Mandag 17. november 2008

Virrvarr tester: psykofarmaka

Noe av det mest slitsomme med å ha en psykisk lidelse, er at alle skal legge seg opp i hva slags piller du spiser eller eventuelt ikke spiser. Når jeg forteller folk at jeg er epileptiker, begynner de aldri med detaljerte spørsmål rundt hva slags medisiner jeg står på, om jeg føler meg nedsløvet eller om jeg er for eller mot medisinering av epileptikere.

De spør gjerne om jeg kjører berg og dalbane, og om anfallene plager meg i hverdagen. Og vet du? Jeg er en umedisinert epileptiker. Legen min synes jeg har annfall for sjelden til at medisiner er noe vits.

Medisiner mot psykiske lidelser er derimot et sosialt minefelt. Noen er så varme tilhengere at det virker som misjonering. «Du tar vel medisiner? Datteren til niesen min har adhd, og hun har sååå god effekt av ritalin, altså!» «Jeg håper du får medisinsk oppfølging? Bipolare må jo stå fast på noe!»

På den andre enden av skalaen har vi medisineringsmotstanderne. All psykofarmaka er en slags konspirasjon fra legemiddelselskapene for å kjemisk dressere alle de stakkars ofrene for samfunnets undertrykkelse. «Du tar vel ikke medisiner? Du mister personligheten din! Det er zombiepiller! Livet på lithium er lobotomi!»

Jeg prøver å unngå medisineringsdiskusjonene som pesten. Jeg får lyst til å gjøre stemmen min så skarp og syrlig som mulig og si: «Takk for gode råd, men dette er en diskusjon mellom legen min og meg. Mulig at datteren din ikke hadde overlevd uten antidepressiva. Mulig at broren din ble tvangsmedisinert og ikke har vært seg selv siden, men jeg er meg. Hva som passer for meg er ikke noe hvem som helst kan mene noe om.»

Uansett – psykofarmaka har et ufortjent skremmende rykte. Jeg sitter og ser Steven Fryes dokumentar om bipolaritet, hvor han snakker om at de fleste med min lidelse er mer redd for behandlingen av sykdommen enn sykdommen selv. Blås i sjansen for å ta livet av seg i nedetiden. Blås i sjansen for å bruke alle pengene din på drops og dromedarer i oppetiden.

Psykiatrisk innleggelse og humørstabiliserende midler skremmer gjennomsnittet av bipolare mer enn konsekvensene av lidelsen, i enkelte tilfeller i så stor grad at bipolare som blir konfrontrert med mulig behandling og ikke vil det selv, er mer utsatt for selvmordsforsøk.

Jeg kjenner godt igjen bekymringen som Frys intervjuobjekter beskriver. Tanken på å muligens måtte ta piller kjentes som et nederlag, en dom, en «jeg klarte ikke få kontroll, nå må jeg lobotomeres»-beskjed. Det er en stund siden ordet «medisinering» fikk meg til å fryse som et lite dyr i møte med en motgående bil.

Jeg har prøvd halvannen håndfull ulike piller, og tenkte jeg skulle skrive litt om hver enkelt. Ikke fordi en type medisin kommer til å kjennes lik ut for deg som den gjorde for meg, men for å vise at «nei, psykofarmaka er ikke livsfarlig». Noen ganger har det god effekt, noen ganger virker det ikke og noen ganger får du rare bivirkninger. Det endrer ikke personligheten din eller ødelegger hjernen din.

Først ut: Sovemedisiner:

Imovane:

Et innsovningsmidde som er ganske svakt, men også svært avhengighetsskapende. Du må ligge i senga når du tar det, og slappe av mens det skal virke. For meg kjennes det ut som om jeg ligger i en hengekøye som begynner å svinge av seg selv, helt til jeg sovner inn. Fordelen med Imovane er at du ikke får noen hangover dagen derpå, fordi dopet går fort ut av kroppen. Ulempen med Imovane når jeg er skikkelig manisk er at det er litt som å klø seg når du har byllepest: Det er for svakt. Uansett, siden det er vanedannende, går folk sjelden på det lenge av gangen.

