Våren får meg til å svette under jakka og fryse når jeg tar den av. Det er helt greit, jeg har sol i fjeset og himmelen er knallblå og høyt oppe. Bakken er fersk og fuktig. Det gror. I går var alle krokusene og liljene grønne spyd som stakk opp av beddene. Idag blomstrer det langs veien. Blindern er et stort, varmt kattedyr jeg kan krype inntil.
Jeg treffer igjen en professor jeg ikke har sett på lenge og får to digre klemmer. Noen sier at Blindern er stort, kaldt og upersonlig, men jeg kan rusle inn på kontoret to år etter at jeg ble for syk til å gå her og fremdeles få kos.
April er en måned for avgjørelser. Innen 15. må jeg ha funnet ut hva jeg skal gjøre til høsten. Det rare er at jeg ikke skal ta avgjørelsen på basis av «hva jeg har lyst til», men hva jeg tror jeg har helse til å få til. Det er et introvert perspektiv. Jeg går rundt og kjenner på hvordan jeg har det, prøver å lage et realistisk overslag.
Jeg har god tid. Jeg hadde planlagt å dø i 2010. Jeg har en gammel todoliste med alle tingene som skulle være i orden før jeg kunne slutte å leve. Den tells ikke mer. Den er bare dokumentasjon på hvor langt nede jeg har vært. Nå skal jeg bli en gammel dame, og har tid til både romanskriving, plutselige poesipauser, lange dager med farveblyanter, mastergrad og tusen ting jeg ikke har kommet på at jeg har lyst til å gjøre ennå.
Jeg har hodet fullt av musikk selv når jeg ikke har mp3-spilleren på øret, og vårsolen får alt til å minne om scener fra Hair. Og jeg har ikke langt hår som blåser i vinden en gang.
Jeg sprudler over av våren. Du må se et par Hair-klipp for å skjønne energinivået mitt:
Jeg fikk verdens fineste pakke i posten for noen uker siden: Min egen Virrvarr-genser, som premie for at jeg vant Tordenbloggen 2008. Jeg lovet å ta bilde av meg selv med genseren på, men siden jeg hater å bli fotografert, har det tatt litt tid. Uansett – slik ser den fine genseren ut:
«Jada, jada, Mr. Jackson. Du skal få lov til å ta et bilde.»
Laget tegneserie til papirutgaven av Fritanke. Serien heter Magenta og er en slags skeptikerskolen i tegnet utgave. Kaninen er med.
Spilt inn radiodokumentar sammen med fabelaktige Julie som går på journalistlinjen på Skjeberg Folkehøgskole. Resultatet kommer som podcast-serie her på bloggen.
Klippet usunne mengder papirdukker.
Skrevet 8.mars-tale som stod på trykk i kvinnedagsutgaven av Fredrikstad blad. Siden resten av søndagsutgaven var intervjuer med lokalkjendiser som proklamerte hvordan de ikke hadde klart seg uten kone og mor, kjerringer er bra, var jeg veldig fornøyd med å ha hevet det politiske nivået noen tusen meter.
Løst religionskonflikten med Vampus på pub: Kan commies og Høyrefolk være kompiser, burde de troende kunne få det til også ^_^
Skrevet Fritankekommentar, og innsett at jeg egentlig tror at alle skribentjobbene mine er en utvidelse av bloggen.
Fått så mye sjokkrosa og skrikende til fødselsdagen min at omgivelsene ble flaue. Jeg har nå en svært anstendig Hello Kitty-samling. Alle vet at lykken kan måles i kawaii.
Luktet på blomster som vokser ute. Våren er faktisk her.
Jeg henger ikke med. Jeg glemte strømforsyningen min på SV-kontoret, og SV finner den ikke igjen. Siden jeg har en riktig spenstig type ThinkPad, hadde hverken Clas Ohlson eller Databutikken stømforsyninger som passet.
Jeg glemte hele mappen min med tegneserieoriginaler i Fredrikstad, så jeg sitter i Oslo og tusjer på kopipapir, skanner og banner.
Jeg har for mange eposter til å svare på alle. Jeg har 198 ubesvarte meldinger på Facebook, rekker ikke svare på Twitter, systemkaninen på Underskog knurrer når jeg ser den og jeg har glemt minst to venner på café i det siste.
