Lørdag 3. januar 2009

Men feber er fantastisk!

Jeg ligger på sofaen og er ikke til stede. Jeg er ikke kvalm mer. Jeg har ikke en liten geitekilling i magen som stanger og vil ut. Jeg er bare isende het og gloende kald, og jeg vet det er krig inni meg. Ingen snørr. Ingen hoste. Bare knitrende, brennende feber. Jada. Jeg har febernedsettende. Jada, jeg vet at jeg kan ta en pille og bli rolig og normalt temperert i løpet av tyve minutter. Jeg kan helle vann i panodilform på bålet innvendig.

Det er bare at hjernen har det så godt når kroppen slåss. Jeg flyter over meg selv, jeg nyter å ligge på en mental luftmadrass på en skummende bølgetopp, intenst solbrent. Feber er rusen jeg ikke inviterte. Den tar over kroppen min og kullseiler meg og hjernen min. Jeg, som er livredd berg og dal-baner. Jeg, som ikke drikker alkohol. Jeg, som synes at det er action å kjøre heis.

Jeg ligger der og ser taket svømme over meg, kjenner sofaen bølge under meg og slurper iskald brus ved ujevne mellomrom. Det er så skjønt å løsne fra sitt gode skinn. Noen ganger er jeg nummen. Noen ganger er jeg iskald. Noen ganger løper det en skogsbrann under genseren min. Noen ganger vrir mønsteret på veggen seg og gamle lyder dukker opp på feil sted. Det er helt greit. Jeg kan disse hallisgreiene. Kom og ta meg, feberfantasier. Jeg er så forelsket i dere. Det er så lenge siden jeg har vært bitende febersyk.

Jeg har lyttet til Sherelock Holmes og virkerlig løpt ned mørke, klissvåte Londongater. Jeg har forsvunnet inn i fiolinsoloene. Jeg har ligget og fnist og tegnet små dyr med rare neser. Hadde jeg ikke vært så antipsykoanalyse, skulle jeg skrevet automatskrift og utforsket mitt underbevisste.

(Ja, jeg har skrevet automatskrift før. Jeg skrev «ananas», «pule» og «bussholdeplass», samt en masse uleselig kluss. Der har du sjelen min, vettu. Hypnose er så fint.) Akkurat nå har jeg nok å teste om jeg får plassert haken på brystet hvert femte minutt og se på små neonflekker danse i taket. Jeg tuller ikke, feber er fantastisk!

Onsdag 31. desember 2008

Hei, 2009

La oss begynne i juni. Jeg står bredbent i en dusj som ikke egentlig er en dusj, men et åpent rom der kommer vann ut av et hull i taket. Det er ikke egentlig varmt vann, heller. Det er en galehusdusj. Du skal ikke kunne henge deg. Du skal ikke kunne skolde deg. Jeg dusjer i pisslunka vann.

Håret mitt er millimeterkort og jeg har nådd bunnen. Har du hilst på bunnen din noen gang? Bunnen min er ganske sakral. Den er en sølete sump av salmer, steinerskolesanger, middelaldermusikk og André Bjerke-dikt. Så. Det er juni. Jeg står bredbent og naken i en celle, uten hår på hodet. Jeg messer gamle vers gjennom sammenbitte tenner:

Død er dragen, drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen. Død er dragen, drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen.

Jeg har ikke slåss mot noen drage, men likevel finner jeg trøst i setningen. Jeg klamrer meg til den, ikke som en bønn, men som ett mål. Djerv er den som dreper dragen. Ikke kom her, depresjon. Prøv meg. Jeg er djerv. Du dreper ikke meg, jeg dreper deg. Jeg holder meg fast i hver D.

La oss bevege oss til slutten av oktober. Jeg står nysminket, glattstriglet og dresset opp bak et sceneteppe mens en smilende dame fester en mygg i bukselinningen min. Grevinnen småtripper ved siden av meg. Vi har en lapp med replikkene våre på. Vi kan dem utenat, men sjekker dem hele tiden likevel. Rommet er varmt. Jeg har farris i et bling-bling vinglass.

Jeg lukker øynene og hører mantraet jeg tror kommer fra André Bjerkes lesebok masjere taktfast gjennom hodet mitt: Død er dragen, drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen. Vi går på scenen, og jeg kjenner at jeg gløder det øyeblikket jeg er i rampelyset. Mikrofoner er bedre enn valium.

