RFSU har en anti-jomfruhinne-kampanje disse dager. Jeg ble oppmerksom på den via Undreverset, og tenkte jeg skulle skrive litt om det rare jomfruhinnebegrepet og hvorfor det både er skadelig og upresist.
Først:
Noen jomfruhinnemyter:
Jomfruhinnen er en hinne som sprekker første gang du har vaginalt samleie.
Det fører til at alle som er jomfru frem til første hyrdestund blør litt.
Jomfruhinnen kan sprekkes ved at du bruker tampong eller onanerer.
Jomfruhinnen sitter langt inn i skjeden, så det er viktig at gutten har stor kuk for å kunne “ta møydommen” på jenta.
Jomfruhinnen kan sprekke på grunn av fysisk aktivitet.
Kjæresten din kan se at du ikke er jomfru på manglende jomfruhinne.
Jenter fra kulturer der det er viktig å ha en jomfruhinne, kan få konstruert en ny gjennom operasjon.
La oss slå i stykker mytene en for en:
1. Jomfruhinnen er en lukket hinne som sprekker:
Nei, jomfruhinnen er ingen “hinne”, den er en krans av bløte hudfolder som befinner seg en centimeter inn skjeden. På svært små barn overlapper hudfoldene hverandre og er ganske tykke. Fra seks-syvårs alderen er kransen blitt svært tynn og full av et eller flere små hull. Når du når puberteten, er kransen så utvidet at du ikke kan se om en person har hatt sex eller ei under en gynekologisk undersøkelse.
Noen svært få jenter blir født med heldekkende eller jomfruhinner, som må snittes opp av en gynekolog så menstruasjonsblodet skal kunne renne ut. Men ideen om at en skadet jomfruhinne kan være et bevis på seksuell aktivitet gjelder bare når man undersøker svært unge jenter ved mistanke om seksuelle overgrep. Her er et bilde av ulike, «intakte» jomfruhinner:
2. Er du jomfru, vil du blø første gang du har samleie:
Nix. Under halvparten av alle jenter som ellers ville blitt definert som jomfruer, blør ved første samleie. Grunnen til at noen blør er ikke at jomfruhinnen sprekker, men at kransen inne i skjeden får en liten rift. Denne riften oppstår ikke fordi det er første gangen hudkransen inne i skjeden utsettes for penetrering, men fordi jenta er for tørr og anspent.
Jomfruhinnen utvides når jenta blir seksuelt opphisset, men for tørr og hard penetrering kan skape en liten rift. Riften gror etter omtrent et døgn, så hele ideen om at du sprekker og blør for deretter å være endret i underlivet, er ganske merkelig.
3. Jomfruhinnen kan sprekkes ved at du bruker tampong eller onanerer
For å gjenta meg selv: Jomfruhinnen sprekker ikke, den utvides. I tillegg utvides den hormonelt av det faktum at du er kjønnsmoden. Gynekologer kan ikke avgjøre om du bruker tampong eller onanerer ved å se på jomfruhinnen din. Du blir kjent med din egen kropp ved å bruke tampong og å onanere, som igjen gjør at du vet hvordan du skal utvide jomfruhinnen.
4. Jomfruhinnen sitter langt inne i skjeden, og derfor må gutten ha stor nok kuk til å kunne “ta” den.
Verdens rareste myte. For det første sitter jomfruhinnen her. Du ser den som en del av skjedeåpningen.
Siden det handler om å utvide en åpning, spiller ikke penisstørrelse noen rolle fra eller til.
5. Jomfruhinnen kan sprekke på grunn av fysisk aktivitet, som trening.
Nei, dette finnes det ingen beviser for. Det er en rendyrket myte.
6. Kjæresten din kan se at du ikke er jomfru på grunn av manglende jomfruhinne
Nei, selv ikke gynekologen kan bedømme om du har hatt samleie før ved å undersøke jomfruhinnen.
7. Du kan få konstruert en ny jomfruhinne kirurgisk.
Nei, du kan ikke det. Siden jomfruhinnen ikke finnes, får de aller fleste jenter som går til legen for å be om noe slikt et par timer terapi istedet. Hvis jenta ikke går med på å løse problemet uten kirurgi, blir det sydd et par, små sting i kransen rett før bryllupsnatten.
Dette er mest for at jenta skal føle at legen har gjort noe, siden hinnen er i svært bløtt matriale og det blir litt som å «sy i smør». Stigene faller ut og det kan ikke garanteres noen blødning. Ingen får en «ny» jomfruhinne, fordi de aldri hadde noen jomfruhinne i utgangspunktet.
Jomfruhinne er et misvisende ord. For det første er det ingen hinne i skjeden, for det andre er det ikke noe fysisk hinder som avgjør om du er jomfru eller ikke. Borte hos Undre diskuterer de ordet «skjedekrans», en direkte oversettelse av det svenske ordet «slidkrans», som RFSU insisterer på å kalle jomfruhinnen. Jeg har ingen gode forslag. Hva synes dere?