Vallergan:

Jeg fikk vallergan for å kunne sove hele natten igjennom. I de mer angstfullte periodene våknet jeg etter halvannen time og hyperventilerte. Dermed trengte jeg et sovemiddel som kunne gjøre meg tung og sløv hele natten. Vallergan var opprinnelig en allergimedisin, men det fungerte for sløvende til at de gir det til allergikere mer. Ikke så rart, siden middelet gjør deg tung som en potetsekk, får deg til å snuble på vei til do og skaper mange «wops, jeg bommet på munnen»-øyeblikk når du skal drikke vann i løpet av natten.

For meg var Vallergan en dyne av bly som ikke gav seg før etter noen kopper kaffe til frokost. Jeg sluttet med det fordi jeg fikk så festlige bivirkninger: Siden pillene doper hele systemet, gav de meg tidenes mest fantastiske forstoppelse. Du vet ikke hva flau er før du har gått på apoteket og kjøpt femten flasker klyster, og legen synger «En kjempebæsj!» hver gang han ser deg. Fordelen med middelet var at jeg fikk sove hele natten, og at jeg ikke ble avhengig.

Angstdempende, antipsykotisk og humørstabiliserende:

Alle pillene jeg får virker som om de skal hjelpe «litt mot alt» på felleskatalogen. Her er noen av dem jeg har stått fast på eller brukt i nødstilfeller:

Truxal:

Antipsykotisk, angstdempende medisin fra midten av forrige århundre. «Velprøvd» som legen min liker å si. Å ta Truxal kjentes ut som å skru av lyset i hode for noen timers tid. Du blir tung og grå innvendig. Hadde du fått Truxal i fantasy rollespill, ville de solgt det som «zombiepulver». Jeg har bare tatt Truxal som akkuttmedisin, så jeg kan ikke si noe om hvordan de er å stå på fast. Jeg sluttet med dem fordi de er håpløse i maniske faser – da er de altfor svake.

Nozinan:

«Hva hjelper når jeg er så manisk at jeg ikke får sove?» spurte jeg psykiateren. «Haha, ingenting duger på mani!» lo han. «Vel, jeg har ett alternativ, forresten…» Så fikk jeg Nozinan. Smertestillende, angstdempende, beroligende, antipsykotisk, søvndyssende – de kunne like gjerne slått meg i hodet. Overdose kunne i følge pakningen føre til parkinson, men jeg kunne ta opp til fem om gangen «etter behov».

Når du er bipolar, er «etter behov» ganske varierende. Jeg tok en pille en formiddag i nedetiden jeg følte meg dårlig, og det kjentes ut som om noen slapp meg ned i et varmt bad. Jeg gikk i oppløsning og våknet tolv timer senere, sløv som en solvarm katt. Neste gang jeg prøvde å ta pillene, var jeg manisk som få. Da kunne jeg knaske tre-fire uten å merke noe som helst. Jeg sluttet på Nozinan fordi det bare fungerer når du er hjemme og er sykmeldt. Ja, du blir rolig. Ja, du slutter å være redd – men face it: Du sover bare tungt og megalenge.

Sobril:

«Jeg orker ikke mer. Jeg skal gjøre masse mediastæsj. Jeg er kjemperedd.» Jeg satt hos psykiateren og så i gulvet. «Åh,» sa hun. «Da skal du få yrkesdopet ditt, lille forfatterspire!» Så skrev hun ut en resept på sobril. «Men!» sa jeg. «Dette er jo narkotika!» «Det skal være gøy å gi ut bok!» sa hun. Og ja, sobril er helt fantastisk. Jeg satt på kaffebaren min og hørte på musikk. Selv om det var den vanlige musikken min, var det jammen den beste musikken i hele verden.

