Arkiv »
Arkiv for kategorien ‘Litterariteter’
Mandag 9. november 2009
Du har antageligvis lyst til å registrere deg på Bokelskere.no. Det er et nettsamfunn og diskusjonsforum bygget opp rundt det å elske bøker.
Det er litt twitter-aktig i den forstand at man kan følge hvem som helst, men det har en egen sjarm, siden de du velger å følge gjerne er dem med de mest spennende bokhyllene (c;
I tillegg er det hvertfall deilig for obsessive-compulsive-Virrvarr å få sortere bokhyllen sin digitalt… Vi sees!
Fredag 30. oktober 2009
Jakob Arvola drodler litt rundt verdens fineste ord. Jeg har hatt dette diktet av Geir Gulliksen på hjernen en uke, og det handler nettopp om fine ord og ordlek. Så – et assosiert blogginnlegg. Etterpå kan du gi dine fineste ord til Jakob. Enjoy:
Ordet du søkte på finnes ikke i ordboken, står det
når jeg søker på «oblivion» i en norsk ordbok
Jeg trodde ikke at det skulle stå der, men ønsket
likevel at det skulle finnes et ord for glemsel
som høres ut som en jordfrukt, en sjelden løk
som vi skulle spise sammen, en kveld
med hvert vårt glass kaldt vann eller kald vin
skulle vi dele en oblivion, spise den helt opp
Du ville tilby meg den siste biten og jeg skulle
si: nei, ta den du, jeg har fått alt jeg trenger
Etterpå kunne vi endelig se på hverandre med
en form for likegyldig velvilje, hadde jeg tenkt
Søndag 18. oktober 2009
Det er på tide å skrive nå. Å la selvkritikken slippe taket som størknet skolelimflass fra barnefingre. Det er på tide å svømme ut i språket, selv om det er alt for kaldt til å begynne med.
Det er på tide å miste pusten mellom ordene. Det er på tide å nesten drukne i litteraturen og skrive videre av ren selvoppholdelsesdrift. Det er på tide å myrde og skape. Å ikke gi opp.
Det er på tide å skrive nå.
Fredag 16. oktober 2009
Igår var jeg på slippfesten for nyeste nummer av Prosa sammen med klassen min fra Sakprosaskolen. Festen startet med en debatt om forholdet mellom fakta og fiksjon, med utgangspunkt i Fløgstad-debatten i sommer. Jeg syntes debatten var helt åkei, ikke veldig nyskapende, men åkei.
Etterpå skjønte jeg at store deler av klassen ikke hadde skjønt bæret. Og det gikk opp for meg at diskurs, virkelighetseffekten, litteraritet, dobbeltkontrakten og Roland Barthes faktisk er fremmedord for de fleste. Det er et internt stammespråk som ikke snakkes av de aller fleste.
Og det er dette stammespråket du utdanner deg i når du blir litteraturviter. Så – til deg som sliter over Paul De Man og Arne Melberg: Du får bruk for det. Du kan skjønne de interne diskusjonene i skriveland.
Tirsdag 13. oktober 2009
Er du elev på videregående og bruker norskverket Spenn? Er du lærer på videregående og underviser i norskverket Spenn? Da kommer du til å undervise i meg om ikke så lenge!
Nærmere bestemt: I mitt kapittel om tegneserier og mine tegneserie-eksempler. Det er også mulig du kommer til å undervise i kapittelet mitt om blogging til samme læreverk.
Til alle dere andre som ikke går på vgs: Cappelen Damm har Spenn som digitalt læreverk, så dere kan lese det på Internet.
(Og til dere som lurer: Dette er ikke Årets Bokprosjekt. Det er et litt mindre prosjekt, men fortsatt veldig artig!)
Fredag 9. oktober 2009
Det er rart med forfattere man først og fremst kjenner via blogger. Du har ikke alltid lest det de har skrevet og utgitt, men du har lest så mye annet de har skrevet, du har lest diktene som ikke kom med i boka du vet ble utgitt, du har lest om den slitsomme prosessen med det var å komme på trykk og du har lest om de spede spirene til nye bøker.
Tarald Stein er en sånn. Jeg har et sterkt bilde av skribenten Tarald før jeg plukker opp boka hans. Det har ikke så mye å si for hvordan jeg leser boka, men det har mye å si for hvorfor jeg valgte å lese boka i utgangspunktet.
