Arkiv »
Arkiv for kategorien ‘Klagemur’
Fredag 2. januar 2009
Jeg kom forsent til årets nyttårsselskap. Da fant Mr. Jackson og jeg til vår ergrelse ut at festens to eneste kvinnelige deltagere tilberedte koldtbordet for samtlige, resterende mannlige gjester. Etter at vi hadde satt til livs kald skinke, salat og røkelaks kom det frem at den ene kokka var forferdelig forkjølet. «Men jeg kaster jo ikke opp mer, så jeg kunne dra!»
Fjorårets kjipeste influensa og omgangsyke har to dagers inkubasjonstid, i følge Internetten. I dag morges kom den. Det eneste som gleder meg litt mens jeg gjør unevnelige ting på do, er at hun sannsynligvis smittet alle de andre som burde hjulpet til med maten, også. Sexism strikes back.
Mandag 29. desember 2008
Mens Israel bomber Gaza i småbiter, kom jeg til å tenke på en palestinaopplevelse jeg hadde før jeg ble annet enn miljøpolitisk aktiv. Jeg var fjorten, i det minste tror jeg at jeg var fjorten, at bestevenninnen min var fjorten og Sarpsborg kommune fikk besøk av en rekke fjortiser fra vennskapsbyen sin, Betlehem.
Faren til bestevenninnen min var prost i den lille østlands”byen” og lurte på om hun og jeg kunne påta oss ansvaret å underholde to palestinske ungdommer for noen dager.
Det var høstferie, vi hadde masse tid og sa «ja» uten å nøle. De nye vennene våre het Bushra og Gabriel og var henholdsvis en muslimsk jente på 13 og en kristen gutt på 12. De snakket godt engelsk, vi snakket godt engelsk og vi ble venner i løpet av bilturen til bestevenninnens hus. Vent. Bestevenninnen er klønete å skrive i lengden. La oss kalle henne Julie fra nå av og late som om vi tror på personvern.
Bushra og Gabriel var svært forskjellige. Bushra var høy, godt ute i puberteten og så ut som var minst seksten. Hun lo høyt, snakket høyt, gestikulerte med hele seg og sa meningene sine rett ut uten å tenke seg om først.
«What an ugly hat!» «You know – it was plain luck I was able to get a passport! My family hopes I never come back and stays in Europe haha!» «Most Norwegian can’t speak English. They think they’re sooo clever, but their grammar sucks and they sound like hill billies!»
Gabriel var sped, fåmælt og sint. Han fulgte Bushra som en liten skygge, satte seg alltid i stolen lengst unna Julie og meg og brukte storparten av tiden vi hadde sammen til å stirre olmt ned i brusen sin. Vi prøvde å lure ham ut i samtaler, men måtte hale svarene ut av ham. Julie og jeg lagde programmet vårt sammen og tok med aktiviteter de kunne tenke seg mens de var her.
Den første tiden av utvekslingsoppholdet deres hadde de hatt sammen med mange andre ungdommer fra Betlehem og noen gørrkjedelige aktivitører fra Sarpsborg kommune. De hadde fått nok av å se på Powerpoint-presentasjoner om palamentarismen, Olav den hellige og konstitusjonelt monarki. De var klare for action.
Julie og jeg planla følgende: En hyttetur, en fest og en shoppingtur. I tillegg ville Bushra og Gabriel gjerne på kino. «There are no cinemas in Bethlehem, and because of the curfew we can’t be out after 6 o’clock- haha!» Overrasket la vi inn et besøk i eksotiske Sarpsborg kino i timeplanen.
Vi fylte opp skapet med massevis av snacks og planla for svinekjøttfrie hallalmiddager, bestilte billetter og sørget for at våre nye venner hadde nok varme klær. Kort sagt – vi følte oss sabla flinke.
Jeg kommer aldri til å glemme tiden vi tilbragte alene på Julies hytte. Vi lærte dem å spille Canasta og de lærte oss å banne, telle og skrive navnet vårt på arabisk. Jeg har fremdeles det arabiske alfabetet skrevet i Bushras skrift med gullpenn i en utrolig fjortisaktig notatbok. Ved siden av har jeg resultatet av mine patetiske forsøk på å skrive «Ida» med samme alfabetet.
Hytta var liten, bordet var lite og Julie, Gabriel, Bushra og jeg satt nesten nesetipp mot nesetipp på slagbenken og snakket. «Tell me about life in Bethlehem,» sa Julie. Og Bushra fortalte.
