Arkiv »
Arkiv for kategorien ‘Kunngjøring’
Mandag 1. juni 2009
Du vet at dine nærmeste er opptatt av deg og ditt når du stjeler pc’en deres og oppdager at de mest brukte bokmerkene deres er bloggen din og «All About Bipolar»…
Uansett: Jeg oppdaget at All About Bipolar-bloggen hadde små «Bipolar Awarness»-badges på nettsiden sin. «Åh!» tenkte jeg. «Det vil jeg også ha!»
Ulempen var at de eksisterende bipolar-badgene var stygge som juling.
Jeg er ingen kløpper i Illustrator, jeg er strengt tatt flinkest med penn og papir, derfor tenkte jeg at kanskje noen gærningvennlige designerspirer der ute kunne tenke seg å lage en ny og bedre badge. Jeg kan ikke love så veldig mye annet enn heder, ære og massevis av linklove i premie, men jeg håper at det å støtte en god sak + minske stygg grafikk på webben kan være motivasjon nok for noen ^_^
Spesifikasjon? Jeg vil gjerne ha et 140X140 pixler stort banner, men om du føler for å lage flere størrelser, vil sikkert flere bruke dem. Den mintgrønne bipolarsløyfen er det eneste i den opprinnelige illustrasjonen som må være med. Om du vil skrive «Bipolar lidelse» eller «Bipolar Disorder» er opp til deg.
Jeg har ønsket meg nytt bipolarbanner på Twitter, også. Mikkel Grüner har bidratt med dette lettere ironiske forslaget:
*krysser fingrene og håper på snilt Internet*
Oppdatert: Uten grønn sløyfe, men innmari fin – Den Unge Herr Holm har bidratt med et yin-yan-inspirert badge:
Jeg digger egentlig idéen om mange alternative bannere, så fortsett å sende inn!
Tirsdag 19. mai 2009
Jeg endte opp med å lage meg en bruker på Verdidebatt litt tilfeldig. Jeg er litt usikker på om det var Sondre Olsen, Filip Rygg eller begge to som twitret Vårt Land sitt nye debattforum/bloggplattform. Interessen min var først og fremst teknisk, både navnet, tilknytningen til Vårt Land og kjente, kjære aktører fra Kristenblogg blant brukerne gjorde at jeg følte meg over middels fremmedgjort fra innholdet.
Da jeg skrev mobbeinnlegget til Curlys bok, dobbelpostet jeg på Verdidebatt-profilen. Dette var ikke egentlig så mye planlagt selvprofilering som det var et forsøk på å få mobbeboka ut til en lesergruppe som sjelden eller aldri besøker Roteloftet.
Likevel – innlegget var populært, og vips, var jeg invitert til å være gjesteblogger på Verdidebatt før jeg fikk snudd meg. Jeg skriver her ut uken, etter det er det Frp og Nina Karin Monsen sin tur. Jeg føler et visst agitasjonsansvar med tanke på hvem som får mikrofonen etter meg (c:
Tirsdag 12. mai 2009
Jeg liker at bøker blir til i bloggerby. Vi er et sted der folk snakker sammen, setter sin egen dagsorden og diskuterer ting vi synes folk burde diskutere, og sånt kan det bli gode bokkonsept ut av. Curly fra A Curly Life har satt i gang et skriveprosjekt som heter «Den store mobbeboka for voksne».
Hun står også bak Erfaringsbloggen, en samleblogg for pårørende til rusmisbrukere. Målet er, i følge forfatteren selv, å gi mobberne og mobbeofferene en sterk stemme som løfter både viten og diskusjoner om mobbing opp på et plan som bidrar til innsikt og varig endring. Hun har laget en egen blogg der vi kan følge skriveprosessen hennes hele veien.
Noe av det Curly ønsker seg fra alle oss lesere og medbloggere er tekster og personlige historier, anonyme eller under fullt navn. Du trenger ikke å ha vært mobber eller mobbet for å delta; foreldre, kjærester, lærere, arbeidsgivere og andre som har vært pårørende oppfordres også til å skrive.
Jeg ble svært engasjert første gang Curly og jeg diskuterte prosjektet og bestemte meg for å bidra med en tekst. Det var skumlere å skrive enn jeg hadde trodd. Som du kanskje har merket, har jeg skrevet lite eller ingenting om mobbing her på bloggen.
Jeg er litt usikker på hvorfor. Jeg har tenkt at det ville høres sytete ut. At det ikke passet seg. At mobbing var et sånt privat, ekkelt problem på lik linje med forstoppelse og underlivssopp. Okei, jeg er uærlig her. Jeg ville heller skrevet et innlegg om forstoppelse eller underlivssopp, enn et innlegg om mobbing.
Nå har jeg en slags lakmustest på dette med tekster og relevans: Hvis en tekst kjennes skremmende og umulig å skrive, er den antageligvis viktig for flere enn meg. Curly har overbevist meg om hvor viktig det er å gi mobbingen et ansikt, å fjerne det klamme offerstempelet ved mobbingen. Jeg skammer meg over den tiden i livet mitt da jeg var den svake. Jeg vet det ikke er grunn til det.
Såh. Here goes. Min tekst. Min mobbehistorie. Mitt bidrag til Curlys bok. Dette er den uredigerte versjonen, Curly står fri til å klippe og lime som hun vil. Bidra, du også.
Forseglet:
«Jeg legger meg ikke opp i jenteproblemer», pleide barneskolelæreren min å si.
