Arkiv »
Arkiv for kategorien ‘Klagemur’
Lørdag 31. januar 2009
Tor er en dypvannsfisk. Ikke en sånn koselig, liten sprell med glatte skjell. Ånei. Han er en av dem som er så stygge når du ser dem i dagslys at du hopper bakover. Derfor treffer du ikke Tor der solen skinner. Han smyger seg langs bunnen av dansegulvet, langs veggene på utestedet. Og likevel – Tor er ingen blyg, liten fisk. Han er en jeger. De lange, skarpe tennene hans har en funksjon.
En funksjon de ikke får oppfylt med mindre folk kommer nærme uten å legge merke til gapet før det er for sent. For å lokke til seg byttet sitt, har Tor en dekkoperasjon – en skinnende, liten lykt på en stang. Han danser den foran nesen på berusede småfisk til de har fulgt den lenge nok til at han er alene med dem. Gå mot lyset. Bli mat.
Jeg hadde et uheldig sammenstøt med Tor i går. Jeg var på Elsker og svingte meg i en tett forsamling farverike fjoller, faghags og fruentimmere. Kort sagt hadde jeg stor moro. Plutselig får jeg knallsterkt lommelyktlys i fjeset og fryser fullstendig.
Min eneste annen erfaring med maglight midt i synet, har vært narkotester politiet i Fredrikstad har kjørt på konserter og store fester med mange ungdommer. De sa «Du har veldig små pupiller!» til samtlige i lokalet den gangen. «Huh, jammen rart. Du har jo rettet en lommelykt rett i synet på oss.»
Uansett, jeg tror lommelyktlyset betyr et eller annet formelt. Når mannen som tydeligvis befinner seg bak det skarpe lyset griper meg hardt i overarmen og haler meg opp, følger jeg lydig etter. Inntil han græbber meg et mer privat sted, that is.
Ildsint forsøker jeg å jage ham unna, men han vil ikke slippe taket. Det viser seg at mannen bak lommelyktlyset er schvær, svettestinkende og kledd i skai. Jeg friker på ham. «HOMOUTESTED! IKKE TAFSE PÅ DAMENE! VEKK!»
Ute på røykeplassen kommer lommelykten overraskende på oss igjen. Denne gangen ser vi ansiktet på mannen. Han skjeler så øynene nesten går i kryss. Han følger etter meg rundt og griper fatt i meg så fort han kommer nærme nok. Når jeg prøver å rive meg løs, lyser han meg bare i ansiktet igjen og håper at jeg skal bli like velvillig med som første gangen han gjorde det. Enden på visen blir at jeg kaster meg inn i en drosje.
Hjemme igjen er jeg dels rasende og dels sykelig fascinert. Å lyse på folk for å både få oppmerksomheten deres, samtidig som du ikke får oppmerksomhet selv, men får muligheten til å forsyne seg, minnet meg for mye om…ja. Han er en dypvannsfisk og jeg kaller ham Tor:
Tatt av charminbayurr
Onsdag 21. januar 2009
Jeg er glad i det lille partiet mitt, men det har et par feil. En av feilene er den manglende evnen til å tuppe ut folk som mener intenst pinlige, intenst programstridige ting. Som å mene at jøder som folkeslag (og kan man egentlig snakke om jøder som folkeslag?) mangler empati som gruppe.
På samme måte som kvinner er mer empatiske enn menn, og afrikanere har et generelt mindreverdighetskompleks. Urkburk. Han sammenligner selv sine utsagn om jødene med følgende generaliserende, essensialistiske karakteristikker av andre folkegrupper i kronikken Israelsk Psykdom.
Jeg siterer:
For eksempel kan man fritt snakke og skrive om “kurdernes tradisjoner når det gjelder kvinner og æresdrap”, eller “den latinamerikanske macho-kulturen”, “den italienske korrupsjonskulturen” eller “kineseres sterke frykt for å miste ansikt”. For ikke å snakke om alle de “tilbakestående” trekk ved folk og samfunn hvor islam spiller en dominerende rolle. Alt dette kan man mene ting offentlig om, og utsagn kan være både sterke og generaliserende.
Jeg synes ikke generaliseringer på bakgrunn av nasjonalitet, etnisitet eller kjønn er ok. Å bruke andres tåpelige generalisering som argument for å si nedsettende ting om jøder som gruppe, med Israelkritikk som unnskyldning, er dårlig skjult antisemittisme. Konrad har en krass og to the point-oppsummering av Andresens kronikk. Astrid Meland har også skrevet saklig om Andresen.
Problemet mitt er at jeg har tilgang på flere kilder til Trond Andresens skriblerier om jøder. Andresen driver et åpent forum – KKforum- hvor jøder og jødenes natur har vær nesten det eneste tema som har blitt diskutert gjennom januar.
