Lørdag 6. desember 2008

Om en wikipediaartikkel

Farfar spilte fiolin. Morfar spilte sag. Et av de sterkeste barndomsminnene jeg har, er at jeg kommer inn i gangen deres etter å ha lekt og hører en mystisk, smektende melodi fylle huset. En rose er utsprungen. Morfar sitter i stua med barn og barnebarn rundt seg. Solen står inn gjennom stuevinduet og han får glorie over den brune, tynnhårede issen.

Mellom hendene hans danser det et langt, buktende metallstykke og en fiolinbue. Jeg er fremdeles ikke i stand til å skjønne hvordan du lager musikk av harpiks, hestehår og skarpt metall. Hvordan fant han tonene? Hvor kom musikken fra? Jeg krøllet meg sammen siden av de andre tilhørerne og følte at jeg ikke bare var vitne til en konsert, men et mirakel.

Tiden jeg tilbragte hos mine besteforeldre på Sørlandet var først og fremst preget av følelsen av å være mange. En morfar, en mormor, seks tanter, seks onkler, atten fettere og kusiner, samt en og annen hund. Vi dro på fisketurer i samlet flokk. Vi lagde skattejakter, St.Hansbål og store fellesmåltider, vi sang flerstemt allsang så taket løftet seg.

Siden det var på Sørlandet, og siden det tross alt var min familie, ba vi sammen også. Midt i stuen til mormor og morfar stod et digert orgel dekket med salmebøker. Somrene var preget av noe lekent og sakralt på samme tid. Jeg folder mine hender små; o, du som metter liten fugl.

Store deler av oppveksten min var jeg overbevist om at morfar kunne trylle. Huset deres var fylt av malerier han og mormor hadde malt, fra en knurrende rev som var så livaktig at vi unngikk trappen den hang i om vi kunne, til kopier av Tidemand og Gude hvor ansiktene var byttet ut med slekt og venners kjente trekk. Han hadde bygget alle båtene vi rodde og kjørte i. Han hadde brodert bunadsskjortene våre. Han hadde skåret ut alle treskrinene og skrevet alle sangene vi sang sammen.

Likevel var det beste det at han smilte bestandig. Han hevet ikke stemmen når han ble streng, men alle tidde stille. Han var en varm tilstedeværelse i livet mitt til det siste. Nå er virkelighet skjøre saker, og det kjennes ofte ut som om sannhet ikke er én historie, men en prisme med mange brytningsflater. Du kan være både helten i en historie og skurken i en annen i løpet av livet, uten at det ene nuller ut det andre.

Alle googler seg selv. Jeg har en rekke søkeord jeg sjekker ved jevne mellomrom, som «Virrvarr», «Revolusjonært Roteloft», «Ida Jackson», «Ida Søland Jackson», «Ida Sofie Søland» og «Ida Sofie Tjøstland Søland». Da jeg søkte på Tjøstland for en måned siden, fikk jeg opp en bitteliten wikipediaartikkel om morfar som historisk person.

«Denne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Om du vet mer om temaet kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den», stod det. Det stod en linje med opplysninger jeg kjente igjen - som fødselsdato, hjemby og hvor mange barn han hadde.

Samt en bitteliten setning til:

Han var siste redaktør av Germanske SS Norges avis Germaneren under andre verdenskrig.

En bitteliten setning full av familiehemmeligheter, skam og skrekk. Og jeg? Jeg ante ingenting om det før jeg leste det. Wikipedia - gjør skjeletter i skapet tilgjengelige for hele verden.

Jeg har tilbragt dagene med å lese historiebøker, rote i riksarkivet, sjekke kilder og henge på suspekte frontkjemperforum. Jeg har rullet opp informasjon om et levd liv jeg ikke klarer å pusle sammen med den morfaren jeg kjente.

