Arkiv »
Arkiv for kategorien ‘Klagemur’
Lørdag 13. juni 2009
«Jeg er en hvitmalt snøkule» sier hun. «Ingen kan se all snøen som svømmer inni. Jeg er hvit og lukket.»
Når hun forteller meg at hun har blitt seksuelt misbrukt blir jeg ikke overrasket. Jeg kjenner følelsen fra tenårene. Lukket. Ugjennomtrengelig. Stille.
Jeg var så redd jeg skulle bli gal. Alle mennesker var kilometervis unna meg, selv når de klemte meg. Selv når de hvisket i øret mitt. Jeg så hele verden fra den gale enden av kikkerten, jeg var ikke tilstede, ingenting var på ordentlig.
«Hjernen klarer ikke ta inn det som har skjedd med en gang. Signalene blir for sterke.» forklarer psykologen meg. Det gir mening. For et døgn siden var minnet om avstanden mellom meg å verden nettopp det. Et minne. Et minne om å være seksten og ligge inntil Mr. Jackson og gråte. «Du er ikke her. Du er ikke her. Hvorfor kan jeg ikke komme nærmere deg? Hvorfor er alle så langt borte?»
Nå er avstanden tilbake, som en tone jeg trodde jeg skulle slippe å høre igjen. Politiet var så langt borte at jeg kunne forklare dem alt sammen uten problemer. Mr. Jackson og jeg kjørte toget til Fredrikstad sent på kvelden, men alle de andre passasjerene var en film som flimret foran øynene mine. Svigerfamilien klemte på meg, men jeg enset det knapt.
Idag har jeg lest om storpolitikk, om folk som dør andre steder, om tortur. Jeg koker ikke over av urettferdighet jeg pleier å koke over av. Det er som å lese sjakkspalten i avisen. Noen trekk forundrer meg, noen trekk provoserer meg, noen trekk er tilfredstillende. Det er tårn og springere som skriver opprørte kronikker. Det er konger og dronninger som er statsminister og presidenter. Det dør bønder hele tiden.
Jeg lurer på om grunnen til at det var enklere for meg å være politisk aktiv før, var at alle hendelser var flytting av sjakkbrikker. I de senere årene har jeg fått følelser, betenkeligheter, nyanser, aggresjon og empati, og det krystallklare bildet av hva som var bra og hva som var dårlig har gått i tusen knas. Kanskje jeg må være i konstant fortregningsmodus for å tåle politikken? Jeg vet ikke.
Jeg vet at følelsen av å være avskåret fra verden er forbigående. Jeg vet hvorfor jeg føler det. Jeg vet at jeg har følt det før. Jeg vet at det kommer til å gå over. Jeg vet at smerten kommer senere når nummenheten har trukket seg tilbake.
Jeg er klar over teppet av kvalme som ligger bak nummenheten. Jeg er klar over at halve problemet med gårsdagens ubehageligheter er at å oppleve noe som minner deg om jævlige situasjoner du har vært i før gir deg samtlige jævlige situasjoner i fanget.
Facehugger-tungen som boret seg inn i mellom leppene mine i går vekker til live følelser fra opplevelser hjernen min har drept og stoppet ut. Nå våkner de stive, døde minnene til live som en zombiehær av seksuelle overgrep og jeg må slåss mot alle de gamle voldtektsminnene, ikke bare gårsdagens overfall. Vi stirrer på hverandre. Vi sier ingenting.
Jeg skal bli sint senere. Jeg skal bli sint senere. Nå? Nå er jeg en tom korridor. Nå er jeg ingensteder. Jeg er hvit utenpå og fragmentert på innsiden.
Jeg hadde følelser for et døgn siden. Jeg vet de kommer igjen.
Onsdag 27. mai 2009
«AAAaaaagh!»
Det siste halvannet døgnet har forsvunnet i plutselige, stikkende smertetak nederst i magen. Jeg har brølt i butikken og svimt av på do, prøvd alle tenkelige smertestillende og ikke hatt noen effekt. Idag ringte vi legevakten. Jeg var dum nok til å fortelle sykepleieren på telefonen at jeg hadde mensen ved siden av stikke-smertene.
«Da er det bare dameplager» sa hun. «Legg en varmeflaske på magen og vent til det går over.»
«Du?» freste jeg. «Jeg har hatt mensen før. Mange ganger. I mange år. Jeg pleier ikke svime av. Jeg pleier ikke å våkne skrikende om natten. Jeg pleier å ha god effekt av Ibux. Dette er noe annet!»
«Det er bare sånt vi kvinner må lære oss å leve med, jenta mi. Mensen er kjipe greier.»
Jeg ringte en legevenninne av familien, fikk støtte, noen fancy fremmedord og beskjed om å hilse fra henne. Vi ringte legevakten igjen og fikk møte opp for undersøkelse.
Det viste seg å være nyrestein. Skikkelig manneplage, med andre ord.
Mandag 11. mai 2009
Kjære fremtidige, privatpraktiserende psykolog.