Jeg sitter og leser til øyet blir stort og vått om hvordan man må angripe jøder som gruppe når man kritiserer Israel. Ikke Israelske politikere. Ikke USA’s støtte til landet økonomisk og millitært. Nei, man må be hver enkelt jøde, hvor i verden de måtte bo, om å ta ansvar for herjingene på Gaza. La meg sitere Andresen fra KK-forum på temaet:
Boye Ullmann angriper (KK 8/1) min kommentar fra 3/1. Han kaller den
“motbydelig”. Og han mener at jeg bør ut av partiet Rødt. Men jeg
påpekte bare noe som er åpenbart for enhver som tør og vil se: de
fleste jøder, også utafor Israel, har et påfallende fravær av empati
med palestinerne. Og jeg sikter da ikke til
religiøst-fundamentalistiske jøder, men til de millioner av
velutdannede middelklasse-jøder som er det typiske for Vest-Europa og
USA, og som har langt større innflytelse enn deres andel av
befolkningene skulle tilsi. [...] Mens Ullmann tilhører den del av venstresida som tar
regi fra enhver Israel-vennlig jøde som hevder å bli såret over
spørsmål om Israels gjerninger.
Jeg får klø av alle undertonene av jødisk konspirasjonsteori i teksten. «Påfallende fravær av empati», «langt større inflytelse enn deres andel av befolkningen skulle tilsi», «venstresida tar regi fra enhver Israel-vennlig jøde» osv. Det mest absurde er at KKforum er fullt av rødtmedlemmer, utmeldte rødtmedlemmer og SV’ere i salig blanding. Og det ekle er at ingen riktig sier i mot utsangene om jøder, jødedom og jødenes natur. Debattene følger et slags mønster i rettning av «Jøder har ingen empati!» fulgt av «Godt innlegg, Trond! Her er et par andre stigmatiserende ting jeg har tenkt om jøder!»
Et av de mest fantastiske innleggene, som alle burde lese, er hans betraktninger rundt antijødegruppen han forsøkte å opprette på Facebook. La meg sitere litt fra beskrivelsen av gruppen han hadde tenkt å lage:
For første gang tenkte jeg at jeg sjøl
skulle starte ei Facebook-gruppe, og gikk inn på den sida hvor man
taster inn data om den gruppe man vil danne. De første to
rubrikkene blei fylt ut slik:
Gruppenavn:
Hjelp jøder til empati med andre enn sine egne
Beskrivelse:
Vi får i forbindelse med det grufulle angrepet på Gaza ved årsskiftet
demonstrert det atter en gang: Det er noe umåtelig sjøltilfreds og
egosentrisk ved den “stammementalitet” som er så utbredt blant jøder,
ikke bare i Israel men verden over, også i Norge. Ikke bare de
religiøse, men også en stor andel av de moderne sekulære jøder
betrakter sin egen etniske gruppe som mer verdt enn alle andre etniske
grupper. Ja, de synes faktisk de er “det utvalgte folk”. Denne
manglende empatien med andre grupper, og da palestinerne særskilt,
gjør de for det meste velutdannede og velbergede jøder i alle vestlige
land nærmest immune mot de lidelser og 60-årige permanente plager og
ydmykelser det israelske regimet påfører palestinerne. Det er derfor
ikke nok å vise verden de grusomhetene Israel begår. Nå bør alle jøder
bli gjort klar over at et overveldende flertall i deres egen etniske
gruppe har en meget alvorlig empati-svikt, og at de bør jobbe innad i
egen gruppe og overfor Israel med å bearbeide problemet.
(U)heldigvis kommer Andresen på at denne gruppen muuligens kunne tolkes som antisemittisk. Resten av innlegget er sutring over sensuren du blir utsatt for når du vil påpeke opplagte feil med jødenes felles mentale helse.
Så – med utgangspunkt i Andresens innlegg i Klassekampen, samt de spennende tekstene på KK-forum har jeg en oppfordring:
Kjære ledelsen i Rødt. Vennligst ekskluder Trond Andresen. Vi har ikke plass til åpent antisemittiske utspill fra et Rødt-medlem med spalteplass i avisene. Ta avstand fra utspillene hans og kast ham ut.
Vennlig hilsen Virrvarr, fortvilet medlem.
Fredag 2. januar 2009
Jeg kom forsent til årets nyttårsselskap. Da fant Mr. Jackson og jeg til vår ergrelse ut at festens to eneste kvinnelige deltagere tilberedte koldtbordet for samtlige, resterende mannlige gjester. Etter at vi hadde satt til livs kald skinke, salat og røkelaks kom det frem at den ene kokka var forferdelig forkjølet. «Men jeg kaster jo ikke opp mer, så jeg kunne dra!»
Fjorårets kjipeste influensa og omgangsyke har to dagers inkubasjonstid, i følge Internetten. I dag morges kom den. Det eneste som gleder meg litt mens jeg gjør unevnelige ting på do, er at hun sannsynligvis smittet alle de andre som burde hjulpet til med maten, også. Sexism strikes back.
