Jeg skriver blogginnlegg i hodet før jeg sovner, småprater til bloggen mens jeg vasker opp, kladder mentale blogginnlegg på t-banen og savner dere – kort sagt.
Så. Siden jeg har vært veldig overarbeidet og ikke så lite nedbrutt, tenkte jeg at jeg kunne starte opp bloggingen igjen med å fortelle dere litt om hva jeg har drevet med siden sist.
Sånn stæsj jeg har gjort de siste ukene:
Holdt Rådslag på Bjørnholdt og Eikelund VGS sammen med Rådet for psykisk helse. Kort sagt: Jeg pratet om problemene mine og prosessen med å takle dem i plenum på en måte som fikk ungdommene med på en samtale om psykisk helse som gjorde alle involverte lurere.
Tatt et kurs i stand-up komedie med Shabana Rehman og New York Comedy Institute. Fordi jeg ville lære meg å bli bedre til å fjase i mikrofon, lære andre måter å skrive tekst på, samt prøve den skumleste formen for offentlig opptreden. Jeg er jo en mental basehopper når alt kommer til alt. Det var utrolig lærerikt og morsomt (pun intended).
Spilt inn et radiokåseri for «Mellom himmel og jord» som kommer i sendingen deres på P1 på søndag. Tema? Ateistisk julefeiring. Tune in.
Skrevet om tegneserier til Cappelen Damm og funnet ut at det eneste problemet mitt med å skrive om dette temaet er å begrense seg. Nerden i meg synes alle må få vite alt om tegneserier. Nuh!
Snakket om bloggen og om meg og om Internet generelt på et seminar hos Landsforeningen for pårørende innen psykiatri. Det var på Grand og føltes litt som å holde foredrag i spisesalen på Titanic. Leonardo Di Caprio var ikke til stede.
Brukt den resterende tiden på å forsøke å sove, spise og ikke krepere. Ohyes.
Heldigvis skal jeg ha en rolig desember. Det lover godt for bloggen, også.
Det er med videregående skoler som det er med psykiatriske avdelinger: Det er store kulturforskjeller og personalet spiller en veldig stor rolle for hvordan det er å være der.
Jeg har vært rundt på en rekke videregående skoler og holdt foredrag i den senere tid, men ingen har vært så snodige som den jeg besøkte idag.
Tips til neste gang dere inviterer en forfatter på besøk: Det er hipt å hilse. Blomsteroppsats er fint, småprat er enda bedre. Kan du ikke si hei til andre voksne mennesker, bør du kanskje ikke ta deg en jobb som består av å prate hele dagen. Sorry-borry.
Tips til deg som vil ha respekt fra ungdommer i skolen: Ikke snakk til dem med babystemme. De er atten. De vil myrde deg.
Sånn. Og til den lærerstudenten som faktisk sa hei: Takk, du veiet opp for en ellers pinlig opplevelse.
Jeg tilhører typen som hater stress såpass intenst at jeg gjerne begynner med julegavene tidlig på høsten. Ideelt sett vil jeg bruke desember til å pakke inn ting, ikke gå i butikker.
Jeg vet om folk som elsker Oslo City 22. desember, men jeg får høyt blodtrykk bare jeg tenker på det. Det forhinder meg ikke fra å være veldig glad i å gi bort ting.
Likevel har jeg noen underliggende prinsipper i bunnen av julegave-kjøret mitt. Jeg tenkte jeg skulle dele julegavestrategien min med deg. Det kan jo være du finner noe du kan ha nytte av?
Hvor mange kjøper du gaver til?
Da jeg gikk på videregående var greia at man skulle gi presanger til alle man kjente. Er du som meg, kjenner du for mange til det nå. Lag opp en liste over De Nærmeste og send kort eller brev til alle du har lyst til å huske til jul.
Du trenger ikke stresse masse. En venninne av meg tegnet et julekort, skannet den inn og sendte det på epost til alle hun hadde lyst til å gi en ekstra oppmerksomhet.