Jeg greier ikke å henge med på alle pingbacks på blogginnlegg, svarer på kommentarer i hytt og pine og er generelt ute av synk med omverdenen.
Siden pc’en min er død, har jeg ikke todolisten min, kalenderen min, adresseboken eller andre livsnødvendigheter. Jeg har ikke romanen(e) min(e), for pokker! Hva skal jeg skrive på?
Jeg må knote masse for å logge meg inn i nettbanken, og det sirlige budsjettet i exel får jeg heller ikke tak i.
Hvis du tilfeldigvis har prøvd å legge meg til som venn et sted, men ikke får svar, er det ikke fordi jeg er sur på deg. Hvis du mailer meg om fete jobboppdrag, så svarer jeg ikke fordi jeg er overlegen, men fordi jeg er udugelig.
Vi hører fra hverandre helt plutselig, verden. Jeg er for forvirrvarret akkurat nå.
Ja, eller Divacup, Lunacup, Damebeger, Venuscup eller mensbeger om du vil. Mitt heter Lunette, tror jeg. Jeg leste om begerne for første gang for to år siden og tenkte: «Aldri i verden!» Mensen er æsj. Jo mindre styr og snakk om mensen, jo bedre. Ferdig med den saken. Diskréte Libresse-pakker rett i søpla er tingen.
Slik ser de ut:
Og likevel skal ingen påstå at engangsbind og tamponger er veldig smarte greier. Ikke nok med at du som dame bruker et sted mellom ti og fjorten tusen bind/tamponger gjennom livet – avfall som ikke er spesielt nedbrytbart – det koster penger. Et beger koster ca 300 kr og har en levetid på ti år. Det er en drastisk reduksjon av søppel og schpenn.
Etter å ha gjort litt research viser det seg at Libresse, Always, Tampax og OB alle sammen er på Dyrevernalliansens røde liste – listen over leverandører som tester produktene sine på dyr. Greit, jeg stiller meg spørsmålet: Hvordan i H….. tester du tamponger på dyr? Du kan jo ikke akkurat putte noe i trusa på en eller annen labratoriemus. Kom med forslag i kommentarfeltet.
Uansett: Det slår meg at om du som veganer/vegetarianer/person som vil unngå produkter testet på dyr, ikke har noen tradisjonell menstruasjonsbeskyttelse tilgjengelig.
Greia er vel at på den etiske, miljømessige og økonomiske siden er det mange grunner til å bytte ut engangsbind og tamponger.Likevel var ikke alle de fine argumentene nok til å overbevise meg om å prøve noe annet. Vi snakker tross alt om et intimprodukt der det viktigste argumentet er velvære, hvertfall for min del.
Vel. Jeg er en bloggjunkie, og det var på grunn av en blogger jeg tok en «Joda, jeg prøver disse Mooncup-greiene»-avgjørelse. Jeg har fulgt Jeanette fra helt siden hun drev bloggen Violent Dreams til hennes nåværende prosjekt Hjemmemamma – en side som rett som det er har nye artikler på bloggrevyen.
Såh – hva er et mensbeger og hvordan bruker man det?
Det finnes to typer mensbeger, grovt sett: En mørk type i latex og en lys type i medisinsk silikon. Jeg har gått for silikonvarianten, siden den kan kokevaskes, og fordi det hadde vært kjipt å bli latexallergisk. Ikke for det – jeg tror begge typene fungerer like bra.
Mensbeger kommer i to størrelser: Et på 25 ml og et på 30 ml. Til orientering er 30 ml en tredjedel av en gjennomsnittlig menstruasjon, så det er lite sannsynlig at du skulle greie å blø mer enn begeret rommer.
Det setter seg fast i skjeden ved hjelp av vakuum som dannes når det settes inn. Langs kanten på begeret er det små hull som hjelper til å danne det vakuumet. Begeret skal ikke langt opp i skjeden – det skal settes inn slik at den lille tappen nederst ikke kan kjennes i vaginalåpningen.
Du tar ut begeret en gang hver åttende til tiende time og tømmer innholdet i do. Er du på et sted der du er alene med vasken, skyller du begeret. Er du et avlukke på et offentlig toalett, tørker du det med dopapir eller en våtserviett. Og ja, siden begeret ikke må tømmes så ofte som du ville skiftet tampong, kan du sove med det.