Mandag 29. desember 2008
Mens Israel bomber Gaza i småbiter, kom jeg til å tenke på en palestinaopplevelse jeg hadde før jeg ble annet enn miljøpolitisk aktiv. Jeg var fjorten, i det minste tror jeg at jeg var fjorten, at bestevenninnen min var fjorten og Sarpsborg kommune fikk besøk av en rekke fjortiser fra vennskapsbyen sin, Betlehem.
Faren til bestevenninnen min var prost i den lille østlands”byen” og lurte på om hun og jeg kunne påta oss ansvaret å underholde to palestinske ungdommer for noen dager.
Det var høstferie, vi hadde masse tid og sa «ja» uten å nøle. De nye vennene våre het Bushra og Gabriel og var henholdsvis en muslimsk jente på 13 og en kristen gutt på 12. De snakket godt engelsk, vi snakket godt engelsk og vi ble venner i løpet av bilturen til bestevenninnens hus. Vent. Bestevenninnen er klønete å skrive i lengden. La oss kalle henne Julie fra nå av og late som om vi tror på personvern.
Bushra og Gabriel var svært forskjellige. Bushra var høy, godt ute i puberteten og så ut som var minst seksten. Hun lo høyt, snakket høyt, gestikulerte med hele seg og sa meningene sine rett ut uten å tenke seg om først.
«What an ugly hat!» «You know – it was plain luck I was able to get a passport! My family hopes I never come back and stays in Europe haha!» «Most Norwegian can’t speak English. They think they’re sooo clever, but their grammar sucks and they sound like hill billies!»
Gabriel var sped, fåmælt og sint. Han fulgte Bushra som en liten skygge, satte seg alltid i stolen lengst unna Julie og meg og brukte storparten av tiden vi hadde sammen til å stirre olmt ned i brusen sin. Vi prøvde å lure ham ut i samtaler, men måtte hale svarene ut av ham. Julie og jeg lagde programmet vårt sammen og tok med aktiviteter de kunne tenke seg mens de var her.
Den første tiden av utvekslingsoppholdet deres hadde de hatt sammen med mange andre ungdommer fra Betlehem og noen gørrkjedelige aktivitører fra Sarpsborg kommune. De hadde fått nok av å se på Powerpoint-presentasjoner om palamentarismen, Olav den hellige og konstitusjonelt monarki. De var klare for action.
Julie og jeg planla følgende: En hyttetur, en fest og en shoppingtur. I tillegg ville Bushra og Gabriel gjerne på kino. «There are no cinemas in Bethlehem, and because of the curfew we can’t be out after 6 o’clock- haha!» Overrasket la vi inn et besøk i eksotiske Sarpsborg kino i timeplanen.
Vi fylte opp skapet med massevis av snacks og planla for svinekjøttfrie hallalmiddager, bestilte billetter og sørget for at våre nye venner hadde nok varme klær. Kort sagt – vi følte oss sabla flinke.
Jeg kommer aldri til å glemme tiden vi tilbragte alene på Julies hytte. Vi lærte dem å spille Canasta og de lærte oss å banne, telle og skrive navnet vårt på arabisk. Jeg har fremdeles det arabiske alfabetet skrevet i Bushras skrift med gullpenn i en utrolig fjortisaktig notatbok. Ved siden av har jeg resultatet av mine patetiske forsøk på å skrive «Ida» med samme alfabetet.
Hytta var liten, bordet var lite og Julie, Gabriel, Bushra og jeg satt nesten nesetipp mot nesetipp på slagbenken og snakket. «Tell me about life in Bethlehem,» sa Julie. Og Bushra fortalte.
Hun fortalte om tv-kanaler som bare viste amerikansk søppeltv i fredelige perioder og porno i periodene Israel var millitært aggresive. Hun fortalte om tanks og bulldozere som moste gjennom gatene, om folk som ble skutt for å gå ut med søpla etter portforbudet.
Hun fortalte om slektninger som ble arrestert, slekninger som hadde blitt drept ved tilfeldigheter, om hvordan hun og søsknene i lange perioder ikke fikk gått på skolen fordi israelerne bestemte at alle måtte holde seg i huset hele dagen. «The soldiers has occupied my parents house three times during my childhood» sa hun.
«They forced us – my mother, my father, my grandmother and all my brothers and sisters to eat and sleep in one single room in our house. We could only leave the room if we had to go to the bathroom. They ate our food, got stoned, got drunk, they vandalized our house. They destroyed my doll house for fun- haha!»
