Arkiv »
Arkiv for kategorien ‘kunstnerisk’
Fredag 2. januar 2009
Kultursidene i ulike aviser vender stadig tilbake til «innvandrerromanen». «Nå må noen skrive den store innvandrerromanen!» «Vi venter på den store innvandrerromanen!» og «Er dette den store innvandrerromanen?»
Jeg tenker at hvis du skal “lese” én bok om innvandring, så må det være denne. The Arrival er fantastisk. Shaun Tan har laget en nydelig, ordløs fortelling om det å være helt ny et fremmed sted. Hendelsene er beskrevet i vakre, detaljerte bilder og det er ingen dialog.
Boken er et praktverk, og gir begrepet «Show, not tell» en helt ny betydning. Det beste med at boken er uten tekst, er at den kan leses av alle, på alle språk uten barriere, uten forflyttningen i betyning en oversettelse betyr. Det er en bok om å være fremmed, fortalt i et språk alle kan forstå.
Jeg kan ikke bare beskrive, jeg må vise også.
Her har vi stedet hovedpersonen rømmer fra:
Slik ankommer han det mystiske, fremmede landet:
Her forhandler han om opphold. Det er ikke enkelt.
Historien finner sted i et svært vakkert, svært fremmed land.
Kjøp The Arrival, eller Ankomsten, som den heter på norsk. Det er en vidunderlig billedreise om fremmedgjøring. Tro meg, dette er den ene tegneserien du bør få med deg i 2009. Den burde vært pensum for alle som vil vite noe om det å være fremmed et sted, uansett når og hvor.
Lørdag 27. desember 2008
Jeg har fått en utmerkelse fra Britt-Åse og SerendipityCat. Utmerkelsen går på å være en blogger som behandler temaet «nærhet» godt. Jeg skal gi den videre til åtte andre.
Jeg synes det er vanskelig å velge åtte bloggere blant alle dem jeg leser, men bestemte meg for å fokusere på dem som behandler temaet nærhet i bildeform. Her er åtte blogger du bør oppdage som alle bruker bilder for å få frem budskapet sitt på.
Underveis:
Denne bloggen er noe så spesielt som en kunstustilling under utvikling. Som leser får du smugkikke på prosessen og se hvordan bildene og motivene utvikler seg. En fin måte å komme under genseren på en billedkunster i arbeid. Oppdag Underveis idag.
Bharfot:
Bharfot har ingen ren bildeblogg, men hun bruker fotografiene hun tar til å hente deg nærmere kulturarrangementene hun beskriver i innleggene sine. Dette bildet er en del av illustrasjonen til bokanmeldelsen av debuten til Aina Basso.
Busters notater:
Buster klarer å fange angsten, skøyeraktigheten og livet i Fredrikstad i enkeltbilder. Her er siste i en serie om forråtnelse. Det begynte som et lekkert fruktfat.
Streck:
Streck driver med et så spennende prosjekt som å skrive en bildebok i en blogg. Emo er en tenåringsfugl til å bli glad i. Skjønnlitteraturen kan være nærme, den også.
Niflheim:
Fata har en skrike, sutre og surmuleblogg, men han har også massevis av gode illustrasjoner med politisk snert. Engasjement er en form for nærhet. Jeg vil gjerne slå et slag for det.
Spill levende:
Tomas skriver om snurrige dyr, møter mellom mennesker og livet med barn. Oppdag den sprell, spill levende bloggen hans! Dessuten ser jeg at du kan ønske deg en personlig tegning fra Tomas, også. For deg som er opptatt av din figur, som han sier det selv.
Androida.net:
Hellyeah har startet en egen kunstblogg med illustrasjoner og fotografier som fortjener litt ekstra oppmerksomhet. Det er en god blanding av adbusting, hodeskaller og politisk kommentar i bildeform. Hurra!
Mannfolkprat:
Jeg syntes Mannfolkprat var pur poesi da det bare var tekst, men i den senere tid har innleggene fått nydelige fotografier som gjør tekstene enda vakrere, sårere og definitivt nærere.
Sånn. Nå velger dere åtte andre dere kan dele utmerkelsen med. Og dere andre? Dere har vel oppdaget minst én ny blogg med kunsterisk innhold?
Søndag 30. november 2008
Noen politiske kunstprosjekter trenger (nesten) ingen forklaring. Jeyoong Meyon har tatt bilder av barn fra USA, Søk-Korea og en rekke andre steder i verden sammen med alle lekene sine i henholdsvis rosa og lyseblått. Bildene taler for seg. Meyon sier at bildene både tar for seg kjønnstereotyper og forbruksmønstre. For det sjokkerende er ikke bare den harde farvekodingen på jenter og gutter, men også hvor mye stæsj småbarn faktisk har.
Ekstremt, ikke sant?