Nervøs for at noen skal dukke opp med en uventet gave uten at du har noe til dem? Kjøp inn et par ekstra gaver og pakk dem inn med blanke merkelapper, bare sånn i tilfellet. Så bruker du energien din på dem du faktisk har lyst til å gi gaver til.
Hjemmelaget?
Ja, hjemmelaget er alltid det koseligste. Det er desverre også det som tar mest tid. Derfor er min erfaring at hjemmelagede gaver er de som må planlegges først.
Skal du strikke eller brodere noe, må du sette av tiden det tar, så unngår å sitte med senebetennelse og skuldrene opp under ørene i slutten av desember. Husk at det finnes ikke-crafty hjemmelagede julegaver, også. Her er et par idéer:
Brenn en CD. Mix det perfekte albumet. Dette er særlig populært blant eldre slektninger som ikke skjønner denne MP3.
Bak kaker eller lag hjemmelaget konfekt.
Skriv et personlig brev til noen om hvorfor du er så glad i dem.
Juks. Kjøp hjemmelagede ting fra andre på Steinerskolens Julemarked eller på Etsy.
Hva med dem du ikke aner hva du skal gi?
Det er alltid noen du ikke aner hva du skal gi til. Enten så er de slektninger du ikke kjenner, eller disse slitsomme menneskene som ikke bare har alt, men slettes ikke ønsker seg noenting. Denne kategorien mennesker er gjerne dem vi kjøper ræl til.
Siden vi vet at verden ikke akkurat trenger mer ræl og at den andelen av julegavene hvert år som er ræl ikke er så veldig velkomne, har jeg et mål om å bytte ut mest mulig ræl med geiter, robuste såkorn og myggnetting.
Det er kanskje ikke de kuleste presangene å få, men da lærer du deg kanskje å si tydeligere i fra hva du ønsker deg neste år, så jeg slipper å kjøpe tilfeldig tull til deg.
Hvor kjøper du hva?
Planen min for optimal stressreduksjon er å kjøpe alt som går ann å kjøpe på nett på nett. Det jeg ikke får kjøpt på nett, vil jeg helst kjøpe på julemarked eller lage selv.
Det som ikke går ann å kjøpe noe annet sted enn i butikken, kjøper jeg en hverdag i november, helst i små etapper, så jeg slipper Handleturen der jeg gråter meg gjennom byen med to tonn bæreposer og ti presanger to go.
Innpakning:
Det kan være at du ikke er meg. Det kan være at du ikke sparer på alle esker, sløyfebånd, pent papir og ekstra tekstil med en litt bekymringsverdig entusiasme. Jeg slår et slag for det å kutte på julepapiret og plastbåndene likevel.
Pappesker er morsommere å åpne, og de er lettere å resirkulere. Gråpapir blir stilig om du tar deg tiden det tar å pynte dem, og det er utrolig hvor fine julegavene blir i gamle numre av Klassekampen.
Du kan også inkludere bærenett i gaven, og la bærenettet være innpakkningen. Bare sløyfebånd kan også være stilig, særlig på voksenpresanger.
Oppsumert:
Reduser mengden folk du kjøper gaver til, gi penger til gode formål hvis du ikke aner hva du skal gi, kutt i gavepapirbruken og kjøp gavene på nett i god tid i forveien. Hjemmelaget er fint og flott, men ikke slit deg ut i prosessen.
Jeg vet om mange som forbanner det «normale» livet. Jeg synes egentlig «normal» er litt eksotisk. Jeg øver meg på normal. Jeg får frysninger av å smøre matpakke til Mr. Jackson på morgenen. Jeg står opp tidlig og skjelver av forventning. Jeg skriver hver dag. Jeg leser hver dag. Jeg tegner. Jeg snakker i forsamlinger. Jeg har slått opp med NAV. Jeg øver meg på hverdager.
