Archive for the 'Litterariteter' Category

Store ord, som «forfatter» og «kunster»

«Jeg er ikke kunstner,» sier hun. «Kunstere drikker rødvin og har nesa i sky. Jeg bare lager ting.»
Hun sitter i et hav av tegnepapir, store skulpturer, smykker laget av gamle nøkkelhull, bilder av den gangen hun forvandlet vennene sine til zombier og har pc-skjermen full av eksperimentell photoshopping. «Nei, ikke kunster. Kunstnere suger.» sier hun.

Jeg har et stempel med et lite monster som sier «I write stuff!». (Det er laget av Vozamer, sjekk ut sakene hennes!) Jeg stempler notatbøker, post-it-lapper og de blekfete lårene mine. I write stuff. Monsteret mitt og jeg er enige om hva det er jeg driver med på dagtid. Jeg er sykmeldt, og jeg skriver ting.
Monster som skriver ting

Vanskelighetene oppstår når jeg skal presentere meg:

Noen: Heihei! Per Plysj.
Virrvarr: Ida Jackson.
Noen: Hva driver du med til daglig?
Virrvarr: Driver med? Eh. Akkurat nå skriver jeg bok…

Så kommer det en lengre frem-og-tilbake-samtale som ender med «joda, den kommer ut i oktober. Spartacus. Der og der.»
«ÅH! Er du FORFATTER?!» lyder svaret, og *vips* er det som om jeg vokser en meter eller to i høyden i øynene til Plysj. Det er visst stor forskjell på folk som «writes stuff» og folk som får «published stuff» statusmessig. Det er nifst å se hvordan bildet Tilfeldig Per Plysj har av meg endrer seg med yrkestittel.

«Du kan jo bare si at du er forfatter?» foreslår en venninne.
«Eh.» sier jeg.

Jeg har en forfatterblogg på forfatterbloggen. Jeg skriver aldri der. På en måte føles det forferdelig pretensiøst, men på en annen måte er det et sug i magen å se navnet sitt stå på en liste over FORFATTERE. «Forfatter» er ordet jeg oppførte øverst på listen over «ting jeg helst vil bli». «Forfatter» er et ord som jeg setter etter navn på folk som er større enn meg. Dessuten er ikke boken i bokhyllene ennå.

Jeg vil ikke ha en presentasjonsrunde som går som følger:

Virrvarr: Ida Jackson, forfatter.
Noen: Åh, har jeg lest noe av deg?
Virrvarr: Vel, strengt tatt blir jeg ikke utgitt før til høsten…
Noen: Heh. Daaså.

Kan man kalle seg «forfatter» etter én bok, uansett? Kan jeg kalle meg «kunstner» etter ett maleri? Etter en utstilling? Betyr det å være forfatter at man lever av å skrive eller at man bare produserer veldig mye skriftlig? Den Norske Forfatterforeningen har strenge krav. To bøker av skjønnlitterær kvalitet og du kan kalle deg forfatter etter deres standard. Jeg har ikke skrevet skjønnlitteratur en gang. Jeg har skrevet populærvitenskaplig om puling uten pikk. Jeg kjenner et begynnende mindreverdighetskompleks.

«Jeg trenger ikke noen fancy-panzy-kunstnertittel for å kunne lage ting.» sier hun og borer fingrene inn i leiren. «Se! Her er et vesen med øyne i munnen istedenfor tenner!»

Jeg skulle ønske jeg kunne gi slipp på «forfatter»-ordet på samme måte. At det ikke stod som en hedersbevisning, et statussymbol, en drøm som var større enn meg, en tittel jeg skulle ønske jeg følte jeg hadde rett til å bruke. Jeg hører ordet «forfatter» og tenker på Woolf, Shakespeare, Gaiman, Elliot og Proust, og ignorerer fullstendig at ordet også rommer Ragde, Paolini, Dan Brown og Ayn Rand.

Jeg sukker, finner notatboken og jager bort grubleriene med Wessel:

Enhver der kan sette klatter
Har rett til at kalles forfatter.
Men forskjellen mellom forfatterne
kan skues i mellom klatterne.

Hva gjør at du definererer noen som kunster eller forfatter?

29 Comments »

Dikt fra notatboken: På ordjakt

En følelse flimrer i brystet.
Jeg griper den med en pinsett.
Den skal ubennhørlig beskrives;
hver farve, hver lukt, hver fasett.
Du leser om våkenetter
i herskerens sølvpalass,
men ordene fant jeg ved hjelp av
skalpell og forstørrelsesglass.

Spiss blyanten! Lad magasinet!
Vi drar ut på ordjakt i kveld!
Lyrikken tar form på papiret
når jeg obduserer meg selv.

5 Comments »

Deilig død

Jeg har, som tidligere nevnt, en bestevenninne som heter Mari. Mari er flink til mye forskjellig, men jeg har kommet frem til hva som ville vært Maris Beste Mulige Karrierevei, er bokterapeut. Vet du ikke hva en bokterapeut er, sier du? Ikke så rart, siden jeg har funnet opp dette yrket.

Konseptet er at du går til terapeuten og forteller om problemene dine, omtrent som du ville til en psykolog, og så gir hun deg en liste over bøker du kan lese for å bli frisk og glad igjen. Sist  jeg var inne på galehus laget Mari en sånn liste til meg.

Enden på visen ble et essay der hun tok for seg de beste bøkene å lese når du sitter på sinnsykehus. Her er åpningen:

I have a friend in an insane-asylum, which is less dramatic than it sounds. Insanity is mostly dull, so what else to do than read plenty of books?

Videre introduserer hun en rekke romaner hun vet jeg ikke har lest, men som passer utmerket for en mentalpasient med fritidsproblemer. Alle romanene har nydelige, treffende beskrivelser og oppsummeringer. Den første jeg gikk løs på hadde følgende vaskeseddel:

Elsewhere by Gabrielle Zevin: Because when you feel sad about dying, there are books where death is Elsewhere, and life runs in reverse. And while it sounds kind of bleh, it is actually rather sweet.

Siden jeg var innelåst, suicidal, emo og på desperat leting etter gode, distraherende leseopplevelser, virket en koselig bok om døden som en god idé. Jeg logget meg inn på amazon og skaffet meg debutboken til Zevin.Elsewhere, cover

Jeg ble ikke skuffet. Elsewhere demonstrerer at ja, man kan skrive Brødrene Løvehjerte for voksne og det uten å knuse hjertet ditt i første kapittel med brann og døende småbrødre. Det er en myk, stille leseopplevelse om store, vanskelige følelser som hevn, savn og endringer du ikke kan reversere, fortalt på en måte som gjør at du føler at mennesker er varme, fine vesener.

Historien er så enkel at jeg kan gjenfortelle den uten å ødelegge for dere. Liz er en vanlig 15 år gammel jente som det bare er én spektakulær ting med: Hun glemte å se seg for da hun krysset gaten på vei til kjøpesenteret. Elsewhere er historien om hva som skjer med henne etter at hun dør, om landet på det andre siden av havet der folk lever livet sitt baklengs.

