Arkiv »
Arkiv for kategorien ‘Litterariteter’
Tirsdag 9. juni 2009
Jeg har fulgt boka til Avil fra den var en bitteliten kul på bloggmagen hennes. Nå ligger den på bordet ved siden av meg og er en fullvokst roman med smussomslag og stive permer. Den er blitt proff. Den er blitt pen.
Den har fått kart og illustrasjoner som gir meg følelsen av fantasysommer. Jeg kjenner den usynlige broen mellom det å lese Song for Eirabu sommeren 2009 og det å lese Ringenes Herre sommeren 2001 sitre litt mens jeg skriver.
Jeg skal være helt ærlig: Jeg har hørt Avil lese opp fra boka flere ganger før jeg leste den selv. Jeg har lest utdrag på bloggen hennes, jeg har fått prøvesmake teksten før jeg fikk lese hele boka. Og jeg har ikke vært 100% overbevist.
Språket har vært vakkert, bildene har vært vakre, men de har ikke vekket suget i meg. Jeg har vært bekymret for at den litt sagastilaktige nynorsken manglet det vi forfatterspirer liker å kalle «hook» - kroken som skal hale deg inn i teksten.
Etter å ha lest sammenhengende i halvannet døgn, kan jeg konkludere med at jeg har bekymret meg unødig: Tre sider ute i boken hadde jeg glemt at det var Avil sin bok jeg leste, glemt at det var en bok jeg leste og gikk over til å engasjere meg helhjertet i personene og Eirabu. Jeg har lest boka i ett strekk og bare tatt pause for å sove.
Jeg elsker spoilers, men Avil hater dem, så jeg kommer ikke til å gi dere et sammendrag av boken her, siden det er hennes bok og jeg er en snill leser som tross alt kjenner forfatteren.
Derimot har jeg tenkt å skrive litt om hva det er som gjør boka generelt:
Song for Eirabu er første bind i en fantasyserie basert på norrøne myter. Boka er skrevet på så deilig nynorsk at jeg nesten ble lurt til å bytte målform i løpet av lesningen. Nynorsken kan være en barriere for noen, men en barriere du blir litt rikere av å krysse. Jeg har slått opp og lært flere nye ord i løpet av det siste døgnet, som skjor, eller skjære, som fuglen heter her på østlandet.
Boka handler om skjebne, krig, storpolitikk og verdens undergang, men å oppsummere det slik blir for snevert. Det som driver boka fremover er ikke de spennende hendelsene, men relasjonene mellom personene. Hovedpersoner som biroller er fullverdige deltagere i historien, mangfoldige personligheter med redsler, håp, drømmer og kvaliteter.
Siden fortellervinklingen skifter gjennom historien, får vi bli kjent med figuerene fra mange slags vinkler: Faren til Ragna er ikke den samme personen for søsteren til Ragna. Prinsessen i Syrren sitt syn på kongen i Syrren gir oss et ganske annet bilde av hvem han er enn vi får når kongen er i fortellingens sentrum. Som leser blir du kjent med personene og begynner å bry deg om dem. Menneskene puster og har liv i Song for Eirabu og selv de mest motbydelige og slemme er rørende og forståelige.
Menneskeskildringene er bokas vannmerke, det er det som skiller den fra en orginal idé og et spennende plot og litteratur som blir sittende i deg etter at du har lest ferdig. De fleste fantasybøker oppsummeres som «kampen mellom det gode og det onde», men jeg vil ikke si at det er hovedtemaet i boka: «Kampen mellom forutsetninger og fri vilje» er kanskje nærmere?
Uansett: Song for Eirabu er helstøpt: Du tror på verdenen, tror på menneskene og rives med i alt fra krigsskildringer til de nære, personlige relasjonene. Språket flyter og personene puster. Kartet binder fortellingen sammen, men du trenger bare slå opp de første søtti sidene. Etterpå er du lommekjent i Eirabu.
Noe av det jeg liker best, er Avil (eller Kristine Tofte, om du vil), sin variant av tusser, byttinger, alver og guder. Det er ofte de samme folkeslagene som går igjen i fantasyromaner, og alver og dverger er på mange måter blitt arketyper innen sjangeren. I Song for Eirabu er alvene ulver og dvergene syngende, meditative smeder i fjellet. Jeg har ofte tenkt at «Darn, hvorfor er det ingen som skriver inn tusser og byttinger i bøker?» og nå har Avil gjort det.
Det er mulig dette begynner å nærme seg skamros, men den kritiske litteraturviteren i magen finner ikke noe å sette fingeren på. Tvert i mot, jeg er bare i humør til én ting: Å tegne hovedpersonene i boka. Lage litt skikkelig fan-art mens jeg venter på at Avil skal skrive neste bok.
SerendipityCat har også skrevet om boka. Bildet over er stjålet fra henne.
Lørdag 6. juni 2009
Tor Økland Barstad har kommentert på bloggen min en god stund nå. Han har jobbet med en bok om bistand så lenge vi har vært bloggnaboer, så da han spurte om jeg ville ha et anmeldereksemplar, takket jeg selvfølgelig ja. Jeg leser bøker som andre skifter undertøy, og det er alltid kjekt å se hva andre medbloggere har skrevet.
Boka heter «Hvordan oljefondet kan hjelpe verdens fattige» og er utgitt på Lucentia Forlag, et self publish-forlag. Allerede her viser boken en del svakheter som er typisk hos self publish-bøker. Tittelen er så lang at den egentlig burde vært en undertittel, forsiden ser litt hjemmelaget ut og underteksten minner mest av alt om en løpeseddel. En redaktør og en grafisk designer ville utgjort en stor forbedring.
