliot til deg?»
«Vel, da jeg gikk i parken den morgenen sa han: Let us go then, you and I, with the evening stretched out against the sky, like a patient etherized upon a table.…»
«Akkurat ja.»

Det var et av de øyeblikkene jeg så for meg at han skriblet «ravende gal» på blokken sin mens jeg ikke så på. Uansett- det har vært Keats og meg siden luktesansen kom tilbake. Jeg borer fingrene ned i klissvått, knallrødt løv og hører ham kremte «To Autumn:» bak ryggen min, før han går over til å beklage seg over at han døde av tuberkolose så forferdelig ung. 24 år er ikke lange dikterlivet, selv for en romantiker. Slik går vi gjennom Ullevål Haveby, forbi bugnende epletrær, under et rødorange tak av lønneblader.

With fruit the vines that round the thatch-eves run;
To bend with apples the moss’d cottage-trees,
And fill all fruit with ripeness to the core;

Høsten er betryggende. Verden modnes, mørkner og svalnes og jeg nyter rituale med å ta av og på skjerf og hansker i gangen. Mr. Jackson tryller telys og tekanne på bordet mens kvelden hvisker ut den intense gulfarven på trærne i hagen. Vi fanger de kalde, klare morgnene og de fuktige, velduftene ettermiddagene ute i parken sammen. Keats rusler siden av oss og lyrikken hans smyger seg inn i de våte bladene under føttene våre og sklir i ett med den regntunge himmelen. Naturen setter opp en siste forestilling før den går i dvale. Jeg er iskald på nesetippen og varm på innsiden, og Keats og jeg er enige om at det er for lite poesi om høsten der ute.

Bilder fra Frosk.org

Søndag 28. september 2008

Å fotografere monstrene under sengen

Takket være dette innlegget hos Jannekake snublet jeg over fotokunsteren Joshua Hoffine og ble sittende og lese intervjuer med ham en evighet.

Hoffine tar fotografier med utgangspunkt i horror-sjangeren. I motsetning til mange fotografer som reiser ut i det virkerlige livet for å fange realitetene på film, konstruerer han scener i studio med spesialeffektsminke, røykmaskiner og kulisser for hvert enkelt bilde han tar. Resultatet er bilder du blir sittende og stirre forhekset på i lang tid. De er kunstferdige, skremmende vakre og skjærer deg i øynene på samme tid. Bildene hans er «eye-candy», men de smaker ikke godt. Nok prating- her er noen eksempler:

Her ser du før og etterbilde fra Hoffins fotostudio, som gir et inntrykk av grundig kulissejobbing:

Noe av det som gjør Hoffins bilder så vanskelige å se på for meg, er at de knoter til instinktet jeg har om at fotografier viser sannheten. Selv om jeg er vant til skremmende scener i spillefilm, er jeg ikke vant til dem på bilder. En annen ting er at de visualiserer barndomsredsler du har følt, men aldri sett. Det er farlige dyr på loftet. Noe galt har skjedd med mamma mens du sov. Hoffin uttaler i et intervju at det nettopp er disse skrekk-klisjéene han jakter på:

We can all relate to the idea of a monster hiding under the bed, but we’ve never seen a photograph of it before. Through photography, I want to explore archetypes that we are already familiar with. I want to drag our psychological monsters out into the light of day and take pictures of them.

Ved hjelp av sterk iscenesetting og bilder hentet ut fra horrorfilmenes typegalleri, forteller Hoffin øyeblikksfortellinger. Sånn sett henger bakgrunnen hans sammen med bildene – han har graden sin i britisk litteratur, ikke i kunstfag. Serien med realiserte mareritt fra barndommen er den første i en planlagt fotoserie om frykt. Den bildeserien han har under produksjon nå tar for seg den voksne frykten – terrorisme, epidimier, klimaendringer, økonomisk krise og samfunnsoppløsning generelt. Jeg gleder meg.

Onsdag 17. september 2008

Jeg har hatt flere blogger enn Roteloftet

…selv om jeg er helt udugelig på dette med å blogge anonymt. Jeg vet at flere andre klarer å sjonglere «hemmelig emoblogg», «anonym fotoblogg», «sur sinnablogg» og «ordentlig blogg med mange lesere» uten å bli fersket, men jeg har kullseilet alle de anonyme bloggprosjektene mine.

Grunnen? Jeg kommenterer hos andre og glemmer hvem jeg er logget inn som. Både blogspot og wp.com logger deg inn automatisk, og jeg kniper meg selv i å skrive personlige kommentarer hos folk som kjenner meg godt med helt obskure nick. Siden jeg alltid føler meg flau av å gi meg ut for noen jeg ikke er uten å mene det, tenkte jeg like godt at jeg skulle tyste på mine egne, hemmelige bloggprosjekter først som sist.

Hvorfor jeg ville blogge anonymt, sa du?

En del har veldig sterke meninger om anonyme blogger. Som tekstjunkie bryr jeg meg nøkken om hvem du er så lenge jeg liker hva du skriver, men jeg skjønner det er forskjell på tillitsforholdet til «forfatteren av en fin tekst jeg fant på nett» og «person som kommenterer mitt liv i skriftlig form og som jeg har en relasjon til».

Jeg begynte å blogge anonymt for å skrive for et annet publikum enn dere som kjenner meg som Virrvarr. Roteloftet finleses av gamle venner, familie og politske kamerater, og av og til er det godt å skrive noe et sted teksten får stå alene.