Du kommer dit rett etter dødsøyeblikket og lever til du blir sendt tilbake på jorden som nyfødt baby. Mange gamle mennesker synes det er nydelig å komme til Elsewhere og få leve ungdommen sin på nytt, men Liz blir svært frustrert. Hun har ikke gjort noe annet enn å være liten. Nå får hun hverken førerkort, universitetsutdannelse eller kjæreste!

Elsewhere forklarer spøkelser, gjenfødelse og bankeånder på en enkel og liketil måte, ved siden av klassiske tenåringsproblemstillinger og søte kjærlighetshistorier. Zevin hopper glatt over forestillinger om paradis og det evige liv, men tar tak i dagliglivet etter døden på en så overbevisende måte at jeg knep meg selv i å nesten tro på forklaringen hennes etter at boken var slutt.

Noe av det deiligste ved boken er skildringen av dyr som talende, deltagende bokfigurer. Etter at hun er død, lærer nemlig Liz seg å snakke hundespråket; et melodiøst språk med over 300 ord for kjærlighet. Hundene åpner og avslutter boken, og følger karakterene med kommentarer, råd og veiledning.

Zevin forvandler den mest dramatiske overgangen i livet til en ny begynnelse. Når boken er slutt og Liz er så liten at hun sendes tilbake til jorden som baby, ender også boken med en begynnelse. Det er rett og slett den deiligste boken jeg har lest om døden. Kjøp den og bruk en ettermiddag på den. Det er lettlest, søt sommerlektyre, og har den beste, ikke-moralistiske forklaringen på hvorfor det er en dårlig idé å dø ung.

14 Comments »

Forfatterstudiet, og teksten som fikk meg inn

Jeg fikk brev fra Høgskolen i Telemark i dag. Jeg har kommet inn på forfatterstudiet, og flytter til Bø til høsten. Jeg har allerede laget Bø-vitser nok til å irritere vettet av Mr. Jackson og svigerfamilien, og kommer til å ha tegnet meg en spøkelsesmaskot som kan være med meg første skoledag før kvelden er omme. Egentlig skulle jeg fått vite om jeg kom inn rundt den 9. juni en gang, men fikk beskjed om at jeg stod på venteliste. Skal jeg være helt ærlig, hadde jeg gitt opp studieplassen da jeg fikk brevet. Nå har jeg brukt ettermiddagen på å danse rundt, lete etter leilighet i Telemark og planlegge alt jeg faktisk skal få tid til å skrive.

Siden man tross alt blir tatt opp på opptaksprøve, tenkte jeg at jeg skulle publisere novellen som fikk meg inn på skolen. En feiring av skjønnlitteratur og faderullan. Jeg pleier ikke egentlig å putte lengre, skjønnlittærere saker på bloggen, men idag gjør vi et unntak. Tross alt blir dette tredje innlegget maniske meg publiserer dette døgnet. Er man gal så er man gal. Enjoy.

Det som skjedde dagen jeg ble gal
«Hallo,» sa jeg til speilbildet. Det var litt tilfeldig at jeg sa det, jeg vet jo at speil ikke kan snakke. Kanskje var det fordi jeg gikk og småpratet med meg selv hele tiden for å holde den verste fylleangsten unna? «Skal vi sjå: Litt cola, tenker jeg. Kaffe? Nix. Uff, som du stinker. Dusje er en fin plan.»

En ting er sikkert: Jeg var ikke forberedt på at speilbildet skulle svare. «Hei hei» sa det morgenfriskt. Du vet når du skraper lodd og det står 100.000 to steder og 10.000 ett sted og du blingser og blunker og håper du har vunnet gjeldslette og sydentur, selv om du egentlig ser at det ikke er noen gevinst der? Sånn var dette, bare omvendt.

Jeg blunket, gnidde meg i øynene og forventet at det smilende speilbildet skulle forvandle seg til en shabby, heslig morgengrimase. Men hver gang jeg åpnet øynene, så jeg meg selv stå der som en rødhåret Synnøve Solbakken, frisk og fregnete med et blendende smil. Alle har hørt de sære spiritist-historiene folk er så opptatt av på slutten av barneskolen, om hvordan du kan forandre fjeset ditt til en grusom djevelmaske i speilet om du står i tussmørket og teller til tretten. Nå var det jeg som følte meg som djevelmasken. Speil-jenta var en blidere, mer opplagt og mer velstelt utgave av meg.

Langsomt, så langsomt at jeg skulle gi speilbildet tid til å ta meg igjen, lot jeg hånden gli gjennom håret. Speiljenta fortrakk ikke en mine. Iskaldt noterte jeg at hun hadde håret trukket stramt tilbake i en hestehale, mens mitt var en diger, tupert tjafs med hårspray og skum. Et kjapt blikk ned på bekledningen min gav meg det endelige svaret: Ja, noe var alvorlig galt her. Mens jeg hadde en utringet topp ,skjørt og et par pinlig raknende nylonstrømper på meg, hadde jenta i speilet på seg stramme jeans og den store, grønne militær-skjorten min. Jeg stod dørgende stille et par sekunder. Hun smilte, satte hendene i siden og flyttet vekten fra den ene foten til den andre.

Skriket måtte komme. Opp gjennom halsen, ut gjennom munnen. Det ljomet i baderomsveggene. Et desperat øyeblikk fikk jeg det for meg at om jeg bare gjorde kraftige nok bevegelser ville speilbildet bli nødt til å herme etter meg igjen. Jeg hoppet og spratt, viftet med armene, skrek, brølte, og danset fugledansen. Selv ikke mitt mislykkede forsøk på å stå på hodet fikk jenta i speilet til å lee på så mye som et øyelokk. Hes og andpusten falt jeg sammen på dolokket.

«Det nytter ikke.» lo speiljenta. «Jeg kommer ikke til å herme uansett hvor mye du spreller, men bare fortsett. For all del, du trenger litt trim.» Hun kløp seg selv i sideflesket. «Du kunne spart deg en del av søppelmaten og potetgullet med dipp.» Fornærmelse og sjokk , kombinert med en stor dose mangel på forståelse gjør noe med formuleringsevnen din. Alt jeg greide å si var: «Øh?»

«Jeg er tatt ut i streik» sa jenta i speilet. «Jeg er ikke på jobb, jeg er ute av drift.» «Streik?» sa jeg. «Ja» sa hun. «Streik…» sa jeg. «Det betyr jo at du er en person av noe slag, ikke bare en refleksjon av meg?» «Korrekt. Jeg er en ordentlig person i massevis. Jeg jobber bare slaveskift som hermegås for utakknemlige drittsekker som tar meg for gitt.»