Jomfruhinnen er et godt eksempel på et gammeldags, puritanistisk syn på kvinners seksualitet. Du forklarer et fysisk fenomen med at det er en hinne som beskytter jenters uskyld. I realiteten handler det hverken om skyld eller uskyld. Det er bare en slimhinne-flapp i skjeden som blir mindre fremtredende i puberteten og borte etter at du har fått barn.
Det siste halvannet døgnet har forsvunnet i plutselige, stikkende smertetak nederst i magen. Jeg har brølt i butikken og svimt av på do, prøvd alle tenkelige smertestillende og ikke hatt noen effekt. Idag ringte vi legevakten. Jeg var dum nok til å fortelle sykepleieren på telefonen at jeg hadde mensen ved siden av stikke-smertene.
«Da er det bare dameplager» sa hun. «Legg en varmeflaske på magen og vent til det går over.»
«Du?» freste jeg. «Jeg har hatt mensen før. Mange ganger. I mange år. Jeg pleier ikke svime av. Jeg pleier ikke å våkne skrikende om natten. Jeg pleier å ha god effekt av Ibux. Dette er noe annet!»
«Det er bare sånt vi kvinner må lære oss å leve med, jenta mi. Mensen er kjipe greier.»
Jeg ringte en legevenninne av familien, fikk støtte, noen fancy fremmedord og beskjed om å hilse fra henne. Vi ringte legevakten igjen og fikk møte opp for undersøkelse.
Det viste seg å være nyrestein. Skikkelig manneplage, med andre ord.
Mange av dere kjenner kanskje Sarah Haskins allerede. Hun har et web-tv-program som heter Target Women der hun ser på ulike produkter som markedsføres mot damer og hvordan de markedsføres. Det er morsomt, gjenkjennelig og tidvis svært provoserende. Feministisk metareklame på sitt beste.
Jeg vet ikke helt hva som gikk av Amazon i helgen. Kanskje de tenkte: «Verdens største nettbokhandel! Der har du oss! På tide å krympe kundekretsen litt?» Kanskje de tenkte: «Nå er jeg jammen lei av disse sinte oppropene mot uanstendige bøker på nettsidene våre. La oss skjule alle kategoriene de reagerer på og være ferdige med det.» Til journalistene har de sagt at det var en teknisk feil.
Uansettt hva som førte til at alle de skeive bøkene forsvant, fikk ikke Amazon forbli lenge i synden. Noen savnet bøkene og i løpet av få timer var #amazonfail det mest brukte søkeordet på Twitter. Halvannet døgn senere traff twitterskredet, bloggoppropene og underskriftskampanjene massemedia, og Amazon måtte svare for seg. Resultatet? Den “tekniske feilen” skal rettes opp i.
#amazonfail viser to intressante fenomener:
1. At verdens største bokhandel plutselig viser en homofientlig agenda, fjerner alt som lukter skeivt fra søkefelt, anbefalte bøker og rangeringer, samt merker bøker «Orlando» av Virginia Woolf og bøker som handler om barn som har vokst opp med lesbiske foreldre som «Adult». Ikke bare sensurerer Amazon forfattere som har skrevet homobøker av politiske hensyn, de filtrerer også hva du som bruker får se.
2. At vi har fått gode kanaler for internasjonal nettaktivisme. Amazon dret seg ut, bæsjen gikk i twittervifta og kom i retur.
Og jeg? Jeg stod opp, fant ut at all kildelitteraturen til Jenter som kommer hadde forsvunnet fra Amazon, twitret det, havnet i Dagbladet, ble oppringt av P1 og uttalte meg så godt jeg kunne på morgenkvisten. Godt jeg alltid tenker før jeg twitrer, da. *host*
Har du prøvd å google strekkmerker noen gang? Først kommer reklame for tre-fire klinikker for kosmetisk kirurgi. Deretter kommer alle mulige hudpleiefirmaer, forumtråder og nettsider for kjerringråd.
Peel deg. Smør deg. Sol deg. Unngå å sole deg. Aloe vera. E-vitaminer. Omega-3. Bruk mye fuktighetskrem. Fjern dem med laser. Ikke legg på deg. Rull deg i spenol hele svangerskapet.
Langt under all reklamen og hysteriet finner du lommelegen og lommelegens venner hvor en og annen stakkars doktor må svare at «Du, over halvparten av alle gravide damer får magen full av strekkmerker. Du er ikke deformert. Nei, det hjelper ikke å smøre seg med noe. Sprekkene er i lærhuden og kremen vil ikke trenge ned til de blodkarene. Slutt å ergre deg over dem. Husk at de blir mindre synlige over tid.»
I følge en del undersøkelser, vil 80% av alle kvinner få strekkmerker på et eller flere stadier i livet. Strekkmerkene kan ikke forebygges i noe særlig grad. Noen får lett merker. Noen får nesten ikke merker i det hele tatt.
Løsningen på et strekkmerkefritt liv er å ikke forandre kroppsfasong. Som om det kommer til å skje. Pubertet, graviditet, vektøkning, vekttap - det er lite å gjøre med det.
