Arkiv »
Arkiv for kategorien ‘Litterariteter’
Lørdag 14. februar 2009
Mitt hjerte er et syrebad,
en motorsag, en hovedstad,
en racerbane full av blod,
en muskelknute uten ro.
Jeg hører muskelknuten er
min guide til valg av hjertenskjær,
en kroppsdel jeg må lytte til –
min manual i «god & snill».
Vi snakker om det som et skap,
et lagerrom for håp, for tap,
for gamle flammer, sorg og tro-
det stedet Jesus helst vil bo.
Det fins et hjerteideal,
en klar, men svært abstrakt normal:
En stor, lett pumpe full av sjarm,
ren, god og -akk- så hjertevarm!
[...her kommer det en overgang etter hvert...]
Ok, jeg finner stetoskop.
Nå skal jeg lytte og bli klok.
Og hjertet svarer på et blunk:
«Ka-dunk, ka-dunk, ka-dunk, ka-dunk!»
Mitt hjerte er et trommeskinn,
en metronom, en virvelvind,
men ingen indre ledestjerne:
Det er en muskel, ingen hjerne.
Søndag 8. februar 2009
Internett, åh, Internett. Du finner så mye fint til meg. Idag var det dette dystre alfabet-diktet som tar for seg de intressante dødsfallene til 26 små barn. Det er skrevet og illustrert av Edward Gorey i 1969 og ble utgitt som billedbok under navnet The Gashlycrumb Tinies. Fordi vi alle trenger en dose nusselig, makaber versekunst:
Onsdag 14. januar 2009
Cox har skrevet et nydelig innlegg om bipolaritet i bloggen sin. Gå og les det. Det er nemlig hovedbudskapet i dette blogginnlegget. Resten av denne teksten er en digresjon, skjønner du. Cox skriver nemlig at Winston Churchill var bipolar. Heh, tenkte jeg. Bipolar statsminister.
Opplysningen om Churchill fikk meg til å lete litt etter andre bipolare berømtheter. Jeg fant overraskende mange. Det underholdende er at listen min over favorittforfattere fra perioden jeg var mest emo er nesten fullstendig overlappende med listen over forfattere man vet eller mistenker at har vært bipolare.
Jeg nevner i fleng:
- Virginia Woolf
- Sylvia Plath
- Charles Baudelaire
- Francis Scott Key Fitzgerald
- John Keats
- Edgar Allan Poe
- August Strindberg
- Lord Byron
- William Faulkner
- Mark Twain
- Charles Dickens
- Samuel Taylor Coleridge
I tillegg har alle fra kjente skuespillere som Jim Carrey og Robin Williams til folk som Tim Burton og Kurt Cobain fått diagnosen. Bare for å ha det klart: Jeg tror ikke på at bipolare er mer kreative og nyskapende enn andre. Jeg tror heller at det er lettere å få til det du har lyst til å gjøre når du er bipolar og kreativ enn når du er bipolar og finansmegler in spe.
Som bestevenninnen sa til meg da jeg hadde malt brennmaneter med kjærlighetssorg (Ohno! The burning love!) førtiåtte timer i strekk: «Det er godt du ikke er bedriftsleder.» Samtidig gir listen over kjente personer med bipolar lidelse en god følelse å lese. Når du møter kjipe fordommer mot psykiske lidelser er det kjekt å vite at du er i samme klubb som Munch og Beethoven.
Du kan jo lete etter favorittkjendisen din i et par av disse listene?
Fredag 2. januar 2009
Kultursidene i ulike aviser vender stadig tilbake til «innvandrerromanen». «Nå må noen skrive den store innvandrerromanen!» «Vi venter på den store innvandrerromanen!» og «Er dette den store innvandrerromanen?»
Jeg tenker at hvis du skal “lese” én bok om innvandring, så må det være denne. The Arrival er fantastisk. Shaun Tan har laget en nydelig, ordløs fortelling om det å være helt ny et fremmed sted. Hendelsene er beskrevet i vakre, detaljerte bilder og det er ingen dialog.