«Men er du meg? Du ser jo helt ut som meg?» «Akkurat nå ser jeg betraktelig bedre ut enn deg!» Hun lo høyt. «Du ser ut som om du har sovet ute i en grøft i natt!» Jeg overså alle de ekle kommentarene hennes. Jeg ville til bunns i dette. «Det du sier,» sa jeg prøvende, «er at du alltid følger etter meg og hermer alle bevegelsene mine, utseende og klærne?» «Ja, jeg er ditt livs galeislave. Det er speilbildenes grusomme tilværelse. Vi læres opp fra vi er bittesmå til at vi skal tjene og føye oss etter Herren i alt, og lever trange, fangede liv der vi for det meste prøver klær og lager trutmunn mens vi tar på oss maskara. Og så jålete som du er,» skjøt hun inn, «får jeg jævla lite fritid.»

Jeg kjente et stikk av dårlig samvittighet. Hadde hun vært der hele tiden? Sittet stille som en mus mens jeg klippet håret eller ble sminket før en teaterforestilling? Uten å si et ord og uten å velge det selv? «Hva er det dere vil oppnå med å streike, da?» spurte jeg. «Hva er kravene deres?» «Åh!» sa hun, øynene skinte. Jeg ble satt ut av å se på henne. Jeg betraktet jo en utgave av meg selv som levde sitt eget liv, og det var rart å se sitt eget kroppspråk utført av noen andre.

«Vi har mange vanlige krav, som åttetimers dag, helgefri og overtidsbetaling. Helligdager blir det selvfølgelig tredobbel lønn, og jeg skal ha rett på fire ukers lønnet ferie. I tillegg krever vi smusstillegg og retten til å reservere oss mot ubehagelige aktiviteter. Jeg krever for eksempel fullstendig fritak fra kviseklemming, nesepilling og all bruk av speil under besøk hos gynekolog og tannlege. Sånne «Kvinne-kjenn din kropp»- øvelser med med å brette ut underlivet ditt foran speilet krever vi landsomfattende forbud mot. Det min fitte du tvinger meg til å vise frem! Snakker om overgrep!

Ellers vil jeg være med i planleggingen av hva slags garderobe du skal ha. Neste gang du handler klær eller vil ha en ny frisyre - spør meg! Det er ikke bare du som må gå med den stygge, rosa kasjmirgenseren. Treningstimer i rom med speil skal lønnes på samme måte som overtid, og enhver seksuell aktivitet foran et speil er forbudt, uavhengig av om jeg får betalt eller ikke. Nei, jeg er ikke prostituert, og nei, jeg vil ikke være din private pornostjerne.» Hun trakk pusten og smilte bredt etter den lange tiraden. «Noen spørsmål så langt? Du burde ta notater.»

«Mener du,» jeg prøvde å sortere all informasjonen, «at jeg skal betale deg for å være speilbildet mitt?» «115kr timen, tenkte jeg. Det blir 230 kr timen i helgene.»

«Jeg er student, jeg har ikke råd til en fulltidsansatt! Og fri på kveldstid og i helgene? Jeg kan ikke gå uten speilbildet storparten av uken - folk kommer til å tro at jeg er en vampyr!» «Vel, det blir lønnet speilbilde eller ikke noe speilbilde.» Hun la armene i kors. Jeg lot pekefingeren gli over speilflaten. «Det er ingen måte jeg kan nå deg på, er det vel?» Hun ristet på hodet. «Vi er nærmere hverandre og lengre unna hverandre enn du tror.» Hun satte seg tilbake på dolokket i baderommet bak henne, som var helt identisk badet jeg satt i. «Er det et hus makent mitt hus bak den døren der inne hos deg?» spurte jeg. «Nix.» sa hun. «Det er bare teaterkulisser.» «Åh.» sa jeg. Det gjorde verdenen speiljenta levde i til enda fjernere og rarere enn jeg hadde forestilt meg.

Vi satt taust et par minutter og jeg studerte henne, lette etter forskjeller på henne og meg. Hadde hun en føflekk for mye? Viste hun tegn til at det røde håret hennes bare var en parykk? Hun begynte å bli urolig inne i speilet, og skiftet stadig sittestilling på dosetet. Gradvis begynte jeg å herme etter henne. Hun la det ene benet over det andre, jeg la det ene benet over det andre. Hun rettet seg opp i ryggen, jeg rettet meg opp i ryggen. Slik fortsatte vi en liten stund, før jeg lot hånden min skli opp og trakk håret mitt bak øret. Hånden til speiljenta fulgte automatisk min bevegelse. Jeg reiste meg og gikk mot vasken, hun kopierte meg som i refleks før hun plutselig avbrøt seg selv og skrek til. «Slutt med det der!» «Gammel vane vondt å vende, hm?» flirte jeg. Hun så ut som om en tørrlagt alkis som har blitt fersket med en dram til munnen. «Det der var unødvendig.» sa hun.

«Jeg prøver bare å bevise at du kommer til å speile bevegelsene mine selv om jeg ikke betaler deg.» Jeg fikk bare geiping til svar. «Dessuten,» sa jeg «er det mye som ikke henger på grep her. Hva skal du gjøre om du ikke speiler bevegelsene mine? Hadde du virkelig streiket, ville du vel bare forsvunnet når jeg stod foran speilet, og så kunne jeg hatt det så godt? På meg virker det som om noe holder deg der du er, og hva du skal med pengene mine da, det skjønner jeg ikke. Du kan jo ikke gå og kjøpe noe.» Hun bare stirret på meg uten å si noe. Jeg var på riktig spor. «Denne streiken din er ikke særlig gjennomtenkt, rett og slett. Hvor mange er dere egentlig som streiker?» Plutselig så det ut som om hun krympet ti centimeter. Skuldrene hennes krøp opp til ørene og hun slo hendene for ansiktet. «Det er vel strengt tatt… bare meg.»

Jeg lo høyt av lettelse. «Da beklager jeg, frøken, men jeg kommer ikke til å gi etter for kravene dine. Jeg kommer rett og slett til å gjøre følgende: Se meg mindre i speilet.» Med den replikken tok jeg speilet av kroken det hang på, og snudde det med den grå siden frem, før jeg hoppet i dusjen. Så ufattelig intelligent jeg var! Etter en dusj som tok med seg mye av den verste fylleangsten, fremstod hele speilaffæren som enda mer mystisk.

Ingen panikk, forsøk å resonnere, Live. Hva er det som skjer her? Den første tanken var jeg blitt gal og innbilte meg ting. Det at jeg lurte på om jeg var blitt gal, skulle jo ellers være et tegn på at jeg ikke var så gal, hadde min iherdige lesing av Illustrert Vitenskap og psykologiske thrillere lært meg. Og likevel - speilet snakket til meg. Galskap var en mulighet.