I februar laget jeg meg en anonym emo-blogg. Du leste den kanskje? Den het «Ærlighetsøvelse – Danielle skriver om seg selv» og var bitter selvmedlidenhet fra ende til annen. Siden jeg er elendig på å forbli anonym, ble bloggen funnet av den personen jeg aller helst ville hatt den hemmelig for. Enden på visa var at emobloggen ble slettet, og tekstene har forsvunnet fra Google-historikken nå.

Ærlighetsøvelse var opptakten til «Brev fra asylet»-bloggingen her på Roteloftet, og jeg ble innlagt på psykiatrisk et par dager etter at bloggen ble nedlagt. Jeg bestemte meg for å skrive om galskapen på «den offentlige» bloggen og omformulere emo-tekstene til Revolusjonært Roteloft-stil.

Tekstene på Danielle-bloggen var mye mer direkte enn det jeg har skrevet her:

Innse det, Danielle:
mars 26, 2008

Det er med selvskading som det er med napping av øyenbryn: Du begynner friskt, men gir opp før du får noe skikkelig dreis på det. Så sitter du der rødflammete, misfornøyd og lettere deformert, med hår og småsår overalt.

Posted in Patetisk

Ærlighetsøvelse døde i begynnelsen av april, og jeg hadde egentlig tenkt at det var mer enn nok med å holde Revolusjonært Roteloft med tekst. Og joda, jeg klarte å holde meg til september før jeg laget en ny. Denne gangen var prosjektet å ha et sted å publisere skjønnlitterære tekster anonymt. Skrivebordskuffen blir ganske full når man er en manisk skribent, og Mr. Jackson foreslo at jeg kunne strukturere dem på en annen blogg. Som sagt, så gjort.

Jeg opprettet Får jeg sluke deg levende? og begynte å publisere i vei. Planen var å ikke kommentere hos noen med denne bloggen, siden den skal fungere som tekstarkiv, men siden jeg er en vims, fikk jeg det ikke til. Hvis du har fått en rar kommentar fra en ukjent «Slørhale», så er dette Virrvarr som har glemt å logge ut av den andre bloggen sin. Enkelt og greit.

Så til dere som er flinke til å opprettholde flere internett-personligheter på en gang: Jeg er imponert. Jeg er helt elendig på hemmelighold.

Onsdag 20. august 2008

Tom Egeland og Rosemary’s Baby- om det å bli skremt

Jeg fikk en pakke i posten mens jeg var galehuspasient. Den innehold en origamieske med origamitraner og Tom Egelands Skyggelandet.

Det er noe rart med forfattere som blogger; du føler liksom at de er litt nærmere deg enn dem du bare leser om i anmeldelser og intervjuer. Jeg blogger, Tom Egeland blogger og på den måten blir han litt mer «min» forfatter enn blogghatende Dag Solstad. Likevel hadde jeg ikke lest noe av Egeland før Skyggelandet dumpet ned i postkassen min.

Lesing er en prosess som endrer seg fra bok til bok. Alle bøker har sin rytme, og Skyggelandet gikk ned på litt under et døgn. Likevel- jeg er en vanskelig leser. Tyve sider ute i boken var jeg relativt sikker på hvordan historien kom til å ende, jeg ble ikke veldig skremt (som kanskje er noe av poenget når det er en grøsser?) og jeg moret meg mest med referansene til andre nygotiske filmer og romaner, som Rosemary’s Baby.

Skyggelandet har mange elementer underveis, som miljøet romanen finner sted i, beskrivelsene av naboene og avslutningen av romanen som får en ekstra dybde om den parallell-leses med filmen der unge Rosemary blir gravid med Satans barn.

Dessverre for Egeland, har Rosemary’s Baby og Skyggelandet enda en likhet: Ingen av bøkene har greid å skremme meg. Jeg ble sittende og gruble på hvorfor jeg ikke ble redd. Det er jo ikke det at historien i Skyggelandet ikke er uggen nok.

Ops! Spoiler! Det unge, vellykkede paret tar inn en usikker,19-årgammel gutt som leieboer. Rare ting begynner å skje, og det viser seg at gutten er besatt av sin avdøde far. Paret blir invitert ut på et hotell i Telemark eid av guttens foreldre (en scene full av The Shining-referanser, selvsagt) og ender med å bli jaget av ham gjennom skogen, til forfølgeren faller ned en foss og dør.

Noen måneder senere har kvinnen i forholdet en mystisk drøm der hun har sex med spøkelset som besatte gutten. Hun blir gravid og ved bokens slutt er det ganske åpenbart at hun bærer med seg forfølgeren fra åndeverdenen i magen. Guffent? Joda.

Problemet er at det virker like lite gripende på meg som Rosemarys svangerskap med styggen sjøl: Jeg tror ikke på det. Det blir like skummelt som troll og drager; kanskje enda mindre nifst, siden disse horrorhistoriene er satt til realistisk kontekst. Det er meningen jeg skal reagere på kollisjonen mellom den trygge, moderne virkerligheten og det metafysiske og paranormale. I fantasy er åndene og monstrene en naturlig del av universet. I nygotikken er de inntrengere.

Nei, fortellinger om virkerlige mennesker som gjør syke og morbide ting skremmer meg langt mer. Hellyeah hadde en god skildring av det «morbide suget» nylig og ramset opp mange gode grunner til at menneskeheten rommer nok horror-materiale.