Jeg øver meg på å ikke jobbe mer enn åtte timer hver dag, så ikke alt jeg gjør blir arbeidstid. Jeg støvsuger. Jeg lager omelett til frokost. Jeg er så stresset at jeg drømmer at det er 23 desember og at jeg har glemt kaker og presanger fullstendig og dessuten må jeg stryke 17.mai-sløyfene og jeg har masse barn som skal på skolen for to timer siden. Jeg håper at jeg er blitt flinkere til å være meg enn jeg var i fjor.
«Du er jo helt normal nå!» sa noen til meg.
«Nope,» sa jeg. «Jeg bare øver meg.»
Jeg har fått spørsmål om å dele mine beste tips til hvordan mestre bipolar lidelse. Det kan jeg godt – med forbehold om at dette er mine tips. Jeg er ikke helsepersonell, jeg er profesjonell pasient osv.
Mine tips for å mestre bipolar lidelse:
Finne en behandler jeg fungerer bra sammen med.
Ja, du bør ha en psykolog eller psykiater. Nei, du bør ikke ha en psykolog du ikke greier å snakke med i det hele tatt. Da fungerer ikke behandlingen, og du får ikke hjelpen du trenger. Du går ikke til psykolog for psykologens skyld.
Du kan ikke gjøre noe med dette i krisepsykiatri-setting, men når du skal ha en fast behandler over lengre tid, er det lurt å lete til du har en du faktisk klarer å gå til.
Den aller første psykologen min skremte så vettet av meg at jeg hadde mer angst når jeg gikk ut fra timen enn når jeg kom inn til timen.
Hun var en flink psykolog for andre enn meg, men vi matchet dårlig. Vi ble enige om at det ikke gikk så bra, og hun overførte meg til en annen en som ikke gjorde meg kjemperedd.
Skrive stemningsdagbok.
Det finnes flere typer stemningsdagbøker. Du kan finne skjemaer der du kan fylle inn dato, antall timer søvn, medisindose og stemningsleie, eller du kan lage ditt eget i exel. Mr. Jackson er veldig tilhenger av exel, fordi du kan lage grafer av dagboken etter en stund og se din egen stemningsgraf.
Jeg fikk mye ut av å skrive ned alle de små signalene jeg fikk før en episode slo ut skikkelig, sånn at jeg kunne kjenne igjen signalene når episoden gjentok seg og vite at det var det som skjedde.
Type: «Det kjennes ut som om alle butikker spiller favorittsangene mine til ære for meg, at jeg småsvever selv om jeg står på bakken og at alle rundt meg går litt for langsomt med vilje. Hmm, på vei oppover?»
«Mr. Jackson sier jeg snakker langsommere og med dypere stemme. Jeg blir sliten av ingenting. Jeg er redd for å sjekke mail og tekstmeldinger. Åkei, på vei nedover.»
Å ha en jevn døgnrytme.
Det er et kjedelig råd, men det har hjulpet meg mye. Å legge seg på samme tid hver kveld og prøve å stå opp på samme tid hver morgen gjør underverker for å holde seg i balanse.
Å observere meg selv.
Jeg har fått mye ut av å bli kjent med mine egne rytmer og reaksjoner. Jeg kjenner bipolare som har humørsvingninger som er veldig årstidsrelaterte. Høst er nede, sommer er oppe, f.eks.
De får mye ut av å planlegge for en høst med sydenferie og mye bruk av dagslyslampe. Jeg har merket at humørsvingningene mine blir forverret betraktelig av menstruasjonen min, og har bedret det ved å stå på p-piller som flater ut hormonsyklusen min litt. Å få oversikt over hva som trigger og forverrer humørsvingninger, gjør det enklere å gjøre noe med dem.
Lage avtaler med pårørende og behandler.
Jeg har laget en avtale med psykologen min og de nærmeste om hva de gjør hvis jeg blir dårlig, hva jeg trenger hjelp med, hva som fungerer og ikke fungerer.
Det betyr at alle rundt meg har en klar plan for hva vi gjør om jeg plutselig blir veldig dårlig, en plan psykologen og sykehuset er enige i og som det bare er å gjennomføre.
For meg går det på sånne ting som at jeg ikke får lov til å ta på meg masse ansvar og starte masse prosjekter mens jeg er veldig hypoman uten å få det godtkjent av Mr. Jackson først.
