Her er masken som var eksamensoppgaven hennes i spesialeffekter. Den var reklameplakaten til NISS året etter.

Nå skal Lillesøster ha sin første utstilling, sammen med Ingrid Therese Hammar. IT er vanvittig flink, og lager veldig klassiske, teknisk gode bilder. Her er et eksempel på typisk IT:

Sammen har de utstillingen KJØTT denne helgen. Lillesøster har malt bilder inspirert av åpen hjertekirurgi , mens IT har dissekert en selvdød grisunge og oljemalt prosessen.

Det er vernissage (les: drekka) på fredagen fra 19.00, men det er åpent for publikum på lørdag og søndag også. Utstillingen finner sted på Strykejernet, altså i lokalene over Blå. Du finner Facebook-arrangementet til utstillingen her.

Plakten? En ribbe, selvfølgelig.

Siden jeg er storesøster og partisk, synes jeg du skal komme og kjøpe alle bildene hennes for utrolig mange penger. Vi sees på fredag!

Nå er det dessverre sånn at bare fordi man liker en person, betyr det ikke at man liker det de lager.

Og bare fordi man liker det noen har laget, betyr det ikke at man liker dem.

Men mange har en idé om at en venn = en dedikert fan.

Gode venner skal skryte av hverandres klattete akrylmalerier og dikt.no-prestasjoner, uhavhengig av kvalitet.

Dette er en tendens jeg ser langt inn i forlagsbransjen og profesjonelle kunstmiljøer, og jeg liker det ikke.

Jeg mener at gode venner forteller deg når de synes du suger.

Gode venner har ikke noe å tape på å være ærlig med deg. Tilfeldig leser/gallerigjest X sier «åh, det var nydelig» for å være hyggelig og ikke lage dårlig stemning. Det betyr ikke at de mener det.

La meg ta et eksempel:

Jeg hadde en venninne som elsket å synge, og som gjerne ville satse på sangen som en karrierevei. Dessverre var hun ikke spesielt flink til å synge, og hun prøvde å overtale alle i omgangskretsen til å få en plass på programmet hver eneste gang vi arrangerte noe som involverte mikrofoner.

Mange av vennene våre greide ikke å si nei. De lot henne få muligheten til å synge og stod og krympet seg mens venninnen slo seg løs. (Du vet det er et dårlig tegn når vennene dine «må på do» to sekunder før du går på scenen…).

Jeg sa nei. «Nei, du synger ikke bra nok.» Jeg forklarte henne at jeg håpet hun øvde mer, og at hun var klar over at om jeg spurte henne om å synge igjen senere, var det fordi hun var blitt flink nok til å opptre, ikke fordi jeg ville være snill mot en venn.

De fleste i omgangskretsen syntes derimot ikke at jeg hadde vært særlig hyggelig mot henne. De mente at hennes følelser var viktigere enn om det var pinlig at hun sang dårlig på et offentlig sted.

Jeg mener imidlertid at det ikke er noen menneskerett å få opptre.

På privaten kan du tegne, male, skråle, danse, skrive og knipse bilder så mye du orker og du kan publisere på nett så mye du orker. Det har du rett til å gjøre.

Du har imidlertid ikke «rett» til at jeg melder meg inn i fangruppen din på Facebook bare fordi vi kjenner og liker hverandre. Du har ikke «rett» på mine komplimenter, mine penger eller min oppmerksomhet.

Og hvorfor vil du egentlig ha uærlig, vennskapelig støtte? Jeg foretrekker blodig, vennskaplig kritikk, fordi det forsikrer meg om at når de samme vennene sier at de liker noe, så er det faktisk bra.

Jeg vil vite når middagsretten ikke holdt mål. Jeg vil vite når du begynte å kjede deg. Jeg vil vite hva du irriterte deg over i teksten.

Fordi det å ta deg selv høytidelig står i motsetning til å ta arbeidet ditt høytidelig.

Jeg lurer på om dette synet på kritikk egentlig handler om motstridende kunstsyn. Noen har et svært romantisk kunstyn, der det de lager er et produkt av en genial kunstersjel. Å ikke like verket, er dermed synonymt med å ikke like dem.

Vi som ser på det å lage ting som en blanding av ferdigheter, teknikker og hardt arbeid, er derimot fokusert på at vi er i en prosess, en arbeidsprosess der vi forbedrer et produkt eller en teknikk. At noen ikke liker verket, kan gi deg en verdifull innsikt i hva du må jobbe videre med.

Men jeg er ikke sikker. Jeg tror også det kan handle om noe så enkelt som forventingene til en vennskapsrelasjon.

Så: Ikke bli såret om jeg ikke liker det du lager. Jeg gir deg kritikk fordi jeg liker deg og vil at du skal bli bedre. Og jeg forventer at du gjør det samme med meg.