På den måten er strekkmerker et fenomen på linje med fødselsmerker og fregner - noe ufarlig du ikke kan fjerne eller forhindre. Derfor burde det ikke være en så big deal.
Og likevel. Første gang jeg la merke til mønsteret på hoftene og puppene var jeg elleve. Jeg viste merkene til moren min som begynte å sukke og stønne om disse hersens strekkmerkene. Usj og usj. Kunne man ikke fått noe mot dem? Det måtte jo gå an å få dem vekk?
Siden har temaet strekkmerker vært kilde til sytete søsterskap i opp gjennom ungdomskolen og videregående. Alle hadde strekkmerker. Alle skammet seg veldig. Abusurd å føle skyld over å få de sårt etterlengtede puppene og hoftene? Neineinei.
For halvannet år siden fikk jeg nye merker. Spesielt fremtredende var tre-fire striper rett over navlen, et ganske tydelig bevis på at jeg hadde blitt breiere rundt vommen veldig fort. Jeg grublet over dem. Burde jeg ikke skamme meg over merkene?
Problemet er at jeg alltid har hatt sans for synlige blodårer og arr, og den kritthvite huden dekket av blålilla spragler så innmari lekker ut. Naturens egen scarification hadde tegnet på den store, hvite magen min. I mangel på tatoveringer, bestemte jeg meg for at det er en dekorasjon, ikke en skavank. Det var jo ikke som om spraglene kom til å gå sin vei.
Etter å ha omfavnet den nye magepynten, begynte jeg det sosiale eksperimentet: «Strekkmerker? Åja! Jeg har et skikkelig stilig strekkmerke! Vil du se?» Ingen vinner i selskapslivet.
Samtidig har jeg et bevisst pedagogisk poeng ved mageblottingen: Det er for teit å betrakte noe helt naturlig som en skjemmende feil. Strekkmerker er overgangsarr som dukker opp etter at kroppen din har gått igjennom en forandring.
Jeg har bestemt meg for at strekkmerker er sexy. Det er både et estetisk og et politisk standpunkt. Levd liv er hått.
Du har strekkmerker fordi du fikk pupper. Du har strekkmerker fordi du fikk barn. Du har strekkmerker fordi du la på deg. Du har strekkmerker fordi du gikk ned i vekt. Du har strekkmerker fordi du fikk mer muskler. Du har strekkmerker fordi du er i forandring, fordi kroppen ikke er statisk, fordi vi vokser og krymper brått og plutselig.
Så hva skal du si neste gang noen klager over at de har skjemmende tigerstriper? Enkelt. Til orientering og allmenn folkeopplysning: Det er tøft å være tiger. Embrace it, girl.
Det er en uke til kvinnedagen. Kvinnedagen er et gammelt begrep for “den store feminist”-dagen”, den store “kvinner er mennesker, ikke dørmatter”-dagen.
En del av handelsstanden liker å markedsføre kvinnedagen som den store spa, parfyme, sjokolade og kjoledagen - en slags blanding av mors og valentinsdag, der du kjøper roser til alle damer fordi de er damer.
For meg er kvinnedagen en dag for politisk markering. Det gjør den ikke mindre spennende. Det finnes drøssevis av måter å markere, feire og protestere på. Her er en liste:
Du kan gå i tog. Duh. Toget i Oslo begynner på Youngstorget og begynner kl. 14 på søndag. Er det tog der du bor? Sleng ut tid og sted i kommentarfeltet.
Hvis du ikke liker at noen har malt parolene for deg, og i tillegg ikke er så gira på å løpe ute i kulda, kan du gå i bloggtog. 0803-bloggen begynner på tirsdag og alle er velkomne til å delta.
Du kan gå på Ladyfest og få med deg det musikalske bestillingsverket deres - Meshes of voice. Det har premiere 8.mars. Det koster 150 kr billetten, og jeg er sikker på at det er verdt det.
Du kan tjuvstarte og spise kvinnedagslunsj sammen med LO den 6.mars, kl. 12. Det blir gratis mat og foredrag om norges kjønnsdelte arbeidsmarked. NB: Du må melde deg på innen 4. mars.
Du kan gå i kirken. 8. mars faller på en søndag i år, og under parolen Vold mot kvinner er også kirkens sak har Norsk Kvinnelig Teologforening laget spesialliturgi.
Bor du i Trondheim, kan du gå på et av de mange arrangementene i NTNU sin 8.mars-uke.
Du kan sitte hjemme og lage din egen 8.mars-tegneserie. Det spennende med å se på den jeg laget i fjor, er hvor annerledes sveis jeg hadde da jeg tegnet meg selv…
Du kan glemme lille Norge en liten stund, og sitte og surfe kampsaker og happenings fra hele verden på nettsidene til International Women’s Day.
Du kan dra til Stocholm og være med på den store Bang-festen.
Hvis du er mann - arranger en norsk versjon av «Walk A Mile In Her Shoes»-kampanjen. Menn over hele USA har gjort et politisk poeng av å arrangere demonstrasjonstog der de går halvannen kilometer i høyhælte sko, en støtte og protestaksjon mot voldtekt og kjønnsbasert vold.