Boken er et praktverk, og gir begrepet «Show, not tell» en helt ny betydning. Det beste med at boken er uten tekst, er at den kan leses av alle, på alle språk uten barriere, uten forflyttningen i betyning en oversettelse betyr. Det er en bok om å være fremmed, fortalt i et språk alle kan forstå.
Jeg kan ikke bare beskrive, jeg må vise også.
Her har vi stedet hovedpersonen rømmer fra:
Slik ankommer han det mystiske, fremmede landet:
Her forhandler han om opphold. Det er ikke enkelt.
Historien finner sted i et svært vakkert, svært fremmed land.
Kjøp The Arrival, eller Ankomsten, som den heter på norsk. Det er en vidunderlig billedreise om fremmedgjøring. Tro meg, dette er den ene tegneserien du bør få med deg i 2009. Den burde vært pensum for alle som vil vite noe om det å være fremmed et sted, uansett når og hvor.
Torsdag 25. desember 2008
Gamle mennesker dør. Som Anne Cath. Vestly. Jeg forventet det. Hun var en synlig forfatter. Jeg hadde sett henne eldes gjennom NRK-arkivet. Idag fikk jeg vite at Harold Pinter hadde dødd julaften. Pinter er en usynlig forfatter i hodet mitt.
Når jeg tenker Pinter, ser jeg Stanley i The Birthday Party spille tromme på scenen. Jeg ser ikke for meg fjeset til forfatteren. Jeg hører personene i stykkene hans skrike til meg fra et indre bibliotek. Da synes jeg det er litt frekt å *plopp!* bare bli borte. Jeg har ikke vendt meg til å tenke på deg som et menneske, Harold Pinter. Det at du har gått hen og dødd har gjort at jeg har tilbragt første juledags formiddag med å lese om deg.
Jeg er motstandere av å forholde meg til bøker som verk skrevet av enkeltpersoner. Jeg får mageknip når professoren min i nordisk litteratur begynner å fortelle om hvordan Jørgen Moes barndom preget tekstene hans. Jeg gir bleng i om poeten hadde tuberkulose mens diktet ble skrevet. Venstreradikal? Høyreradikal? Når det kommer til bøker, bryr jeg meg ikke.
Om personen jeg er mest enig med i hele verden skrev en roman, ville den ikke interessert meg med mindre den var bra. Om personen jeg var minst enig med i hele verden skrev verdens beste roman, ville jeg fremdeles likt den, selv om vedkommende ellers mente at fattige mennesker er late, at det er en menneskerett å kaste søppel og at alle damer egentlig trenger deng for å høre på mannen sin.
Kort sagt: Forfatterbiografier er sjelden nyttige for å forstå litteraturen forfattere har skrevet. Bøker er sjelden nyttige for å forstå forfatteres liv. Som André Bjerke skrev om Ibsen: «Tenk at en mann som skrev så tennende, har levet så utrolig lite spennende!»
Likevel – det er fint å oppdage at en forfatter som i mitt hode utelukkende har vært navn på en forside har vært en knakende fin fyr. Det endrer ikke hvordan jeg leser The Homecoming, men det kjennes godt når jeg lager min egen, interne nekrolog en julemorgen.
Harold Pinter fikk nobelprisen i 2005 og benyttet taletiden sin til å gjøre det klinkende klart at Tony Blair var en massemorder og at hele Storbritannia burde stilles for menneskerettighetsdomstolen. Jeg må smile av sånt. Det er knapt tre år siden, og jeg ser for meg den sure, gamle mannen som brukte tiden sin i rampelyset til å gi verden så hatten passet før han tok kvelden. Det er noe med blandingen av banebrytende kulturinnsats og politisk aktivitet som får meg til å forelske meg litt.
