Arkiv »
Arkiv for kategorien ‘Klagemur’
Onsdag 17. desember 2008
Virrvarr:
Du bloggen? Hvorfor holder vi på med dette her?
Bloggen:
Jeg trodde det var «jeg blogger, altså er jeg»-grunner i ditt tilfelle? Du står jo opp om natten og bare må skrive litt til?
Virrvarr:
Jammen! Jammen!
Bloggen:
Jammen hva da?
Virrvarr:
Jeg har en gnagende følelse av at vi er….du vet…populære!
Bloggen:
Hvilken del av statistikkverktøyet mitt er det du ikke skjønner? Hvilken del av å vinne Gullkua, Donnerwetterbloggen og rangeres som nr. 3 på Twingly-toppen er vanskelig å tolke?
Virrvarr:
Jammen jeg liker ikke ting som er populære!
Bloggen:
Du liker ting rett før de blir populære. Det er en forskjell. Du liker sær musikk rett før alle skjønner at det er kult. Du liker ikke musikk alle likte i fjor og ingen liker lenger. Ikke skryt på deg å være mindre hip enn du er.
Virrvarr:
BUUUHUUU!
Bloggen:
Sådda, sådda. Du er jo kommunist og sånn. Det har jo ikke vært in siden 1910 eller deromkring.
Virrvarr:
Jeg er fremdeles ung, lovende blogger som skriver om sex. Du er klar over at jeg får lyst til å lappe til meg selv på basis av den beskrivelsen?
Bloggen:
Rull inn. Du går i terapi fordi du ikke liker deg selv og ville dø. Din mening om hva du gjør tells ikke. Dette ble vi enige om for lenge siden.
Virrvarr:
Jeg skriver jo sånn som jeg alltid har gjort! Hvorfor skjedde dette?
Bloggen:
Du må slutte å si det der høyt. Alle fra Hjorthen til MillionEuroMan har mobbet deg for det. De vet jo ikke at du var sikker på at du hadde tusen millioner lesere da du i realiteten hadde to, og at du skrev som om publikumet ditt var så stort hele veien. Folk liker å tro at du er litt lur, skjønner du.
Virrvarr:
MillionEuroMan kalte meg problogger! *hulk*
Bloggen:
Hahaha. Hvis han definerer din måte å blogge på som profesjonelt, bør han revurdere metodene sine. Du begynte å blogge 13. november, 2006 – right?
Virrvarr:
*sniff* Jaaa?
Bloggen:
En måned etter bloggoppstart satt du på lukket avdeling og telte tærne dine. Du har skrevet Roteloftet i en periode du var intenst studerende, og så en periode du var intenst sykmeldt. Det eneste du har vært opptatt av i den perioden, har vært innhold, og selv den biten har du ikke planlagt. Du har bare trykket publish i vilden sky.
Virrvarr:
Men nå sier de at jeg er problogger fordi jeg er i media og fordi jeg tjener penger på deg!
Bloggen:
Lol. Virrvarr, da. NAV sier du ikke får ta betalt for ting utover noen få tusenlapper fordi legen og psykologen din er veldig enig med mamma stat om at «Virrvarr skal ikke jobbe». Om du er problogger, så er du probloggeren som ikke får lov til å tjene penger. Det er en selvmotsigende jobbeskrivelse.
Virrvarr:
Men media da? Moss Avis har ringt og ringt fordi jeg tilfeldigvis har bodd et år i Moss i tidenes morgen…Og 22 desember sender P3 en lang dokumentar om meg!
Bloggen:
P3, ja. Det var de som ga deg en mikrofon og bare lot deg prate i vei?
Virrvarr:
Ja. Sleipingene.
Bloggen:
Så pr-kåt som du er, går det sikkert kjempebra. Du lager ikke en egen nettside for å utlevere privatlivet ditt hvis du er intenst sjenert.
Virrvarr:
*ser ned*
Bloggen:
Aldri fornøyd, hm?
Virrvarr:
Tittelen på innlegget er feil. Det var du som tok en alvorsprat med meg.
Bloggen:
Det er fordi jeg er smartere enn deg.
Virrvarr:
Hva synes du jeg skal gjøre?
Bloggen:
Fortsette å skrive meg som før?
Virrvarr:
Hm. Det er jo ikke så vanskelig. Jeg har jo kanskje førti ferdige innlegg som venter på en regnværsdag.
Bloggen:
Hadde du kunnet tappe mani på flaske og selge det til høystbydende, hadde vi snakket butikk.
Virrvarr: Hysj. Jeg skriver.
