Søndag 26. juli 2009

Oss flinke barn i mellom

«Du var ikke “Flink på skolen”» sier psykologen min. «Du sprengte den kategorien som barn, jeg beklager. Å være flink er å lære seg det man skal fort og få det til bra. Du kan ikke se på deg selv som “skoleflink”. Du var i en litt annen sjanger.»

Jeg ser litt irritert på henne. Jeg synes det er pinlig å ta opp dette med skoleprestasjoner. Jeg har aldri sett på meg selv som en flink person. Jeg bare får til ting andre ikke får til uten å vite hvorfor. Det kjentes ut som om jeg kom meg gjennom skolesystemet med juksekoder i hjernen som ga meg svarene på alt og mere til. Å si at jeg er «flink» er dritvanskelig. Dumme psykologen burde ikke bytte ut ordet «flink» med noe enda mer imponerende.

Og likevel. Jeg har skjønt at ikke alle hadde det som meg. Jeg lærte å lese og regne av meg selv lenge før skolestart, antageligvis rundt to års alderen. Jeg husker første gang jeg leste en bok på over hundre sider. Da var jeg fire. Jeg husker å sitte på fanget til farfar og lure ham til å forklare hvordan jeg telte til hundre og oppover. Så lå jeg i sengen og telte så langt jeg kunne, til over tusen, tall-tall-tall-tall.

Jeg fant en bok som skulle brukes i musikkundervisningen på barneskolen og lærte meg noter i smug. Jeg gjorde det aldri for å imponere noen, fordi noen sa jeg burde. Jeg bare gikk rundt og var konstant kunnskapskåt og alt var spennende. Dinosaurer. Hovedsteder. Botanikk. Historie. Kjemi. Gramatikk. Religion.

Jeg var en slags menneskelig svamp som sugde opp opplysninger og satte dem i system. Eller. Kanskje mer enn det. Jeg lærte meg perspektivtegning. Jeg skjønte ironi. Jeg lærte meg å løse kryssord på egenhånd. Så skulle jeg begynne på barneskolen og lære å lese.

Et lite problem, siden jeg hadde sneket med meg «Den uendelige Historie» av Michael Ende for å lese i friminuttene. Kort sagt koste jeg meg med en bok på femhundre sider mens resten skulle lære at det fantes en bokstav som het A.

Jeg har fått en del venninner som hadde det på samme måte i oppveksten. Vi tilhører typen dobbeltpersonligheter som hater oss selv, er ut og inn av psykiatrien og utfører akademiske og kunsteriske mirakler på fritiden. «Det kjipe med å være et absurd begavet barn, er at de voksne slutter å behandle deg som et barn.» sukker venninnen min.

Jeg nikker. Når språket og evnene dine assosieres med noen mye eldre enn deg, behandler folk deg som eldre. Du får beskjed om å ikke være så barnslig hvis du skulle begynne å gråte over noe. Du burde ta mer ansvar. Greit at alle de voksne rundt deg vet at du er syv år, men du er jo så spesiell. «Så moden for alderen», lizzom.

Du går gjennom ungdomskolen og kan skulke, dope deg og være helt på kjøret uten at noen lærere hever et øyenbryn. Du har jo seksere i alt, du vet alltid svarene, du leverer de beste skolearbeidene og du er alltid velformulert om noen spør om det går bra. Det er ingen målbare problemer med deg. Du gjør jo bedre jobb rusa enn alle de andre i klassen åkke som.

Som sosiallæreren sa til en venninne av meg: «Du har jo svært gode karakterer. Jeg ser ikke hva som er problemet?» Og nei. Selvmordstankene og selvskadingen gjør deg jo tross alt ikke dårligere i engelsk, og du leser Lord of the Rings på originalspråket mens resten av klassen pugger gloser. Bummer.

Det fine med å gå på steinerskolen, var at jeg slapp å bli så lagt merke til prestasjonsmessig. Når du får en skriftlig bedømmelse på en liten lapp ingen andre ser, kan du være så flink du vil i smug. Det er deilig. Det er beskyttende.

Når Høyre vil gi gullmedaljer og karakterer i skolen, så tenker jeg «Gud. Jeg hadde dødd av å få gullmedaljer i alle fag, alltid, rekende på en fjøl, uten å jobbe, uten å anstrenge meg, mens andre i klassen slet vettet av seg. Gni det inn, liksom. Jul meg opp når vi kommer ut i skolegården, det er greit.»

Noen ganger blir jeg bitter og elitistisk. Tenk om jeg hadde fått en spesiallærer som fulgte meg opp på samme måte som de med lærevansker fikk? Da kunne jeg jobbet med nye ferdigheter og ny kunnskap de ti årene jeg satt og ventet på at pensum skulle ta igjen det faglige nivået mitt. Tenk om de faktisk hadde sortert elevene etter faglig nivå. Da kunne jeg fått leke med barn som skjønte hva jeg sa.

Tenk om jeg hadde fått lærere som så på meg som noe annet enn et slitsomt element som korrigerte undervisningen deres og stilte dumme spørsmål. Tenk om det ikke var et handicapp å lære fort. Tenk om jeg ikke hadde fått kjeft fordi jeg hadde regnet ut regneboka. Tenk om, tenk om, tenk om. Tenk om jeg hadde vært flink i fotball istedet. Da ville hele hjembygda vært stolt av meg fra dag 1.