Jeg leste boken til lunsj. Det er sjelden jeg leser diktsamlinger i ett strekk. Jeg er en av dem som alltid har en diktsamling i vesken, som slår opp på en tilfeldig side og slurper i meg før jeg legger fra meg boka igjen.
Romaner må liksom ha en viss tid sammen med deg, og så er det slutt. Diktsamlinger varer.
Likevel – Framandkar var litt annerledes. Det er en liten, hvit bok med åtti små dikt. Diktene kan leses hver for seg, men de har en slags driv som gjør den til en poetisk pageturner.
Før jeg begynte å lese, så diktene nesten litt beskjedne ut. De tok så lite plass, de hadde så mye luft rundt seg. Den følelsen forsvant da jeg begynte å lese. Det er lavmælte, intense dikt, der hvert utsagn gjerne har trippelbunn.
Tematikken i Framandkar er transseksualitet – eller nærmere bestemt: Et forsøk på å beskrive det å være en mann i kvinnekropp fra innsiden for oss som ikke kan skjønne hvordan det er «å ha to kjønn i kraniet/et for fortid/et for framtid», annet enn som et tankeeksperiment.
Diktene er likevel mye større enn tematikken. Hvert enkelt er rett og slett en oppvisning i godt, poetisk håndtverk, og fremmedgjøringen, fortvilelsen og møtene med psykiatrien som Tarald beskriver er noe mange flere kan kjenne seg igjen i. Selv om Framandkarens historie er fremmed for de fleste av oss, er følelsen av å være fremmed noe allment.
Når jeg leser, tar jeg alltid notater om hva jeg føler jeg som skribent kan lære av det jeg har mellom hendene. Det var tre ting som jeg merket meg spesielt med Framandkar:
- Å fatte seg i svært innholdsmettet korthet.
- Å bruke oppsettet på diktene svært bevisst.
- Å vri på lekne ordspill for å få mer betyndning inn i få settninger.
Jeg skulle gjerne gitt noen eksempler her, men jeg sliter med å få til formatteringen riktig på bloggen, så jeg har ikke lyst til å gjengi dikt og dermed fjerne den delen av diktene som ligger i oppsettet.
Jeg nøyer meg med å publisere et par av diktene der oppsettet ikke er så komplisert:
Om morgonen vaknar eg
med bankande kjepp
mot døra til røynda
som om han trur
han finst
Slik drakan vakner i ei hole
der ingen ser
der ingen er
Teiknar meg sjølv
ein fyrstikkmann alltid på nippet
til å ta fyr
ta form
bli til
Oppsummert? Boka er sart og kortfattet, sterk og stilsikker. Det eneste jeg har å utsette på den, var at jeg ikke fikk den langdryge, oppstykkede leseopplevelsen jeg liker fra diktsamlinger. Igjen – det er et luksusproblem. Jeg synes du bør fange deg et eksemplar.
Onsdag 7. oktober 2009
Det fine med å skrive ut notatbøker er at man leser gjennom dem og blir overrasket over hvor mye rart man har lirt av seg de siste månedene.
Noe av det jeg fant, var resultatene fra eksperimentet: «Hva hvis Derrida hadde vært hiphop-artist?» Jeg tenkte jeg skulle dele galskapen med dere.
Det er en artig tekst, men mangler en del for å bli en skikkelig raplåt. Det mest opplagte er at den skulle hatt høylydt kritikk av alle filosofer og litteraturkritikere han ikke likte. Litt real strukturalist-mobbing, og noen stygge karakteristikker av Harold Bloom, f.eks.
I tillegg mangler den banning. På den andre siden har jeg kommet frem til at Derrida antagelig ikke visste så mye om hip-hop uansett, og at om han hadde gjort det, ville han sikkert vært tilhenger av sjangerbrudd.
PS: Har du ikke noe forhold til denne Derrida? Da kan jeg berolige deg med versemakeriet under også fungerer som et lynkurs i mannen som blir sett på som Darth Vader i litteraturteoriland ^_^
Hvis Derrida var hip-hop-artist:
Jeg har en teori
om dette skriveri:
Det troløse språket
kanke si det du vil si:
Det du vil kommunisere
kan ikke teksten absorbere
Du kan ikke kontrollere
hvordan lesern tolker tekst.
Skriving er som hviskeleken:
Alt du mener blir fordreid.
Du blir misforstått og feillest,
du blir misbrukt, du blir eid.