«Smil til det skjulte kamera» var også sannsynlig. Jeg hadde sett TV-programmer der de gjorde speiltriks før, men det var flere ting som ikke stemte overrens med den teorien: For det første måtte de grave opp noen som så akkurat ut som meg å få noen til å være min dobbeltgjenger i speilet. Jeg har ingen tvillingsøster, og det skal mye til å grave opp ukjente Live Torgersens dobbeltgjenger bare for å kunne gjennomføre et sånt stunt. For det andre var ikke speilet falskt. Det var ikke egentlig et vindu med en skuespiller bak, for jeg hadde jo tatt det ned fra veggen. Dessuten burde kamerateamet avslørt seg nå. Nei, jeg ble dvelende ved den mest absurde forklaringen: At speil-Live snakket sant. At speilbildene var levende individer, blindpassasjerer i livet mitt.

Jeg subbet ut på soverommet med et håndkle rundt kroppen og skannet rommet på jakt etter noe rent å ha på meg. Jeg innrømmer det gjerne. Jeg er en gris. På rommet mitt ser det ut som Al-Qaida har bombet en H&M-butikk og en IKEA-utstilling, for deretter å blande restene sammen med skitne tallerkner og brukt snørr-kleenex. Jeg rotet rundt i noen av kleshaugene på jakt etter rene truser og åpnet et par kommodeskuffer uten hell. Kanskje det lå noe rent i klesskapet?

«Du trodde ikke du skulle slippe unna så lett?» Jeg hørte stemmen hennes så fort jeg gløttet på døren til garderobeskapet. Føkk. Jeg har jo et speil på innsiden av skapdøren. Det hadde jeg glemt. «Det nytter ikke å rømme fra meg!»

«Hva kan et speilbilde gjøre mot meg?» Jeg merket at jeg hørtes enda mer spydig ut enn jeg hadde tenkt. «Du er virkelig dummere enn du ser ut til.» Hun gliste fra øre til øre.
Så begynte hun å rope: «Streikevakt! Streikemakt! Vi skal slåss mot speilforakt!» Hun marsjerte frem og tilbake foran meg, skrek og hoiet. «Stopp! Stopp med en gang!» Jeg fant truser, jeans og t-skjorte, luktet på et par sokker og halte dem på meg uansett hvor surt de stinket. «Jeg stopper ikke før du går med på kravene mine!» «Hør her! Jeg kan ikke være den eneste i verden med et deltids-speilbilde! Folk kommer til å tro jeg er sprø!» «Hah! Se hvordan folk reagerer på at du har et støyende og opprørsk speilbilde, du!»

Jeg visste hun hadde overtaket. Jeg løp ut av soverommet, tok stua i tre steg og snappet med meg jakke og husnøkler før jeg hev meg ut døra. Hun viste fingeren til meg og laget prompelyder fra speilet i gangen idet døren smalt bak meg. Den friske luften roet meg ned, men bare for noen få sekunder. Hun var i butikkvinduene, i lakken på bilene og i sølepytten utenfor oppgangen min. Hun laget ufattelig mye bråk. «Hei! Jeg er LIVE TORGERSEN! Vil du se på rumpa mi? Se, jeg har en finger i nesen!» Jeg la på sprang nedover Vogtsgate.

Hun var i alle vinduene på trikken som kjørte forbi. Hvis jeg gikk inn på trikken, ville jeg være fanget sammen med henne. Kollektivtransport var ikke noe alternativ; t-bane og buss ville være like fatalt. «Jeg har en valk på magen jeg er veldig flau over! La oss ta en kikk, dere!» Hun trakk opp genseren og viste flesket idet trikken fór forbi. Hun visste faktisk alt om meg, og nå sladret hun. Satan, jeg slet. Et øyeblikk var jeg redd for at hun skulle være med trikkevinduene ut av syne og gjennom hele byen. Så innså jeg at hun var litt som skyggen min: Hun var der bare når jeg var i nærheten og kunne speile meg. Kom jeg meg til et fullstendig speilfritt sted, var jeg trygg. Jeg stod stille og glodde i to sekunder, så beinfløy jeg til Sofienbergparken.

Teorien min stemte. Jeg satt meg under et tre og var endelig i fred. Det var en midlertidig løsning, men jeg kunne senke skuldrene i to minutter. Parken var nesten folketom, selv om det var en lørdags formiddag. Det var bare noen gutter som hang ved et av lekestativene, noen joggere og et par som luftet hunden. Andre mennesker. Jeg ble helt varm innvendig av å se på dem. Det var det jeg trengte. Jeg måtte betro meg til andre mennesker.

Hånden min fant mobilen i jakkelomma før jeg fikk tenkt meg om, åpnet tastelåsen med et «bip» og trykket «R» på telefonlista. «Ringer Reidar» stod det på skjermen. Selvsagt ringte jeg kjæresten. Hva skal man med kjærester hvis man ikke kan ringe dem når livet blir litt for absurd? «Hei?» «Hei!» Han svarte nesten med en gang, men ordene stoppet i munnen på meg. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle begynne. «Ja?» sa han. «Er det noe?» «Jeg sitter i Sofienbergparken. Har du lyst til å komme ut hit?» «Joda! Jeg er ute og trener nå, men jeg kan være der om et kvarter!» «Supert! Da ses vi!» «Ok, hei så lenge!» Så satt jeg stille et kvarter, med nervene i spenn. Hvordan skulle jeg forklare hva som har skjedd?

Jeg så ham lenge før han så meg. Han kom joggende i bare t-skjorta, svett og smilende. Jeg vinket så han fikk øye på meg og fikk han over til meg. Det var så godt å kysse svett mann at jeg nesten ble på gråten. Så redd jeg hadde vært! Ingenting er skummelt når vi er to. Jeg snuste ham i halsgropen og boret nesen ned i den bløte huden. «Så glad du var for å se meg!» lo han. Jeg så opp, og der var hun. Hun rakk tunge til meg midt i pupillen hans, gliste og vinket. Hun var i øynene hans.
Før jeg visste ordet av det, hadde jeg revet meg løs og løp tilbake mot leiligheten.

«Live! Liiive!» Reidar skrek etter meg. Jeg snudde meg ikke. Jeg ignorerte alle sprellene hennes på vei opp gangen, rev opp døra og hastet inn på badet. Jeg kunne sikkert tatt oppgjøret med et hvilket som helst speil, men det virket riktig å gjøre det der det hele begynte. Hivende etter pusten, med slim og blodsmak i munnen kjente jeg at svetten piplet frem. Jeg snudde speilet med den blanke siden frem og blikkene våre møttes.

Hun lo. Det var en glad og ertende latter. «Hold deg unna kjæresten min!» Jeg sa det uten å tenke, floskler kommer gjerne av seg selv. «Det kan jeg godt. Hvis du virkelig vil ha en kjæreste uten et speilbilde i øynene. Vil du stirre inn i sorte, døde hull?» «Nei, men jeg vil ikke se deg danse Macarena der, heller!» «Da får du betale meg skikkelig!» «Hør her:» sa jeg. Jeg rettet opp ryggen, senket skuldrene og så rett på henne.