Når jeg henger opp jakken min på en knagg, går alle jentene bort og flytter alle jakkene sine én knagg bort fra min, slik at det blir luft mellom mitt og deres. Hvis noen er nær meg i friminuttet, må de kaste vanten sin i søpla. Hvis noen skal være ekle mot en kamerat, tar de luen hans og gnir den i ansiktet mitt.
Da skjærer alle grimaser og stakkaren som har fått Ida-lus på luen holder den på strak arm mellom tommel og pekefinger. «Ikke vær så…Ida.» De bruker navnet mitt som skjellsord. Jeg hører dem krangle, jeg vet at de vet jeg hører på. De bygger opp fornærmelsene av hverandre som en perfekt sonett: «Drittunge! Gorilla vrengtryne! Fitte! Hore! IDA!» Den som blir kalt Ida taper alltid. Ida er verst.
«Jeg skjønner ikke hva som går av deg!» sa barneskolelæreren min. «Du eier ikke sosial intelligens!» Jentene i klassen hadde samlet sammen alle bursdagsgaver de hadde fått av meg opp gjennom årene og gitt dem tilbake. Esken stod på pulten min da jeg kom inn i timen. Den var full av Barbiedukker, glansbilder, viskelær og farveblyanter.
«Du trenger ikke gi oss tilbake noe av det du har fått av oss. Alt du har tatt i har blitt ødelagt.» lød beskjeden. Da jeg satt sammenkrøpet i en krok i gangen og gråt så det ljomet stod de rundt og så spørrende på meg. «Hva skjer her?» spurte barneskolelæreren min. «Aner ikke,» sa jentene. «Vi prøvde bare å hjelpe. Du vet hvordan hun er.»
Jeg vet hvordan jeg er. Jeg lærte å lese da jeg var to år. I løpet av førsteklasse pløyde jeg Snorres Kongesaga, Charles Dickens samlede verker, lærte meg å regne ligninger med utgangspunkt i en gammel lærebok jeg fant hos farfar og pugget alle verdens flagg og hovedsteder. I løpet av skoletiden min var det aldri noen lærer som sa til meg at jeg var flink.
Jeg var bare brysom. «Du snakker for mye i timen. Du skriver for lange stiler. Du regner ut mattebøkene for fort.» Steinerskolelærerne var enda mer nådeløse: «Du har en kald, sjelløs, kunnskapshungrig side. Du må dyrke frem den varme Ida, ikke den overlegne Ida.» At jeg muligens var en teskje talentfull, skjønte jeg ikke før på universitetet en gang.
Jeg var alltid schvær. Ikke tjukk, selv om jeg trodde alle former for «stor» var det samme som tjukk. Jeg var bare høyere, og jeg kom i puberteten mye tidligere enn alle andre. Jeg gikk på barneskolen, var 165 høy og hadde pupper nok til å fylle en stor C-cup. Typisk tjukk.
Jeg fikk mensen da jeg var ti. En av jentene i klassen fant det ut og skrev «Ida har mensen» på veggen med sprittusj. Jeg fikk et langt, unnskyldende brev fra henne i begynnelsen av åttende klasse. Da hadde hun fått mensen selv. Pinlig.
Jeg var klønete, mer enn klønete. Jeg hadde svake ankler, nedsatt grovmotorikk, dårlig balanse, var plattfot og krumrygget (jeg var så schvær) og snublet for hver tiende meter. Jeg lærte å sykle i 2003, sammen med kjæresten min, et sted ingen så meg. Jeg var ti år, hadde trusen full av Saba Selfsit og sykkel med støttehjul. Gym var mitt private helvete. Når livet går meg imot tenker jeg alltid: «Men jeg skal aldri ha gym mer i hele mitt liv!»
De sa at Steinerskolen var bra for barn som ble mobbet på offentlig. Det var det ikke for meg. Der fikk jeg både gutteproblemer og jenteproblemer, og gutteproblemer betyr som kjent fysisk vold. Et par av lærerne mobbet meg også, gymlæreren spesielt.
«Dåkker tar ikkje armhevinga med knærne i, med mindre dåkk e så tjokk og lat som ho Ida!» «Ka e det du har gjort med håret ditt? Det e jo heilt forjævlig! Æ må få lov til å si at du sjå støgg ut når du sjår støgg ut?» Hele klassen stod rundt og hørte på. Som om ikke det stakkars håret hadde fått nok pepper allerede.
På Steinerskolen var det viktig med kule klær. Jeg skriver «kule klær», fordi det var den våte drømmen min gjennom mange år. «En dag skal jeg bli stor og å ha kule klær.» Så skjønte jeg at trikset når man ikke hadde råd til dyre merker og bare gikk i arvetøy uansett, var å kle seg frikete.
Bedre å være rar med vilje enn å bare være feil i klær mamma syntes var fine. Likevel var det et par år da jeg trippet rundt i kordfløyelsbukser og kåpe mens alle andre så ut som marsvin med platåsko og nylondress. 2000 var et fint år fashionmessig.
Steinerbarna var mer aggressive. Jeg kunne gå ut av klasserommet for så å bli overfalt av en gjeng i gangen. «Ugly woman, walking down the street! Ugly woman I would not like to meet! I can’t believe it! Your not the truth! No one can look as bad as you! MERCY!»