Hun beskrev hvordan de israelske soldatene hadde brukt huset hun bodde i som base i opptil en måned av gangen, hvordan de hadde vært avhengig av soldatene for å få mat, toalettartikler og medisiner. «My grandmother got ill while they lived in our house, but they didn’t care.» Lamslåtte spurte Julie og jeg henne hvordan hun kunne fortelle om dette så liketil. Hun måtte jo være rasende? Det var jo helt forjævlig!
Bushra trakk på skuldrene, så ned og sjenket seg mer brus. Joo. Jaa. De hadde ikke voldtatt henne, moren hennes eller noen av søstrene hennes, så sånn sett var hun fornøyd. Mange hadde blitt dårligere behandlet.
En av oss, jeg vet ikke om det var Julie eller meg, klarte å lire av oss en settning som gikk alá: «But what about the suicide bombers? That’s not ok!» Reaksjonen var uventet. Bushra rullet med øynene og skar en grimase. Gabriel ble svart i blikket. «They’re heroes.» Vi skiftet tema.
Julie tok oss med ut til innsjøen som lå bak hytta hennes. En stor, islagt flate omringet av høye grantrær møtte oss. Gabriel småløp ut på isen uten å se seg for. Julie og jeg trippet forsiktig ut bak ham. Det var ikke november ennå, og selv om isen så ut til å bære oss, hadde den ikke hatt lang tid på å fryse seg tykk.
Vi holdt Bushra mellom oss så hun ikke skulle skli og falle. Et par meter uttpå tok vi Gabriel igjen. Han stirret som hypnotisert på den skinnende isen. «Is it safe?» suprte Bushra. «We should not further out» sa Julie.
Plutselig knaket det under oss. Jeg frøs. Julie frøs. Bushra frøs. Gabriel tok sats og hoppet. Da han braste ned igjen knaket det enda mer, og en tynn, hvit krakelering kom til syne rundt føttene hans. «Stop it!» skrek Bushra. «STOP IT!» Gabriel lo og hoppet igjen. Julie og jeg så på hverandre. «Let’s go back. Slowly.»
Vi rygget langsomt hele veien tillbake til land. Isen laget ekle kneppelyder og flere hvite sprekker kom til syne. Gabriel hoppet hele veien inn, hoppet med sats, smalt hele tyngden sin i isen. Det var noe groteskt, smilende selvdestruktivt ved det. Julie og jeg sa ingenting, vi bare kom oss i land og i hus. «STOP IT! STOP IT!»
Kinoturen var en sterk opplevelse. Vi gikk på den første og beste filmen vi fant, som viste seg å være Red Dragon, en film med mer brutalitet og nakenhet enn Gabriel og Bushra var helt komfortabel med. Likevel kom den kraftigste reaksjonen deres på selve kinolerretet: «The screen! It’s so BIG! Huge!» De satt med kulrunde øyne og munnen på vidt gap under hele filmen.
Vel, nesten hele filmen. Som Bushra sa til Julie og meg da vi gikk på do sammen (tenåringsjentekulturen er lik overalt): «And when that man was naked in that room – I had to go cover like this!» Hun gjemte ansiktet sitt i hendene. Julie og jeg lo hjerterått. «Nononono! I had to look real close!» Julie slikket seg rundt munnen. Yum, yum, Ralph Fiennes osv.
Vi utvekslet gaver og epostadresser da de dro hjem igjen. Julie og jeg hadde samlet sammen bøker, jålesaker, godis og bilder av oss selv. Bushra gav oss hver vår kassett med en eller annen snodig form for iranske viser. Jeg tror det var det hippeste blant arabiske fjortiser på det tidspunktet, men jeg synes fremdeles det høres ut som harpemishandling.
Bushra og jeg holdt kontakten en stund. Hun var uten Internett lange perioder, og jeg kunne bare sende epost fra biblioteket, så det ble litt sporadisk. Hver eneste gang jeg hørte et palestinaforedrag, tenkte jeg på hvor Bushra og Gabriel var oppi alt sammen.
En palkom-aktivist som hadde jobbet som sykepleier i palestinske områder, viste røntgenbilder av barnehoder med gummikuler inni. Noen fra RU viste bilder av palestinske arbeidere som beinfløy gjennom en kilometerlang checkpoint. Bilder på bilder med istykkerskutte kropper i avisene. Bushra sluttet å svare på mailen min i løpet av 2004 en gang. Jeg håper hun fikk realisert drømmen om å komme seg ut av landet for godt.
Det som skjer på Gaza nå kan mest av alt kalles en massakre. Alle fra Fredrik Mellem til Grenseløs er enige for en gangs skyld: Det er forjævlig. I morgen er det demo utenfor stortinget i Oslo og ved den blå steinen i Bergen. Begge steder er klokken 17. Alt fra FPU til Rød Ungdom er tilsluttet. Bli med.
Onsdag 17. desember 2008
Virrvarr:
Du bloggen? Hvorfor holder vi på med dette her?
