Jeg fikk brev fra Høgskolen i Telemark i dag. Jeg har kommet inn på forfatterstudiet, og flytter til Bø til høsten. Jeg har allerede laget Bø-vitser nok til å irritere vettet av Mr. Jackson og svigerfamilien, og kommer til å ha tegnet meg en spøkelsesmaskot som kan være med meg første skoledag før kvelden er omme. Egentlig skulle jeg fått vite om jeg kom inn rundt den 9. juni en gang, men fikk beskjed om at jeg stod på venteliste. Skal jeg være helt ærlig, hadde jeg gitt opp studieplassen da jeg fikk brevet. Nå har jeg brukt ettermiddagen på å danse rundt, lete etter leilighet i Telemark og planlegge alt jeg faktisk skal få tid til å skrive.
Siden man tross alt blir tatt opp på opptaksprøve, tenkte jeg at jeg skulle publisere novellen som fikk meg inn på skolen. En feiring av skjønnlitteratur og faderullan. Jeg pleier ikke egentlig å putte lengre, skjønnlittærere saker på bloggen, men idag gjør vi et unntak. Tross alt blir dette tredje innlegget maniske meg publiserer dette døgnet. Er man gal så er man gal. Enjoy.
Det som skjedde dagen jeg ble gal
«Hallo,» sa jeg til speilbildet. Det var litt tilfeldig at jeg sa det, jeg vet jo at speil ikke kan snakke. Kanskje var det fordi jeg gikk og småpratet med meg selv hele tiden for å holde den verste fylleangsten unna? «Skal vi sjå: Litt cola, tenker jeg. Kaffe? Nix. Uff, som du stinker. Dusje er en fin plan.»
En ting er sikkert: Jeg var ikke forberedt på at speilbildet skulle svare. «Hei hei» sa det morgenfriskt. Du vet når du skraper lodd og det står 100.000 to steder og 10.000 ett sted og du blingser og blunker og håper du har vunnet gjeldslette og sydentur, selv om du egentlig ser at det ikke er noen gevinst der? Sånn var dette, bare omvendt.
Jeg blunket, gnidde meg i øynene og forventet at det smilende speilbildet skulle forvandle seg til en shabby, heslig morgengrimase. Men hver gang jeg åpnet øynene, så jeg meg selv stå der som en rødhåret Synnøve Solbakken, frisk og fregnete med et blendende smil. Alle har hørt de sære spiritist-historiene folk er så opptatt av på slutten av barneskolen, om hvordan du kan forandre fjeset ditt til en grusom djevelmaske i speilet om du står i tussmørket og teller til tretten. Nå var det jeg som følte meg som djevelmasken. Speil-jenta var en blidere, mer opplagt og mer velstelt utgave av meg.
Langsomt, så langsomt at jeg skulle gi speilbildet tid til å ta meg igjen, lot jeg hånden gli gjennom håret. Speiljenta fortrakk ikke en mine. Iskaldt noterte jeg at hun hadde håret trukket stramt tilbake i en hestehale, mens mitt var en diger, tupert tjafs med hårspray og skum. Et kjapt blikk ned på bekledningen min gav meg det endelige svaret: Ja, noe var alvorlig galt her. Mens jeg hadde en utringet topp ,skjørt og et par pinlig raknende nylonstrømper på meg, hadde jenta i speilet på seg stramme jeans og den store, grønne militær-skjorten min. Jeg stod dørgende stille et par sekunder. Hun smilte, satte hendene i siden og flyttet vekten fra den ene foten til den andre.
Skriket måtte komme. Opp gjennom halsen, ut gjennom munnen. Det ljomet i baderomsveggene. Et desperat øyeblikk fikk jeg det for meg at om jeg bare gjorde kraftige nok bevegelser ville speilbildet bli nødt til å herme etter meg igjen. Jeg hoppet og spratt, viftet med armene, skrek, brølte, og danset fugledansen. Selv ikke mitt mislykkede forsøk på å stå på hodet fikk jenta i speilet til å lee på så mye som et øyelokk. Hes og andpusten falt jeg sammen på dolokket.
«Det nytter ikke.» lo speiljenta. «Jeg kommer ikke til å herme uansett hvor mye du spreller, men bare fortsett. For all del, du trenger litt trim.» Hun kløp seg selv i sideflesket. «Du kunne spart deg en del av søppelmaten og potetgullet med dipp.» Fornærmelse og sjokk , kombinert med en stor dose mangel på forståelse gjør noe med formuleringsevnen din. Alt jeg greide å si var: «Øh?»