Jeg tror på kannibalscenene i Poppy Z Brite’s Exquisite Corpse, jeg tror ikke på Satans befruktning av en ung jente. Det som kunne skjedd på ordentlig får hjertet mitt til å hamre mye fortere i brystet enn det jeg vet er en umulighet. Historier om spøkelser lagres på samme sted som eventyr om troll.

Dessuten- vi kjenner historiene om det overnaturlige. De fyller barndommen, mytene, populærkulturen og tegneseriene våre; de er forutsigbare. Monsteret har ikke forsvunnet etter at du har drept det; det finner en vei tilbake i livet ditt igjen. Ja, bankingen i veggen og de blafrende lysende er spøkelser, og det er bare hun som tror på fenomenet som overlever. Virkerligheten rommer mer groteske muligheter enn det spøkelsene og demonene greier å åpne for.

Et av de beste eksemplene på dette, er novellen Guts av Chuck Palahniuk. Den er kjent som novellen folk svimer av og kaster opp mens de leser, og den er fullstendig spøkelse og seriemorderfri. Ved siden av å ha en av de sterkeste «hookene» jeg har sett i en novelle, er den et godt eksempel på at de mest skremmende fortellingene er hentet fra virkerligheten.

Her er åpningen; et godt eksempel på hvordan fange leserens oppmerksomhet:

Inhale.

Take in as much air as you can. This story should last about as long as you can hold your breath, and then just a little bit longer. So listen as fast as you can.

Tør du lese?

Tirsdag 19. august 2008

Store ord, som «forfatter» og «kunster»

«Jeg er ikke kunstner,» sier hun. «Kunstere drikker rødvin og har nesa i sky. Jeg bare lager ting.»
Hun sitter i et hav av tegnepapir, store skulpturer, smykker laget av gamle nøkkelhull, bilder av den gangen hun forvandlet vennene sine til zombier og har pc-skjermen full av eksperimentell photoshopping. «Nei, ikke kunster. Kunstnere suger.» sier hun.

Jeg har et stempel med et lite monster som sier «I write stuff!». (Det er laget av Vozamer, sjekk ut sakene hennes!) Jeg stempler notatbøker, post-it-lapper og de blekfete lårene mine. I write stuff. Monsteret mitt og jeg er enige om hva det er jeg driver med på dagtid. Jeg er sykmeldt, og jeg skriver ting.

Vanskelighetene oppstår når jeg skal presentere meg:

Noen: Heihei! Per Plysj.
Virrvarr: Ida Jackson.
Noen: Hva driver du med til daglig?
Virrvarr: Driver med? Eh. Akkurat nå skriver jeg bok…

Så kommer det en lengre frem-og-tilbake-samtale som ender med «joda, den kommer ut i oktober. Spartacus. Der og der.»
«ÅH! Er du FORFATTER?!» lyder svaret, og *vips* er det som om jeg vokser en meter eller to i høyden i øynene til Plysj. Det er visst stor forskjell på folk som «writes stuff» og folk som får «published stuff» statusmessig. Det er nifst å se hvordan bildet Tilfeldig Per Plysj har av meg endrer seg med yrkestittel.

«Du kan jo bare si at du er forfatter?» foreslår en venninne.
«Eh.» sier jeg.

Jeg har en forfatterblogg på forfatterbloggen. Jeg skriver aldri der. På en måte føles det forferdelig pretensiøst, men på en annen måte er det et sug i magen å se navnet sitt stå på en liste over FORFATTERE. «Forfatter» er ordet jeg oppførte øverst på listen over «ting jeg helst vil bli». «Forfatter» er et ord som jeg setter etter navn på folk som er større enn meg. Dessuten er ikke boken i bokhyllene ennå.

Jeg vil ikke ha en presentasjonsrunde som går som følger:

Virrvarr: Ida Jackson, forfatter.
Noen: Åh, har jeg lest noe av deg?
Virrvarr: Vel, strengt tatt blir jeg ikke utgitt før til høsten…
Noen: Heh. Daaså.

Kan man kalle seg «forfatter» etter én bok, uansett? Kan jeg kalle meg «kunstner» etter ett maleri? Etter en utstilling? Betyr det å være forfatter at man lever av å skrive eller at man bare produserer veldig mye skriftlig? Den Norske Forfatterforeningen har strenge krav. To bøker av skjønnlitterær kvalitet og du kan kalle deg forfatter etter deres standard. Jeg har ikke skrevet skjønnlitteratur en gang. Jeg har skrevet populærvitenskaplig om puling uten pikk. Jeg kjenner et begynnende mindreverdighetskompleks.

«Jeg trenger ikke noen fancy-panzy-kunstnertittel for å kunne lage ting.» sier hun og borer fingrene inn i leiren. «Se! Her er et vesen med øyne i munnen istedenfor tenner!»

Jeg skulle ønske jeg kunne gi slipp på «forfatter»-ordet på samme måte. At det ikke stod som en hedersbevisning, et statussymbol, en drøm som var større enn meg, en tittel jeg skulle ønske jeg følte jeg hadde rett til å bruke. Jeg hører ordet «forfatter» og tenker på Woolf, Shakespeare, Gaiman, Elliot og Proust, og ignorerer fullstendig at ordet også rommer Ragde, Paolini, Dan Brown og Ayn Rand.

Jeg sukker, finner notatboken og jager bort grubleriene med Wessel:

Enhver der kan sette klatter
Har rett til at kalles forfatter.
Men forskjellen mellom forfatterne
kan skues i mellom klatterne.