Hun fortalte om tv-kanaler som bare viste amerikansk søppeltv i fredelige perioder og porno i periodene Israel var millitært aggresive. Hun fortalte om tanks og bulldozere som moste gjennom gatene, om folk som ble skutt for å gå ut med søpla etter portforbudet.
Hun fortalte om slektninger som ble arrestert, slekninger som hadde blitt drept ved tilfeldigheter, om hvordan hun og søsknene i lange perioder ikke fikk gått på skolen fordi israelerne bestemte at alle måtte holde seg i huset hele dagen. «The soldiers has occupied my parents house three times during my childhood» sa hun.
«They forced us – my mother, my father, my grandmother and all my brothers and sisters to eat and sleep in one single room in our house. We could only leave the room if we had to go to the bathroom. They ate our food, got stoned, got drunk, they vandalized our house. They destroyed my doll house for fun- haha!»
Hun beskrev hvordan de israelske soldatene hadde brukt huset hun bodde i som base i opptil en måned av gangen, hvordan de hadde vært avhengig av soldatene for å få mat, toalettartikler og medisiner. «My grandmother got ill while they lived in our house, but they didn’t care.» Lamslåtte spurte Julie og jeg henne hvordan hun kunne fortelle om dette så liketil. Hun måtte jo være rasende? Det var jo helt forjævlig!
Bushra trakk på skuldrene, så ned og sjenket seg mer brus. Joo. Jaa. De hadde ikke voldtatt henne, moren hennes eller noen av søstrene hennes, så sånn sett var hun fornøyd. Mange hadde blitt dårligere behandlet.
En av oss, jeg vet ikke om det var Julie eller meg, klarte å lire av oss en settning som gikk alá: «But what about the suicide bombers? That’s not ok!» Reaksjonen var uventet. Bushra rullet med øynene og skar en grimase. Gabriel ble svart i blikket. «They’re heroes.» Vi skiftet tema.
Julie tok oss med ut til innsjøen som lå bak hytta hennes. En stor, islagt flate omringet av høye grantrær møtte oss. Gabriel småløp ut på isen uten å se seg for. Julie og jeg trippet forsiktig ut bak ham. Det var ikke november ennå, og selv om isen så ut til å bære oss, hadde den ikke hatt lang tid på å fryse seg tykk.
Vi holdt Bushra mellom oss så hun ikke skulle skli og falle. Et par meter uttpå tok vi Gabriel igjen. Han stirret som hypnotisert på den skinnende isen. «Is it safe?» suprte Bushra. «We should not further out» sa Julie.
Plutselig knaket det under oss. Jeg frøs. Julie frøs. Bushra frøs. Gabriel tok sats og hoppet. Da han braste ned igjen knaket det enda mer, og en tynn, hvit krakelering kom til syne rundt føttene hans. «Stop it!» skrek Bushra. «STOP IT!» Gabriel lo og hoppet igjen. Julie og jeg så på hverandre. «Let’s go back. Slowly.»
Vi rygget langsomt hele veien tillbake til land. Isen laget ekle kneppelyder og flere hvite sprekker kom til syne. Gabriel hoppet hele veien inn, hoppet med sats, smalt hele tyngden sin i isen. Det var noe groteskt, smilende selvdestruktivt ved det. Julie og jeg sa ingenting, vi bare kom oss i land og i hus. «STOP IT! STOP IT!»
Kinoturen var en sterk opplevelse. Vi gikk på den første og beste filmen vi fant, som viste seg å være Red Dragon, en film med mer brutalitet og nakenhet enn Gabriel og Bushra var helt komfortabel med. Likevel kom den kraftigste reaksjonen deres på selve kinolerretet: «The screen! It’s so BIG! Huge!» De satt med kulrunde øyne og munnen på vidt gap under hele filmen.
Vel, nesten hele filmen. Som Bushra sa til Julie og meg da vi gikk på do sammen (tenåringsjentekulturen er lik overalt): «And when that man was naked in that room – I had to go cover like this!» Hun gjemte ansiktet sitt i hendene. Julie og jeg lo hjerterått. «Nononono! I had to look real close!» Julie slikket seg rundt munnen. Yum, yum, Ralph Fiennes osv.
Vi utvekslet gaver og epostadresser da de dro hjem igjen. Julie og jeg hadde samlet sammen bøker, jålesaker, godis og bilder av oss selv. Bushra gav oss hver vår kassett med en eller annen snodig form for iranske viser. Jeg tror det var det hippeste blant arabiske fjortiser på det tidspunktet, men jeg synes fremdeles det høres ut som harpemishandling.