Du kan drite i hele greia. Du kan være politisk aktivist en annen søndag. Sov lenge.
Du kan delta på Kvinnefestivalen i Bergen - en uke med 8.mars-relaterte aktiviteter, i tillegg til det vanlige toget.
Du kan dra på litterær salong på Litteraturhuset - i annledning kvinnedagen snakker Brit Bildøen og Agnes Ravatn om Gertrude Stein, Jean Rhys, Elfriede Jelinek og Halldis Moren Vesaas, i tillegg til at det blir “høy sivilisasjonskritikk på lavt nivå”.
Du kan dra på kunstutstilling i Trondheim arrangert av aksjonsgruppa Feminism Now!? - et sammarbeid mellom studenter fra Kunstakademiet i Trondheim og studenter fra kjønnsforskning på NTNU.
Du kan lage en liste over alt du gjør i livet ditt som ikke ville vært mulig om vi ikke hadde hatt en feministisk bevegelse. Du vet. Skolegangen. Stemmeretten. P-pillene. Å drikke øl på byen.
Du kan krølle deg opp i sofaen og se på alle filmene Dagens Onde Kvinner har på inspirasjonssiden sin.
Jeg lurer på hva livet mitt ville vært uten dem. Uten å ha tilbragt barneskolen med å sette til livs flere tusen sider hjernevask. En oppvekst uten pikebøker.
Evi Bøgenes-helvete er å være evig fanget i ulltøy som stikker, lakksko som gnager, bluser som kveler deg og skjørt som er akkurat så stramme at det er ubehagelig å sitte og umulig å spise.
Det fantes bøker som beskrev andre typer jenter enn det pikebøkene gjorde. Selv om Titt Fasmer Dahl tidlig innprentet forskjellen på «kjekke piker» og «stygge piker» for meg, fortalte Astrid Lindgren andre historier.
Og likevel - kanskje var Pippi, Lotta, Ronja, Madikken og Tjorven for mye rene individer og for lite jenter? Jentebøkene hadde hovedpersoner som skulle være “typiske jenter” og oppføre seg “typisk jentete” og ha “typiske jenteproblemer”.
Pippi var Pippi. Det var ingen steder i teksten Lindgren henvendte seg til meg og fortalte meg hvorfor jeg burde oppføre meg som hovedpersonen hennes. Hun hadde for mye respekt for meg som leser til det.
Evi Bøgenes med venninner, derimot, de snakket til alle piker hele tiden. Og jeg var jo en av alle disse pikene. Jeg var ikke røverdatter eller verdens sterkeste jente.
Jeg leste guttebøker fra samme periode, også. Alle gutter var modige og fanget tyver, stoppet branner, reddet hunder fra å drukne eller fant på noe dumt og fikk deng for det. Tom Sawyer gjør vel omtrent alle ovenfor, inkludert å gå seg bort i en grotte og finne en skatt.
Et sammendrag av den første Milly Molly Mandy-boken, derimot, lyder sånn:
Milly-Molly-Mandy Goes Errands
From Milly-Molly-Mandy Stories (1928)
SUMMARY: Milly-Molly-Mandy fetches a trowel for Father, eggs for Mother, string for Grandpa, red wool for Grandma, chicken-feed for Uncle and needles for Aunty.
Og så var boken slutt. Like gøy som Bøgnenes evigvarende bokserie om Flette-Mette. I Flette-Mette og den lange melkeveien er plottet at Mette må kjøre sparkstøtting til melkerampen hver dag og hente melk.
Det er slitsomt, men Mette gjør det hver morgen, uten å kny. Jeg vet ikke hva Mette og Tom Sawyer ville sagt til hverandre hvis de møtte hverandre. Antageligvis ville Tom lurt Mette til å male gjerdet for henne og det ville vært det.
Hovedpersonene i pikebøkene er snille, flittige, fornuftige, skitner ikke til kjolen sin og får belønningen sin i form av å vite at de har rett og at de har handlet riktig. Etter hvert får de også belønningen i form av den kjekke, unge mannen de har traktet etter så lenge. I smug, selvfølgelig.
Og likevel. Hadde det ikke vært så mye Titt Fasmer Dahl i livet mitt tidlig i oppveksten, så mye «alle piker vil bli til noe! Hva med flyvertinne?», så ville jeg kanskje ikke bestemt meg for å skrive inn nye figurer i alle bøkene det manglet kvinnelige karakterer i løpet av barneskolen.
For eksempel: Jeg elsket Kaptein Sabeltann. Jeg ville være sjørøver på et stort skip og stikke folk i hjel med kårde. Problemet var at når man skulle kle seg ut som Kaptein Sabeltannfigurer, så måtte jeg være Sunniva eller Tante Bassa. Det fantes ingen sjørøverpersonlighet til meg. Det var bare to pinglete damer som sang:
Det finnes en mann som er stor og sterk! En stilig fyr, ja et mesterverk! Jeg blir glad når han kommer, trist når han går, hjertet mitt hopper og dunker og slår! Men selv når jeg flørter, prater og ler, går han i fra meg og ingenting skjer! Å ønske seg en mann, hjelper ingenting, hvis han ikke liker tanken på å bære giftering! Å leve på en drøm er sikkert vel og bra, men hvis han bare frir skal han få mitt ja!