Når jeg ikke er bitter, skjønner jeg at jeg vet lite om andre barn sin skolehverdag. Jeg vet at jeg ikke er særlig kvalifisert til å si noe om læringsprosesser. Jeg har ikke lært noe på en annen måte enn å bli etterlatt alene med en masse bøker. Jeg vet ikke hvordan du blir motivert til å lære noe når du ikke liker å lese, lytte og ta notater. Jeg er ingen kompetanse utover egne erfaringer.

Da jeg ble medlem i RU, var idéen at flinke elever var barn av smarte, flinke voksne med en klassebakgrunn som gjorde barna deres skoleflinke. Det å være flink var ikke det å være flink, det var å tilhøre feil samfunnslag, og det hadde dermed ingen verdi.

Ressursene i skolen burde brukes på å tilrettelegge for de svakeste, siden det var sosialt utjevnende. Siden klassebakgrunnen min best kunne beskrives som filleproletær, følte jeg at jeg var et større utskudd enn jeg i utgangspunktet hadde trodd. «Hei, jeg heter Ida, og jeg er smugsmart.»

«Barnevernet kom aldri til oss» sier en venninne av meg. «Du måtte være voldelig og utagerende på skolen for at noen skulle skjønne at det var noe i veien. Ingen merker at du mangler matpakke og riktige klær når du kan snakke for deg. Er du oppegående, kan du umulig ha noen problemer hjemme.»

Jeg ble sendt til barnepsykolog i sjetteklasse. Han fant frem en serie med kort fulle av blekkflekker. «Eh,» sa jeg. «Skal vi ta Rorschachtesten? Er ikke den litt utdatert?» Jeg fikk bare den ene timen.

Søndag 12. juli 2009

Ting jeg ikke liker

Det er en del ting jeg ikke liker og som jeg har gode grunner til å ikke like. Som Frp. Som Preben Z Møllers Deflora. Som Hege Storhaug. Du vet – rasisme, sexisme, dårlig litteratur og god, gammeldags stupiditet ispedd tonnevis av dårlig argumentasjon forkledd som forskning. Ting jeg kan forklare hvorfor jeg misliker.

Så er det de tingene jeg ikke liker, og som jeg ikke kan forklare hvorfor jeg ikke liker. De instinktive, irrasjonelle tingene. Jeg er i listemodus om dagen, så her er en oversikt over ting jeg misliker uten å skjønne hvorfor. Bidra med egne ting i kommentarfeltet.

Jeg misliker:

1. Tørr bomull som knirker mellom fingrene.
2. Blod. Nærmere bestemt blod frembragt av metall mot hud. Jeg har sluttet å svime av når jeg kutter meg, men jeg blir fremdeles farlig svimmel. Og nei, jeg vil ikke høre om at du har kuttet deg. Hold det for deg selv.
3. Edderkopper. Ok, jeg misliker dem ikke. Jeg har en fobi. Jeg er redd for tegninger av edderkopper. Jeg er redd for leker som ser ut som edderkopper. En dag skal jeg eksponere meg for dem og bli ferdig med det, men inntil da kommer jeg til få høy puls av å skrive ordet edderkopp.
4. Kjøttdeig. Det friker meg ut. Det friker meg ut mer enn pølse, og det er litt irrasjonelt. Jeg vet jo at pølse er vel så ekkelt.
5. Teletubbies. Du vet de egentlig er her for å drepe deg.
6. Lunken melk.
7. Ferdig oppskåret toast-brød som har ligget lenge i plastpose.
8. Ting som er fettete i tillegg til støvete.
9. Å barbere seg. Jeg later som om de hårete leggene er et feministisk standpunkt, men egentlig er det fordi jeg har barberhøvelangst. Som leder til neste punkt:
10. Hårfjerningskrem. Seig, illeluktende krem med løse hår i? Yuck.
11. Å kjøpe sko. Jeg vil ha sko som varer livet ut, men selv de dyre typene dør jo etter halvannet år med veldig jevnlig bruk.
12. Snus.
13. Å se på TV. Jeg begynner å klø etter type ti minutter og må opp og gå litt.
14. Pannekaker med sukker eller syltetøy. Jeg liker tykke, amerikanske pannekaker med bacon eller sirup, men tynne, norske pannekaker dynket i stekefett og fylt med blåbærsyltetøy gjør meg uggen.
15. Frottéhåndklær som ikke har blitt vasket med tøymykner.
16. Løshår som drysser ned når man er hos frisøren.
17. Blå kulepenner.
18. Kokt torsk.
19. Folk som serverer smeltet margarin og later som om det er saus.
20. Slipknot.
21. Solarium.
22. Husoldningssaft.
23. Wienerpølser
24. Flash. Flashreklame. Flashbaserte nettsider. Urkburk.
25. Standardutseendet til Windows XP.
26. Klær som gjør håret elektrisk.
27. Rekeskall. Særlig de tynne, flisete følehornene.
28. Ordet «golv».
29. Ordet «salve»
30. Yatzy.
31. Lano.
32. Kokt skinke.
33. Norvegia.
34. Servelat.
35. Askebegere.
36. Makaroni. Jeg vet det er rart. All annen pasta går greit, makaroni går ikke greit.
37. Mr. Bean. Jeg blir bare flau når jeg ser på. Jeg liker Blackadder og annet av Rowan Atkinson, men Mr. Bean gir meg noia.
38. Realityshow. Jeg blir bare flau på deltagernes vegne og må gå ut av rommet og finne på noe annet mens programmet står på. Jeg er sart når det kommer til folk som driter seg ut.
39. Baconpostei. Jeg pleide å like det før, men så spøkte noen om at det var fluepostei, og hver eneste gang jeg ser baconposteipakken, tenker jeg på moste fluer. Logisk, men ikke rasjonelt.
40. Nylonstrømper.
41. Haremsbukser. (Mulig det ikke er irrasjonelt.)
42. Kjøpesentre. Det må enten være handlegate, marked eller stooor butikk. Kjøpesentre er stressfeller.
43. G-streng-truser.
44. Omreisende tivolier. De bråker og blinker og stinker.