Diktet, boken, leserbrevet
er en skute i en storm.
Lesern mottar den som drivved.
Overgangen er enorm.
Ikke stol på den avisen!
Ikke stol på litteratur!
Troen på «den sanne mening»
er et svært begrenset bur.
Ikke stol på dette språket –
og stol sletts ikke på meg!
Jeg kan ikke si deg noe.
Jeg kan bare lure deg.
Og her møter vi problemet med min kjære teori:
Hvis den stemmer kan du ikke skjønne hva jeg ville si.
(Litt vel paradoksalt?
Slapp av, det er heelt normalt!)
Derfor:
Har du skjønt meg, tar du feil.
Har du misforstått meg: Bra!
Det var alt jeg ville si!
Peace & Love fra Derrida.
Jess, jeg gjør mye fint på fritiden.
Fredag 4. september 2009
Har du et forhold til Seth Godin? Han er strengt tatt idéspreder. Opprinnelig har han skrevet mye om markedsføring og den nødvendige endringen i markedsføring som har skjedd pga Internet.
Noen kjente Seth Godin-begreper:
Purple cow:
Brune kuer er kjedelige. Lilla kuer legger du merke til, tar et bilde av og forteller vennene dine om. Er produktet ditt en lilla ku, behøver du ikke klistre plakater over hele byen for at noen skal legge merke til det.
Permission marketing:
Ingen liker spam. Ingen stoler på spammere. Du må ha tillit og tillatelse fra folk for å sende dem reklame som faktisk kan påvirke dem. Å sende ut store mengder reklame uten lov fører ikke til salg i en verden med spamfiltre.
Meatball Sundae:
Når noen tar to gode idéer og blander dem på en lite heldig måte. Iskrem med kjøttboller er ikke bra, selv om kjøttboller og iskrem fungerer hver for seg. Pass på at du ikke blander to gode ting som smaker vondt sammen neste gang du vil formidle noe.
Om Tribes:
Jeg burde egentlig skrive en skikkelig bokanmeldelse av Tribes, men det er vanskelig. Jeg kommer til å holde meg mer til de generelle idéene i boka.
Godin har ikke skrevet fagbok i tradisjonell forstand, han har skrevet et inspirerende foredrag uten PowerPoint og puttet det i bokform.
Boka er knapt hundre sider lang, er lest på et par timer og føles som et langt, velskrevent blogginnlegg på papir. Ta en kjapp kikk på Seths blogg for å skjønne skrivestilen i boka.
Du får ingen oppskrift på hvordan gjøre noe, du får noe idéer og eksempler. Tribes er en idéspreder, ikke en avhandling.
Konseptet bak boka er at Internet gir oss verktøyene til å kommunisere og organisere på tvers av geografi og kultur. Vi kan spre ting raskere, knytte oss tettere sammen og sammarbeide bedre.
Det er bare én ting Internet ikke alltid har: Deg og meg som bruker verktøyene på en bevisst måte for å lage bevegelse.
Ledelse vs styring:
Tribes handler først og fremst om ledelse. Godin mener det er viktig å skille mellom det å lede noen og det å styre noen. Å lede noen er å reise seg opp i forsamlinger, lage planer for hvordan sette idéer ut i livet og invitere folk til å være med å følge dem.
Å styre noen er å bestemme hva de skal gjøre, hvordan de skal gjøre det og hva som kommer til å være straffen om de ikke gjør det. Internet er håpløst om du vil styre noen. Det gror i alle rettninger og muliggjør initiativ i alle ledd.
Internet er derimot utmerket for ledelse – du trenger ikke komme på TV eller bli valgt demokratisk for å lede noe. Du må bare finne ut hvor du vil og sette i gang.
Samtaler rundt leirbålet:
Så er spørsmålet: Hvordan får du endret noe ved å brette ut synspunktene dine på nett? Svaret er: Ved å bygge en stamme rundt det du gjør. Internet er nemlig ikke hierarkisk, det er masse små øyer med leirbål på.
Noen rundt bålet snakker en stund, så kommer de andre rundt bålet med innspill, de diskuterer og kommer på nye idéer. Etterpå snakker de som satt rundt bålet ditt med andre – både kjentfolk fra leirbålet og nye folk.
Var det som skjedde rundt leirbålet spennende nok, snakker de om det dere snakket om. Dette fører til at flere kommer til bålet ditt neste kveld og dere kan planlegge hvordan dere skal ta over verden sammen.
