Lillesøster bruker ofte begrepet «Aww-attacks.» Du vet – når noe blir så søtt at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg og det eneste du greier å si er «Awww!»
Sånn er det med valper. Jeg personlig tror at grunnen til at små dyr forårsaker Aww-attacks er fordi de ikke ville overlevd ellers. «Awwww, du er det søteste i verden! Neineinei, ikke spise sin egen bæsj! Awww!»
Valpen heter Pippi. Grunnen? Vi fant på Pippi først, før vi kom på det geniale navnet Sudo. Så etter å ha sagt «Hm, skal vi kalle Pippi for Sudo når vi får henne?» noen ganger, ga vi opp og gikk for Pippi.
Pippi the Pup. Pippi Langhale. Pippilotta Viktualia Rullgardina Chrysmynta Efraimsdatter Langstrømpe. Pippi Jackson. Yay, Pippi. Den fineste damen med skjegg og bart vi har hatt.
Valper er intense greier. De bomper rundt som tigergutt til de faller overende og slukner for noen timer. Når de våkner, er det på’n igjen.
Denne sangen er det eneste jeg har funnet til nå som gir en slags forståelse av energinivået og bevegelsesmønsteret.
Vi hadde hørt om alle disse valpene med hjemlengsel, men Pippi er kjempemodig. Vårt eneste problem er å lære henne at ikke alt er utmerkede lekekamerater. Biler, strømledninger, glassbiter og Jif-flasker er ikke fun-fun-fun!
Hun kan sitte, komme når vi roper og gjøre fra seg på verandaen. Svært fine triks med tanke på hvor liten hun er. Mr. Jackson og jeg sier «NEI» med dyp stemme sikkert tusen ganger hver dag, og «åh, så fin jente, så, åhsåfinjenteså» sikkert dobbelt så mange ganger.
Det kjedeligste med oss er vår tendens til å sitte stille og gjøre ingenting. Pippi skjønner ikke at «stille» er det samme som «jobb» når det kommer til mennesker og gjør at vi har tilbragt alle pausene våre på gulvet på alle fire.
Alt kan lekes med. Alt kan smakes på. Alt kan tygges i stykker hvis vi ikke er oppmerksomme.
Mr. Jackson har vært gravid lenge. Faktisk så lenge at det er litt på overtid. Hvordan kjenne igjen tegnene på en gravid ektemann? Vel, han begynner å tilbringe farlig mye tid med å se sukkersøte filmer på youtube. Han tilbringer tid på finn.no for å se på leiligheter med «godt turterreng», «rolig strøk», «nær marka». Han begynner å planlegge ommøblering av huset og leser masse, masse, masse om oppdragelse.
Nærmere bestemt: Om hundeoppdragelse. Glem baby. Valp er tingen. Før du vet ordet av det, overfaller han alle tilgjengelige bikkjer på gata med kyss og klem og stor entusiasme. Du blir spammet og spammet med søte hundefilmer i håp om at graviditeten skal være smittsom. Plutselig begynner du å glede deg til å høre krafsingen av klør mot den fine parketten din. Du begynner å se for deg en skyggepartner på kveldsturen. Du overfaller fremmede hunder på gata og begynner å tilbringe uheldig mye tid på youtube.
Hva slags hund, spør du? En Airedale terrier. Mr. Jackson er nemlig Airedale terriernes Mowgli. Han ble oppdratt av mor, far og terrier, og føler seg nifst beslektet med disse energiske, lystige hoppetussene. Vi har barnebilder av ham som lærer å krype av en Airedale terrier. Han har Airedale-nål i gull på jakkeslaget. Nå har han lett etter Airedale-valper i nesten et år, og i februar var vi og hilste på den bittelille hunden som skal bli vår.
Idag fylte hun åtte uker, og i morgen skal vi dra og hente henne. Vi er litt usikker på hva hun skal hete. Vi står mellom Pippi (fordi hun er rødhåret og supersterk) og Sudo (fordi det er fantastisk fint å kunne si «Sudo sitt!» Og «Sudo kom!» hvis du bruker mye av tiden din i en Linux-terminal), men vi er åpen for andre forslag.
