Det er mye man kan gjøre i skrivepausene sine. Mine involverer som regel en tur med hunden. Men en tur med hunden kan være så mangt. Jeg har en romantisk idé om å gå en lang, rask tur med en stolt, liten turkamerat ved min side, men ender langt oftere i en surret skinkerull sammen med en annen hundeeier mens bikkjene våre forsøker å tungekysse hverandre i hjel.
Idag har Pippi og jeg lekt D-dagen sammen med noen fjerdeklassinger. Generalen på ni år ble distrahert i seriøs maskingeværskyting og måtte komme bort og klappe Pippi, og resten av soldatene fulgte etter. Generalen spurte om Pippi kunne være tanks. Pippi svarte ham med tunga over hele fjeset. Hun kunne være hva som helst, hun.
Guttene fortalte meg at de var i krig med nazistene, som minnet mistenkelig om en annen guttegjeng nede bak en busk. Men nå skulle de vinne, de hadde et hemmelig hundevåpen. Pippi gikk fra å være tanks til krigerhund tilbake til tanks, men hun gikk løs på oppgaven med stor entusiasme. Riktignok var det i første verdenskrig at Airedale-terrieren tjenestegjorde, but we aim to please.
Det eneste problemet var at de stolte amerikanske troppene ble distrahert av myk pels å bore nesen neddi rett som det var. Og Pippis entusiasme for pinner ødela en del av amerikanernes beste våpen: De ble tygget i stykker.
Etterhvert hadde jeg lært den lille generalen å få kontroll på tanksen sin. Nå kunne han få henne til å sitte, dekke og gi labb, samt bli på plass. Snart hadde soldatene gitt bort alle våpnene sine til hunden så hun skulle gjøre triks for dem.
En liten, mørkhudet amerikansk soldat var imidlertid skeptisk: Pappaen hans hadde sagt at hunder ikke var bra dyr. De var farlige og urene, hadde pappaen sagt. «Det er bare fordi han ikke har møtt Pippi, det» sa jeg og resten av hæren var enige. De fikk Pippi til å sitte pent mens skeptikeren fikk klappe henne. Snart var han like komfortabel med henne som de andre soldatene.
Men plutselig tok krigen en uventet vending: Nazistene kom løpende for å erklære fred! (Men bare hvis de fikk klappe hunden, sa de.)
D-dagen ble avsluttet med at Pippi rundslikket alle sammen i fjeset.
Og så ringte det inn.
«Hadet, Pippi! Hadet, Pippi!» ropte alle soldatene, som muligens var mest fjerdeklassegutter nå. De var fullstendig dekket av søle og gress og mange av dem hadde hundespor på brystet. (Jeg må øve mer på det at hunden min ikke skal hoppe opp på folk.)
Så gikk vi inn for å spise og sove – for Pippis del, og spise og jobbe – for min del. En 20 minutters spasertur kan være nok for at hunden din vinner en krig eller to.
Pippi er babyen min. Pippi er bestevennen min. Pippi er en diger, sort snute og en lang, slafsete tunge som vekker meg hver morgen. Pippi er en hoppende, rumpevrikkende logredans. Pippi er lyden av en logrehale som dunker borti alt. «Dunk-dunk-dunk-så-glad-jeg-er-for-å-se-deg!»
Pippi er hunden vår. Hun er blitt stor, hun er blitt stueren, hun kan sitte, ligge, søke etter godbiter, vente pent og komme som en kanonkule når vi roper. Hun får meg til å bruke tonnevis av kroner på gummiballer og tørkede griseører. Og hun har åpnet Oslo for meg.
Vi går tre turer hver dag. Parkene rundt Akerselva er et eget samfunn, et økosystem av glisebikkjer og turglade hundeeiere. Jeg får lyst til å skrive barnebøker om alle hundene. Jeg er på fornavn med dem. Jeg aner ikke hva eierne heter, for vi prater bare om hundegreier. Men det holder. De vet at Pippi heter Pippi.