Om noen små måneder går den gamle psykologen min ut i barselspermisjon. De siste månedene jeg går hos henne skal jeg bruke på å lete etter deg. Jeg er blitt utstyrt med en liste over alle psykologer i Oslo kommune med kommunal avtale og en oppskrift på hva slags frierbrev du ønsker deg fra meg.
Prosessen virker som en blanding av kontaktanonnse, organisasjonsarbeid og å sende inn brev til forlag: Jeg må formulere meg godt, vise motivasjon og engasjement, søke hos svært mange og forvente mange avslag. Aller helst skal jeg ringe deg opp og ta initiativ til ekstra kontakt, gjøre meg intressant, vise at jeg kommer til å møte opp, at jeg er verdt å satse på.
Nå er det fint for deg at jeg er en utadvent, skrivefør person. Søknader? Pff. Det tryller jeg ut av ermet. Telefonsamtaler med fremmede sentralborddamer? Bring them on. Jeg er ikke liten og tufs, jeg er brølende bipolar. Lizzom. Problemet er hvordan jeg skal vite at du er noe å satse på.
Jeg har tilbragt ettermiddagen med å finlese listen med navn, legesentre og stillingsprosent. Du skjønner sikkert at om bare 20% av praksisen din har kommunal avtale, får du ikke noe pent brev fra meg. Jeg vil ha tiden din, og jeg vil ha den på frikort.
Siden jeg ikke er noe glad i Freud, får du ikke brev om det står Norsk psykoanalytisk institutt ved siden av navnet ditt, heller. Som psykiateren på sykehuset sa til meg en gang: «Du kan jo søke deg til hva slags psykolog du vil, Ida, men en psykoanalytiker? Heh. Du vil jo gjerne bli frisk?»
Nå har jeg sittet og gått gjennom listen et par ganger. Først så jeg på adresser. Det hadde vært fint om du hadde kontor innenfor gangavstand, synes du ikke? Og om ikke jeg kan rusle til deg på en halvtime, hadde det jo vært fint om ikke kontoret ditt var på Hauketo? No hard feelings.
Etter å ha strøket ut alle psykoanalytikerne, alle som bodde i gokk og alle som ikke hadde full kommunal avtale, telte jeg opp: 102 navn. Et respektabelt utgangspunkt for å søke.
Likevel tenkte jeg at det var smart å sjekke listen min opp mot mitt store orakel: Google. Greit nok at jeg skal bli mindre sprø, men det er jo fint å sjekke at du ikke er gal, du også? Mange av navnene på listen tilhørte ulike legesentre og helseforetak.
Magefølelsen min sa at det var smart å sjekke hva slags foretak før jeg ringte og spurte.Driver senteret ditt først og fremst med kroniske smertepasienter, er du ikke så intressert i bipolare berter. Greit å ha avklart, ikke sant?
Å sjekke om de ulike legesentrene fikk listen over psykologer til å krympe ytterligere. Kjekt at Psykosomatisk Institutt har fire ledige psykologer med kommunal avtale, men jeg har jo ikke noen mystiske, somatiske symptomer som må utredes. Jeg har en diagnose og en rikholdig journal, ikke plutselige magekramper.
Disse nevropsykologene ser jo seriøse og saklige ut, men jeg er ikke løsemiddelskadet eller har kognitiv svikt etter slag mot hodet. Selvfølgelig hadde jeg digget en fullstendig utredning av hjernebarken, men det er jo ikke min indre nerd som skal tilfredstilles i terapien.
Så begynner ting å bli frustrerende. Terapeutene Majorstua, tenker jeg. Det høres jo bra ut? 100% kommunal avtale, rett ved siden av der jeg bor. Ja, bortsett fra at de driver med blomstermedisin, Reiki-healing, kopping og rosenmetoden ved siden av psykoterapien, da.
Beklager, Amalia Carli, men det frister ikke med en psykolog som i tillegg er håndspålegger og blomstervann-entusiast. Dessuten tar jeg ikke noen med så stygge nettsider seriøst. Hyggelig at Oslo kommune vil finansiere deler av vårt potensielle, alternative eventyr, men jeg er for trangsynt. Jeg sier hjerne, du sier astrallegeme osv.
Legekontoret Terapautikum ligger også rett ved meg, og har psykologpraksis. I tillegg til spesialfelt i antroposofisk medisin, i følge nettsidene. Etter at helseurytmisten på skolen foreslo at jeg skulle danse L for å minske panikkangsten har ikke antroposofenes innfalsvinkel til psykologien overbevist meg helt. Vips, der forsvant den potensielle psykologen av listen.
På Grorud Nærsenter kan jeg både få psykologhjelp, aromaterapi og vokset tissen på ett og samme velværesenter. Nesten like fristende som den kjekke karen som både var gynekolog, psykiater og homeopat, i tillegg til å sammarbeide tett med en rekke ortopeder. Jeg stryker og stryker.
Så er det Kilden Helse, da. På arket mitt står det at psykologen deres har 100% kommunal avtale og holder til i Nydalen. Det står imidlertid ikke at logoen til senteret er et tarotkort, at ved siden av å ha psykolog og allmennlege, har de livsstilscoacher og kreftbehandling med vitamin B17 (OMSTRIDT!), vil massere meg med kopper og selge meg sitt egenproduserte kosttilskudd.