«Jeg er tatt ut i streik» sa jenta i speilet. «Jeg er ikke på jobb, jeg er ute av drift.» «Streik?» sa jeg. «Ja» sa hun. «Streik…» sa jeg. «Det betyr jo at du er en person av noe slag, ikke bare en refleksjon av meg?» «Korrekt. Jeg er en ordentlig person i massevis. Jeg jobber bare slaveskift som hermegås for utakknemlige drittsekker som tar meg for gitt.»
«Men er du meg? Du ser jo helt ut som meg?» «Akkurat nå ser jeg betraktelig bedre ut enn deg!» Hun lo høyt. «Du ser ut som om du har sovet ute i en grøft i natt!» Jeg overså alle de ekle kommentarene hennes. Jeg ville til bunns i dette. «Det du sier,» sa jeg prøvende, «er at du alltid følger etter meg og hermer alle bevegelsene mine, utseende og klærne?» «Ja, jeg er ditt livs galeislave. Det er speilbildenes grusomme tilværelse. Vi læres opp fra vi er bittesmå til at vi skal tjene og føye oss etter Herren i alt, og lever trange, fangede liv der vi for det meste prøver klær og lager trutmunn mens vi tar på oss maskara. Og så jålete som du er,» skjøt hun inn, «får jeg jævla lite fritid.»
Jeg kjente et stikk av dårlig samvittighet. Hadde hun vært der hele tiden? Sittet stille som en mus mens jeg klippet håret eller ble sminket før en teaterforestilling? Uten å si et ord og uten å velge det selv? «Hva er det dere vil oppnå med å streike, da?» spurte jeg. «Hva er kravene deres?» «Åh!» sa hun, øynene skinte. Jeg ble satt ut av å se på henne. Jeg betraktet jo en utgave av meg selv som levde sitt eget liv, og det var rart å se sitt eget kroppspråk utført av noen andre.
«Vi har mange vanlige krav, som åttetimers dag, helgefri og overtidsbetaling. Helligdager blir det selvfølgelig tredobbel lønn, og jeg skal ha rett på fire ukers lønnet ferie. I tillegg krever vi smusstillegg og retten til å reservere oss mot ubehagelige aktiviteter. Jeg krever for eksempel fullstendig fritak fra kviseklemming, nesepilling og all bruk av speil under besøk hos gynekolog og tannlege. Sånne «Kvinne-kjenn din kropp»- øvelser med med å brette ut underlivet ditt foran speilet krever vi landsomfattende forbud mot. Det min fitte du tvinger meg til å vise frem! Snakker om overgrep!
Ellers vil jeg være med i planleggingen av hva slags garderobe du skal ha. Neste gang du handler klær eller vil ha en ny frisyre - spør meg! Det er ikke bare du som må gå med den stygge, rosa kasjmirgenseren. Treningstimer i rom med speil skal lønnes på samme måte som overtid, og enhver seksuell aktivitet foran et speil er forbudt, uavhengig av om jeg får betalt eller ikke. Nei, jeg er ikke prostituert, og nei, jeg vil ikke være din private pornostjerne.» Hun trakk pusten og smilte bredt etter den lange tiraden. «Noen spørsmål så langt? Du burde ta notater.»
«Mener du,» jeg prøvde å sortere all informasjonen, «at jeg skal betale deg for å være speilbildet mitt?» «115kr timen, tenkte jeg. Det blir 230 kr timen i helgene.»
«Jeg er student, jeg har ikke råd til en fulltidsansatt! Og fri på kveldstid og i helgene? Jeg kan ikke gå uten speilbildet storparten av uken - folk kommer til å tro at jeg er en vampyr!» «Vel, det blir lønnet speilbilde eller ikke noe speilbilde.» Hun la armene i kors. Jeg lot pekefingeren gli over speilflaten. «Det er ingen måte jeg kan nå deg på, er det vel?» Hun ristet på hodet. «Vi er nærmere hverandre og lengre unna hverandre enn du tror.» Hun satte seg tilbake på dolokket i baderommet bak henne, som var helt identisk badet jeg satt i. «Er det et hus makent mitt hus bak den døren der inne hos deg?» spurte jeg. «Nix.» sa hun. «Det er bare teaterkulisser.» «Åh.» sa jeg. Det gjorde verdenen speiljenta levde i til enda fjernere og rarere enn jeg hadde forestilt meg.