Du og stammen din:
Bloggen din er et sånt leirbål. Leserne dine er stammen din. Ved å bygge stammen bevisst kan du utrette hva du vil – enten det er å selge musikk til folk som er kjempefans eller få i gang aksjoner for politiske spørsmål.
Å være en del av stammen din er helt frivillig, men folk liker å sitte rundt leirbål, være en del av en gruppe og føle at de er med på noe større enn dem selv.
Godins teori at ved å bygge din egen tribe har du et bedre utgangspunkt enn en organisasjon med penger til å kle byen i blinkende reklame og fylle hver TV-pause med stemmen din. Folk vil ikke se på, de vil være med.
Stammer du kjenner:
Når Frp inviterer alle velgerne og aktivistene sine på Sommarland i Bø, bygger de en sterkere stamme enn alle Arbeiderpartiets «Hva er viktig for deg?»-plakater kan.
Når Flamme Forlag bygger en stamme rundt bøkene sine med en sterk nett-tilstedeværelse og personlig stil, gir de fansen sin mer enn de andre, større forlagene.
Ja, flere kjøper bøker fra Gyldendal, men færre er skikkelig fans av Gyldendal. Mens Gyldendal kan være greit for de fleste, kan Flamme være elsket av få.
Fr. Martinsen har ikke bare lesere, hun har et godt diskusjonsmiljø i de mange livebloggene sine. Det gjør at folk føler seg tilknyttet til bloggen hennes som noe annet enn bare lesere – de kommer for praten, også.
Ja, vi er sterkere sammen:
Godins poeng er at ved å la leserne dine få bli en stamme, å la fansen få bli samtalepartnere og å la frivillig deltagelse gro rundt idéene dine, kan du flytte store og små fjell på Internet.
Greit, du trenger mer enn et par hundre dedikerte tilhengere for å bli statsminister, men om målet er å ha et godt miljø der du diskuterer hage og får mange, nye stiklinger i posten er noen hundre mennesker en landsby som kan utrette kjøkkenhage-mirakler sammen.
Og ikke minst: Om noen av dem skulle finne på å skrive en bok om hage, ville alle i stammen kjøpe. Vips – så hoppet du over masse unødvendige markedsføringsledd.
X-faktoren er deg og meg:
Poenget med Tribes er at vi bør begynne å bygge samfunn rundt oss bevisst. Ja, det oppstår miljøer overalt på nett hele tiden, men svært få bestemmer seg for å ta ledelsen og bringe miljøet videre.
På samme måten ender mange som gjerne vil forandre verden veldig mye og veldig høylydt med å utelukkende klistre plakater på nett og regne med at resultatene kommer til å vise seg etterhvert.
De skjønner ikke at de må komme i kontakt med ordentlige mennesker for at ting skal skje, og at mennesker faktisk er nærmere deg på nett enn når du deler ut løpesedler på gata.
Tribes er også svaret på alle diskusjoner om hva nettet «er», hva twitter kan brukes til og om blogging egentlig kan forandre verden.
Du kan bruke redskapene til hva du vil, men du må faktisk gjøre det målrettet, bevisst og som en del av en eller flere Internet-tribes. Det skjer ingenting uten mennesker.
Hvis du vil si noe på nett, bruker du publiseringssystemene som publiseringssystemer. Vil du gjøre noe på nett, bruker du dem til å bygge samfunn.
Oppsummert:
Om du bør kjøpe boken?
Hvis du vil lese en inspirerende bok med visjoner og ider? Ja. Hvis du vil lese en grundig bok med konkrete råd, skritt for skritt-forklaringer, oppskrifter, fotnoter og grafer? Nei.
Dette er et skriftlig TED-foredrag, ikke et skriftlig Standford-seminar. Har du en tribe du vil vite hvordan du skal lede bedre, er ikke dette boken.
Har du ikke tenkt over stammesamfunn på nett før du snublet over innlegget mitt, er det obligatorisk.
Mandag 17. august 2009
Nei, jeg har ikke et sånt lesebrett. Jeg har lyst på et sånt lesebrett, men er litt frastøtt av alle DRM-variantene der ute. Når jeg kjøper en bok, vil jeg eie den. Jeg er lite begeistret for leie-varianten på de mest populære lesebrettene, som Kindle.