Fredag 7. november 2008
Du hører mye stygt om NAV overalt. Du leser mye stygt om NAV overalt. Nei, anekdotisk bevis er ikke bevis, men NAV er minst populær av alle offentlige etater og jeg har ennå ikke hørt noen si noe pent om NAV med mindre de er:
- Arbeiderpartipolitikere.
- NAV-ansatte.
Da psykologen min ba meg søke rehabiliteringspenger, var jeg skeptisk. «NAV virker stressende. NAV virker skummelt.» Psykologen min påpekte at jeg hadde legeerklæring, papirer fra psykiatrisk, jeg hadde en klar diagnose og en skoleplass som ventet på meg etter året jeg kom til å gå sykemeldt. Hva kunne gå galt?
Vi sendte inn papirene i slutten av august. Vi befinner oss nå i midten av november. Saken er ikke ferdigbehandlet. Mr. Jackson ringte hele oktober og kom ikke gjennom. Enten var behandleren i et møte, ute til lunsj, på ferie, på kurs, opptatt eller skulle ringe tilbake hver straks, altså. Eller svare eposten vår. Manglet det noe papirer? Fikk vi penger? Hallo?
Etter en måned med masing kom vi gjennom. Og fikk beskjed om at legeerklæringen fra fastlegen hadde forsvunnet mellom NAV-sentralen på Helsfyr og St.Hanshaugen kontor for over en måned siden. Dermed hadde saken bare stått stille siden det manglet et papir. At de hadde mistet papiret selv var ikke så nøye.
Selv satt jeg og hyperventilerte under bordet. Alle andre organisasjoner, enten de er offentlige, private eller ideelle sier fra om de mister papirene dine. De ringer deg og ber om et nytt dokument. De lar det ikke gå måneder uten å svare på telefonen før de forteller deg at de har rotet og at du må sende papirene på nytt. Vi måtte spørre, de gav ikke beskjed. Vi gjorde alt riktig, og det ble fremdeles rot, utsettelse og forsinkelse. Pengene? Vi må vente nye åtte uker på at de skal ta opp saken på nytt etter å ha fått papiret for andre gang.
Psykologen min bannet høyt da hun hørte det. «Jeg skulle likt å se et regnskap på hvor mye strakstiltak vi i psykiatrien må sette inn på grunn av ting NAV har rotet til. Det er mye skattepenger som går med på hastetimer, rådgivning og generell trøst.»
Jeg var redd for å fylle ut et skjema feil, å ha tjent en tusenlapp for mye eller ikke bli trodd når det kom til diagnose og manglende evne til å ta lønnet arbeid. Hah. De var ikke i stand til å gjøre sitt eget kontorarbeid en gang. Det skremmende er at om ikke jeg hadde hatt en Mr. Jackson til å ringe kontoret og mase jevnlig i fire uker, hadde jeg ikke fått beskjed om at papiret var vekk. Jeg ville bare krabbet under bordet, gjemt meg og ikke fått penger.
Bah. Ingenting slår ren, skjær inkompetanse.
Søndag 2. november 2008
Glem det at du er en betalt kleshenger. Glem det at du må veie avsindig lite og at favorittmaten din må være selleri. Glem alle de stygge klærne. Glem følelsen av å se trynet ditt smurt utover schvæære H&M-plakater og dobbeltsider i Elle. Det er slitsomt å bli fotografert. Du blir sulten, sliten, får krampe unevnelige steder og lider mens du skal smile søtt, ikke blunke, ikke røre deg, ikke le, ikke klø deg, ikke senke armen. Jeg har blitt fotografert i fem timer i dag og er mørbanket.
Jeg jogget i går og i forgårs. Ja, jeg ble støl. Ja, jeg ble andpusten. Men jeg stod ikke med lyskastere i fjeset og så fingrene mine begynne å vibrere i takt med vibratoren jeg holdt i. Jeg falt ikke sammen av utmattelse etter å ha stått stille med et stivt glis. Det gjorde jeg idag. Jeg har lekt orgasmedemonstrant, ligget under en dyne med sexleketøy hengende fra taket i fiskesnøre og latt fingrene mine posere med latexhansker.
Greit, jeg finnes ikke fotogen. Greit, jeg har problemer med å se forskjell på en rifle og et fotografiapparat. Greit, så har jeg et enormt behov for å hoppe opp og ned, og det er ikke kompatibelt med å bli tatt bilde av. Jeg skal aldri bli modell. Det er slitsomt og kjedelig. Under mitt favorittintervju til nå ble jeg bedt om å tegne meg selv. Det var mye bedre.