Du kan ikke nyansere historiske fakta. Det finnes ingen formildende omstendigheter rundt deltagelse i Germanske SS. Jeg kan ikke legge til i wikipediaartikkelen at han alltid smilte og broderte verdens vakreste julekalender til barnebarna sine selv om han var organisert nazist en gang i tiden. Det fine er at jeg kan skrive det her.

Biografien vår blir til i møte med andre mennesker. De gode minnene jeg har blir ikke mindre gode av å vite hvor opphavet mitt stod politisk under krigen, men alle maleriene med Hamsun-motiver morfar hadde hjemme får en kraftig bismak.

Det er godt å vite at et menneske kan være opphav til flere fortellinger enn den om å være tilhenger av det 20. århundres superskurk, og det er godt å ikke tro på arvesynd. Selv om jeg intellektuelt synes det er interessant å vite hvor på østfronten han befant seg, vil han følelsesmessig være en varm tilstedeværelse som sang og spilte sag. Fordi det vonde du gjør, ikke visker ut det gode du gjør, og omvendt.

Lørdag 20. september 2008

Den blinde bikkja

Alle ble glade da vi fant ut at hunden til Mr. Jackson var blind, ikke sprø. Den lille, hvite ulldotten har vært personlighetsforstyrret i mange år, men det er ikke vanlig at friske hunder bommer på trappa, tryner i dørstokken og går seg bort mens du står fem meter fra den. Dyrlegen kikket ham i øynene og konstaterte «grå stær». Nå begynner øynene å bli hvit-grå, som om det er et lag med skummetmelk mellom hunden og verden.

Den blinde bikkja og jeg har ikke alltid likt hverandre noe særlig. Han ble kastrert i ung alder, men det har aldri forhindret ham i å jokke leggen min og hoppe opp i skjørtet mitt i et patetisk forsøk på å spise truse. Hunden er praktisk talt evnukk, men tørr-jokking på tilfeldige forbipasserende er en yndlingshobby. Han logrer og sikler med et underlig uttrykk rundt snuten som sier «Dette burde vært kjempegøy! Hva er det som mangler?»

I tillegg er han en bråkete liten hund. Han piper som en brannalarm, bjeffer bare du beveger deg ut av rommet han er i og knurrer om du gjør en brå bevegelse. Mr. Jackson elsker ham lidenskapelig, men jeg har alltid syntes han var en lodott av det slitsomme slaget. Dyret prøver å hoppe opp på hver syklist vi møter når vi går tur, inkludert motorsyklister, er i evig krig med nabohundene (som er fem størrelser større enn ham) og er alle katters klorepute.

Mr. Jackson mener at det finnes én konflikt i verden alle mennesker må ta stilling til, og det er krigen mellom hundene og kattene. Han er lojal til hundesiden, og er frustrert over at jeg liker alle typer firbente venner. Problemet til Mr. Jackson er at den blinde bikkja er en elendig soldat. Hver eneste gang hunden hans jager en katt, ender bikkja opp hos dyrlegen med brukket tå, oppklort øye eller noe annet blødende og akkutt. Mr. Jackson har foreslått at han kan bli en mer aktiv, deltagende part i kattejakten, men jeg har lagt ned veto. Jeg vil ikke være gift med mannen som løper etter nabolagets katter på kveldstid.

På alle måter var det en lettelse å skjønne at bikkja ikke ser noe. Det forklarer hvorfor kattene kan ta ham i bakhold, at han blir nervøs når vi går ut av rommet og tror at stålampen er en potensiell sexpartner. Og han er en ganske koselig lodott når han hopper opp på fanget mitt, krøller seg sammen som en kanelsnurr og vil kose. Vi varmer oss sammen foran peisen, og det kjennes som om det lille dyret smelter utover fanget mitt. Det blir en fin høst.

Tirsdag 9. september 2008

Om å gjøre det slutt med andre enn kjæresten

Jeg har en Rocky-stripe jeg liker godt. Rocky og venninnen står og henger:

Hun: Æsj, jeg må besøke foreldrene mine i helga. Jeg har ikke lyst. De er sinte på meg for alt jeg gjør, og alt de gjør er å klage.