Bushra og jeg holdt kontakten en stund. Hun var uten Internett lange perioder, og jeg kunne bare sende epost fra biblioteket, så det ble litt sporadisk. Hver eneste gang jeg hørte et palestinaforedrag, tenkte jeg på hvor Bushra og Gabriel var oppi alt sammen.
En palkom-aktivist som hadde jobbet som sykepleier i palestinske områder, viste røntgenbilder av barnehoder med gummikuler inni. Noen fra RU viste bilder av palestinske arbeidere som beinfløy gjennom en kilometerlang checkpoint. Bilder på bilder med istykkerskutte kropper i avisene. Bushra sluttet å svare på mailen min i løpet av 2004 en gang. Jeg håper hun fikk realisert drømmen om å komme seg ut av landet for godt.
Det som skjer på Gaza nå kan mest av alt kalles en massakre. Alle fra Fredrik Mellem til Grenseløs er enige for en gangs skyld: Det er forjævlig. I morgen er det demo utenfor stortinget i Oslo og ved den blå steinen i Bergen. Begge steder er klokken 17. Alt fra FPU til Rød Ungdom er tilsluttet. Bli med.
Onsdag 17. desember 2008
Virrvarr:
Du bloggen? Hvorfor holder vi på med dette her?
Bloggen:
Jeg trodde det var «jeg blogger, altså er jeg»-grunner i ditt tilfelle? Du står jo opp om natten og bare må skrive litt til?
Virrvarr:
Jammen! Jammen!
Bloggen:
Jammen hva da?
Virrvarr:
Jeg har en gnagende følelse av at vi er….du vet…populære!
Bloggen:
Hvilken del av statistikkverktøyet mitt er det du ikke skjønner? Hvilken del av å vinne Gullkua, Donnerwetterbloggen og rangeres som nr. 3 på Twingly-toppen er vanskelig å tolke?
Virrvarr:
Jammen jeg liker ikke ting som er populære!
Bloggen:
Du liker ting rett før de blir populære. Det er en forskjell. Du liker sær musikk rett før alle skjønner at det er kult. Du liker ikke musikk alle likte i fjor og ingen liker lenger. Ikke skryt på deg å være mindre hip enn du er.
Virrvarr:
BUUUHUUU!
Bloggen:
Sådda, sådda. Du er jo kommunist og sånn. Det har jo ikke vært in siden 1910 eller deromkring.
Virrvarr:
Jeg er fremdeles ung, lovende blogger som skriver om sex. Du er klar over at jeg får lyst til å lappe til meg selv på basis av den beskrivelsen?
Bloggen:
Rull inn. Du går i terapi fordi du ikke liker deg selv og ville dø. Din mening om hva du gjør tells ikke. Dette ble vi enige om for lenge siden.
Virrvarr:
Jeg skriver jo sånn som jeg alltid har gjort! Hvorfor skjedde dette?
Bloggen:
Du må slutte å si det der høyt. Alle fra Hjorthen til MillionEuroMan har mobbet deg for det. De vet jo ikke at du var sikker på at du hadde tusen millioner lesere da du i realiteten hadde to, og at du skrev som om publikumet ditt var så stort hele veien. Folk liker å tro at du er litt lur, skjønner du.
Virrvarr:
MillionEuroMan kalte meg problogger! *hulk*
Bloggen:
Hahaha. Hvis han definerer din måte å blogge på som profesjonelt, bør han revurdere metodene sine. Du begynte å blogge 13. november, 2006 – right?
Virrvarr:
*sniff* Jaaa?
Bloggen:
En måned etter bloggoppstart satt du på lukket avdeling og telte tærne dine. Du har skrevet Roteloftet i en periode du var intenst studerende, og så en periode du var intenst sykmeldt. Det eneste du har vært opptatt av i den perioden, har vært innhold, og selv den biten har du ikke planlagt. Du har bare trykket publish i vilden sky.
Virrvarr:
Men nå sier de at jeg er problogger fordi jeg er i media og fordi jeg tjener penger på deg!
Bloggen:
Lol. Virrvarr, da. NAV sier du ikke får ta betalt for ting utover noen få tusenlapper fordi legen og psykologen din er veldig enig med mamma stat om at «Virrvarr skal ikke jobbe». Om du er problogger, så er du probloggeren som ikke får lov til å tjene penger. Det er en selvmotsigende jobbeskrivelse.