Søndag 30. november 2008
Den samme damen som inspirerte meg til å lage en masse ACEO-kort i sommer, er i gang med et nytt kunstprosjekt. ACEO-kort er kunst i på størrelse med fotballkort du bytter med andre kunstervenner. Nå har hun, sammen med magiske Madeleine, laget kunst til folket.
Alle har vel vært på kunstutstilling, sett noe de likte og ikke hatt råd til å kjøpe det. «Åh! For et bilde! Vel, jeg har ikke 3500 kr nå, så…» Selv bilder som henger på caféer, ikke store gallerier, går for en ganske stiv pris. Kunst til folket selger illustrasjoner, ACEO-kort og serier med små bilder.
Her er en serie med fete fugler, og jeg har hørt rykter om at det kommer til å være snurrige familieportretter og pingviner som forteller ufine spøker, også.
Utstillingen begynner 1. desember, kl. 20 og fortsetter frem til nyttår på Dromedar Kaffebar i Bergen. Selv sitter jeg og har mest lyst til å kopiere konseptet og lage en Kunst til folket Oslo, også. Vi trenger en kafé som er villig til å kjøre utstillingen og noen andre fine folk som driver med illustrasjon som har lyst til å selge mange små tegninger eller trykk billig. Poenget er ikke å bli rik, men å få spredd bildene mest mulig.
Ellers anbefaler jeg alle bergensleserne mine å stikke en tur innom. Jeg får veldig lyst på en bergenstur selv. Ok, jeg har alltid lyst på en bergenstur, men det er besides the point.
Søndag 28. september 2008
Takket være dette innlegget hos Jannekake snublet jeg over fotokunsteren Joshua Hoffine og ble sittende og lese intervjuer med ham en evighet.
Hoffine tar fotografier med utgangspunkt i horror-sjangeren. I motsetning til mange fotografer som reiser ut i det virkerlige livet for å fange realitetene på film, konstruerer han scener i studio med spesialeffektsminke, røykmaskiner og kulisser for hvert enkelt bilde han tar. Resultatet er bilder du blir sittende og stirre forhekset på i lang tid. De er kunstferdige, skremmende vakre og skjærer deg i øynene på samme tid. Bildene hans er «eye-candy», men de smaker ikke godt. Nok prating- her er noen eksempler:
Her ser du før og etterbilde fra Hoffins fotostudio, som gir et inntrykk av grundig kulissejobbing:
Noe av det som gjør Hoffins bilder så vanskelige å se på for meg, er at de knoter til instinktet jeg har om at fotografier viser sannheten. Selv om jeg er vant til skremmende scener i spillefilm, er jeg ikke vant til dem på bilder. En annen ting er at de visualiserer barndomsredsler du har følt, men aldri sett. Det er farlige dyr på loftet. Noe galt har skjedd med mamma mens du sov. Hoffin uttaler i et intervju at det nettopp er disse skrekk-klisjéene han jakter på:
We can all relate to the idea of a monster hiding under the bed, but we’ve never seen a photograph of it before. Through photography, I want to explore archetypes that we are already familiar with. I want to drag our psychological monsters out into the light of day and take pictures of them.
Ved hjelp av sterk iscenesetting og bilder hentet ut fra horrorfilmenes typegalleri, forteller Hoffin øyeblikksfortellinger. Sånn sett henger bakgrunnen hans sammen med bildene – han har graden sin i britisk litteratur, ikke i kunstfag. Serien med realiserte mareritt fra barndommen er den første i en planlagt fotoserie om frykt. Den bildeserien han har under produksjon nå tar for seg den voksne frykten – terrorisme, epidimier, klimaendringer, økonomisk krise og samfunnsoppløsning generelt. Jeg gleder meg.
Søndag 13. juli 2008
Første gang jeg var hjemme hos Natasha, sa hun til meg:
«Du må lage ACEO-kort!» Svaret mitt lød vel noe i rettning av:
«Huh?»
Hun forklarte meg konseptet. En sveitsisk kunster ble inspirert av fotballkort, pokemon-kort og andre byttekort barn gikk rundt med i lommen. Han begynte å lage bittesmå miniatyrbilder og overtalte andre kunstervenner til å gjøre det samme så de kunne bytte seg i mellom. Reglene var at folk enten kunne bytte seg inn med selvlagede kort, eller kjøpe kort av andre kunstere som laget ACEO. Spesielt forseggjorte kort var selvsagt verdt flere kort enn enklere utgaver, originaler mer verdifulle enn opptrykk og kjente kunsteres ACEO-kort var selvsagt mer ettertraktede. Likevel er reglene for å lage kort svært enkle:
- Du kan lage i hva slags materiale du vil. Lær, papp, papir, utskåret tre- valget er ditt.
- Det må være 6,5 cm ganger 9 cm stort.
Fenomenet er ikke særlig utbredt i Norge, men jeg forelsket meg i konseptet likevel. Her er ni av de siste kortene jeg har laget. De er litt emo, litt tegneserie og litt papirklipp.