Vi satt taust et par minutter og jeg studerte henne, lette etter forskjeller på henne og meg. Hadde hun en føflekk for mye? Viste hun tegn til at det røde håret hennes bare var en parykk? Hun begynte å bli urolig inne i speilet, og skiftet stadig sittestilling på dosetet. Gradvis begynte jeg å herme etter henne. Hun la det ene benet over det andre, jeg la det ene benet over det andre. Hun rettet seg opp i ryggen, jeg rettet meg opp i ryggen. Slik fortsatte vi en liten stund, før jeg lot hånden min skli opp og trakk håret mitt bak øret. Hånden til speiljenta fulgte automatisk min bevegelse. Jeg reiste meg og gikk mot vasken, hun kopierte meg som i refleks før hun plutselig avbrøt seg selv og skrek til. «Slutt med det der!» «Gammel vane vondt å vende, hm?» flirte jeg. Hun så ut som om en tørrlagt alkis som har blitt fersket med en dram til munnen. «Det der var unødvendig.» sa hun.
«Jeg prøver bare å bevise at du kommer til å speile bevegelsene mine selv om jeg ikke betaler deg.» Jeg fikk bare geiping til svar. «Dessuten,» sa jeg «er det mye som ikke henger på grep her. Hva skal du gjøre om du ikke speiler bevegelsene mine? Hadde du virkelig streiket, ville du vel bare forsvunnet når jeg stod foran speilet, og så kunne jeg hatt det så godt? På meg virker det som om noe holder deg der du er, og hva du skal med pengene mine da, det skjønner jeg ikke. Du kan jo ikke gå og kjøpe noe.» Hun bare stirret på meg uten å si noe. Jeg var på riktig spor. «Denne streiken din er ikke særlig gjennomtenkt, rett og slett. Hvor mange er dere egentlig som streiker?» Plutselig så det ut som om hun krympet ti centimeter. Skuldrene hennes krøp opp til ørene og hun slo hendene for ansiktet. «Det er vel strengt tatt… bare meg.»
Jeg lo høyt av lettelse. «Da beklager jeg, frøken, men jeg kommer ikke til å gi etter for kravene dine. Jeg kommer rett og slett til å gjøre følgende: Se meg mindre i speilet.» Med den replikken tok jeg speilet av kroken det hang på, og snudde det med den grå siden frem, før jeg hoppet i dusjen. Så ufattelig intelligent jeg var! Etter en dusj som tok med seg mye av den verste fylleangsten, fremstod hele speilaffæren som enda mer mystisk.
Ingen panikk, forsøk å resonnere, Live. Hva er det som skjer her? Den første tanken var jeg blitt gal og innbilte meg ting. Det at jeg lurte på om jeg var blitt gal, skulle jo ellers være et tegn på at jeg ikke var så gal, hadde min iherdige lesing av Illustrert Vitenskap og psykologiske thrillere lært meg. Og likevel - speilet snakket til meg. Galskap var en mulighet.
«Smil til det skjulte kamera» var også sannsynlig. Jeg hadde sett TV-programmer der de gjorde speiltriks før, men det var flere ting som ikke stemte overrens med den teorien: For det første måtte de grave opp noen som så akkurat ut som meg å få noen til å være min dobbeltgjenger i speilet. Jeg har ingen tvillingsøster, og det skal mye til å grave opp ukjente Live Torgersens dobbeltgjenger bare for å kunne gjennomføre et sånt stunt. For det andre var ikke speilet falskt. Det var ikke egentlig et vindu med en skuespiller bak, for jeg hadde jo tatt det ned fra veggen. Dessuten burde kamerateamet avslørt seg nå. Nei, jeg ble dvelende ved den mest absurde forklaringen: At speil-Live snakket sant. At speilbildene var levende individer, blindpassasjerer i livet mitt.
Jeg subbet ut på soverommet med et håndkle rundt kroppen og skannet rommet på jakt etter noe rent å ha på meg. Jeg innrømmer det gjerne. Jeg er en gris. På rommet mitt ser det ut som Al-Qaida har bombet en H&M-butikk og en IKEA-utstilling, for deretter å blande restene sammen med skitne tallerkner og brukt snørr-kleenex. Jeg rotet rundt i noen av kleshaugene på jakt etter rene truser og åpnet et par kommodeskuffer uten hell. Kanskje det lå noe rent i klesskapet?