Etter å ha lest Newth sin gjennomgang av kvaliteten og pris på ebøker du får leid gjennom lesebrettene, gjør det meg enda litt mer skeptisk.
Nå har jeg kjøpt en ebok skrevet av en blogger, som for alle praktiske formål er en ganske stor pdf-file. Jeg gjorde dette fordi jeg var interessert i å se hvordan bloggere skrev ebøker.
Jeg regnet med at bøker skrevet for skjerm av noen som alltid skriver for skjerm ville være annerledes enn bøker tilrettelagt for skjerm av noen som aldri leser på skjerm i utgangspunktet.
Jeg endte opp med å kjøpe Probloggers bok om hvordan få en bedre blogg på 31 dager etter å ha lest litt ulike anmeldelser rundt omkring. Boka kostet 124 kr, som er billig for en bok, men føles litt dyrt når du vet du får en pdf.
På den andre siden er det allright å tenke på at du gir hele summen direkte til forfatteren, og litt over hundre kroner er greit å bruke på et eksperiment. Uansett var det digg å kjøpe en bok på nett og få den to strakser senere.
Jeg ble ikke skuffet.
Ja, det er en pdf. En pent designet, lettlest pdf beregnet på at jeg skal lese på skjerm. Her er et skjermskudd av hvordan det ser ut.
Det kule med eboka er likevel ikke at den er lettlest og ser ut som en skikkelig bok. Det kule er at eboka til Problogger er en slags oppgradering av hva en bok kan være.
Fr. Martinsen stilte seg spørsmålet om hva digitaliseringen av bøker ville gjøre for hva slags bøker vi skriver. Problogger-boka er et godt eksempel på dette.
Kule ting i eboka:
- Lenker. Når forfatteren henviser til en artikkel, til en kilde eller til en annen blogger gjør han det via en lenke. Det gjør at du leser eboka mye mer interaktivt enn du leser en vanlig bok. Istedenfor å vite at denne påstanden utdypes av en annen skribent, leser du utdypingen før du leser videre, og du leser utdypingen på et annet sted på nett. Forfatteren er lenkebruken bevisst, og har et eget kapittel der han rett og slett lenker til femten artikler som er så viktige at du må lese dem om du skal skjønne dette. Mens papirbøker begrenser lesningen til boka du har i fanget, gjør henvisningene/lenkene i eboka at mange flere tekster blir lest i samme slengen.
- Interaktivitet. Forfatteren har opprettet et forum for boka si, med et underforum for hvert kapittel. Hvis du har lyst til å snakke med noen som er akkurat der du er i boka, akkurat nå, kan du gjøre det. Og folk gjør det. Jeg logget meg inn sammen med rundt 13000 andre lesere. Det gjør at du går rett fra lesning til diskusjon av det du har lest – hvis du har lyst.
- Bloggen som fordypning. Siden boka er skrevet av en blogger, bruker forfatteren sine egne bloggtekster som fordypningsmateriale på enkelte emner. Han har en analytisk del i boka, og henviser til en del blogginnlegg der han har gjort dette i praksis. På denne måten blir eboka en forlengelse av bloggen og en utvidelse av bloggen. Den er lengre enn et blogginnlegg, og grundigere enn ett blogginnlegg, samtidig som den også kan støtte seg på blogginnlegg. Å kunne vise direkte til andre tekster i forfatterskapet sitt uten å måtte gjengi dem er noe nytt.
- Screenshots. Skjermskudd er en av de vanligste illustrasjonene i boka, for å illustrere hvordan det ser ut når man bruker ulike nettaplikasjoner. Det – kombinert med lenker – gjør det veldig pedagogisk. Overgangen mellom brukermanualen og det du gjør i nettleseren blir utvisket.
- Podcast. Det følger med en podcast til boken som ble laget etter at boken ble ferdig. Der svarer forfatteren på ofte stilte spørsmål leserne har sendt inn.
Men er det en bok?
Jess, det er definitivt en bok. Det er en tradisjonell håndbok med tradisjonell kapittelinndeling, forord, etterord og det meste annet du forventer av en bok. Den er på i underkant av hundre sider, og lest på en kveld. Integreringen av lenker og interaktivitet går ikke på bekostningen av lesbarheten. Du er vant til å følge lenker frem og tilbake på nett og dette er mye av den samme opplevelsen.
Pdf var veldig mye mindre slitsomt å lese på enn jeg hadde trodd. Det antar jeg har å gjøre med at pdf’en var laget for å leses på skjerm, ikke for å gå i trykken.