Det er ikke fordi jeg vil at han skal bestemme over meg generelt, men fordi friske-Virrvarr vet at gira-Virrvarr gjerne vil starte omreisende sirkus og forplikte seg til å delta i fjorten TV-debatter på en uke om hun bare er oppglødd nok.
Andre jeg kjenner som har tilsvarende avtaler, gir VISA-kortet sitt til kjæresten så han/hun kan oppbevare det mens den maniske episoden står på.
Fordi det er dumt å bruke alle pengene sine på paraplydrinker og bobleplast, selv om du får lyst. På samme måten har jeg avtaler om hvordan jeg sier fra om jeg er på vei ned, vil skade meg selv, har kjempeangst osv
Å skrive om ting.
Jeg bruker mye tid på å skrive ned vonde følelser med en gang de kommer. Det er en metode som gjør dem enklere å takle. Jeg fanger følelsen og formulerer den, og den mister litt av makten sin.
Den kan analyseres og mestres når den er formulert, mens ordløse følelser er omtrent like enkle å analysere som mageknip.
Eksempel: «Nå er jeg redd. Hvorfor er jeg redd? Jeg er redd fordi jeg er sikker på at den og den er kjempesinte på meg. Hvorfor er jeg sikker på det? Fordi jeg er så redd for at de skal være det. Hvorfor det? Fordi jeg føler det så sterkt.»
Så kan jeg spørre meg selv: Er det noen grunn til at min følelse skulle påvirke hvordan noen andre følte i forhold til meg? Nei. På den måten mister følelsene litt makt over meg.
Lære mer om hjernen og om sykdommen.
Noe av det som har hjulpet meg mest, har vært å lese meg opp på bipolaritet og på biologi og psykologi, generelt. Jeg vet ikke om det hjelper for alle, men for meg er informasjon noe av det som har fjernet mest av skammen og noiaen i forhold til egne problemer.
«Åkei, dette er det som skjer i kroppen når jeg har angst. Da slipper jeg å tenke at jeg kommer til å dø, iaffall. Åkei, så det er dette som man tror at bipolaritet kommer av. Neat. Da er det hvertfall ikke noe “galt med meg” i en sånn metafysisk forstand.»
For meg har det også hjulpet å tenke at hjernen er et organ som andre organer, og at følelser, tanker og erindringer også er fysiske prosesser innenfor organismen Virrvarr.
Det gjør at alt meta-føleriet jeg pleide å ha mye av før har sluppet taket, og jeg kan fokusere mer på å mestre de følelsene jeg har, ikke bekymre meg over de følelsene jeg synes jeg burde ha.
Å øve meg på å ikke skamme meg.
Jeg er veldig åpen på problemene jeg har. Det har vært et bevisst ledd i planen «Ikke få ekstraproblemer over at man skammer seg over problemene sine og skammer seg over at man skammer seg over problemene sine».
Du trenger ikke være like åpen som meg, men jeg tror det er veldig lurt å ikke se på problemene sine som en personlighetsfeil. Se på dem som en slags hjerneastma du må deale med.
Å ikke tenke at kreativiteten = bipolariteten
Jeg var veldig redd for at kreativiteten, engasjementet og talentet mitt var en del av den bipolare lidelsen og at det ville avta og forsvinne om jeg fikk hjelp og piller som dempet humørsvingningene.
Og likevel – jeg opplevde tvert i mot det motsatte: At det ble mer plass til kreative, engasjerte meg når jeg fikk bedre bukt med faktorene som gjorde det vanskeligere å være meg.
I følge Stephen Fry’s bipolar-dokumentar er bipolar lidelse den psykiske lidelsen de som har den har et sterkest kjærlighetsforhold til og er reddest for at skal forsvinne. Jeg kan kjenne igjen den angsten fra tidlig i behandlingsperioden min.
Jeg var sikker på at hypoman var synonymt med «genial kunster», og at all behandling ville stjele den biten fra meg.
