Mandag 24. november 2008

Skikkelig schendisblogging: Harald Eia i stua mi

TV er skumle greier. Først blir du oppringt en sen kveld av en fyr du bare har sett på fjernsyn, og han begynner å kjøre halvannen times testintervju på telefon uten å forklare at det er nettopp det han gjør. «Jeg leste en undersøkelse om at kvinner angrer mer på one night stands enn menn. Hvorfor?» lød første spørsmål. Heldigvis er jeg en breial berte som liker å synse høyt og uhemmet, så jeg svarte ganske bra for meg.

«Flott» sa mannen som introduserte seg som Harald Eia. «Da kommer produsenten min til å ringe deg opp.» Noen dager senere fikk jeg telefon fra NRK som sa at de kom til å komme på befaring hjemme hos meg for å se om vi kunne filme der. Hjelpes, tenkte jeg. Hjemme hos. Jeg som har norges største samling av muggen mat og skitne sokker. Resultatet? Mr. Jackson ryddet og vasket som en gal, mens jeg bare…gjorde ingenting. Som en gal. Sånn er det i blant.

Grytidlig fredag morgen ringte NRK på døra. En smilende dame småløp inn i leiligheten vår, tok en bråte bilder og løp ut igjen. Rundt tolvtiden idag kom kamerateamet. De hadde med seg nok utstyr til en liten armé og fylte opp kjøkkenet mitt. Jeg skjønte at «Virrvarr, skal du bildeblogge noensinne, så må det være nå.» Så jeg fant frem kameraet og knipset alt som skjedde. Jeg lånte kamera av svigermor, btw. (Nå som jeg har kamera, skal jeg jammen få gjort noen bilde-meme’er folk har tægget meg med for tusen år siden. Mas på meg.)

Her er litt av alt utstyret de hadde med seg. En tredjedel, omtrent.

Mens jeg passet utstyret, gikk kamerateamet for å ta lunsj. Jeg benyttet tiden til å sminke meg kraftig – de hadde med noen gigantiske lyskastere og anbefalte meg masse pudder. Her er et bilde som viser hvor flink jeg er til å ta selvportrett.

Heldigvis var Mr. Jackson der til å dokumentere hvor gira jeg egentlig så ut.

Så kom kamerateamet tilbake. De var en slags blanding av enmannsorkester, Ghostbusters og Men In Black. Søte var de. Dette er den ærverdige lydmannen:

De rigget til lys og kameraer med en zenbuddhistisk ro. Vel, nesten. Det ser sånn ut på dette bildet.

Her er en kameramann som gir instruksjoner til resten av teamet.

Vips, så var Harald Eia på plass i stua mi, også.

Han kjedet seg litt mens kamerafolkene stresset rundt. Eventuelt prøvde han å immitere orangutang for å muntre meg opp. Kanskje litt begge deler.

Jeg fikk selvfølgelig ikke ta noe bilder under TV-opptakene. Dere kan glede dere til høsten 2009, fordi da skal programmet sendes på TV. Jeg ble pepret med alle mulige spørsmål og svarte så fort og så godt jeg kunne. Det var ganske stor spennvidde – fra spørsmål om essensialistisk syn på kjønn til: «Du er gift. Har du ligget med andre mens du var det?» Hvorpå jeg plumpet ut med et «jah?» fordi settingen var så diskusjonsaktig og jeg nesten glemte at jeg skulle på TV. Jeg satser på at jeg ikke får tusen slibrige tilbud fordi jeg outer min og Mr. Jacksons egendefinerte versjon av trofasthet i beste sendetid.

Etterpå tok vi det klassiske «Se! Jeg har møtt en kjendis!»-bildet. Harald har en fin grimase som matcher den litt uggne situasjonen «kan ikke du ta bilde av oss sammen?» Vakkert, hm?

Uansett – jeg tror dette er det første kjendisbildeblogg-innlegget på Roteloftet. Fancy, hva? Snart skal jeg begynne med paparazziblogging og «tabloid overskrift, intet innhold»-blogging. Heng med!