Likevel, self-publish-bøker kan fremdeles være knall, selv om forfatteren ikke nødvendigvis er grafisk designer og layout-ekspert. Jeg bestemte meg for å gi teksten en sjanse. Jeg tok meg litt te og skummet boken på tre kvarter. Den er på 64 sider, og er mest for en pamflett å regne.
Hovedbudskapet i boka er følgende: Bistand virker. Jo mer bistand, jo bedre. Norge har mer penger enn alle andre land, så hvis vi ga oljefondet i bistand, ville vi kunne reddet nesten alle verdens fattige. Vi hadde ikke et oljefond før, og klarte oss bra, så vi kan klare oss bra uten et oljefond, nå også. Dessuten trenger vi å senke forbruket vårt for å redde miljøet. En vinn-vinn-situasjon.
Boka presenterer det å gi bort oljefondet i bistand som et etisk spørsmål like mye som et politisk spørsmål: Du har valget mellom å miste litt penger og å redde millioner av liv. Hva venter du på? Boka tar også for seg andre metoder å hjelpe verdens fattige på, nemlig å redusere C02-utslippene våre og kjøpe fair-trade produkter.
Problemet er at det er mange, mange hull i Tors argumentasjon. Tekstens sterkeste del er den som tar for seg at bistand fungerer, som er en grei samling statistisk informasjon om hva bistandsprosjekter har utrettet. Riktignok bugner ikke boka over av kritiske kilder, men FN sin oversikt over vellykkede bistandprosjekter er sikkert sunn lesning for alle som tror at bistandsmidlene utelukkende forsvinner i korrupsjon og diktatorlommer.
Resten av boka er et ukvalifisert og til tider ugjennomtenkt forsvar av forslaget om å gi oljefondet til verdens fattige. De viktigste spørsmålene som ikke blir diskutert skikkelig er:
- Hvor kommer fattigdommen fra?
- Hvorfor forblir folk fattige? Er det bare mangel på bistand fra oss i vesten som gjør at utviklingslandene sliter?
- Hvilken rolle spiller oljefondet i norsk økonomi?
Boken bærer preg av at forfatteren i liten grad har satt seg inn i utviklingspolitiske spørsmål og nord-sør-problemstillinger. I tillegg er forklaringen hans på hvordan Norge skal klare seg uten oljefondet svært mangelfull. Han har heller betraktninger rundt hva som kan skje med verdensøkonomien om vi plasker ut over 90 milliarder kroner i vaksiner og kosttilskudd.
Jeg synes boken bærer preg av at forfatteren har fått en idé om hvordan hjelpe verdens fattige og laget en løs skisse om hvorfor idéen hans er god, nødvendig og gjennoførbar. Han har ingen forståelse av undertrykkelsesmekanismer, av kompleksisteten i global fattigdom og diskuterer i liten grad spørsmål som sletting av ulandsgjelda, mikrokreditt, frihandel og WTO - brennhete temaer kjent for alle som har slumpet innom et Changmakermøte, lest et Attac-hefte eller vært på en globaliseringskonferanse.
Noe av det sjarmerende med Tors bok er at den er så fjern fra de fleste diskusjoner internt i solidaritetsbevegelsen, i politikken og gjør ham umulig å plassere på en høyre-venstre-akse. Han er ikke sosialist. Han er ikke liberalist. Han vil bare dele ut mange penger og det skal løse problemet.
Boka er visjonær og velment, men ikke spesielt gjennomtenkt. Spranget fra «Bistand virker!» til «Alle pengene våre må gå til bistand!» er ubehjelpelig og dårlig begrunnet. Engasjementet, derimot, er det ingenting å si på. Jeg er langt på vei enig i mange av problemene og utfrodringene Tor skisserer. Jeg er bare ikke så imponert over løsningen.
Jeg håper Tor vil fortsette å forsøke å redde verden. Jeg håper imidlertid også at Tor skjønner at det kan være at grunnen til at ingen andre har foreslått å gi hele oljefondet i bistand, ikke er fordi at alle andre er griske og feige. Det er fordi det er en så enkel løsning at den ikke er mulig å realitetsbehandle.
Fredag 5. juni 2009
Noen dikt er krabber.
Jeg fanger dem med hov.
De lurer fete under tangen
og fryser når jeg lyser på dem.
Jeg må være rask, ellers
forsvinner de i dypet,
vagger ned mot bunnen. Blir der.
Får jeg diktet opp,
rasler det med klørne
og vil fly i synet mitt.
Det må ekspederes raskt.
Skrives. Avlives.
Noen dikt er redningsvester.
De kommer med blålys og sirener
gjennom mareritt og svettetokter,
blir et tau jeg kan gripe
en papirpose jeg kan puste i
ubedt
uforberedt
intravenøst
Noen dikt er fugler.
Jeg ser dem på avstand.
Får de øye på meg, flyr de vekk.
Jeg må være musestille. De er sky.
Å fange dem er å knuse dem.
Alt jeg får er skisser. Poesikråki.
Noen dikt er kviser.
De prikker under huden og tvinger seg på
Ømme flekker jeg tar på og angrer meg.
De er uungåelig dikt,
pinlig varsellamper,
skjemmende minivulkaner.
Jeg kan vente, men det utsetter bare prosessen.
Jeg kommer til å skvise dem ut i papiret.
Det er ikke over før det blør.
Noen dikt er humler
varme, tunge, subbende over gresset.
De summer i hodet mitt en hel sommer
før de plutselig plasker ned i desserten
min i slutten av august og
krever oppmerksomhet.
Ferdigskrevne. Overmodne.
Noen dikt er drager,
gjemt bak berg
beskyttet av flammer.
Å skrive dem er
tungrodd klatring og år med leting.
Fjellsprengning. Frydblandet skrekk.
Når vi møtes, er det diktet eller meg.
Drage, jeg skal skrive deg.