Noen ganger ringte de hjem til meg. De spurte foreldrene mine sukkersøtt om de kunne få snakke med Ida. Så glad jeg var da jeg hørte det var telefon til meg! Kanskje noen ville at jeg skulle være med dem hjem? Være med dem på kino? Kanskje det var Julie, hun hadde smilt til meg et friminutt og snakket et par setninger med meg, kanskje det var Camilla…
Når jeg tok telefonen, kunne jeg høre at det var mange på den andre siden av linja. De hadde telefonenpå høyttaler. «Hei, Ida! Vi har en liten klassefest her, vi. Beklager at vi ikke inviterte deg, altså, men du ville bare ødelagt. No offence.»
Fnising i bakgrunnen. Jeg hører Julie og Camilla si «Heeei, Idahahaha!» «Men vi lurte å en ting, skjønner du: Hvorfor har du ikke tatt livet av deg ennå? Jeg mener – det er jo ingen grunn til at du skulle være i live, det ville vel vært bedre for deg om du gikk og hang deg? Neinei, ikke legg på!» Latterbrøl.
Etter en sånn telefonsamtale kunne de være stille lenge. Jeg gikk gjennom skolegården på nåler, jeg sa ikke noe til noen på dagevis, forseglet meg selv, kjente ikke igjen stemmen min om jeg måtte svare på noe en lærer spurte meg om.
Så kunne de plutselig slå til igjen: Jeg sto oppe i skogen bak skolen og ventet på at friminuttet skulle ta slutt. Da kom det plutselig løpende en skokk med folk fra klassen, og to av guttene slang meg opp mot nærmeste trestamme.
«Hater du Tomas? HATER DU TOMAS?» hylte jentene. Tomas, sjefsmobber og igangsetter bykset på meg og slo meg i magen og i ansiktet. «HATER DU MEG, ELLER? HATER DU MEG?» Stemmen min sviktet.
«Jeg…jeg…vet ikke hva du snakker om?» Triumferende dro han frem skoledagboken min. Jeg hadde etterlatt den nederst i ryggsekken. «Elsker: Ingen. Hater: Tomas. SE!» Dum som jeg var, hadde jeg fylt ut en side om meg selv. «Hva mer står det? Hva mer står det?» Jeg lukket øynene, forseglet kokongen fullstendig.
Jeg var ubrukelig. Jeg var motbydelig. Jeg var fortapt. Jeg ble mobbet på den første skolen jeg gikk på. Jeg ble mobbet på den andre skolen jeg gikk på. Det første selvmordsforsøket fant sted i slutten av sjetteklasse. Ingen fikk vite noe. De andre fant sted med ujevne mellomrom.
Når de voksne grep inn, føltes det som om de gjorde det av plikt, ikke av omsorg. Litt sånn «Ida, da. Nå har du klaget så mye igjen at jeg blir nødt til å snakke med et par folk i klassen.» Det var aldri noe opplegg, mobbingen fikk aldri konsekvenser, mobbernes foreldre ble aldri koblet inn, mine foreldre ble aldri koblet inn. Det var meg mot en massiv vegg av ondskapsfulle medelever, med et og annet mellomspill som het «Fy, sånn får dere ikke gjøre» uten oppfølging.
Resultatet ble at fra jeg var syv til jeg var femten levde jeg alene, på innsiden, bak ansiktet, uten stemme. Jeg diktet opp venner. Jeg skrev venner. Jeg snakket til venner som ikke var der. Jeg falt gjennom hull i asfalten i skolegården og ned i hemmelige verdener der jeg var trygg.
Jeg svevde rundt i det drømmelandet i flere måneder av gangen. Jeg husker skoleår som mest av alt var skygger, skygger av dager jeg gjemte meg på loft, i kjellere, dager jeg fløt over linoleumen og aldri var til stede, vattdager som dempet alt annet enn de plutselige stikkene fra de andre.
Det er langt unna nå. I årene som fulgte har det hendt at gamle klassekamerater ringer meg opp midt på natten. De er fulle. De vil snakke. «Unnskyld» lyder refrenget. «Unnskyld.» Jeg har tilgitt dem for lenge siden.
Lærerne, derimot. De var voksne. De hadde ansvar.
De har aldri bedt om unnskyldning.
Fredag 24. april 2009
Bloggerby har blitt større og større de siste årene. Journalister blogger. 12-åringer blogger. Stortingspolitikere blogger. Folk produserer innhold på nett som aldri før. Twitter har blitt et sted de store mediene plukker opp nyheter.
Takket være Obama slåss alle politiske partier om å være flinkest på internetten. De fleste som kommer med fordommsfulle, kunnskapsløse utsagn om nettdebatten som offentlig kloakk får mer enn svar på tiltale, gjerne organisert svar på tiltale.
Samtidig som bloggosfæren er et sted for debatt og politsk kommentar, er det også et sted for vakre fotografier, poetiske betrakninger, mote, livsstil og sosialt samvær.
For meg personlig har bloggerby vært noe av det som har holdt meg oppe gjennom to år med mye psykdom. Nettet er mest bra. Ikke bare «bra» som i «kvalitet», men «bra» som i «bra for oss».
I den forbindelse har en del folk som jobber med sosiale media, deriblant Ipublish sin Thomas Moen, satt i gang en bloggfestival som går av stabelen til sommeren, og jeg er med blant arrangørene. Vi har lyst til å lage en samling og en feiring av norsk bloggsfære.
Bloggcamp (som ikke må forveksles med fjorårets svært utskjellte Blogcamp) er et forsøk på å lage en god blanding av fest og konferanse for mangfoldet av innholdsprodusenter på nett.
Festivalen er et nullprofittsprosjekt som kommer til å finne sted hver sommer hvis årets pilotprosjekt blir en suksess.
Praktisk info:
Tid og sted:
Festivalen finner sted i Kristiansand 19-21 Juni. Ja, det er en helg.