Takk for en fin morgen, Harold. Hvil i fred.
Lyst til å lese noe av Pinter og lurer på hvor du skal begynne?
Du finner full bibliografi her. Jeg anbefaler The Birthday Party, The Homecoming og radioteaterstykket Voices, men det meste er av interesse.
Tirsdag 18. november 2008
Jeg tenkte jeg skulle snakke litt om babyen min i kveld. Den er så bitteliten, ennå. Jeg har nemlig ikke skrevet de 2000 ordene om dagen jeg planla (sorry, Nano. Avisene tok så mye tid en stund), og den er mikroskopiske 40 sider kort. Og likevel – jeg tror vi er forbi det kritiske, litterære spontanabortstadiet. Den vokser i hodet mitt når jeg løper tur. Den vokser i magen min når jeg står i dusjen. Den sparker plutselig mens jeg egentlig skal skrive noe helt annet.
Historien er uferdig. Figurene blir til mens jeg skriver dem. De er våte, ustøe og kalvbente, men de er mine. Jeg har famlet etter dem i et stort, innvendig kaos og rensket dem for selvbiografisk grums og mennesker jeg kjenner. De skjelver på papiret, de stavrer som nyfødte kalver og sover nesten hele døgnet.
Misforstå meg rett: De skriker, også. De trenger stell og pleie for å klare seg i den kalde, uferdige boken. Jeg elsker dem uten hemninger, uten forbehold, uten betingelser. «Du er min hovedperson, derfor elsker jeg deg». Simple as pie. Jeg lager fan art til min egen fortelling, og bysselaller romankarakterene hver kveld.
Jeg aner ikke om noe forlag vil ha den når svangerskapet er over. Det kan jo hende at den kommer til verden og mangler noe helt vitalt. Da skal jeg putte den på bloggen og kalle den min «special needs-roman». Ja, det er en fin visjon: Får den ikke bo i perm, slik som storesøster Jenter som kommer, så kan den bo på Internett sammen med mammaen sin.
Mandag 10. november 2008
Krigen i afghanistan slutter ikke i dette tiåret, og USA sliter med å få vervet nye soldater. Det politiske presset hjemmefra går på fortsatt krig, samtidig som det blir ramaskrik hvis så mye som én soldat mister livet. Hvordan løser man den motsetningen? Man får Pentagon til å utvikle masse fjernstyrte supervåpen som beskytter soldatene i tillegg til å være ekstremt dødelige, og legger seg på en linje om at det bare er å mose sivile så lenge ingen amerikanske soldater dør. 
Videre leier man inn alle markedsføringsekspertene fra Cola og gir dem i oppdrag å selge livet som soldater til ungdommen. Vips – så er du ikke lenger helt hvis du er ved fronten- du er en selvstendig livsnyter på jakt etter «peak life experience». Soldatene får sprit, sex og masse rock’n'roll, og drar på tokt med adrenalinsrush som mål, ikke for å «redde verden».
Dette er plottet i den fantastiske tegneseriesatiren Army@love som kom i 2007, og er en slags blanding av serier som Preacher og Transmetropolitan blandet med Doktor Strangelove og Apocalypse Now. Fremtidsparodien deres er besnærende og skremmende på en gang: Takket være nye antidiskrimmineringslover har utviklingshemmede og bevegelseshemmede like stor rett til å være soldater som alle andre, og vi følger historien om Beau med Downs Syndrom og hans spesielle millitærkarriere.
Muslimene har fjernet alt pratet om «skyld», «tilgivelse» og «ære» i Islam, og istedenfor lagt seg på en buddhistisk selvutviklingslinje, der du dekker deg til med burka som et ledd i individuell frigjøring og personlig velbehag. Dette er for at religionen skal kunne spre seg i vesten – og i tegneserien fungerer det. Vi følger sukksessfulle, plastisk opererte forretningskvinner som ikler seg burka som en del av identiteten sin.