Rocky: Det er sært, hva? Kjærester kan du dumpe hvis de snorker, men foreldre må du holde ut med selv om de er nazister.

Hun: Synes du jeg burde dumpe dem?

Rocky: Si «Det er ikke dere, det er meg. Jeg har forandret meg så mye siden forholdet begynte. Og innse det - med den aldersforskjellen hadde det aldri fungert uansett.»

Jeg pleide å tro at kjærester er de eneste man kunne dumpe. Venner, foreldre, slitsomme slektninger, studiekamerater og bestemødre er noe man beholdt uansett situasjon. Selvsagt hendte det at man «mistet kontakten», men det var på grunn av en uheldig situasjon, ikke at man fant ut at man ikke passet sammen mer.

Og likevel skulle jeg ønske at det var mer sosialt akseptert å si «Nei, nå er det over. Vi kommer sikkert til å dulte borti hverandre på fester med felles venner, men vi har ingen sosiale forpliktelser for hverandre mer. Jeg trenger ikke huske bursdagen din, drit i å kjøpe julegave til meg, ikke ring.»

Er det et stygt brudd, kan vi slette hverandre fra facebook og telefonlista. Så kunne jeg spist usunn mat og deppet fordi et langvarig vennskap var over. Det er like trist og enda mer akward enn å dumpe kjærester. «Eksen min» er en forklaring alle skjønner. «Ekskompiser» er like trist og hakket mer tabu.

Ulempen er at når et romantisk forhold tar slutt, er det gjerne synonymt med at sexen og kosen tar slutt. Vennskapet behøver ikke gjøre det. Jeg har godt forhold til samtlige ekskjærester, we just don’t fuck. Når du slår opp med en venn, slår du opp med den sosiale kosen. Dere fungerer virkerlig ikke sammen. Det har vært flere overtramp, flere vonde opplevelser og flere irritasjonsmomenter enn det som skal til for at en forelskelse skal gå over.

Jeg skulle gjerne hatt en sosial kontrakt for det å avslutte vennskap. Noen gode klisjéer og en forståelse fra omverdenen. En måte å institusjonalisere det på, slik at jeg kunne avsluttet dårlige vennskap lenge før de ble ille. Når du begynner å date noen, kan du backe ut. Når du begynner å henge ut med noen, har du ingen høflig retrettmulighet. Ingen utprøvingsfase.

Slektninger er hakket verre. Blod er tykkere enn vann, og familien er en institusjon det ikke er moro å spøke med. «Jeg kan ikke slutte å se dem. Bestemor og bestefar ville bli så lei seg» sier venninnen min etter tiår med fysisk misbruk hjemme. Du skal hedre din mor og din far osv. «Jeg ville fått for dårlig samvittighet. Det er ikke sånn man gjør.»

Jeg har måttet si at «jeg trenger litt tid for meg selv», «hva med en lang pause?», «vi må avslutte kontakten for en stund» av grunner som ikke hører hjemme på Internett. Å påpeke at jeg er frivillig foreldreløs får stillheten til å senke seg i enhver sosial sammenheng.

Vi har fått bukt med tvangsekteskapet, men jeg savner en løsning for tvangsvennskapet og tvangslektskapet også. Kanskje en del ville pleid disse relasjonene bedre om det var en del av kontrakten at den faktisk kunne ta slutt.

Søndag 31. august 2008

Søndagspost om svigermor

Jeg vet at hun egentlig ikke vil at jeg skal kalle henne det. Kalle henne svigermor, altså. Svigermødre er gamle og sure, skjeller ut stakkars svigerdøtre og er ikke hyggelig å dra på besøk til. Alle skikkelige vitsebøker har et eget «svigermor»-kapittel.