April. Jeg tror det er sol. Jeg har nesen klistret til skjermen, fingrene mine er flekkete av kulepennblekk og jeg har sittet sammenkrøket og skrevet i flere dager. Fem kapitler og en søknad til ulike forfatterstudier blir smelt ned på harddisken i løpet av ti dager. Dunk. Dunk. Tekst. Jeg går ut i finværet og utforsker en nyslått operabygning. Den er en blendene hvit strand uten sand, og jeg blir både solbrent og forfrossen på en gang.

Jeg blåser såpebobler, og to unger begynner å danse hemningsløst i bobleregnet. Når jeg går hjem, gir jeg dem boblerøret. De hviner av fryd, og fyker til moren sin med presangen. «Kan de virkelig få dem?» spør hun meg. Jeg nikker og gliser. «Hva heter det da?» «Takk! TUSEN TAKK!» De neier og knikser og hopper opp og ned. Jeg tror at av all glede jeg har greid å spre i år, er det ingenting som topper de to jentene som byttet på å blåse såpebobler og sprette hele tiden mens jeg gikk min vei.

November forsvinner i et jafs, og jeg lærer å si nei. Jeg holder min egenskrevne bok i hendene, og plutselig kan jeg si nei. Nei på en direkte måte, nei ved å ignorere henvendelser, nei ved å ikke bry meg, nei ved å heve hodet. Jeg sprinter og tar pause. Sprinter og tar pause. Alle intervjuene og foredragene kjennes ut som intervalltrening.

«Vi har solgt tusen bøker til nå, og det har ikke gått en måned en gang,» sier Mr. Jackson. Jeg blir kysset på kinnet av en tilfeldig dame som kjenner meg igjen fra avisen. Jeg får et stor, knallrødt lebestiftmerke midt på kjaken og synes det er ulidelig stilig. Jeg får eldre menn til å rødme og fjortiser til å fnise. Jeg får lesbedamer så knusedeilige at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg til å gni hoften sin i skrittet mitt før de fyker videre til baren. Før jeg rekker å si hei.

Mai er å panikkpakke. «Hun kommer til å dø. Vi reiser nå.» Med nå mener han «vi tar flybussen nå»-nå. Jeg er redd for å fly, men jeg biter tennene sammen. Vi arrangerer bakholdsangrep i regnet på den stakkars suicidale vennen vår, hun løper fra oss og jeg vrikker en ankel på den glatte brostenen. Enden på visa er at hun må holde meg i armen mens vi hinker til legevakten.

Himmelen er åpen og regnet øser ned. «Dere er det mest udugelige redningskorpset jeg har sett i hele mitt liv», hånler hun. Vi vandrer gatelangs og legger onde planer. Vi drikker kaffe, har matkrig og diskuterer hvordan vi skal få tvangsinnlagt hverandre. Noen måneder i etterkant får vi samme diagnosen alle fire. Bipolar, bipolar, bipolar og bipolar.

Desember er så deilig. Jeg får være helt i fred. Jeg er så stolt av meg selv at jeg går på skyer. Jeg sover i en stor varm seng. Jeg graver fingrene ned i kakedeig. Jeg drikker te og lager hjemmelagde julepresanger, samt lister over hvor bra alt har gått. Eksempel:

1. Skrev Jenter som kommer.
   
2. Bli spaltist hos Fritanke.
3. Komme på forsiden av Dagbladet med lol plakat.
4. Bloggen fikk to premier! Fine bloggen!
5. Skrev kåseri til NRK, hei og hå!
6. Kom inn på forfatterstudiet – flere hundre søknader og femten plasser!
7. Jan Omdahl skrev to kronikker hvor jeg var med. Hvem skulle trodd dét?
8. Ble enig med meg selv om at jeg er flink til å skrive og tegne.
9. Tok meg selv på alvor istedenfor å ta meg sammen.

Jeg har varme, blide mennesker rundt meg og føler meg så lykkelig at jeg blir redd. Har ting virkelig vært så vanskelig? Er stormen over nå?

Januar er å bite tennene sammen. «Du må faktisk fikse, Ida. Du kan ikke ha det sånn.» Jeg ringer psykologen jeg ikke har villet snakke med på et halvt år og lager en ny avtale. En ærlig avtale. Januar er å kutte kontakt med mennesker som skriker til meg, en etter en.

Februar er fornedrelse. Jeg må gi opp studiene. Det er enten det eller bokskrivning. Jeg, som har sittet på første benk, med hånden i været. Jeg, som har meldt meg frivillig til hvert jævla foredrag. Jeg, som har lest meg gjennom nesten hele pensum allerede. Jeg ligger i sengen, stirrer i taket og skjønner at det hjelper ikke med to tonn motivasjon, viljestyrke, positiv innstilling og stahet hvis du faktisk ikke er frisk.