-skrevet til Song for Eirabu-lanseringsfest. Heia Avil!
Tirsdag 12. mai 2009
Jeg liker at bøker blir til i bloggerby. Vi er et sted der folk snakker sammen, setter sin egen dagsorden og diskuterer ting vi synes folk burde diskutere, og sånt kan det bli gode bokkonsept ut av. Curly fra A Curly Life har satt i gang et skriveprosjekt som heter «Den store mobbeboka for voksne».
Hun står også bak Erfaringsbloggen, en samleblogg for pårørende til rusmisbrukere. Målet er, i følge forfatteren selv, å gi mobberne og mobbeofferene en sterk stemme som løfter både viten og diskusjoner om mobbing opp på et plan som bidrar til innsikt og varig endring. Hun har laget en egen blogg der vi kan følge skriveprosessen hennes hele veien.
Noe av det Curly ønsker seg fra alle oss lesere og medbloggere er tekster og personlige historier, anonyme eller under fullt navn. Du trenger ikke å ha vært mobber eller mobbet for å delta; foreldre, kjærester, lærere, arbeidsgivere og andre som har vært pårørende oppfordres også til å skrive.
Jeg ble svært engasjert første gang Curly og jeg diskuterte prosjektet og bestemte meg for å bidra med en tekst. Det var skumlere å skrive enn jeg hadde trodd. Som du kanskje har merket, har jeg skrevet lite eller ingenting om mobbing her på bloggen.
Jeg er litt usikker på hvorfor. Jeg har tenkt at det ville høres sytete ut. At det ikke passet seg. At mobbing var et sånt privat, ekkelt problem på lik linje med forstoppelse og underlivssopp. Okei, jeg er uærlig her. Jeg ville heller skrevet et innlegg om forstoppelse eller underlivssopp, enn et innlegg om mobbing.
Nå har jeg en slags lakmustest på dette med tekster og relevans: Hvis en tekst kjennes skremmende og umulig å skrive, er den antageligvis viktig for flere enn meg. Curly har overbevist meg om hvor viktig det er å gi mobbingen et ansikt, å fjerne det klamme offerstempelet ved mobbingen. Jeg skammer meg over den tiden i livet mitt da jeg var den svake. Jeg vet det ikke er grunn til det.
Såh. Here goes. Min tekst. Min mobbehistorie. Mitt bidrag til Curlys bok. Dette er den uredigerte versjonen, Curly står fri til å klippe og lime som hun vil. Bidra, du også.
Forseglet:
«Jeg legger meg ikke opp i jenteproblemer», pleide barneskolelæreren min å si.
Når jeg henger opp jakken min på en knagg, går alle jentene bort og flytter alle jakkene sine én knagg bort fra min, slik at det blir luft mellom mitt og deres. Hvis noen er nær meg i friminuttet, må de kaste vanten sin i søpla. Hvis noen skal være ekle mot en kamerat, tar de luen hans og gnir den i ansiktet mitt.
Da skjærer alle grimaser og stakkaren som har fått Ida-lus på luen holder den på strak arm mellom tommel og pekefinger. «Ikke vær så…Ida.» De bruker navnet mitt som skjellsord. Jeg hører dem krangle, jeg vet at de vet jeg hører på. De bygger opp fornærmelsene av hverandre som en perfekt sonett: «Drittunge! Gorilla vrengtryne! Fitte! Hore! IDA!» Den som blir kalt Ida taper alltid. Ida er verst.
«Jeg skjønner ikke hva som går av deg!» sa barneskolelæreren min. «Du eier ikke sosial intelligens!» Jentene i klassen hadde samlet sammen alle bursdagsgaver de hadde fått av meg opp gjennom årene og gitt dem tilbake. Esken stod på pulten min da jeg kom inn i timen. Den var full av Barbiedukker, glansbilder, viskelær og farveblyanter.
«Du trenger ikke gi oss tilbake noe av det du har fått av oss. Alt du har tatt i har blitt ødelagt.» lød beskjeden. Da jeg satt sammenkrøpet i en krok i gangen og gråt så det ljomet stod de rundt og så spørrende på meg. «Hva skjer her?» spurte barneskolelæreren min. «Aner ikke,» sa jentene. «Vi prøvde bare å hjelpe. Du vet hvordan hun er.»
Jeg vet hvordan jeg er. Jeg lærte å lese da jeg var to år. I løpet av førsteklasse pløyde jeg Snorres Kongesaga, Charles Dickens samlede verker, lærte meg å regne ligninger med utgangspunkt i en gammel lærebok jeg fant hos farfar og pugget alle verdens flagg og hovedsteder. I løpet av skoletiden min var det aldri noen lærer som sa til meg at jeg var flink.
Jeg var bare brysom. «Du snakker for mye i timen. Du skriver for lange stiler. Du regner ut mattebøkene for fort.» Steinerskolelærerne var enda mer nådeløse: «Du har en kald, sjelløs, kunnskapshungrig side. Du må dyrke frem den varme Ida, ikke den overlegne Ida.» At jeg muligens var en teskje talentfull, skjønte jeg ikke før på universitetet en gang.
Jeg var alltid schvær. Ikke tjukk, selv om jeg trodde alle former for «stor» var det samme som tjukk. Jeg var bare høyere, og jeg kom i puberteten mye tidligere enn alle andre. Jeg gikk på barneskolen, var 165 høy og hadde pupper nok til å fylle en stor C-cup. Typisk tjukk.
Jeg fikk mensen da jeg var ti. En av jentene i klassen fant det ut og skrev «Ida har mensen» på veggen med sprittusj. Jeg fikk et langt, unnskyldende brev fra henne i begynnelsen av åttende klasse. Da hadde hun fått mensen selv. Pinlig.