Mulig jeg er fordommsfull. Mulig at psykologen deres er en toppers dame og har lite med resten av skrullingsenteret å gjøre, men jeg liker ikke tanken på å gå til behanding på samme senter hvor de tar 900 kr i timen for å fortelle deg hvordan du kan få et bedre liv.
Kjære fremtidige psykolog. Du ønsker deg en motivert pasient som ønsker å ta tak i problemer i sitt eget liv. Da vil jeg gjerne kunne ønske meg et par ting fra deg. Kontaktannonsen min ser slik ut:
Psykolog søkes. Må ha kontor sentralt i Oslo og ha kommunal avtale. Psykoanalytikere og tankefelt-entusiaster trenger ikke søke. Du må ha et avklart forhold til Snåsamannen, Bachs blomstermedisin, Rudolf Steiner og andre former for jalla. Jeg forbeholder meg retten til å slå opp med deg hvis du har annonse ute på alternativ.no.
Du må gjerne stille meg vanskelige spørsmål. Jeg vil ha noen å hyle til, noen som er krass og direkte og som ikke blir triste og satt ut om jeg er krass og direkte, samtidig som du kan snakke pent til meg de dagene jeg ikke tåler motvind eller støy. Jeg har gått i kognitiv terapi og vært fornøyd med det, men jeg er åpen for forslag. Det viktigste er at jeg kan bli trygg på deg. BM: Itt’no sludder.
Sånn. Da fikk jeg skreket litt til deg før jeg begynner å skrive de ordentlige søknadene mine.
Håper du vil ha meg likevel.
Mvh
Virrvarr
Mandag 20. april 2009
Etter at jeg ble erklært for gal for den vanlige oralkirurgen, hjalp Internet (her representert ved Iversen) meg å finne en ny og bedre en med spesialkompetanse på redde, små dyr.
For fire dager siden gav de meg bedøvelse og beroligende intravenøst, sendte meg på pakketur til la-la-land og når jeg våknet opp halvannen time senere var jeg tre visdomstenner fattigere.
Kall meg gjerne naiv, men jeg hadde trodd at det var to måter å gå gjennom en kjeveoperasjon på: Én hvor du fikk lokalbedøvelse og stålsatte deg mens de hakket opp tannen og tok den ut og én hvor du fikk narkose og våknet opp nyoperert.
Problemet mitt var at selv om jeg var veldig nervøs for den vanlige varianten var jeg også skeptisk til dette narkose-slange-gjennom-nesen-ikke-puste-selv opplegget. Jeg var ikke klar over at anestesileger kan dope deg til du er komfortabelt sløv uten at det var noe narkose involvert.
Og det må jeg bare ha sagt: Du får mye bra, lovlige drøgs for litt over 2000 kr. Tanntrekkingen var over før du fikk sagt «I am the Walrus».
Dette er fire dager siden nå og jeg har ruslet rundt og sett ut som Gudfaren, den eldre og byttet ut alle kostholdsprinsipper med idéen om at god mat er mat som kan slurpes via sugerør.
Jeg har aldri spist så mye vaniljesaus, sjokoladepudding, posesuppe, proteinpulver, potetmos, smeltet iskrem og tofu most i blender før, jeg knasker en spennende blanding av paralgin, morfin og antibiotika og skyller munnen med corsodyl og gin. Uansett hvor mye jeg spiser, får jeg aldri i meg nok til å bli skikkelig mett og går nå under indianernavnet «den tannløse haien sulten».
På toppen av det hele har jeg fått to markante blåmerker på hvert oppsvulmede kinn, så Mr. Jackson den yngre og Mr. Jackson den eldre bytter på å føle seg som voldsmistenkte når de følger meg ut av huset.
Det beste med hele opplevelsen var at oralkirurgen fikk ut den ene visdomstannen min nesten hel, og at jeg fikk se den snodige, forvridde jekselen med Kaptein Krok-røtter på nært hold. Jeg sitter nå med tre muterte monstertenner som aldri fikk se dagens lys og som ikke hadde noen funksjon.
This is not intelligent design, folkens. Hvis noen har lest en kreasjonistforklaring på visdomstenner, vil jeg gjerne lese den. Jeg har ikke fantasi nok til å finne opp en gudegitt funksjon for faenskapet.
I tilfelle du lurte på hva jeg har brukt de siste dagene på, lizzom.
Mandag 6. april 2009
Jeg går gjennom facebookforespørslene mine med ujevne mellomrom. Fra tid til annen dukker det opp folk som har lagt meg til som venn, men som jeg ikke aner hvem er. Som regel kan profilene deres og oversikten over felles venner gi meg et hint.
Når du kjenner folk fra Internet, er det ikke alltid lett å skjønne at «Babe82» egentlig heter «Pernille». Løsningen på helt ukjente folk er å sende dem en melding og spørre hvor vi kjenner hverandre fra. Her er et referat fra dagens beste meldingssamtale:
Hehei!