Virrvarr:
Men media da? Moss Avis har ringt og ringt fordi jeg tilfeldigvis har bodd et år i Moss i tidenes morgen…Og 22 desember sender P3 en lang dokumentar om meg!
Bloggen:
P3, ja. Det var de som ga deg en mikrofon og bare lot deg prate i vei?
Virrvarr:
Ja. Sleipingene.
Bloggen:
Så pr-kåt som du er, går det sikkert kjempebra. Du lager ikke en egen nettside for å utlevere privatlivet ditt hvis du er intenst sjenert.
Virrvarr:
*ser ned*
Bloggen:
Aldri fornøyd, hm?
Virrvarr:
Tittelen på innlegget er feil. Det var du som tok en alvorsprat med meg.
Bloggen:
Det er fordi jeg er smartere enn deg.
Virrvarr:
Hva synes du jeg skal gjøre?
Bloggen:
Fortsette å skrive meg som før?
Virrvarr:
Hm. Det er jo ikke så vanskelig. Jeg har jo kanskje førti ferdige innlegg som venter på en regnværsdag.
Bloggen:
Hadde du kunnet tappe mani på flaske og selge det til høystbydende, hadde vi snakket butikk.
Virrvarr: Hysj. Jeg skriver.
Fredag 7. november 2008
Du hører mye stygt om NAV overalt. Du leser mye stygt om NAV overalt. Nei, anekdotisk bevis er ikke bevis, men NAV er minst populær av alle offentlige etater og jeg har ennå ikke hørt noen si noe pent om NAV med mindre de er:
- Arbeiderpartipolitikere.
- NAV-ansatte.
Da psykologen min ba meg søke rehabiliteringspenger, var jeg skeptisk. «NAV virker stressende. NAV virker skummelt.» Psykologen min påpekte at jeg hadde legeerklæring, papirer fra psykiatrisk, jeg hadde en klar diagnose og en skoleplass som ventet på meg etter året jeg kom til å gå sykemeldt. Hva kunne gå galt?
Vi sendte inn papirene i slutten av august. Vi befinner oss nå i midten av november. Saken er ikke ferdigbehandlet. Mr. Jackson ringte hele oktober og kom ikke gjennom. Enten var behandleren i et møte, ute til lunsj, på ferie, på kurs, opptatt eller skulle ringe tilbake hver straks, altså. Eller svare eposten vår. Manglet det noe papirer? Fikk vi penger? Hallo?
Etter en måned med masing kom vi gjennom. Og fikk beskjed om at legeerklæringen fra fastlegen hadde forsvunnet mellom NAV-sentralen på Helsfyr og St.Hanshaugen kontor for over en måned siden. Dermed hadde saken bare stått stille siden det manglet et papir. At de hadde mistet papiret selv var ikke så nøye.
Selv satt jeg og hyperventilerte under bordet. Alle andre organisasjoner, enten de er offentlige, private eller ideelle sier fra om de mister papirene dine. De ringer deg og ber om et nytt dokument. De lar det ikke gå måneder uten å svare på telefonen før de forteller deg at de har rotet og at du må sende papirene på nytt. Vi måtte spørre, de gav ikke beskjed. Vi gjorde alt riktig, og det ble fremdeles rot, utsettelse og forsinkelse. Pengene? Vi må vente nye åtte uker på at de skal ta opp saken på nytt etter å ha fått papiret for andre gang.
Psykologen min bannet høyt da hun hørte det. «Jeg skulle likt å se et regnskap på hvor mye strakstiltak vi i psykiatrien må sette inn på grunn av ting NAV har rotet til. Det er mye skattepenger som går med på hastetimer, rådgivning og generell trøst.»
Jeg var redd for å fylle ut et skjema feil, å ha tjent en tusenlapp for mye eller ikke bli trodd når det kom til diagnose og manglende evne til å ta lønnet arbeid. Hah. De var ikke i stand til å gjøre sitt eget kontorarbeid en gang. Det skremmende er at om ikke jeg hadde hatt en Mr. Jackson til å ringe kontoret og mase jevnlig i fire uker, hadde jeg ikke fått beskjed om at papiret var vekk. Jeg ville bare krabbet under bordet, gjemt meg og ikke fått penger.
Bah. Ingenting slår ren, skjær inkompetanse.
Søndag 2. november 2008
Glem det at du er en betalt kleshenger. Glem det at du må veie avsindig lite og at favorittmaten din må være selleri. Glem alle de stygge klærne. Glem følelsen av å se trynet ditt smurt utover schvæære H&M-plakater og dobbeltsider i Elle. Det er slitsomt å bli fotografert. Du blir sulten, sliten, får krampe unevnelige steder og lider mens du skal smile søtt, ikke blunke, ikke røre deg, ikke le, ikke klø deg, ikke senke armen. Jeg har blitt fotografert i fem timer i dag og er mørbanket.