Hva gjør at du definererer noen som kunster eller forfatter?

Onsdag 13. august 2008

Dikt fra notatboken: På ordjakt

En følelse flimrer i brystet.
Jeg griper den med en pinsett.
Den skal ubennhørlig beskrives;
hver farve, hver lukt, hver fasett.
Du leser om våkenetter
i herskerens sølvpalass,
men ordene fant jeg ved hjelp av
skalpell og forstørrelsesglass.

Spiss blyanten! Lad magasinet!
Vi drar ut på ordjakt i kveld!
Lyrikken tar form på papiret
når jeg obduserer meg selv.

Søndag 22. juni 2008

Deilig død

Jeg har, som tidligere nevnt, en bestevenninne som heter Mari. Mari er flink til mye forskjellig, men jeg har kommet frem til hva som ville vært Maris Beste Mulige Karrierevei, er bokterapeut. Vet du ikke hva en bokterapeut er, sier du? Ikke så rart, siden jeg har funnet opp dette yrket.

Konseptet er at du går til terapeuten og forteller om problemene dine, omtrent som du ville til en psykolog, og så gir hun deg en liste over bøker du kan lese for å bli frisk og glad igjen. Sist  jeg var inne på galehus laget Mari en sånn liste til meg.

Enden på visen ble et essay der hun tok for seg de beste bøkene å lese når du sitter på sinnsykehus. Her er åpningen:

I have a friend in an insane-asylum, which is less dramatic than it sounds. Insanity is mostly dull, so what else to do than read plenty of books?

Videre introduserer hun en rekke romaner hun vet jeg ikke har lest, men som passer utmerket for en mentalpasient med fritidsproblemer. Alle romanene har nydelige, treffende beskrivelser og oppsummeringer. Den første jeg gikk løs på hadde følgende vaskeseddel:

Elsewhere by Gabrielle Zevin: Because when you feel sad about dying, there are books where death is Elsewhere, and life runs in reverse. And while it sounds kind of bleh, it is actually rather sweet.

Siden jeg var innelåst, suicidal, emo og på desperat leting etter gode, distraherende leseopplevelser, virket en koselig bok om døden som en god idé. Jeg logget meg inn på amazon og skaffet meg debutboken til Zevin.

Jeg ble ikke skuffet. Elsewhere demonstrerer at ja, man kan skrive Brødrene Løvehjerte for voksne og det uten å knuse hjertet ditt i første kapittel med brann og døende småbrødre. Det er en myk, stille leseopplevelse om store, vanskelige følelser som hevn, savn og endringer du ikke kan reversere, fortalt på en måte som gjør at du føler at mennesker er varme, fine vesener.

Historien er så enkel at jeg kan gjenfortelle den uten å ødelegge for dere. Liz er en vanlig 15 år gammel jente som det bare er én spektakulær ting med: Hun glemte å se seg for da hun krysset gaten på vei til kjøpesenteret. Elsewhere er historien om hva som skjer med henne etter at hun dør, om landet på det andre siden av havet der folk lever livet sitt baklengs.

Du kommer dit rett etter dødsøyeblikket og lever til du blir sendt tilbake på jorden som nyfødt baby. Mange gamle mennesker synes det er nydelig å komme til Elsewhere og få leve ungdommen sin på nytt, men Liz blir svært frustrert. Hun har ikke gjort noe annet enn å være liten. Nå får hun hverken førerkort, universitetsutdannelse eller kjæreste!

Elsewhere forklarer spøkelser, gjenfødelse og bankeånder på en enkel og liketil måte, ved siden av klassiske tenåringsproblemstillinger og søte kjærlighetshistorier. Zevin hopper glatt over forestillinger om paradis og det evige liv, men tar tak i dagliglivet etter døden på en så overbevisende måte at jeg knep meg selv i å nesten tro på forklaringen hennes etter at boken var slutt.

Noe av det deiligste ved boken er skildringen av dyr som talende, deltagende bokfigurer. Etter at hun er død, lærer nemlig Liz seg å snakke hundespråket; et melodiøst språk med over 300 ord for kjærlighet. Hundene åpner og avslutter boken, og følger karakterene med kommentarer, råd og veiledning.

Zevin forvandler den mest dramatiske overgangen i livet til en ny begynnelse. Når boken er slutt og Liz er så liten at hun sendes tilbake til jorden som baby, ender også boken med en begynnelse. Det er rett og slett den deiligste boken jeg har lest om døden. Kjøp den og bruk en ettermiddag på den. Det er lettlest, søt sommerlektyre, og har den beste, ikke-moralistiske forklaringen på hvorfor det er en dårlig idé å dø ung.

Mandag 16. juni 2008

Forfatterstudiet, og teksten som fikk meg inn

Jeg fikk brev fra Høgskolen i Telemark i dag. Jeg har kommet inn på forfatterstudiet, og flytter til Bø til høsten. Jeg har allerede laget Bø-vitser nok til å irritere vettet av Mr. Jackson og svigerfamilien, og kommer til å ha tegnet meg en spøkelsesmaskot som kan være med meg første skoledag før kvelden er omme. Egentlig skulle jeg fått vite om jeg kom inn rundt den 9. juni en gang, men fikk beskjed om at jeg stod på venteliste. Skal jeg være helt ærlig, hadde jeg gitt opp studieplassen da jeg fikk brevet. Nå har jeg brukt ettermiddagen på å danse rundt, lete etter leilighet i Telemark og planlegge alt jeg faktisk skal få tid til å skrive.