Lørdag 13. juni 2009

Nummen

«Jeg er en hvitmalt snøkule» sier hun. «Ingen kan se all snøen som svømmer inni. Jeg er hvit og lukket.»
Når hun forteller meg at hun har blitt seksuelt misbrukt blir jeg ikke overrasket. Jeg kjenner følelsen fra tenårene. Lukket. Ugjennomtrengelig. Stille.

Jeg var så redd jeg skulle bli gal. Alle mennesker var kilometervis unna meg, selv når de klemte meg. Selv når de hvisket i øret mitt. Jeg så hele verden fra den gale enden av kikkerten, jeg var ikke tilstede, ingenting var på ordentlig.

«Hjernen klarer ikke ta inn det som har skjedd med en gang. Signalene blir for sterke.» forklarer psykologen meg. Det gir mening. For et døgn siden var minnet om avstanden mellom meg å verden nettopp det. Et minne. Et minne om å være seksten og ligge inntil Mr. Jackson og gråte. «Du er ikke her. Du er ikke her. Hvorfor kan jeg ikke komme nærmere deg? Hvorfor er alle så langt borte?»

Nå er avstanden tilbake, som en tone jeg trodde jeg skulle slippe å høre igjen. Politiet var så langt borte at jeg kunne forklare dem alt sammen uten problemer. Mr. Jackson og jeg kjørte toget til Fredrikstad sent på kvelden, men alle de andre passasjerene var en film som flimret foran øynene mine. Svigerfamilien klemte på meg, men jeg enset det knapt.

Idag har jeg lest om storpolitikk, om folk som dør andre steder, om tortur. Jeg koker ikke over av urettferdighet jeg pleier å koke over av. Det er som å lese sjakkspalten i avisen. Noen trekk forundrer meg, noen trekk provoserer meg, noen trekk er tilfredstillende. Det er tårn og springere som skriver opprørte kronikker. Det er konger og dronninger som er statsminister og presidenter. Det dør bønder hele tiden.

Jeg lurer på om grunnen til at det var enklere for meg å være politisk aktiv før, var at alle hendelser var flytting av sjakkbrikker. I de senere årene har jeg fått følelser, betenkeligheter, nyanser, aggresjon og empati, og det krystallklare bildet av hva som var bra og hva som var dårlig har gått i tusen knas. Kanskje jeg må være i konstant fortregningsmodus for å tåle politikken? Jeg vet ikke.

Jeg vet at følelsen av å være avskåret fra verden er forbigående. Jeg vet hvorfor jeg føler det. Jeg vet at jeg har følt det før. Jeg vet at det kommer til å gå over. Jeg vet at smerten kommer senere når nummenheten har trukket seg tilbake.

Jeg er klar over teppet av kvalme som ligger bak nummenheten. Jeg er klar over at halve problemet med gårsdagens ubehageligheter er at å oppleve noe som minner deg om jævlige situasjoner du har vært i før gir deg samtlige jævlige situasjoner i fanget.

Facehugger-tungen som boret seg inn i mellom leppene mine i går vekker til live følelser fra opplevelser hjernen min har drept og stoppet ut. Nå våkner de stive, døde minnene til live som en zombiehær av seksuelle overgrep og jeg må slåss mot alle de gamle voldtektsminnene, ikke bare gårsdagens overfall. Vi stirrer på hverandre. Vi sier ingenting.

Jeg skal bli sint senere. Jeg skal bli sint senere. Nå? Nå er jeg en tom korridor. Nå er jeg ingensteder. Jeg er hvit utenpå og fragmentert på innsiden.

Jeg hadde følelser for et døgn siden. Jeg vet de kommer igjen.

Onsdag 27. mai 2009

Dameplager

«AAAaaaagh!»

Det siste halvannet døgnet har forsvunnet i plutselige, stikkende smertetak nederst i magen. Jeg har brølt i butikken og svimt av på do, prøvd alle tenkelige smertestillende og ikke hatt noen effekt. Idag ringte vi legevakten. Jeg var dum nok til å fortelle sykepleieren på telefonen at jeg hadde mensen ved siden av stikke-smertene.

«Da er det bare dameplager» sa hun. «Legg en varmeflaske på magen og vent til det går over.»
«Du?» freste jeg. «Jeg har hatt mensen før. Mange ganger. I mange år. Jeg pleier ikke svime av. Jeg pleier ikke å våkne skrikende om natten. Jeg pleier å ha god effekt av Ibux. Dette er noe annet!»
«Det er bare sånt vi kvinner må lære oss å leve med, jenta mi. Mensen er kjipe greier.»

Jeg ringte en legevenninne av familien, fikk støtte, noen fancy fremmedord og beskjed om å hilse fra henne. Vi ringte legevakten igjen og fikk møte opp for undersøkelse.