«Du trodde ikke du skulle slippe unna så lett?» Jeg hørte stemmen hennes så fort jeg gløttet på døren til garderobeskapet. Føkk. Jeg har jo et speil på innsiden av skapdøren. Det hadde jeg glemt. «Det nytter ikke å rømme fra meg!»
«Hva kan et speilbilde gjøre mot meg?» Jeg merket at jeg hørtes enda mer spydig ut enn jeg hadde tenkt. «Du er virkelig dummere enn du ser ut til.» Hun gliste fra øre til øre.
Så begynte hun å rope: «Streikevakt! Streikemakt! Vi skal slåss mot speilforakt!» Hun marsjerte frem og tilbake foran meg, skrek og hoiet. «Stopp! Stopp med en gang!» Jeg fant truser, jeans og t-skjorte, luktet på et par sokker og halte dem på meg uansett hvor surt de stinket. «Jeg stopper ikke før du går med på kravene mine!» «Hør her! Jeg kan ikke være den eneste i verden med et deltids-speilbilde! Folk kommer til å tro jeg er sprø!» «Hah! Se hvordan folk reagerer på at du har et støyende og opprørsk speilbilde, du!»
Jeg visste hun hadde overtaket. Jeg løp ut av soverommet, tok stua i tre steg og snappet med meg jakke og husnøkler før jeg hev meg ut døra. Hun viste fingeren til meg og laget prompelyder fra speilet i gangen idet døren smalt bak meg. Den friske luften roet meg ned, men bare for noen få sekunder. Hun var i butikkvinduene, i lakken på bilene og i sølepytten utenfor oppgangen min. Hun laget ufattelig mye bråk. «Hei! Jeg er LIVE TORGERSEN! Vil du se på rumpa mi? Se, jeg har en finger i nesen!» Jeg la på sprang nedover Vogtsgate.
Hun var i alle vinduene på trikken som kjørte forbi. Hvis jeg gikk inn på trikken, ville jeg være fanget sammen med henne. Kollektivtransport var ikke noe alternativ; t-bane og buss ville være like fatalt. «Jeg har en valk på magen jeg er veldig flau over! La oss ta en kikk, dere!» Hun trakk opp genseren og viste flesket idet trikken fór forbi. Hun visste faktisk alt om meg, og nå sladret hun. Satan, jeg slet. Et øyeblikk var jeg redd for at hun skulle være med trikkevinduene ut av syne og gjennom hele byen. Så innså jeg at hun var litt som skyggen min: Hun var der bare når jeg var i nærheten og kunne speile meg. Kom jeg meg til et fullstendig speilfritt sted, var jeg trygg. Jeg stod stille og glodde i to sekunder, så beinfløy jeg til Sofienbergparken.
Teorien min stemte. Jeg satt meg under et tre og var endelig i fred. Det var en midlertidig løsning, men jeg kunne senke skuldrene i to minutter. Parken var nesten folketom, selv om det var en lørdags formiddag. Det var bare noen gutter som hang ved et av lekestativene, noen joggere og et par som luftet hunden. Andre mennesker. Jeg ble helt varm innvendig av å se på dem. Det var det jeg trengte. Jeg måtte betro meg til andre mennesker.
Hånden min fant mobilen i jakkelomma før jeg fikk tenkt meg om, åpnet tastelåsen med et «bip» og trykket «R» på telefonlista. «Ringer Reidar» stod det på skjermen. Selvsagt ringte jeg kjæresten. Hva skal man med kjærester hvis man ikke kan ringe dem når livet blir litt for absurd? «Hei?» «Hei!» Han svarte nesten med en gang, men ordene stoppet i munnen på meg. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle begynne. «Ja?» sa han. «Er det noe?» «Jeg sitter i Sofienbergparken. Har du lyst til å komme ut hit?» «Joda! Jeg er ute og trener nå, men jeg kan være der om et kvarter!» «Supert! Da ses vi!» «Ok, hei så lenge!» Så satt jeg stille et kvarter, med nervene i spenn. Hvordan skulle jeg forklare hva som har skjedd?
Jeg så ham lenge før han så meg. Han kom joggende i bare t-skjorta, svett og smilende. Jeg vinket så han fikk øye på meg og fikk han over til meg. Det var så godt å kysse svett mann at jeg nesten ble på gråten. Så redd jeg hadde vært! Ingenting er skummelt når vi er to. Jeg snuste ham i halsgropen og boret nesen ned i den bløte huden. «Så glad du var for å se meg!» lo han. Jeg så opp, og der var hun. Hun rakk tunge til meg midt i pupillen hans, gliste og vinket. Hun var i øynene hans.