Nå har jeg kommet frem til at hypomani egentlig kan sammenlignes med de magiske, blinkende blomstene i Super Mario.
Du blir veldig mye raskere og sterkere en stund, men om du greier å drepe noen fiender og ta noen ekstraliv er avhengig av hvor flink du er til å styre pixel-rørleggeren som hopper rundt. Ekstra fart er fint, men det er ikke det samme som å være flink til det du gjør.
——————-
Sånn, det var mine beste bipolartips. Har du noen? Jeg vet det er en bipolarklubb blant leserskaren min.
Har noen pårørende noen gode pårørende-tips?
Jeg overlater talerstolen til svigermor idag. Hun er blitt lokalkjendis med mat og hage-bloggingen sin (jeg liker å tenke på henne som kjøkkenhagens Blondinbella), men nå får hun prøve seg på god, gammeldags dagbokblogging på vegne av oss i grisehuset ^_^
Det å ha svineinfluensa er mye greiere enn å grue seg til den. Det skrev jeg på facebook. Jeg har facebooket (er det et ord, montro?) hele svineinfluensaperioden vår.
Derfor vet jeg når den startet, når jeg var aktivt drittlei hele influensaen og når jeg var lykkelig og kreativt rusa på feber (jeg klippet panneluggen foran speilet en morgen før frokost, fant ut at jeg derfor umulig kunne være riktig vel bevart og målte derfor tempen, den var 39,2).
Det beste med å facebooke influensaen sin er at det viser seg at jeg faktisk har venner der, ikke bare bekjente. Medfølelses-kommentarer hjelper nokså godt.
Jeg har finlest pandemi.no og nettet generelt på leting etter hvor lenge dette varer. Nå har vi vært sjuke i 7-8 dager og feberen er like høy. Det står 3-5 dager, det står at man er smittsom så lenge man har symptomer, inntil 7 dager.
Men det står ikke at man er smittsom så lenge man har feber – og at feberen kan vare mye mer enn 7 dager.
Jeg håpet på 3 dager – det fikser vi. Så håpet jeg på 5 dager – det fikser vi det også. Så visste jeg at 7 dager, da ville vi jo være friske igjen.
Man blir nokså deprimerert av å ta tempen og bare lese små variasjoner mellom 38 og 39,5. Som om termomteret ikke klarer å vise ned mot 37 grader.
Dette er dessuten det samme termometeret som ellers i livet mitt aldri viser skikkelig feber. Uansett hvor elendig og “stakkars meg, nå er jeg skikkelig sjuk” jeg har følt meg, har tempen ikke gått over 37,3. Ikke mye å skryte av liksom.
Men nå har det altså hengt seg opp rundt 39 isteden. Eller, det har det ikke, det er kroppen min som som har hengt seg opp på rundt 39 grader. Jeg kjenner det jo igjen. Det er sånn feber føles, jeg kjenner igjen følelsen fra barndommen.
Jeg ringte fastlegen for en uke siden. Da ringte jeg bare for å høre om det muligens kunne være denne svineinfluensaen vi hadde fått – og jeg fikk beskjed om at det kunne det absolutt være, så vi måtte holde oss hjemme i 7 dager.
Og hvis en av oss ble plutselig mye værre kunne vi bare ringe rett til sykehuset. Vi kjøpte inn mat for 7 dager og planla med at idag ville vi være friske igjen alle sammen.
Jeg ringte defor fastlegen igjen idag: Nå er det 8 dager, vi har fortsatt mellom 38 og 39,5 og nokså like symptomer alle sammen: høy feber, hodepine, slapp, vondter i bryst og rygg, hoste.
Og legen sa: 7-10 dager er ikke uvanlig for influensa. Faktisk kan det ta opptil 14 dager.
Jeg: Jammen, jeg har finlest pandemi.no og jeg har søkt på hele internetten på leting etter forventet syketid og har bare funnet info om 3-5 dagers feber og smittsom i 7 dager. Men vi er vel smittsomme mens vi fortsatt har feber?