Siden man tross alt blir tatt opp på opptaksprøve, tenkte jeg at jeg skulle publisere novellen som fikk meg inn på skolen. En feiring av skjønnlitteratur og faderullan. Jeg pleier ikke egentlig å putte lengre, skjønnlittærere saker på bloggen, men idag gjør vi et unntak. Tross alt blir dette tredje innlegget maniske meg publiserer dette døgnet. Er man gal så er man gal. Enjoy.

Det som skjedde dagen jeg ble gal
«Hallo,» sa jeg til speilbildet. Det var litt tilfeldig at jeg sa det, jeg vet jo at speil ikke kan snakke. Kanskje var det fordi jeg gikk og småpratet med meg selv hele tiden for å holde den verste fylleangsten unna? «Skal vi sjå: Litt cola, tenker jeg. Kaffe? Nix. Uff, som du stinker. Dusje er en fin plan.»

En ting er sikkert: Jeg var ikke forberedt på at speilbildet skulle svare. «Hei hei» sa det morgenfriskt. Du vet når du skraper lodd og det står 100.000 to steder og 10.000 ett sted og du blingser og blunker og håper du har vunnet gjeldslette og sydentur, selv om du egentlig ser at det ikke er noen gevinst der? Sånn var dette, bare omvendt.

Jeg blunket, gnidde meg i øynene og forventet at det smilende speilbildet skulle forvandle seg til en shabby, heslig morgengrimase. Men hver gang jeg åpnet øynene, så jeg meg selv stå der som en rødhåret Synnøve Solbakken, frisk og fregnete med et blendende smil. Alle har hørt de sære spiritist-historiene folk er så opptatt av på slutten av barneskolen, om hvordan du kan forandre fjeset ditt til en grusom djevelmaske i speilet om du står i tussmørket og teller til tretten. Nå var det jeg som følte meg som djevelmasken. Speil-jenta var en blidere, mer opplagt og mer velstelt utgave av meg.

Langsomt, så langsomt at jeg skulle gi speilbildet tid til å ta meg igjen, lot jeg hånden gli gjennom håret. Speiljenta fortrakk ikke en mine. Iskaldt noterte jeg at hun hadde håret trukket stramt tilbake i en hestehale, mens mitt var en diger, tupert tjafs med hårspray og skum. Et kjapt blikk ned på bekledningen min gav meg det endelige svaret: Ja, noe var alvorlig galt her. Mens jeg hadde en utringet topp ,skjørt og et par pinlig raknende nylonstrømper på meg, hadde jenta i speilet på seg stramme jeans og den store, grønne militær-skjorten min. Jeg stod dørgende stille et par sekunder. Hun smilte, satte hendene i siden og flyttet vekten fra den ene foten til den andre.

Skriket måtte komme. Opp gjennom halsen, ut gjennom munnen. Det ljomet i baderomsveggene. Et desperat øyeblikk fikk jeg det for meg at om jeg bare gjorde kraftige nok bevegelser ville speilbildet bli nødt til å herme etter meg igjen. Jeg hoppet og spratt, viftet med armene, skrek, brølte, og danset fugledansen. Selv ikke mitt mislykkede forsøk på å stå på hodet fikk jenta i speilet til å lee på så mye som et øyelokk. Hes og andpusten falt jeg sammen på dolokket.

«Det nytter ikke.» lo speiljenta. «Jeg kommer ikke til å herme uansett hvor mye du spreller, men bare fortsett. For all del, du trenger litt trim.» Hun kløp seg selv i sideflesket. «Du kunne spart deg en del av søppelmaten og potetgullet med dipp.» Fornærmelse og sjokk , kombinert med en stor dose mangel på forståelse gjør noe med formuleringsevnen din. Alt jeg greide å si var: «Øh?»

«Jeg er tatt ut i streik» sa jenta i speilet. «Jeg er ikke på jobb, jeg er ute av drift.» «Streik?» sa jeg. «Ja» sa hun. «Streik…» sa jeg. «Det betyr jo at du er en person av noe slag, ikke bare en refleksjon av meg?» «Korrekt. Jeg er en ordentlig person i massevis. Jeg jobber bare slaveskift som hermegås for utakknemlige drittsekker som tar meg for gitt.»

«Men er du meg? Du ser jo helt ut som meg?» «Akkurat nå ser jeg betraktelig bedre ut enn deg!» Hun lo høyt. «Du ser ut som om du har sovet ute i en grøft i natt!» Jeg overså alle de ekle kommentarene hennes. Jeg ville til bunns i dette. «Det du sier,» sa jeg prøvende, «er at du alltid følger etter meg og hermer alle bevegelsene mine, utseende og klærne?» «Ja, jeg er ditt livs galeislave. Det er speilbildenes grusomme tilværelse. Vi læres opp fra vi er bittesmå til at vi skal tjene og føye oss etter Herren i alt, og lever trange, fangede liv der vi for det meste prøver klær og lager trutmunn mens vi tar på oss maskara. Og så jålete som du er,» skjøt hun inn, «får jeg jævla lite fritid.»