Foredrag, debatter, workshops og diskusjoner kommer til å skje på et stort foredragslokale i Kristiansand sentrum. Til overnatting og sosialt samvær har vi fått leie en stor campingplass med badestrand rett utenfor byen.
Det blir satt opp en Bloggcamp-base der hvor det blir servert mat og drikke, i tillegg til at det blir sørget for trådløst nettverk i hele leiren og strømuttak hvor folk kan lade alt som lades kan.
Vi regner med at de fleste sover i telt eller tilsvarende, men det blir også mulighet for å sove på hotell med rabatt fra Bloggcamp. Kort sagt har vi en god blanding av strandliv og innendørs konferanse.
Deltageravgift:
Bloggcamp har fått festivalstøtte fra en rekke steder. Deltageravgiften er ikke fullstendig satt, men Thomas sine regnskap og fikse-mennesker jobber med å presse den ned i 250kr, slik at flest mulig folk skal ha råd. Og ja: Du trenger selvfølgelig ikke ha en blogg for å delta. Du kan være ivrig leser, kommentarfeltjunkie eller Twitterentusiast.
Program:
Vi har ikke spikret programmet ennå og det er det én grunn til: Vi vil gjerne ha innspill fra flest mulig bloggere først. Jeg er ansvarlig for mye av utformingen av programmet, og ser for meg en god blanding av debatter, workshops og foredrag med paralelle løp:
Jeg vil gjerne kunne nerde om bloggingens plass i samfunnsdebatten mens noen andre lærer å lage seg en stilig header. Kort sagt: Mat og påfyll for både Sonitus-gjengen, pengebloggerne, twittereliten og kremen av blogg.no.
Så: Hva vil du ha? Hvem vil du ha?
Jeg har en smørbrødliste for min egen del:
- Seth Godin
- Jill Walker Rettland
- NRK Beta
- Hjorthen
- Bård Vegard Soljell
- Teknisk Beta
- Vampus
- En eller annen debatt der vi kan drite ut Bernt Hagtvedt
- Noe Tradedoubler-aktig til pengebloggerne
- Blondinbella
- Randal Munroe (XKCD)
- Eirik Newt
- Bharfot
- Victoria og Sigrun om Psykiskbloggen
- Korte innlegg med folk som forteller bemerkelsesverdige historier fra sosiale media
- Debatt om produktplassering i blogger med f.eks Martin Bekkelund
- Bokbad med bloggende forfattere, som Lindkvist og Kristine Tofte
Jeg ser også for meg en del verksteder, ala:
- Hvordan lage et wordpress-template?
- Grunnkurs i html/css
- Fotokurs, redigering og lisensiering
- Videoblogging
- Podcasts
- Lær twitter
- Hvordan lage webcomics
- Borgerjournalist 101
Ellers lurer jeg på om man bør ha debatter om temaer utover blogging, sosiale media etc som gjennspeiler noen av de store debattene som har brast i bloggosfæren?
Lag ditt drømmeprogram:
Uansett, vi klargjør programmet nå i løpet av noen uker. Jeg vil gjerne ha innspill, forslag, kritikk og ønsker i kommentarfeltet. Aller helst vil jeg at du skriver ditt drømmeprogram til Bloggcamp (enten i kommentarfeltet eller på egen blogg) og lenker hit.
De beste forslagene premieres med gratisbilletter. Du kan foreslå superkjente folk, fullstendig ukjente folk, du kan tenke nytt, du kan tenke konservativt, du kan fortelle oss at oppleget er kjempeteit, du kan skryte – det er opp til deg.
Søndag 12. april 2009
Jeg kommer ikke til å glemme første gangen jeg skrev om oppholdet mitt på psykiatrisk her på bloggen. Det første brevet fra asylet ble kladdet på papir og tastet inn og publisert av Mr. Jackson. Jeg fikk kommentarfeltet tilbake som utskrift, sammen med epostene.
Noen hadde sendt meg dikt. Noen hadde tegnet meg. Det dukket opp bloggposter med oppmuntrende youtube-filmer. Alle har lest om hvordan internett er fullt av trakassering, kjipe kommentarer og hets. Du har kanskje ikke lest om hvor mye støtte det kan være i nettet.
En ting er å sitte i sykehuspysjamas på lukket avdeling. En annen ting er å sitte i sykehuspysjamas på lukket avdeling og lese søtti lange og korte meldinger om hvor bra du er.
Jeg vet at både Hjorthen og Delirium har hatt tilsvarende opplevelser når ting har vært vanskelig.
Og jeg regner med at en god del av leserne mine også er innom bloggen til Arachne disse dager. Selv har jeg begynt på flere brev og bloggkommentarer som jeg ikke har fått til å publisere.
Det er rart, men jeg vet at om jeg bare hadde lest at Steinar Lem hadde fått kreft i avisen uten å kjenne til Gunn Hild sin blogg først, uten å ha lest Steinar sine gjesteinnlegg der, uten å ha hengt i kommentarfeltet deres, uten å ha fått kommentarer fra dem selv, så ville ikke dette gått like mye inn på meg som det gjør.
Gunn Hild og Steinar flyttet inn i bloggerby i mars 2007, og de er kjære naboer for mange av oss. Da føles det bare snålt å se dem på kjendis.no. De bor jo her, på nettadresse nær meg. Avisen er jo så langt unna. Journalistens formuleringer er mellom oss.
Arachne deler frustrasjoner, observasjoner og følelser via bloggen sin nå, og jeg har en trang til å gjøre et eller annet for henne og mannen.