Turene våre er en serie av faste hundetreff.
Først er det Kaos og Krise. De er en blanding mellom rottweiler og amstaff, og de bader alltid i fontenen. Etter navnet å dømme lurer jeg på om eieren trodde han skulle få noe større og skumlere, men de er to lekne, tussete glisebikkjer som rølper rundt med hunden min.
Så er det Snorre – Oslos kjekkeste Alaskan Husky. Det ene øret er vrengt, det andre står opp og de sorte og hvite tegningene gjør at det ser ut som om han alltid går i dress. Snorre er alltid på tur, noen ganger sammen med katten han bor sammen med, og han kjenner lukten av Pippi fra den andre siden av parken og kommer snusende etter oss.
Han er alltid ute og løper sammen med eierne sine et sted langs Akerselva, og han plukker alltid opp en pinne og løper med den foran nesa på Pippi mens hun spurter seg lykkelig sprengt.
Noen ganger får de selskap av Brumlemann, Oslos sprekeste mops. De fleste mopser jeg har lekt med i mitt liv er fete, andpustne og langsomme, men Brumlis er mopsenes Peter Nortug. Han er slank og rask – til en mops å være, riktignok. Han holder følge med Pippi mens de løper etter ballen, men Pippi skrur ned farten litt og venter på ham når han blir sliten. Det er ikke lett å ha så korte ben og flat nese når det kommer til atletiske aktiviteter.
Det beste er likevel når Pippi løper inn i Tess, en diger Riesenschnauzer. Pippi tror at Tess er en spesielt diger terrier, og Tess tror Pippi er en litt mindre Schnauzer eller noe i den stilen.
De løper helt likt, leker helt likt og springer som gaseller over gresset med bartesnute mot bartesnute før de plasker i elva for å kjøle seg ned og slurpe litt av badekaret sitt. Jeg tror vi kunne hatt en Riesenschnauzer om vi ikke hadde hatt Pippi. Tess har den samme entusiasmen og smittende humøret vi elsker med hunden vår.
Men hvem lurer jeg? Jeg elsker alle Oslos hunder. Jeg elsker den lille Papillon’en Fido like mye som jeg elsker den klønete St. Bernadsvalp på fire måneder som er større en Pippi allerede. Jeg elsker den bløte spanielpelsen og glatte whippet-lemmer mot hånda.
Jeg elsker å gå ut i Oslo, bli kjent med hver krik og krok, kose nye hunder og prate med eierne deres om alt og ingenting. Jeg elsker å ha tilbragt halve dagen ute i sola med hunden. Jeg begynner å bli en hundenerd, og kjenner ikke bare igjen de ulike rasene, men også hvilke raser eventyrblandingene er blandet fra.
De sier: «Det er et hundeliv» og mener at det er begredelig. Ikke i Oslos parker, i hvertfall.
Jeg var ikke klar over at jeg måtte komme meg ut for å flytte inn.
Første gang jeg traff Robin, snakket han om hvor ekkel han syntes Broadback MountainBrokeback Mountain var. Grunnen? Homsene, selvsagt. Han ble most retorisk av lillesøsteren min og venninnene hennes. For en uke siden skrev Robin et blogginnlegg om den nye kjæresten sin, Lars Tangen.
I innlegget skriver Robin om hvordan han beskyttet seg med to tonn homofobi, og om hvordan bloggen til Lars ga ham mot til å komme ut av skapet.
Mens jeg har vært rundt på videregående har det vært få kjendisblogger folk har likt så dårlig som Lars Tangen. Gutta på videregående sier de blir kvalme, jentene sier de blir flaue og selv andre homoer jeg kjenner omtaler ham med stemmen full av forakt.
Og jeg har pleid å si: «Mulig det. Mulig det. Men jeg tror han knuser masse fordommer, og jeg tror han betyr mye for mange.»