Jeg kjente et stikk av dårlig samvittighet. Hadde hun vært der hele tiden? Sittet stille som en mus mens jeg klippet håret eller ble sminket før en teaterforestilling? Uten å si et ord og uten å velge det selv? «Hva er det dere vil oppnå med å streike, da?» spurte jeg. «Hva er kravene deres?» «Åh!» sa hun, øynene skinte. Jeg ble satt ut av å se på henne. Jeg betraktet jo en utgave av meg selv som levde sitt eget liv, og det var rart å se sitt eget kroppspråk utført av noen andre.

«Vi har mange vanlige krav, som åttetimers dag, helgefri og overtidsbetaling. Helligdager blir det selvfølgelig tredobbel lønn, og jeg skal ha rett på fire ukers lønnet ferie. I tillegg krever vi smusstillegg og retten til å reservere oss mot ubehagelige aktiviteter. Jeg krever for eksempel fullstendig fritak fra kviseklemming, nesepilling og all bruk av speil under besøk hos gynekolog og tannlege. Sånne «Kvinne-kjenn din kropp»- øvelser med med å brette ut underlivet ditt foran speilet krever vi landsomfattende forbud mot. Det min fitte du tvinger meg til å vise frem! Snakker om overgrep!

Ellers vil jeg være med i planleggingen av hva slags garderobe du skal ha. Neste gang du handler klær eller vil ha en ny frisyre – spør meg! Det er ikke bare du som må gå med den stygge, rosa kasjmirgenseren. Treningstimer i rom med speil skal lønnes på samme måte som overtid, og enhver seksuell aktivitet foran et speil er forbudt, uavhengig av om jeg får betalt eller ikke. Nei, jeg er ikke prostituert, og nei, jeg vil ikke være din private pornostjerne.» Hun trakk pusten og smilte bredt etter den lange tiraden. «Noen spørsmål så langt? Du burde ta notater.»

«Mener du,» jeg prøvde å sortere all informasjonen, «at jeg skal betale deg for å være speilbildet mitt?» «115kr timen, tenkte jeg. Det blir 230 kr timen i helgene.»

«Jeg er student, jeg har ikke råd til en fulltidsansatt! Og fri på kveldstid og i helgene? Jeg kan ikke gå uten speilbildet storparten av uken – folk kommer til å tro at jeg er en vampyr!» «Vel, det blir lønnet speilbilde eller ikke noe speilbilde.» Hun la armene i kors. Jeg lot pekefingeren gli over speilflaten. «Det er ingen måte jeg kan nå deg på, er det vel?» Hun ristet på hodet. «Vi er nærmere hverandre og lengre unna hverandre enn du tror.» Hun satte seg tilbake på dolokket i baderommet bak henne, som var helt identisk badet jeg satt i. «Er det et hus makent mitt hus bak den døren der inne hos deg?» spurte jeg. «Nix.» sa hun. «Det er bare teaterkulisser.» «Åh.» sa jeg. Det gjorde verdenen speiljenta levde i til enda fjernere og rarere enn jeg hadde forestilt meg.

Vi satt taust et par minutter og jeg studerte henne, lette etter forskjeller på henne og meg. Hadde hun en føflekk for mye? Viste hun tegn til at det røde håret hennes bare var en parykk? Hun begynte å bli urolig inne i speilet, og skiftet stadig sittestilling på dosetet. Gradvis begynte jeg å herme etter henne. Hun la det ene benet over det andre, jeg la det ene benet over det andre. Hun rettet seg opp i ryggen, jeg rettet meg opp i ryggen. Slik fortsatte vi en liten stund, før jeg lot hånden min skli opp og trakk håret mitt bak øret. Hånden til speiljenta fulgte automatisk min bevegelse. Jeg reiste meg og gikk mot vasken, hun kopierte meg som i refleks før hun plutselig avbrøt seg selv og skrek til. «Slutt med det der!» «Gammel vane vondt å vende, hm?» flirte jeg. Hun så ut som om en tørrlagt alkis som har blitt fersket med en dram til munnen. «Det der var unødvendig.» sa hun.

«Jeg prøver bare å bevise at du kommer til å speile bevegelsene mine selv om jeg ikke betaler deg.» Jeg fikk bare geiping til svar. «Dessuten,» sa jeg «er det mye som ikke henger på grep her. Hva skal du gjøre om du ikke speiler bevegelsene mine? Hadde du virkelig streiket, ville du vel bare forsvunnet når jeg stod foran speilet, og så kunne jeg hatt det så godt? På meg virker det som om noe holder deg der du er, og hva du skal med pengene mine da, det skjønner jeg ikke. Du kan jo ikke gå og kjøpe noe.» Hun bare stirret på meg uten å si noe. Jeg var på riktig spor. «Denne streiken din er ikke særlig gjennomtenkt, rett og slett. Hvor mange er dere egentlig som streiker?» Plutselig så det ut som om hun krympet ti centimeter. Skuldrene hennes krøp opp til ørene og hun slo hendene for ansiktet. «Det er vel strengt tatt… bare meg.»

Jeg lo høyt av lettelse. «Da beklager jeg, frøken, men jeg kommer ikke til å gi etter for kravene dine. Jeg kommer rett og slett til å gjøre følgende: Se meg mindre i speilet.» Med den replikken tok jeg speilet av kroken det hang på, og snudde det med den grå siden frem, før jeg hoppet i dusjen. Så ufattelig intelligent jeg var! Etter en dusj som tok med seg mye av den verste fylleangsten, fremstod hele speilaffæren som enda mer mystisk.