Hva om dere lesere og jeg laget noe sammen? Internet er jo samligstedet for alt som er fint her i verden. Så jeg tenkte: Hva om alle dere som leser dette innlegget finner frem noe av det fineste dere vet?
Det kan være et bilde. Det kan være en youtube-video. Det kan være et dikt. Det kan være et ord som smaker godt i munnen, en sang som alltid får dere til å smelte på innsiden. Det kan være noe du har laget selv. Det kan være noe som har blitt sagt tusen ganger før.
Det kan være langt. Det kan være kort. Det kan handle om livet. Det kan handle om kjærligheten. Det kan handle om de vonde tingene sagt på en god måte. Det kan handle om stikkelsbær.
Så kan vi samle det her på bloggen som noe ala «Til Arachne og Steinar. Her er mange fine ting, med ønske om alt godt. Titt på det en dag dere har lyst. Hilsen Internet.»
Noen må alltid gå først, så her er tre fine ting fra meg. Det er to snutter fra verdenslitteraturen, samt litt ekte nettkultur. Til sammen utgjør de en poesisandwich med kanel.
Alice Walker
How Poems are Made/A Discredited View
Letting go
In order to hold one
I gradually understand
How poems are made.
There is a place the fear must go.
There is a place the choice must go.
There is a place the loss must go.
The leftover love.
The love that spills out
Of the too full cup
And runs and hides
Its too full self
In shame.
I gradually comprehend
How poems are made.
To the upbeat flight of memories.
The flagged beats of the running
Heart.
I understand how poems are made.
They are the tears
That season the smile.
The stiff-neck laughter
That crowds the throat.
The leftover love.
I know how poems are made.
There is a place the loss must go.
There is a place the gain must go.
The leftover love.
Cinnamon Mornings
Vil ikke du også ha en kanelmorgen? Dette er en gruppeblogg der folk legger ut bilder av det de spiste til frokost. Ikke raske, kjipe frokoster fra en kiosk på vei til skolen, men fine frokoster med omtanke og alenetid.
Noen spiser boller med Wolverine:
Noen har gylden frokost med vitaminpiller til:
Gunnar Ekelöf
EN VERKLIGHET
(drömd)
Jag tror inte på ett liv efter detta
Jag tror på detta liv
Och nu, när saven slutat stiga och jag har hunnit
Till sensommaren, min årstid, minns jag
Hur ångestfyllt jag förr tyckte syrsorna filade,
Tycker så inte längre.
Det är redan skumt
Och åkervägens smala rödskiftande band
Försvinner in i dungar, löper ut ur dungar:
Om varje vägkrök ett mysterium
Av färgernas och ljusets egenliv
Det är skönt att gå
En gammal gärdsgård är också med
Det är den stund då stenarna tänker som bäst
Det är den stund då denna stora varelse
Andas och doftar. Vilka färger i skymningen!
Trädorna lila, stenar i tankfullt skiftande blått
Och lövskogen så rik på skiftningar
Som vore den sitt eget sus!
Ett gult löv är ännu en dyrbarhet
På ena sidan vägen sädesfält
och på den andra sidan barrskog
och säden gul till röd och i skylarna guldbrun
och den sandröda vägen, jag älskar sådana enkla vägar
bara för gående och för grova fordon efter fromma hästar
Sådana vägar tycks mig lika goda som någon livsfilosofi
Och varje landskap, varje skiftning i landskapet, innehåller alla möjliga landskap
och detta liv innehåller alla möjliga liv:
Syrsornas, lysmaskens, grävlingens – alla tänkbara liv
Och det är detta liv som skall fortsätta, som fortsätter
också högre och högre upp, i andra sfärer
Där pågår just nu detta liv
Som också är kvällsmolnens liv, och stjärnornas, och de befolkade världarnas,
Och de osynligas liv, och de dödas
Ty något annat liv finns inte:
Alla lever de och skall leva
och alla ger av sitt liv åt alla och lånar sitt ljus åt alla
och det är inte ett gott och inte ett ont
Det bara är
Det finns en lyckokänsla som kommer sällan men kommer ändå
Det finns detta vårt fornimmandes vittnesbörd
och detta att vara till.
Flyktigt är allt medvetande
men flyktigt är inte fåfängligt.
Så sluts min bukoliska sång.
Nå er det din tur. Finn tre fine ting. Legg dem ut i kommentarfeltet eller på din egen blogg. Så samler vi alle de fine tingene til slutt. Og ja. Du trenger ikke ha vært borte i bloggen til Arachne før i dag for å være med. Alle kan finne fine ting.
Oppdatering: Jeg fant ut at HvaHunSa og Jakob Arvola har skrevet tekster, også. Stikk innom.
Mandag 16. mars 2009
Jeg hadde egentlig tenkt å la bloggferien strekke seg litt lenger, men når du får søte eposter fra Aftenposten med overskriften: «Blogge ikveld?», vet du at du har vært borte fra Internett for lenge… Mer presist har jeg fått spørsmål om jeg vil liveblogge en religionsdebatt fra Litteraturhuset. Så langt jeg har skjønt har de spurt meg, Vampus og en til for å få litt politisk bredde.
Dermed skal datamaskinen min og jeg bevege oss ned på Litteraturhuset til kl. 19. Her på bloggen kommer det til å være et livebloggingsrom vi kan krangle og kommentere underveis i til å være oppe fra rundt 18. Det er mulig det kommer et skikkelig blogginnlegg om debatten etterpå, også, siden liveblogging er en slags chatting med bloggeren som initiativtager.