Mellom Ukjent Dame og deg
Ida Jackson
I dag klokken 12:18
Jeg har verdens dårligste hukommelse på navn, og halvparten av alle jeg kjenner, kjenner jeg via nick. Hvordan kjenner vi hverandre igjen? (c;
Ukjent Dame
Bekreft venn
I dag klokken 12:29
Rapporter melding
Jeg vil ikke bli venner med deg! Du høres arrogant ut, og høres ut som du bør roe deg ned.Skjønner ikke hvorfor du er på facebook!
Ida Jackson
I dag klokken 13:12
Det var du som la meg til som venn.
Jeg tror det gjør deg til den snodige her.
Jeg må innrømme at jeg liker uformelle følgeforhold på Twitter litt bedre. Jeg har en slags idé om at jeg bare legger til folk jeg vet hvem er som venner på Facebook, men det er kanskje gammeldags? Det hender jeg får «Heihei, vi burde bli kjent, nyttig nettverk ftw!»-meldinger på fjasbok, og da sier jeg alltid ja. Hvis noen har tenkt at vi hadde hatt felles nytte av å kjenne hverandre, har vi sikkert det.
Ulempen med å være en erfaren sosiale media-bruker er at du stadig vekk støter på folk som ikke har opparbeidet samme kompetanse om de sosiale spillereglene ennå. Du legger ikke til tilfeldige personer som venner for så å kjefte på dem. Du legger ikke til tilfeldige damer som venner med en beskjed om at «hei, du var pen 
» Du sender ikke «ØY, kjenner vi hverandre?»-meldinger til ukjente folk som følger deg på Twitter. Osv. Osv. Masse små regler som ikke er selvsagte.
Mulig vi må lage en «Internet, skikk og bruk». Det må selvfølgelig være en wiki.
Torsdag 19. mars 2009
Jeg er en sånn person som gjerne gjør helsepersonell litt nervøse. Du vet.
«Hei, Ida Jackson, jeg skal ta blodprøve, men jeg svimer alltid av og er helt umulig å stikke. Vennligst ta hensyn, ellers kolapser jeg i gangen din og dunker hodet mot knærne til noen på venterommet. Litt flaut for meg, flauere for deg.»
«Hei herr mannlige gynekolog! Ida Jackson her, ren rutinesjekk, jeg vet det, men jeg har vært utsatt for seksuelle overgrep i ung alder, så vennligst vær forsiktig med det speculumet der. Det kunne hende jeg begynte å hyle høyt eller bet deg i fingeren.»
Jeg starter alle legetimene mine med å fortelle hvor skummelt jeg synes det er å gå til legen, jeg tvinger selv den sureste sykepleier til å holde meg i hånden og snakke med meg hele veien. Jeg tar ansvar for meg selv i helsevesenet - ingen må gjette hva jeg trenger.
Likevel er noen ting skumlere enn andre. Jeg har forbredt meg mentalt på å operere ut visdomstennene siden januar. Psykologen min og jeg har snakket det gjennom flere ganger. Sånn: «Hva gjør en oralkirurg hele dagen?» «Opererer ut tenner» «Hva er oralkirurgen flink til da?» «Operere ut tenner.» «Hva er det skumle du skal gjøre?» «Operere ut en tann.»
Problemet er at jeg er ikke så redd for selve operasjonen. Jeg er ikke redd for smerte. Det gjør vondt, også går det over. Det er konkret, det er relativt forutsigbart. Det jeg er redd for med tannlegebesøk er følelsen av å være fanget med munnen full av durende, sprutende, bråkete instrumenter jeg ikke har kontroll på.
Det er en invasjon i kjeften, en voldelig intervensjon til mitt eget beste, det er blandingen av følelsesløst kjøtt og kalkdannelser som blir hamret og kuttet i mens jeg ikke har noe annet å fokusere på.
Jeg er redd for tannlegeskrekken min, ikke for det tannlegen gjør. Jeg er redd for kvelningsfornemmelsene, pustebesværet og brekkningsrefleksen min, spesielt når det kombineres med at munnen er full av skarpe gjenstander.
Og likevel. Jeg har gått mange runder med meg selv. Får jeg angst, så får jeg angst. Får jeg ikke puste, så får jeg ikke puste. Jeg vet hvordan jeg takler angstannfall. Jeg vet hvordan jeg forebygger. Jeg vet hvordan jeg redder meg ut av bob-banen av panikk det hender jeg sklir utti.
Problemet mitt var at det var ett utfall av tannlegeskrekken min jeg ikke hadde tatt med i planen: At oralkirurgen skulle bli sur og irritert da jeg begynte å gråte og hyperventilere og forklare meg kort og snurt at «Du vet? Vi har bare en halvtime. Det er folk bak deg i køen. Hvis du skal være sånn, får du heller komme tilbake en annen gang.»
Vips, så stod jeg på venterommet med bedøvelse nok i munnen til å lamme halve fjeset og lange maskarabekker på begge kinn.
Første gang svigermor ringte oralkirurgen for å snakke om tannlegeskrekken min var i januar. Siste gang var for en uke siden. Det første jeg sa i resepsjonen var at jeg var redd for dette. Det siste jeg sa til tannlegen før hun kjørte bedøvelsessprøyta inn i ganen min var at jeg var redd for dette. Den dumme angsten var visst i veien likevel.