Ingen panikk, forsøk å resonnere, Live. Hva er det som skjer her? Den første tanken var jeg blitt gal og innbilte meg ting. Det at jeg lurte på om jeg var blitt gal, skulle jo ellers være et tegn på at jeg ikke var så gal, hadde min iherdige lesing av Illustrert Vitenskap og psykologiske thrillere lært meg. Og likevel – speilet snakket til meg. Galskap var en mulighet.

«Smil til det skjulte kamera» var også sannsynlig. Jeg hadde sett TV-programmer der de gjorde speiltriks før, men det var flere ting som ikke stemte overrens med den teorien: For det første måtte de grave opp noen som så akkurat ut som meg å få noen til å være min dobbeltgjenger i speilet. Jeg har ingen tvillingsøster, og det skal mye til å grave opp ukjente Live Torgersens dobbeltgjenger bare for å kunne gjennomføre et sånt stunt. For det andre var ikke speilet falskt. Det var ikke egentlig et vindu med en skuespiller bak, for jeg hadde jo tatt det ned fra veggen. Dessuten burde kamerateamet avslørt seg nå. Nei, jeg ble dvelende ved den mest absurde forklaringen: At speil-Live snakket sant. At speilbildene var levende individer, blindpassasjerer i livet mitt.

Jeg subbet ut på soverommet med et håndkle rundt kroppen og skannet rommet på jakt etter noe rent å ha på meg. Jeg innrømmer det gjerne. Jeg er en gris. På rommet mitt ser det ut som Al-Qaida har bombet en H&M-butikk og en IKEA-utstilling, for deretter å blande restene sammen med skitne tallerkner og brukt snørr-kleenex. Jeg rotet rundt i noen av kleshaugene på jakt etter rene truser og åpnet et par kommodeskuffer uten hell. Kanskje det lå noe rent i klesskapet?

«Du trodde ikke du skulle slippe unna så lett?» Jeg hørte stemmen hennes så fort jeg gløttet på døren til garderobeskapet. Føkk. Jeg har jo et speil på innsiden av skapdøren. Det hadde jeg glemt. «Det nytter ikke å rømme fra meg!»

«Hva kan et speilbilde gjøre mot meg?» Jeg merket at jeg hørtes enda mer spydig ut enn jeg hadde tenkt. «Du er virkelig dummere enn du ser ut til.» Hun gliste fra øre til øre.
Så begynte hun å rope: «Streikevakt! Streikemakt! Vi skal slåss mot speilforakt!» Hun marsjerte frem og tilbake foran meg, skrek og hoiet. «Stopp! Stopp med en gang!» Jeg fant truser, jeans og t-skjorte, luktet på et par sokker og halte dem på meg uansett hvor surt de stinket. «Jeg stopper ikke før du går med på kravene mine!» «Hør her! Jeg kan ikke være den eneste i verden med et deltids-speilbilde! Folk kommer til å tro jeg er sprø!» «Hah! Se hvordan folk reagerer på at du har et støyende og opprørsk speilbilde, du!»

Jeg visste hun hadde overtaket. Jeg løp ut av soverommet, tok stua i tre steg og snappet med meg jakke og husnøkler før jeg hev meg ut døra. Hun viste fingeren til meg og laget prompelyder fra speilet i gangen idet døren smalt bak meg. Den friske luften roet meg ned, men bare for noen få sekunder. Hun var i butikkvinduene, i lakken på bilene og i sølepytten utenfor oppgangen min. Hun laget ufattelig mye bråk. «Hei! Jeg er LIVE TORGERSEN! Vil du se på rumpa mi? Se, jeg har en finger i nesen!» Jeg la på sprang nedover Vogtsgate.

Hun var i alle vinduene på trikken som kjørte forbi. Hvis jeg gikk inn på trikken, ville jeg være fanget sammen med henne. Kollektivtransport var ikke noe alternativ; t-bane og buss ville være like fatalt. «Jeg har en valk på magen jeg er veldig flau over! La oss ta en kikk, dere!» Hun trakk opp genseren og viste flesket idet trikken fór forbi. Hun visste faktisk alt om meg, og nå sladret hun. Satan, jeg slet. Et øyeblikk var jeg redd for at hun skulle være med trikkevinduene ut av syne og gjennom hele byen. Så innså jeg at hun var litt som skyggen min: Hun var der bare når jeg var i nærheten og kunne speile meg. Kom jeg meg til et fullstendig speilfritt sted, var jeg trygg. Jeg stod stille og glodde i to sekunder, så beinfløy jeg til Sofienbergparken.

Teorien min stemte. Jeg satt meg under et tre og var endelig i fred. Det var en midlertidig løsning, men jeg kunne senke skuldrene i to minutter. Parken var nesten folketom, selv om det var en lørdags formiddag. Det var bare noen gutter som hang ved et av lekestativene, noen joggere og et par som luftet hunden. Andre mennesker. Jeg ble helt varm innvendig av å se på dem. Det var det jeg trengte. Jeg måtte betro meg til andre mennesker.

Hånden min fant mobilen i jakkelomma før jeg fikk tenkt meg om, åpnet tastelåsen med et «bip» og trykket «R» på telefonlista. «Ringer Reidar» stod det på skjermen. Selvsagt ringte jeg kjæresten. Hva skal man med kjærester hvis man ikke kan ringe dem når livet blir litt for absurd? «Hei?» «Hei!» Han svarte nesten med en gang, men ordene stoppet i munnen på meg. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle begynne. «Ja?» sa han. «Er det noe?» «Jeg sitter i Sofienbergparken. Har du lyst til å komme ut hit?» «Joda! Jeg er ute og trener nå, men jeg kan være der om et kvarter!» «Supert! Da ses vi!» «Ok, hei så lenge!» Så satt jeg stille et kvarter, med nervene i spenn. Hvordan skulle jeg forklare hva som har skjedd?