Det var ikke så mye «Hiv og hoi», for å si det pent.
Slik ble sjørøver-Maiken til. Jeg var åtte år og tegnet verdens barskeste sjørøverjente i tegneboken min.
Hun blondt, stritt hår, sprosse mellom fortennene og var helt prikkete av fregner. Hun hadde sitt eget skip, sitt eget mannskap - bestående av småjenter, og hun utfordret Kaptein Sabeltann til duell og vant.
Hun fikk raskt selskap av fredløse Randi (Jomfru Marion, go home!) og et par sprelske, kvinnelige innslag på Langåsen Pensjonatskole (ja, jeg var liten og hadde ikke tatt poenget med at det var en ren gutteklasse de skildret i Stompabøkene).
Det fine med pikebøkene var jo at de hadde jenter i hovedrollen, uansett hvor kjedelige ting de gjorde. Å dikte bra kvinnelige karakterer inn alle bøkene jeg elsket var en måte å spørre Huckleberry Finn og Alan Quartermain om jeg kunne være med å leke.
I senere tid har jeg skjønt at de fleste i min generasjon har lest andre bøker enn Evi Bøgenes romaner. Skjønt, etter å ha tjuvlånt et par TL-klubb-romaner i begynnelsen av ungdomskolen, vet jeg ikke om de var så mye bedre.
Siden dette innlegget først og fremst er en rant, synes jeg du kan snakke litt om hva du leste som liten i kommentarfeltet mitt. Og ikke minst om pikebokhelvete, hvis du har noe erfaring med det.
Jeg tror det begynte med et utsagn om at jeg var «heit med hijab». Jeg og den shcvære kjeften min. Jeg hadde fått drapert meg en gang i Cairo for flere år siden og hadde følt meg kjempefin. Litt sånn politisk ukorrekt kjempefin.
Det var et sånt øyeblikk hvor jeg skulle filosofere over hvorvidt duken på hodet fikk meg til å føle meg fanget eller frigjort, ikke lage trutemunn til meg selv i speilet og tenke «Oh, baby. You look fab!»Litt rouge, litt glitter, et godt strøk med den MAC-lebestiften, så var jeg klar til å posere for hva det skulle være. Hvem trenger hår når draperingen får frem kinnben og lange øyenvipper, hmm?
Jeg burde sikkert skrevet noe seriøst og meningsbærende da de diskuterte hijab-bruk i politiet og hijaber med Vålerenga-mønster. Neida. Virrvarr er både flåsete og blasfemisk på en gang: «Jeg er heit med hijab».
Jeg burde jo ha sagt: «Forsvaret har godtatt at vi har soldater med hijab og turban siden 1988. Hvorfor er politiet så annerledes?» Djizz, jeg burde ha sagt det jeg egentlig føler i debatten:
At jeg ville vært mye mer komfortabel med en hijabkledd politiberte enn jeg er med blonde, bøse gutter på slutten i tjueåra i samme typen uniform. Jeg stoler ikke på unge menn som trener mye. Jeg har jo fordommer, jeg også.
Uansett, utsagnet om hvor bra jeg så ut med hijab ble selvfølgelig fulgt opp av den klassiske: «Pics or it didn’t happen.» Så jeg fant et sjal og begynte å snurre rundt hodet. Det kunne umulig være noen kunst å ta noen håtte bilder av meg selv med skaut?
Få minutter senere måtte jeg gi opp. Jeg klarte ikke å kopiere Cairo-looken og jeg innså at jeg måtte finne en oppskrift. Etter litt googling fant jeg disse instruksjonsfilmene på hvordan ta på hijab:
De har filmer om hvordan ta på ulike hijab-stilarter. I denne filmen lærer du hvordan spraye hijaben stiv med hårspray og få riktig fasong på den. Du kan også føne den.
I samme serie kan du også lære hvordan gå med niqab. Her kjenner jeg at den hjelpsomme, «slik ser du bra ut»-kommentatorstemmen blir litt for freaky for meg. Beklager, men det hjelper ikke meg at det er fashionable, frøken. Du har faktisk dekket til modellen fullstendig.
Etter å ha sett en masse instruksjonsfilmer, ble jeg sittende og snoke på nettbutikker som selger muslimsk kvinnemote - fra leopardmønstrede, tynne hijaber til store, sorte niquaber. Det som slo meg er hvor mye «lese moteblad»-kompetanse du har uten å tenke over det.
Jeg leste billedtekster til ulike plagg og kjente igjen oppbygningen og strukturen i utsagn du finner i vestlige motemagasiner. Med et unntak - selvsagt: Du må bytte ut «sexy» med «modest». Bluferdige kjoler. Bluferdige jakker. Vakre, bluferdige sjal. Og ikke minst:
Bluferdige badedrakter. Går du på Ahiida.com finner du to kolleksjoner: Slim fit og Modest fit.
