Revolusjonært roteloft

Jeg skriver selv om det gjør litt vondt i hånden nå, for jeg hater å handle klær. Og jeg har prøvd idag, jeg lover.Det er bikkjekaldt ute, og jeg må ha noe annet enn den tynne bomullsfrakken min, noe annet enn tynne tunikaer og tights. Jeg har gått på ullgenser og kåpejakt i alle byens klesbutikker og kom tomhendt hjem. Er jeg urimelig? Er jeg deformert? Leter jeg etter noe som ikke finnes?

Når jeg går i butikken, har jeg en viss idé om hva jeg er ute etter. Idag var det en kåpe i foret ull med innsvingt liv, kanskje sort? Kanskje en artigere farve? Den gang ei. En kjapp rundte på H&M, Cubus ol gjorde at jeg kunne konstatere at det er boblejakker som er in i år. Stygge, gusjegrønngrå boblejakker med fuskepelskant på hettene. Beklager, men jeg vokste opp på nittitallet. Jeg hadde boblevest og boblekåpe. Helvete fryser over før jeg beveger meg i nærheten av noe med boble i navnet som ikke er «boblebad». Også er det parkaser i tillegg, da. Litt som boblejakker, bare i grovt stoff og uformelige i fasongen. Jeg er ikke polfarer, jeg bor i by. Kan dere skjønne det, hersens moteskapere?

Jeg ruslet på Indiska og Gina Tricot og håpet å finne noe litt mer varmt og feminint. Og ja- på GT var det feminint. De tror visst at det eneste jeg skal gjøre i desember er å gå på julebord. Dermed var de fulle av heftige partytopper og lite annet. Nei, jeg går ikke vinterkulda i møte med sølvtights og paljetter. Det eneste vinterplagget på Gina Tricot var noen svære ponchoer og sjal, samt et par små jakker som rakk meg omtrent til midt på magen. Tydeligvis kan du velge to dameroller i vinter: Den glamorøse juleborddeltageren som bare kaster på seg noen digre ullsjal før hun går ut i drosjen som tar henne hjem og damen som prøver å se mest mulig ut som Nansen på vei over Grønland. På Indiska fant jeg den tredje utveien i motebildet- jeg kan også ta på meg litt mer stormønstrete ting som minner om en blanding av badekåpe og tunika, og kombinere det med svære skjerf og Inka-lue. Jeg kan være lamadama, rømt fra et indianerreservat nær deg. Julebord, Nansen eller Inka. Hurra.

Likevel- når jeg til slutt fant et par Helt Greie kåper på voksenavdelingen på H&M, meldte størrelsesproblemet seg… På Cubus er jeg et sted mellom 40 og 42, på Indiska er jeg «large», på Gina Tricot XL og på H&M er størrelse 46 for lite. I tillegg er kåpene i butikken ikke skrådd inn i livet, men går rett ned. Jeg er ca 42 i livet og kanskje 48 i puppene. Nå skal jeg være litt frekk, men er ikke de fleste damer der ute bredere rundt puppene enn rundt magen? Selv den størte størrelsen på føkkings mammaavdelingen på H&M gikk ikke an å kneppe rundt puppene mine.

Hva gjør man da? Jakken jeg hadde på meg var kald, butikkene var fulle av klær som enten var stygge eller for små og jeg hadde vært innom alle steder som ikke er fullstendig overpriset. Når jeg shopper, har jeg to løsninger som aldri svikter meg. Det første er den litt dyre, men AKK- så magiske Stora Rompa-butikken.

Ja, jeg skal forklare navnet. Det begynte etter jul i fjor, da jeg gikk inn på en tilfeldig butikk på Gunerius og plukket opp en tilfeldig bukse. Jeg kan ikke en skit om jeansstørrelser, så jeg viftet litt hjelpeløst med den og lurte på om den ville passe meg eller ei. Da ble jeg overfalt av en tornado av en dame, som så ut som hun var fra et sted i latin-amerika, men snakket svensk-gebrokkent. Slik gikk samtalen mellom oss:

Hun: Ser do etter buksa?

Jeg: Eh. Ja.