Jeg var klønete, mer enn klønete. Jeg hadde svake ankler, nedsatt grovmotorikk, dårlig balanse, var plattfot og krumrygget (jeg var så schvær) og snublet for hver tiende meter. Jeg lærte å sykle i 2003, sammen med kjæresten min, et sted ingen så meg. Jeg var ti år, hadde trusen full av Saba Selfsit og sykkel med støttehjul. Gym var mitt private helvete. Når livet går meg imot tenker jeg alltid: «Men jeg skal aldri ha gym mer i hele mitt liv!»
De sa at Steinerskolen var bra for barn som ble mobbet på offentlig. Det var det ikke for meg. Der fikk jeg både gutteproblemer og jenteproblemer, og gutteproblemer betyr som kjent fysisk vold. Et par av lærerne mobbet meg også, gymlæreren spesielt.
«Dåkker tar ikkje armhevinga med knærne i, med mindre dåkk e så tjokk og lat som ho Ida!» «Ka e det du har gjort med håret ditt? Det e jo heilt forjævlig! Æ må få lov til å si at du sjå støgg ut når du sjår støgg ut?» Hele klassen stod rundt og hørte på. Som om ikke det stakkars håret hadde fått nok pepper allerede.
På Steinerskolen var det viktig med kule klær. Jeg skriver «kule klær», fordi det var den våte drømmen min gjennom mange år. «En dag skal jeg bli stor og å ha kule klær.» Så skjønte jeg at trikset når man ikke hadde råd til dyre merker og bare gikk i arvetøy uansett, var å kle seg frikete.
Bedre å være rar med vilje enn å bare være feil i klær mamma syntes var fine. Likevel var det et par år da jeg trippet rundt i kordfløyelsbukser og kåpe mens alle andre så ut som marsvin med platåsko og nylondress. 2000 var et fint år fashionmessig.
Steinerbarna var mer aggressive. Jeg kunne gå ut av klasserommet for så å bli overfalt av en gjeng i gangen. «Ugly woman, walking down the street! Ugly woman I would not like to meet! I can’t believe it! Your not the truth! No one can look as bad as you! MERCY!»
Noen ganger ringte de hjem til meg. De spurte foreldrene mine sukkersøtt om de kunne få snakke med Ida. Så glad jeg var da jeg hørte det var telefon til meg! Kanskje noen ville at jeg skulle være med dem hjem? Være med dem på kino? Kanskje det var Julie, hun hadde smilt til meg et friminutt og snakket et par setninger med meg, kanskje det var Camilla…
Når jeg tok telefonen, kunne jeg høre at det var mange på den andre siden av linja. De hadde telefonenpå høyttaler. «Hei, Ida! Vi har en liten klassefest her, vi. Beklager at vi ikke inviterte deg, altså, men du ville bare ødelagt. No offence.»
Fnising i bakgrunnen. Jeg hører Julie og Camilla si «Heeei, Idahahaha!» «Men vi lurte å en ting, skjønner du: Hvorfor har du ikke tatt livet av deg ennå? Jeg mener - det er jo ingen grunn til at du skulle være i live, det ville vel vært bedre for deg om du gikk og hang deg? Neinei, ikke legg på!» Latterbrøl.
Etter en sånn telefonsamtale kunne de være stille lenge. Jeg gikk gjennom skolegården på nåler, jeg sa ikke noe til noen på dagevis, forseglet meg selv, kjente ikke igjen stemmen min om jeg måtte svare på noe en lærer spurte meg om.
Så kunne de plutselig slå til igjen: Jeg sto oppe i skogen bak skolen og ventet på at friminuttet skulle ta slutt. Da kom det plutselig løpende en skokk med folk fra klassen, og to av guttene slang meg opp mot nærmeste trestamme.
«Hater du Tomas? HATER DU TOMAS?» hylte jentene. Tomas, sjefsmobber og igangsetter bykset på meg og slo meg i magen og i ansiktet. «HATER DU MEG, ELLER? HATER DU MEG?» Stemmen min sviktet.
«Jeg…jeg…vet ikke hva du snakker om?» Triumferende dro han frem skoledagboken min. Jeg hadde etterlatt den nederst i ryggsekken. «Elsker: Ingen. Hater: Tomas. SE!» Dum som jeg var, hadde jeg fylt ut en side om meg selv. «Hva mer står det? Hva mer står det?» Jeg lukket øynene, forseglet kokongen fullstendig.
Jeg var ubrukelig. Jeg var motbydelig. Jeg var fortapt. Jeg ble mobbet på den første skolen jeg gikk på. Jeg ble mobbet på den andre skolen jeg gikk på. Det første selvmordsforsøket fant sted i slutten av sjetteklasse. Ingen fikk vite noe. De andre fant sted med ujevne mellomrom.
Når de voksne grep inn, føltes det som om de gjorde det av plikt, ikke av omsorg. Litt sånn «Ida, da. Nå har du klaget så mye igjen at jeg blir nødt til å snakke med et par folk i klassen.» Det var aldri noe opplegg, mobbingen fikk aldri konsekvenser, mobbernes foreldre ble aldri koblet inn, mine foreldre ble aldri koblet inn. Det var meg mot en massiv vegg av ondskapsfulle medelever, med et og annet mellomspill som het «Fy, sånn får dere ikke gjøre» uten oppfølging.
Resultatet ble at fra jeg var syv til jeg var femten levde jeg alene, på innsiden, bak ansiktet, uten stemme. Jeg diktet opp venner. Jeg skrev venner. Jeg snakket til venner som ikke var der. Jeg falt gjennom hull i asfalten i skolegården og ned i hemmelige verdener der jeg var trygg.
Jeg svevde rundt i det drømmelandet i flere måneder av gangen. Jeg husker skoleår som mest av alt var skygger, skygger av dager jeg gjemte meg på loft, i kjellere, dager jeg fløt over linoleumen og aldri var til stede, vattdager som dempet alt annet enn de plutselige stikkene fra de andre.