Det er ingen helter eller skurker i Army@love, selv om fortellingen tidvis vil narre oss til å tro det. Alle er utro, alle lyver, alle selger informasjon til Nord Korea og alle kommer til å backstabbe deg i siste øyeblikk. Serien syder av svart humor, og du får alle fordommer du måtte ha bekreftet og avkreftet om hverandre. Selvfølgelig er den eldgamle, muslimske bestemoren et teknologigeni. Selvfølgelig blir gutta som kaller seg «Generation pwnd» rundlurt av en eldre herremann uten datakunnskaper.
En av de mest realistiske og underholdende politiske satirene jeg har lest på lenge. Det har kommet ut to bøker i serien, og finnes på Outland nær deg.
Søndag 19. oktober 2008
Mye av oppveksten min gikk med på å skrive fanfiction. Det første seriøste forsøket mitt er fra jeg var seks år gammel og akkurat hadde fullført Rudyard Kiplings Jungelboken. Jeg likte ikke slutten av den siste novellen, jeg syntes den hang i løse luften og tenkte noe i rettning av «Kipling, Kipling. Hvordan kunne du finne på å utgi en bok som ikke er ferdig?» Så hentet jeg en stilbok og en kulepenn og satte meg ned for å fullføre klassikeren. Senere var dette et rituale jeg gjentok ved nesten alle bøker og tegneserier jeg fikk dilla på.
Først var det Fantomet. Jeg var åtte år og hadde bestemt meg: Når jeg ble voksen, skulle jeg skrive Fantomet-historier. Alle fortellingene i Fantomet-bladene var så like, og det var så mange ting jeg skulle ønske skjedde, at jeg forstod at den eneste måten å løse problemet på, var å skrive dem selv. Hva ville skjedd om General Worubu virkerlig møtte Den Hemmelige Kommandanten? Hva om Fantomet ble sykmeldt og Sala måtte ta på drakten og steppe inn?
Det var så mange historier de ikke hadde fortalt med hovedpersonene jeg likte, og hersens Lee Falk og kollegaene hans insisterte på at hver eneste Fantomet-historie handlet om at et forskerteam dro til Bengals jungel for å finne en skatt, og at alle i teamet utenom den søte jenta viste seg å være banditter. Hva gjorde Fantomet under andre verdenskrig? Burde han ikke banket Hitler? Slike historier skrev jeg. Jeg tegnet kart over hodeskallegrotten og plasserte essensielle rom som hybelkjøkken og toalett – fordi menn i trikot umulig kan dra ned kondomdrakten for å drite i jungelkrattet, og moret meg med å skrive historier som «Problemet som oppstod da det 20. Fantomet fant ut at han foretrakk menn.»
Utover barneskolen fikk fortellingene mine et publikum, og jeg utviklet et komplisert nettverk av crossover-historier med et Star Wars-Star Trek-Harry Potter-Dickie Dick Dickens-James Bond-Robin Hood-Ronja Røverdatter-Clueless-Step by Step-persongalleri. Jo flere ting vi leste, jo flere typer figurer hentet jeg ut og la til i den gigantiske historien, som strakk seg over kladdebok etter kladdebok. Å kunne blande alle figurene vi hadde lyst til å lese om gav uante muligheter. Hva med historier med utgangspunkt i at alle slemminger i alle bøker og tegneserier vi hadde lest slo seg sammen og laget en virkerlig skurkeklubb? Lex Luthor, Voldemort og Tengil måtte ha masse å snakke om.
Problemet oppstod i løpet av ungdomskolen. Det gikk opp for meg at om jeg skulle late som om jeg var en veslevoksen poet og forfatterspire, kunne ikke 90% av alt jeg hadde begått av skjønnlitteratur være av typen «Den gangen Darth Vader adopterte en kattunge i skjul for Emperor Palpatine». Jeg hadde ikke funnet på figurene selv, jeg skrev juksefortellinger. Det var først senere at jeg skjønte at å skrive fan fiction er som å kopiere bildene til en kunster du liker veldig godt.