Alle gammel tegneserier, som Hårek, Andy Capp og Ernie har en skremmende svigermor-figur. Jeg skjønner at ordet er belastet. Jeg skjønner at ingen har lyst til å være en svigermor av typen som skremmer vannet av engstelige menn i gamle tv-serier.

Det er bare at jeg synes det er et veldig koselig ord, siden jeg har en fantastisk svigermor. Ja, hun er moren til Mr. Jackson. Bare det putter henne på Topp 10-listen over Viktige Personer i Virrvarrs Verden. (Jeg er så glad i Mr. Jackson at det er flaut å snakke om det offentlig. Jeg sier «Aww, er han ikke bedååårende?» når Mr. Jackson snyter seg. Nok om det.)

Dere som har fulgt bloggen min lenge vet at den ivrigste kommentatoren alltid har vært svigermor. Det første halve året jeg blogget var det nesten bare henne, meg og Livet Leker i kommentarfeltet. Lene har skrevet så kloke og hyggelige kommentarer på mange av de vanskeligste innleggene mine at flere har ropt opp om at «en sånn svigermor vil de også ha!».

Jeg overtalte henne til å lage sin egen blogg etterhvert, og jeg vil påstå at Lenes Oppskrifter er en av de beste matbloggene på norsk. Hun har ikke bare oppskrifter på god mat, hun har pedagogiske oppskrifter og fine bilder av matlagingen underveis. «Matpaparatzzi» mumler Mr.Jacksons lillebror. «Vi skjærer ikke opp steken før jeg har tatt bilde av den!» sier svigermor bestemt.

Jeg har tilbragt morgenen med å pynte en sjokoladekake svigermor har bakt, tine en krydderkake med urter og ta opp horn, boller og kanelsnurrer fra frysen. Jeg har gumlet tomater og løk fra hagen hennes hele helgen, spist blåbær hver dag og prøvesmakt de første modne eplene fra trærne.

Dette innlegget handler om grøde, overflod og mennesker som skaper ting rundt seg, om mennesker som lager et varmt felleskap rundt seg. Jeg er bortskjemt. Borskjemt på bra svigermor.

Fredag 25. juli 2008

På spørsmålet om familie

Det er på tide å skrive om sommerdagene. Storparten av sommeren har jeg enten sittet alene på et hvitt rom med hvit seng eller i en blå stol i et rom formelig tapetsert med støv og bøker. Det har vært sol gjennom vinduet og sol i hagen utenfor, men jeg har vært for sammenkrøllet og skjelven til å være ute i det lenge av gangen.

Nå har jeg gått barbent i gresset og spist bringebær, jeg har latt tunge epletrær, krydderurter og et overflødighetshorn av blomster få lov til å bli rammen jeg tenker innenfor. Egentlig handler denne sommeren om mennesker. «Helvete er de andre,» sier Sartre. Jean-Paul, det er virkelig himmelen, også. Det er ingen motsetning.

Jeg har vært en adoptert kattunge i sommer. En sånn omplassert liten stakkar som plutselig kommer et sted der den får mat, kos og hvile; et sted hvor ingen skriker til den eller er slemme med den. Jeg har ligget stille i ukesvis og laget malelyder, sprellet i søvne og krøllet meg sammen på solrike steder. Når var sist gang jeg var stille? 1999? Før det? Det er litt irrelevant, siden det er forskjell på å være stille og å være rolig.

Jeg har så mange jeg burde være sint på. Jeg har så mye som burde slutte å være sorg og få lov til å bli aggresjon. Å skjønne at vonde ting som har blitt påført meg ikke var mitt ansvar er et spørsmål om øvelse, og jeg øver meg i solskinnet, under plommetreet, mellom klatrerosene og kornblomstene.