Det er langt unna nå. I årene som fulgte har det hendt at gamle klassekamerater ringer meg opp midt på natten. De er fulle. De vil snakke. «Unnskyld» lyder refrenget. «Unnskyld.» Jeg har tilgitt dem for lenge siden.
Lærerne, derimot. De var voksne. De hadde ansvar.
De har aldri bedt om unnskyldning.
Torsdag 7. mai 2009
Prosjektet om å skrive skjønnlitterære tekster på Twitter har rullet og gått noen uker. Du kan finne fullstendig samling over all twitteraturen her. Konseptet var å skrive poesi eller kortprosa på 140 tegn eller mindre. Amos på Uten Grenser brøt “regelen” og satte sammen de korte tekstene til en lengre tekst. Det har tikket inn #twl-tekster jevnt og trutt siden prosjektet ble satt i gang og det har kommet mye bra.
Jeg tenkte jeg skulle publisere et lite utvalg her på bloggen:
Andreas Ruud skrev:
Han bruker grammatikk som sitt litium
preteritum, futurum, pluskvamperfektum
en ensom lærer i et forlatt auditorium
Jakob Arvola skrev:
Vårsalg på snø
løp og kjøp
alt skal vekk
Jeg skrev:
Kyss meg:
Leppene sprekker.
Mitt gode skinn
flasser
flerrer
flyr
Syltegeek skrev:
Kritt pluss asfalt er lik
mjuk graffiti
som lar oss sette merker
vi veit at ikke varer men som
kommunen aldri
vasker bort.
Kim Holm skrev:
Noen ganger gnager angsten
andre ganger kiler den
anger minner meg om regnvær
vannet som gir verden liv
er og vann man drukner i
Tanketom skrev:
I’m not your knight in shining armour, this fastfood knight from McCamelot. Nothing more, nothing less. Would you like fries with me?
Erik Kruse skrev:
Du trenger ikke ta av deg lua, men:
vær snill
lag fine ting
bruk kondom
stjel og lag noe nytt
det går bra til slutt.
Kristine Tofte skrev:
Det hender kalven er fødd med fosterposen ubroten kring seg
navlestrengen riv med seg morkaka
heil og sjølvstendig
hjelpelaus og sårbar
Dette er bare en bitteliten smakebit, og mengden små tekster vokser fortsatt. Du kan også delta. Send ut noe på twitter og merk det med #twl.
Her er en oversikt over alle de fine menneskene som har deltatt. Kanskje du finner en ny twittervenn eller fem?
Kristine Tofte, Martin H Jensen, Hanne Stensvold, Jørn Larntvedt, Kristin Oudmayer, Andreas Ruud, Andreas Blehr, Binka, Villkatta, Jakob Arvola, Sunniva Strømsvåg, Obskur, Jigzaw, Hemmeligheten, Maren Storlien Styltevik, Mirakel, Helge Mikal, Karolinsk, Amos Keppler, Kim Holm, Kristin Storrusten, ElisabethIC, Trips and Tics, Prinsesse Lea, Andreas H. Opsvik, Vigdis Lobach, Arnfinn Pettersen, Anne-Line Kirste, Erik Kruse og noen jeg har glemt/ikke fikk twitterprofilen opp på.
Onsdag 6. mai 2009
- Nøkkelkort til Litteraturhusets Skriveloft
- Gnagesår.
- Ariel av Sylvia Plath.
- Vaniljeyoughurt.
- Et fornøyd publikum.
- En bok jeg skal anmelde for Fri Tanke.
- Noen timer uten nøkkel til leiligheten.
- Et stykk Mr. Jackson, maltraktert av tannlegen.
- Blomster som dufter godt i hele stua.
- Pizza og Star Trek med mannen tannlegen hadde maltraktert. Det er viktig å kose nerder.
- Noen timer romanskrivning.
- Hyggelig epost.
- Alice in Wonderland & Through the Looking Glass med gullkant og skikkelig innbinding.
- Solskinn på nesen.
- Beskjed om at jeg ikke har en ordentlig blogg, jeg skriver jo ikke om mote og klær.
Lørdag 18. april 2009
Hemingway er kjent for å ha skrevet verdens korteste novelle på seks ord. Alle som har deltatt på skrivekurs vet at skriveøvelser enten handler om å slippe seg helt løs eller å begrense seg veldig.
Twitter er det mest begrensede mediet vi har med sine 140 tegn. Likevel finnes det nok av kreative twitterfolk der ute som bruker kontoene sine til å skrive lyrikk, fiksjon og kortprosa. Arjun Basu skriver twitternoveller. Noen har kjørt igang et digert skriveprosjekt kalt #twitlit.
Noen har et prosjekt kalt TwiHaiku på gang der de skriver poetiske oppdateringer. Hva er forskjellen på twitterprosa og twitterlyrikk? Alle linjeskiftene i lyrikken markeres med /, som for eksempel:
“In the room, the women come and go/talking of Michelangelo”
- T.S Elliot, twitterversjonen
Vil du markere luft, ikke bare linjeskift, slenger du på to //
I tillegg er det mange som skriver med ren fiksjonstwitring, der de twitrer på vegne av en litterær karakter som Raskolnikov, Darth Vader eller Jens Stoltenberg/TulleJens.
Disse twitterstrømmene forteller sammenhengende historier i form av kjappe oppdateringer. I tillegg fungerer de som kommentarer til samfunnsdebatten. Siste oppdatering fra TulleJens er typisk for sjangeren:
Begynner å innse at å omplassere folkene bak regjeringens hijab-politikk til Næringsdepartementet var litt mindre lurt enn jeg trodde.