Jeg var på min første Bendik Riis-utstilling som elleveåring, og jeg kan ikke si annet enn at det merket meg for livet.

Jeg kan lukke øynene og hente frem galleriet, klærne jeg hadde på meg når jeg gikk rundt, hva slags frisyre jeg hadde og ikke minst: Alle bildene jeg så.

Jeg hadde vært på kunstutstillinger før. Jeg var vant til å gå langsomt fra rom til rom og skumme titler og malerier, å la kunsten kile meg før jeg gikk videre. Jeg var ikke forbredt på å bli slukt av et maleri.

Jeg var ikke forbredt på at jeg ville bli svimmel og kvalm og få pustebesvær av noe noen hadde fremstilt med oljemaling og lerret.

Det var sauer med menneskeøyne, det var blødende bjerketrær, det var bittesmå mennesker som møtte store, skrekkelige kjemper i politiuniform.

Det var Bendik med kristussveis og tornekrone, Bendik med bunad og Bendik med lobotomi-arr.

Også var det et eget rom med bilder fra Gaustad.

Bildene er malt i årene etter at Bendik slapp ut fra Gaustad i 1952. Han hadde vært innlagt i seks år. Bildene fra Gaustad-årene var fjerne og tidvis non-figurative. Bildene etterpå var et oppgjør med hva han hadde sett og opplevd.

Jeg stod å så de gule kjempemaleriene av lobotomi, kastraksjon og elektrosjokk som dekket et helt rom i galleriet. Jeg stod og smakte avmakten og kjente meg svimmel.

Da vi skulle velge en kunster å skrive særoppgave om på ungdomskolen, var det opplagt at jeg gikk for Bendik.

Jeg leste biografier og avisartikler, jeg gikk på biblioteket og rotet i arkivet og jeg snakket med folk som hadde kjent ham. Han døde i 88, året etter at jeg ble født. Det var mange som husket mye.

«Tante Tordis jobbet på Café Bjørnen, og han gikk dit hver dag med et helt brød. Han gikk alltid med votter, selv om sommeren, han ville ikke ta i maten sin selv. Tordis skar opp brødet og smurte dem med ost. Han spiste det opp sammen og drakk en stor kopp kakao. Alltid med vottene på.»

«Han hatet rødt og gult etter tiden på Gaustad. En gang ba VG ham om å stille opp på et portrettintervju, men han nektet siden de hadde rødt i logoen.»

«Han ble kalt inn til millitærtjeneste da krigen brøt ut i nittenførr, men ble sendt hjem etter en uke. Han brøt fullstendig sammen da de ga ham et gevær, han gråt og gråt og ble erklært stridsudyktig. Da han kom tilbake til Fredrikstad var han fredsengelen Bendik, sa han.»

«Han ble arrestert av tyskerne flere ganger under krigen. Han tok på seg tornekrone, bandt hendene på ryggen og gikk ned gjennom gågaten. Han laget sin egen Bergpreken på Apenesberget.»

Første gang jeg var innlagt på psykiatrisk, tenkte jeg på Bendik. Jeg hadde lest om overgrepene han hadde blitt utsatt for på Gaustad, og de stille, lange dagene jeg tilbragte med te og ergoterapi virket veldig fjernt fra de skingrende maleriene i rødt og gult.

Og likevel. Når jeg senere skriver tekster om mine opplevelser på psykiatrisk, er det kanskje en bro mellom oss likevel?

Jon-Ove Steihaug har skrevet doktorgraden sin om Bendik Riis og mener at maleriene hans kan sees på som politiske historiemalerier der kunsteren iscenesetter sitt eget liv.

Noe han gjør i doktorgraden, er å avlive idéen om Riis som et offer rent kunsterisk sett. Han høstet gode kritikker og fikk mye oppmerksomhet helt fra debuten på Høstutstillingen i 1933.

Det var bare den politiske kunsten hans som ikke ble sett på som relevant før på åttitallet.

Steinhaugs tar et oppgjør med at Bendiks malerier alltid ses på som selvbiografiske. Han mener at Riis vil si vel så mye om verden omkring seg, og at en av måtene han gjør det på er å iscenesette seg selv i historien.

Gjennom å fortelle en historie med seg selv som hovedperson, sier han også noe om verden og samtiden.

Steinhaug ser på Bendiks malerier som et motstykke til alle de sosialdemokratiske kraftmaleriene om den sterke, norske velferdsstaten som ble malt i samme periode.

«Vi er selv en del av historien han forteller» sier Steinhaug.

Og jeg, som har hatt bildene inni meg en hel oppvekst, kunne ikke vært mer enig.

Problemet er at de plukker med seg plastavfall som ligger og flyter i tro om at det er mat. Fotografen Chris Jordan har dokumentert fenomenet.