Torsdag 16. oktober 2008

Varme, nytrykte bøker! Sikre deg nybakt bok idag!

Helt ærlig: Jeg aner ikke hvordan man gjør reklame for boken utover å si at «Woo, jeg har skrevet en bok! Den synes jeg du skulle kjøpe, hmmmm?» Skal du selge kake, kan du friste med close-up bilder av krem og friske bær, av sensuell sjokoladesaus som flyter utover askjetten. Lebestifter markedsføres av halvnakne damekropper og glinsende trutemunner.

Biler plasseres i vakre naturlandskaper og kjører rundt til klassisk musikk og poplåter. Jenter som kommer har bare sin egen reklamenettside, og den har Mr. Jackson og jeg laget helt selv. Den har ikke noe mer fancy shmansy enn bilde av en postkasse med påskriften «Orgasme rett hjem». Titta, så fin den er. Vi laget den helt selv, den også.

Ja, dette er et rent reklameinnlegg. Du skjønner, du kan nemlig forhåndsbestille Jenter som kommer fra forlaget fra og med idag. Fra nettsiden vår. Vi kommer til å betale portoen for deg, og du kommer til å få en rykende fersk bok i posten så fort den har er ferdig hos trykkeriet. Nybakt. Glodvarm. Bare å brekke i to, smøre med smør og sluke i en jafs. Nomnomnom.

(Ja, jeg prøver å selge boka som om den var en varm hvetebolle. Jeg vet den er trykksverte, papp og papir. Den endrer ikke innhold eller kvalitet hvis du kjøper senere. Men vi spanderer portoen, som sagt.)

Jeg synes du skal gå inn og sikre deg boken først som sist. En til deg og en til hunden din. Eller noe i den stilen. Hvis du kjenner meg rl kommer jeg til å mase som en gal fra nå og frem til 10. november. Og du forhindrer masingen ved å kjøpe den nuh. Og hvorfor vil jeg egentlig at du skal forhåndsbestille boken? Fordi stresspølse-Virrvarr sin forutanelse om at «Ånei,ånei, ingen vil kjøpe den» kommer til å bli litt mindre stressende om folk forhåndsbestiller. Og fordi jeg får ørlitegrann mer spenn om dere går direkte fra forlaget enn via en forhandler.

PS: Tror dere ikke forlaget fikser partaj likevel etter at jeg sutret sånn? ^_^

Tirsdag 7. oktober 2008

Temablogg om psykisk helse

Victoria har startet et blogginitiativ i forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse, 10. oktober. Jeg har bidratt med en tekst om syn på kropp, sjel og mestringsstrategier.

Jeg oppforderer alle til å lenke til den, lese, kommentere og bidra selv. Skriv om deg selv, skriv om rollen som pårørende, skriv personlig, skriv akademisk, skriv løs! Det er masse sterke, vakre, kloke tekster ute allerede. Vær med og lag bloggbevegelse. The bloggers united will never be defeated osv.

Søndag 5. oktober 2008

Vil du være med Grevinnen og Virrvarr på tur?

Jenter som kommer skal presenteres på en rekke arrangementer utover høsten, frem mot utgivelsen 10. november. Vi skal showe fra slutten av oktober til slutten av november, og har lyst til å se nettopp deg blant publikum. Derfor tenkte jeg at jeg skulle legge ut en liten tidsplan med informasjon om arrangementene, så folk får mulighet til å planlegge litt. De som ikke er gratis, er deler av større bokfestivaler, så hvis du investerer i en billett, får du mange andre kulturopplevelser på kjøpet.

Bok i byen:

Bok i byen er en litteraturfestival midt i Oslo sentrum, nærmere bestemt på Spikersuppa. Den finner sted fra 23. til 26. oktober og du finner alt fra signeringer til skrivekurs på programmet. Grevinnen og jeg skal delta på to arrangementer- Pecha Cucha og Sex i byen.