Det viste seg å være nyrestein. Skikkelig manneplage, med andre ord.

Mandag 11. mai 2009

Skeptikerskolen: Pasient søker psykolog

Kjære fremtidige, privatpraktiserende psykolog.

Om noen små måneder går den gamle psykologen min ut i barselspermisjon. De siste månedene jeg går hos henne skal jeg bruke på å lete etter deg. Jeg er blitt utstyrt med en liste over alle psykologer i Oslo kommune med kommunal avtale og en oppskrift på hva slags frierbrev du ønsker deg fra meg.

Prosessen virker som en blanding av kontaktanonnse, organisasjonsarbeid og å sende inn brev til forlag: Jeg må formulere meg godt, vise motivasjon og engasjement, søke hos svært mange og forvente mange avslag. Aller helst skal jeg ringe deg opp og ta initiativ til ekstra kontakt, gjøre meg intressant, vise at jeg kommer til å møte opp, at jeg er verdt å satse på.

Nå er det fint for deg at jeg er en utadvent, skrivefør person. Søknader? Pff. Det tryller jeg ut av ermet. Telefonsamtaler med fremmede sentralborddamer? Bring them on. Jeg er ikke liten og tufs, jeg er brølende bipolar. Lizzom. Problemet er hvordan jeg skal vite at du er noe å satse på.

Jeg har tilbragt ettermiddagen med å finlese listen med navn, legesentre og stillingsprosent. Du skjønner sikkert at om bare 20% av praksisen din har kommunal avtale, får du ikke noe pent brev fra meg. Jeg vil ha tiden din, og jeg vil ha den på frikort.

Siden jeg ikke er noe glad i Freud, får du ikke brev om det står Norsk psykoanalytisk institutt ved siden av navnet ditt, heller. Som psykiateren på sykehuset sa til meg en gang: «Du kan jo søke deg til hva slags psykolog du vil, Ida, men en psykoanalytiker? Heh. Du vil jo gjerne bli frisk?»

Nå har jeg sittet og gått gjennom listen et par ganger. Først så jeg på adresser. Det hadde vært fint om du hadde kontor innenfor gangavstand, synes du ikke? Og om ikke jeg kan rusle til deg på en halvtime, hadde det jo vært fint om ikke kontoret ditt var på Hauketo? No hard feelings.

Etter å ha strøket ut alle psykoanalytikerne, alle som bodde i gokk og alle som ikke hadde full kommunal avtale, telte jeg opp: 102 navn. Et respektabelt utgangspunkt for å søke.

Likevel tenkte jeg at det var smart å sjekke listen min opp mot mitt store orakel: Google. Greit nok at jeg skal bli mindre sprø, men det er jo fint å sjekke at du ikke er gal, du også? Mange av navnene på listen tilhørte ulike legesentre og helseforetak.

Magefølelsen min sa at det var smart å sjekke hva slags foretak før jeg ringte og spurte.Driver senteret ditt først og fremst med kroniske smertepasienter, er du ikke så intressert i bipolare berter. Greit å ha avklart, ikke sant?

Å sjekke om de ulike legesentrene fikk listen over psykologer til å krympe ytterligere. Kjekt at Psykosomatisk Institutt har fire ledige psykologer med kommunal avtale, men jeg har jo ikke noen mystiske, somatiske symptomer som må utredes. Jeg har en diagnose og en rikholdig journal, ikke plutselige magekramper.

Disse nevropsykologene ser jo seriøse og saklige ut, men jeg er ikke løsemiddelskadet eller har kognitiv svikt etter slag mot hodet. Selvfølgelig hadde jeg digget en fullstendig utredning av hjernebarken, men det er jo ikke min indre nerd som skal tilfredstilles i terapien.

Så begynner ting å bli frustrerende. Terapeutene Majorstua, tenker jeg. Det høres jo bra ut? 100% kommunal avtale, rett ved siden av der jeg bor. Ja, bortsett fra at de driver med blomstermedisin, Reiki-healing, kopping og rosenmetoden ved siden av psykoterapien, da.

Beklager, Amalia Carli, men det frister ikke med en psykolog som i tillegg er håndspålegger og blomstervann-entusiast. Dessuten tar jeg ikke noen med så stygge nettsider seriøst. Hyggelig at Oslo kommune vil finansiere deler av vårt potensielle, alternative eventyr, men jeg er for trangsynt. Jeg sier hjerne, du sier astrallegeme osv.

Legekontoret Terapautikum ligger også rett ved meg, og har psykologpraksis. I tillegg til spesialfelt i antroposofisk medisin, i følge nettsidene. Etter at helseurytmisten på skolen foreslo at jeg skulle danse L for å minske panikkangsten har ikke antroposofenes innfalsvinkel til psykologien overbevist meg helt. Vips, der forsvant den potensielle psykologen av listen.

På Grorud Nærsenter kan jeg både få psykologhjelp, aromaterapi og vokset tissen på ett og samme velværesenter. Nesten like fristende som den kjekke karen som både var gynekolog, psykiater og homeopat, i tillegg til å sammarbeide tett med en rekke ortopeder. Jeg stryker og stryker.

Så er det Kilden Helse, da. På arket mitt står det at psykologen deres har 100% kommunal avtale og holder til i Nydalen. Det står imidlertid ikke at logoen til senteret er et tarotkort, at ved siden av å ha psykolog og allmennlege, har de livsstilscoacher og kreftbehandling med vitamin B17 (OMSTRIDT!), vil massere meg med kopper og selge meg sitt egenproduserte kosttilskudd.