Jeg har en vinter i brystet, en vinter jeg våknet dyvåt av svette og skrek meg gjennom nettene. En vinter med lange bussturer fylt av frysetørrede følelser, av skam jeg ikke fikk satt ord på. Jeg satt bakerst i bussen og holdt meg fast i setet og lette etter noe å tine sjelen min på. Det måtte finnes varme et sted i hukommelsen min, noe jeg kunne klamre meg til de morgnene jeg var mest fortvilet.

Frem steg et bilde av blått plastbord i grønt sommerlys, av et stille øyeblikk du dekker av bordet, av latter forårsaket av en klønete, hvit hund. Følelsen av noen som klemte meg uten å skulle klemme noe ut av meg. Jeg husket at det fantes et sted jeg ikke var redd for å sove, redd for å gå på do, redd for å stå opp og redd for å senke skuldrene et sekund.

Jeg er der nå. Jeg er så takknemlig.

Tirsdag 11. desember 2007

Tre syngende søstre

Farfar er gammel nå. Jeg husker nittiårsdagen hans. Han spiste bløtkake og spilte fiolin, og vi sang. Ja, han fortalte de samme vitsene om og om igjen, du måtte rope inn i øret hans for at han skulle få med seg noe som helst, gebisset falt ut fra tid til annen, men han sang.

Farfar har vært musikken i livet mitt. Jeg var to år og dro buen frem og tilbake over fiolinstrengene mens han gjorde grepene. Ut trillet sanger, slåtter og melodier. Jeg trodde det var meg som spilte, jeg skjønte ikke at farfar jukset med grepene og spilte Per Spellmann mens jeg beveget buen frem og tilbake. Farfar hadde ikke vært soldat under krigen, farfar rømte til Sverige og ble sangstjerne. Visene fra den tiden lærte han til tre små barnebarn som sang sammen med ham fra de kunne snakke. Det var sanger om voksne ting, om populære temaer fra 30-40-tallet. Sanger om kjærlighet, om nasjonalisme, om savn og om det å dø.

Det er det farfar driver med nå. Det å dø.

Vi var familieorkester. Farfar på fiolin, meg på klarinett, en søster på piano og en på en annen fiolin. Også måtte vi synge, uansett hvor vi var. Traff vi voksne damer sammen med farfar, måtte vi synge for dem. Da farfar ble så gammel at det ikke gikk ann å føre en fornuftig samtale med ham lenger, sang vi sammen. En satt og klunket på pianoet, farfar spilte fiolin og vi sang alle sammen. “En liten, gylden ring.” “Norge, mitt Norge.” “Den gangen jeg barndomshjemmet forlot.”

Farfar husket ikke at jeg giftet meg, men han husket at han sang i bryllupet mitt. Vi visste at han kom til å reise seg opp og synge uansett, så vi kopierte opp glansnummerne på ark vi delte ut til gjestene, slik at de kunne stemme i og følge teksten. Farfar ble sliten i selskapet, og måtte sitte på verandaen. Vi stod hundre gjester rundt ham og ba ham synge. Han tok utfordringen på strak arm, og holdt sin siste konsert i en alder av 89 år. Da han var ferdig og alle hadde klappet, tok han sangen en gang til. Fordi han hadde glemt at han hadde sunget den allerede. Slik var det den siste tiden. Samme sangen om og om igjen. Reportoaret ble mindre og mindre. Når jeg var der, kunne jeg stemme i og få ham til å huske flere på rad. De siste gangene jeg har besøkt dem har jeg pratet med farmor og sunget med farfar.

Idag klarte ikke farfar synge med. Han lå i en sykehusseng i stuen, det var sykehusutstyr rundt ham. En dostol, tabletter, vannglass og i sengen lå en tynnere og reddere mann enn den jeg pleide å sitte på fanget til. Han roper på Gud og på farmor. Om og om og om igjen. Farmor sover ikke om natten mer. Mamma og pappa er der hele døgnet. Han snakker ikke mer. Han åpner ikke øynene. Han tar ikke inn vått eller tørt. Han roper på Gud og på farmor.