Pecha Cucha er et skravleshow der en mengde forfattere får seks minutter og førti sekunder til å si akkurat hva de vil. Vi har fått vår tilmålte taletid og tenker å bruke den til noe… uanstendig. Møt opp på Bok i Byen torsdag 23. oktober kl. 20.00 for å få med deg moroa.

Sex i byen er bokfestivalens svar på Sex and the City. Her skal vi prate om puling i en eller annen variant, og jeg tror taletiden vår er på 20 minutter. På programmet finner du også Marian Godø som skal prate om boken sin om kvinner og skam (du vet, den jeg blogget her) og ….Jan Thomas. Som skal kåre den best kledde i publikum. Jeg foreslår at du tar på deg noe skikkelig stygt og kommer og hører på oss fredag 24. oktober kl. 19.

Oslo City:

Ja, Oslo City vil at vi skal komme og prate om jenter, sex og seksualpolitikk på kjøpesenteret. Og selv om jeg ser for meg snurpete bestemødre som holder barnebarna sine for ørene mens vi snakker, er Grevinnen og jeg klar for å ta utfordringen på strak arm. Vi skal snu kjøpesenteret på hodet 6. november kl. 18, og jeg håper at du kommer. Dette er et typisk arrangemet det er kjipt å ikke ha kjentfolk som tilskuere på, og det er helt gratis å være med. Ulempen er at du må tilbringe en times tid på Oslo City, men vi håper det dukker opp folk likevel ^_^

Bokmessa:

Bokmessa er kanskje årets største bokarrangement. Det er fra 21. til 23. november, i messehallen på Lillestrøm. Du har muligheten til å gå på show og foredrag eller bare vandre fra bod til bod, prate med forfattere, forleggere og snoke på bokhøsten generelt. Jenter som kommer har fått en egen post på programmet, fredag 21. fra klokken ti over ett. Vi lover at det kommer til å bli smashing (c:

Så- hvis du var i tvil om hva du skulle gjøre i høst, lizzom. Innleggene vi holder kommer til å bli lagt ut på bloggen etter at vi har holdt dem.

(ja, jeg er vettskremt)

Tirsdag 30. september 2008

Hva slags illustrasjoner foretrekker dere?

Vi er i siste innspurt av Jenter som kommer og vi har litt problemer med illustrasjonene. Den opprinnelige idéen var at Grevinnen og jeg skulle illustrere boken selv. Siden jeg ble litt for syk til å orke annet enn å skrive, endte vi opp med halvparten så mange tegninger som vi skulle rett før frist- Grevinnen sin halvpart.

Nå hører det med til historien at jeg har en tegnekyndig lillesøster som tilbød seg å hjelpe til de siste dagene av innspurten. Hun tegnet opp samtlige av bildene vi skulle ha til boken, men i en ganske annen strek og stil enn det Grevinnen hadde gjort. Så nå sitter vi og klør oss i hodet og skal forsøke å bestemme oss for hva slags illustrasjonstype vi skal gå for.

Og det er her, kjære lesere, at jeg vil ha innspill fra dere. Personlig foretrekker jeg nemlig streken til søsteren min. Jeg er en smule inhabil- siden det faktisk er min søster det er snakk om, men jeg synes de har en mer sexy look og mindre unaturlige kropper. Grevinnens illustrasjoner har på den andre siden en mer tegneserieaktig stil, og det er kanskje det hippe og kule å ha i bøker om dagen? Forlaget er litt stressa på at ikke alt går etter planen og stiller spørsmålet: Må en sexbok ha illustrasjoner i det hele tatt?

For å gi dere et visst inntrykk av stilen på illustrasjonene:

Her er en fingerpule-scene tegnet av søsteren min:

Her er en gruppesex-scene tegnet av Grevinnen:

Siden dere faktisk skal lese boken- hva fungerer best? Lillesøsters illustrasjoner, Grevinnens illustrasjoner eller ingen illustrasjoner? Selv har jeg vært så syk at det ikke blir noe Virrvarr-illustrasjoner, så det toget har gått.