På mange måter er Twitter det perfekte mediet for å skrive flash-fiction. Twitters rolle i samfunnsdebatten har blitt diskutert opp og ned den siste tiden, men få har utforsket det kreative potensialet på norsk.
Derfor tenkte jeg at jeg skulle bevege meg ut på et twitteratur-eksperiment de kommende ukene og tenkte at jeg skulle utfordre et par andre folk i slengen. Jeg kunne godt tenkt meg litt skjønnlitterær kvitring fra @binka, @kristine_tofte, @lindkvists, @elisabethic, @rullerusk, @hoodedman og @vrangest, men alle som blir inspirert er velkommen til å slenge seg på.
Prestasjonsangst er forbudt, og du kan velge hva slags sjanger du føler for. Prosa, frie vers, rim og rytme, haiku, l33t-speak - det er opp til deg. Hvis twitteratur-prosjektet slår an, kommer jeg til å samle flash-fiction-eksemplene her på bloggen i slutten av mai. Hvis du får plass til hashtagen #twl (twitterlitteratur) i twitteraturen, blir det du skriver søkbart og lettere å finne.
Er du med, Internet?
Lørdag 18. april 2009
Jeg innså i løpet av høsten som gikk at jeg måtte lese Twilight. Ikke fordi det virket som en sånn knakende god bok, men fordi det var den tenåringsromanen som drev alle verdens kvinnelige lesere gale. Bokterapeuten hadde begynt på bøkene et par ganger, gitt opp og begynt igjen, og hun mente at jo, selvfølgelig måtte jeg lese Twilight.
Jeg måtte bare legge fra meg alle idéene mine om hva en god bok skulle være og go with the flow mens jeg leste. Så leste hun høyt de beste/verste delene fra bok en og bok fire mens vi lå på gulvet hennes og drakk brus. Bokserien som helhet kan nemlig beskrives sånn:
And they sexed happily ever after in their magic cottage while their half-vampire toddler slept in the next room, and it was the best series starting with a teenage girl in love with a mysterious boy in her class that ended up with a teenage girl defending her growth-accelerated mutant hybrid baby from an ancient clan of evil vampires with her magical psychic shield that I ever read, THE END.
Uansett, jeg begynte å lese Twilight. De ti første sidene trodde jeg aldri det ville gå. Jeg begynte å ha våte dagdrømmer om å være Stephanie Meyers redaktør og si «Nei, Stephanie, vi må nok stryke to tredjedeler av alle disse adjektivene og adverbene før boken går i trykken.» Så kom jeg over irritasjonen og boken forsvant i et jafs. Den første boken handler om smarte, klønete Bella som flytter fra Phoenix til Forkes for å bo hos faren sin, den lokale politisjefen.
Der møter hun en masse vanlige tenåringer hun kjeder seg sammen med, samt fire utrolig håtte, vakre, smarte og velkledde high school-elever, hvor hun forelsker seg hodestups den tilsynelatende yngste av dem, Edward. Edward forelsker seg minst like hodestups i henne, og etter at han har reddet henne fra bilulykker og voldtektsmenn et par ganger, skjønner hun at han har superkrefter utover å være avsindig kjekk.
Hun gjetter på ulike former for superhelter, men emo-Edward fastholder at «Nei, han er nok den slemme», og hun kommer frem til at han er vampyr. Resten av boken forsvinner i et blur av svært romantiske kysse-scener, en masse-Bella er i fare, må redde-scener og en del diskusjon rundt Edwards kjærlighetskonflikt: «Å, kjære Bella, du er så vakker at jeg egentlig vil spise deg.» I tillegg har vi den grunnleggende konflikten mellom det unge paret: Bella vil pule, Edward vil vente.
Jeg har ikke lest de andre bøkene, men så langt jeg har skjønt er det noen hundre sider med intriger før Bella og Edward får giftet seg og hatt seg i bok fire, før Bella blir gravid, blir vampyr og happy ever after.
Får du lyst til å lese boken med utgangspunkt i denne beskrivelsen? Neppe. Det hadde ikke egentlig jeg heller. Og likevel gikk den forbausende nok ned på høykant. Grunnen? Kjærlighetsforholdet mellom Bella og Edward har en del kvaliteter ved seg som får deg til å bry deg, til å heie på dem. De fleste romaner forsøker å være balanserte, med en passelig dose romantikk, motiverte handlinger, scener i logisk rekkefølge og en helhet som henger på greip.
Twilight, derimot, er bygget opp som porno, fanficiton og mye erotikk: Poenget med alle de andre tingene som skjer i historien er at du skal få masse, masse, masse av samspillet mellom de to kåte/forelskede hovedpersonene.
Hvorfor går de superhåtte, supersmarte, flere hundre år gamle vampyrene på videregående? Så Edward kan møte Bella. Hvorfor havner Bella i en bilulykke? Så Edward kan redde Bella. Hvorfor går Bella seg bort? Så Edward kan finne henne. Motoren i fortellingen er at de skal få kysse, eller savne kyssene.
Motivasjonen i romanen er flest mulig kjærlighetsscener mellom Bella og Edward. Om Twilight var en dessert, ville den vært en jævlig overdådig sundae med iskrem, vanilla custard, jordbær, karamellsaus, sjokoladesaus, sirup, marshmallows, kakebiter, to tonn strøssel, løsvektgodis og en diger parasoll på toppen. Altfor mye av det gode, men det er helt greit så lenge ikke alle desserter er sånn.
For det sære er: Det er deilig å lese happy-happy kjærlighetsbeskrivelser mellom Bella og Edward. Du blir revet med. Det er fint å lese en kjærlighetshistorie der noen er bunnløst, ustoppelig glade i hverandre. Jeg er ingen romantikk-person, men noen hundre sider med «Bella! Edward! The LOVE!» var bare fint, utrolig nok. Ingen tviler på følelsene sine, her skal det elskes inn i evigheten.