Før jeg visste ordet av det, hadde jeg revet meg løs og løp tilbake mot leiligheten.
«Live! Liiive!» Reidar skrek etter meg. Jeg snudde meg ikke. Jeg ignorerte alle sprellene hennes på vei opp gangen, rev opp døra og hastet inn på badet. Jeg kunne sikkert tatt oppgjøret med et hvilket som helst speil, men det virket riktig å gjøre det der det hele begynte. Hivende etter pusten, med slim og blodsmak i munnen kjente jeg at svetten piplet frem. Jeg snudde speilet med den blanke siden frem og blikkene våre møttes.
Hun lo. Det var en glad og ertende latter. «Hold deg unna kjæresten min!» Jeg sa det uten å tenke, floskler kommer gjerne av seg selv. «Det kan jeg godt. Hvis du virkelig vil ha en kjæreste uten et speilbilde i øynene. Vil du stirre inn i sorte, døde hull?» «Nei, men jeg vil ikke se deg danse Macarena der, heller!» «Da får du betale meg skikkelig!» «Hør her:» sa jeg. Jeg rettet opp ryggen, senket skuldrene og så rett på henne.
«Jeg kan ikke betale deg. Jeg skjønner det er forferdelig å være slave av mine bevegelser hele tiden, men det er ikke jeg som har bestemt at det skal være sånn. Jeg kan ikke noe for det, og det er urettferdig at jeg må legge om livet mitt på grunn av noe som ikke er min skyld. Jeg kan ikke betale det hvite ut av øyet for å få sminket meg! Jeg kan ikke slutte å speile meg på søndager! Du må ta til fornuft!» Hun ble stille et øyeblikk. Så steg sinnet opp i henne som rød saft i en mugge. Det nådde øynene hennes og jeg rygget bakover.
«Tror du at vi blir kvitt undertrykkelse ved at du synes synd på den du undertrykker? Når livet ditt tråkker på livet mitt, hjelper det ikke en dritt at du «forstår». Skal ting bli annerledes, må det bety færre privilegier for deg. Ja, du mister makt, og ja, det er ubehagelig. Jeg kommer til å tvinge deg til å gi opp de privilegiene du har hatt.» Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg prøvde å se for meg et liv der jeg timebetalte speilbildet mitt. Jeg prøvde å se for meg hvordan jeg skulle forklare det til andre.
Det gikk en krusning over bildet i speilet, som en signalfeil på et gammelt fjernsynsapparat. Det ble snø og flimmer i kanten av speilet.
«Hva skjer?» spurte jeg. Speil-Live var kritthvit i ansiktet og så ut som om hun lette etter et sted å rømme. Det dukket opp en skikkelse i grå uniform ved siden av henne. Hun hylte som besatt. Uten å foretrekke en mine, tok skikkelsen opp en liten fjernkontroll av lommen, siktet på henne og «skrudde av» lyden hun laget. Hun hulket og hylte så ansiktet ble helt fordreid, men det kom ingen lyd.
Jeg stod og så på meg selv skrike, på at noen tok på meg håndjern og førte meg bort. Det kom flere grå skikkelser i uniform. En gikk frem til speilet og henvendte seg til meg. Stemmen var kjølig og litt metallisk:
«Speilbildet Deres er defekt. Vi beklager bryderiet det har skaffet Dem. De kommer til å motta et nytt innen få minutter, uten ekstrakostnader. Igjen, vi beklager det inntrufne.» Det var mye jeg ville si, spørsmål og protester vellet opp, men de forsvant før jeg rakk å si noe annet enn «Vent!» Speilet var helt tomt. Jeg stirret inn på mitt eget tomme bad. Hodet mitt var like tomt.
Hendene hennes var det første som kom til syne, så omrisset av kroppen, deretter fjeset og til slutt hele henne. Hele meg, for hun hadde mine klær, min hårfrisyre, mitt jagede ansiktsuttrykk. Jeg løftet hånden og speilbildet fulgte bevegelsen perfekt. Jeg reiste meg fra dosetet. Hun reiste seg samtidig. Vi var helt synkronisert. Da jeg begynte å gråte, gråt hun også.
———-
Hang du med så langt? Yay!
25 Comments »
derfra som het Dragons on Manhattan.