Vi sang for ham idag, alle tre søstrene. Han prøvde å henge med på refrenget på “En liten, gylden ring” første gangen, så bare gråt han. Han tviholdt meg i hånden mens søsteren min strøk ham over håret. Og vi sang. Sang alle sangene han lærte oss da vi var små, alle de teite Margrethe Munthe-stubbene om gutter som bukker og jenter som neier, sang Per Spellmann og “Norge, mitt Norge.” Han klynket og klamret seg til meg og gråt, men han ropte ikke. Han kløp takten i hånden min, han var med. Vi slapp opp for danseband-låter fra tredvetallet og gikk over på julesangene. Vi sang oss fra “Glade jul” til “Her kommer dine arme små”. Vi fortsatte med salmene, “Jeg vet en deilig have”, “Jeg folder mine hender små” og avsluttet med “Deilig er jorden” tostemt. Vi sang speidersangene hans og “Jeg hører torden” i kanon. Vi husket tekstene han hadde lært oss og for første gang var han stille. Bortsett fra på slutten av “Jeg er skolegutt, jeg far” (go Margrethe Munthe). Da laget han en “Tam-tara-tara!”- fanfare på slutten, som etterlot oss rystede og lattermilde.

Deretter fortsatte han å klynke og klamre seg til oss. “Jeg er glad i dere.” sa han. “Jeg er glad i dere.” Da vi gikk, hadde vi sunget ham i søvn.

Torsdag 29. november 2007

Alle vi barna i bloggerbygrenda

Lin har utfordret alle til å skrive om seg selv som barn.  Jeg har prøvd å svare så godt jeg kan.

Jeg lærte å lese da jeg var to år, på gulvet i huset i skogen. Det var bokstaver på alle byggeklossene mine, og mamma og jeg skrev «Ida» «Pappa» «Mamma» «Noa» (hunden vår) på papir med tykk blyant. Pappa lærte meg å spille sjakk den samme perioden. Jeg syntes ikke at bøndene så ut som bønder, så de var prinsesser. Mye mer logisk at dronningen og kongen skulle ha mange døtre enn mange gårdsarbeidere. Når jeg spilte sjakk var det prinsesser i pene kjoler som førte krig, og dermed basta. Mamma var eventyr og pappa var leksikon, og sammen lærte vi småsøstrene mine alt om verden.

Voksne rundt meg har sine favoritthistorier fra barndommen min. Farfar og jeg stod på verandaen hos besteforeldrene mine og så på fuglene på fulgebrettet. Jeg var tre. «Se! En Pip-pip!» Sa farfar og pekte. «Nei, farfar,» sa jeg saklig. «Det er en spurv.» Tante sparte denne anekdoten til konfirmasjonstalen min: Da jeg var fire år, fikk jeg en nydelig utskåret trevugge av en av snekkerne pappa jobbet sammen med. Den var en drøm av en dukkeseng, med roser og snurrepripperier. Da vi kom ut fra snekkerverkstedet med sengen, spurte mor og tante meg strengt om hvorfor jeg ikke hadde takket den snille mannen. «Beklager!» hadde jeg sagt.«Jeg ble så følelsesmessig engasjert at det glemte jeg faktisk!»

Søstrene mine og jeg hadde langt, hvitblondt hår og små kjoler med puffermer og sløyfer på. Bildet her er noen lunde representativt, selv om minstemann har kortere hår og ikke har kledd på seg skikkelig. Vi gikk ikke i barnehage, hadde ikke fjernsyn og ba aftenbønnen vår hver kveld før vi la oss. Barndomsvennene mine var romankarakterer og tegneseriefigurer. Oliver Twist, Sherelock Holmes, Robin Hood, Fantomet, Ronja Røverdatter, Peer Gynt, alt gikk ned på høykant. Jeg likte å lese, ikke å leke, og dette ble et problem da jeg begynte på skolen. Jeg var alltid i utakt med de andre barna, uansett. Jeg så aldri det de så på TV. Hvem var disse MCmusene fra mars? Hvem var disse Power Rangers? Ingen hadde hørt om Charles Dickens,som var det jeg leste hele førsteklasse mens alle de andre lærte seg å lese. Store forventninger og Snorres Kongesagaer, det var mitt første år på barneskolen.