Bloggen:
Jeg trodde det var «jeg blogger, altså er jeg»-grunner i ditt tilfelle? Du står jo opp om natten og bare må skrive litt til?
Virrvarr:
Jammen! Jammen!
Bloggen:
Jammen hva da?
Virrvarr:
Jeg har en gnagende følelse av at vi er….du vet…populære!
Bloggen:
Hvilken del av statistikkverktøyet mitt er det du ikke skjønner? Hvilken del av å vinne Gullkua, Donnerwetterbloggen og rangeres som nr. 3 på Twingly-toppen er vanskelig å tolke?
Virrvarr:
Jammen jeg liker ikke ting som er populære!
Bloggen:
Du liker ting rett før de blir populære. Det er en forskjell. Du liker sær musikk rett før alle skjønner at det er kult. Du liker ikke musikk alle likte i fjor og ingen liker lenger. Ikke skryt på deg å være mindre hip enn du er.
Virrvarr:
BUUUHUUU!
Bloggen:
Sådda, sådda. Du er jo kommunist og sånn. Det har jo ikke vært in siden 1910 eller deromkring.
Virrvarr:
Jeg er fremdeles ung, lovende blogger som skriver om sex. Du er klar over at jeg får lyst til å lappe til meg selv på basis av den beskrivelsen?
Bloggen:
Rull inn. Du går i terapi fordi du ikke liker deg selv og ville dø. Din mening om hva du gjør tells ikke. Dette ble vi enige om for lenge siden.
Virrvarr:
Jeg skriver jo sånn som jeg alltid har gjort! Hvorfor skjedde dette?
Bloggen:
Du må slutte å si det der høyt. Alle fra Hjorthen til MillionEuroMan har mobbet deg for det. De vet jo ikke at du var sikker på at du hadde tusen millioner lesere da du i realiteten hadde to, og at du skrev som om publikumet ditt var så stort hele veien. Folk liker å tro at du er litt lur, skjønner du.
Virrvarr:
MillionEuroMan kalte meg problogger! *hulk*
Bloggen:
Hahaha. Hvis han definerer din måte å blogge på som profesjonelt, bør han revurdere metodene sine. Du begynte å blogge 13. november, 2006 – right?
Virrvarr:
*sniff* Jaaa?
Bloggen:
En måned etter bloggoppstart satt du på lukket avdeling og telte tærne dine. Du har skrevet Roteloftet i en periode du var intenst studerende, og så en periode du var intenst sykmeldt. Det eneste du har vært opptatt av i den perioden, har vært innhold, og selv den biten har du ikke planlagt. Du har bare trykket publish i vilden sky.
Virrvarr:
Men nå sier de at jeg er problogger fordi jeg er i media og fordi jeg tjener penger på deg!
Bloggen:
Lol. Virrvarr, da. NAV sier du ikke får ta betalt for ting utover noen få tusenlapper fordi legen og psykologen din er veldig enig med mamma stat om at «Virrvarr skal ikke jobbe». Om du er problogger, så er du probloggeren som ikke får lov til å tjene penger. Det er en selvmotsigende jobbeskrivelse.
Virrvarr:
Men media da? Moss Avis har ringt og ringt fordi jeg tilfeldigvis har bodd et år i Moss i tidenes morgen…Og 22 desember sender P3 en lang dokumentar om meg!
Bloggen:
P3, ja. Det var de som ga deg en mikrofon og bare lot deg prate i vei?
Virrvarr:
Ja. Sleipingene.
Bloggen:
Så pr-kåt som du er, går det sikkert kjempebra. Du lager ikke en egen nettside for å utlevere privatlivet ditt hvis du er intenst sjenert.
Virrvarr:
*ser ned*
Bloggen:
Aldri fornøyd, hm?
Virrvarr:
Tittelen på innlegget er feil. Det var du som tok en alvorsprat med meg.
Bloggen:
Det er fordi jeg er smartere enn deg.
Virrvarr:
Hva synes du jeg skal gjøre?
Bloggen:
Fortsette å skrive meg som før?
Virrvarr:
Hm. Det er jo ikke så vanskelig. Jeg har jo kanskje førti ferdige innlegg som venter på en regnværsdag.
Bloggen:
Hadde du kunnet tappe mani på flaske og selge det til høystbydende, hadde vi snakket butikk.
Virrvarr: Hysj. Jeg skriver.
Fredag 7. november 2008
Du hører mye stygt om NAV overalt. Du leser mye stygt om NAV overalt. Nei, anekdotisk bevis er ikke bevis, men NAV er minst populær av alle offentlige etater og jeg har ennå ikke hørt noen si noe pent om NAV med mindre de er:
- Arbeiderpartipolitikere.
- NAV-ansatte.