Juli er absurd. Jeg sitter i sengen og ser veggene skifte farve. De flimrer i neongult, mintgrønt og lyselilla. De pleier å være hvite. Jeg lurer på om jeg kan vrenge hodet hvis jeg bare begynner med å brekke underkjeven nedover. Klokken på veggen kommer med nyttige tips på frie vers.

Mars er å løpe i oppoverbakke til jeg møter veggen. Jeg får ikke feiret bursdagen min. Jeg inviterer folk og må avlyse. Jeg inviterer folk og må avlyse.

September er kontroll. Jeg pumper jern. Jeg spiser grønnsakene mine. Jeg er min egen ninja. Jeg redigerer teksten min. Jeg legger planer og følger dem. Død er dragen. Drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen.

Det føles juksete å avslutte oppsummeringen i august, for jeg husker ingenting av den måneden , foruten at jeg lå og fløt i vannskorpen på en strand et sted. Jeg lå med armene rett ut, som en sjøstjerne og slukte solenergi. Jeg var hvit bolledeig i sjøgrønt vann og solskinn. I følge bloggarkivet fikk jeg diagnosen min i august. Den står der sammen men en rekke andre rotete innlegg.

Jeg vet ikke helt hva det var jeg ville si. Jeg tror jeg ville dele følelsen min som sier:

For et år det har vært.

Ja.

For et år det har vært. Og hei, 2009.

Torsdag 18. desember 2008

Vi skal til Bergen, skal til Bergen med det samme…

Jeg elsker Bergen. Jeg tror du blir et bedre menneske av å kave deg opp de lange oppoverbakkene og bo i konstant regnvær. Bergen har små, snodige kaffebarer, fine mennesker, surt vær og gamle trehus. Og vet du hva? Grevinnen og jeg skal på bergenstur med Jenter som kommer! Vi skal prate på en fest i regi av UgleZ 16. januar. Jeg vil kjøre bergensbanen, jeg vil danse på torgallmenningen og jeg vil hilse på alle bergensmennesker som vil hilse på meg, tjo hei! Kryss av på kalenderen, så sees vi!

Onsdag 3. desember 2008

Jeg er ikke mørkredd mer

Vet du, Internett? Jeg er blitt flinkere til å være gal. Når det begynner å rive innvendig, når alle telefonsamtaler blir tårn og alle avtaler blir avgrunner, klarer jeg å ta signalene. Nå har jeg trukket meg tilbake som en snegle i skallet og tillatt meg selv å ikke svare på telefonen en uke, å la Mr. Jackson lese eposten en uke, å la verden vente på meg. Minst en uke.

Jeg drikker te om dagen og går turer under stjernehimmelen om natten. Idag har jeg trillet hundreogtyve lussekatter og formet fettede, gyldne snirkelkrøller med fingrene før jeg stappet dem fulle av rosiner.

Det lekker advent inn i livet mitt. Mr. Jackson og jeg laget julekalendere til hverandre helgen før 1. desember. Jeg klippet og limte små kort i farvet papir og håndskrev små beskjeder, mens han tryllet et tidsinnstilt program i PHP-magi. Inni? 24 fine ting fra Mr. Jackson til Virrvarr. 24 fine ting fra Virrvarr til Mr. Jackson. Uten å koordinere med hverandre. Vi er mer klissete enn kakedeig og søtere enn sirup.

Jeg tenkte jeg skulle skrive noe om spiritualitet for oss gudløse. Selv om Gud og jeg slo opp for snart tre år siden, har ikke følelsene jeg forbandt med religion gått sin vei. Forvirret? Det er ingen motsetning. Religion er et stort teoretisk system begrunnet i følelsene vi har til verden og naturen rundt oss.

Du kan fremdeles fange høytiden på tungen og kjenne deg ett med universet uten å akseptere et eventyr om en gutt født i en stall som sant. Følelsen av ekstase trenger ikke være forbundet med teorien om reinkarnasjon eller verdens skaper, den kan være etterfulgt av tanken om at «dette var helt fantastisk!»

Da jeg var liten og søt, hadde jeg en stor, sort Grimorie under sengen min hvor jeg førte inn ritualer, formler og betraktninger rundt magick med min vakreste skjønnskrift. Religionsutøvelsen bestod gjerne av ting en nær venn av meg og jeg gjorde nakne i skogen foran et tjern.

Du kan si hva du vil om hva jeg leste og skrev av om elementvesener og Gudinnen, men det som gjorde Wicca til det helt store var å være klissnaken i en verden dekket av knallgule blader en iskald oktobermorgen.