Mulig jeg er fordommsfull. Mulig at psykologen deres er en toppers dame og har lite med resten av skrullingsenteret å gjøre, men jeg liker ikke tanken på å gå til behanding på samme senter hvor de tar 900 kr i timen for å fortelle deg hvordan du kan få et bedre liv.

Kjære fremtidige psykolog. Du ønsker deg en motivert pasient som ønsker å ta tak i problemer i sitt eget liv. Da vil jeg gjerne kunne ønske meg et par ting fra deg. Kontaktannonsen min ser slik ut:

Psykolog søkes. Må ha kontor sentralt i Oslo og ha kommunal avtale. Psykoanalytikere og tankefelt-entusiaster trenger ikke søke. Du må ha et avklart forhold til Snåsamannen, Bachs blomstermedisin, Rudolf Steiner og andre former for jalla. Jeg forbeholder meg retten til å slå opp med deg hvis du har annonse ute på alternativ.no.

Du må gjerne stille meg vanskelige spørsmål. Jeg vil ha noen å hyle til, noen som er krass og direkte og som ikke blir triste og satt ut om jeg er krass og direkte, samtidig som du kan snakke pent til meg de dagene jeg ikke tåler motvind eller støy. Jeg har gått i kognitiv terapi og vært fornøyd med det, men jeg er åpen for forslag. Det viktigste er at jeg kan bli trygg på deg. BM: Itt’no sludder.

Sånn. Da fikk jeg skreket litt til deg før jeg begynner å skrive de ordentlige søknadene mine.
Håper du vil ha meg likevel.

Mvh
Virrvarr

Mandag 20. april 2009

Den tannløse haien sulten

Etter at jeg ble erklært for gal for den vanlige oralkirurgen, hjalp Internet (her representert ved Iversen) meg å finne en ny og bedre en med spesialkompetanse på redde, små dyr.

For fire dager siden gav de meg bedøvelse og beroligende intravenøst, sendte meg på pakketur til la-la-land og når jeg våknet opp halvannen time senere var jeg tre visdomstenner fattigere.

Kall meg gjerne naiv, men jeg hadde trodd at det var to måter å gå gjennom en kjeveoperasjon på: Én hvor du fikk lokalbedøvelse og stålsatte deg mens de hakket opp tannen og tok den ut og én hvor du fikk narkose og våknet opp nyoperert.

Problemet mitt var at selv om jeg var veldig nervøs for den vanlige varianten var jeg også skeptisk til dette narkose-slange-gjennom-nesen-ikke-puste-selv opplegget. Jeg var ikke klar over at anestesileger kan dope deg til du er komfortabelt sløv uten at det var noe narkose involvert.

Og det må jeg bare ha sagt: Du får mye bra, lovlige drøgs for litt over 2000 kr. Tanntrekkingen var over før du fikk sagt «I am the Walrus».

Dette er fire dager siden nå og jeg har ruslet rundt og sett ut som Gudfaren, den eldre og byttet ut alle kostholdsprinsipper med idéen om at god mat er mat som kan slurpes via sugerør.

Jeg har aldri spist så mye vaniljesaus, sjokoladepudding, posesuppe, proteinpulver, potetmos, smeltet iskrem og tofu most i blender før, jeg knasker en spennende blanding av paralgin, morfin og antibiotika og skyller munnen med corsodyl og gin. Uansett hvor mye jeg spiser, får jeg aldri i meg nok til å bli skikkelig mett og går nå under indianernavnet «den tannløse haien sulten».

På toppen av det hele har jeg fått to markante blåmerker på hvert oppsvulmede kinn, så Mr. Jackson den yngre og Mr. Jackson den eldre bytter på å føle seg som voldsmistenkte når de følger meg ut av huset.

Det beste med hele opplevelsen var at oralkirurgen fikk ut den ene visdomstannen min nesten hel, og at jeg fikk se den snodige, forvridde jekselen med Kaptein Krok-røtter på nært hold. Jeg sitter nå med tre muterte monstertenner som aldri fikk se dagens lys og som ikke hadde noen funksjon.

This is not intelligent design, folkens. Hvis noen har lest en kreasjonistforklaring på visdomstenner, vil jeg gjerne lese den. Jeg har ikke fantasi nok til å finne opp en gudegitt funksjon for faenskapet.

I tilfelle du lurte på hva jeg har brukt de siste dagene på, lizzom.

Mandag 6. april 2009

Om sosiale medier og sosial kompetanse:

Jeg går gjennom facebookforespørslene mine med ujevne mellomrom. Fra tid til annen dukker det opp folk som har lagt meg til som venn, men som jeg ikke aner hvem er. Som regel kan profilene deres og oversikten over felles venner gi meg et hint.

Når du kjenner folk fra Internet, er det ikke alltid lett å skjønne at «Babe82» egentlig heter «Pernille». Løsningen på helt ukjente folk er å sende dem en melding og spørre hvor vi kjenner hverandre fra. Her er et referat fra dagens beste meldingssamtale:

Hehei!
Mellom Ukjent Dame og deg

Ida Jackson
I dag klokken 12:18

Jeg har verdens dårligste hukommelse på navn, og halvparten av alle jeg kjenner, kjenner jeg via nick. Hvordan kjenner vi hverandre igjen? (c;

Ukjent Dame

Bekreft venn
I dag klokken 12:29
Rapporter melding

Jeg vil ikke bli venner med deg! Du høres arrogant ut, og høres ut som du bør roe deg ned.Skjønner ikke hvorfor du er på facebook!