Bildene under er tatt på et par turer på stranden der han bor, og ingen av bildene er photoshoppet eller arrangert. Du kan se samtlige av bildene her.

Askepott:

Jasmine:

Rapunzel:

Snøhvit:

Fra Sjefsengel

Fra Crayoncrisis-Elisabeth

Fra Minneapolise (en av mange farvevarianter)

Fra Cecsa

Fra Den Unge Herr Holm

Yay! Tusen takk, folkens! Det var skikkelig gøy å følge med på desingdugnaden! Du som leser oppdager kanskje en ny blogg eller tre med utgangspunkt i bidragsyterne, også?

Jeg er litt usikker på om jeg skal velge meg én til sidebaren, eller ha alle sammen på en side? Når det blir bipolar-awarness-month i februar kommer jeg til å tvinge dere til å ha et, alle som en, så da er det flott å ha litt å velge mellom ^_^

Uansett: Hvis du har lyst på et banner, er står du fritt til å bruke det. NB: Jeg har ikke størrelsesjuster bildene, så det må du kanskje gjøre selv.

Jeg har pc’en full av interessante, men akk så halvferdige blogginnlegg. Dere får bare en liste og noen lenker idag.

Virrvarr informerer:

• Jeg er dårlig til å svare på sms’er, facebookmeldinger, twitterreplies og bloggkommentarer om dagen. Jeg leser alt, men har lite overskudd. Det er ikke deg, det er meg, og det endrer seg helt plutselig.
• Jeg er fullstendig avhengig av Lumositys hjernetrimspill. Har du en profil, så legg meg til. De påstår man blir smartere av det, men alt jeg har fått til nå er abstinenser når jeg lar vær.
• Jeg er forelsket i Caitilin Quiets vakre, sære jenteskikkelser. Her: Madeleine som tenåring.
• Jeg driver og gjennomfører Keri Smiths hundre idéer og vurderer å kjøpe alle kunstbøkene hennes.

Jeg tenkte jeg skulle publisere et lite utvalg her på bloggen:

Andreas Ruud skrev:

Han bruker grammatikk som sitt litium
preteritum, futurum, pluskvamperfektum

en ensom lærer i et forlatt auditorium

Jakob Arvola skrev:

Vårsalg på snø
løp og kjøp
alt skal vekk

Jeg skrev:

Kyss meg:
Leppene sprekker.

Mitt gode skinn
flasser
flerrer

flyr

Syltegeek skrev:

Kritt pluss asfalt er lik
mjuk graffiti
som lar oss sette merker
vi veit at ikke varer men som
kommunen aldri
vasker bort.

Kim Holm skrev:

Noen ganger gnager angsten
andre ganger kiler den
anger minner meg om regnvær
vannet som gir verden liv
er og vann man drukner i

Tanketom skrev:

I’m not your knight in shining armour, this fastfood knight from McCamelot. Nothing more, nothing less. Would you like fries with me?

Erik Kruse skrev:

Du trenger ikke ta av deg lua, men:

vær snill
lag fine ting
bruk kondom
stjel og lag noe nytt
det går bra til slutt.

Kristine Tofte skrev:

Det hender kalven er fødd med fosterposen ubroten kring seg
navlestrengen riv med seg morkaka
heil og sjølvstendig
hjelpelaus og sårbar

Dette er bare en bitteliten smakebit, og mengden små tekster vokser fortsatt. Du kan også delta. Send ut noe på twitter og merk det med #twl.

Her er en oversikt over alle de fine menneskene som har deltatt. Kanskje du finner en ny twittervenn eller fem?

Kristine Tofte, Martin H Jensen, Hanne Stensvold, Jørn Larntvedt, Kristin Oudmayer, Andreas Ruud, Andreas Blehr, Binka, Villkatta, Jakob Arvola, Sunniva Strømsvåg, Obskur, Jigzaw, Hemmeligheten, Maren Storlien Styltevik, Mirakel, Helge Mikal, Karolinsk, Amos Keppler, Kim Holm, Kristin Storrusten, ElisabethIC, Trips and Tics, Prinsesse Lea, Andreas H. Opsvik, Vigdis Lobach, Arnfinn Pettersen, Anne-Line Kirste, Erik Kruse og noen jeg har glemt/ikke fikk twitterprofilen opp på.

Hvordan lage barn – en alternativ variant på blomster og bier:

Animasjon med lekeklosser:

Å balansere sten:

Via Swissmiss.

Farveblyanter:

Muffins:

Sushi i alle former:

Såpebobler:

Motivational posters:

Sosiale media:

Alle bildene er funnet via vi.sualize.us. Du finner flere ting som gjør meg glad, samt navn og url til alle som har tatt bildene over på profilen min.