Vel – bildene kommer til å være i Dagbladet Fredag førstkommende fredag. Muligens på forsiden. Jeg hadde ikke regnet med all denne fotograferingen da jeg fant ut at jeg skulle skrive bok, altså. Virkelig ikke.
Torsdag 4. september 2008
«Tenk positivt!» «Glem alle motforestillinger!» «Bare gjør det!» Jeg hater alle flosklene for “et bedre liv”. De fungerer ikke for meg. Jeg har størst sjanse for å mislykkes når jeg ikke planlegger for at jeg kan komme til å gjøre det. Jo mer positivt jeg tenker, jo dårligere går det. En selvmotsigelse? La den gale damen som bretter ut privatlivet sitt på Internett gi deg et eksempel:
Grevinnen og jeg fikk en spennende forespørsel fra Bokmessa: Ville vi si noen ord på pressekonferansen, sånn på vegne av alle høstens unge debutanter? Grevinnen tilbringer dagene i det høge nord om dagen, så hun kunne ikke, men jeg takket ja. «Men.» spurte jeg arrangøren. «Hva vil du at jeg skal si?» «Åh, bare at det er fint å bli invitert og at Bokmessa er bra.»
Wow, tenkte jeg. For en apejobb. Jeg er vant til å skulle stå på scenen og oppfordre folk til å stemme RV. Å stå på scenen og skulle si «Kult å være her, hurra for bøker!» virket latterlig enkelt i sammenligning. «Vel, Virrvarr. Så lenge du ikke blir så redd at du tisser på deg offentlig, burde dette være en oppgave det ikke er mulig å mislykkes med.» sa jeg til meg selv. Så feil kan man ta.
Jeg har vært helt ekkelt flink og effektiv de siste dagene. Kvelden før pressekonferansen hadde jeg:
- Redigert ferdig manuset til Jenter som kommer.
- Gått gjennom alle illustrasjonene til Jenter som kommer.
- Skrevet innlegget jeg skulle holde på pressekonferansen og lært det utenatt.
Jeg smilte til meg selv i speilet og tenkte at «Jeg har husket på alt. Nå kan ingenting gå galt. Flink-flink-flink! Jeg er superbra! Jeg klarer hva som helst!»
Dette ble jeg i så godt humør av at manien skrudde seg på i full styrke. Jeg kjente pulsen øke til 250, blodet bruse i ørene, hørte min egen stemme skifte gir og bli lysere, raskere, og mer hektisk. Mani høres ofte ut som den hyggelige delen av «manisk-depressiv».
Det er en sannhet med modifikasjoner. Ja, det er effektivt når jeg skal fullføre et prosjekt, tilbringe dager og netter i kulissene på en teaterforestilling eller feste flere netter i strekk. Likevel- manien har en nattside som – beklager ordspillet – slår ut om natten:
Jeg blir manisk. Da får jeg ikke sove. Insomnia gjør meg enda mer manisk. Sterkere mani gir større sjanse for å bli psykotisk. Ingen søvn er synonymt med psykose over lengre tid. Ser du sirkelen? Det er ikke langt mellom stadiet hvor jeg er Entusiastisk & Effektiv og stadiet hvor jeg hopper hysterisk opp på bordet fordi Mr. Jackson egentlig er et monster og skittentøyet mitt er fullt av kravlende edderkopper.
Needless to say: Jeg kom meg ikke på noen pressekonferanse.
Jeg planla ikke at jeg kunne komme til å spik sprø og dermed ikke kunne gå på pressekonferanse og si «Fint å være her. Hurra for bøker» fordi jeg tenkte at det var en enkel oppgave og at det får være måte på hvor negativt en stakkar skal tenke. Jeg la planer for en frisk person som tåler hva som helst, og måtte melde avbud til den enkleste forespørselen jeg har fått i år fordi jeg var helt kokeliko av å ikke sove om natten.
Hjernen min og jeg har funnet ut at jeg må slutte å tenke positivt nå. Vi må være realistiske istedet og sette av tid på kalenderen til å gå i tusen knas, gå flere netter uten søvn, gjemme meg i kleskottet og telle tærne mine og unngå telefonen en stund. Jeg må tenke «Ok, det kommer til å gå bæsj mange, mange ganger fremover nå. Hvordan planlegger jeg for bæsj på en smart, pragmatisk måte?» istedenfor «Det går nok bra!»
Jeg skjønner ikke hvorfor mantraet er «Tenk positivt!» om dagen. Jeg likte «Shit happens» mye bedre.