Og kaffen! Den var så digg at jeg fikk ståpels! Regnfulle, uoversiktlige Marjorstua var nydelig i den mørke kvelden. Vakkert, rett og slett. Jeg var ikke redd. Jeg var ikke trist. Jeg hadde funnet lykken i livet. Needless to say, de er giftige som eff og forferdelig vanedannende, i tillegg til at de er selvmordsforsøkpille #1. Du lærer ingenting om å mestre egen angst og vonde følelser mens du spiser dem. Velvel, jeg kan alltid selge dem med god fortjeneste om jeg ikke spiser alle…

Seroquel:

For meg er Seroquel støttehjul til hjernen. Jeg sovner godt, men ikke «dopet» godt, og våkner uten skyldfølelse om morgenen. De er antipsykotiske og humørstabiliserende, og jeg står fast på en lav dose. Første gang jeg tok middelet, hatet jeg det. Jeg fikk det på sykehuset, og siden de bestemmer når du skal legge deg, gav de meg det i åttetiden på kvelden, og jeg satt og så ordene forsvinne fra boken jeg leste.

«Omg!» tenkte jeg. «Kan jeg ikke lese, vil jeg ikke spise disse pillene!» Når jeg begynte å ta dem igjen senere i høst, tok jeg dem senere på kvelden og sov godt hele natten. Sløvhetsfølelsen gikk over etter et par dager, og nå kjennes det bare ut som om fornuften min har balletak på humørsvigningene. Manien og depressiviteten går ikke ut av kontroll.

Som du sikkert ser, har jeg ikke prøvd noen av de klassiske bipolar-medisinene. Hovedgrunnen er at jeg har et såpass hektisk liv at åtte ukers tilpasningstid med blodprøver og styr har vært umulig å presse inn i timeplanen. Akkurat nå er jeg komfortabel med pillene jeg står på, men utelukker ikke at jeg kommer til å forsøke flere typer. Fordelen med å stå fast på Seroquel er at jeg ikke trenger noe sovemidler ekstra.

Som dere ser, fungerer ingen av medisinene som en reell løsning på de psykiske problemene. Jeg kan ikke spise piller og fjerne noe, men jeg kan bruke piller som hjelp med situasjoner som går ut av kontroll. NB: Husk at min effekt av et legemiddel ikke nødvendigvis gjelder deg. Og husk at folk ikke er «mer syke» eller «mer friske» om de spiser psykofarmaka eller ei. Noen må ta sovemedisiner og antipsykotiske piller i perioder, på samme måte som noen må ta smertestillende.

Onsdag 12. november 2008

Hei, verden! Dette skjer:

Jeg har måttet sykmelde meg fra alle mulige lanseringsgreier ut uka. Siden jeg ikke er i humør til å skrive om hvordan jeg har det og hvorfor ting ble slitsomt, poster jeg et bilde. Jeg satser på at dere er smarte mennesker og kan tolke selv:

Likevel: Jeg kommer til å dukke opp på lanseringsfesten og treffe folk. I tillegg har jeg en lumsk plan om et bloggertreff før festen begynner. Planen går som følger: Har du en blogg, eller er fast kommentator på Revolusjonært Roteloft og planlegger å komme på festen og har lyst til å hilse på? Kom til Youngstorget kl. 17, så gjør vi unna bloggsladderen og introduksjonsrundene der.

Du skjønner, noe av greia med å være blogger er at du kjenner mange mennesker som du ikke aner hvordan ser ut, og det å komme til et fullsatt lokale for å lete etter venner bak alle de ukjente fjesene kan være en litt smånifs opplevelse. Derfor – vi treffes før. Jeg har fryktelig kort, hvitt hår og piratveske. Du kommer til å kjenne meg igjen. Og du? Hvis du tilfeldigvis skulle være mindreårig og bekymret for at du ikke skal komme inn på festen, er dette en utmerket mulighet for å stikke innom og være litt sosial, likevel.