Her er et eksempel på en bluferdig badedrakt. Den har faktisk skjørt. Jeg er litt usikker på hvordan du svømmer med langt skjørt. Like fullt:
Her er en ettersittende, og dermed ikke fullt så bluferdig badedrakt. Jeg tror det dermed ikke er en så hengiven troende badedrakt. Korriger meg hvis jeg tar feil:
Styltegeek gjorde meg oppmerksom på Twitter om at svært kristne grupperinger har vært inne på denne typen badedraktløsninger til døtrene sine. Via nettsiden Modest Swimsuits har de oversikt over bluferdig badetøy til både muslimske, jødiske og kristne jenter.
I følge artikkelforfatteren er det viktig at bluferdige badedrakter ikke nødvendigvis er for store damer, men for alle jenter som vil være kyske og dekke seg til av religiøse grunner. De linker blant annet til denne nettsiden, som er en samleside for kristne mødre som vil sy bluferdig badetøy til barna sine.
De skriver følgende på nettsiden sin:
Growing up in a family of four daughters, modesty has always been a hot topic at our house! We desire to please the Lord in the way we dress and not be a stumbling block to others. We saw a great need especially, for modest swimwear. We didn’t want to lower our standards just because we were swimming. It is my prayer that many people would be blessed by this pattern. May God be glorified by the way we dress!
Den kristne utgaven dekker ikke armer, ben og hode, men sørger for å skjule alt det vestlig kultur ikke synes bør vises frem:
Det artige er at mens de muslimske butikkene er veldig opptatt av at du skal kle deg bluferdig som en spirituell reise, er det først og fremst de kristne mødrenes oppgave å sørge for at døtrene kler seg bluferdig og ærer Gud. Uansett, de pussige klesplaggene over er alle reaksjoner på damer som prøver å kle seg slik Gud vil. Sånn sett er det nok passelig blasfemisk å skulle være «heit med hijab» - siden hele poenget er å holde den heite siden av deg privat.
Jeg har ikke noen skikkelig konklusjon på dette innlegget, bortsett fra at jeg tror det kan være bra å lese, bla og glo på disse filmene og skjønne at det faktisk er en egen moteindustri, ikke bare et tøystykke folk dekker til hodet sitt med. Det er en egen teknikk og estetikk som ikke jeg klarte å kopiere for min egen fotoshoot, sånn uten videre.
Å lese gjennom nettsider der religiønsutøvelse møter damemote er også ganske opplysende. Tar du bort den religiøse begrunnelsen for plaggene, sitter jeg igjen med følelsen av å ha lyst til å kritisere den samme språkbruken jeg har kritisert i damebladene før. Mye av samme skiten, men svært forskjellig innpakning.
Jeg har vært på møte med Fredriksstad Blad idag. I tillegg til å ta masse fine mennesker i labben, drikke kaffe av pappbeger og underskrive en rekke papirer, har jeg fått avklart at alle innleggene jeg skriver i papiravisen kan publiseres på bloggen så lenge de ikke står på f-b.no. Woho!
Så - her er innlegget jeg hadde i avisen. Og hvis du kjenner meg RL og har vært med på herlighetene under: Jeg har endret karakteristikker, navn og andre småting så dere ikke skal føle dere utlevert i lokalpressen. Jeg er snill sånn.
Historier om hatvold:
Da jeg var fjorten var jeg forelsket i en jente med langt, vaniljeblondt hår og fregner på nesen. Bortsett fra at vi var jenter som kysset jenter, innbiller jeg meg at vi var som fjorteåringer flest. Voksne var teite, barn var teite, jevnaldrende var teite. Kort sagt – vi var de eneste kule i hele verden.Forskjellene på min fjortisperiode og andres var likevel til å ta og føle på.
Våren jeg kysset jenta jeg likte for første gang, var klassefestene fulle av små jenter og gutter som slikket hverandre over hele fjeset. Da leppene mine møtte leppene hennes, stoppet hele torget omkring oss og måpte. Vi kunne ikke kline uten at noen brakk seg. Vi kunne ikke omfavne hverandre offentlig uten at noen kastet noe på oss.
Jeg skjønte ganske raskt at det å kysse kjæresten min offentlig gjorde meg til trøbbelmagnet. Første gang jeg besøkte henne på skolen – vi gikk på hver vår ungdomskole i Rolvsøyområdet – gjorde vi feiltrinnet å kysse hverandre i skolegården. Noen hektiske minutter senere hadde et par av lærerne slept meg ut med beskjed om å aldri sette mine ben der igjen. «Dere lager jo opptøyer her! Elevene blir jo helt gale!»