Jeg jogget i går og i forgårs. Ja, jeg ble støl. Ja, jeg ble andpusten. Men jeg stod ikke med lyskastere i fjeset og så fingrene mine begynne å vibrere i takt med vibratoren jeg holdt i. Jeg falt ikke sammen av utmattelse etter å ha stått stille med et stivt glis. Det gjorde jeg idag. Jeg har lekt orgasmedemonstrant, ligget under en dyne med sexleketøy hengende fra taket i fiskesnøre og latt fingrene mine posere med latexhansker.
Greit, jeg finnes ikke fotogen. Greit, jeg har problemer med å se forskjell på en rifle og et fotografiapparat. Greit, så har jeg et enormt behov for å hoppe opp og ned, og det er ikke kompatibelt med å bli tatt bilde av. Jeg skal aldri bli modell. Det er slitsomt og kjedelig. Under mitt favorittintervju til nå ble jeg bedt om å tegne meg selv. Det var mye bedre.
Vel – bildene kommer til å være i Dagbladet Fredag førstkommende fredag. Muligens på forsiden. Jeg hadde ikke regnet med all denne fotograferingen da jeg fant ut at jeg skulle skrive bok, altså. Virkelig ikke.
Torsdag 4. september 2008
«Tenk positivt!» «Glem alle motforestillinger!» «Bare gjør det!» Jeg hater alle flosklene for “et bedre liv”. De fungerer ikke for meg. Jeg har størst sjanse for å mislykkes når jeg ikke planlegger for at jeg kan komme til å gjøre det. Jo mer positivt jeg tenker, jo dårligere går det. En selvmotsigelse? La den gale damen som bretter ut privatlivet sitt på Internett gi deg et eksempel:
Grevinnen og jeg fikk en spennende forespørsel fra Bokmessa: Ville vi si noen ord på pressekonferansen, sånn på vegne av alle høstens unge debutanter? Grevinnen tilbringer dagene i det høge nord om dagen, så hun kunne ikke, men jeg takket ja. «Men.» spurte jeg arrangøren. «Hva vil du at jeg skal si?» «Åh, bare at det er fint å bli invitert og at Bokmessa er bra.»
Wow, tenkte jeg. For en apejobb. Jeg er vant til å skulle stå på scenen og oppfordre folk til å stemme RV. Å stå på scenen og skulle si «Kult å være her, hurra for bøker!» virket latterlig enkelt i sammenligning. «Vel, Virrvarr. Så lenge du ikke blir så redd at du tisser på deg offentlig, burde dette være en oppgave det ikke er mulig å mislykkes med.» sa jeg til meg selv. Så feil kan man ta.
Jeg har vært helt ekkelt flink og effektiv de siste dagene. Kvelden før pressekonferansen hadde jeg:
- Redigert ferdig manuset til Jenter som kommer.
- Gått gjennom alle illustrasjonene til Jenter som kommer.
- Skrevet innlegget jeg skulle holde på pressekonferansen og lært det utenatt.
Jeg smilte til meg selv i speilet og tenkte at «Jeg har husket på alt. Nå kan ingenting gå galt. Flink-flink-flink! Jeg er superbra! Jeg klarer hva som helst!»
Dette ble jeg i så godt humør av at manien skrudde seg på i full styrke. Jeg kjente pulsen øke til 250, blodet bruse i ørene, hørte min egen stemme skifte gir og bli lysere, raskere, og mer hektisk. Mani høres ofte ut som den hyggelige delen av «manisk-depressiv».
Det er en sannhet med modifikasjoner. Ja, det er effektivt når jeg skal fullføre et prosjekt, tilbringe dager og netter i kulissene på en teaterforestilling eller feste flere netter i strekk. Likevel- manien har en nattside som – beklager ordspillet – slår ut om natten:
Jeg blir manisk. Da får jeg ikke sove. Insomnia gjør meg enda mer manisk. Sterkere mani gir større sjanse for å bli psykotisk. Ingen søvn er synonymt med psykose over lengre tid. Ser du sirkelen? Det er ikke langt mellom stadiet hvor jeg er Entusiastisk & Effektiv og stadiet hvor jeg hopper hysterisk opp på bordet fordi Mr. Jackson egentlig er et monster og skittentøyet mitt er fullt av kravlende edderkopper.