Vennligst tenk høyt i kommentarfeltet

Søndag 21. september 2008

Bloggerne som reddet livet mitt

Jeg pleide å tro at problemene mine ikke var en psykisk lidelse, men et svart, seigt belegg som lå mellom klærne og huden min som ingen måtte se. Jeg visste at andre mennesker hadde angst, depresjon og var bipolare, og aksepterte det. Det var bare at den slags lidelser ikke var merkelapper som kunne klistres på meg.

Når jeg var selvdestruktiv, var det fordi jeg var en forferdelig person. Når jeg var for tung til sinns, var jeg «ubrukelig», «motbydelig», «patetisk» og «tragisk». Jeg hadde ingen sympati for meg selv. I tillegg hadde jeg en del venner som så på all form for svakhet som foraktelig, så selvhatet mitt fikk en god del smøring utenfra. Jeg ser tilbake på hva slags oppførsel jeg har funnet meg i fra menneskene omkring meg og blir sjokkert. La meg gi dere to anonymiserte eksempler:

Eksempel 1:

Det er morgenen etter at jeg har våknet opp fra et selvmordsforsøk, august 2007. Jeg sitter i sykehussengen og er dekket i ledninger. Min daværende «bestekompis» sender meg en sms.

Den lyder: «Mongo.»

Jeg svarer: «Unnskyld.»

Han skriver: «Jeg har ingen tid til overs for tapere. Jeg kommer ikke i begravelsen din hvis du dør.»

Jeg svarer: «Det skal ikke gjenta seg. Unnskyld.»

Han skriver: «Kom deg ut fra galehuset så fort som mulig, ellers finner jeg noen andre å lage tegneserier med.»

To dager senere har jeg snakket meg ut av lukket avdeling og sitter med kompisen på café. Jeg har med tegneblokk og er klar for å jobbe umenneskelig hardt med serieprosjektet vårt. «Bra.» sier han. «Bra at du skjerpet deg og sluttet å være en mongo.»

Eksempel 2:

Det er morgenen før jeg skal treffe en annen nær venn i 12-tiden. Problemet er at jeg ikke har sovet på flere døgn, og drømmene har blandet seg med virkerligheten til en grensepsykotisk tilstand der jeg sitter sammenkrøpet bak sengen og har feiekosten klar til å forsvare meg mot kjempeedderkopper og andre monstre som plutselig kravler rundt på veggene. «Du kan ikke gå ut nå,» sier Mr. Jackson. «Send ham en sms og forklar ståa. Han tar hensyn.» Jeg skriver at jeg ikke har sovet på tre døgn, er hinsides delirisk og at jeg desverre ikke er egnet for sosialt samvær.

Svaret uteblir. Istedenfor finner jeg ut i løpet av dagen at han har slettet meg fra facebook, msn, samtlige offentlige vennelister og skrevet et innlegg om hvor svak jeg er på den anonyme bloggen sin, og at han derfor ikke kan være venner med meg mer. Svaret mitt? Jeg kontaktet ham og unnskyldte meg alt jeg greide og lovet dyrt og hellig å slutte å være svak.

(Jeg har slått opp med begge to siden.)

Alle problemene mine var en hemmelig svart side av personligheten min som ingen måtte vite om. Hvis noen fant det ut, kom de til å slutte å like meg. Heldigvis var noen bloggere med på å endre min oppfatning av det jeg slet med:

Amelie 78

Først kom jeg over Amelie 78′s beskrivelse om hvordan hun møtte veggen og hvordan «flink pike»-syndromet skadet henne. Om hvordan de mest ressursterke av oss gjerne er de som sliter seg mest ut. Jeg leste til øyet ble stort og vått. Flinke, velformulerte, normale damen! Og hun var ikke flau! Takket være bloggserien hennes sykmeldte jeg meg fra studiene og tillot meg selv å være sliten.