To dager senere visste alle på min alder i Fredrikstad,og omegn hvem jeg var. Jeg var «hu gærne dama i den brune jakka som hadde klina med Marie!» Dette fikk uventede reaksjoner: 1. Jeg fikk uanstendige tilbud fra eldre menn – ut fra en slags logikk om at siden jeg hadde villet kysse en jente på min egen alder, måtte jeg ha lyst til å være med hjem til kællær som var tredve år eldre enn meg for å se på frimerkesamlingen deres… 2. Guttegjenger begynte å overfalle meg når jeg gikk i byen.
17. mai, et par uker etter den berømmelige kyssingen i skolegården, ble kjæresten og jeg angrepet i Sarpsborg sentrum. Det var gutter på 16-17 ,bevæpnet med egg, stinkspray og Thousand Island. Jeg husker ikke så mye. Jeg husker jakten som endte i fontenen utenfor Sarpsborg rådhus, jeg husker lukten og konsistensen av våte blonder og bunadsstoff dynket i eggehvite og fet salatdressing. Og ja – en ting til: Følelsen av alvor.
Det kunne vært verre. Jeg kunne ha vært en gutt som kysset gutter. I senere tid har jeg tenkt at jeg burde hatt en plan for hva jeg skulle ha gjort da Volvoen full av blonde ræggergutter med wonderbaum i capsen skrensjet opp på siden av meg og den sminkede kompisen min. Jeg burde ha hatt en annen strategi enn å hyle og slå hendene for ansiktet da de grep tak i ham og halte ham inn i bilen. Jeg burde hatt noe fornuftig å si til folk på legevakten da jeg hadde fått slept ham dit halvannen time senere.
Jeg var fjorten år i 2001. Homokampen har beveget seg med stormskritt siden da. Jeg skal med hånden på hjertet innrømme at jeg aldri hadde trodd at den nye ekteskapsloven ville bli vedtatt så tidlig som i fjor. Problemet er at selv om rettighetskampene er kommet lengre på papiret idag enn i 2001, er de samme mekanismene som fikk folk til å spytte dama mi i fjeset og kaste sten på kompisen min fremdeles til stede.
Ifølge en undersøkelse fra 2006 har to av ti lesber og fire av ti homser blitt utsatt for vold som krevde legebehandling fordi de var homofile. Opplevelsene mine med egg og klappjakt gjennom byen ville ikke blitt regnet med som vold i rapporten - jeg ble ikke så skadet at jeg måtte til legen etterpå. Knuffing, trusler og generell ubehagelig oppførsel kommer i tillegg til tallene over. Vold mot homofile løses ikke med lovendringer, fordi problemet ligger i holdningene til folk.
Men hva er egentlig nordmenns holdninger overfor homofile? I følge en forskningsraport fra UIB fra 2008, kom det frem at en tredjedel av alle norske menn er enig i utsagnene «Jeg synes homofile menn er frastøtende». og «Når jeg tenker på homofile menn, grøsser jeg». Prøv å bytte ut «homofile menn» med en hvilken som helst annen minoritet i samfunnet. Svartinger? Tatere? Jøder? Ville du akseptert at mange syntes de var «frastøtende» og grøsset når de tenkte på dem?
Kombinasjonen av vold mot en minoritet og sterke følelser av avsky mot samme minoriteten bør få varsellampene til å blinke hos de fleste. Hatvold betegnes ofte som et storbyfenomen, men mine erfaringer sier meg at det ikke er tilfelle.
Østfoldbyene er ikke noe unntak, og alle har ansvar. Homofile for å anmelde, politiet for å ta anmeldelsene på alvor, mens samtlige andre har ansvar for å bekjempe hverdagshomofobien. Fordi homokampen slutter ikke ved retten til å gifte seg. Den handler også om retten til å gå trygt på gaten.
Siden jeg faktisk kan lenke til kildene mine når ting er ånnlain, finner dere undersøkelsen om homofobi her og undersøkelsen om hatvold her.
Jeg var 12 år da Råtekst kom i 1999. Jeg hadde lest om Fittstim i damebladene og i avisen, jeg hadde lest intervjuer med damene bak oppfølgeren. Rett etter nyttår 2000 hadde jeg penger, 300 kr for å være helt presis.
Jeg bestemte meg for at de skulle gå til «feministiske investeringer», hvilket betydde Råtekst og det første albumet til Shania Twain. Jeg kunne ikke så mye engelsk, men jeg var helt sikker på at «So you’re Brad Pitt? That don’t impress me much!» var superfeministisk. Glem alle de andre sangene på albumet som «Man, I feel like a woman».
Jeg var ikke helt sikker på hva jeg la i feminisme da jeg var tolv, men jeg tok med meg Råtekst hjem og leste den mens jeg lå i badekaret fylt til randen med kokvarmt vann og gullbadesalt fra en flaske formet som tallet 2000. Ordet var millennium.
Jeg fikk igjen boka forrige uke. Foreldrene mine hadde sendt den med onkel og tante til Oslo. Knall gul og fullstendig skrukkete - jeg hadde jo lest den i badekaret flere ganger. Pocketbøker har en tendens til å bli rare av det.