Jeg burde sikkert sagt noe snappy. At det hjelper ikke å be folk som er midt i et seriøst angstanfall ta seg sammen. Det er litt som å be den spysjuke venninnen din om å svelge det ned og vente til dere finner en do. Jeg vet det er irasjonelt, men jeg kan ikke skru det av når det kommer. Jeg trenger fem minutter ekstra til å komme meg.
De fem minuttene hadde de ikke tid til.
Nå sitter jeg hjemme med munnen nummen av bedøvelse og visdomstennene intakt og tenker at: «Wow. Jeg er faktisk for gal for tannlegen.»
Jeg burde lage meg en t-skjorte.
Fredag 6. mars 2009
Samtidig som Siv Jensen og Per Willy Amundsen var overalt i media og snakket om snikislamisering, fæle Malmö, radikal islam, islam som mørk ideologi, halalmat i fengsler og hvordan norsk integreringspolitikk hadde spilt fullstendig fallitt, slapp IMDI - Inkluderings og mangfoldsdirektoratet sin årlige statusraport.
Raporten, som har fått navnet Hvordan går det med integreringen?, tar for seg alt fra spørsmål om sysselsetting og bruk av sosialstønad til innvandrernes egne erfaringer og generelle holdinger til invandring i befolkningen. Jeg anbefaler alle som kaster seg ut i debatt om integrering og innvandringsspørsmål i disse dager å bruke en time eller to på den.
Raporten viser nemlig at integreringen av innvandrere i Norge går forbausende bra. Fra 2006 til 2008 kan du se store forbedringer i hvor mange førstegangsinnvandrere som har jobb, hvor mange innvandrerbarn som går i barnehage og hvor mange som tar høyere utdannelse.
Raporten viser også at de færreste innvandrere som mottar trygdeytelser og sosialstønad, gjør det over lengre tid. Over 66% kommer seg ut i jobb etter to år. Innvandrere fra Pakistan og Sri Lanka mottar nesten ikke sosialstønad i det hele tatt, men går rett ut i arbeidslivet. Selv om innvandrere som gruppe har lavere inntekt og sysselsetting enn resten av befolkningen, har det aldri vært flere innvandrere i jobb enn det var i 2008.
Rapporten konkluderer med at hvis vi definerer integrering som at invandrere deltar i yrkeslivet, har gode norskkunnskaper, tar høyere utdannelse, samt at barn av innvandrere klarer seg bra på skolen, så går integreringen i riktig retning. Ting kan definitivt bli bedre, men det er ikke på sin plass å snakke om noen krise i integreringspolitikken.
Det spennende er Per-Willy Amundsen sitt svar da Klassekampen konfronterte ham med resultatet av raporten: (KK, onsdag 4. mars)
Innvandringspolitisk talsmann for FRP, Per Willy Amundsen har ikkje lese årsrapporten frå Imdi, men meiner det er ein forenkling å måle integrering etter indikatorar som arbeid, utdanning og levekår. - Vi er langt unna der vi skal vere. Det går ikkje an å lukke ago og gøyme seg bak statistikk om arbeid, seier han. Amundsen er også skeptisk til å slå fast en samanheng mellom god integrering og butid i landet.
Det er her jeg blir sittende og måpe. Hvis man ikke kan måle integrering etter faktorer som arbeid, utdannelse og levekår, hva måler man integrering etter da? Og hva baserer Frp utsagnene sine om «integreringskrise» på da?
IMDI mener selv at den norske debatten er preget av begrepsforvirring. Spørsmålet om innvandreres kultur kontra tradisjonell, norsk kultur, er ikke et spørsmål om integrering, men assimilering. Å integrere noen er å gjøre dem til en del av samfunnet.
Å assimilere noen er å gjøre dem likest mulig menneskene i det eksisterende samfunnet. I den samme raporten kommer det frem at for 4 av 10 nordmenn er det svært viktig at invandrerne på arbeidsplassen deres ligner mest mulig på dem i livsstil og oppførsel. De samme 36% som vil stemme FRP når de går hardt ut mot snikislamifisering?
Det spennende med begrepet «snikislamifisering» er jo at det er noe ikkemålbart du merker små tegn til i samfunnet. Budskapet er at «du ser mye fremmed rundt deg og blir bekymret - vi sier du har en grunn til det.»
Og ja - siden snikislamifisering er en bevisst agenda som blir iverksatt i smug, må muslimer ha planer for Norges utvikling de ikke deler med oss andre - en slags felles, hemmelig organisering for langsom endring og utvanning av det bestående. En skikkelig konspirasjon som kommer til uttrykk gjennom en enkelt hijab-berte som vil bli politi og halalmat i fengslene.
Når du skal konstruere en konspirasjon med utgangspunkt i folk sin fremmedfrykt, trenger du ikke undersøke hvordan integreringen fungerer i Norge. Du trenger ikke forholde deg til forskning eller raporter fra departementene som styrer med sånt. Du trenger ikke fakta.
Det holder med enkelthistorier, med eksempler «alle» har sett, det holder med følelser. FRP setter dagsordenen med et problem de har funnet på selv og en løsning de har funnet på selv. Det verste er at det funker.