Det var å brenne ting, å smake ting, å messe ting i kor og å snike seg ut midt på natten for å danse på isen i måneskinnet. Jeg tror du kan tegne hvilken som helst rituell ramme rundt det å være alene på et islagt vann under fullmånen og tenne titalls stearinslys – opplevelsen er den samme.

Hver morgen hele adventen tiden jeg gikk på steinerskolen satt vi i den mørklagte skolegangen før undervisningen begynte. Vi tente lys og sang flerstemte, latinske julesanger ingen forstod teksten på. Myke, tunge altstemmer, lyse, dansende sopranstemmer, fløytende tenorer og dundrende basser.

Teorien til lærerne var at vi skulle komme nærmere høytidens egentlige innhold ved å gjøre dette. Personlig følte jeg meg ikke mer forbundet med Betlehem og tre vise menn av morgenritualet, ei heller nærmere noe hedensk vintersolverv. Det gjorde det ikke mindre fint med den tause, tussmørke morgentimen, avbrutt av flammer og flerstemt sang.

Hunden og jeg har vært ute og løpt på glattisen, og siden jeg befinner meg utenfor byens ståk og larm, har det vært meg, natten og en forfrossen terrier.

Mr. Jackson og jeg leser mye om verdensrommet om dagene, og jeg gikk ute i vinteren med lyset fra stjerner millioner av lysår unna glimtende ned mot meg, med et fåfengt forsøk på å visualisere den mørke materien og galaksestrukturene over meg. Elven brettet seg ut foran meg som et tungt, blankt bånd og folk hadde dekorert de rimdekte oppkjørslene sine med lys på trær, kanter og vinduer.

Et eller annet sted langt nede i meg skjønte jeg at noe var annerledes, og etter å ha gått noen minutter slo det meg: Jeg er ikke mørkredd lenger. Skogen lukket seg rundt meg, og jeg kjente meg trygg. Mørktrygg. Ti år redsel randt ned langs ryggen min.

Frosten stakk meg i nesen, hunden boret snuten ned i hvit, knasende mark og himmelen lå nyflådd over meg. Det er sånne øyeblikk du må synge. Det er ikke så farlig om det er tekst, bare lyden fyller magen, lungene, munnen, luften.

Jeg trenger ingen forklaringsmodell fra en tusenårgammel bok for de følelsene. Jeg trenger bare å forholde meg deskriptivt: «Det var helt fantastisk.»

Søndag 30. november 2008

Kunst til folket

Den samme damen som inspirerte meg til å lage en masse ACEO-kort i sommer, er i gang med et nytt kunstprosjekt. ACEO-kort er kunst i på størrelse med fotballkort du bytter med andre kunstervenner. Nå har hun, sammen med magiske Madeleine, laget kunst til folket.

Alle har vel vært på kunstutstilling, sett noe de likte og ikke hatt råd til å kjøpe det. «Åh! For et bilde! Vel, jeg har ikke 3500 kr nå, så…» Selv bilder som henger på caféer, ikke store gallerier, går for en ganske stiv pris. Kunst til folket selger illustrasjoner, ACEO-kort og serier med små bilder.

Her er en serie med fete fugler, og jeg har hørt rykter om at det kommer til å være snurrige familieportretter og pingviner som forteller ufine spøker, også.

Utstillingen begynner 1. desember, kl. 20 og fortsetter frem til nyttår på Dromedar Kaffebar i Bergen. Selv sitter jeg og har mest lyst til å kopiere konseptet og lage en Kunst til folket Oslo, også. Vi trenger en kafé som er villig til å kjøre utstillingen og noen andre fine folk som driver med illustrasjon som har lyst til å selge mange små tegninger eller trykk billig. Poenget er ikke å bli rik, men å få spredd bildene mest mulig.

Ellers anbefaler jeg alle bergensleserne mine å stikke en tur innom. Jeg får veldig lyst på en bergenstur selv. Ok, jeg har alltid lyst på en bergenstur, men det er besides the point.

Fredag 21. november 2008

Saftig selvskryt (Bokmessa)

Fem barske bokmesseopplevelser:

1. Grevinnen og jeg klarte å fange oppmerksomheten til en sal full av ungdomskole- og videregåendeelever. Ja, de spontanrødmet. Ja, de satt som fjetret. Og gjett om de fulgte med!
2. Jeg innså at jeg er hakket mer…vulgær enn Grevinnen. En jente ville ha signert en bok til venninnen sin – det skulle være en julegave. «Skriv noe dirty!» fniste hun. Grevinnen skriver: «Kjære (tilfeldig navn)! Håper du koser deg masse med boka » Jeg lirer av meg «Runk og pul, trivelig jul og godt, vått nyttår!» uten å tenke meg om.
3. Det uforglemmelige blikket til foredragsansvarlige da vi tok frem rekvisittene til showet vårt. Vinylhansker, gladpack, glidemiddel og neglefil er da helt naturlige ting å hale ut av håndveska? Virrvarr forklarer safe sex, og eier ikke skam: «Hvis du legger plasten her, og slikker her…»
4. Å holde klitorisforedrag med bilder på stoooor skjerm på Spartacus-standen mens Bibelselskapet hadde noe andaktish i båsen rett overfor oss. «Dette er standardfitta!» «La oss høre Herrens ord…»
5. Denne episke samtalen mellom meg og en av redaktørene på Gyldendal:

   Virrvarr: Åh! Bøker! *blar i en katalog*

   Damen: Ja, du er vel her med en bok selv, er du ikke? Jeg kjenner deg igjen fra avisen!

   Virrvarr:Jupp, Jenter som kommer! *vifter med boka si*

   Damen: Utrolig bra prosjekt! Hvilket forlag kommer dere ut på igjen?

   Virrvarr: Spartacus.

   Damen: Er ikke det et litt …lite forlag for en sånn utgivelse?

   Virrvarr: Vel, vi spurte jo dere først, men dere avslo ^_^

   Damen: Ups. Seriøst?

   Virrvarr: Ja, sånn kan det gå! *gliser så selvgodt at hun burde bures inn*

I tillegg kan nevnes at Kristin Storrusten var teknisk sjef for foredraget vårt, og klarte å roe meg ned, klappe meg på hodet, gi meg vann, sørge for at jeg fikk mat og reddet dagen på alle måter. Jeg tror de eneste som var mer takknemlig for Kristins innsats enn jeg var Mr. Jackson og Mr. Jackson (den eldre), som var Virrvarr-vakter.

Torsdag 20. november 2008

Når hjertet skvulper over

La oss ha det klart: Jeg blir glad når jeg blir glad. Jeg spiser jordbær og stønner av lykke så det er helt uanstendig. Jeg begynner å gråte når jeg har sex fordi det er så godt. Jeg danser den lille «det er sol!»-dansen når det er pent vær, som ikke må forveksles med «det er regn!»-dansen. Den er like fin. Jeg har et «Hurra – det snør!»-krigsrop, også. (Det er min hemmelige grunn til å jobbe mot global oppvarming. Snø er lykkepillen min.)

Selv om jeg er verdens største emo, er jeg konstant forelsket. Jeg har vært forelsket uten stopp i fem og et halvt år, og jeg kan nesten ikke snakke om det. Enkelte kaller det en slags Mr. Jackson-hjerneskade. Hvis noen begynner å snakke til meg om ham, så renner all vett, forstand og formuleringsevne ut av munnen min og plasker i bordet som sikkel. Jeg spontanrødmer, fniser ukontrollert og vipper på stolen. Onde tunger påstår at jeg gurgler, også.

Vennene mine mener at Mr. Jackson er bedre enn valium. Har du dataproblemer? Skjønner du ikke noe av det skumle brevet du har fått fra ligningskontoret? Lurer du på hva slags forsikringselskap du bør velge? Sliter du med matematikk? Har du mistet bankkortet eller ligger du i krig med lånekassen? Mr. Jackson kan fikse det, skjønner du. Og lage te til deg. Og klappe deg på kinnet mens han sitter i telefonkøen du ikke torde å sitte i selv.

Mr. Jackson kom til meg hver kveld mens jeg lå på sykehuset og leste høyt for meg på sengekanten. Sykepleierne snek seg inn døra når han ikke så dem og lyttet til ham lage stemmene i Good Omens og Sherlock Holmes. Han går i dress og trenchcoat og pene skjorter alle årets dager, og han har hatt og hansker når det er kaldt. «Wow,» sier alle jenter som treffer ham. Mykt, til meg. «Wow» idet han snur ryggen til.

Da jeg giftet meg med Mr. Jackson, kom alle vaskedamene, rektor og hele administrasjonen på skolen hans for å gratulere meg med flott valg av ektemann. Kantinedama gratulerte meg også. Hun betrodde meg at Mr. Jackson alltid kom og takket for maten etter at han hadde spist. En gutt av 1500 elever. (Det sikret ham alltid dobbel porsjon.)

Igår ryddet han og vasket hele leiligheten mens jeg satt og skalv av hele verden. Han skrubbet det skitne kjøkkengulvet, han tok all klesvasken og puttet meg til sengs i rent, friskt sengetøy. Er det rart at hjertet mitt skvulper over?

Nå som han har begynt å blogge for seg selv, kommer halvparten av alle innleggene våre til å være bloggflørting. Jeg bare nevner det.