Twilight har blitt oppsummert på mange måter. Her er noen beskrivelser bokterapeuten og jeg har kommet frem til mens vi pratet om den:
- Twilight er fanficition skrevet om karakterer forfatteren har funnet opp selv.
- Stephanie Meyers har introdusert en ny sjanger: Abstinence porn. Edward er så kjekk, så kjekk, men han vil ikke ha sex med Bella. Bella gjør alt som står i hennes makt for å få ham til køys.
- Twilight er en av få bøker der mannen i forholdet er objektifisert: Du får knapt høre hvordan Bella ser ut. Edward, på den andre siden, er en vandrende adjektivorgasme av ren, skjær håttness.
- Selv om Bella er forelsket i et monster, er hun i et fullstendig trygt forhold. Hun er elsket, hun er beskyttet, grensene hennes blir respektert, og hun er den som pusher og tar initiativet til å ta steget videre. Edward svikter ikke.
- Kjønnsrollene er snudd i Twilight. Edward er det håtte seksualobjektet som vil spare seg seksuelt, Bella er det handlende subjektet som vil få vampyrmannen til sengs.
Så. Det er ikke egentlig en bok. Det er porno med veldig lite sex, en evigvarende kjærlighetshistorie der alt går bra til slutt og intrigene bare kjennes som hindre på veien for at Bella og Edward skal kunne leve happy ever after. Er det bra? Nei. Er det engasjerende? Ja, mystisk nok.
Jeg tenker vi avslutter innlegget med et godt eksempel på adjektivsyken i Twilight - en adjektivsyke som først og fremst slår ut i full blomst når Meyers skal beskrive vakre, vakre, vakre Edward:
Edward in the sunlight was shocking. I couldn’t get used to it, though I’d been staring at him all afternoon. His skin, white [...] literally sparkled, like thousands of tiny diamonds were embedded in the surface. He lay perfectly still in the grass, his shirt open over his sculpted, incandescent chest, his scintillating arms bare. His glistening, pale lavender lids were shut, though of course he didn’t sleep. A perfect statue, carved in some unknown stone, smooth like marble, glittering like crystal.
Anbefaler jeg deg å lese den? Tja. Hvis du har god kontakt med din indre fjortisjente- definitivt. Hvis du er intressert i å ha skummet hva slags kjærlighetshistorie som selger mer enn Harry Potter - hvorfor ikke? Hvis du blir svett og utmattet bare av å lese gjennomgangen min: Drit i det. Det er ingen god bok. Det er helt grei porno for pre-teens. Det er et svært interessant kultfenomen.
Tirsdag 31. mars 2009
Alle partier, organisasjoner og politiske bevegelser har sitt eget språk. Har du lyst til å skrive som en politiker på ytterste venstrefløy? Slapp av, det handler ikke om budskap. Alt handler om ordene og klisjéene dine. Les og lær:
1. Velg deg en sak eller et tema du er engasjert i:
Det kan være alt fra miljøgift og eiendomsskatt til hvorfor gamle damer med hatt burde dempe stemmen når de sitter på bussen til Ullerntoppen. Sørg for å ergre deg skikkelig mye over det.
Sitt lenge og bli sur, sint og amper, for så å tenke at aggresjonen skal ut i teksten. Husk at jo sintere du er, jo flere raddispoeng får du.
2. Sammenlign temaet med en stor, humanitær krise.
Tenk deg om. Finn historiske begreper alle synes er ille, som holocaust, apartheid, McCarthyisme og Vietnamkrigen. Deretter bruker du det historiske begrepet som metafor for det du irriterer deg over.
Er det sivile tap? Typisk jødeutryddelse. Er samfunnet segregert? Da er det apartheid. Blir noen forfulgt? Det er nesten McCarthyisme. Varer krigen eller konflikten lenge? Et nytt Vietnam!
Vips, så er ikke mostanden din mot pelsindustrien bare motstanden din mot pelsindustrien. Med et nett retorisk grep er pelsfarmen Auschwitz og alle som går med pels nazister. Suksess!
Global oppvarming får mer sjvung om det kan være et «globalt apartheid» og Afghanistan - det er Obamas Vietnam.
3. Lær deg å oversette kjedelige tall og begreper til mer hardtslående språkbruk:
Virrvarr sin venstresideordliste - først ut: Svik, har sveket
En politiker gjør noe annet enn det politikeren sa = svik.
En politiker gjør noe annet enn det du vil at politikeren skal = svik.
En organisasjon gjør noe annet enn det du mener en gruppe mennesker tjener på = svik
Eksempler: Stortingets svik mot studentene, Et svik mot Soria Moria, Privatiseringen av Statoil - et oljepolitisk svik.
slakt, massedrap, massakre, folkemord, utrydding:
Et par stykker har blitt drept = slakt
Et dusin har blitt drept = massedrap
Hundre eller flere har blitt drept = massakre
Tusen har blitt drept = folkemord
Flere enn tusen døde = utrydding
Husk at alle ordene blir bedre om du setter brutal foran. Brutalt folkemord er dobbelt så ille som folkemord. Du kan også leke deg med kravet om at massedrapene eller massakren må stoppes, som «Stopp massedrapene på tamilere!» Eller enda bedre - «Stopp de brutale massedrapene på tamilerne!»
Skal du beskrive noe verre enn flere tusen døde, må du ty til metaforene over. «Like brutalt som jødeutryddelsen!» er en slager. Det beste med bruken av ord som slakt og folkemord, er at du kan kalle personene som utfører udådene for slaktere og folkemordere, ikke bare for soldater og politifolk. Jess!