Delirium – Frem fra skyggene

Så fant jeg Deliriums tekster om å leve med depresjon. Jeg hadde lest bloggen til Delirium flere år før jeg startet en blogg selv, og hadde vært hemmelig forelsket i henne etter å ha sett stilige bilder av henne flere steder på internetten. Hun var helten min, og hun skrev om ting jeg ikke torde å si høyt til vennene mine en gang.

Hun skrev ryddig og personlig om antidepressiva, selvmordstanker og jakten på en god psykolog. Jeg torde ikke gå til psykologen min selv om jeg hadde en. Jeg orket ikke tenke på at jeg hadde problemene jeg hadde. Og her skrev hun klokt og innsiktsfullt om et liv med psykisk sykdom. Hvordan kunne jeg hate meg selv for å være redd&trist når Delirium var så smart og snill, men like redd&trist hun også?

Takket være bloggen hennes kontaktet jeg psykologen min på nytt og la meg inn på psykiatrisk frivillig når selvdestruktiviteten ble for påtrengende. I tillegg begynte jeg langsomt å gi slipp på tanken at alt jeg strevde med var min feil, min indre deformering.

Mat og melankoli

Den siste bloggen som virkerlig reddet livet mitt var Mat og Melankoli. Hun fikk meg til å åpne meg opp rundt problemene mine, snakket med meg i de vanskeligste øyeblikkene og gav meg 100% backing. Hun har slettet samtlige innlegg nå, men det betyr bare at dere ikke får innsikt i de tekstene som endret synet mitt på mine egne problemer. Jeg kjenner henne RL (heldigvis), så hun får rare telefonoppringinger fra meg på helt feil tidspunkt. Jeg liker henne litt for godt til å tørre å ta kontakt i de dårlige periodene. Det er sånn noen ganger. De jeg er mest redd for å miste er dem jeg i minst grad våger å snakke med når jeg er i «Omg! Jeg er et motbydelig menneske»-modus.

En bitteliten takk

Uansett: Jeg fikk en pris fra Lin som jeg har ventet med å gi videre. Jeg skal gi den til kvinnelige bloggere som har gitt meg noe spesielt, lært meg nye ting og bragt glede og ny generøsitet inn i livet mitt. Jeg kan ikke tenke meg noen bedre kandidater enn dem som fikk meg til å begynne å fikse hodet mitt.

Værsågod, mine damer:

Den er opprinnelig laget av Tammy Vitale. Du kan gi den videre til én eller etthundre andre damer. Det er opp til deg.

Takk for at dere fikk meg til å endre syn på meg selv.

Torsdag 18. september 2008

Skeptikerskolen: Law of Attraction

Jeg fikk en hyggelig forespørsel fra Fritanke.no om jeg ville skrive kommentarer for dem. Jeg har en mistanke om at Den Tvilsomme Humanisten hadde en finger med i spillet…

Uansett – jeg takket ja, og den første kommentaren er publisert i dag. Den tar for seg fenomenet «Loven om tiltrekning», mer kjent som The Secret her til lands. Jeg har skrevet et blogginnlegg om det før, og jeg tror det er den eneste teksten jeg får jevnlige epost-trusler og skriftlige raseriutbrudd på grunn av så lenge etter publiseringsdato.

Siden såpass mange lot seg provosere av kritikken føltes det naturlig å skrive mer om temaet for Fritanke. Jeg synes Humanetisk Forbund har vært for dårlige til å plukke fra hverandre mye av den pengemaskinen «alternativ»-bevegelsen er, og bestemte meg for å gjøre mitt bidrag.

Hovedpoenget i kommentaren er at Loven om tiltrekning ikke bare er en nyreligiøs vrangforestilling; den er uetisk. Oppdatert: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å trekke inn Glabladet i den generelle kritikken min av Loven om tiltrekning, men dette innlegget om hvorfor det er egoistisk å være fattig er et for godt eksempel på problematiske, etiske elementer ved «Hemmeligheten» at jeg ikke kan dy meg. Les – det er en bedre innføring i The Secret-kritikk enn jeg kan skrive selv.

Du finner artikkelen min i Fritanke her.