Onsdag 4. februar 2009
Jeg var 12 år da Råtekst kom i 1999. Jeg hadde lest om Fittstim i damebladene og i avisen, jeg hadde lest intervjuer med damene bak oppfølgeren. Rett etter nyttår 2000 hadde jeg penger, 300 kr for å være helt presis.
Jeg bestemte meg for at de skulle gå til «feministiske investeringer», hvilket betydde Råtekst og det første albumet til Shania Twain. Jeg kunne ikke så mye engelsk, men jeg var helt sikker på at «So you’re Brad Pitt? That don’t impress me much!» var superfeministisk. Glem alle de andre sangene på albumet som «Man, I feel like a woman».
Jeg var ikke helt sikker på hva jeg la i feminisme da jeg var tolv, men jeg tok med meg Råtekst hjem og leste den mens jeg lå i badekaret fylt til randen med kokvarmt vann og gullbadesalt fra en flaske formet som tallet 2000. Ordet var millennium.
Jeg fikk igjen boka forrige uke. Foreldrene mine hadde sendt den med onkel og tante til Oslo. Knall gul og fullstendig skrukkete - jeg hadde jo lest den i badekaret flere ganger. Pocketbøker har en tendens til å bli rare av det.
«Ta vare på den», sa onkel. «Den kommer ikke i noe andreopplag. Den er et klenodium.» Det eneste jeg finner når jeg googler Råtekst er kritikken den ble møtt med, folk som kommenterer den. Jeg husker selv kritikken boken møtte fra alle feministene jeg møtte i RU/RV/AKP da jeg selv ble politisk aktiv.
Og likevel. De dagene, mens jeg lå i badekaret og hørte på Shania Twain, var det den viktigste boken i hele verden. Uff, dette personlige perspektivet. Bare individualisme, ingen kampsaker, ingen tall, ingen felles analyse.
Jeg ser kritikken, og likevel var det jentenes beskrivelse av å ikke få til å være «søt» i barnehagen som fikk meg til å kjenne meg mindre alene. De personlige historiene om pubertet og kroppskomplekser. Jeg skjønte ikke alt, bevares. Alt om sex, sjalu kjærester og kjipe professorer gikk meg hus forbi. Arbeidsliv? Whatever, lizzom.
Nei, de skrev om problemer som var nærme meg, om seksuell trakassering på ungdomskolen, om hvordan man ber små jenter dempe seg slik at de andre jentene også skal få slippe til. Glem bråkete Per og Pål, gutter er gutter, vettu. Det gav meg en følelse av system i galskapen. Det er ikke bare meg.
Det var morsomt å se igjen boka. Delvis fordi tekstene ikke var de åpenbaringene jeg husket dem som (sorry, men jeg har lest for mye Beauvoir, Butler, Moi, Björk, Spivak, Cixous, Ericsson, Friednan [...flere navn her...] til at historiene om diskrimminering på Universitetet og spiseforstyrrelser skulle sjokkere meg), men også fordi jeg plutselig visste hvem en del av damene var.
Jeg lenker til bloggen til Martha Breen. Jeg har forholdt meg til Siri Lindstad som Fett-redaktør. Jeg har kjøpt CD’er av Bertine Zetelitz. Jeg har hørt Helle Vaagland snakke om Femkamp på Feminismefestivalen. Det var en plutselig forståelse av hvor mye eldre jeg har blitt på ti år, også. Hei, damer! Jeg er en del av voksenverdenen deres nå! Jeg har tatt dere igjen!
Jeg leste boken på nytt. Ikke i badekaret, men sammenkrøllet i sofaen, uten Shania Twain. Hun sluttet å være så utrolig tøff den dagen jeg begynte å kunne mer engelsk. Det var først og fremst vemodig lesning. Hvorfor? Fordi alle problemene jentene i boken skriver om er like relevante i dag.
Først tenkte jeg at det var fordi den var så ny, før jeg skjønte at den faktisk hadde tiårsjubileum. Spiseforstyrrelser? Like aktuelt. Diskrimminering i akademia? Like aktuelt. Skjønnhetstyrrani? Like aktuelt. Trange kjønnsroller i barndommen? Enda mer aktuelt. Voldtekt og seksualisert vold? Like aktuelt. Annerledes seksualmoral for menn og kvinner? Like aktuelt.
Homoseksualitet? Mjaaa, vi har fått den nye ekteskapsloven, men åndskampen er fremdeles like viktig nå som for ti år siden. Den eneste teksten jeg ikke vet om er like aktuell er den om seksualisert rasisme, om Asta som er «sexy sjokolademus» i hodet til norske menn. Jeg tror rasismeproblemet har blitt verre og mer direkte siden 1999. Det er ikke bare den indirekte typen Asta beskriver.
Selv om de ikke listes eksplisitt, kan du trekke en rekke kampsaker ut av Råtekst. Det triste med å lese Råtekst, er at alle kampsakene fra jeg var 12 kan gjøres til en like oppdatert agenda nå når jeg er (snart) 22.