Vær klar over at slakt også kan brukes om andre ting enn døde mennesker. Alt som skal legges ned eller kuttes i, slaktes jo egentlig. Eksempler: Slakt av velferdsstaten, industrislakt og slakt av AFP, for eksempel.
Kamp,kampen, kjemper, til kamp:
Aksjon = kamp
Demonstrere = kjempe
Underskriftskampanjen = kampen
Å mobilisere = til kamp
Alt du gjør er en kamp. Du kjemper mange kamper, og du prøver å få med deg andre til kamp. Eksempler: «Kamp mot privatisering», og «Kampen mot rusen fortsetter». Husk at du både kan ha svik og kamp i samme overskrift, som her: «Meklingsresultatet et svik mot AFP-kampen»
4. Skriv alt i bydende form:
Når du skriver raddisspråk, må du huske at du ikke snakker på vegne av deg selv eller organisasjonen din. Du står og skriker til en usynlig forsamling kjempesinte mennesker, og du skal kommandere dem. Ikke skriv: «Jeg støtter kampen» eller «Vi støtter kampen», men «Støtt kampen!».
Ord som fungerer godt i bydende form er «Stans! Forsvar! Stopp! Knus! Boikott!» «Må» er også din venn. «Frp må stoppes!» eller «Regjeringa må ta miljøkrisa på alvor.» Regelen er: De du ikke kan kommandere i bydende form, kommanderer du med et «må».
5. Det er forøvrig min mening at kapitalismen må ødelegges:
Det er det samme om du skal skrive om ungdomsklubb på Firda eller ytterligere kutt i eldreomsorgen: Skal du skrive som ytterste venstrefløy, må du få med at det er systemet som er problemet, at du har tenkt å knuse systemet med en hammer og at problemet du skriver et ampert brev om aldri kommer til å løse seg før du har fått med deg alle du kjenner til å gå berserk med hammer en god stund.
Greia med å være revolusjonær er at du er veldig redd for at noen skal glemme ståstedet ditt fra gang til gang, og du må ha med en liten «PS: Knus kapitalismen» i hvert innlegg, i tilfelle noen skulle tro at du hadde skiftet standpunkt siden sist (c;
Har du fulgt disse rådene, vil du nå ha et riktig venstreradikalt innlegg. Husk at du med enkle grep kan omformulere det til et leserbrev fra Det Liberale Folkeparti, men at du da må sammenligne alt byråkrati med Sovjet og bytte ut «kapitalismen» med «sosialismen».
Revolusjonært Roteloft anbefaler at hvis du er på utkikk etter reell politisk inflytelse, bør du forsøke å formulere en kritikk uten noen av flosklene over. Det er lekse til neste gang.
Onsdag 18. mars 2009
De fleste bøker om skriving jeg har lest har ikke innfridd det de har lovet. De kan gjerne oppsummeres med «writers write» og «finn din egen stemme», krydret med en dæsj «les bøker» og «lær kommaregler». Da jeg fikk øye på Skriveboka for første gang, trakk jeg uintressert på skuldrene. Likevel vakte omtalene av boka interessen min. Jeg kommer på Belmotte Tower sin i slengen, men jeg vet det var flere.
Da Bokkilden gav meg et gavekort på 500 kr for å ha skrevet noen smågreier for dem, var jeg ikke i tvil om hva pengene skulle gå til: Den skitdyre, gigantiske boka med den skinnende forsiden og den turkise trykken. Jeg fikk Skriveboka i posten og satte med ned med den og alle de andre skrivebøkene mine. Du vet, de små, blanke Moleskine-bøkene jeg skriver i.
Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Jeg er egentlig en boksluker. Jeg leser bøker i sultne glefs, det tar et halvt døgn, et rush hvor boken bærer meg andre steder enn sofaen jeg sitter i. Og ja, jeg sluker fagbøker også. Jeg har vært med Richard Dawkins inn i genetikken, jeg har vært preformativ med Judith Butler, kort sagt lar jeg meg rive med av bøker andre betegner som tunge. Kjedelige. Tørre. Langdryge. Jeg har ganske veltrente lesemuskler.
Poenget mitt er at Skriveboka er annerledes. Jeg har ikke lest den så mye som jeg har bondet med den, det har vært en langsom osmose mellom Skriveboka og meg. Jeg er ikke ferdig med den ennå. Ok, jeg har lest en del kapitler om igjen, jeg har hoppet over ting som kommer til å intressere meg senere, jeg har spart noen biter til en annen gang. Poenget er at jeg har ikke greid å legge den fra meg. Jeg har slept den jævla 740 siders tunge mursteinen rundt i veska i over en måned og det ser ikke ut til at jeg kommer til å greie å skille lag med den.
Jada, den har masse gode tips - alt fra råd til deg som skal skrive konfirmasjonssang til forklaring på forskjellen mellom daktylos og anapest. Den har en fantastisk guide til kunsten å skrive litteraturhenvisninger, den er nådeløs på sånne slusker som meg som aldri lærte kommaregelen skikkelig. Best av alt tar den ikke utelukkende for seg skriving som håndverk, men skriving som prosess.
Samtidig er det ikke disse kvalitetene som gjør at jeg har den med rundt i håndveska til enhver tid: Det er fordi den er så forbannet inspirerende. Er du en frustrert forfatterspire? Sakprosaskribent? Frilansjournalist? Forsker? Poet? Skriver du fordi du ikke klarer å la være? Kjøp deg denne boken. Den er ingen muse, men en bærbar skrivegruppe. Den er verdt det.
Lisbeth Salander vs depresjon 
Kvinnekongens kurs i diskursanalyse 
k 
Geir Albert Knutsen
Joe 
Martha Joy 
Eira
Jafro
Martine Votvik
virrvarr
Kniv-Jo 
Bjørn Stærk
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