Tirsdag 2. september 2008
Dette scenarioet har gjentatt seg de to siste gangene jeg har klippet håret hos to forskjellige frisørsalonger:
Virrvarr: Heihei! Klipp og farve!
Frisøren: Du har veldig….kort hår, da?
Virrvarr: Ja, men det er langt på ørene og i nakken.
Frisøren: Har du alltid hatt så kort hår?
Virrvarr: Nei, jeg klippet det helt kort i juni.
Frisøren: Åh…..savner du det lange håret ditt?
Virrvarr: Nei, jeg liker det sånn.
Frisøren: Er du sikker på at du ikke vil spare det?
Virrvarr: Nei, det ser uflidd ut nå. Klipp det på sidene og i nakken.
Frisøren: Det er fint med langt hår.
Virrvarr: Og komfortabelt med kort.
Frisøren: Du vet – jeg er damefrisør.
Virrvarr: Ti stille og klipp håret mitt.
Noen som vet om en frisør som klipper kort damehår uten å klage?
Lørdag 16. august 2008
Aftenposten hadde nettopp en artikkel om hvor problematisk nordmenn synes det er med avholdsfolk og intervjuet en dame som er frivillig avholds. Serendipitycat og Peter Andre Jensen har skrevet om hvordan folk ikke aksepterer at de lar være å drikke av helsemessige årsaker.
Selv er jeg i kategorien «person som fryktelig gjerne vil drikke, men ikke bør få så mye som en likørsjokolade».
Jeg har tidligere blogget om hvordan det å være edru er det mest provoserende ved meg, og jeg har blogget om hvorfor jeg ikke drikker; dvs blogget om alkoholproblemet mitt. Psykiatriske pasienter bør ikke gå på fylla, og psykiatriske pasienter med rusproblemer blir tvangsinnlagt før du får sagt «ett glass til» om de gjør det.
Dette har ført til at jeg har måttet utarbeide noen strategier mot drikkepress. Her er et par:
Hvordan takle å være edru i festlig, fuktig lag:
1. Den overlegne strategien:
Jeg tar med meg mine egne drikkevarer i form av luksusjuice, overpriset vann med kullsyre og frisk frukt, bestiller smoothies og kaffe hvis jeg er ute på byen og later som om det er den mest naturlige ting av verden at jeg ikke skal ha noe alkoholholdig. Hvis noen spør om jeg ikke skal ha øl, sier jeg bare «Eh. Nei?» Maser de mer, svarer jeg høflig at jeg liker hjernen min inntakt når jeg skal sosialisere andre mennesker. «Jeg vet ikke om du har noen grunn til å bedøve sanseapparatet ditt når du skal ha det gøy, men jeg foretrekker å feste i bevisst tilstand.» Når folk begynner å bli slitsomme og usammenhengende, går jeg hjem. «Kan du ikke bli litt til, a?» «Nei, nå er dere kjedelige.»
2. Den livlige strategien:
Jeg danser, finner på flest leker og sprell, starter skrålende allsang og hiver meg uti useriøse diskusjoner. Som regel merker ikke folk at jeg bare har brus i glasset hvis jeg er like ballademaker som dem. Hvis jeg blir spurt om hvorfor jeg ikke drikker, så ler jeg godt og spør om vedkommende synes jeg trenger å bli mer ADHD enn jeg allerede er.
Dette er den beste strategien på konserter og festivaler til nå. Jeg har faktisk blitt mistenkt for narkotikamisbruk etter å ha hatt det gøy og vært høy på adrenalin og heftig dansing. Ekstragoder ved denne strategien er at du husker alle de pinlige tingene vennene dine gjorde forrige fest og kan mobbe dem hjerteløst, mens de ikke husker en døyt av alt det rare du fant på.
3. Den diskréte strategien:
Hvis jeg er i fine jåleselskaper der jeg kjenner få folk, blander jeg meg drinker med klare farver og later som ingenting, drikker Munkholm og Mozell fra øl og champagneglass og takker «nei» når jeg blir tilbudt drikkevarer fra andre. Mørkeblå Mana-juice er en god rødvinsimitasjon. Ingen grunn til å erte på seg folk pga avholds-statusen hvis jeg skal knytte nettverk og nye kontakter.
4. Den millitante strategien:
Denne strategien fungerer best når jeg arrangerer fest selv sammen med andre avholdsvenner. Vi stiller med sjasmin-te, presskanne, Red Bull og masse annen alkoholfri drikke og angriper folka som drikker først.