Mr. Jackson har laget et hunde-reir under det ene skrivebordet vårt og fylt det med hundeteppe og hundeleke og sprayet vond-smak-spray på alle ledningene. Vi er mildt sagt ganske valpesyke, og i morgen kommer huden som skal bli en del av familien Jackson i årene fremover. Jeg satser på at dere blogglesere tåler en del valpebilder?
Jeg fikk gavekort på Norli til jul og siden jeg øver meg på å bli Onkel Skrue kunne jeg ikke la sjansen til Gratis Bøker gå fra meg. Siden det teite gavekortet ikke fungerte på Norlis nettsider, måtte jeg faktisk ut av huset og gå i bokhandel.
Jeg bestemte meg for å kjøpe en norsk bok, siden jeg tross alt ikke har lest noe på morsmålet siden jeg ga opp Hanne Ørstavik for Frank Millers “Batman”. Jeg leser for lite norsk.
Unnskyldningen min pleier å være at norske forfattere skriver så dårlig, men det er ikke egentlig sant. (Og det er hvertfall ikke noe du bør si til norske forleggere når de spør deg hvilke av forlagets stoltheter du liker best. Bare et lite råd.)
Så: Jeg gikk i bokhandelen og kikket. «Lyrikk» tenkte jeg. «Føkk roman. Yay, lyrikk.» Jeg plukket opp en enslig bok fra Flamme Forlag og begynte å bla. Og lese. Og bla litt mer. Og lese enda mer. Også stod jeg i butikken og lo høyt og måtte kjøpe boka.
Boken var Audun Mortensens Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det. Jeg hadde lest om den og sett den skrytt opp i skyene, men det var utelukkende det som fikk meg til å plukke opp boken. Jeg kjøpte den fordi den hadde html-kode på innsiden av smussomslaget.
Jeg kjøpte den på en ganske grå og trist dag, og den reddet meg. Mortensen har skrevet en hel diktsamling om å være fjoms, tafatt og kaste bort tiden sin på Internet. I tillegg til å være morsom og veldig godt gjennomført, er den egentlig over hundre sider med trøst.
Som søsteren min sa da jeg leste høyt for henne: «Aww. Jeg trodde det bare var meg som stod og stirret på knekkebrødene på Rema og ikke skjønte hva jeg skulle ha.»
«Men jeg tror ikke det er dikt» sa hun. Og nei, hvis dikt for deg er André Bjerke eller The Best of Tor Ulven, er det kanskje ikke poesi slik du forventer det. Du forventer ikke at utskrifter fra gmail og lister over ip-adresser skal være poetisk. Jeg synes det funker, og selv de som har vært skeptisk til at det egentlig er dikt, liker boka.
Jeg har allerede begynt å bruke en del av Mortensens metaforer, som:
«Noen ganger føler jeg meg som et album som har lekket, men som ingen vil laste ned»
Det er diktsamlingen for alle oss som henger for mye på Internet, som lever liv fulle av filmsitater og facebook-oppdateringer. Og det er diktsamlingen for alle som synes Audun Mortensen er søt. For seriøst: Han har både bart, briller og plast-svane. Jeg har stjålet bildet fra NRK, men siden det ser ut som om det er Mortensens eget web-cam-bilde, satser jeg på at ingen sender meg noen sinte eposter:
Jeg har fått forfatterstipend fra NFF. Det betyr at jeg er frikjøpt i seks måneder til å skrive ferdig boken jeg jobber med. Det betyr at jeg får 150.000 kroner for å gjøre det jeg har mest lyst til. Åkei, det er 150.000 i næringsinntekt, så jeg må sette av penger til skatt for å ikke dø av skattesmell til høsten. Men likevel.
2.
Jeg skal holde kurs i sosiale medier for forfattere på et arrangement Bokklubben har sammen med en del forlag. Da jeg fikk deltagerlisten, skjønte jeg at det var masse kjentfolk som skulle på kurset og ble litt sånn «OMG! Hvorfor blir de invitert på kurs og ikke jeg????!!!!11» før jeg skjønte at «Hm, vent nå litt. Du er kursleder. Slutt å grin »
3.