Jeg så ham lenge før han så meg. Han kom joggende i bare t-skjorta, svett og smilende. Jeg vinket så han fikk øye på meg og fikk han over til meg. Det var så godt å kysse svett mann at jeg nesten ble på gråten. Så redd jeg hadde vært! Ingenting er skummelt når vi er to. Jeg snuste ham i halsgropen og boret nesen ned i den bløte huden. «Så glad du var for å se meg!» lo han. Jeg så opp, og der var hun. Hun rakk tunge til meg midt i pupillen hans, gliste og vinket. Hun var i øynene hans.
Før jeg visste ordet av det, hadde jeg revet meg løs og løp tilbake mot leiligheten.

«Live! Liiive!» Reidar skrek etter meg. Jeg snudde meg ikke. Jeg ignorerte alle sprellene hennes på vei opp gangen, rev opp døra og hastet inn på badet. Jeg kunne sikkert tatt oppgjøret med et hvilket som helst speil, men det virket riktig å gjøre det der det hele begynte. Hivende etter pusten, med slim og blodsmak i munnen kjente jeg at svetten piplet frem. Jeg snudde speilet med den blanke siden frem og blikkene våre møttes.

Hun lo. Det var en glad og ertende latter. «Hold deg unna kjæresten min!» Jeg sa det uten å tenke, floskler kommer gjerne av seg selv. «Det kan jeg godt. Hvis du virkelig vil ha en kjæreste uten et speilbilde i øynene. Vil du stirre inn i sorte, døde hull?» «Nei, men jeg vil ikke se deg danse Macarena der, heller!» «Da får du betale meg skikkelig!» «Hør her:» sa jeg. Jeg rettet opp ryggen, senket skuldrene og så rett på henne.

«Jeg kan ikke betale deg. Jeg skjønner det er forferdelig å være slave av mine bevegelser hele tiden, men det er ikke jeg som har bestemt at det skal være sånn. Jeg kan ikke noe for det, og det er urettferdig at jeg må legge om livet mitt på grunn av noe som ikke er min skyld. Jeg kan ikke betale det hvite ut av øyet for å få sminket meg! Jeg kan ikke slutte å speile meg på søndager! Du må ta til fornuft!» Hun ble stille et øyeblikk. Så steg sinnet opp i henne som rød saft i en mugge. Det nådde øynene hennes og jeg rygget bakover.

«Tror du at vi blir kvitt undertrykkelse ved at du synes synd på den du undertrykker? Når livet ditt tråkker på livet mitt, hjelper det ikke en dritt at du «forstår». Skal ting bli annerledes, må det bety færre privilegier for deg. Ja, du mister makt, og ja, det er ubehagelig. Jeg kommer til å tvinge deg til å gi opp de privilegiene du har hatt.» Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg prøvde å se for meg et liv der jeg timebetalte speilbildet mitt. Jeg prøvde å se for meg hvordan jeg skulle forklare det til andre.
Det gikk en krusning over bildet i speilet, som en signalfeil på et gammelt fjernsynsapparat. Det ble snø og flimmer i kanten av speilet.

«Hva skjer?» spurte jeg. Speil-Live var kritthvit i ansiktet og så ut som om hun lette etter et sted å rømme. Det dukket opp en skikkelse i grå uniform ved siden av henne. Hun hylte som besatt. Uten å foretrekke en mine, tok skikkelsen opp en liten fjernkontroll av lommen, siktet på henne og «skrudde av» lyden hun laget. Hun hulket og hylte så ansiktet ble helt fordreid, men det kom ingen lyd.
Jeg stod og så på meg selv skrike, på at noen tok på meg håndjern og førte meg bort. Det kom flere grå skikkelser i uniform. En gikk frem til speilet og henvendte seg til meg. Stemmen var kjølig og litt metallisk:

«Speilbildet Deres er defekt. Vi beklager bryderiet det har skaffet Dem. De kommer til å motta et nytt innen få minutter, uten ekstrakostnader. Igjen, vi beklager det inntrufne.» Det var mye jeg ville si, spørsmål og protester vellet opp, men de forsvant før jeg rakk å si noe annet enn «Vent!» Speilet var helt tomt. Jeg stirret inn på mitt eget tomme bad. Hodet mitt var like tomt.

Hendene hennes var det første som kom til syne, så omrisset av kroppen, deretter fjeset og til slutt hele henne. Hele meg, for hun hadde mine klær, min hårfrisyre, mitt jagede ansiktsuttrykk. Jeg løftet hånden og speilbildet fulgte bevegelsen perfekt. Jeg reiste meg fra dosetet. Hun reiste seg samtidig. Vi var helt synkronisert. Da jeg begynte å gråte, gråt hun også.

———-
Hang du med så langt? Yay!

Mandag 16. juni 2008

This is just to say…

Jeg har
levert
førsteutkast
til forlaget

(og dere
er sikkert
lei å av å
høre det nå)

Tilgi meg.
Det var fantastisk.
Så søtt.
Så kaldt.

- Til ære for William Carlos Williams