Hva debatten handler om, sier du?
Vel, temaet lyder: Hva er det med religion?
I følge Aftenposten-mannen skal disse spørsmålene diskuteres:
- Hvorfor er det slik at debatter knyttet til religion blir de hardeste og heftigste i vårt samfunn for tiden?
– Hva er årsakene til den høye temperaturen og engasjementet?
– Hva gjør religionenes nye, sentrale stilling med samfunnet?
Jeg har en vag (sic!) følelse av at diskusjonen egentlig heter «Hva er det med Islam?» og at mye av innleggene kommer til å dreie seg om Muhammedkarikaturer, blasfemiparagrafen, omstridte hijaber i politiet og flammende hijaber i 8. mars-tog, muligens krydret med debatten rundt homoekteskap, samt litt Gaza som garnityr. Om jeg tar feil eller ikke, vil vise seg.
Og ja: Her er panelet – la oss introdusere dem skikkelig:
Torkel Brekke:
Google-biografien hans forteller meg at han er førsteamanuensis i religionshistorie på UIO, har en smartass-doktorgrad fra Oxford og har utgitt bøker om Budda og forholdet mellom religion og vold på Humanist Forlag. Litt lenger nede i søkemotorhistorikken finner vi hvor han hører til politisk: Han er prosjektleder i Civita.
Rett under finner vi et svarinnlegg på en kronikk han har skrevet, med den vakre overskriften: Totalitære Torkel Brekke.
Nok google-funfacts: Så langt jeg skjønner er det en annen kronikk han har skrevet som er utgangspunktet for kveldens debatt – nemlig «En ny religionsdebatt», der han forsøker å sette dagens religionsdebatter i sammenheng med religionens rolle i Europa historisk sett.
Virrvarrs førsteinntrykk:
Perspektivet hans som går på at vi alltid har knyttet sammen “norsk” med “protestantisk kristen” er intressant nok. Virker som en veldig stødig fyr faglig, selv om jeg er politisk uenig med ham.
Torbjørn Jagland:
Stakkars Torbjørn. Jeg trenger jo ikke presentere ham – du vet jo hvem han er. Det er problemet med å være en så profilert politiker: Alle vet hvem du er. Jeg hører navnet Torbjørn Jagland og får en assosiasjonspakke som lyder: «Gro har gått av som statsminister, 36,9, Min europeiske drøm, Anne Holt som justisminister, Bongo fra Kongo», akkompagnert av en snutt fra en Ole Paus’ sang:
Jeg vet at Jagland vil fremstå som en seer med visjoner bak alt det han gjør – så da er det bare en av hans idéer at ministern meldes inn i parti’ tidligst dagen før?
Jeg traff ham en gang som fjortenåring på Storbyen Kjøpesenter i Sarpsborg. Det var valgkamp, og han stod der mutters alene og delte ut roser til forbipasserende. Jeg stoppet opp og stilte ham masse «Jeg har vært på åpent møte i Ungdom mot EU-ikke kom her!»-spørsmål om EØS, men han ville ikke prate. «Ta denne rosen og be mamma stemme Arbeiderpartiet.»
Uansett: Jeg tror han er invitert til å sitte i debatten fordi han kom med krass kritikk av regjeringens behandling av blasfemiparagrafen i et menneskerettighetsperspektiv.
Virrvarrs førsteinntrykk:
Jeg har ikke noe førsteinntrykk, jeg har bare masse fordommer. Kjære Torbjørn, jeg tror du kommer til å prate masse piss. Det hadde vært kjekt om det ikke ble tilfelle, dog. Suprise me.
Laila Riksaasen Dahl
Neste dame ut i panelet har jeg aldri hørt om, så her får Google lov til å skrive biografi igjen. Hun er biskop i Tunsberg bispedømme (Altså Vestfold og Buskerud for deg som ikke har snøring på forholdet mellom bispedømmer og fylker), og er Norges andre kvinnelige biskop etter Rosemarie Köhn.
Hun har markert seg i religionsdebatten med å mene at trossamfunn må få untak for likestillingsloven hvis de ønsker det, samtidig som hun mener at Kirken også bør miste vikselsretten, og at vielsen deles i to deler: En obligatorisk, juridisk del og en valgfri religiøs sermoni.
Ellers er hun en av to biskoper som har gått åpent ut om at de har endret syn i spørsmålet om homofile prester. Googlebiografien hennes forteller ellers at hun har gitt ut en bok med prekeskisser og ellers synes det er for mye fyll i kyrkja. Hvem skulle ha trodd det? (c;
Virrvarrs førsteinntrykk:
Den logiske representanten fra Statskirken, antar jeg? Relativt anstendig? Ikke noen jeg forventer meg noe veldig spennende fra, heller. Jeje.
Bushra Ishaq:
Åh, Bushra Ishaq. Google er ikke noe snill med deg. Hvis du leser dette blogginnlegget, så send meg en mail: Jeg synes du fortjener en liten hjemmeside, en liten wikipediaartikkel, en blogg, et eller annet som forteller hvem du er og hva du gjør som dukker opp over alle de massive angrepene på deg som dukker opp øverst i søkemotorhistorien. Vi kan fikse det. Seriøst. Hvem er du i følge Google?
Hege Storhaug lurer på om du lurer folk til å tro at du er snill og liberal når du rusler rundt uten hijaben din, om du egentlig dømmes etter Sharialover når du kommer hjem fra skolen.