«Øl? Det er sååå 2005.»
«Sprit? Takk, det ble vi ferdig med på ungdomskolen.»
«Vin? Haha! Takk, jeg har bedre ting å bruke morgendagen på enn bakrus!»
Så sørger vi for å ha best mat, god musikk, utmerket stemning og – ja – en bra fest uten fyll, rett og slett. Festdeltagerne deler seg gjerne inn i to kategorier ved denne typen behandling: De som blir usikre hvis de må drikke med edru mennesker rundt seg, slutter å ta med alkohol på festene mine. De som koser seg med ølen sin og aldri har mast på avholdsfolka for at de måå ta seg et glass, drikker uten å gjøre noe nummer ut av det.
Ellers- drikkepresset er forskjellig fra hvilket sosiale miljø du er i. Jeg har opplevd politiske organisasjoner, med Rødt og RU som verstinger, som de som driver det hardeste drikkepresset. Som en god nummer to kommer journalister og mediafolk, mens studentorganisasjoner er på nummer tre.
Jeg var edru hele russetiden uten stress, men det å bestille brus på den obligatoriske «etter møte»-pubturen i politisk sammenheng gjør at folk ser på deg som om du går naken i butikken. Det er kjipt å bli stemplet som moralsk, skinnhellig og fordømmende når du ikke kan drikke og ikke er så hypp på å forklare hvorfor.
Samtaler av typen «Hvorfor drikker du ikke?» «Fordi jeg er en tørrlagt alkis» er nemlig svært festbrems.
Mandag 11. august 2008
På jobben i dag fikk jeg inn en PC til service:
Meg: Jeg ser du har installert Safari?
Kunden: Safari? Hva er det for noe?
Meg: Apples nettleser
Kunden: Hva er det?
Meg: Det er et program, laget av de samme som lager itunes, som gjør det samme som Internett Explorer
Kunden: Jammen hvordan kom den dit? Jeg har ikke installert noe safari?
Meg: Når du oppdaterer Itunes lastes Safari ned om du ikke sier nei til den.
Kunden: Er den et virus?
Meg: Nei, men vil du ikke ha den der kan jeg ta den bort
Kunden: Er du sikker på at jeg kan bruke ipoden min da?
Meg: Jada, safari har ingenting med ipoden din å gjøre.
Kunden: Men om den lastes ned når jeg oppdaterer itunes så trengs den vel av ipoden?
Meg: Nei, det er kun en lumpen måte å lure brukere til å laste ned deres nettleser.
Kunden: Fysj, det syns jeg ikke noe om, jeg vil ikke ha noe annet enn Internett.
Hvorpå avinstallerer jeg Safari og viser kunden hvordan hun i fremtiden kan unngå å installere det igjen.
Kunde: Huff, dette kommer jeg ikke til å huske…
Meg: Slapp av, det er bare å huske å hake vekk alt som står i den nederste ruten.
Kunde: Har de lov til å …snike den inn?
Meg: Ja.
Kunde: Det burde ikke vært lov. Jeg syns ikke noe om det!
Jeg er enig med kunden. Det er uetisk av Apple å snikinnføre et program uten å informere
brukeren på en skikkelig måte. Selvsagt, jeg ville sett det. Alle erfarne databrukere ville sett det.
Jeg har et reelt valg om jeg vil installere safari eller ei, men for deg som er en bruker som synker ipoden sin i ny og ne og lydig trykker “oppdater” når du får beskjed om det, er det ikke like lett. Du legger kanskje ikke merke til om det er en ekstra EULA de trykker “agree” på?
Og det er ikke så rart- du gjør bare det vi mer data-kyndige har lært deg opp til å gjøre:
Kunde: Hva gjør jeg nå?
Meg: Trykk: OK, neste, agree eller noe sånt.
Kunde: Er du sikker?
Meg: Jada.
Jeg blåser i om Safari er en god nettleser eller ei. Likevel blir jeg skeptisk av at Apple må snikinstallere den. Er den ikke god nok til at brukerne kan laste den ned av egen fri vilje?
Jeg regner med at jeg vil prate med flere brukere som lurer på «hva stoppklokken der nede er», eller som rett og slett ikke legger merke til den før jeg sier:
«Jeg ser du har installert safari?»