«Jeg kan ikke betale deg. Jeg skjønner det er forferdelig å være slave av mine bevegelser hele tiden, men det er ikke jeg som har bestemt at det skal være sånn. Jeg kan ikke noe for det, og det er urettferdig at jeg må legge om livet mitt på grunn av noe som ikke er min skyld. Jeg kan ikke betale det hvite ut av øyet for å få sminket meg! Jeg kan ikke slutte å speile meg på søndager! Du må ta til fornuft!» Hun ble stille et øyeblikk. Så steg sinnet opp i henne som rød saft i en mugge. Det nådde øynene hennes og jeg rygget bakover.

«Tror du at vi blir kvitt undertrykkelse ved at du synes synd på den du undertrykker? Når livet ditt tråkker på livet mitt, hjelper det ikke en dritt at du «forstår». Skal ting bli annerledes, må det bety færre privilegier for deg. Ja, du mister makt, og ja, det er ubehagelig. Jeg kommer til å tvinge deg til å gi opp de privilegiene du har hatt.» Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg prøvde å se for meg et liv der jeg timebetalte speilbildet mitt. Jeg prøvde å se for meg hvordan jeg skulle forklare det til andre.
Det gikk en krusning over bildet i speilet, som en signalfeil på et gammelt fjernsynsapparat. Det ble snø og flimmer i kanten av speilet.

«Hva skjer?» spurte jeg. Speil-Live var kritthvit i ansiktet og så ut som om hun lette etter et sted å rømme. Det dukket opp en skikkelse i grå uniform ved siden av henne. Hun hylte som besatt. Uten å foretrekke en mine, tok skikkelsen opp en liten fjernkontroll av lommen, siktet på henne og «skrudde av» lyden hun laget. Hun hulket og hylte så ansiktet ble helt fordreid, men det kom ingen lyd.
Jeg stod og så på meg selv skrike, på at noen tok på meg håndjern og førte meg bort. Det kom flere grå skikkelser i uniform. En gikk frem til speilet og henvendte seg til meg. Stemmen var kjølig og litt metallisk:

«Speilbildet Deres er defekt. Vi beklager bryderiet det har skaffet Dem. De kommer til å motta et nytt innen få minutter, uten ekstrakostnader. Igjen, vi beklager det inntrufne.» Det var mye jeg ville si, spørsmål og protester vellet opp, men de forsvant før jeg rakk å si noe annet enn «Vent!» Speilet var helt tomt. Jeg stirret inn på mitt eget tomme bad. Hodet mitt var like tomt.

Hendene hennes var det første som kom til syne, så omrisset av kroppen, deretter fjeset og til slutt hele henne. Hele meg, for hun hadde mine klær, min hårfrisyre, mitt jagede ansiktsuttrykk. Jeg løftet hånden og speilbildet fulgte bevegelsen perfekt. Jeg reiste meg fra dosetet. Hun reiste seg samtidig. Vi var helt synkronisert. Da jeg begynte å gråte, gråt hun også.

———-
Hang du med så langt? Yay!

25 Comments »

This is just to say…

Jeg har
levert
førsteutkast
til forlaget

(og dere
er sikkert
lei å av å
høre det nå)

Tilgi meg.
Det var fantastisk.
Så søtt.
Så kaldt.

- Til ære for William Carlos Williams

7 Comments »

Izzy, Anastasia og meg

Første dag på universitetet spurte seminarlæreren vår: «Hva er din beste leseropplevelse?» Så skulle vi dele oss i grupper på to, prate om dette, for så fortelle hele klassen hva vi kom frem til. En salgs myk start på litteraturstudiene, tror jeg. Bli kjent og snakk om bøker.

Likevel- den beste leseropplevelsen? Jeg hadde jo lest bøker fra jeg var to år! Hvordan kunne jeg si hva som var best? Jeg kom frem til at jeg ikke kunne skille ut den beste leseropplevelsen, men jeg kunne fortelle om de sterkeste leseropplevelsene. Om bøkene som gjorde sterkest inntrykk på meg.

Jeg kunne sagt mange titler da jeg ble spurt. Jeg kunne fortalt om da jeg leste Peer Gynt for første gang, i en alder av ti, sammenkrøpet på mammas og pappas soverom og ikke greide å legge den fra meg før jeg kom til Trumpeterstråle og co, hvordan jeg fløy ut til søstrene mine for å lese versene høyt for dem, la dem smake den harde rytmen og den krasse humoren til Ibsen.

Jeg kunne fortalt om hvordan Edmond Dantés og jeg lå og planla hevnen på alle dem som mobbet meg på barneskolen da jeg leste Greven av Monte Christo i tredje klasse. Jeg kunne sagt Frankenstein eller Momo- Kampen om tiden.

Det halvåret Nietzche skrek til meg kontinuertlig gjennom Antikrist og Hinsides godt og ond var en leseropplevelse av en annen verden, jeg kunne brukt det som eksempel. Jeg kunne fortalt om hvordan jeg hypnotisert drakk te med Marcel Proust andre året på vgs. Hm, jeg drømmer meg bort.

Boken jeg endte opp på var Girl Goddess #9: Nine Stories av Francessca Lia Block, nærmere bestemt en novelleBokcover på Girl Goddess derfra som het Dragons on Manhattan.

Block skriver magisk realisme, og Girl Goddess #9 kan leses som en samlig moderne eventyr i skjæringspunktet mellom skitten sannhet og fantasyfortellinger. Det er blå, hemmelige venner i skapet selv om moren din var schizofren og folk dør av AIDS i verdner fulle av roser og rusmisbrukere.

Jeg leste boken første gang som elleveåring. Jeg lånte den ved en tilfeldighet på en av mine mange turer på Fredrikstad bibliotek og slukte den på en natt. Jeg gråt i flere timer etterpå. Her hadde jeg trodd at jeg var helt alene i verden, også fantes det eventyr som handlet om meg og livet mitt, om alle lengslene mine.

Jeg var hemmelig forelsket i en jente. Jeg var mobbeoffer på skolen. Jeg var en klønte, skoleflink outsider i arveklær og jeg hadde skamklippet håret mitt foran speilet i et forsøk på å være eksprimentell. Før Block fantes det bare bøker om flinke jenter som gjorde som de voksne sa og kjekke gutter som løste krimgåter og mysterier.

Nancy Drew var normal. Milly Molly Mandy var normal. Pippi og Ronja var like barnlig uvirkerlige som Ole Brumm og Lukas Lokmotivfører, og jentene i ungdomsbøkene av Unni Lindell og Vigdis Hjorth fikk meg bare til å føle meg enda mer utstøtt og rar. Det var vanlige jenter som kysset gutter i smug, som tygget tyggis og hadde merkekler, bekymret seg for kviser og den største intrigen i boken var gjerne et sugemerke som måtte skjules eller noe i den stilen.

Drager på Manhattan endret livet mitt den natten. Novellen handler om Tuck Budd som vokser opp på Manhattan med mødrene Izzy og Anastasia, og om hvordan hun blir overfalt av de andre elevene når hun begynner på ungdomskolen. «Two moms, no dad! Two moms, no dad!» skriker de og spytter henne i fjeset.