Arbeidet ditt bedømmes ikke etter om du fant på et nytt og orginalt design selv, men på hvor flink du er til å kopiere. Philip Pullman sier at du blir forfatter når du irriterer deg over at en historie ikke finnes og setter deg ned for å løse problemet med penn og papir. Fan fiction oppstår når du likte boken du leste så godt at du ikke kan la være å dikte videre på den. Det er en grunn til at jeg fremdeles har Harry Potter-fan fiction på pc’en min: Det var litt for langt mellom hver bok, og å skrive fortsettelser var én måte å slå ihjel ventetiden på.
Jeg sluttet å skamme meg over å ha skrevet masse fan fiction av to grunner: Det ene var Internett, som bugner over av fantastisk fan fiction og fan art om de mest absurde temaer, det andre var oppdagelsen av at det fantes store kvalitetsforskjeller innen fan fiction også. Det var ikke slik at det fantes mange som hadde skrevet historier om Harry Potter der ute; det fantes mange som hadde skrevet virkerlig elendige historier om Harry Potter der ute. Jeg laget denne listen i dagboken min etter å ha gått på fan fiction-oppdagelsestur i 2006 en gang:
Du vet du leser forferdelig fan fiction når…
- Hovedpersonen i fortellingen er Harry Potters ukjente søster, Dumbledoores adoptivdatter, drage-animagus, parselmouth, Sirius Black’s hemmelige elsker, besteveninnen til Draco Malfoy og den eneste virkerlige utfordreren til han du ikke skal si navnet på.
- Novellen begynner som en Star Trek: Nex Generation-fortelling, men Q dukker opp etter en halvside og flytter hele Enterprise til «A long time ago, in a galaxy far, far away…» og det neste som skjer er den store Ewok-invasjonen.
- Du møter plot av typen: «Den gangen alle figurene i Naruto måtte gå til psykologen», «Darth Vader- back in High School» og «Seksualundervisning på Hogwarts.»
- Det er helt logisk at Hagrid og Hermione har en dirty BDSM-aktig relasjon som involverer å gjøre skogvokteren…stueren.
- Du får vite «hemmeligeheter» om den seksuelle adferden til raser som vampyrer, alver, engler og svært kjekke romvesner som alltid går på at de er superelskere med konstant ståkuk og et libido som strekker seg langt ut i evigheten. Ja, den hete vampyrmannen simpelthen må pule og dere er alene i et parallellunivers hvor tiden står stille. Oh-oh.
Noe av det mest underholdende med å lese store mengder fan fiction på Internett, er at deler av det er svært overlappende med folks seksuelle fantasier. Et fenomen som går igjen hele veien er at to mannlige karakterer som er rivaler, uvenner og bitre fiender i boken, spillet eller filmen fan fiction-forfatteren tar utgangspunkt i bare gjør dette for å dekke over en lidenskapelig forelskelse og at alt de egentlig vil er å overmanne hverandre på et offentlig toalett nær deg. Det overrasker deg antageligvis ikke at Harry og Draco har et godt øye til hverandre, eller at Han Solo og Luke Skywalker ender opp med å gjøre unevnelige ting i lasterommet på Millenium Falcon…
Jeg tror at å få skrevet masse klønete, overseksualisert, fantastisk fan fiction basert på bøkene sine er et av de største komplimentene en forfatter kan få: Noen elsket boken din så mye at de måtte skrive mer av den. Eller- i en del tilfeller: Noen fant persongalleriet ditt så tiltrekkende at de måtte basere sexfantasiene sine på det… Det er en tidvis absurd, men svært levende kjærlighetserklæring til litteraturen, en undergrunn der etablerte figurer lever sitt eget liv.