Ulempen er at jeg ikke har så mange å bytte med, selvsagt. Og hva er bedre enn å sette ut et lite håndarbeids-meme i juli? Jeg utfordrer Binka, Streck, Spillliv-Tomas, Avil og Engeline til å lage sine egne. Det trenger ikke være noe fancy, og du kan godt bruke foto eller gjøre det digitalt. Kom igjen! Kunstbevegelse!
Du kan lese mer om ACEO her og her.
Tirsdag 8. juli 2008
Jeg har laget en tegneserie på forespørsel fra Fett-redaksjonen. Kjøp bladet hvis dere ikke har gjort det ennå, det inneholder masse, spennende og intressant lesestoff om kjønn og film. Kjønn og film var også temaet jeg fikk i fanget, da jeg spurte hva slags tegneserie de ville ha. Resultatet ser dere under. Legg spesielt til hvor heit jeg er som Bond-dame.
Søndag 27. januar 2008
Dere som fulgte Revolusjonært Roteloft under Tordenbloggen, husker sikkert Kaninen. Siden jeg driver og jobber med tegneserier som tar litt lenger tid og har få ferdige ting jeg kan slenge ut, tenkte jeg å invitere dere med på hvordan kaninen min ble Kaninen den er i dag. Dermed får dere også et innblikk i hvor mye streken min har endret seg siden jeg begynte å tegne igjen i sommer. De første tegningene er datert i mai/juni, de siste er fra etter Tordenbloggen. Se Kaninens evolusjon, eller noe i den stilen.
Først- kaninen er side-kicket til en trollmann/forteller i en annen serie jeg jobber med sammen med W. Utseende på fortelleren var spikret ganske tidlig, men kaninen gikk
en lang vei før den ble kaninen den er i dag. Til å begynne med tenkte vi at den skulle ha Alice i eventyrland-vest og stokk, sånn som fortelleren selv.
Det eneste vi visste helt sikkert var at kaninen skulle bo i hatten til Trollmannen. Vi var litt usikker på om Trollmannen satte pris på beboeren sin.
Søsteren min hjalp til med noen skisser. Hun syntes kaninen burde være sur og muggen.
Kanskje skulle vi ha en snurresprett-lignende kanin?
Eller noe særere?
Til slutt tegnet den seg nesten selv, og vi visste vi hadde funnet kaninen vår.
Neste utfordring var å lage noen skikkelige karakterskisser.
Hvordan skulle kaninen se ut bakfra? Fra siden?
Etter litt slanking, var kaninen klar for action. Som å le av René Descartes.
Og å hjelpe meg til å lure folk til å stemme på meg i Tordenbloggen!
Søndag 6. januar 2008
Jeg liker å gjøre nye ting, ukjente ting jeg aldri har gjort før. Jeg prøver egentlig å gjøre noe hver dag, minst en gang i uken. Nå er det en gang sånn med meg at det er masse jeg har gjort, som ikke er så normalt å ha gjort, og mye alle andre har gjort som jeg aldri har prøvd.
F.eks: Jeg har aldri vært i Danmark. Jeg har aldri gått i barnehage. For inntil et halvt år siden hadde jeg aldri tatt en eksamen, og før november hadde jeg aldri fotografert noe som helst. Ja, jeg har gått på bananslang, danset i gågåten i Sarpsborg iført ku-kostyme, slått hodet mitt inn i rumpa på professoren min så vi begge to falt ned trappen på Nationalteateret (ikke spør) og vært edru hele russetiden. Fotografering derimot…
Så- jeg innså at dette var for galt. Jeg bevæpnet med med kamera og gikk ut og tok flere hundre bilder rundt omkring på St. Hanshaugen. Jeg følte meg som en storbyindianer, på jakt etter rare spor og fine motiver og knipset som en gal helt til det ble mørkt. Det endte med at jeg først og fremst tok bilder av all søpla folk slenger fra seg på de merkerligste steder. Man kunne følge folk sine twistpapir-spor hele veien gjennom parken, ved Collets Café hadde noen knust en bråte champagneglass og et sted fant jeg masse bananer noen hadde fortært med plastgafler og etterlatt skall og bestikk i en haug.
Dessverre ble nesten alle bildene veldig triste, så jeg får spare dere for søppeloppdatering til en annen gang. Bare vær klar over at du setter meget markante spor når du går der og momser Fox og drysser papir overalt. Storby-indianeren ser deg.
Vel, så over til bildene. Jeg har selvfølgelig fotosjåppet dem i hjel, lagt til emo-tekst og kost meg verre. Likevel- jeg er fornøyd, jeg. Her er Virrvarrs første forsøk på å fotografere. Enjoy!
Liv
Anne 
Ole M
Frøken Makeløs
Carina Alice Bredesen
Cecilie
placebo 
Valk
EliseT 
Ingrid 
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