Nei, jeg fikk ingen venner. Lærerne skydde meg som pesten. Jeg rakk opp hånden og korrigerte dem, kjedet meg i timene deres og endte opp med å sitte med Løko-settet i time etter time for ikke å forstyrre noen som skulle lære to pluss to (jeg kunne gange og dele før jeg begynte). Jeg ble kastet ut av søndagsskolen etter ett besøk, hvor jeg hadde stukket hånden i været for å få litt taletid som jeg brukte på å glede mine medelever med noen litt ekstra morbide bibelhistorier.

Jeg snakket hele tiden, hvis jeg ikke leste eller skrev. Da jeg fylte fem år, fikk jeg en båndopptager av mamma og pappa. Så kunne jeg fortelle eventyr til meg selv. Det var ikke alltid søstrene mine gadd å høre på. Jeg har fremdeles kasettene- lange fortellinger diktet på direkten som overrasker meg hver gang jeg hører dem. Jeg skrev kladdebok på kladdebok med fan ficiton. I en alder av seks år skulle jeg skrive oppfølgeren til Kiplings Jungelboken fordi jeg var så misfornøyd med slutten i boken.

Jeg var et klønete, veslevoksent, høylydt, besserwisser-barn. Jeg var svovelkristen, hadde bare på meg arvetøy og kunne pensum frem til sjetteklasse da jeg begynte på skolen. Kort sagt- jeg var et ganske uspiselig barn de voksne ikke likte, og de jevnaldrende ikke skjønte hvordan de skulle forholde seg til.

Jeg synes flere skal fortelle om seg selv som barn. Bamboosa svarer jo på alle utfordringer, og jeg lurer på hvordan Esquil var som liten. Ellers kan jo alle svare (c;

Tirsdag 20. november 2007

Mr. Jackson i Dagbladet

Fulgt med på Piratdiskusjonen i Dagbladet? Idag har mannen min en kronikk, og han er selvsagt lurest. Les og skriv fine kommentarer til ham. Hurra!

Søndag 14. oktober 2007

Min barndomsvenn blir åtti år

Det har alltid vært noe spesielt mellom Brumm og meg. Før jeg lærte å lese selv (noe som var svært tidlig, jeg leste min første bok som toåring), satt jeg i vinduskarmen på faren min sitt kontor og hørte på eventyrene til Brumm, Nøff og alle de andre i Hundremeterskogen. Det var Egner sin innspilling og Egner sin oversettelse, og han sang falskt på alle de små visene underveis. Slik satt jeg ved siden av kasettspilleren fra jeg var under ett år og lyttet. Jeg fikk selvfølgelig bøkene også, og farvela alle bildene med tykke fettfarver.  Alt som var Brumm var bra. Ole Brumm-tegneserier var like fint som boken, selv om det ikke tok lang tid før jeg skjønte at det var forskjell på Disney og Tha Real Shit.

Høydepunktet var bamsen min, en brun og litt stakkarslig sak som selvsagt fikk navnet Ole Brumm. Et rart, ubestemmelig gult og rosa tøydyr ble Nasse Nøff. Hvordan det så ut, var ikke så vesentlig. Den dag i dag tror jeg at leketøysprodusenten hadde ment at det skulle være en hund, men hos oss var den en fin, pinglete gris. Mamma sydde en tigergutt av en gammel, stripete kjole hun hadde. Med pappavstivining i fjeset klarte hun å lage en tiger som så nesten helt ut som tegneserieutgaven, i hvertfall i profil. Det eneste tigergutt aldri fikk var ører. Før mamma fikk sydd dem på, gikk vannet og lillesøsteren min kom til verden noen timer senere. Det var kjempestas, og saken var klar: Man trenger ikke bamser når man har småsøsken. Jeg var Ole Brumm, hun var Nasse Nøff og da yngestemann ble født, ble hun utnevnt til Kengubarnet. Mamma steppet inn som Kengumamma når det var behov for det, og med litt bamsehjelp utgjorde vi hele Hundremeterskogen.