Kort sagt er jeg ganske gira, og skulle gjerne hatt alle fagbøkene mine i ebokformat, så jeg kunne lese kildene forfatterne bruker underveis og diskutere med andre som akkurat har lest boka. Nå er jeg uheldigvis i gang med å skrive ny papirbok om dagen, siden jeg fikk avsindig lyst til å lage min egen ebok nå.
Søndag 19. juli 2009
Jeg fikk ikke sove en sommermorgen og tenkte: «Nå leser jeg To the Lighthouse. Jeg sovner jo alltid når jeg begynner på modernistiske romaner. Jeg må alltid begynne to-tre ganger før jeg kommer i gang, og hvis jeg bare legger meg på magen og konsentrerer meg om språket, kommer jeg til å sovne i en fei.»
Planen slo feil. Jeg ble liggenden og skvulpe med Virginia Woolf i det sarte morgenlyset uten å gjespe det minste. Siden da har jeg ikke kunnet skrive noe som helst, fordi jeg har tenkt som Woolf skriver. Jeg har bare villet male bilder sammen med Lily Briscoe og gå turer på stranden som ikke finnes her på Adamstuen.
Jeg vet at To the Lighthouse finner sted i Scottland, men jeg har sett for meg Jæren mens jeg har lest. Det er ikke noe Scottland hodet mitt kan hente bilder fra, så da er det Jæren og Lista fyr The Ramsays og barna har reist til.
Menneskene er nærmere i bøkene til Virginia Woolf. Du får ikke hele fortellingen fra en persons perspektiv, du har ingen allvitende forteller som flyr over middagsbordet og har svarene klare. Nei, Woolf kaster fiskesprett fra person til person og lar fokuset gli umerkerlig fra Mrs. Ramsay til Mr. Ramsay til Charles Tansley slik at du forstår dem alle sammen, selv om de ikke forstår hverandre.
I del 2 er det huset som står i fokus, sommerhuset som råtner og forfaller forteller sin egen historie mens 1. verdenskrig dukker opp som små paranteser i teksten. Det er litt sånn: «Valmuene sådde seg blandt liljene. Svalene bygget rede i biblioteket. (Du døde.) Klærne mugnet i skapene. Gresset vokste seg til en høy eng.»
Jeg har ikke kunnet skrive noe, jeg har bare ryddet og vasket og lest i pausene. Jeg har stått med hendene i kokvarmt såpevann og tenkt at egentlig er jeg Mrs. Ramsay.
Jeg er hun som sitter øverst ved bordet i middagsselskaper og kjenner hele forsamlingen som en forlengelse av meg selv. Det er mitt ansvar å sørge for at alle har det bra, at alle føler seg komfortable, ellers blir jeg uvel. Relasjonene mine er et musikkinstrument, de må klinge harmonisk, ellers blir jeg sprø.
Også tenker jeg at, hm, da jeg leste Mrs. Dalloway var jeg Mrs. Dalloway. Det kan være det er sånn med bøkene til Woolf. Det kan være at du kommer så tett inn på hovedpersonen at hun kjennes ut som deg selv, uansett hvem du er på utsiden.
(Huset har blitt veldig rent.)
«Den handler ikke om noe!» sier folk som har gitt opp Woolf til meg. Det er bare sant hvis «handle om» er det samme som «et liniært plott som beveger seg fra A til B».
To the Lighthouse handler om livet, om det menneskelige, om sorg, om hvor stort og ufattelig tapet av noen du elsker er, om hvor små de store og smarte kan være og hvor store de små og tilbaketrukne kan være. Det handler om The Great War, om hvordan folk bare gikk over skyttergravskanten og forsvant, det handler om å sette åtte barn til verden i en tid uten antibiotika.
«Jeg skulle ønske jeg kunne kalle det noe annet en roman» skriver Virginia Woolf i ett av brevene sine. «Ett nytt ord. En ny …. av Virginia Woolf.» Hun skriver videre at det ordet som beskriver bøkene hennes best er elegi. Og ja, To the Lighthouse er en varm, vemodig klagesang.
(Jeg ommøblerte også.)
Om du bør lese den? Selvsagt bør du lese den. Men ikke tving den. Les den en dag den kommer glidende av seg selv, en dag hjernen din passer som hånd i hanske med Woolfs språk.
Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