At night, after dinner; if Izzy isn’t in a show or waitressing at the bar, we all sit together on the chaise lounge or the angel tapestry cushions, and Anastasia makes dresses for Izzy or strings her rosary-bead jewelry and Izzy who is an actor reads out loud from our favorite books, The Wind in the Willows, The Animal Family, Alice in Wonderland, Siddhartha, The Prophet and Goodnight Moon.

No one else got picked up fromn school by a six-foot-tall woman in a beaded mini-dress holding hands with a short-haired woman with a pierced nose and leather pants.

Tuck skjønner at livet hennes er fryktelig feil, stjeler mødrenes sparepenger og reiser ut i verden på leting etter faren sin. Etter møysommelig detektivarbeid finner hun besteforeldrene sine utenfor L.A. og får se bilder av faren sin som ung. Da skjønner hun at Izzy ikke bare er moren, men også faren hennes. Det går ann å være født mann og være lesbisk kvinne inni seg likevel.

Novellen har lange, sanselige beskrivelser av Manhattan, San Fransico og L.A, av kunst, musikk og farverike klær. Ikke minst trekker den paralleller mellom fabeldyr og transseksualitet. Tuck forteller om hvordan hun tror på enhjørninger og drager, det finnes i skulpturform på Manhattan selv om naturen ikke skapte dem. Ting kan være vakre og ektefølte, selv om de ikke er slik naturen skapte dem.

Jeg klemte boken inntil meg og skjønte at det finnes tusen kjærlighetshistorier og måter å leve livet sitt på som ikke er A4, at du skal være den du vil være og ingen andre, at ingen andre enn deg selv har lov til å sette deg i bås. Jeg leste de andre novellene om La som blir mobbet på skolen, om Rave som er en ulykkelig groupie og om Ponny og Pixie som er søstre, for det har de bestemt selv.

Jeg slukte beskrivelser av jenter med kort hår og skateboard og om gutter med fjærboa, om kunst og om liv levet på en måte resten av samfunnet så ned på. Block skrev om lykkelige outsidere, hun skrev hippiehistorier med happy endings, en sterk motsats til Ingvar Ambjørnsenaktige-skildringer av livet på utsiden av normalen.

Selvsagt kan du være tempelgudinne selv om du er en gutt som bor i en kristenkonservativ, amerikansk forstad. Selvsagt kan du kalle tvillingene dine Ying og Yang. Selvsagt kan du velge din egen familie.

Det hører med til historien at det var én annen i seminargruppen på UiO som hadde lest boken før. Vi ble kjent på null komma nix og er bestevenner i dag. Alle andre sa enten «Halvbroren» eller «Naiv.Super». Alle de tredve andre, jeg tuller ikke.

Jeg kjøpte boken på Amazone og leste den på nytt i går. Den var enda bedre enn jeg husket den og er i forelsket bokrus. Kjøp den, les den og skriv gjerne om din sterkeste leseropplevelse i kommentarfeltet mitt.

23 Comments »

Regler for bra blogging

Er hva som er en bra blogg subjektivt? Handler det om smak og behag, eller følger alle gode blogger et grunnoppsett? Er det noen sammenheng mellom hva som blir lest og hva som er bra? Er en mye besøkt blogg en bra blogg? Eliteblogger, møkkablogger, forfatterblogger og pitbullblogger- vi kategoriserer og putter merkelappene på bloggene vi er innom. Bza har gitt sin forklaring på hvordan folk blir elitebloggere, og Daniel Tarzan synser rundt hva som er bra blogging. Alf Ivar Tronsmo har skrevet om det samme tidligere.

Hovedproblemet med at bloggere skriver om hva som er «bra» og «dårlig» blogging er at det blir som når forfattere snakker om hva som er gode bøker. På en måte vet de farlig mye om bøker, siden de arbeider med å skrive dem. På den andre siden vil de alltid definere hva som er en god bok utfra hva slags bøker de skriver. De må jo nødvendigvis skrive gode bøker selv, og forsvarer sitt eget prosjekt samtidig som de kritiserer andres. Egentlig burde innlegget om hva som er en god blogg være skrevet av den anonyme leser, men så objektivt får vi det ikke. Det blir Virrvarrs holdninger og Virrvarrs synsing.

For å oppsummere bra blogging med Scott McCloud:

«There are no rules. And here they are:»

  1. Din blogg bør se ut som alle andre blogger. Folk er dumme, og utseende på nettsider er ikke stedet for kreative nyvinninger. Teksten må være stor og leselig, og du bør ha følgende i sidekollonnen din:
    Arkiv, søkefunksjon, kategorier/tags, en bloggroll, de siste kommentarene og tekst om deg selv. Har du ingen lenker, ingen søkfunksjon, ingen tags og ingen tekst om deg selv, blir leseren din forvirret. Jo mer komplisert utseende, jo mer erfaren må leseren din være på den store internetten.
  2. Ja, det er mulig å legge ut blinkende flash-slideshow, automatisk musikk, glitrende gif-er, hoppende javascript og animasjoner som fremkaller epilepsiannfall. Ja, det får deg til å fremstå som en umoden unge som klistrer tusen klistremerker på det ene julekortet de skal lage etter å ha dynket det i glitter. I tillegg kræsjer det nettleseren min. Du vil ikke at leseren skal bli distrahert og ikke merke seg teksten din.
  3. Finn din egen bloggstemme. Skriver du lange, seriøse artikler med masse kilder? Korte, skarpe replikker om dagsakutelle ting? Skjønnlitterære passiarer? Morsomme betraktninger? Alle over? Er det fotoblogging som er ditt hjerte nærmest? Les andre blogger og finn din egen stil. Poenget er ikke å kopiere, men å skjønne konseptet. Forstå hvor grensene går for utlevere privat informasjon og intime detaljer.
  4. Enten du skrier kakeoppskrifter eller dikt: Gjør deg flid. Ingen gidder å lese usammenhengende dagbok-rabbel på dårlig norsk. Hvis du skal skrive for noen andre enn dem som kjenner deg, må du skrive for en indre leser. Ikke skriv: «Idag er det lenge siden jeg har oppdatert, så jeg poster en artig youtube-sang.» Skriv fordi du har noe å skrive, ikke fordi du må oppdatere.
  5. Skriv om noe annet enn andre bloggere om du vil ha lesere som ikke er bloggere. Det er en stor sjangse for at de som er innom siden din aldri har lest bloggen du skriver om, og vil kjenne seg ekskludert.
  6. Hva med reklame? Noen argumenterer hardt for reklame på sidene. Skikkelig bloggere blogger ikke gratis, de tjener penger på hver treff de får. Sammenlign med aviser: Synes du at en forside dekket av reklame gjør resten av innholdet ellers troverdig? Gå for diskréte google-ads om du absolutt vil ha inntekt på det du gjør, og don’t quit your day job. Skriver du godt nok, tjener du mer på å selge frilansartikler, uansett. For mye reklame fungerer som flash-show og blinkende animasjon- det er forstyrrende.
  7. Bli lest. Ping Bloggrevyen, kommenter hos andre blogger og ta opp tråden fra andres innlegg. Link til dem og trekk diskusjonen over til deg. Bruk Twingly i Dagbladet. Likevel- veien til tilbakevendende lesere er gode innlegg, intet annet. Bryter du alle kriteriene over, blir folk bare irriterte når de kommer inn på siden din.
  8. Bloggen din er ikke det samme som stuble-upon-profilen din. Du bør ha mere å komme med enn linker til artikler, andre innlegg, morsomme filmer og rare nettfenomener. Anbefalinger er velkomne, men utelukkende anbefalinger til andre får leseren til å lure på hvorfor du blogger. Ofte er bloggeres anbefalinger spennende fordi man er nysgjerrig på hva en intressant skribent liker å lese. Det at du skriver intressante ting, gjør ting du linker til mer intressant, også.
  9. Lag dine egne regler, men baser dem på hva du liker å lese.