Og ja: Dere bestilte for mange bøker. Ikke at det er veldig farlig for meg, men forlaget ble litt stresset og måtte bestille nytt lager med bøker fra trykkeriet på Valdres, så plutselig tar alt lengre tid enn jeg trodde og jeg håper at alle får bok fort, fordi jeg visste ikke at man kunne få for mange bestillinger. Miff. Jeg skal få signert dem, men nå går alt med en viss forsinkelse. *gjemmerseg*

Søndag 21. september 2008

Bloggerne som reddet livet mitt

Jeg pleide å tro at problemene mine ikke var en psykisk lidelse, men et svart, seigt belegg som lå mellom klærne og huden min som ingen måtte se. Jeg visste at andre mennesker hadde angst, depresjon og var bipolare, og aksepterte det. Det var bare at den slags lidelser ikke var merkelapper som kunne klistres på meg.

Når jeg var selvdestruktiv, var det fordi jeg var en forferdelig person. Når jeg var for tung til sinns, var jeg «ubrukelig», «motbydelig», «patetisk» og «tragisk». Jeg hadde ingen sympati for meg selv. I tillegg hadde jeg en del venner som så på all form for svakhet som foraktelig, så selvhatet mitt fikk en god del smøring utenfra. Jeg ser tilbake på hva slags oppførsel jeg har funnet meg i fra menneskene omkring meg og blir sjokkert. La meg gi dere to anonymiserte eksempler:

Eksempel 1:

Det er morgenen etter at jeg har våknet opp fra et selvmordsforsøk, august 2007. Jeg sitter i sykehussengen og er dekket i ledninger. Min daværende «bestekompis» sender meg en sms.

Den lyder: «Mongo.»

Jeg svarer: «Unnskyld.»

Han skriver: «Jeg har ingen tid til overs for tapere. Jeg kommer ikke i begravelsen din hvis du dør.»

Jeg svarer: «Det skal ikke gjenta seg. Unnskyld.»

Han skriver: «Kom deg ut fra galehuset så fort som mulig, ellers finner jeg noen andre å lage tegneserier med.»

To dager senere har jeg snakket meg ut av lukket avdeling og sitter med kompisen på café. Jeg har med tegneblokk og er klar for å jobbe umenneskelig hardt med serieprosjektet vårt. «Bra.» sier han. «Bra at du skjerpet deg og sluttet å være en mongo.»

Eksempel 2:

Det er morgenen før jeg skal treffe en annen nær venn i 12-tiden. Problemet er at jeg ikke har sovet på flere døgn, og drømmene har blandet seg med virkerligheten til en grensepsykotisk tilstand der jeg sitter sammenkrøpet bak sengen og har feiekosten klar til å forsvare meg mot kjempeedderkopper og andre monstre som plutselig kravler rundt på veggene. «Du kan ikke gå ut nå,» sier Mr. Jackson. «Send ham en sms og forklar ståa. Han tar hensyn.» Jeg skriver at jeg ikke har sovet på tre døgn, er hinsides delirisk og at jeg desverre ikke er egnet for sosialt samvær.

Svaret uteblir. Istedenfor finner jeg ut i løpet av dagen at han har slettet meg fra facebook, msn, samtlige offentlige vennelister og skrevet et innlegg om hvor svak jeg er på den anonyme bloggen sin, og at han derfor ikke kan være venner med meg mer. Svaret mitt? Jeg kontaktet ham og unnskyldte meg alt jeg greide og lovet dyrt og hellig å slutte å være svak.

(Jeg har slått opp med begge to siden.)

Alle problemene mine var en hemmelig svart side av personligheten min som ingen måtte vite om. Hvis noen fant det ut, kom de til å slutte å like meg. Heldigvis var noen bloggere med på å endre min oppfatning av det jeg slet med:

Amelie 78

Først kom jeg over Amelie 78′s beskrivelse om hvordan hun møtte veggen og hvordan «flink pike»-syndromet skadet henne. Om hvordan de mest ressursterke av oss gjerne er de som sliter seg mest ut. Jeg leste til øyet ble stort og vått. Flinke, velformulerte, normale damen! Og hun var ikke flau! Takket være bloggserien hennes sykmeldte jeg meg fra studiene og tillot meg selv å være sliten.