Det er hyggelig å få mistankene sine bekreftet. Det er ekstra hyggelig å se at den lille homofobe tenåringen jeg traff på toget komme ut av skapet. Også får man en litt sånn romantisk-komedie-klisjé-følelse av at kjærligheten vinner til slutt.
Jeg synes dere skal gå i kommentarfeltet hos Robin og skryte av ham.
At Funky Farm-Line har oppkalt et lam etter meg. Det heter Jackson og ser slik ut:
Nerde-awesome:
At universitetet i Oslo har brukt tid på å dikte opp morsomme, faglig relevante kommentarer til 404-meldinger på nettsidene sine. Sjekk ut hos Lingvisme.
De utlyser søknadsfristen i juni, og juryen som skal bedømme består av kjentfolk på nett, henholdsvis Jill Walker Rettberg, Marika Lüders, Sven Egil Omdal og Gisle Hannemyr.
Målet med midlene er å fremme uavhengige stemmer ved siden av den tradisjonelle medieoffentligheten. Så da er det bare å begynne å formulere søknaden?
Vi flytter. Livet mitt er spredd mellom to leiligheter, og det eneste jeg egentlig bryr meg om er om jeg har alle tekstene mine på samme sted.
Den nye leiligheten er større, lysere og litt mer slitt. Den har et kontor. Den har et bad dekket i griserosa, bittesmå fliser. Den har et kjøkken som er skrikende blått.
Viktigst av alt: Det er lov til å ha hund her. Gulvet er dekket av nedslitt linoleum, og er perfekt for små krafsete klør.
(Jeg vet, etter den nye husleierloven er det ikke egentlig lov å nekte folk å ha hund i leilighet. Men som sameiet sa da vi tok opp spørsmålet med dem: De har mer penger til advokat enn vi har. Åh, vestkanten.)
Jeg klarte å få plass til alle tingene mine i en eske. Dvs: Alle tingene mine minus bøker og klær.
Etter å ha båret tonn på tonn med døde trær opp til tredje etasje har jeg kommet frem til at jeg er klar for ebok-revolusjonen nå.
Mitt nostalgiske forhold til papir oppveier ikke argumentet om at mine åtte kubikmeter bøker kunne vært lagret på en liten harddisk.
Vi flytter fra Adamstuen til Sagene. Jeg trodde jeg likte meg på sentrum-vest, men jeg har ombestemt meg: Sagene er best.
Sagene er miniby omringet av parker og store, pene murbygg. Det er Rema, Rimi, Bunnpris og Joker mindre enn fem minutter fra leiligheten, og konkurransen mellom dem er så hard at du kan ringe til Joker og få varene på døra uten ekstrakostnad.
I tillegg er det Sagene Torg, en diger grønnsakshandel med et enormt utvalg. De har tre sorter aubergin, fire sorter banan og en drøss med ting jeg ikke har lært meg navnet på ennå.
Rett nede i gaten ligger Den Lille Kokosbollefabrikken. Jeg ante ikke at man kunne få kirsebærkokosboller en gang.
Rett bak døra til leiligheten er det antikvariat, og eieren sitter ute i sola med en termokanne og leser.
Utenfor Sagene samfunnshus er det uteservering til midnatt. De serverte Pippi også, i egen dedikert hundeskål.
Vi har hilst på naboene, blitt kjent med alle hundeeierne og har blitt akseptert av de faste stamkundene på utestedet nede i veien, alt på under en uke. (Etter å ha bodd på Adamstuen i tre år, ble vi kjent med én nabo, til sammenligning.)
Jeg har lest og skrevet og skrevet og lest i en leilighet som er nesten ribbet for møbler mens Mr. Jackson har gjort spennende forsøk på å oppgradere kjøkkenbenken.
Også har vi luftet hunden.
Jeg var ikke klar over at mitt mål om å trene i år skulle gå fra å være «burde» til å bli «måtte».