Hun: Tror do at do vil se no bra ot om do stappa den shvæære rompa di neddi den lille buksa der?

Jeg: Eh. Nei.

Hun: Bli med mai, så skal vi finna en buksa som passa din STORA ROMPA!

Buksen vi fant passet perfekt, og jeg har kommet tilbake dit og kjøpt bukser som passer, selv om det koster litt ekstra. Men de skuffet på jakkefronten. Bare diiigre boblejakker til å ha over min stora rompa. Jaja.

Uff er alltid min siste utvei, og der var det faktisk mange fine kåper. Imidlertidig er de ikke alltid like stø med å merke størrelsene, og kneppe-over-puppen-problemet kom tydelig frem her, også. Jeg ble nidkjær og prøvde alt jeg fant av yttertøy. Minkpels? Lilla skai? Kjør på- så lenge det er varmt og faktisk passer. Først da jeg slåss om en fuskepels-kreasjon i limegrønt med en dame jeg mistenker for å være nigeriansk prostituert forstod jeg at det var på tide å gi opp. Jeg gikk hjem uten kåpe, og rasket med meg et par helt streite ullgensere fra Cubus på veien.

HVORFOR er det sånn at så fort moten endrer seg, endrer innholdet i alle klesbutikkene seg også? Hvorfor kunne det ikke finnes en butikk som sydde dameklær med mer plass til pupper enn til mage? Kunne man ikke hatt én standarisert damestørrelse for hele Europa? At L alltid er så og så mange cm, hverken mindre eller mer? Arg, jeg hater å kjøpe klær.

33 Comments »

«Du må slappe av!» «Du må slutte å stresse!» «Ta deg ferie!» «Ta deg tid til deg selv!» Det har vært mantraet fra venner og familie i over et år. Jeg liker ikke å stå stille, og jeg er verdens dårligste på å si «Nei. Nei, det passer ikke.» Jeg sier «Ja». «Ja, selvfølgelig!» «Ja, jeg kommer!» «Ja, det blir hyggelig!» «Ja, selvsagt kan jeg hjelpe deg å pynte før festen!» Det er ikke tidsklemma. Jeg er ung, jeg er aktiv, jeg har ingen forpliktelser uten om kjæreste og husleie. Jeg skviser meg selv, rett og slett.

Det å gjøre ting er en fin medisin, også. Du kan måle hvor vellykket du er i gode karakterer, fullførte prosjekter, spennende avtaler og stort nettverk. Og du slipper å stoppe opp og kjenne etter. Når livet ditt er en blanding av et racerbilløp og en berg og dal-bane-tur trenger du ikke stille spørsmålet «Hm. Har jeg det bra nå, egentlig? Er jeg lei meg?» Det er en livsstil med innebygde kræsj. Det siste året har jeg kræsjet nok til å skjønne at jeg må endre på ting, men det å skjønne ting er ikke det samme som å klare å handle utfra de tingene man har skjønt. «Ja, jeg må nok delegere litt mer» sier jeg mens jeg påtar meg to verv til. «Ja, jeg har litt høyt tempo» sier jeg mens jeg dobbeltbooker nok en helg.

Jeg var inne på psykiatrisk to ganger. Alkohol er en dårlig stressmestringsstrategi. Så røk studiene. Jeg er Hermione Granger og jeg elsker skolen. Jeg har alltid kost meg med leksene mine. Studier pleier å gi overskudd, studier er den morsomste hobbyen jeg har. Så forsvinner ordene fra teksten mens jeg leser, jeg skulker, jeg ligger i sengen og ser i taket i dager av gangen. «Sykemeldt?» «Drop out?» «Semesterfri?» «Jobbe litt?» Nå har jeg prøvd å «ta det med ro» i to måneder og er rastløs, trist og utslitt.