Jeg kommer til å skrive artikler for Fritanke jevnlig fremover, så om du har forslag på temaer jeg burde ta opp, mail dem til meg eller foreslå ting i kommentarfeltet mitt.

Onsdag 17. september 2008

Jeg har hatt flere blogger enn Roteloftet

…selv om jeg er helt udugelig på dette med å blogge anonymt. Jeg vet at flere andre klarer å sjonglere «hemmelig emoblogg», «anonym fotoblogg», «sur sinnablogg» og «ordentlig blogg med mange lesere» uten å bli fersket, men jeg har kullseilet alle de anonyme bloggprosjektene mine.

Grunnen? Jeg kommenterer hos andre og glemmer hvem jeg er logget inn som. Både blogspot og wp.com logger deg inn automatisk, og jeg kniper meg selv i å skrive personlige kommentarer hos folk som kjenner meg godt med helt obskure nick. Siden jeg alltid føler meg flau av å gi meg ut for noen jeg ikke er uten å mene det, tenkte jeg like godt at jeg skulle tyste på mine egne, hemmelige bloggprosjekter først som sist.

Hvorfor jeg ville blogge anonymt, sa du?

En del har veldig sterke meninger om anonyme blogger. Som tekstjunkie bryr jeg meg nøkken om hvem du er så lenge jeg liker hva du skriver, men jeg skjønner det er forskjell på tillitsforholdet til «forfatteren av en fin tekst jeg fant på nett» og «person som kommenterer mitt liv i skriftlig form og som jeg har en relasjon til».

Jeg begynte å blogge anonymt for å skrive for et annet publikum enn dere som kjenner meg som Virrvarr. Roteloftet finleses av gamle venner, familie og politske kamerater, og av og til er det godt å skrive noe et sted teksten får stå alene.

I februar laget jeg meg en anonym emo-blogg. Du leste den kanskje? Den het «Ærlighetsøvelse – Danielle skriver om seg selv» og var bitter selvmedlidenhet fra ende til annen. Siden jeg er elendig på å forbli anonym, ble bloggen funnet av den personen jeg aller helst ville hatt den hemmelig for. Enden på visa var at emobloggen ble slettet, og tekstene har forsvunnet fra Google-historikken nå.

Ærlighetsøvelse var opptakten til «Brev fra asylet»-bloggingen her på Roteloftet, og jeg ble innlagt på psykiatrisk et par dager etter at bloggen ble nedlagt. Jeg bestemte meg for å skrive om galskapen på «den offentlige» bloggen og omformulere emo-tekstene til Revolusjonært Roteloft-stil.

Tekstene på Danielle-bloggen var mye mer direkte enn det jeg har skrevet her:

Innse det, Danielle:
mars 26, 2008

Det er med selvskading som det er med napping av øyenbryn: Du begynner friskt, men gir opp før du får noe skikkelig dreis på det. Så sitter du der rødflammete, misfornøyd og lettere deformert, med hår og småsår overalt.

Posted in Patetisk

Ærlighetsøvelse døde i begynnelsen av april, og jeg hadde egentlig tenkt at det var mer enn nok med å holde Revolusjonært Roteloft med tekst. Og joda, jeg klarte å holde meg til september før jeg laget en ny. Denne gangen var prosjektet å ha et sted å publisere skjønnlitterære tekster anonymt. Skrivebordskuffen blir ganske full når man er en manisk skribent, og Mr. Jackson foreslo at jeg kunne strukturere dem på en annen blogg. Som sagt, så gjort.

Jeg opprettet Får jeg sluke deg levende? og begynte å publisere i vei. Planen var å ikke kommentere hos noen med denne bloggen, siden den skal fungere som tekstarkiv, men siden jeg er en vims, fikk jeg det ikke til. Hvis du har fått en rar kommentar fra en ukjent «Slørhale», så er dette Virrvarr som har glemt å logge ut av den andre bloggen sin. Enkelt og greit.

Så til dere som er flinke til å opprettholde flere internett-personligheter på en gang: Jeg er imponert. Jeg er helt elendig på hemmelighold.