Da psykologen min ba meg søke rehabiliteringspenger, var jeg skeptisk. «NAV virker stressende. NAV virker skummelt.» Psykologen min påpekte at jeg hadde legeerklæring, papirer fra psykiatrisk, jeg hadde en klar diagnose og en skoleplass som ventet på meg etter året jeg kom til å gå sykemeldt. Hva kunne gå galt?
Vi sendte inn papirene i slutten av august. Vi befinner oss nå i midten av november. Saken er ikke ferdigbehandlet. Mr. Jackson ringte hele oktober og kom ikke gjennom. Enten var behandleren i et møte, ute til lunsj, på ferie, på kurs, opptatt eller skulle ringe tilbake hver straks, altså. Eller svare eposten vår. Manglet det noe papirer? Fikk vi penger? Hallo?
Etter en måned med masing kom vi gjennom. Og fikk beskjed om at legeerklæringen fra fastlegen hadde forsvunnet mellom NAV-sentralen på Helsfyr og St.Hanshaugen kontor for over en måned siden. Dermed hadde saken bare stått stille siden det manglet et papir. At de hadde mistet papiret selv var ikke så nøye.
Selv satt jeg og hyperventilerte under bordet. Alle andre organisasjoner, enten de er offentlige, private eller ideelle sier fra om de mister papirene dine. De ringer deg og ber om et nytt dokument. De lar det ikke gå måneder uten å svare på telefonen før de forteller deg at de har rotet og at du må sende papirene på nytt. Vi måtte spørre, de gav ikke beskjed. Vi gjorde alt riktig, og det ble fremdeles rot, utsettelse og forsinkelse. Pengene? Vi må vente nye åtte uker på at de skal ta opp saken på nytt etter å ha fått papiret for andre gang.
Psykologen min bannet høyt da hun hørte det. «Jeg skulle likt å se et regnskap på hvor mye strakstiltak vi i psykiatrien må sette inn på grunn av ting NAV har rotet til. Det er mye skattepenger som går med på hastetimer, rådgivning og generell trøst.»
Jeg var redd for å fylle ut et skjema feil, å ha tjent en tusenlapp for mye eller ikke bli trodd når det kom til diagnose og manglende evne til å ta lønnet arbeid. Hah. De var ikke i stand til å gjøre sitt eget kontorarbeid en gang. Det skremmende er at om ikke jeg hadde hatt en Mr. Jackson til å ringe kontoret og mase jevnlig i fire uker, hadde jeg ikke fått beskjed om at papiret var vekk. Jeg ville bare krabbet under bordet, gjemt meg og ikke fått penger.
Bah. Ingenting slår ren, skjær inkompetanse.
Søndag 2. november 2008
Glem det at du er en betalt kleshenger. Glem det at du må veie avsindig lite og at favorittmaten din må være selleri. Glem alle de stygge klærne. Glem følelsen av å se trynet ditt smurt utover schvæære H&M-plakater og dobbeltsider i Elle. Det er slitsomt å bli fotografert. Du blir sulten, sliten, får krampe unevnelige steder og lider mens du skal smile søtt, ikke blunke, ikke røre deg, ikke le, ikke klø deg, ikke senke armen. Jeg har blitt fotografert i fem timer i dag og er mørbanket.
Jeg jogget i går og i forgårs. Ja, jeg ble støl. Ja, jeg ble andpusten. Men jeg stod ikke med lyskastere i fjeset og så fingrene mine begynne å vibrere i takt med vibratoren jeg holdt i. Jeg falt ikke sammen av utmattelse etter å ha stått stille med et stivt glis. Det gjorde jeg idag. Jeg har lekt orgasmedemonstrant, ligget under en dyne med sexleketøy hengende fra taket i fiskesnøre og latt fingrene mine posere med latexhansker.
Greit, jeg finnes ikke fotogen. Greit, jeg har problemer med å se forskjell på en rifle og et fotografiapparat. Greit, så har jeg et enormt behov for å hoppe opp og ned, og det er ikke kompatibelt med å bli tatt bilde av. Jeg skal aldri bli modell. Det er slitsomt og kjedelig. Under mitt favorittintervju til nå ble jeg bedt om å tegne meg selv. Det var mye bedre.
Vel – bildene kommer til å være i Dagbladet Fredag førstkommende fredag. Muligens på forsiden. Jeg hadde ikke regnet med all denne fotograferingen da jeg fant ut at jeg skulle skrive bok, altså. Virkelig ikke.
Torsdag 4. september 2008
«Tenk positivt!» «Glem alle motforestillinger!» «Bare gjør det!» Jeg hater alle flosklene for “et bedre liv”. De fungerer ikke for meg. Jeg har størst sjanse for å mislykkes når jeg ikke planlegger for at jeg kan komme til å gjøre det. Jo mer positivt jeg tenker, jo dårligere går det. En selvmotsigelse? La den gale damen som bretter ut privatlivet sitt på Internett gi deg et eksempel:
Grevinnen og jeg fikk en spennende forespørsel fra Bokmessa: Ville vi si noen ord på pressekonferansen, sånn på vegne av alle høstens unge debutanter? Grevinnen tilbringer dagene i det høge nord om dagen, så hun kunne ikke, men jeg takket ja. «Men.» spurte jeg arrangøren. «Hva vil du at jeg skal si?» «Åh, bare at det er fint å bli invitert og at Bokmessa er bra.»