Jeg har dårlig samvittighet for å «ikke gjøre noen ting» «ingen fremdrift» «slaske» samtidig som jeg har dårlig samvittighet for å ikke greie det jeg skulle prøve på- skru tempoet ned og få oversikt. Jeg jobber kjempehardt med masse prosjekter, stresser rundt og genererer aktivitet. Å øve seg til å ikke gjøre Alt Alltid er vanskelig, og det å prøve å gjøre Ingenting en ettermiddag uten å ergre seg over at jeg gjør nettopp det er nesten umulig. Jeg vet ikke hvor jeg skal. Det er høst, og jeg gråter altfor mye. Og jeg leser Amalie78 om det å møte veggen, og kjenner meg igjen. Og ja, jeg emo-blogger idag.

16 Comments »

Det hender at folk ser stygt på meg. Ok, den siste tiden har det skjedd stadig vekk. Det hender folk peker, ler og hvisker litt bak ryggen min. Grunnen? Jeg har fått noen fantastiske nye sko. Ja, det er noe rart med meg og sko. Jeg hater og gå med dem, jeg hater å kjøpe dem, og jeg mister skoene mine hele tiden. Jeg går barbent fra mai til september og insisterer på å gå uten sko på Majorstua så vel som i skogen og på en badestrand nær deg. Da Esquil kalte meg «rødblogger vampus» for en liten evighet siden, var første tanken min: «Jeg har jo ingen sko.» Og det var fakta. Jeg hadde ingen sko foruten et par eurytmisko som i beste fall kan beskrives som sokker med plastsåle. Det ene paret gikk dukken etter en vel beruset badetur med alle klærne på, det andre paret hadde jeg parkert blid og fornøyd på en tilfeldig fest og gått hjem barbent.

Så stod høsten for døren og jeg var skoløs. Og jeg HATER å kjøpe sko. Delvis fordi jeg er plattfot, har svake ankler, grovmotorisk feil, nedsatt balanse og har røket en masse sener i høyrefoten en gang på vgs. Dermed kan jeg ikke trippe rundt i hva som helst. Høye hæler? Glem det. Smale, nette greier? Nix. Det bør egentlig være herresko. Flat såle, god plass og såpass slitesterke at jeg kan gå med dem i vær og vind til de går i stykker. Vel, heldigvis er jeg belemret med verdens mest sjarmerende svigerfamilie. Svigerfar er ebay-junkie og kjøpte sko til meg. Jeg sa jeg ville ha Doc Martens og jeg fikk Doc Martens. Og for noen Doc Martens. Ingen tar meg for å være medlem i Boot Boys, nei. Pretty in pink,ellerno.

I hvertfall: Folk ser stygt på skoene mine. De er ikke anstendige. Jeg står i rulletrappen på Oslo S og hører Bærumsberter diskutere dem. «Det er litt kult med rosa sko, da!» «Næhei!» «Joho!» Av og til stopper tilfeldige forbipasserende og ler, måper, peker (litt avhengig av hvor fulle de er) eller rett og slett spør meg hva slags galehus jeg har rømt fra. «Jeg er steinerbarn» pleier å være svaret. Uansett- jeg har sluttet å bry meg etter en opplevelse jeg hadde da jeg satt på toget med to anstendige herremenn på hver sin side av meg i kupeen. Det var menn i femti-sekstiårene med blågrå dresser, stresskoffert og Dagens Næringsliv på fanget. Sånne som drikker Bache Gabrielsen til kaffen og har stemt Høyre siden det var 18. Pene mennesker, som hevet øyenbrynene langt oppi det stålgrå hårfestet da jeg kræsjlandet setet ved siden av dem.

Blikket gikk fra meg til skoene mine og tilbake til meg igjen. Så ristet de synkront på hodet og løftet opp avisene sine. Fysjom, sa blikket deres. Anstendige herremenn i dress liker ikke rosa sko. Men hva som er anstendig er egentlig ganske spennende. Mens jeg satt og prøvde å skrive, begynte den ene og spise sjokolade, krølle papiret i små biter og presse det inn i sprekken mellom setet og togveggen. En fin hobby. Han spiste veldig mye sjokolade, og hadde snart fylt opp hele sprekken med søppel og virket meget fornøyd med seg selv. Den andre anstendige mannen, som ikke bare hadde stirret misfornøyd på skoene mine, men også kremtet når jeg rotet i vesken, spiste matpakken min og ellers hintet kraftig til at han ikke likte oppførselen min når mobilen min drev og pep med tekstmeldinger, hadde en enda bedre og mer anstendig hobby. Han pillet seg i nesen. Ikke bare litt, ikke i smug. Han satt med Dagens Næringsliv og dyttet hele tommelen sin opp i nesen sin med et fornøyd glis. Etterpå studerte han resultatet, smattet og smakte. Uff, voksne nå til dags. De eier ikke oppdragelse. Det festligste var at de pene herremennene ikke så stygt på hverandre, bare på mine sko.