Lørdag 13. september 2008

Litt Jenter som kommer-info

Til nye besøkende: Jenter som kommer har fått egen nettside, lær mer eller bestill boka der!

1. Bokutgivelsen er utsatt til 10. november.
2. Det kommer til å bli mulig å forhåndsbestille bøker fra bloggen.
3. Jeg sitter med blodet til alle de kjæreste setningene mine på hendene. Bokredigering er en brutal prosess. Jeg liker det.
4. Alle som har bidratt med tekst er kommet med i boka. Noen har vi måttet dele opp og bruke sitater fra, noen har vi brukt i sin helhet.
5. Å jobbe i et Open Office-writer-dokument på flere hundre sider er forferdelig. Jeg ønsker meg bedre programvare for å skrive store tekster i. Noen tips?
6. Jeg skal intervjues i masse rare damemagasiner jeg aldri har lest og på TV-programmer jeg aldri har sett på. Hvis du er en av Virrvarrs journalistvenner: Beware. Jeg kommer til å ringe deg helt plutselig og be om råd.
7. Alle begynner å synge «Jenter som kommer og jenter som det går for» når jeg treffer dem. Nye, bedre vitser, takk ^_^

Lørdag 23. august 2008

Boken som kommer

Det er så mye jeg ikke tenkte på at fulgte med det å skrive bok. Jeg har forsvunnet i notatbøker, referanselitteratur og word-dokumenter i tre kvart år og begynte å kjenne at «Hm, dette har jeg fått dreisen på. Joda, jeg greier dette. Ordene og jeg er gode venner.»

Manuset ble levert inn dagen da det skulle leveres inn og jeg kjente meg sliten. Og likevel visste jeg at jeg kom til å få konsulentuttalelser, kritikk, forlsag til endringer og tut og kjør ved utgangen av juli.

Nå er ikke teksten bare et dokument jeg har liggende i «Jenter som kommer»-mappa på pc’en min. Den er gjenstand for massiv kritikk fra ivrige konsulenter og wannabe-konsulenter. Jeg får telefoner sent på kvelden hvor samtalen ikke begynner med «Heihei! Hvordan går det?» men med setninger som «Avsintt, Virrvarr! Har du hørt om det?» og «Hva er i veien med det det kapitelet? Noen av disse settningene passer ikke inn i det hele tatt!»

Min hardeste kritiker når det kommer til tegneferdigheter har gått gjennom Grevinnen og min sine illustrasjoner til boka og avsagt sin dom:

«Den hånden ser ut som en sokk.» «Det der ser ikke ut som sex.» «Hva er det de gjør?!?»

All kritikk som kommer før boken går i trykken er veldig nyttig kritikk.

Likevel- jeg har fått noen innspill som jeg gjerne vil ha lesernes mening om. Siden jeg har landets smarteste blogglesere, regner jeg med at deres ord er lov eller noe i den stilen. Tidligere har dere fått være med å avgjøre hva slags ord vi skal bruke om kvinners kjønnsorgan, hva boken skulle hete og hvorvidt vi skulle ha «Sex- nå også for jenter!»-klistremerket.

Første utfordring:

Den ene konsulenten min gjorde meg oppmerksom på at «onani» egentlig bare brukes om menn som tar på seg selv, og at det korrekte ordet for damer er «masturbasjon». Vi har sagt at damer onanerer gjennom hele boka. Så- hva tror dere? Hvilket ord?

Den andre utfordringen vår er å gå inn her og melde dere inn i Facebook-gruppen vår. Ja, jeg vet at Facebook ikke er verdens hippeste nettside, men dette er en del av Virrvarrs onde plan om å få invitert alle kjente og ukjente på lanseringsfest, samt holde dere oppdatert på alt som skjer utover i boklanseringen nå.

Forlaget har nemlig tenkt at Grevinnen og jeg skal holde foredrag på mange mystiske steder, og jeg begynner opplysningsarbeidet tidlig så det kommer til å være noen i salen som ikke kaster egg og tomater