Delirium – Frem fra skyggene

Så fant jeg Deliriums tekster om å leve med depresjon. Jeg hadde lest bloggen til Delirium flere år før jeg startet en blogg selv, og hadde vært hemmelig forelsket i henne etter å ha sett stilige bilder av henne flere steder på internetten. Hun var helten min, og hun skrev om ting jeg ikke torde å si høyt til vennene mine en gang.

Hun skrev ryddig og personlig om antidepressiva, selvmordstanker og jakten på en god psykolog. Jeg torde ikke gå til psykologen min selv om jeg hadde en. Jeg orket ikke tenke på at jeg hadde problemene jeg hadde. Og her skrev hun klokt og innsiktsfullt om et liv med psykisk sykdom. Hvordan kunne jeg hate meg selv for å være redd&trist når Delirium var så smart og snill, men like redd&trist hun også?

Takket være bloggen hennes kontaktet jeg psykologen min på nytt og la meg inn på psykiatrisk frivillig når selvdestruktiviteten ble for påtrengende. I tillegg begynte jeg langsomt å gi slipp på tanken at alt jeg strevde med var min feil, min indre deformering.

Mat og melankoli

Den siste bloggen som virkerlig reddet livet mitt var Mat og Melankoli. Hun fikk meg til å åpne meg opp rundt problemene mine, snakket med meg i de vanskeligste øyeblikkene og gav meg 100% backing. Hun har slettet samtlige innlegg nå, men det betyr bare at dere ikke får innsikt i de tekstene som endret synet mitt på mine egne problemer. Jeg kjenner henne RL (heldigvis), så hun får rare telefonoppringinger fra meg på helt feil tidspunkt. Jeg liker henne litt for godt til å tørre å ta kontakt i de dårlige periodene. Det er sånn noen ganger. De jeg er mest redd for å miste er dem jeg i minst grad våger å snakke med når jeg er i «Omg! Jeg er et motbydelig menneske»-modus.

En bitteliten takk

Uansett: Jeg fikk en pris fra Lin som jeg har ventet med å gi videre. Jeg skal gi den til kvinnelige bloggere som har gitt meg noe spesielt, lært meg nye ting og bragt glede og ny generøsitet inn i livet mitt. Jeg kan ikke tenke meg noen bedre kandidater enn dem som fikk meg til å begynne å fikse hodet mitt.

Værsågod, mine damer:

Den er opprinnelig laget av Tammy Vitale. Du kan gi den videre til én eller etthundre andre damer. Det er opp til deg.

Takk for at dere fikk meg til å endre syn på meg selv.

Mandag 8. september 2008

Unngå giftig sexleketøy!

Jeg har tilbragt de siste ukene med å lese og skrive en god del om sexleketøy, og har i den forbindelse lett etter gode, norske forhandlere jeg kan anbefale leserne av Jenter som kommer. Det har ikke vært enkelt.

Når du skal kjøpe sexleketøy, bør du være klar over at mange av de billigste typene er laget i giftige, allergifremkallende materialer og er klinisk sett umulig å holde rene. Nesten alle myke sexleketøy, utenom de som er laget av 100% silikon, vinyl og enkelte typer elastomer, inneholder mykningsmiddelet fthalates.

EU forbød fthalates i lektøy for barn i 2005, der det ble vektlagt i forbudet at barn ofte har lekene i munnen, men det er fremdeles lov å bruke mykningsmiddelet i leker voksne putter både her og der.

Likevel er ikke det eneste problemet med sexleketøy laget i denne typen materialer at de er giftige; mykningsmiddelet gjør dem også fullstendig umulig å holde rene. Du kan vaske dem med såpe og vann, men siden dildoene er laget i et så porøst materiale lukker alle bakterier seg inn i leketøyet og går ikke vekk i vask. (Til sammenligning kan leketøy laget i 100% silikon kokevaskes, desinfiseres og vaskes i oppvaskmaskin. De blir helt rene.)