Da skulle det vel bare være å blogge i vei? The bloggers united will never be defeated, osv…

16 Comments »

Tolvskillingsoperaen- ekskluderende teater

Hva gjør man med snille piker så de kan slappe av? Man tar dem med på noe festlig, som en teaterforestilling. Det er bare at jeg er ikke noen snill pike, jeg er en litteraturautist. Alle andre koser seg med musikk, liv og leven på scenen.

Virrvarr tenker følgende: «Hm, Tolvskillingsoperaen på Det Norske Teater…. Det betyr Hjaldis Moren Vesaas sin oversettelse, det. Skal bli spennende. Den avviker jo fra Bjørneboe sin oversettelse på den og den måten. Arg, jeg burde kunnet tysk, da kunne jeg sammenlignet opp mot orginalteksten til Brecht. Ah, bryllupsscenen! Nå kommer han til å si det og det, og hun kommer til å si sånn og slik. Dér var det en replikk som manglet! Hvorfor har de strøket den, mon tro?»

Ja, jeg skjønner at ikke alle ser på teater som jeg ser på teater. Selv profesjonelle anmeldere husker ikke teksten eksakt og merker når småord og formuleringer er gjort om. De fleste nøyer seg med å si at hovedrolleinnehaveren ikke var bra nok, eller at noen sang surt.

Jeg hadde lyst til å skrike: «Ut med dramaturgen!» For deg som ikke vet det: En dramaturg er personen som leser teaterstykket, bestemmer hva som skal strykes og hva som skal tolkes hvordan. Typisk eksempel på hva slags jobb dramaturgen gjør (fra Tolvskillingsoperaen):

Lucy: Kom hit, så skal du få noe godt!
Polly: Ja!

Det står ikke i teksten hva det er hun får. Er det en karamell? En dram? Eller- som i Det Norske Teaters oppsetning- en stripe kokain? Her må dramaturgen tolke utfra hele stykket og gi regissøren beskjed om hva skuespillerne skal gjøre. Kort sagt har dramaturgen en del definisjonsmakt på hvordan stykket leves ut på scenen.

For det var den slags dramaturgiske valg som var problemet med stykket. Folk sang fint, det var artige dansenummer og fine kostymer, scenebildet var utmerket, skuespillerne dyktige, alt var gjennomført og fengende. Problemet lå i hvordan historien ble fortalt.

Første feil:
Nei, det hjelper ikke at folk spiller aldri så bra og ting ser aldri så fint ut når jeg må bruke pausen til å forklare vennene mine hva som skjedde på scenen- fordi mye av historien var utilgjengelig for dem som ikke hadde lest stykket før. Og slutten var fullstendig uforståelig for dem som ikke kjente historien, et bomskudd om man vil at andre enn ihuga nerder skal like det.

Mackie med kniven, den kjente forbryteren, skal henges i siste scene, men blir benådet av dronningen av England i siste sekund. Så kommer det masse synging om revolusjon og klassekamp og sånt (siden det er Brecht og stykket er skrevet for teateret i DDR), så er stykket ferdig. I gårsdagens forestilling hoppet de glatt over hele benådningen og gikk rett på syngingen.

Nei, ingen av dem jeg var sammen med, skjønte et kvekk av hva som skjedde. «Skurk skal henges. Det blir brann og roping. De synger og så er det slutt.» Det er en veldig ekskluderende måte å sette opp et teaterstykke på.

Andre feil:

Jeg skjønner at ikke alle kan være politisk enig med forfatteren. Nei, ikke alle digger Marx og klassekamp-referanser, og ja, skuespillet er ment som agitasjon. Folk skal se sosial urettferdighet omkring seg etter å ha hørt operaen og gjøre noe med det. Nei, du kan ikke spille upolitisk Brecht, like lite som du kan spille upolitisk Dario Fo.

Her hadde dramaturg og regissør forsøkt å lage en motvekt til det røde innholdet. På starten og på slutten tar alle skuespillerne på seg fangedrakter og står i stram giv akt mens de synger. På denne måten vil de si at kommunisme blir uniformering og enhet. Hovedproblemet med dette er:

  1. Sangtekstene er ikke veldig politiske, og protesten blir mer en «Brecht var kommunist og DDR var trist»-greie enn en reell kontrast til det skuespillerne synger.
  2. For alle som ikke kjenner stykket veldig godt, er det fryktelig kjedelig å se folk i kjeledress stå rett opp og ned og synger i ti minutter. De kunne spritet opp med noen bevegelser og litt action så ingen sovnet.

Jeg skulle ønske at teaterforestillinger ikke krevde en hel lesesirkel først for å få med seg historien. Mange teateroppsettninger kjennes ut som fan-art der noen har laget sin egen versjon av favorittboken og fyllt den til randen med morsomme referanser du skjønner om du er like fan som vedkommende selv.

8 Comments »

Mens jeg baker med Sylvia Plath

Sylvia er der i krisesituasjonene. Hun står brebent i kjøkkenet mitt i høyhælte pumps og blomstrete forkle og sier «Ja, det er vanskelig. Du kan henge deg. Eller vaske den kjøkkenbenken og bake en kake.» Så baker vi rundstykker, muffins, bløtkake og pisker vaniljekrem mens jeg hører diktene hennes synge i ørene, mens jeg grubler på livet og forfatterskapet hennes. Sylvia Plath som skriver

Hvem Sylvia Plath var, sier du? Hun var en amerikansk poet og forfatteren av romanen «The Bell Jar», en av grunnleggerne av det man kaller «confessional poetry», tilståelser i poesiform. Dette betyr å skrive poetisk om pinlige, intime detaljer fra forfatterens liv, som sykdom, fornedrelser og psykiske problemer.

