Det trenger ikke være nakent for å være sex. Dette er verdens søteste reklame om kinkyness.
I en jungel av reklamer som spiller på nakenhet for å selge sjokolade og såpe, er det forfriskende med filmklipp som bare spiller på nytelse – ensom nytelse, for å være presis. Min favoritt under er bankraneren som har det litt for fint inne i nylonstrømpemasken. Fetisjenes veier er uransakelige.
Våren får meg til å svette under jakka og fryse når jeg tar den av. Det er helt greit, jeg har sol i fjeset og himmelen er knallblå og høyt oppe. Bakken er fersk og fuktig. Det gror. I går var alle krokusene og liljene grønne spyd som stakk opp av beddene. Idag blomstrer det langs veien. Blindern er et stort, varmt kattedyr jeg kan krype inntil.
Jeg treffer igjen en professor jeg ikke har sett på lenge og får to digre klemmer. Noen sier at Blindern er stort, kaldt og upersonlig, men jeg kan rusle inn på kontoret to år etter at jeg ble for syk til å gå her og fremdeles få kos.
April er en måned for avgjørelser. Innen 15. må jeg ha funnet ut hva jeg skal gjøre til høsten. Det rare er at jeg ikke skal ta avgjørelsen på basis av «hva jeg har lyst til», men hva jeg tror jeg har helse til å få til. Det er et introvert perspektiv. Jeg går rundt og kjenner på hvordan jeg har det, prøver å lage et realistisk overslag.
Jeg har god tid. Jeg hadde planlagt å dø i 2010. Jeg har en gammel todoliste med alle tingene som skulle være i orden før jeg kunne slutte å leve. Den tells ikke mer. Den er bare dokumentasjon på hvor langt nede jeg har vært. Nå skal jeg bli en gammel dame, og har tid til både romanskriving, plutselige poesipauser, lange dager med farveblyanter, mastergrad og tusen ting jeg ikke har kommet på at jeg har lyst til å gjøre ennå.
Jeg har hodet fullt av musikk selv når jeg ikke har mp3-spilleren på øret, og vårsolen får alt til å minne om scener fra Hair. Og jeg har ikke langt hår som blåser i vinden en gang.
Jeg sprudler over av våren. Du må se et par Hair-klipp for å skjønne energinivået mitt:
Kjære Internet. Vi har kjent hverandre lenge nå. Du vet mye om meg. Du har vært med meg på sykehusopphold og boklansering, stått side ved side med meg i tykt og tynt. Likevel har vi en del hemmeligheter for hverandre. Det finnes en Virrvarr du ikke ser. Selv jeg har en intimsone. Nå har jeg tenkt å overskride hva jeg egentlig synes er komfortabelt å utlevere.
Jeg har, på oppfordring, tatt bilder av Hello Kitty-samlingen min og har planer om å vise den frem. Dessverre er det ikke alle som forstår hva som er så fantastisk med Hello Kitty. Enten så elsker du vektorgrafikk-katta ved første øyekast, ellers så synes du den er vel sukkersøt og uspiselig.
Jeg elsker den. Dette er min irrasjonelle side. Det kan være at du får et litt annet syn på meg etter å ha sett Hello Kitty-samlingen min. Kanskje du ser for deg at jeg sitter ved et stort, mørkt skrivebord og er veldig smart og har briller på nesen. Det bildet kommer til å gå i stykker nå. Beware.
(Petter: Du tagget meg en gang i tidenes morgen til å ta bilde av noe snodig i huset mitt. Vi satser på at dette er snodig nok, selv om det ikke er spesielt kunstnerisk ^_^)
Igår stod jeg med tonn på tonn silke, fløyel, blonder og myke bomullstoffer mellom fingrene. Mr. Jacksons magiske tante har jobbet med kostymer i årevis og samlet tekstiler, klær og syutstyr nok til å lage en revy, et historisk drama og en moteoppvisning i løpet av få timer. Best av alt? Jeg fikk lov til å forsyne meg.
Du skjønner – jeg er ikke så glad i butikker. Jeg liker ikke å kjøpe smykker. Jeg liker ikke å traske klesforettninger. Derimot elsker jeg hauger av brukte perlekjeder jeg kan klippe opp og putte i esker og massevis av gamle plagg man kan prøve. Jeg liker gjenstander med fortellinger.
Jeg liker tomme parfymeflasker, bulkete pudderdåser, underkjoler i silke med en liten rødvinsflekk på maven, jeg liker gamle skatter som kan få nytt liv. Det er så mange ting som finnes allerede, som ligger gjemt i skap, som ingen har vist omsorg.