Etter at menstruasjonen er over, kan du koke silikonbegeret i to minutter – da er det sterilt til neste gang du bruker det.
Jeg har brukt begeret siden nyttår, og er jevnt over veldig fornøyd. Det har noen litt rare ting du venner deg til, dog.
Snodige sider av saken:
Innsettingsteknikk. Greit, de fleste har tampongteken. Problemet er at det dumme begeret er helt omvendt fra en tampong – det er bredt øverst og smalt nederst. Du må brette begeret til en liten rull og la det «poppe» ut inne i deg, så fikser vakuumet resten. Det er praktisk å øve seg på å ta det ut og inn et par ganger, med andre ord. Er det vanskelig, kan litt glidemiddel løse problemet.
Stilken på begeret. Ja, den er praktisk når du skal få begeret ut, men for meg var den litt for lang og i veien. Klipp den til om den kjennes når begeret er satt inn, bare pass på at du ikke klipper i selve koppen.
Lekkasjer. Har du satt inn begeret riktig, skal det ikke lekke. Imidlertidig kan det skvulpe bittelitt hvis du ikke har byttet det på veeeldig lenge – mer enn 12 timer. Det kan også lekke om du ikke har fått satt begeret riktig på plass. Trikset er å vri det rundt inni deg til vakuumet slår skikkelig inn. Er du redd for lekkasje, kan du bruke truseinnlegg i tillegg.
Bildene under viser hvor i skjeden begeret skal sitte og hvordan du må brette det for å få det inn.
Heldigvis har begeret mange flere fordeler enn ulemper. Jeg tror det beste er at det ikke kjennes ut som om du blør, fordi blodet bare samles opp, ikke suges opp. Du beholder den naturlige bakteriefloraen og fuktigheten i underlivet som vanlige engangsgreier sluker sammen med mensblodet.
Begeret er diskret, og du kan glemme alt om mensen-truser, siden beskyttelsen er helt usynelig. Du kan svømme med det og du kan trene med det, og hipp hurra: Det lukter ingenting. En del skriver at de blør mindre og har mindre menstruasjonssmerter mens de bruker begeret.
Det har jeg ikke merket noe til, og jeg skjønner ikke helt hva slags innvirkning koppen skulle ha på syklusen, men det kan være verdt å merke seg ligeså. Generelt sett sitter jeg igjen med følelsen av at den lille koppen er en mye smartere oppfinnelse enn bind og tamponger – en god match mellom moderne design og miljøhensyn.
Vel, dette var min mensbeskyttelsesmisjonering for en stund. Jeg har skjønt at det finnes flere typer vaskbare bind og tamponger av natursvamp, også, men jeg er skeptisk. Har noen andre erfaringer med sånt?
Det er så mye jeg ikke visste om forskning. Som at du får kaffe og kake mens det pågår, at du blir tatt opp på bånd og rundspurt av noen som har lest bloggen din grundig.
Jeg regner med at flere har fått den sjarmerende henvendelsen fra UIO-stipendiaten som forsker på forskjellen mellom hvordan kinesisk ungdom og norsk ungdom fremstiller seg selv på Internett. Hvis du føler deg ung nok til å gå for ungdom – still opp på intervju.
Jeg tenkte det kom til å ta ca. en time, men brått hadde vi det så knallfint at vi diskuterte kinesisk sensur og Tao Te Chin og glemte alt om bloggen. Noe av det beste var følelsen av å måtte forsvare, forklare og utdype alle bevisste og ubevisste valg på bloggen – fra taglinen «litteraturbedreviter, feminist, kommunist og forfatterspire med konstant skrivekløe» til skillet mellom det offentlige og det private.
Stikkord: Fiksjonalisering, selvbiografi i bevegelse og blogginnlegg som sjanger. På noen timer hadde jeg lært mer om Kina enn jeg har gjort på timers nyhetlesning og planlagt flere metabloggingstekster enn jeg har godt av.
Dette er bare et kjapt innlegg for å si at «Hey, dama er knall, prosjektet er bra og du bør stille opp om du får en eposthenvendelse!» Aww, forskning. Det redder verden, og du får kake på kjøpet.