Ida Jackson

I dag klokken 13:12
Det var du som la meg til som venn.
Jeg tror det gjør deg til den snodige her.

Jeg må innrømme at jeg liker uformelle følgeforhold på Twitter litt bedre. Jeg har en slags idé om at jeg bare legger til folk jeg vet hvem er som venner på Facebook, men det er kanskje gammeldags? Det hender jeg får «Heihei, vi burde bli kjent, nyttig nettverk ftw!»-meldinger på fjasbok, og da sier jeg alltid ja. Hvis noen har tenkt at vi hadde hatt felles nytte av å kjenne hverandre, har vi sikkert det.

Ulempen med å være en erfaren sosiale media-bruker er at du stadig vekk støter på folk som ikke har opparbeidet samme kompetanse om de sosiale spillereglene ennå. Du legger ikke til tilfeldige personer som venner for så å kjefte på dem. Du legger ikke til tilfeldige damer som venner med en beskjed om at «hei, du var pen » Du sender ikke «ØY, kjenner vi hverandre?»-meldinger til ukjente folk som følger deg på Twitter. Osv. Osv. Masse små regler som ikke er selvsagte.

Mulig vi må lage en «Internet, skikk og bruk». Det må selvfølgelig være en wiki.

Torsdag 19. mars 2009

Virrvarr: For gal for tannlegen

Jeg er en sånn person som gjerne gjør helsepersonell litt nervøse. Du vet.

«Hei, Ida Jackson, jeg skal ta blodprøve, men jeg svimer alltid av og er helt umulig å stikke. Vennligst ta hensyn, ellers kolapser jeg i gangen din og dunker hodet mot knærne til noen på venterommet. Litt flaut for meg, flauere for deg.»

«Hei herr mannlige gynekolog! Ida Jackson her, ren rutinesjekk, jeg vet det, men jeg har vært utsatt for seksuelle overgrep i ung alder, så vennligst vær forsiktig med det speculumet der. Det kunne hende jeg begynte å hyle høyt eller bet deg i fingeren.»

Jeg starter alle legetimene mine med å fortelle hvor skummelt jeg synes det er å gå til legen, jeg tvinger selv den sureste sykepleier til å holde meg i hånden og snakke med meg hele veien. Jeg tar ansvar for meg selv i helsevesenet – ingen må gjette hva jeg trenger.

Likevel er noen ting skumlere enn andre. Jeg har forbredt meg mentalt på å operere ut visdomstennene siden januar. Psykologen min og jeg har snakket det gjennom flere ganger. Sånn: «Hva gjør en oralkirurg hele dagen?» «Opererer ut tenner» «Hva er oralkirurgen flink til da?» «Operere ut tenner.» «Hva er det skumle du skal gjøre?» «Operere ut en tann.»

Problemet er at jeg er ikke så redd for selve operasjonen. Jeg er ikke redd for smerte. Det gjør vondt, også går det over. Det er konkret, det er relativt forutsigbart. Det jeg er redd for med tannlegebesøk er følelsen av å være fanget med munnen full av durende, sprutende, bråkete instrumenter jeg ikke har kontroll på.

Det er en invasjon i kjeften, en voldelig intervensjon til mitt eget beste, det er blandingen av følelsesløst kjøtt og kalkdannelser som blir hamret og kuttet i mens jeg ikke har noe annet å fokusere på.

Jeg er redd for tannlegeskrekken min, ikke for det tannlegen gjør. Jeg er redd for kvelningsfornemmelsene, pustebesværet og brekkningsrefleksen min, spesielt når det kombineres med at munnen er full av skarpe gjenstander.

Og likevel. Jeg har gått mange runder med meg selv. Får jeg angst, så får jeg angst. Får jeg ikke puste, så får jeg ikke puste. Jeg vet hvordan jeg takler angstannfall. Jeg vet hvordan jeg forebygger. Jeg vet hvordan jeg redder meg ut av bob-banen av panikk det hender jeg sklir utti.

Problemet mitt var at det var ett utfall av tannlegeskrekken min jeg ikke hadde tatt med i planen: At oralkirurgen skulle bli sur og irritert da jeg begynte å gråte og hyperventilere og forklare meg kort og snurt at «Du vet? Vi har bare en halvtime. Det er folk bak deg i køen. Hvis du skal være sånn, får du heller komme tilbake en annen gang.»

Vips, så stod jeg på venterommet med bedøvelse nok i munnen til å lamme halve fjeset og lange maskarabekker på begge kinn.

Første gang svigermor ringte oralkirurgen for å snakke om tannlegeskrekken min var i januar. Siste gang var for en uke siden. Det første jeg sa i resepsjonen var at jeg var redd for dette. Det siste jeg sa til tannlegen før hun kjørte bedøvelsessprøyta inn i ganen min var at jeg var redd for dette. Den dumme angsten var visst i veien likevel.

Jeg burde sikkert sagt noe snappy. At det hjelper ikke å be folk som er midt i et seriøst angstanfall ta seg sammen. Det er litt som å be den spysjuke venninnen din om å svelge det ned og vente til dere finner en do. Jeg vet det er irasjonelt, men jeg kan ikke skru det av når det kommer. Jeg trenger fem minutter ekstra til å komme meg.

De fem minuttene hadde de ikke tid til.