Og legen bekreftet av vi er smittsomme helt til vi er feberfrie også roste hun oss fordi vi er flinke og holder oss isolert inni huset for å ikke smitte andre. Hun avsluttet med å ønske oss god bedring.
Det var en beroligende samtale.
Så nå er det bare å avlyse avtaler for denne uka også og vente rolig her hjemme mens kroppene våre jobber med å lage antistoffer mot dette viruset.
Det er lørdag. Mr. Jackson og jeg liker å bruke lørdagskveldene på nerding. Popcorn og vitenskaplige foredrag, ispedd en god dose Star Trek-episoder, der har du ekteskapet mitt. Jeg tenkte jeg skulle dele litt lørdagsnerdig med dere, slik at du også kan tilbringe helgen foran datamaskinen.
Gretha Christina: A Skeptic’s View of Sexual Transcendence: Dette er ikke et angrep på mer åndelige måter å se på seksualitet, det er en hyllest til sex fra et evolusjonært synspunkt. Fordi naturen ikke trenger noe overnaturlig for å være fantastisk.
Evolution, religion, schizophrenia and the schizotypal personality – et foredrag av Standford-professor Robert Sapolsky. Mannen snakker om psykiske lidelser fra et evolusjonært perspektiv, og trekker sammenhengen mellom dem og religion for å forklare hvorfor de ikke er har forsvunnet i det naturlige utvalget. Foredraget er halvannet time langt, men underholdende og morsomt å følge med på.
Mer Gretha Christina: My vision for a sexual world: Et annet fint essay som trekker en analogi mellom sex og musikk. Ingen perfekt sammenligning, men en fin visjon for et annerledes syn på seksualitet.
Dan Ariely har også et annet TED-foredrag som heter «Buggy Moral Code» som er verdt en kikk:
Øystein Elgarøy: Litt om ingenting og fysikkens lover Jeg er alltid litt bitter over den dårlige fysikkundervisningen jeg fikk på skolen når jeg leser Elgarøys kommentarer, og jeg får et overveldende behov for å ta opp realfagene igjen. Dette er en kort kommentar om naturlover, og hvorfor ordet naturlov er ganske misvisende.
Har du tatt de svenske Humanisternas «Hvor religiøs er du?»-test? Syltegeek går gjennom testen og viser hvorfor Humanisterna har en veldig snever religionsdefinisjon. Jeg er ikke religiøs selv, men Syltegeek sin gjennomgang peker på hvordan de fleste av oss setter likhetstegn mellom religion og de store verdensreligionene. Alle former for nyansering gjør meg i humør.
Jakob Nielsen: Banner Blindness: Old and New Findings Om hvorfor reklamebannere og alt som ser ut som reklamebannere er usynlige for de som besøker nettsiden din, og hvorfor den typen reklame som fungerer mest på nett er den mest uetiske sorten.
Etter at jeg ble erklært for gal for den vanlige oralkirurgen, hjalp Internet (her representert ved Iversen) meg å finne en ny og bedre en med spesialkompetanse på redde, små dyr.
For fire dager siden gav de meg bedøvelse og beroligende intravenøst, sendte meg på pakketur til la-la-land og når jeg våknet opp halvannen time senere var jeg tre visdomstenner fattigere.
Kall meg gjerne naiv, men jeg hadde trodd at det var to måter å gå gjennom en kjeveoperasjon på: Én hvor du fikk lokalbedøvelse og stålsatte deg mens de hakket opp tannen og tok den ut og én hvor du fikk narkose og våknet opp nyoperert.
Problemet mitt var at selv om jeg var veldig nervøs for den vanlige varianten var jeg også skeptisk til dette narkose-slange-gjennom-nesen-ikke-puste-selv opplegget. Jeg var ikke klar over at anestesileger kan dope deg til du er komfortabelt sløv uten at det var noe narkose involvert.
Og det må jeg bare ha sagt: Du får mye bra, lovlige drøgs for litt over 2000 kr. Tanntrekkingen var over før du fikk sagt «I am the Walrus».