Men plutselig er valget «Frisk luft eller bæsj», og pussig nok velger jeg alltid frisk luft. Jeg går tre timer tur hver dag, og Pippi er fortsatt en liten hund.
Og likevel er det litt galskap. Å gjøre ferdig boka, flytte og passe valp samtidig, mener jeg. Det er jo sommer på Sagene. Jeg vil jo egentlig bare sitte ute.
Å skrive er en ganske ensom affære. Derfor er det ingenting som er mer kjærkomment enn å møte lesere. Som blogger har du fordelen av å prate mye med leserne dine og få respons fra dem titt og ofte. Likevel er det en del lesere som stikker seg ut og gjør deg litt ekstra glad.
Jeg tenkte jeg skulle dele de beste leser-opplevelsene mine med deg. Opplevelser med lesere, that is.
De beste leserne mine:
Smugleserne:
«Jeg leser hver dag, men jeg kommenterer aldri.» Faste lesere med fast nick og egen blogg er lesere du blir kjent med, lesere du prater med, lesere du vet kommer tilbake for å se om du har svart på kritikken deres eller om noen andre har reagert på det de sa. Å få treffe en ukjent leser er litt magisk. Tenk at noen sitter og _er_ de tilbakevendende besøkende jeg ser på statistikken min.
De interne:
Ingenting er bedre enn å legge inn en skjult vits du tror bare tror du kommer til å le av, og så få respons på at noen tok poenget. Den leseren som oftest tar interne referanser er TB, som gledet mitt hjerte med å gjenkjenne et dikt av Coleridge i borden på en tegneserie jeg laget. <3
De usannsynlige:
Det er kult å skjønne at folk som i utgangspunktet er veldig uenig med deg liker å lese det du skriver. Da liker de tekstene, ikke bare meningsinnholdet i tekstene. Det er en god følelse.
De som gir deg følelsen av at det nytter:
Noen ganger får jeg eposter fra folk som har lest noe på bloggen og endret livet sitt. Noen har oppsøkt profesjonell hjelp. Noen har snakket med familien sin om vanskelige ting. Noen har latt vær å ta livet av seg. Noen har endret mening om et spørsmål. Det føles bra. Å få en mail fra noen som jobber på psykiatrisk som forteller at de har blitt bevisste på en del fordommer de selv har hatt under lesningen av bloggen, men at de nå forsøker å endre egen praksis, er helt fantastisk. Litt sånn «Jeg flytter fjell, en tekst av gangen»-fantastisk.
De som sender fan-brev:
Å få dette kortet her i posten fra Crayoncrisis gjorde virkelig dagen min. Å finne kort og hyggelige brev i postkassen fra fullstendig ukjente lesere gir et sug i magen. Papir-kommentarer finnes på en annen måte en de virituelle. Jeg kan f.eks ikke putte alle de fine kommentarene jeg har fått på bloggen i en pen boks. Det kan man med fan-brev.
De som sender gaver:
Lesere som finner ønskelisten min på Amazon og kjøper en bok jeg ønsker meg som gave tar likevel prisen. Idag fikk jeg Howls Moving Castle i posten fra en leser og det fikk meg til å hoppe opp og ned. Bøker er som kjent bedre enn blomster. Og jeg elsker blomster. *danse*
Lillesøster bruker ofte begrepet «Aww-attacks.» Du vet – når noe blir så søtt at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg og det eneste du greier å si er «Awww!»
Sånn er det med valper. Jeg personlig tror at grunnen til at små dyr forårsaker Aww-attacks er fordi de ikke ville overlevd ellers. «Awwww, du er det søteste i verden! Neineinei, ikke spise sin egen bæsj! Awww!»
Valpen heter Pippi. Grunnen? Vi fant på Pippi først, før vi kom på det geniale navnet Sudo. Så etter å ha sagt «Hm, skal vi kalle Pippi for Sudo når vi får henne?» noen ganger, ga vi opp og gikk for Pippi.