«Når du er oppe, kommer du med stylet hår, knallfarvet lebestift og kjole. Nå kommer du i joggebukse og diger hettegenser, med ringer under øynene og håret i en sky. Det pleier å bety nedetid.»
Busted.
Jeg merker humøromslaget som væromslaget. Jeg har hatt gnagesår i to uker uten å bry meg nevneverdig. Joda, det svir og blør, men det er ikke noe som plaster og pyrisept ikke kan fikse. Nå kjennes de pluteslig ut som krigsskader. Jeg som har løpt oppoverbakker og marsjert lange mil de siste dagene kniper meg i å suppe ned trappen i sneglefart.
Jeg er en bipolarklisjé. Himmelen åpner seg over Oslo og jeg vasser gjennom isregn og klissvått løv. Snøen som fikk meg til å sveve over bakken i går, klumper seg som grusgrå slush langs fortauskanten. Det lukter nattefrost og råtne epler på Tåsen.
Alle ble glade da vi fant ut at hunden til Mr. Jackson var blind, ikke sprø. Den lille, hvite ulldotten har vært personlighetsforstyrret i mange år, men det er ikke vanlig at friske hunder bommer på trappa, tryner i dørstokken og går seg bort mens du står fem meter fra den. Dyrlegen kikket ham i øynene og konstaterte «grå stær». Nå begynner øynene å bli hvit-grå, som om det er et lag med skummetmelk mellom hunden og verden.
Den blinde bikkja og jeg har ikke alltid likt hverandre noe særlig. Han ble kastrert i ung alder, men det har aldri forhindret ham i å jokke leggen min og hoppe opp i skjørtet mitt i et patetisk forsøk på å spise truse. Hunden er praktisk talt evnukk, men tørr-jokking på tilfeldige forbipasserende er en yndlingshobby. Han logrer og sikler med et underlig uttrykk rundt snuten som sier «Dette burde vært kjempegøy! Hva er det som mangler?»
I tillegg er han en bråkete liten hund. Han piper som en brannalarm, bjeffer bare du beveger deg ut av rommet han er i og knurrer om du gjør en brå bevegelse. Mr. Jackson elsker ham lidenskapelig, men jeg har alltid syntes han var en lodott av det slitsomme slaget. Dyret prøver å hoppe opp på hver syklist vi møter når vi går tur, inkludert motorsyklister, er i evig krig med nabohundene (som er fem størrelser større enn ham) og er alle katters klorepute.
Mr. Jackson mener at det finnes én konflikt i verden alle mennesker må ta stilling til, og det er krigen mellom hundene og kattene. Han er lojal til hundesiden, og er frustrert over at jeg liker alle typer firbente venner. Problemet til Mr. Jackson er at den blinde bikkja er en elendig soldat. Hver eneste gang hunden hans jager en katt, ender bikkja opp hos dyrlegen med brukket tå, oppklort øye eller noe annet blødende og akkutt. Mr. Jackson har foreslått at han kan bli en mer aktiv, deltagende part i kattejakten, men jeg har lagt ned veto. Jeg vil ikke være gift med mannen som løper etter nabolagets katter på kveldstid.
På alle måter var det en lettelse å skjønne at bikkja ikke ser noe. Det forklarer hvorfor kattene kan ta ham i bakhold, at han blir nervøs når vi går ut av rommet og tror at stålampen er en potensiell sexpartner. Og han er en ganske koselig lodott når han hopper opp på fanget mitt, krøller seg sammen som en kanelsnurr og vil kose. Vi varmer oss sammen foran peisen, og det kjennes som om det lille dyret smelter utover fanget mitt. Det blir en fin høst.
Jeg har skrudd ned tempoet i livet mitt i løpet av sommeren og leker «bli friskere»-leken. Det er en langsom lek. Den får meg til å lete etter smarte løsninger på små problemer, rett og slett fordi gale damer er litt mer «støyømfintlige» enn friske damer. Jeg er ikke egentlig noen «fiks livet ditt»-blogger, men jeg tenkte jeg skulle gi dere innsyn i et par smarte løsninger som har fungert for meg i det siste.