Needless to say: Jeg kom meg ikke på noen pressekonferanse.
Jeg planla ikke at jeg kunne komme til å spik sprø og dermed ikke kunne gå på pressekonferanse og si «Fint å være her. Hurra for bøker» fordi jeg tenkte at det var en enkel oppgave og at det får være måte på hvor negativt en stakkar skal tenke. Jeg la planer for en frisk person som tåler hva som helst, og måtte melde avbud til den enkleste forespørselen jeg har fått i år fordi jeg var helt kokeliko av å ikke sove om natten.
Hjernen min og jeg har funnet ut at jeg må slutte å tenke positivt nå. Vi må være realistiske istedet og sette av tid på kalenderen til å gå i tusen knas, gå flere netter uten søvn, gjemme meg i kleskottet og telle tærne mine og unngå telefonen en stund. Jeg må tenke «Ok, det kommer til å gå bæsj mange, mange ganger fremover nå. Hvordan planlegger jeg for bæsj på en smart, pragmatisk måte?» istedenfor «Det går nok bra!»
Jeg skjønner ikke hvorfor mantraet er «Tenk positivt!» om dagen. Jeg likte «Shit happens» mye bedre.
Tirsdag 2. september 2008
Dette scenarioet har gjentatt seg de to siste gangene jeg har klippet håret hos to forskjellige frisørsalonger:
Virrvarr: Heihei! Klipp og farve!
Frisøren: Du har veldig….kort hår, da?
Virrvarr: Ja, men det er langt på ørene og i nakken.
Frisøren: Har du alltid hatt så kort hår?
Virrvarr: Nei, jeg klippet det helt kort i juni.
Frisøren: Åh…..savner du det lange håret ditt?
Virrvarr: Nei, jeg liker det sånn.
Frisøren: Er du sikker på at du ikke vil spare det?
Virrvarr: Nei, det ser uflidd ut nå. Klipp det på sidene og i nakken.
Frisøren: Det er fint med langt hår.
Virrvarr: Og komfortabelt med kort.
Frisøren: Du vet – jeg er damefrisør.
Virrvarr: Ti stille og klipp håret mitt.
Noen som vet om en frisør som klipper kort damehår uten å klage?
Lørdag 16. august 2008
Aftenposten hadde nettopp en artikkel om hvor problematisk nordmenn synes det er med avholdsfolk og intervjuet en dame som er frivillig avholds. Serendipitycat og Peter Andre Jensen har skrevet om hvordan folk ikke aksepterer at de lar være å drikke av helsemessige årsaker.
Selv er jeg i kategorien «person som fryktelig gjerne vil drikke, men ikke bør få så mye som en likørsjokolade».
Jeg har tidligere blogget om hvordan det å være edru er det mest provoserende ved meg, og jeg har blogget om hvorfor jeg ikke drikker; dvs blogget om alkoholproblemet mitt. Psykiatriske pasienter bør ikke gå på fylla, og psykiatriske pasienter med rusproblemer blir tvangsinnlagt før du får sagt «ett glass til» om de gjør det.
Dette har ført til at jeg har måttet utarbeide noen strategier mot drikkepress. Her er et par:
Hvordan takle å være edru i festlig, fuktig lag:
1. Den overlegne strategien:
Jeg tar med meg mine egne drikkevarer i form av luksusjuice, overpriset vann med kullsyre og frisk frukt, bestiller smoothies og kaffe hvis jeg er ute på byen og later som om det er den mest naturlige ting av verden at jeg ikke skal ha noe alkoholholdig. Hvis noen spør om jeg ikke skal ha øl, sier jeg bare «Eh. Nei?» Maser de mer, svarer jeg høflig at jeg liker hjernen min inntakt når jeg skal sosialisere andre mennesker. «Jeg vet ikke om du har noen grunn til å bedøve sanseapparatet ditt når du skal ha det gøy, men jeg foretrekker å feste i bevisst tilstand.» Når folk begynner å bli slitsomme og usammenhengende, går jeg hjem. «Kan du ikke bli litt til, a?» «Nei, nå er dere kjedelige.»
2. Den livlige strategien:
Jeg danser, finner på flest leker og sprell, starter skrålende allsang og hiver meg uti useriøse diskusjoner. Som regel merker ikke folk at jeg bare har brus i glasset hvis jeg er like ballademaker som dem. Hvis jeg blir spurt om hvorfor jeg ikke drikker, så ler jeg godt og spør om vedkommende synes jeg trenger å bli mer ADHD enn jeg allerede er.