Også sier jeg «Virrvarr, Virrvarr. Ti år er ikke lang tid?» Også prøver jeg å unngå å sammenligne den politiske situasjonen 1970 med den politiske situasjonen 1980. Jeg vet det var store politiske endringer mellom 1980 og 1990, også. Ti år kan være masse tid.
Jeg blar i Råtekst og tenker at hvis jeg skulle laget en versjon 2.0 av boka, så måtte damene skrevet essays med personlig tøtsj, ikke bare personlige historier. De er er gode eksempler, men du trenger argumenter, ikke bare fragmenter for å overbevise andre enn dem som har hatt de samme erfaringene.
Kanskje jeg tar feil. Kanskje det er masse-masse som har endret seg siden 1999 og det bare er meg som ikke har fått det med meg. Kanskje vi kan ha opprop i kommentarfeltet og komme på alle tingene som har forbedret seg, alle de politiske endringene som har skjedd?
Uff. Det hadde vært så mye kjekkere om jeg hadde kunnet avskrive boken som «utdatert» og «irrelevant».
Lørdag 31. januar 2009
Tor er en dypvannsfisk. Ikke en sånn koselig, liten sprell med glatte skjell. Ånei. Han er en av dem som er så stygge når du ser dem i dagslys at du hopper bakover. Derfor treffer du ikke Tor der solen skinner. Han smyger seg langs bunnen av dansegulvet, langs veggene på utestedet. Og likevel - Tor er ingen blyg, liten fisk. Han er en jeger. De lange, skarpe tennene hans har en funksjon.
En funksjon de ikke får oppfylt med mindre folk kommer nærme uten å legge merke til gapet før det er for sent. For å lokke til seg byttet sitt, har Tor en dekkoperasjon - en skinnende, liten lykt på en stang. Han danser den foran nesen på berusede småfisk til de har fulgt den lenge nok til at han er alene med dem. Gå mot lyset. Bli mat.
Jeg hadde et uheldig sammenstøt med Tor i går. Jeg var på Elsker og svingte meg i en tett forsamling farverike fjoller, faghags og fruentimmere. Kort sagt hadde jeg stor moro. Plutselig får jeg knallsterkt lommelyktlys i fjeset og fryser fullstendig.
Min eneste annen erfaring med maglight midt i synet, har vært narkotester politiet i Fredrikstad har kjørt på konserter og store fester med mange ungdommer. De sa «Du har veldig små pupiller!» til samtlige i lokalet den gangen. «Huh, jammen rart. Du har jo rettet en lommelykt rett i synet på oss.»
Uansett, jeg tror lommelyktlyset betyr et eller annet formelt. Når mannen som tydeligvis befinner seg bak det skarpe lyset griper meg hardt i overarmen og haler meg opp, følger jeg lydig etter. Inntil han græbber meg et mer privat sted, that is.
Ildsint forsøker jeg å jage ham unna, men han vil ikke slippe taket. Det viser seg at mannen bak lommelyktlyset er schvær, svettestinkende og kledd i skai. Jeg friker på ham. «HOMOUTESTED! IKKE TAFSE PÅ DAMENE! VEKK!»
Ute på røykeplassen kommer lommelykten overraskende på oss igjen. Denne gangen ser vi ansiktet på mannen. Han skjeler så øynene nesten går i kryss. Han følger etter meg rundt og griper fatt i meg så fort han kommer nærme nok. Når jeg prøver å rive meg løs, lyser han meg bare i ansiktet igjen og håper at jeg skal bli like velvillig med som første gangen han gjorde det. Enden på visen blir at jeg kaster meg inn i en drosje.
Hjemme igjen er jeg dels rasende og dels sykelig fascinert. Å lyse på folk for å både få oppmerksomheten deres, samtidig som du ikke får oppmerksomhet selv, men får muligheten til å forsyne seg, minnet meg for mye om…ja. Han er en dypvannsfisk og jeg kaller ham Tor:
Tatt av charminbayurr
Onsdag 21. januar 2009
Jeg er glad i det lille partiet mitt, men det har et par feil. En av feilene er den manglende evnen til å tuppe ut folk som mener intenst pinlige, intenst programstridige ting. Som å mene at jøder som folkeslag (og kan man egentlig snakke om jøder som folkeslag?) mangler empati som gruppe.
På samme måte som kvinner er mer empatiske enn menn, og afrikanere har et generelt mindreverdighetskompleks. Urkburk. Han sammenligner selv sine utsagn om jødene med følgende generaliserende, essensialistiske karakteristikker av andre folkegrupper i kronikken Israelsk Psykdom.
Jeg siterer:
For eksempel kan man fritt snakke og skrive om “kurdernes tradisjoner når det gjelder kvinner og æresdrap”, eller “den latinamerikanske macho-kulturen”, “den italienske korrupsjonskulturen” eller “kineseres sterke frykt for å miste ansikt”. For ikke å snakke om alle de “tilbakestående” trekk ved folk og samfunn hvor islam spiller en dominerende rolle. Alt dette kan man mene ting offentlig om, og utsagn kan være både sterke og generaliserende.