Dette gjør desverre at hun oftere er husket for sitt dramatiske liv enn for poesien sin, mest av alt fordi hun var gift med den kjente, britiske poeten Ted Hughes, og tilbrakte storparten av livet i skyggen av ham. Etter en opprivende skillsmisse som etterlot henne som alenemor, utgav hun dikt og romaner mens hun skrev om natten og bakte og stelte huset for barna om dagen. Til slutt endte hun livet ved å kvele seg selv med hodet i gasskomfyren.

Bildet av kvinnen som både var fremragende poet og utslitt husmor som til slutt begikk selvmord i sitt eget kjøkken forlater deg ikke så lett. Hun biter seg fast i deg, på samme måte som diktene hennes biter.

Plath skriver om kjønn og om kvinneundertrykkelse og forsøker å lage et nytt, poetisk språk for å kunne snakke om dette utenfor rammene mannen har satt. Hun parodierer ofte den klassisk, patriarkalske måten å beskrive Kvinnen i poesien; den defragmenterte skjønnheten som er kroppsdeler, ikke individ.

Mens poetene i tidligere tider skrev om kvinner som hadde «lyse lokker, røde kinn, fristende lepper, strålende øyne osv», defragmenterer Plath seg selv i poesien og sammenligner kroppen sin med frastøtende, politisk betente ting. I Lady Lazarus trekker hun paralleller til holocaust og jødeutryddelsen. Som her:

A sort of walking miracle, my skin
Bright as a Nazi lampshade,
My right foot

A paperweight,
My face a featureless, fine
Jew linen.

Samtidig som diktene kan leses som feministiske, handler de også om selvmord, om å føle seg fanget, om vanskelige, tilsynelatende personlige ting. På grunn av elementet av tilståelse er det for mange et problem å lese Plaths poesi uten å lese det opp mot Plaths eget liv.

Som en godt trent nykritiker, liker jeg ikke å skulle trekke inn detaljer fra en forfatters liv når jeg leser diktene deres. Det er også en tendens til å fokusere på grusomme, personlige hendelser hos kvinnelige forfattere i større grad enn hos mannlige. Virginia Woolf? Hun druknet seg. Amalie Skram? På galehus. Sylvia Plath? Stakk hodet i ovnen.

Det første folk tenker på når Nietzche blir et tema er ikke at han endte livet på anstalt, og Keats er ikke bare «han med tuberkolose». Selv Oscar Wilde blir gjerne husket for bøkene i tillegg til at han satt i fengsel for seksuelt samkvem med unge gutter.

På den andre siden er Sylvia som skriver noen av 1900-tallets beste poesi mens hun nattevåker og baker, bysselaller og legger selvmordsplaner noe du får lyst til å skrive dikt om. I denne artikkelen, Baking With Sylvia Plath, tar Kate Moses for seg det nifst gripende livet til forfatteren.

Likevel- det er poesien som synger i ørene mine mens jeg baker, det er diktningen hennes som bergtar meg. Mens jeg skriver bok i faglitterær forstand der Sylvia lette etter språket for å kunne beskrive det vanskeligste lyrisk, synes jeg du skal lese henne. La ordene synke inn. Jeg har selvfølgelig noen forslag til hvilke dikt du bør begynne med:

Lady Lazarus
Daddy
Ariel
Morning Song

10 Comments »

Killing the Angel of the House

Det er noe med Virginia. Generelt sett er det noe med den modernistiske romanen. Uansett hvordan jeg snur og vender på det vil aldri Tolstjoi eller Dickens ha grepet livet mitt på samme måte som Mrs. Dalloway og Combray har gjort. Det er klart at David Copperfield er en fantastisk bok, men den endrer ikke språket hodet mitt tenker i. Jeg våkner ikke opp om morgenen og har en Flaubert-dag, men det hender stadig vekk at jeg ikke kan gå ut av sengen fordi Marcel Proust har tatt bolig på soverommet mitt og foreslår te og madeleinekake, eller at Virginia Woolf følger meg ut og gir meg lyst til å kjøpe blomstene selv, eller arrangere selskap, for den saks skyld.

Likevel er Viriginia mye mer enn romanforfatter. Når noen jeg kjenner har slitt seg tyve sider ut i “To the Lighthouse” (jeg sier når, for det skjer stadig vekk), smeller boken i bordet og proklamerer: “Hun skriver jo ULESELIG!”, finner jeg frem essayene hennes. Viriginia Woolf er kanskje vår tids dyktigste essayist, og viser at hun absolutt kan skrive godt og leselig, romanene er kompliserte med vilje.

De siste dagene har jeg vært på påskeferie, drukket litervis med te, ruslet gatelangs i en by full av snø og sol og diskutert litteratur i timesvis. Diskusjonene om litteratur blander seg sammen med diskusjonene om Livet, og i den forbindelse har Virginia et essay for enhver krise, envher annledning.

Jeg tenkte jeg skulle introdusere dere for mitt favoritt-essay som påskelesning, både fordi det handler en del om boken jeg skriver og fordi det er like aktuelt for alle kvinner idag som for hundre år siden. Det heter “Professions for Women”, og er en tekst Woolf leste høyt når hun ble bedt om å si noe om kvinners utfordringer i yrkeslivet. Hun snakker om de to tingene som har vært spesielle hindringer for henne som kvinne og forfatter.

For å kunne skrive noe, må Virginia ta livet av engelen i huset, The Angel of the House. Hun må kvitte seg med den snille, selvoppofrende, lavmælte, høflige kvinnerollen som vil oppdra henne til en forsiktig, vennlig vertinne som passer på alle andre enn seg selv og ikke har noen egne høylydte, provoserende meninger. For å kunne skrive, må hun ha sin egen mening, og for å kunne ha sin egen mening må hun jevnlig myrde den smilende engelen som vil tvinge henne tilbake til en ren, høflig og dydig tilværelse. Først når engelen ikke stiller seg mellom henne og ordene, kan hun skrive. Fordi å skrive er å våge noe, å kaste seg frempå, å være subjekt og selvstendig individ.

Men selv når engelen ligger død foran henne, møter hun utfordringer. Å skrive om sex, seksualitet, følelser og kåtskap er ikke mulig i et språk som mannen har utformet. Hun har ikke redskapene til å skrive om de temaene. Her kommer hun inn på det jeg skriver bok om, selv om jeg har en faglitterær innfallsvinkel.

Vi går gatelangs i solen og snakker om språk og sex, og om hvilke engler vi dreper daglig, hvilke vi sliter med å få has på, hvilke roller som er vanskelige å slå ihjel. Virginia er med oss inn på de små caféene, følger oss rundt i påskesolen og nipper til en te sammen med oss underveis.

Ta deg et kvarter på å forstå hvorfor hun er fantastisk, og la det motivere deg til å nyte Mrs. Dalloway eller Orlando ved en senere annledning. Hun har et nytt språk du kan tenke i når du er lei av det hodet ditt bruker til vanlig, hun utvider bevisstheten din, et århundre etter sin død.

19 Comments »