Nå sitter jeg hjemme med munnen nummen av bedøvelse og visdomstennene intakt og tenker at: «Wow. Jeg er faktisk for gal for tannlegen.»

Jeg burde lage meg en t-skjorte.

Fredag 6. mars 2009

Frp kan ingenting om integrering

Samtidig som Siv Jensen og Per Willy Amundsen var overalt i media og snakket om snikislamisering, fæle Malmö, radikal islam, islam som mørk ideologi, halalmat i fengsler og hvordan norsk integreringspolitikk hadde spilt fullstendig fallitt, slapp IMDI – Inkluderings og mangfoldsdirektoratet sin årlige statusraport.

Raporten, som har fått navnet Hvordan går det med integreringen?, tar for seg alt fra spørsmål om sysselsetting og bruk av sosialstønad til innvandrernes egne erfaringer og generelle holdinger til invandring i befolkningen. Jeg anbefaler alle som kaster seg ut i debatt om integrering og innvandringsspørsmål i disse dager å bruke en time eller to på den.

Raporten viser nemlig at integreringen av innvandrere i Norge går forbausende bra. Fra 2006 til 2008 kan du se store forbedringer i hvor mange førstegangsinnvandrere som har jobb, hvor mange innvandrerbarn som går i barnehage og hvor mange som tar høyere utdannelse.

Raporten viser også at de færreste innvandrere som mottar trygdeytelser og sosialstønad, gjør det over lengre tid. Over 66% kommer seg ut i jobb etter to år. Innvandrere fra Pakistan og Sri Lanka mottar nesten ikke sosialstønad i det hele tatt, men går rett ut i arbeidslivet. Selv om innvandrere som gruppe har lavere inntekt og sysselsetting enn resten av befolkningen, har det aldri vært flere innvandrere i jobb enn det var i 2008.

Rapporten konkluderer med at hvis vi definerer integrering som at invandrere deltar i yrkeslivet, har gode norskkunnskaper, tar høyere utdannelse, samt at barn av innvandrere klarer seg bra på skolen, så går integreringen i riktig retning. Ting kan definitivt bli bedre, men det er ikke på sin plass å snakke om noen krise i integreringspolitikken.

Det spennende er Per-Willy Amundsen sitt svar da Klassekampen konfronterte ham med resultatet av raporten: (KK, onsdag 4. mars)

Innvandringspolitisk talsmann for FRP, Per Willy Amundsen har ikkje lese årsrapporten frå Imdi, men meiner det er ein forenkling å måle integrering etter indikatorar som arbeid, utdanning og levekår. – Vi er langt unna der vi skal vere. Det går ikkje an å lukke ago og gøyme seg bak statistikk om arbeid, seier han. Amundsen er også skeptisk til å slå fast en samanheng mellom god integrering og butid i landet.

Det er her jeg blir sittende og måpe. Hvis man ikke kan måle integrering etter faktorer som arbeid, utdannelse og levekår, hva måler man integrering etter da? Og hva baserer Frp utsagnene sine om «integreringskrise» på da?

IMDI mener selv at den norske debatten er preget av begrepsforvirring. Spørsmålet om innvandreres kultur kontra tradisjonell, norsk kultur, er ikke et spørsmål om integrering, men assimilering. Å integrere noen er å gjøre dem til en del av samfunnet.

Å assimilere noen er å gjøre dem likest mulig menneskene i det eksisterende samfunnet. I den samme raporten kommer det frem at for 4 av 10 nordmenn er det svært viktig at invandrerne på arbeidsplassen deres ligner mest mulig på dem i livsstil og oppførsel. De samme 36% som vil stemme FRP når de går hardt ut mot snikislamifisering?

Det spennende med begrepet «snikislamifisering» er jo at det er noe ikkemålbart du merker små tegn til i samfunnet. Budskapet er at «du ser mye fremmed rundt deg og blir bekymret – vi sier du har en grunn til det.»

Og ja – siden snikislamifisering er en bevisst agenda som blir iverksatt i smug, må muslimer ha planer for Norges utvikling de ikke deler med oss andre – en slags felles, hemmelig organisering for langsom endring og utvanning av det bestående. En skikkelig konspirasjon som kommer til uttrykk gjennom en enkelt hijab-berte som vil bli politi og halalmat i fengslene.

Når du skal konstruere en konspirasjon med utgangspunkt i folk sin fremmedfrykt, trenger du ikke undersøke hvordan integreringen fungerer i Norge. Du trenger ikke forholde deg til forskning eller raporter fra departementene som styrer med sånt. Du trenger ikke fakta.

Det holder med enkelthistorier, med eksempler «alle» har sett, det holder med følelser. FRP setter dagsordenen med et problem de har funnet på selv og en løsning de har funnet på selv. Det verste er at det funker.

Onsdag 4. februar 2009

Råtekst – ti år etter

Jeg var 12 år da Råtekst kom i 1999. Jeg hadde lest om Fittstim i damebladene og i avisen, jeg hadde lest intervjuer med damene bak oppfølgeren. Rett etter nyttår 2000 hadde jeg penger, 300 kr for å være helt presis.

Jeg bestemte meg for at de skulle gå til «feministiske investeringer», hvilket betydde Råtekst og det første albumet til Shania Twain. Jeg kunne ikke så mye engelsk, men jeg var helt sikker på at «So you’re Brad Pitt? That don’t impress me much!» var superfeministisk. Glem alle de andre sangene på albumet som «Man, I feel like a woman».