Jeg har hatt fullstendig frie tøyler i jobben med å finne illustrasjoner til tegneserieartikkelen jeg har skrevet for Cappelen Damm. Det har ført til at den blir med tegneserier fra XKCD og Wet Moon. Cambell, som tegner Wet Moon var rørende lykkelig over å få betalt for seriene sine etter norske takster. Det er visst kjipt å være kunster i USA disse dager. Munroe, på den andre siden, sa han ga bort alt gratis så lenge det var til utdanning, selv kommersielle forlags lærebøker.
Jeg ringte et dusin folk, testet argumentene mine på Gud og Hermansen, leste altfor mye, skrev litt mer, hoppet opp og ned og dro altfor tidlig til NRK.
Mr. Jackson holdt meg i hånden og fulgte med helt opp bak studioet der det var veldig mye Farris, Twist og folk som skulle debattere Dagbladets skjebne.
Det beste med å skulle være på TV er å bli sminket. Jeg forelsket meg i sminkedamen, hun fikset håret mitt og fikk meg til å føle meg som den fineste i verden.
Vi ble vist rundt i salen, fikk hver vår fancy stol og altfor mye Farris. Memo til meg selv: Ikke ta med vannglass. Jeg snakker helt fint uten, jeg er bare alt for glad i å bøtte vann. Yum-yum-vann, liksom.
Uansett: Jeg burde forbredt sånn typ én replikk istedenfor tre replikker på hver sak. Det gikk mye fortere enn jeg trodde.
Beste øyeblikk: Da jeg brukte konservativ som skjellsord og Willoch sa «HVA BEHAGER?» og jeg byttet til «bakstreversk» også flirte vi masse.
Nå er jeg ruset på vellykket opptreden, pene kommentarer, klemmer fra verdens hyggeligste programleder og personale, samt sminke og styling fra proffe NRK-folk som får meg til å føle meg veldig, veldig pen!
Hey, jeg har hoppet rundt i snøen og pusset sølvtøy til jeg fikk krampe i armen. Jeg har klemt på gamle venner og søte søstre. Nå lukter det kalkun i hele huset. Jeg tilbringer rett og slett ikke de neste dagene på nett, men jeg tenkte jeg bare skulle si «Yay! Jul!» til alle dere som leser. <3!
Stemninger er noe tilfeldige greier. Det som utløser julefølelsen hos meg utløser den nødvendigvis ikke hos deg. Noen nevroser er felles: Det blir ikke jul uten Tre nøtter til Askepott og oksen Ferdinan for de aller fleste.
Lillesøster klaget på julemusikken min tidligere i uken, og syntes jeg burde spille det som ga henne julestemning: Beatles og gammel Marilyn Manson. Det slo meg at jeg har en del julesærheter selv, så jeg tenkte jeg liksågodt kunne lage en liste. Du kan jo dele dine særeste julegreier i kommentarfeltet?
Kjære, kjære Internet. Kjære Hjorthen. Kjære Saccarina. Kjære digitale superhelter og superheltinner. Kjære bloggerby. Jeg er så glad i dere. Dere er favoritt-kroken min på det store, vide Internettet, og det sier en del.
Det er mange fine blogger der ute med tipp-topp innhold og to lesere. Det er mange bloggere som er store og velskrevne, men som ikke leses av gjengen som nominerer og stemmer i Tordenbloggen.
Det er mange superpopulære blogger som ikke er så veldig bra. Og likevel blir jeg hoppe-danse-glad av fine ord og utmerkelser. Fordi: Det er et privilegie å ha så fine lesere som dere.
Ellers: I år går premien til Kreftforeninge, til ære for Regine Stokke. Hvis du har lyst til å gi bloggen min en presang til jul, så gi den til kreftforeningen.
Slik ser hele topplisten for årets Tordenblogg ut:
Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
»
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