Siden leketøy av denne typen kapsler inn bakterier fra hver gang du bruker dem, er de en kilde til mange mulige infeksjoner. En klassiker er leketøy som du bruker analt, vasker og tror er rene, for så å bruke dem vaginalt. Ekspertene anbefaler å bruke kondom på dildoer av denne typen, for å forhindre at du kommer i kontakt med giftige stoffer og sørger for å holde leketøyet ditt rent. Ironisk nok er mange av de giftigste lekene dem som markedsføres som at de «kjennes ut som hud! So close to the real thing!»…

Hva heter de giftige materialene, sa du?

• Cyberskin, RealSkin, SuperSkin – alle materialer som skal immitere hud. Du finner dem i naturtro dildoer og «fitter på boks». I tillegg til å inneholde fthalates og være umulig å vaske, spiser Cyberskin støv og lo. Møkkete på I-2-3. Unntaket her er VixSkin Silikon, som er en Cyberskin-klone i ren silikon.
• Jelly, gelé, gummi-gelé, gummi, jelly rubber, rubber jelly, myk plast, – kjært barn har mange navn. Hva jelly er laget av, sier du? Det oppgis ikke, men leketøy i «myk plast» smelter til en klump hvis de står siden av hverandre uten eske til å beskytte seg. De inneholder ofte både fhtalates og allergifremkallende ingredienser som latex, de brekker etter kort tid og «tar vare på» bakterier etter bruk. Man regner med at det er mye industrielt avfall og mykningsmidler i en gummi-dildo. Leketøy i disse materialene er de billigste på markedet. En gummi-dildo kan koste 140 kr mot en silikondildo på 1400 kr.
• Blandingsprodukter mellom gummi og silikon er like fulle av fhtalates som rene gummileketøy, de bare varer litt lenger. De er like håpløse å holde rene som dildoer i gummi-materialer.

Hva er trygge og hygieniske materialer?

• Leketøy i ren silikon kan kokvaskes, desinfiseres, vaskes rene med såpe og vann og vaskes i oppvaskmaskinen.
• Leketøy i hardplast, glass, akryl, lucite og tilsvarende kan vaskes i oppvaskmaskin, desinfiseres og bakterier kan ikke leve på dem over lengre tid.
• Leketøy i vinyl inneholder ikke fhtalates, men lagrer fremdeles bakteriene dine, siden det er et porøst materiale.
• Noen typer elastomer inneholder ikke fhtalates, men lagrer fremdeles bakteriene dine i den porøse overflaten.

Som du sikkert har skjønt etter å ha lest så langt, er det viktig å vite hva sexleketøyet du vil kjøpe deg er laget av. I tillegg burde butikken du handler hos opplyse deg om at «Du, fin dildo altså, men du må bruke kondom med den hvis du vil unngå sterilitet. Og infeksjoner. Og en griseskitten dildo etter noen gangers bruk.»

Etter å ha surfet nettbutikker en hel dag, er det bare Erotikknett som opplyser kundene sine om fthalates-problematikken og oppgir innholdsfortegnelse på lekene sine. De fleste skriver bare at det er en «myk og deilig dildo» du har med å gjøre. Selv folk som Cupido-shop og Kondomeriet skriver ikke noe om problematikken rundt giftige sexleketøy, og oppgir ikke hva mye av leketøyet deres er laget av.

Mitt tips er å google navnet på leketøyet du vurderer å kjøpe deg, og se om det selges på gode, amerikanske sexbutikker som Good Vibrations og Toys of Babeland. Du kan også bestemme deg for å kjøpe fra bestemte merker, som Vixen Creations og Funfactory – to firmaer som lager rent silikonleketøy. Hvis du ikke finner innholdsfortegnelse, det ikke er fra et stort og annerkjent merke og du ikke finner leketøyet i noen store butikker, ville jeg holdt meg unna.

Oppdatert: Hvis du vil kjøpe fra en norsk forhandler, vil jeg anbefale Cecilie Kjensli. Selv om hun ikke har noe info om giftige leker på siden sin, fører hun bare kvalitetsprodukter og du kan trygt shoppe her.