Wow, tenkte jeg. For en apejobb. Jeg er vant til å skulle stå på scenen og oppfordre folk til å stemme RV. Å stå på scenen og skulle si «Kult å være her, hurra for bøker!» virket latterlig enkelt i sammenligning. «Vel, Virrvarr. Så lenge du ikke blir så redd at du tisser på deg offentlig, burde dette være en oppgave det ikke er mulig å mislykkes med.» sa jeg til meg selv. Så feil kan man ta.
Jeg har vært helt ekkelt flink og effektiv de siste dagene. Kvelden før pressekonferansen hadde jeg:
- Redigert ferdig manuset til Jenter som kommer.
- Gått gjennom alle illustrasjonene til Jenter som kommer.
- Skrevet innlegget jeg skulle holde på pressekonferansen og lært det utenatt.
Jeg smilte til meg selv i speilet og tenkte at «Jeg har husket på alt. Nå kan ingenting gå galt. Flink-flink-flink! Jeg er superbra! Jeg klarer hva som helst!»
Dette ble jeg i så godt humør av at manien skrudde seg på i full styrke. Jeg kjente pulsen øke til 250, blodet bruse i ørene, hørte min egen stemme skifte gir og bli lysere, raskere, og mer hektisk. Mani høres ofte ut som den hyggelige delen av «manisk-depressiv».
Det er en sannhet med modifikasjoner. Ja, det er effektivt når jeg skal fullføre et prosjekt, tilbringe dager og netter i kulissene på en teaterforestilling eller feste flere netter i strekk. Likevel- manien har en nattside som – beklager ordspillet – slår ut om natten:
Jeg blir manisk. Da får jeg ikke sove. Insomnia gjør meg enda mer manisk. Sterkere mani gir større sjanse for å bli psykotisk. Ingen søvn er synonymt med psykose over lengre tid. Ser du sirkelen? Det er ikke langt mellom stadiet hvor jeg er Entusiastisk & Effektiv og stadiet hvor jeg hopper hysterisk opp på bordet fordi Mr. Jackson egentlig er et monster og skittentøyet mitt er fullt av kravlende edderkopper.
Needless to say: Jeg kom meg ikke på noen pressekonferanse.
Jeg planla ikke at jeg kunne komme til å spik sprø og dermed ikke kunne gå på pressekonferanse og si «Fint å være her. Hurra for bøker» fordi jeg tenkte at det var en enkel oppgave og at det får være måte på hvor negativt en stakkar skal tenke. Jeg la planer for en frisk person som tåler hva som helst, og måtte melde avbud til den enkleste forespørselen jeg har fått i år fordi jeg var helt kokeliko av å ikke sove om natten.
Hjernen min og jeg har funnet ut at jeg må slutte å tenke positivt nå. Vi må være realistiske istedet og sette av tid på kalenderen til å gå i tusen knas, gå flere netter uten søvn, gjemme meg i kleskottet og telle tærne mine og unngå telefonen en stund. Jeg må tenke «Ok, det kommer til å gå bæsj mange, mange ganger fremover nå. Hvordan planlegger jeg for bæsj på en smart, pragmatisk måte?» istedenfor «Det går nok bra!»
Jeg skjønner ikke hvorfor mantraet er «Tenk positivt!» om dagen. Jeg likte «Shit happens» mye bedre.
Tirsdag 2. september 2008
Dette scenarioet har gjentatt seg de to siste gangene jeg har klippet håret hos to forskjellige frisørsalonger:
Virrvarr: Heihei! Klipp og farve!
Frisøren: Du har veldig….kort hår, da?
Virrvarr: Ja, men det er langt på ørene og i nakken.
Frisøren: Har du alltid hatt så kort hår?
Virrvarr: Nei, jeg klippet det helt kort i juni.
Frisøren: Åh…..savner du det lange håret ditt?
Virrvarr: Nei, jeg liker det sånn.
Frisøren: Er du sikker på at du ikke vil spare det?
Virrvarr: Nei, det ser uflidd ut nå. Klipp det på sidene og i nakken.
Frisøren: Det er fint med langt hår.
Virrvarr: Og komfortabelt med kort.
Frisøren: Du vet – jeg er damefrisør.
Virrvarr: Ti stille og klipp håret mitt.
Noen som vet om en frisør som klipper kort damehår uten å klage?