Pippi the Pup. Pippi Langhale. Pippilotta Viktualia Rullgardina Chrysmynta Efraimsdatter Langstrømpe. Pippi Jackson. Yay, Pippi. Den fineste damen med skjegg og bart vi har hatt.
Valper er intense greier. De bomper rundt som tigergutt til de faller overende og slukner for noen timer. Når de våkner, er det på’n igjen.
Denne sangen er det eneste jeg har funnet til nå som gir en slags forståelse av energinivået og bevegelsesmønsteret.
Vi hadde hørt om alle disse valpene med hjemlengsel, men Pippi er kjempemodig. Vårt eneste problem er å lære henne at ikke alt er utmerkede lekekamerater. Biler, strømledninger, glassbiter og Jif-flasker er ikke fun-fun-fun!
Hun kan sitte, komme når vi roper og gjøre fra seg på verandaen. Svært fine triks med tanke på hvor liten hun er. Mr. Jackson og jeg sier «NEI» med dyp stemme sikkert tusen ganger hver dag, og «åh, så fin jente, så, åhsåfinjenteså» sikkert dobbelt så mange ganger.
Det kjedeligste med oss er vår tendens til å sitte stille og gjøre ingenting. Pippi skjønner ikke at «stille» er det samme som «jobb» når det kommer til mennesker og gjør at vi har tilbragt alle pausene våre på gulvet på alle fire.
Alt kan lekes med. Alt kan smakes på. Alt kan tygges i stykker hvis vi ikke er oppmerksomme.
Mr. Jackson har vært gravid lenge. Faktisk så lenge at det er litt på overtid. Hvordan kjenne igjen tegnene på en gravid ektemann? Vel, han begynner å tilbringe farlig mye tid med å se sukkersøte filmer på youtube. Han tilbringer tid på finn.no for å se på leiligheter med «godt turterreng», «rolig strøk», «nær marka». Han begynner å planlegge ommøblering av huset og leser masse, masse, masse om oppdragelse.
Nærmere bestemt: Om hundeoppdragelse. Glem baby. Valp er tingen. Før du vet ordet av det, overfaller han alle tilgjengelige bikkjer på gata med kyss og klem og stor entusiasme. Du blir spammet og spammet med søte hundefilmer i håp om at graviditeten skal være smittsom. Plutselig begynner du å glede deg til å høre krafsingen av klør mot den fine parketten din. Du begynner å se for deg en skyggepartner på kveldsturen. Du overfaller fremmede hunder på gata og begynner å tilbringe uheldig mye tid på youtube.
Hva slags hund, spør du? En Airedale terrier. Mr. Jackson er nemlig Airedale terriernes Mowgli. Han ble oppdratt av mor, far og terrier, og føler seg nifst beslektet med disse energiske, lystige hoppetussene. Vi har barnebilder av ham som lærer å krype av en Airedale terrier. Han har Airedale-nål i gull på jakkeslaget. Nå har han lett etter Airedale-valper i nesten et år, og i februar var vi og hilste på den bittelille hunden som skal bli vår.
Idag fylte hun åtte uker, og i morgen skal vi dra og hente henne. Vi er litt usikker på hva hun skal hete. Vi står mellom Pippi (fordi hun er rødhåret og supersterk) og Sudo (fordi det er fantastisk fint å kunne si «Sudo sitt!» Og «Sudo kom!» hvis du bruker mye av tiden din i en Linux-terminal), men vi er åpen for andre forslag.
Mr. Jackson har laget et hunde-reir under det ene skrivebordet vårt og fylt det med hundeteppe og hundeleke og sprayet vond-smak-spray på alle ledningene. Vi er mildt sagt ganske valpesyke, og i morgen kommer huden som skal bli en del av familien Jackson i årene fremover. Jeg satser på at dere blogglesere tåler en del valpebilder?
W 
Daniel S. Jackson
Hanne
Caro
Lisa 
Trips & Tics
Fata
sinobell
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