Avarielle er Virrvarrs topphemmelige gjesteblogger. Esquil har Truls, Robinson har Fredag og jeg har fått Avarielle. Hun har vært fast innslag i RL-livet mitt i mange år. Kanskje blir hun fast innslag i bloggen min, også? Når Avarielle ikke jobber med å reparere datamaskinen din, finner du henne på et serverrom nær deg. Bow to her, caus she is root. Og ønsk henne velkommen, selvfølgelig (c:
Onsdag 6. august 2008
Denne samtalen fant sted ved den siste innleggelsen min på psykiatrisk:
Psykologen: Kan jeg få et par ord med deg i enerom, Virrvarr?
Virrvarr: Sure. Hva skjer?
Psykologen: Ikke ta dette ille opp, men… jeg hører du blogger mens du er her på sykehuset?
Virrvarr: Eh. Ja. Hvordan det?
Psykologen: Du har ikke tenkt på at det kan være problematisk?
Virrvarr: Problematisk på hvilken måte?
Psykologen: Vel, noen av pasientene kunne ta det ille opp. Og pleierne for den saks skyld…
Virrvarr: Ille opp? Hva mener du?
Psykologen: Du kan jo ikke forvente like god behandlig om du henger ut pleierne dine på internett ved navn.
Virrvarr: Jeg henger ikke ut noen ved navn! Jeg skifter kjønn og stilling på folk! Jeg skriver om hendelser så de skal bli ugjenkjennelige! Jeg har til og med kallenavn på mannen min og meg! Hva er det folk har reagert på i bloggen min?
Psykologen: Eh. Altså. Jeg har jo strengt tatt ikke lest den i det hele tatt. Bekymringen om at du blogget kom opp på et morgenmøte. Vi må jo tenke på sykehusets rykte, ikke sant?
Virrvarr: Ikke lest det? OMG! Gå og les før dere bekymrer dere, da! Jeg har ikke skrevet hvilket sykehus det er jeg er innlagt på en gang!
Psykologen: Vel, jeg kan sikkert ta en kikk, men du må huske på at jeg har mye å gjøre. Vi ville bare at du skulle tenke deg om før du skrev noe om oppholdet her på nettet.
Virrvarr: Jeg har blogget i halvannet år. Tro det eller ei, men jeg har en personvernspolicy. Jeg vet hva jeg driver med.
Psykologen: Jada, jada. Likevel tror jeg at det hadde vært best om du lot være å blogge mens du er her. Tenk på det som en … taushetsplikt?
Virrvarr: Pasienter har ikke taushetsplikt!
Psykologen: Selvfølgelig ikke. Kanskje du bare kan øve deg på å skrive om noe annet enn det som har skjedd i løpet av dagen? Om en bok du har lest eller noe i den duren?
Virrvarr: Tror du at jeg skriver dagbok på nettet, eller?!
Psykologen: Er det ikke det blogging er, da?
Virrvarr: Nei. Gå og les bloggen min og slutt å vær paranoid.
Psykologen: Vi er ikke paranoide, men jeg håper du forstår at pleierne kommer til å være skeptiske til å låne deg datamaskin resten av oppholdet?
Virrvarr: …
Psykologen: Vel, da tror jeg ikke det var noe mer? Det vil være bra for deg med en pause fra bloggingen, uansett. Du blir jo litt oppskaket når vi snakker om den.
Virrvarr: Note to self: Blogg dette.
Onsdag 16. juli 2008
Ah, Oslo Legevakt. Du skyndter deg ned med taxi siden du har utrolig vondt, og ender opp med å sitte tre timer i kø for å få komme inn i samme gang som legen , for deretter å få sitte en time i kø før legen tar deg inn, en time i kø for å ta røntgenbilde og en time i kø for at legen skulle se på røngenbilde.
Noen er mer drevne ventere enn andre. Min favoritt var en gammel mann som hadde klok av skade pakket picknick-kurv, termos, pledd, lesestoff, smertestillende og en pute til å ha i nakken. «Det hender det tar litt tid, og kan man jo ha det koselig mens man venter», sa han og delte ut varme vafler og ballerinakjeks til småjenter med øreverk og joggere med forstuede ankler.
Dette gav meg idéen til et slags «legevakt- survival kit», som består av en del du har stående ferdig pakket til enhver tid. Jeg deler det geniale systemet mitt med dere, kjære lesere, slik at dere enklest mulig kan få en mer behagelig venteromsopplevelse. Følg med:
Legevakt-overlevelsesutstyr:
Det er bare å innse det: Vi blir syke av og til. Vi snubler i trapper, får rare hevelser og utslett, akkutte smerter og skumle symptomer på rare tidspunkter du ikke kan ringe fastlegen på. Her er tingene du trenger å ha liggende klart i ditt «førstehjelpsskrin for å overleve helsevesenet».