Lørdag 18. oktober 2008
«Les denne og bli glad» sa bokterapeuten til meg etter at jeg hadde tilbragt en lang høstkveld sammenkrøpet i lenestolen hennes foran en knitrende kamin. Vi hadde drukket mange liter brus, satt til livs flere liter is og snakket om alt fra Fedra til fanfiction. «Ok,» sa jeg. «Hva er det?» «Det er den perfekte kjærlighetshistorie.» Jeg ble litt overrasket, siden bokterapeuten og jeg ikke er så glad i kjærlighetshistorier, generelt sett. Ikke noe galt med romantikk, men det står ikke øverst på leselisten.
«Det er en realistisk utopi, en bok om hvordan verden burde være og hvordan den er i ferd med å bli» fortsatte bokterapeuten. Jeg tok Boy meets boy hjem og var lykkelig i nøyaktig tre timer. Ikke rolig-leselykkelig, men jeg-har-en-av-disse-drømmene-der-jeg-kan-fly-lykkelig.
Jeg tenkte jeg skulle dele litt av den lykken med deg.
Boy meets boy har ikke et komplisert plott. Den er bygget rundt den klassiske klisjéen «gutt møter jente, gutt mister jente, gutt blir sammen med jente til slutt», bare at det er Paul som møter Noah, Paul som mister Noah og Paul som blir sammen med Noah til slutt. Det deilige med boken er at det ikke er noen stor intrige at Noah og Paul er gutter som liker gutter. David Levithan har skrevet en bok der det å være homo er like naturlig som det å være hetero, lesbisk, bifil, trans eller dragqueen, samtidig som han bruker og leker med klisjéene fra alle high school-filmer og vanlige tenåringsromaner.
Handlingen i romanen er satt til en liten, ikke navngitt by i USA der legning og kjønnsidentitet ikke spiller noen rolle. Småhistoriene ved siden av hovedplottet gir en ramme som forteller om et svært mangfoldig og inkluderende samfunn. Pauls beste venn, dragqueenen Infinite Darleen, har det problemet at hun både er homecoming queen og stjernen på skolens guttefotballlag. De andre dragqueenene ser ned på henne fordi hun løper rundt i søla og brekker negler, mens gutta på fotballaget er bitre siden de har en heit dame på fotballaget, de får henne bare aldri til køys.
Når Paul og Noah har sin første date sammen, treffer de på en avdeling av Joy Scouts. «Vent,» sier Noah. «De kalles vel Boy Scouts?» Paul forklarer at de pleide å ha Boy Scouts før, men så fikk de beskjed om at ledelsen på landsbasis ikke godtok homser i rekkene sine, så dermed kuttet troppen båndene til hovedorganisasjonen, byttet navn til Joy Scouts og fortsatte som før.
I tillegg til å være sprudlende, varm og lettlest, er Boy meets boy den perfekte, skeive kjærlighetshistorie. Det er befriende lesning etter utallige bøker som handler om at det er stress å være homo. Det er ikke noen konflikt rundt at det er to gutter som er glad i hverandre, det er konflikter rundt hendelser som at Paul kysset flere gutter enn han planla.
David Levithan kaller boken sin «A dippy happy gay teen book.» Det oppsummerer godt. Kjøp den, og unn deg latter, tårer og flyvende lykkeflølelse.
Søndag 12. oktober 2008
Du trenger jo ikke stå opp tidlig på morgenen for å høre meg lese kåseri i Mellom Himmel og jord på P1. Den er sluppet på podcast! Jeg høres skummelt søtladen ut. Og stakkato. Og veslevoksen. Og…ja.
Hør den her. Jeg kommer inn fra 22.40, hvis du ikke gidder å høre intervjuet med satanisten og healermannen fra Trondhjæm tidligere i sendingen.
Liv
Anne 
Ole M
Frøken Makeløs
Carina Alice Bredesen
Cecilie
placebo 
Valk
EliseT 
Ingrid 
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