Lørdag 16. august 2008
Aftenposten hadde nettopp en artikkel om hvor problematisk nordmenn synes det er med avholdsfolk og intervjuet en dame som er frivillig avholds. Serendipitycat og Peter Andre Jensen har skrevet om hvordan folk ikke aksepterer at de lar være å drikke av helsemessige årsaker.
Selv er jeg i kategorien «person som fryktelig gjerne vil drikke, men ikke bør få så mye som en likørsjokolade».
Jeg har tidligere blogget om hvordan det å være edru er det mest provoserende ved meg, og jeg har blogget om hvorfor jeg ikke drikker; dvs blogget om alkoholproblemet mitt. Psykiatriske pasienter bør ikke gå på fylla, og psykiatriske pasienter med rusproblemer blir tvangsinnlagt før du får sagt «ett glass til» om de gjør det.
Dette har ført til at jeg har måttet utarbeide noen strategier mot drikkepress. Her er et par:
Hvordan takle å være edru i festlig, fuktig lag:
1. Den overlegne strategien:
Jeg tar med meg mine egne drikkevarer i form av luksusjuice, overpriset vann med kullsyre og frisk frukt, bestiller smoothies og kaffe hvis jeg er ute på byen og later som om det er den mest naturlige ting av verden at jeg ikke skal ha noe alkoholholdig. Hvis noen spør om jeg ikke skal ha øl, sier jeg bare «Eh. Nei?» Maser de mer, svarer jeg høflig at jeg liker hjernen min inntakt når jeg skal sosialisere andre mennesker. «Jeg vet ikke om du har noen grunn til å bedøve sanseapparatet ditt når du skal ha det gøy, men jeg foretrekker å feste i bevisst tilstand.» Når folk begynner å bli slitsomme og usammenhengende, går jeg hjem. «Kan du ikke bli litt til, a?» «Nei, nå er dere kjedelige.»
2. Den livlige strategien:
Jeg danser, finner på flest leker og sprell, starter skrålende allsang og hiver meg uti useriøse diskusjoner. Som regel merker ikke folk at jeg bare har brus i glasset hvis jeg er like ballademaker som dem. Hvis jeg blir spurt om hvorfor jeg ikke drikker, så ler jeg godt og spør om vedkommende synes jeg trenger å bli mer ADHD enn jeg allerede er.
Dette er den beste strategien på konserter og festivaler til nå. Jeg har faktisk blitt mistenkt for narkotikamisbruk etter å ha hatt det gøy og vært høy på adrenalin og heftig dansing. Ekstragoder ved denne strategien er at du husker alle de pinlige tingene vennene dine gjorde forrige fest og kan mobbe dem hjerteløst, mens de ikke husker en døyt av alt det rare du fant på.
3. Den diskréte strategien:
Hvis jeg er i fine jåleselskaper der jeg kjenner få folk, blander jeg meg drinker med klare farver og later som ingenting, drikker Munkholm og Mozell fra øl og champagneglass og takker «nei» når jeg blir tilbudt drikkevarer fra andre. Mørkeblå Mana-juice er en god rødvinsimitasjon. Ingen grunn til å erte på seg folk pga avholds-statusen hvis jeg skal knytte nettverk og nye kontakter.
4. Den millitante strategien:
Denne strategien fungerer best når jeg arrangerer fest selv sammen med andre avholdsvenner. Vi stiller med sjasmin-te, presskanne, Red Bull og masse annen alkoholfri drikke og angriper folka som drikker først.
«Øl? Det er sååå 2005.»
«Sprit? Takk, det ble vi ferdig med på ungdomskolen.»
«Vin? Haha! Takk, jeg har bedre ting å bruke morgendagen på enn bakrus!»
Så sørger vi for å ha best mat, god musikk, utmerket stemning og – ja – en bra fest uten fyll, rett og slett. Festdeltagerne deler seg gjerne inn i to kategorier ved denne typen behandling: De som blir usikre hvis de må drikke med edru mennesker rundt seg, slutter å ta med alkohol på festene mine. De som koser seg med ølen sin og aldri har mast på avholdsfolka for at de måå ta seg et glass, drikker uten å gjøre noe nummer ut av det.
Ellers- drikkepresset er forskjellig fra hvilket sosiale miljø du er i. Jeg har opplevd politiske organisasjoner, med Rødt og RU som verstinger, som de som driver det hardeste drikkepresset. Som en god nummer to kommer journalister og mediafolk, mens studentorganisasjoner er på nummer tre.
Jeg var edru hele russetiden uten stress, men det å bestille brus på den obligatoriske «etter møte»-pubturen i politisk sammenheng gjør at folk ser på deg som om du går naken i butikken. Det er kjipt å bli stemplet som moralsk, skinnhellig og fordømmende når du ikke kan drikke og ikke er så hypp på å forklare hvorfor.
Samtaler av typen «Hvorfor drikker du ikke?» «Fordi jeg er en tørrlagt alkis» er nemlig svært festbrems.
Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