I løpet av året som gikk har jeg opparbeidet meg en diger samling perler av ymse kvalitet, basert på smykker folk ikke vil ha mer. Jeg har sittet med avbitertang og lirket ut de fineste anhengende, skiftet kjeder, reparert låser og satt sammen helt ny pynt. Nå har jeg ruset meg på fine, gamle klær og får med meg en symaskin med hjem. Mer dop.
Det er mulig det kommer en del bildeserier av alt det rare jeg har fått. Vips, så er Revolusjonært Roteloft en brukt-mote-blogg.
Svigermor er snill. Selv om jeg skal få abonnement på lokalavisen og kunne lese mine egne og andres tekster, slik at jeg skal kunne få gleden av å følge de spennende diskusjonene på baksiden (Jeg har mistet søppelkassen min! Mette-Marit burde rette seg opp i ryggen! Tørre vafler på bedehusbasaren!) og se siste krumspring fra Frp-ordføreren med et uavklart forhold til Bandidosgenseren sin, har ikke avisen begynt å lande i postkassen ennå.
Da vet svigermor råd og tar bilde av avisen til meg. Jeg tenkte jeg skulle dele det med dere. Og nei, artikkelen ligger ikke på nett. Jeg skal spørre redaktøren om jeg kan få poste det på bloggen etterhvert. Bilde er bedre enn ingenting, da.
Jess. Her står jeg og gliser i overskriften.
Her ser du den snasne illustrasjonen de har laget til artikkelen min.
Gjett hva som er neste fristen min? 8. mars! Kunne ikke vært bedre!
Jeg ligger på magen på et gulv med vegg til vegg-teppe. Over meg henger det en sky av origamitraner.
Jeg har fått så mange klemmer at jeg kommer til å gløde i mange dager av ren, menneskelig varme. Rommet var fylt av blide ukjente, gamle kjente og mennesker jeg bare kjenner via Internet som plutselig fikk blikk og mimikk. Mulig det å reise rundt og holde innledning og skrive navnet sitt i bøker er en jobb, men det gikk som en lek. Best av alt var å treffe igjen gamle heltinner fra jeg var tenåring, de barskeste damene som alltid får meg til å føle meg bra. Bergen er full av sånne, skjønner du. Ja, jeg tror kanskje bra damer oppsummerer Bergen for meg. Enten de lager pene ting, stilige nettsider, blir smarte jurister, dyktige mekanikere eller rett og slett organiserer folk til å gjøre verden til et bedre sted, så bor de her. Mr. Jackson og jeg ligger rett ut på gulvet og gliser. Utenfor vinduet der vi sover, sitter Bobben, verdens feteste due, i en haug av duebæsj.
Jeg vet ikke helt om jeg vil sove, danse eller begge deler. Yay.
Av og til må jeg danse rundt i stua. Jeg skiter i at jeg ikke er fem år – det er morsomt å snurre rundt med armene ut til siden. Det er morsomt å hoppe opp og ned.
Når jeg ikke er redd for irrasjonelle ting, når jeg ikke slåss mot indre vindmøller, når stormen stilner inni meg er jeg veldig lett å glede. Jeg blir så glad at jeg letter fra bakken. Ikke mye, ikke noe flyving og flaksing, bare fem små centimeter mellom føttene mine og asfalten. Unnskyld, men jeg må bare sveve litt.
Hukommelsen er broen mellom fortiden og her og nå, og noen ganger når jeg svever, sklir minner av andre ganger jeg har svevd gjennom gatene inn mellom daglige gjøremål. Jeg er fjorten, det er sommer og sent på natten. Jeg har kysset noen. Jeg har drukket noe i smug. Jeg har et hav av fridager foran meg. Luften er tung av hegg og syrin og jeg svever opp tomme sykkelstier og ned tussmørke skogsveier.
Jeg er en av dem som lagrer alt. Jeg husker ikke bare det stygge noen sa til meg i fjerdeklasse, jeg husker hvor vi satt, hva jeg hadde på meg, hva jeg følte, hvor jeg løp, jeg husker alle gangene jeg gulpet fornærmelsen senere og alle detaljene rundt det. Heldigvis husker jeg alle de fantastiske øyeblikkene, også.
Ikke bare de store, jeg husker den gangen jeg stod i regnet og var glad fordi det surklet i skoene. Jeg husker den morgenen Mr. Jackson og jeg skulket skolen fordi vi måtte gå tur i nysnøen. Jeg har med meg alt det fine og alt det triste hvor enn jeg går. Bagasjen min er like bipolar som meg. Den er lett-tung-lett-tung-lett. Idag er den helium.
Unnskyld, men jeg må sveve litt. Unnskyld, men jeg må skrive usammenhengende blogginnlegg om hvor blid jeg er. Jeg bruser over idag.
Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