*Kremt* Først ut:
Tidsplanlegging:
Jeg har alltid vært en todo-liste-junkie. Noen har en filofax de skriver opp alle avtalene sine i, mens jeg har hatt en liste med to hundre punkter over ting jeg skal gjøre. Det er noen gode ting ved å skrive todo-liste. Jeg har oversikt over hva jeg skal, jeg slipper stresset ved at jeg glemmer å gjøre ting og jeg får strukturert hodet mitt.
Hjernen vår liker best å tenke på én ting av gangen, så det å skrive ned alt på et sted reduserer stress. Problemet med laaange todolister er at jeg ser alt jeg skal gjøre hele tiden. Selv om jeg er aldri så flink en dag, får jeg ikke følelsen av å være ferdig når jeg stryker av åtte punkter på en liste med nesten tre hundre ting.
Heldigvis har jeg laget et nytt og forbedret system. Jeg har delt todo-listen min inn i to nye systemer.
En Remember the Milk-liste som jeg henter ut fem oppgaver fra hver dag. Disse fem punktene er dagens todo-liste. Jeg får redusert antall ting jeg gjør hver dag (et mål for meg, andre kan kanskje bli mer effektive av dette?), samtidig som jeg får gleden av å gjøre ferdig en todoliste hver kveld! Du skal ikke undervurdere gleden av å krysse ut alt og si at du er ferdig
En idéboks. Som en kreativ person er det veldig enkelt å putte opp alle de gode idéene jeg får på todo-listen min. På denne måten går idéer med utspring i overskudd over til å bli et stressmoment. «Jeg skulle jo lage ti små bilder av blekkspruter!» maser hjernen min. Dette har jeg løst ved å kjøpe meg en fin boks (min har det vært te i) og skrive hver eneste gode idé jeg får på en liten lapp og putte i boksen. På denne måten kan jeg trekke en lapp og gjøre det når «jeg må lage noe nååå!»-anfallene nærmer seg. Jeg stjal denne gode idéen fra Natasha.
For en mindre stressende hverdag- Revolusjonært Roteloft ^_^
La oss innse det: Det er ikke mer konstruktivt å skrive som en gal i alle notatbøkene sine når man ikke skriver som en gal på boken sin, enn å skrive som en gal i bloggen…
Det kommer litt sporadisk posting fremover. Et par oppdateringer til dere som er intressert i Virrvarr-trivia: (altså svigermor og alle snokete RL-venner som leser og ikke kommenterer…) Psykologen min så sjokkert på meg i går.
Hun: Studere og skrive bok på en gang? Og det skal være ferdig til juni begge deler? Jeg: Eh. Ja? Hun: Er du gal? Jeg: Vel, jeg går jo her av en grunn, ikke sant?
Enden på visa ble at hun sykemeldte meg fra universitetet, så nå er det bare bok som står på programmet. «Bare bok» er det jo ikke, men jeg føler meg mye bedre. Jeg har tilbragt dagene på steder der man får påfyll på kaffen og trådløst nett uten å betale for det og med å småløpe lykkelig langs Akerselva med mp3-spilleren full av soundrtacket fra masse anime og leke ninja. Jeg er min egen tegneseriehelt, og har det finere enn på lenge.
Annet småplukk:
Jeg har rundet 200.000 hits på bloggen. Det er jo et slags jubileum.
Jeg har blitt nr. tre i Bloggidol. Jeg kom på tredjeplass i Tordenbloggen, også. Jeg ser et mønster. Alle gode ting er tre (c;
Jeg er mer distrahert av artige ting man kan leke i Adobe Illustrator enn jeg er av noe annet man kan gjøre på pc’n sin.
Jeg har kvittet meg med Facebook for en stund.
Jeg har møtt Delirium og hun fikk meg til å smile-gråte-le. Vi drakk nydelig te.
Jeg har måttet slette hat-kommentarer på bloggen. Om du har et intenst behov for å skrive tilfeldige, stygge ting til meg, kan du gå og henge på VG-nett. Du havner i spam-filteret etter én kommentar her hos meg.
placebo 
Valk
EliseT 
Ingrid 
Kristine 
Ingvild Sommer
MdB 
Gamer 
kamikaze
Laila 
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