Jeg var ikke helt sikker på hva jeg la i feminisme da jeg var tolv, men jeg tok med meg Råtekst hjem og leste den mens jeg lå i badekaret fylt til randen med kokvarmt vann og gullbadesalt fra en flaske formet som tallet 2000. Ordet var millennium.

Jeg fikk igjen boka forrige uke. Foreldrene mine hadde sendt den med onkel og tante til Oslo. Knall gul og fullstendig skrukkete – jeg hadde jo lest den i badekaret flere ganger. Pocketbøker har en tendens til å bli rare av det.

«Ta vare på den», sa onkel. «Den kommer ikke i noe andreopplag. Den er et klenodium.» Det eneste jeg finner når jeg googler Råtekst er kritikken den ble møtt med, folk som kommenterer den. Jeg husker selv kritikken boken møtte fra alle feministene jeg møtte i RU/RV/AKP da jeg selv ble politisk aktiv.

Og likevel. De dagene, mens jeg lå i badekaret og hørte på Shania Twain, var det den viktigste boken i hele verden. Uff, dette personlige perspektivet. Bare individualisme, ingen kampsaker, ingen tall, ingen felles analyse.

Jeg ser kritikken, og likevel var det jentenes beskrivelse av å ikke få til å være «søt» i barnehagen som fikk meg til å kjenne meg mindre alene. De personlige historiene om pubertet og kroppskomplekser. Jeg skjønte ikke alt, bevares. Alt om sex, sjalu kjærester og kjipe professorer gikk meg hus forbi. Arbeidsliv? Whatever, lizzom.

Nei, de skrev om problemer som var nærme meg, om seksuell trakassering på ungdomskolen, om hvordan man ber små jenter dempe seg slik at de andre jentene også skal få slippe til. Glem bråkete Per og Pål, gutter er gutter, vettu. Det gav meg en følelse av system i galskapen. Det er ikke bare meg.

Det var morsomt å se igjen boka. Delvis fordi tekstene ikke var de åpenbaringene jeg husket dem som (sorry, men jeg har lest for mye Beauvoir, Butler, Moi, Björk, Spivak, Cixous, Ericsson, Friednan [...flere navn her...] til at historiene om diskrimminering på Universitetet og spiseforstyrrelser skulle sjokkere meg), men også fordi jeg plutselig visste hvem en del av damene var.

Jeg lenker til bloggen til Martha Breen. Jeg har forholdt meg til Siri Lindstad som Fett-redaktør. Jeg har kjøpt CD’er av Bertine Zetelitz. Jeg har hørt Helle Vaagland snakke om Femkamp på Feminismefestivalen. Det var en plutselig forståelse av hvor mye eldre jeg har blitt på ti år, også. Hei, damer! Jeg er en del av voksenverdenen deres nå! Jeg har tatt dere igjen!

Jeg leste boken på nytt. Ikke i badekaret, men sammenkrøllet i sofaen, uten Shania Twain. Hun sluttet å være så utrolig tøff den dagen jeg begynte å kunne mer engelsk. Det var først og fremst vemodig lesning. Hvorfor? Fordi alle problemene jentene i boken skriver om er like relevante i dag.

Først tenkte jeg at det var fordi den var så ny, før jeg skjønte at den faktisk hadde tiårsjubileum. Spiseforstyrrelser? Like aktuelt. Diskrimminering i akademia? Like aktuelt. Skjønnhetstyrrani? Like aktuelt. Trange kjønnsroller i barndommen? Enda mer aktuelt. Voldtekt og seksualisert vold? Like aktuelt. Annerledes seksualmoral for menn og kvinner? Like aktuelt.

Homoseksualitet? Mjaaa, vi har fått den nye ekteskapsloven, men åndskampen er fremdeles like viktig nå som for ti år siden. Den eneste teksten jeg ikke vet om er like aktuell er den om seksualisert rasisme, om Asta som er «sexy sjokolademus» i hodet til norske menn. Jeg tror rasismeproblemet har blitt verre og mer direkte siden 1999. Det er ikke bare den indirekte typen Asta beskriver.

Selv om de ikke listes eksplisitt, kan du trekke en rekke kampsaker ut av Råtekst. Det triste med å lese Råtekst, er at alle kampsakene fra jeg var 12 kan gjøres til en like oppdatert agenda nå når jeg er (snart) 22.

Også sier jeg «Virrvarr, Virrvarr. Ti år er ikke lang tid?» Også prøver jeg å unngå å sammenligne den politiske situasjonen 1970 med den politiske situasjonen 1980. Jeg vet det var store politiske endringer mellom 1980 og 1990, også. Ti år kan være masse tid.

Jeg blar i Råtekst og tenker at hvis jeg skulle laget en versjon 2.0 av boka, så måtte damene skrevet essays med personlig tøtsj, ikke bare personlige historier. De er er gode eksempler, men du trenger argumenter, ikke bare fragmenter for å overbevise andre enn dem som har hatt de samme erfaringene.

Kanskje jeg tar feil. Kanskje det er masse-masse som har endret seg siden 1999 og det bare er meg som ikke har fått det med meg. Kanskje vi kan ha opprop i kommentarfeltet og komme på alle tingene som har forbedret seg, alle de politiske endringene som har skjedd?

Uff. Det hadde vært så mye kjekkere om jeg hadde kunnet avskrive boken som «utdatert» og «irrelevant».