Dette er den beste strategien på konserter og festivaler til nå. Jeg har faktisk blitt mistenkt for narkotikamisbruk etter å ha hatt det gøy og vært høy på adrenalin og heftig dansing. Ekstragoder ved denne strategien er at du husker alle de pinlige tingene vennene dine gjorde forrige fest og kan mobbe dem hjerteløst, mens de ikke husker en døyt av alt det rare du fant på.
3. Den diskréte strategien:
Hvis jeg er i fine jåleselskaper der jeg kjenner få folk, blander jeg meg drinker med klare farver og later som ingenting, drikker Munkholm og Mozell fra øl og champagneglass og takker «nei» når jeg blir tilbudt drikkevarer fra andre. Mørkeblå Mana-juice er en god rødvinsimitasjon. Ingen grunn til å erte på seg folk pga avholds-statusen hvis jeg skal knytte nettverk og nye kontakter.
4. Den millitante strategien:
Denne strategien fungerer best når jeg arrangerer fest selv sammen med andre avholdsvenner. Vi stiller med sjasmin-te, presskanne, Red Bull og masse annen alkoholfri drikke og angriper folka som drikker først.
«Øl? Det er sååå 2005.»
«Sprit? Takk, det ble vi ferdig med på ungdomskolen.»
«Vin? Haha! Takk, jeg har bedre ting å bruke morgendagen på enn bakrus!»
Så sørger vi for å ha best mat, god musikk, utmerket stemning og – ja – en bra fest uten fyll, rett og slett. Festdeltagerne deler seg gjerne inn i to kategorier ved denne typen behandling: De som blir usikre hvis de må drikke med edru mennesker rundt seg, slutter å ta med alkohol på festene mine. De som koser seg med ølen sin og aldri har mast på avholdsfolka for at de måå ta seg et glass, drikker uten å gjøre noe nummer ut av det.
Ellers- drikkepresset er forskjellig fra hvilket sosiale miljø du er i. Jeg har opplevd politiske organisasjoner, med Rødt og RU som verstinger, som de som driver det hardeste drikkepresset. Som en god nummer to kommer journalister og mediafolk, mens studentorganisasjoner er på nummer tre.
Jeg var edru hele russetiden uten stress, men det å bestille brus på den obligatoriske «etter møte»-pubturen i politisk sammenheng gjør at folk ser på deg som om du går naken i butikken. Det er kjipt å bli stemplet som moralsk, skinnhellig og fordømmende når du ikke kan drikke og ikke er så hypp på å forklare hvorfor.
Samtaler av typen «Hvorfor drikker du ikke?» «Fordi jeg er en tørrlagt alkis» er nemlig svært festbrems.
Mandag 11. august 2008
På jobben i dag fikk jeg inn en PC til service:
Meg: Jeg ser du har installert Safari?
Kunden: Safari? Hva er det for noe?
Meg: Apples nettleser
Kunden: Hva er det?
Meg: Det er et program, laget av de samme som lager itunes, som gjør det samme som Internett Explorer
Kunden: Jammen hvordan kom den dit? Jeg har ikke installert noe safari?
Meg: Når du oppdaterer Itunes lastes Safari ned om du ikke sier nei til den.
Kunden: Er den et virus?
Meg: Nei, men vil du ikke ha den der kan jeg ta den bort
Kunden: Er du sikker på at jeg kan bruke ipoden min da?
Meg: Jada, safari har ingenting med ipoden din å gjøre.
Kunden: Men om den lastes ned når jeg oppdaterer itunes så trengs den vel av ipoden?
Meg: Nei, det er kun en lumpen måte å lure brukere til å laste ned deres nettleser.
Kunden: Fysj, det syns jeg ikke noe om, jeg vil ikke ha noe annet enn Internett.
Hvorpå avinstallerer jeg Safari og viser kunden hvordan hun i fremtiden kan unngå å installere det igjen.
Kunde: Huff, dette kommer jeg ikke til å huske…
Meg: Slapp av, det er bare å huske å hake vekk alt som står i den nederste ruten.
Kunde: Har de lov til å …snike den inn?
Meg: Ja.
Kunde: Det burde ikke vært lov. Jeg syns ikke noe om det!
Jeg er enig med kunden. Det er uetisk av Apple å snikinnføre et program uten å informere
brukeren på en skikkelig måte. Selvsagt, jeg ville sett det. Alle erfarne databrukere ville sett det.