«Ta vare på den», sa onkel. «Den kommer ikke i noe andreopplag. Den er et klenodium.» Det eneste jeg finner når jeg googler Råtekst er kritikken den ble møtt med, folk som kommenterer den. Jeg husker selv kritikken boken møtte fra alle feministene jeg møtte i RU/RV/AKP da jeg selv ble politisk aktiv.
Og likevel. De dagene, mens jeg lå i badekaret og hørte på Shania Twain, var det den viktigste boken i hele verden. Uff, dette personlige perspektivet. Bare individualisme, ingen kampsaker, ingen tall, ingen felles analyse.
Jeg ser kritikken, og likevel var det jentenes beskrivelse av å ikke få til å være «søt» i barnehagen som fikk meg til å kjenne meg mindre alene. De personlige historiene om pubertet og kroppskomplekser. Jeg skjønte ikke alt, bevares. Alt om sex, sjalu kjærester og kjipe professorer gikk meg hus forbi. Arbeidsliv? Whatever, lizzom.
Nei, de skrev om problemer som var nærme meg, om seksuell trakassering på ungdomskolen, om hvordan man ber små jenter dempe seg slik at de andre jentene også skal få slippe til. Glem bråkete Per og Pål, gutter er gutter, vettu. Det gav meg en følelse av system i galskapen. Det er ikke bare meg.
Det var morsomt å se igjen boka. Delvis fordi tekstene ikke var de åpenbaringene jeg husket dem som (sorry, men jeg har lest for mye Beauvoir, Butler, Moi, Björk, Spivak, Cixous, Ericsson, Friednan [...flere navn her...] til at historiene om diskrimminering på Universitetet og spiseforstyrrelser skulle sjokkere meg), men også fordi jeg plutselig visste hvem en del av damene var.
Jeg lenker til bloggen til Martha Breen. Jeg har forholdt meg til Siri Lindstad som Fett-redaktør. Jeg har kjøpt CD’er av Bertine Zetelitz. Jeg har hørt Helle Vaagland snakke om Femkamp på Feminismefestivalen. Det var en plutselig forståelse av hvor mye eldre jeg har blitt på ti år, også. Hei, damer! Jeg er en del av voksenverdenen deres nå! Jeg har tatt dere igjen!
Jeg leste boken på nytt. Ikke i badekaret, men sammenkrøllet i sofaen, uten Shania Twain. Hun sluttet å være så utrolig tøff den dagen jeg begynte å kunne mer engelsk. Det var først og fremst vemodig lesning. Hvorfor? Fordi alle problemene jentene i boken skriver om er like relevante i dag.
Først tenkte jeg at det var fordi den var så ny, før jeg skjønte at den faktisk hadde tiårsjubileum. Spiseforstyrrelser? Like aktuelt. Diskrimminering i akademia? Like aktuelt. Skjønnhetstyrrani? Like aktuelt. Trange kjønnsroller i barndommen? Enda mer aktuelt. Voldtekt og seksualisert vold? Like aktuelt. Annerledes seksualmoral for menn og kvinner? Like aktuelt.
Homoseksualitet? Mjaaa, vi har fått den nye ekteskapsloven, men åndskampen er fremdeles like viktig nå som for ti år siden. Den eneste teksten jeg ikke vet om er like aktuell er den om seksualisert rasisme, om Asta som er «sexy sjokolademus» i hodet til norske menn. Jeg tror rasismeproblemet har blitt verre og mer direkte siden 1999. Det er ikke bare den indirekte typen Asta beskriver.
Selv om de ikke listes eksplisitt, kan du trekke en rekke kampsaker ut av Råtekst. Det triste med å lese Råtekst, er at alle kampsakene fra jeg var 12 kan gjøres til en like oppdatert agenda nå når jeg er (snart) 22.
Også sier jeg «Virrvarr, Virrvarr. Ti år er ikke lang tid?» Også prøver jeg å unngå å sammenligne den politiske situasjonen 1970 med den politiske situasjonen 1980. Jeg vet det var store politiske endringer mellom 1980 og 1990, også. Ti år kan være masse tid.
Jeg blar i Råtekst og tenker at hvis jeg skulle laget en versjon 2.0 av boka, så måtte damene skrevet essays med personlig tøtsj, ikke bare personlige historier. De er er gode eksempler, men du trenger argumenter, ikke bare fragmenter for å overbevise andre enn dem som har hatt de samme erfaringene.
Kanskje jeg tar feil. Kanskje det er masse-masse som har endret seg siden 1999 og det bare er meg som ikke har fått det med meg. Kanskje vi kan ha opprop i kommentarfeltet og komme på alle tingene som har forbedret seg, alle de politiske endringene som har skjedd?
Uff. Det hadde vært så mye kjekkere om jeg hadde kunnet avskrive boken som «utdatert» og «irrelevant».
Lisbeth Salander vs depresjon 
Kvinnekongens kurs i diskursanalyse 
k 
Geir Albert Knutsen
Joe 
Martha Joy 
Eira
Jafro
Martine Votvik
virrvarr
Kniv-Jo 
Bjørn Stærk
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