Jeg tror det å være anstendig er litt som det å være «god» i dydsetikken. La meg forklare: En god handling er en handlig utført av en god/dydig person. En anstendig handling ser ut til å være utført av en anstendig person. Jeg følte meg fanget i en blanding av en DeLillos-sang og en sosiologisk studie av normbrudd. Kort sagt- en fin dag for meg og de fine, nye skoene mine (c;

16 Comments »

Jeg har lekt rundt med kamera idag, samt funnet noen gamle bilder slengene rundt i de glemte krokene av harddisken. Jeg publiserer en liten trio her, for å gi mine trofaste lesere et lite innblikk i Mitt Oo- så spennende Liv.

Mens vi venter på studielånet

Har man ingen penger, slakter familien Søland-Jackson Kapitalisten og går på butikken for å handle med utelukkende kronestykker. Heldigvis kom studielånet i dag, så nå kan spare-kua få stå og fylles opp igjen.

Hvorfor vannkjøling er en DÅRLIG idé

For dere som ikke vet det: Man kan kjøle ned en pc ved hjelp av vifte eller vann. Mr. Jackson sverger til vann. Nå sverger han også til Libresse Good Night for å suge opp lekkasjen dens. PC’n hans tisser på seg, har mensen og blør seg ihjel, og bruker mere bind enn meg. Noe å vise folk man har på besøk.

Strawberry Wobbler

På en fest i sommer laget min søster verdens mest fabelaktige dessert, basert på en oppskrift av Terry Pratchett, nærmere bestemt fra Nanny Ogg’s Cookbook. Herligheten heter Strawberry Wobbler, og er jordbærgelé med fløte, stivnet i champagneglass. Det serveres med to kuler jordbæris og litt krem på toppen. Noen foreslo sjokoladesaus for den mer vågale. Her er min gode venn John i ferd med å fortære herligheten. Anbefales!

6 Comments »

I helgen skal jeg gjøre en del ting jeg ikke har gjort før.

1. Dra til Tronheim.
2. Sove på hotell uten horer og kakerlakker.
3. Besøke mennesker som alltid besøker meg.
4. Se på Mannen debattere piratpolitikk med Fono
5. Se på Nidarosdomen.

Woot! Her kommer jeg, barteby!

2 Comments »

Vi ligger i sengen.

Mr. Jackson:Oi! Du har sluttet å se ut som en breiflabb ovenfra!

Meg: Eh. Jasså?

Mr. Jackson: Ja.

Meg: Snodige greier.

Det går noen minutter.

Mr. Jackson: Nei, nå ser du ut som en breiflabb igjen.

9 Comments »

Ja, livet mitt er alltid like action-paction. La meg oppdatere deg, kjære leser.

1. Jeg kom akkurat hjem fra RU sin sommerleir, der jeg nøt politiske diskusjoner, tidvis shabby og tidvis bra mat, sene våkenetter og masse, plutselige regnskyll. Kort sagt, fryd og gammen.
2. På sommerleir holdt jeg innledning om fildeling og nedlastning, basert på W og min sin fin-fine artikkel jeg alltid vender tilbake til, nemlig «Fremtiden er fantastisk»
   . Jeg hadde supert publikum og innledningen gikk fin-fint. Mass Soldal Lund har forøvrig skrevet et motinnlegg til artikkelen vår i det som kommer til å bli nyeste nummeret av Rødt. Jeg er hjertens uenig med Mass sin kritikk, og mener han har misforstått en hel del, så vi kommer med et svar innen relativt kort tid.