Jeg har et reelt valg om jeg vil installere safari eller ei, men for deg som er en bruker som synker ipoden sin i ny og ne og lydig trykker “oppdater” når du får beskjed om det, er det ikke like lett. Du legger kanskje ikke merke til om det er en ekstra EULA de trykker “agree” på?
Og det er ikke så rart- du gjør bare det vi mer data-kyndige har lært deg opp til å gjøre:
Kunde: Hva gjør jeg nå?
Meg: Trykk: OK, neste, agree eller noe sånt.
Kunde: Er du sikker?
Meg: Jada.
Jeg blåser i om Safari er en god nettleser eller ei. Likevel blir jeg skeptisk av at Apple må snikinstallere den. Er den ikke god nok til at brukerne kan laste den ned av egen fri vilje?
Jeg regner med at jeg vil prate med flere brukere som lurer på «hva stoppklokken der nede er», eller som rett og slett ikke legger merke til den før jeg sier:
«Jeg ser du har installert safari?»
Avarielle er Virrvarrs topphemmelige gjesteblogger. Esquil har Truls, Robinson har Fredag og jeg har fått Avarielle. Hun har vært fast innslag i RL-livet mitt i mange år. Kanskje blir hun fast innslag i bloggen min, også? Når Avarielle ikke jobber med å reparere datamaskinen din, finner du henne på et serverrom nær deg. Bow to her, caus she is root. Og ønsk henne velkommen, selvfølgelig (c:
Onsdag 6. august 2008
Denne samtalen fant sted ved den siste innleggelsen min på psykiatrisk:
Psykologen: Kan jeg få et par ord med deg i enerom, Virrvarr?
Virrvarr: Sure. Hva skjer?
Psykologen: Ikke ta dette ille opp, men… jeg hører du blogger mens du er her på sykehuset?
Virrvarr: Eh. Ja. Hvordan det?
Psykologen: Du har ikke tenkt på at det kan være problematisk?
Virrvarr: Problematisk på hvilken måte?
Psykologen: Vel, noen av pasientene kunne ta det ille opp. Og pleierne for den saks skyld…
Virrvarr: Ille opp? Hva mener du?
Psykologen: Du kan jo ikke forvente like god behandlig om du henger ut pleierne dine på internett ved navn.
Virrvarr: Jeg henger ikke ut noen ved navn! Jeg skifter kjønn og stilling på folk! Jeg skriver om hendelser så de skal bli ugjenkjennelige! Jeg har til og med kallenavn på mannen min og meg! Hva er det folk har reagert på i bloggen min?
Psykologen: Eh. Altså. Jeg har jo strengt tatt ikke lest den i det hele tatt. Bekymringen om at du blogget kom opp på et morgenmøte. Vi må jo tenke på sykehusets rykte, ikke sant?
Virrvarr: Ikke lest det? OMG! Gå og les før dere bekymrer dere, da! Jeg har ikke skrevet hvilket sykehus det er jeg er innlagt på en gang!
Psykologen: Vel, jeg kan sikkert ta en kikk, men du må huske på at jeg har mye å gjøre. Vi ville bare at du skulle tenke deg om før du skrev noe om oppholdet her på nettet.
Virrvarr: Jeg har blogget i halvannet år. Tro det eller ei, men jeg har en personvernspolicy. Jeg vet hva jeg driver med.
Psykologen: Jada, jada. Likevel tror jeg at det hadde vært best om du lot være å blogge mens du er her. Tenk på det som en … taushetsplikt?
Virrvarr: Pasienter har ikke taushetsplikt!
Psykologen: Selvfølgelig ikke. Kanskje du bare kan øve deg på å skrive om noe annet enn det som har skjedd i løpet av dagen? Om en bok du har lest eller noe i den duren?
Virrvarr: Tror du at jeg skriver dagbok på nettet, eller?!
Psykologen: Er det ikke det blogging er, da?
Virrvarr: Nei. Gå og les bloggen min og slutt å vær paranoid.
Psykologen: Vi er ikke paranoide, men jeg håper du forstår at pleierne kommer til å være skeptiske til å låne deg datamaskin resten av oppholdet?
Virrvarr: …
Psykologen: Vel, da tror jeg ikke det var noe mer? Det vil være bra for deg med en pause fra bloggingen, uansett. Du blir jo litt oppskaket når vi snakker om den.
Virrvarr: Note to self: Blogg dette.
W 
Daniel S. Jackson
Hanne
Caro
Lisa 
Trips & Tics
Fata
sinobell
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