- Pledd. Drar du på legevakten når du føler deg pigg og opplagt? Nei. Du drar dit en sen vinternatt når du har 40 i feber og hoster som styggen sjøl. Den lungebetennelsen blir ikke bedre av at du hutrer på et venterom i fem timer.
- Pute(r). Du kommer garantert til å ville sove eller legge deg ned.
- Smertestillende. Sykepleierne har ikke tid til å hjelpe deg, og kommer til å mistenke at du er en narkoman skrulling som vil selge pillene langs Akerselva om du ber om noe sterkere en Paracet. Ta med ditt eget dop så du holder deg gående til legen får se deg.
- Nesespray. Hvis du er forkjølet når du drar ned, vil opplevelsen garantert bli bedre av å få puste.
- Ispose. Du kommer til å måtte vente hundre år på å ta røntgen av den armen.
- Varmeflaske. Varme virker stressdempende og smertelindrende, og du kan fylle på nytt varmtvann på sykehusdassen. Lindrer alt fra ryggplager til øreverk mens du venter.
- Lesestoff. Fordi Oslo Legevakt ikke har så mye som et gammelt Se og Hør-blad på bordene sine. Er du heldig, har noen glemt et VG alle slåss om. Fyll skrinet med tegneserieblader, pocketbøker, og kjedelige papirer du vet du burde lese, men ikke har ork til å se på ennå. Etter sju timer i den sofaen leser du telefonkatalogen med stor interesse.
- Spyposer. Nei, pasientene som kaster opp kommer ikke foran i køen. Du konkurrerer med folk som har sprukket blindtarmen og stukket ut øyet.
- Godis. Du kommer til å synes så synd på deg selv. Pakk kjeks, løsvektgodis, snacks, pottis og sjokolade nok til å fore en barnebursdag.
- Vannflaske. Nei, det er ikke drikkeautmat der. Nei, ikke en gang en av de vanndispenserne med minikopper til. Du må sørge for ditt eget væskeinntak.
- Elektronisk underholdning. Ta med deg mp3-spiller, DS’en, den gamle Gameboy’en, og en gammeldags kortstokk hvis du vil ha nye venteværelse-venner.
Bitter? Hvem? Jeg? Neinei, jeg hadde det utmerket på legevakten mellom halv syv og halv ett i går natt. Ohyess.
Torsdag 10. juli 2008
Ok, jeg skjønner at jeg er en stereotyp om dagen. Det barberte hodet mitt har fått halvannen cm hår, jeg er sliten og syk og jeg nyter å være den korthårede damen med gutteshorts og t-skjorte. Jeg har kastet alle g-streng-trusene mine. Jeg småløper rundt i diger hettegenser og joggebukser og ser ut som en litt lubben, glisende unisex-person. Eller – som en bekjent av meg påpekte: Panserlesbe. Butch. Boygirl.
Mr. Jackson er kjempefornøyd med utviklingen, siden han mener at traktorlesbe er det høyeste estetiske idealet for jenter og har sutret fælt over mangelen på sæggebukser, store hettejakker og caps i kleskapet mitt. Kort hår, ingen sminke, ingen parfyme og bare herreklær i skapet gjør Mr. Jackson forelsket.
Jeg ser den feministiske ironien i at når jeg ser ut som parodien på «den stygge, lesbiske, korthårede kvinnesakskvinnen» er det at mannen min føler at jeg tilfredstiller skjønnhetsidealet hans mest.
Likevel er det én ting som gjør at folk ser på meg som spedalsk om dagen: Jeg har ikke barbert meg under armene. Vel, strengt tatt har jeg ikke barbert meg der siden starten av vgs, jeg har bare ungått stroppekjoler og bikinioverdeler som ville avslørt min hårete tilstand. Nå gir jeg eff og sprader hårete og lykkelig rundt på oslos badestrender.
Jeg har tidligere skrevet om hvor provoserende folk synes det er at jeg er avholds i sosiale settinger. De tar det at jeg drikker brus mens de drikker øl som en personlig anklage, som om brusen min skulle bety: «Jeg demonstrerer mot all øldrikking på festen med denne Pepsi Max’en!»
Og sånn er det faktisk med hårete armhuler, også. Enhver dame jeg møter begynner automatisk å forsvare sin rett til å shave seg både her og der, bare fordi jeg sitter der og lar håret gro. «Vel, jeg hater å ha hår under armene!» kan noen begynne å si. Hva svarer man til sånt? «Eh. Ok. Så kjipt for deg, da»?