Og vi bodde jo i Tusenmeterskogen, kom vi frem til. Huset vårt ligger akkurat en kilometer fra nærmeste flik med sliten asfalt, og det var tusen meter med skog for tre små jenter å boltre seg på, tusen meter å legge ut på eventyr for Brumm, Nøff og Kengubarnet.

Det gjorde noe med identitetene våre for en stund. Jeg spiste honning ut av boksen, selv om jeg ikke likte det noe særlig. Søsteren min ville ha nøtter, selv om hun hater det den dag i dag, og yngstemann ville spise alt som stod merket som «Kengubarnets oppskrifter» i Ole Brumm-kokeboken vi skaffet oss. Når vi skulle leke, enten det var i sandkassen, i hagen eller innendørs med byggeklosser, omgjorde vi oss til hver vår A.A Milne-karakter og lekte i vei.  Når mamma fortalte eventyr for oss på kvelden, ble Brumm og Nasse hovedpersoner og vi visste at historiene egentlig handlet om oss. Kasettbåndet med Egner som sang falskt ble spilt om og om igjen alle disse årene. Heffalumper, Ole Brumm-pinneleken, Bjørnehjørnet, og «Tigergutter kan ALT!» dannet enn ramme om de første årene våre. Barbie kom først senere, og jeg er lykkelig den dag i dag over at jeg tilbragte min tidlige barndom, ikke som et velkledd sexsymbol, men som en feit og poetisk bjørn.

Fremdeles synes jeg Egners utgave er den koseligste, og mange av sangene har gått fra å være små stubber i en barndomsfortelling til nesten zen-buddistiske leveregler. Dette er min favoritt til dags dato, til bruk for enhver annledning:

For Ole Brummm har et tenkested
Der Nasse Nøff også tenker med.
Og så kan de sitte i ro og fred
på Brumms og Nøffs lille tenkested.

Gratulerer med åttiårsdagen, Brumm!

Fredag 14. september 2007

Blinkskudd

Jeg har lekt rundt med kamera idag, samt funnet noen gamle bilder slengene rundt i de glemte krokene av harddisken. Jeg publiserer en liten trio her, for å gi mine trofaste lesere et lite innblikk i Mitt Oo- så spennende Liv.

Mens vi venter på studielånet

Har man ingen penger, slakter familien Søland-Jackson Kapitalisten og går på butikken for å handle med utelukkende kronestykker. Heldigvis kom studielånet i dag, så nå kan spare-kua få stå og fylles opp igjen.

Hvorfor vannkjøling er en DÅRLIG idé

For dere som ikke vet det: Man kan kjøle ned en pc ved hjelp av vifte eller vann. Mr. Jackson sverger til vann. Nå sverger han også til Libresse Good Night for å suge opp lekkasjen dens. PC’n hans tisser på seg, har mensen og blør seg ihjel, og bruker mere bind enn meg. Noe å vise folk man har på besøk.

Strawberry Wobbler

På en fest i sommer laget min søster verdens mest fabelaktige dessert, basert på en oppskrift av Terry Pratchett, nærmere bestemt fra Nanny Ogg’s Cookbook. Herligheten heter Strawberry Wobbler, og er jordbærgelé med fløte, stivnet i champagneglass. Det serveres med to kuler jordbæris og litt krem på toppen. Noen foreslo sjokoladesaus for den mer vågale. Her er min gode venn John i ferd med å fortære herligheten. Anbefales!