3. Jeg har blitt syk og svak og dårlig på en måte som gjør meg til et lett bytte for vitser fulle av populærkulturelle referanser: Jeg har fått nyresten. Ikke nok med at det er en sykdom som ligger på samme smertenivå som en barnefødsel, at det er en konstant pinlig ting å fortelle folk fordi det ligger implisitt at man må tisse ut en sten, eller at det er en sykdom man først og fremst forbinder med gamle menn. Neeiida. Hovedproblemet er alle som går i barndommen og begynner å mimre om «Jakten på Nyresteinen» eller le av gamle Seinfeldt og Friends-episoder der Ross eller en annen stakkar ligger og vrir seg i smerte mens de prøver å tisse ut en sten. Hipphurra. Jeg har fått nok dop til å bedøve en elefantflokk over lengre tid, og beskjed om å vente til det går over. På den lyse siden kjenner jeg ikke tennene mine når virkningen av pillene er på sitt sterkeste. Barskt.

Såh- da forventer jeg meg lure innspill og trøstende ord. Hm?

6 Comments »

Da jeg var med på å danse «En lille andevinge» på Rød Sommerleir i fjor, visste jeg ikke at noen tok bilde. Jeg visste bare at vi skulle vinne en konkurranse ved å få noen smågutter i 10-11-årsalderen til å le. Det klarte vi ikke. Men takket være at Tiram tok bilde av herligheten, har ganske mange ledd godt siden.

Det startet med at Tiram la ut det fabealktige bildet på Facebook, til skrekk og advarsel.
«Festlig», tenkte jeg, og trodde det kom til å stoppe der.

Min kjære svigerfar som er web-redaktør for Rødt.no om dagen, fant ut at dette bildet var ypperlig reklame for neste års sommerleir. For et artig bilde å legge som illustrasjon til sommerleir-supernyheten!

Faktisk så artig at Audun Herning fant ut at han skulle lage en bloggpost om den fine sommerleir-reklamen vår.
Noen anonyme RU-ere døde av skam, Brage hostet noe om dårlig sikkerhetslinje og trening til folkekrigen som nå var avslørt.

Etter dette håpet jeg folk skulle ha gått lei av bildet. Den gang ei. Da Katarina skulle tægge noen videre i årets bilde-meme var vel ingenting mer naturlig enn å bruke det fabelaktige dansebildet som hadde fått så mye publisitet allerede?

Dette bildet var faktisk så festlig at da Esquil forfulgte me-me’et sitt veien det kom og valgte ut utvalgte bilder fra de forskjellige postene til folk, var det «Hvem tagger du?»-svaret til Katarina som var det mest logiske å trekke frem. Vips ser jeg håtte dansebilder av meg selv der også.

Det er greit. Det er greit. Jeg må slutte å danse så folk ser det, fotografier av dansende Virrvarr med venner er tydeligvis noe som sprer seg som ild i tørt gress.

Så- for at det ikke skal være noen tvil om hvem disse lekre, dansende menneskene er, publiserer jeg bildet på bloggen min. Tada.

Fra venstre:Mr. Jackson, Aurora, Ida M, Kenneth, meg og Live. Jorun G har gjemt seg bak Kenneth. Det er damen som kan sikkerhetspolitikken sin, det.

4 Comments »

This week I have moved to a new, beautiful apartement with Mr. Jackson and bought “new” furniture for 310 kr- second hand ftw!

We got a bottle green sofa, a book shelf, a table made of palisander-wood, a TV-table and a nice, big bed. Who needs IKEA when you have a second hand marked near you? And- in our case, a friend with a spare bed they don’t use? I love getting stuff for free^^ The world is filled with old chairs and tables in need of a new home, and I just adopted some.

If you need an oven (small, red and really nice), drop me a line. Our dear Grepa Komfyr(tm) is looking for a new place to settle down, and you can have her for free if you pick her up yourself (c;

What else is new?
I’m taking the exphil-test tomorrow and my mind is filled with a mixture of Kant, Hume, Singer and de Beauvoir.