Jeg synes ikke generaliseringer på bakgrunn av nasjonalitet, etnisitet eller kjønn er ok. Å bruke andres tåpelige generalisering som argument for å si nedsettende ting om jøder som gruppe, med Israelkritikk som unnskyldning, er dårlig skjult antisemittisme. Konrad har en krass og to the point-oppsummering av Andresens kronikk. Astrid Meland har også skrevet saklig om Andresen.
Problemet mitt er at jeg har tilgang på flere kilder til Trond Andresens skriblerier om jøder. Andresen driver et åpent forum - KKforum- hvor jøder og jødenes natur har vær nesten det eneste tema som har blitt diskutert gjennom januar.
Jeg sitter og leser til øyet blir stort og vått om hvordan man må angripe jøder som gruppe når man kritiserer Israel. Ikke Israelske politikere. Ikke USA’s støtte til landet økonomisk og millitært. Nei, man må be hver enkelt jøde, hvor i verden de måtte bo, om å ta ansvar for herjingene på Gaza. La meg sitere Andresen fra KK-forum på temaet:
Boye Ullmann angriper (KK 8/1) min kommentar fra 3/1. Han kaller den
“motbydelig”. Og han mener at jeg bør ut av partiet Rødt. Men jeg
påpekte bare noe som er åpenbart for enhver som tør og vil se: de
fleste jøder, også utafor Israel, har et påfallende fravær av empati
med palestinerne. Og jeg sikter da ikke til
religiøst-fundamentalistiske jøder, men til de millioner av
velutdannede middelklasse-jøder som er det typiske for Vest-Europa og
USA, og som har langt større innflytelse enn deres andel av
befolkningene skulle tilsi. [...] Mens Ullmann tilhører den del av venstresida som tar
regi fra enhver Israel-vennlig jøde som hevder å bli såret over
spørsmål om Israels gjerninger.
Jeg får klø av alle undertonene av jødisk konspirasjonsteori i teksten. «Påfallende fravær av empati», «langt større inflytelse enn deres andel av befolkningen skulle tilsi», «venstresida tar regi fra enhver Israel-vennlig jøde» osv. Det mest absurde er at KKforum er fullt av rødtmedlemmer, utmeldte rødtmedlemmer og SV’ere i salig blanding. Og det ekle er at ingen riktig sier i mot utsangene om jøder, jødedom og jødenes natur. Debattene følger et slags mønster i rettning av «Jøder har ingen empati!» fulgt av «Godt innlegg, Trond! Her er et par andre stigmatiserende ting jeg har tenkt om jøder!»
Et av de mest fantastiske innleggene, som alle burde lese, er hans betraktninger rundt antijødegruppen han forsøkte å opprette på Facebook. La meg sitere litt fra beskrivelsen av gruppen han hadde tenkt å lage:
For første gang tenkte jeg at jeg sjøl
skulle starte ei Facebook-gruppe, og gikk inn på den sida hvor man
taster inn data om den gruppe man vil danne. De første to
rubrikkene blei fylt ut slik:
Gruppenavn:
Hjelp jøder til empati med andre enn sine egne
Beskrivelse:
Vi får i forbindelse med det grufulle angrepet på Gaza ved årsskiftet
demonstrert det atter en gang: Det er noe umåtelig sjøltilfreds og
egosentrisk ved den “stammementalitet” som er så utbredt blant jøder,
ikke bare i Israel men verden over, også i Norge. Ikke bare de
religiøse, men også en stor andel av de moderne sekulære jøder
betrakter sin egen etniske gruppe som mer verdt enn alle andre etniske
grupper. Ja, de synes faktisk de er “det utvalgte folk”. Denne
manglende empatien med andre grupper, og da palestinerne særskilt,
gjør de for det meste velutdannede og velbergede jøder i alle vestlige
land nærmest immune mot de lidelser og 60-årige permanente plager og
ydmykelser det israelske regimet påfører palestinerne. Det er derfor
ikke nok å vise verden de grusomhetene Israel begår. Nå bør alle jøder
bli gjort klar over at et overveldende flertall i deres egen etniske
gruppe har en meget alvorlig empati-svikt, og at de bør jobbe innad i
egen gruppe og overfor Israel med å bearbeide problemet.
(U)heldigvis kommer Andresen på at denne gruppen muuligens kunne tolkes som antisemittisk. Resten av innlegget er sutring over sensuren du blir utsatt for når du vil påpeke opplagte feil med jødenes felles mentale helse.
Så - med utgangspunkt i Andresens innlegg i Klassekampen, samt de spennende tekstene på KK-forum har jeg en oppfordring:
Kjære ledelsen i Rødt. Vennligst ekskluder Trond Andresen. Vi har ikke plass til åpent antisemittiske utspill fra et Rødt-medlem med spalteplass i avisene. Ta avstand fra utspillene hans og kast ham ut.
Vennlig hilsen Virrvarr, fortvilet medlem.
Lisbeth Salander vs depresjon 
Kvinnekongens kurs i diskursanalyse 
k 
Geir Albert Knutsen
Joe 
Martha Joy 
Eira
Jafro
Martine Votvik
virrvarr
Kniv-Jo 
Bjørn Stærk
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