Dette er fire dager siden nå og jeg har ruslet rundt og sett ut som Gudfaren, den eldre og byttet ut alle kostholdsprinsipper med idéen om at god mat er mat som kan slurpes via sugerør.
Jeg har aldri spist så mye vaniljesaus, sjokoladepudding, posesuppe, proteinpulver, potetmos, smeltet iskrem og tofu most i blender før, jeg knasker en spennende blanding av paralgin, morfin og antibiotika og skyller munnen med corsodyl og gin. Uansett hvor mye jeg spiser, får jeg aldri i meg nok til å bli skikkelig mett og går nå under indianernavnet «den tannløse haien sulten».
På toppen av det hele har jeg fått to markante blåmerker på hvert oppsvulmede kinn, så Mr. Jackson den yngre og Mr. Jackson den eldre bytter på å føle seg som voldsmistenkte når de følger meg ut av huset.
Det beste med hele opplevelsen var at oralkirurgen fikk ut den ene visdomstannen min nesten hel, og at jeg fikk se den snodige, forvridde jekselen med Kaptein Krok-røtter på nært hold. Jeg sitter nå med tre muterte monstertenner som aldri fikk se dagens lys og som ikke hadde noen funksjon.
This is not intelligent design, folkens. Hvis noen har lest en kreasjonistforklaring på visdomstenner, vil jeg gjerne lese den. Jeg har ikke fantasi nok til å finne opp en gudegitt funksjon for faenskapet.
I tilfelle du lurte på hva jeg har brukt de siste dagene på, lizzom.
Jeg går gjennom facebookforespørslene mine med ujevne mellomrom. Fra tid til annen dukker det opp folk som har lagt meg til som venn, men som jeg ikke aner hvem er. Som regel kan profilene deres og oversikten over felles venner gi meg et hint.
Når du kjenner folk fra Internet, er det ikke alltid lett å skjønne at «Babe82» egentlig heter «Pernille». Løsningen på helt ukjente folk er å sende dem en melding og spørre hvor vi kjenner hverandre fra. Her er et referat fra dagens beste meldingssamtale:
Hehei!
Mellom Ukjent Dame og deg
Ida Jackson
I dag klokken 12:18
Jeg har verdens dårligste hukommelse på navn, og halvparten av alle jeg kjenner, kjenner jeg via nick. Hvordan kjenner vi hverandre igjen? (c;
Ukjent Dame
Bekreft venn
I dag klokken 12:29
Rapporter melding
Jeg vil ikke bli venner med deg! Du høres arrogant ut, og høres ut som du bør roe deg ned.Skjønner ikke hvorfor du er på facebook!
Ida Jackson
I dag klokken 13:12
Det var du som la meg til som venn.
Jeg tror det gjør deg til den snodige her.
Jeg må innrømme at jeg liker uformelle følgeforhold på Twitter litt bedre. Jeg har en slags idé om at jeg bare legger til folk jeg vet hvem er som venner på Facebook, men det er kanskje gammeldags? Det hender jeg får «Heihei, vi burde bli kjent, nyttig nettverk ftw!»-meldinger på fjasbok, og da sier jeg alltid ja. Hvis noen har tenkt at vi hadde hatt felles nytte av å kjenne hverandre, har vi sikkert det.
Ulempen med å være en erfaren sosiale media-bruker er at du stadig vekk støter på folk som ikke har opparbeidet samme kompetanse om de sosiale spillereglene ennå. Du legger ikke til tilfeldige personer som venner for så å kjefte på dem. Du legger ikke til tilfeldige damer som venner med en beskjed om at «hei, du var pen » Du sender ikke «ØY, kjenner vi hverandre?»-meldinger til ukjente folk som følger deg på Twitter. Osv. Osv. Masse små regler som ikke er selvsagte.
Mulig vi må lage en «Internet, skikk og bruk». Det må selvfølgelig være en wiki.
Frøken Makeløs
Carina Alice Bredesen
Cecilie
placebo 
Valk
EliseT 
Ingrid 
Kristine 
Ingvild Sommer
MdB 
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