Danny and I have been together for four years this 17th of May. Do not try to call us- we are going to be awfully romantic, awfully cute and awfully indecent.^^

2 Comments »

With my written exam in English coming closer every day, I’ve decided to start write my blog-posts in English for while. I’m not doing this without a certain feeling of concern, because I know all my clever friends will correct me and laugh at my mistakes. Don’t misunderstand me- I’m doing this to get feedback and corrections. Still, it doesn’t make it less scary (c:

There’s lots ways of occupy yourself on a Saturday night; you can attend a party or spend the night on a bar somewhere, go dancing, - the opportunities are endless. I spent this Saturday night at my parents place, helping my younger sister with her homework; something that turned out to be way to much fun.

She was going to translate the lyrics from a song of her own choice from English to Norwegian, and the task consumed us completely after a few minutes. She had picked the Johnny Cash-classic “A boy named Sue”, this crazy song with ten verses. You can check out the lyrics in English here.

To remove the attention from my lousy English, I’ll publish the marvellous translation here. Share and enjoy (c:

En mann ved navn Susann

Vel, pappa forsvant da jeg var tre
Og morsan og jeg- vi satt ‘gjen med
En sur gitar og en halvfull flaske børst
Jeg er ikke sur for at han stakk sin vei,
men det styggeste han gjorde mot meg
var at før han dro, så døpte han meg Susann.

Det var en vits av et navn jeg fikk
og folk lo og fniste hvorenn jeg gikk.
Jeg slåss for å vise at jeg var en mann!
Når jentene knise, så blei jeg flau,
og flirte en gutt- så slo jæ’n dau!
Livet ekke lett for en gutt med navn Susann.

Så jeg vokste opp fort og ble sterk og tøff,
neven var hard og stilen røff.
Jeg dro fra by til by på grunn av skam.
Planen min var klinke-klar-
å saumfare hvert bordell, hver bar,
finne navnegiveren min og kverke ham.

Det var Gatlinburg midtsommersti’
Jeg kom te byn-tørst som få kan bli
og stoppa for litt vin og øl og vann.
På en sliten pub, ved et røkfylt bord
med poker, sprit og billig hor
satt den drittsekken som døpte meg Susann.

Ja, jeg kjente slangen som min kjære far
fra et slitent bilde som mamma har,
på arret ved øyet og nesa- stor og rød.
Han var gammel og krokbøyd og grå og sær
og jeg tenkte:”Shit, nå er jeg her!”
Jeg skrek: “Jeg er Susann- og jeg er en mann!
Nå skal du DØ!”

Så jeg dro til gammern midt i synet,
han dukket og gav meg en på trynet
før han grep en kniv og kutta øret mitt.
Men jeg knuste en stol i huet hans
vi kræsja ut og slåss gatelangs:
sparket og glefset i ølrus og blod og skitt.

Jeg har nok slåss med tøffere karer,
men den historien tror jeg vi sparer;
han sparket og spente og grynta som en gris.
Han lo og bannet og kom med trøst
før han grep etter skyteren, men jeg trakk først.
Han så på meg med verdens største glis.

Han sa “kjære sønn- denne verden er tøff.
Skal en mann klare biffen, må han være røff,
og jeg kunne ikke hjelpe deg på vei.
Jeg gav deg det navnet og sa adjø,
så måtte du bli tøff eller dø.
At du er sterk og hard, det er på grunn av meg.”

Han sa “Du slåss så jeg blir svimmel og svett.
Jeg vet du hater meg, det er din rett.
Jeg skjønner om du dreper meg mens du kan.
Men du burde takke meg før jeg dør
for at du er sterk og slåss som du gjør,
for jeg er jævern som kalte deg Susann.”

Jeg fikk klump i halsen og la våpnet ned.
Vi klemte og drakk for familiefred.
Jeg reiste hjem med et helt nytt perspektiv.
Og jeg tenker på ham i ny og ne
når jeg prøver og vinner og gjør sykssé.
Og hvis jeg får en sønn så skal jeg kalle ham…
Ole! Per! Ikke Susann! Jeg hater det navnet!

Yes. And Dad in Law? If there’s more than five mistakes you’d like to comment upon- send me an e-mail (c; To much will be considered as spam^^ And yes- I do know the translation is horrid

4 Comments »