Hårete armhuler på damer er sosialt stigmatisert. Det trekkes frem som kjennetegnet på den farlige feministen. Unge jenter jeg treffer i RU-sammenheng kan plutselig gå i fistel og si at «de er feminister, men de barberer seg under armhulene likevel, for tenk!» Det er uhygienisk, sier andre. Ekkelt. Stygt. Flaut. Maskulint. Gutter har hår under armene, jenter skal ikke ha det.
På mange måter er armhulehår et veldig tydelig symbol på avstanden mellom Kvinnen med stor K og hver enkelt menneske av type hunkjønn. Kvinnen med stor K har ikke hårvekst andre steder enn på hodet, i øyenbrynet og i de lange øyenvippene. Hun er glatt som en sel, skinnende silkemyk og uten skjeggstubb.
Manneben er hårete. Dameben skal ikke være det. Bindeleddet mellom Kvinnen Du Skal Være og den stakkars jenta du faktisk er ligger i barberhøvelen, voksen, ladyshaven og hårfjerningskremen.
Jeg har aldri giddet å etterstrebe det idealet, foruten ved annledninger det har vært svært kjedelig å vekke negativ oppmerksomhet. Jeg barberte armhulene før jeg tok på meg brudekjolen, jeg skal innrømme det. Det hørte liksom sammen med de lakkerte tåneglene og det fancy undertøyet jeg hadde under silkekjolen. Barbie for en kveld.
«Men det er et personlig valg!» sier noen. «Du kan ikke tvinge folk til å la være å barbere seg! Det handler om velvære og trivsel!» Og nei – ingen vil tvinge noen til å slutte å barbere seg. Likevel synes jeg at de som klynker om at de velger å være hårløse, bør lese Toril Mois essay om reelle valg.
Hun påpeker at du ikke har et fritt valg om du står mellom to muligheter, hvorav det ene medfører en mengde sosiale sanksjoner, reaksjoner og negativ oppmerksomhet og det andre vil belønnes. Brunost eller gulost er et typisk fritt valg. I lang tid har abort eller ikke abort ikke vært et fritt valg, selv etter at det ble gjort selvbestemt.
Å gå fra at noe slutter å være forbudt til at det blir et fritt valg handler om åndskamp. Selv om det ble lov å være åpent homofil fra 1972, var det ikke uproblematisk å være det. På en klassefest nær deg er ikke øl vs brus et fritt valg. Det er et valg med ganske klare sosiale føringer. Så lenge hårete armhuler vs barberte armhuler handler om å være ekkel eller ei, er det ikke et fritt og personlig valg. Vi har sosialt skapt barberingstvang, og det er slitsomt å bryte normen.
Jeg hadde denne diskusjonen med en venninne av meg som har vært kvinnepolitisk aktiv i mange år. «Jeg har begynt å barbere meg under armene» sa hun. «Jeg orker ikke stigmaet mer, det er ikke en kamp jeg gidder å stå på barrikadene for.» Jeg skjønner henne godt.
Hvorfor har jeg ikke barbert meg der, egentlig? Av samme grunn som at jeg aldri har vært nær leggen med høvel: Ren og skjær latskap. Og rettferdighetsprinispp: Jeg nekter for at jeg er så ekkel å se på når Oslo tyter over av hårete mannfolk i bar overkropp hele sommeren. Jeg nekter å gå med på at naturlig er bra når det kommer til amming, babyer og det såkaldte morsinnstinktet, men ikke når det kommer til hårvekst.
Nå skal det sies at jeg faktisk har skrevet en guide til intimbarbering til «Jenter som kommer». En kompis spurte meg om hvorfor jeg skrev om det når jeg er så motstander av barbering ellers. Grunnen? Fordi folk gjør mye dumme feil når de prøver å barbere tissen, og da er det greit at de kan slå opp istedenfor å få utslett.
I tillegg: Jeg kan annerkjenne at et barbert kjønnsorgan har en funksjon hvis det gjør det lettere for partneren din å gi deg oralsex. Mer oralsex er en fin ting. Kanskje jeg ville barbert armhulen min om jeg hadde fått masse nytelse ut av å bli kysset og slikket der?
Inntill noen kan bestikke meg med orgasme eller noe tilsvarende fantastisk kommer jeg til å fortsette å være hårete skremselspropaganda. Det er så fint å kunne være provoserende uten å måtte jobbe for det.
Liv
Anne 
Ole M
Frøken Makeløs
Carina Alice Bredesen
Cecilie
placebo 
Valk
EliseT 
Ingrid 
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