En bunch søppelbloggere bruker spalteplass på å stille spørsmålet: «Bushra, hvor dum går det an å bli? Du må jo vite det?»
Langt nede, under Document.no sin kritikk av deg, finner jeg Dagsavisen sin artikkel der det står at du ble «utsatt for hets og trusler under hijab-debatten».
Duh. Etter å ha bladd halvannen side med Google-greier, finner jeg ut at du er medisinstudent og muslimsk feminist. Som sagt, du trenger en hjemmeside. En søkemotoroptimalisert en.
Virrvarr sitt førsteinntrykk:
Etter å ha lest gjennom så mye kritikk av det damen har sagt og skrevet, gleder jeg meg til å se henne i aksjon. Jess. Hun må ha litt av en ryggrad som har klart å stå gjennom hele den sinnsyke hijabdebatten – samtlige av stortingspolitikerne våre backet jo ut.
Vel, dette er altså utgangspunktet. Stikk innom Litteraturhuset hvis du har tid og mulighet. La oss håpe det blir en intressant debatt. Hvis ikke kan vi le av den i live-blog-chatten (c:
(Og ja: Dette var mitt innlegg nr. 500. Fanfare og konfetti, nå.)
Tirsdag 3. mars 2009
Amnesty Norge har en stor nettkampanje på gang i disse dager, på et tema som angår alle typer bloggere: Ytringsfrihet på nett. Kampanjen deres består av to typer aksjoner: En underskriftskampanje på å få frigitt fire aktivister som sitter fengslet for å ha spredd informasjon over nett, og en syneliggjøringskampanje for yttringsfrihet på nett generelt.
Nettsensur og personvern er hete politiske temaer om dagen som spenner seg fra IFPIs ønske om at Telenor skal sperre Pirate Bay for norske nettbrukere til det kommende datalagringsdirektivet. Temaet har tidligere vært diskutert på den sonitusarrangerte fellesbloggen Ytring, og nå inviterer Amnesty til en bloggkampanje alá Blog Action Day:
Håpet er at 12. mars vil flest mulig bloggere skrive om ytringsfrihet og Internett i en eller annen form. Om det er en oppfordring til å delta på underskriftskampanjen eller en skikkelig synsetekst om nettsensur er opp til hver enkelt skribent. Poenget er at flest mulig deltar.
Amnesty har laget bannere som folk kan legge i sidebaren på bloggen sin for å vise at de deltar i kampanjen. Prisverdig tiltak, men jeg synes bannerene er for store, i tillegg til at de er flashfiler, ikke bilder.
Siden jeg har lyst til å delta i kampanjen, har jeg laget mitt eget banner. Har du lyst til å bruke mitt banner, finner du det til nedlastning her.
Jeg utfordrer Esquil, Minneapolise, Alter Ego, Bjørn Stærk, Abre, Binka og alle andre til slenge seg med. Planlegg for bloggaksjon 12. mars (c:
Søndag 1. mars 2009
Det er en uke til kvinnedagen. Kvinnedagen er et gammelt begrep for “den store feminist”-dagen”, den store “kvinner er mennesker, ikke dørmatter”-dagen.
En del av handelsstanden liker å markedsføre kvinnedagen som den store spa, parfyme, sjokolade og kjoledagen – en slags blanding av mors og valentinsdag, der du kjøper roser til alle damer fordi de er damer.
For meg er kvinnedagen en dag for politisk markering. Det gjør den ikke mindre spennende. Det finnes drøssevis av måter å markere, feire og protestere på. Her er en liste:
- Du kan gå i tog. Duh. Toget i Oslo begynner på Youngstorget og begynner kl. 14 på søndag. Er det tog der du bor? Sleng ut tid og sted i kommentarfeltet.
- Hvis du ikke liker at noen har malt parolene for deg, og i tillegg ikke er så gira på å løpe ute i kulda, kan du gå i bloggtog. 0803-bloggen begynner på tirsdag og alle er velkomne til å delta.
- Du kan gå på Ladyfest og få med deg det musikalske bestillingsverket deres – Meshes of voice. Det har premiere 8.mars. Det koster 150 kr billetten, og jeg er sikker på at det er verdt det.
- Du kan dra på flerkulturell markering av kvinnedagen, arrangert av Integrerings og mangfoldsdirektoratet. Det er i Oslo Konserhus fra kl. 13.
- Du kan tjuvstarte og spise kvinnedagslunsj sammen med LO den 6.mars, kl. 12. Det blir gratis mat og foredrag om norges kjønnsdelte arbeidsmarked. NB: Du må melde deg på innen 4. mars.
- Du kan gå i kirken. 8. mars faller på en søndag i år, og under parolen Vold mot kvinner er også kirkens sak har Norsk Kvinnelig Teologforening laget spesialliturgi.
- Bor du i Trondheim, kan du gå på et av de mange arrangementene i NTNU sin 8.mars-uke.
- Du kan dra på slippfest for Hank og Mari sin nye plate – Penga eller livet på Skuret kl. 20 og feire kvinnedagen med revolusjonær hip-hop.
- Du kan sitte hjemme og lage din egen 8.mars-tegneserie. Det spennende med å se på den jeg laget i fjor, er hvor annerledes sveis jeg hadde da jeg tegnet meg selv…
- Du kan glemme lille Norge en liten stund, og sitte og surfe kampsaker og happenings fra hele verden på nettsidene til International Women’s Day.
- Du kan dra til Stocholm og være med på den store Bang-festen.
- Du kan benytte anledningen til å engasjere deg i en viktig, konkret kampanje, som Amnesty Internasjonal sin storsatsing mot vold mot kvinner.
- Hvis du er mann – arranger en norsk versjon av «Walk A Mile In Her Shoes»-kampanjen. Menn over hele USA har gjort et politisk poeng av å arrangere demonstrasjonstog der de går halvannen kilometer i høyhælte sko, en støtte og protestaksjon mot voldtekt og kjønnsbasert vold.
- Du kan drite i hele greia. Du kan være politisk aktivist en annen søndag. Sov lenge.
- Du kan delta på Kvinnefestivalen i Bergen – en uke med 8.mars-relaterte aktiviteter, i tillegg til det vanlige toget.
- Du kan dra på litterær salong på Litteraturhuset – i annledning kvinnedagen snakker Brit Bildøen og Agnes Ravatn om Gertrude Stein, Jean Rhys, Elfriede Jelinek og Halldis Moren Vesaas, i tillegg til at det blir “høy sivilisasjonskritikk på lavt nivå”.
- Du kan dra på kunstutstilling i Trondheim arrangert av aksjonsgruppa Feminism Now!? – et sammarbeid mellom studenter fra Kunstakademiet i Trondheim og studenter fra kjønnsforskning på NTNU.
- Du kan lage en liste over alt du gjør i livet ditt som ikke ville vært mulig om vi ikke hadde hatt en feministisk bevegelse. Du vet. Skolegangen. Stemmeretten. P-pillene. Å drikke øl på byen.
- Du kan krølle deg opp i sofaen og se på alle filmene Dagens Onde Kvinner har på inspirasjonssiden sin.
- Du kan dra på Utrop sin debatt om hijab i et likestillingsperspektiv – en del av deres internasjonale kvinnedagsmarkering sammen med Norsk Folkehjelp. Påmelding før 4.mars.
Som et slags forsøk på å leke kulturkalender. Fortell meg hva du skal gjøre i kommentarfeltet.
Lørdag 21. februar 2009
Jeg er litt rar. Når Ladyfest spør meg om jeg vil sitte i debatt om seksuell frigjøring, tenker jeg meg nøye om.
Jeg lukker øynene, grubler, ser gjennom kalenderen, ser for meg å stå foran en forsamling med mikrofon og skulle være bestemt. Jeg liker å snakke i forsamlinger. Jeg liker mikrofoner. Jeg liker oppmerksomhet. Jeg liker å være bestemt. Jeg tør å sitte i debatter, derfor tenker jeg meg om. Jeg tar et rasjonelt valg. Jeg tenker, vurderer og sier ja.
Når det kommer opp en diskusjon om det feministiske strippekurset de skal ha på Ladyfest, derimot. Da er jeg ikke så flink til å tenke. Greit, de som skal holde kurset sier det er pole dance kurs, trening med en strippestang, ikke stripping. Noen hyler. Noen er veldig for.
Og jeg. Jeg går tilbake til røttene mine. Til studiesirkel i marxisme fra jeg var fjorten, that is. Mao sa: «Hvis du vil vite hvordan en pære smaker, må du ta en bit.» (Chairman Obvious.) «Jeg skal på strippekurs, jeg!» sier jeg bare. Og melder meg på uten å tenke. Jeg er ingen danser. Jeg er knapt en habil hinker. Jeg tar ikke noe rasjonelt valg – jeg bare hopper utti det. Velvel. Jeg skal gjennomføre og det skal blogges.
Det viser seg at begge deler skjer 12. mars. Altså på bursdagen min. Dette er dermed egentlig en bursdagsinvitasjon: Hvis du har lyst til å se meg forsøke å svinge meg rundt en pinne i for lite klær, har lyst til å høre meg prate om puling i plenum eller rett og slett har lyst til å gi meg en klem og si gratulerer med dagen: Kom på Mono torsdag 12. mars kl. 18. 30, eller enda bedre: Meld deg på poledancingkurs i søsterlig solidaritet (sic!), så kan vi svinge oss sammen ^_^
Tirsdag 27. januar 2009
Det er så mye jeg ikke visste om forskning. Som at du får kaffe og kake mens det pågår, at du blir tatt opp på bånd og rundspurt av noen som har lest bloggen din grundig.
Jeg regner med at flere har fått den sjarmerende henvendelsen fra UIO-stipendiaten som forsker på forskjellen mellom hvordan kinesisk ungdom og norsk ungdom fremstiller seg selv på Internett. Hvis du føler deg ung nok til å gå for ungdom – still opp på intervju.
Jeg tenkte det kom til å ta ca. en time, men brått hadde vi det så knallfint at vi diskuterte kinesisk sensur og Tao Te Chin og glemte alt om bloggen. Noe av det beste var følelsen av å måtte forsvare, forklare og utdype alle bevisste og ubevisste valg på bloggen – fra taglinen «litteraturbedreviter, feminist, kommunist og forfatterspire med konstant skrivekløe» til skillet mellom det offentlige og det private.
Stikkord: Fiksjonalisering, selvbiografi i bevegelse og blogginnlegg som sjanger. På noen timer hadde jeg lært mer om Kina enn jeg har gjort på timers nyhetlesning og planlagt flere metabloggingstekster enn jeg har godt av.
Dette er bare et kjapt innlegg for å si at «Hey, dama er knall, prosjektet er bra og du bør stille opp om du får en eposthenvendelse!» Aww, forskning. Det redder verden, og du får kake på kjøpet.
W 
Daniel S. Jackson
Hanne
Caro
Lisa 
Trips & Tics
Fata
sinobell
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