Nesten samtlige sexleketøy er spesialavfall og kan ikke brytes ned i naturen. Ved å velge et leketøy i silikon eller hardplast, har du et produkt som varer livet ut, mens de billige alternativene både er giftige og et bruk og kast-kjøp.

Moral: Ikke putt spesialavfall i rumpa. Du finner en lengre og bedre guide til sexleketøy i Jenter som kommer, men jeg følte for å bedrive litt folkeopplysning før utgivelse.

Les mer om fhtalates hos Babeland, Greenpeace, Erotikknett, eller nerd deg gjennom hele forskningsraporten.

Mandag 1. september 2008

Skeptikerskolen: Helseeurytmi

Som steinerskoleelev har jeg ikke bare latt sjelen min bevege seg til alle bokstavene i alfabetet – jeg har også blitt tilbudt eurytmi som medisinsk behandling. Mange Steinerskoler tilbyr helseeurytmi som behandling mot adferdsvansker, personlige problemer og andre lidelser som dukker opp i skoletiden. La oss se nærmere på terapiformen.

Hva er helseeurytmi?
Helseeurytmi er en del av den antroposofiske medisisnen; eller for å si det på norsk – en del av den alternative behandingspakka du får ved sykehus, skoler og andre institusjoner hvor de legger Rudolf Steiners liv og lære til grunn. Helseeurytmi er den terapeutiske delen av eurytmien, som også er scenekunst og skolefag på alle Steinerskoler rundt om i verden.

Teorien bak eurytmien er at alle lyder, toner, bokstaver og farver har sin egen bevegelse. Når du gjør eurytmi, kan du ta utgangspunkt i en sang eller et dikt, og så skal eurytmisten vise alle lyder og kvaliteter i verket gjennom bestemte bevegelser. Likevel er ikke hovedpoenget med eurytmi  å lage en bra forestilling: Det viktigste er det som skjer med deg når du gjør eurytmi. Den Norske Eurytmihøgskolen beskriver det sånn:

Mennesket blir til et levende instrument som sjelen kan “synge” gjennom.

Eurytmi er altså “besjelet bevegelse” til dikt, musikk, toner, stjernetegn og farver, som både har en estetisk og en terapeutisk funskjon. Du kan se en eurytmiforestilling og gjøre eurytmi mot ulike helseplager, i følge Steiner & co.

Mine eurytmiopplevelser:

Jeg avskydde eurytmi min tid som Steinerskoleelev. Du skal gjøre en masse tilsynelatende vilkårlige bevegelser til Mozart og Homer, og ingen forklarer deg hensikten bak øvelsene. Du gjør det «fordi det er bra for deg» og det tar to undervisningstimer i uken. Likevel er hovedproblemet med eurytmi at det er litt religiøst, og dermed ikke lov å spøke med.

Du kan ikke dra en eurytmivits eller knise i eurytmitimen. Mens mattelæreren din vil sette stor pris på at du kan dra en deriverings-spøk og vise at du har skjønt poenget, blir eurytmilæreren rive seg i håret over at noen ikke tar kunsten alvorlig.

Jeg stønnet innvendig mens jeg danset alfabetet, legemeliggjorde intervaller som ters og septim og føk rundt i mangefarvede gevanter mens jeg skulle innta formen til hvert eneste stjernetegn i Dyrekretsen. Jeg hadde jo lyst på gode karakterer.

Uansett: Mitt eurytmieventyr var ikke komplett før jeg hadde gått til helseeurytmist som behandling for en del plager. Steinerskolen i Moss har nemlig sin egen helseeurytmist, og som elev ved skolen er behandlingen gratis. Hun har skrevet en liten tekst om behandlingsformen på skolens nettsider, og det er ikke lite helseeurytmi kan hjelpe deg med:

De fleste sykdommer/ubalanser har god hjelp av helse-eurytmi, alt fra reumatisme, kretsløpforstyrrelser, astma, allergi, sengevæting, stamming, fordøyelsesproblemer, depresjon, migrene, dysleksi, spiseforstyrrelser, tannfelling, plattfot bare for å nevne noen.

Jeg er den dag i dag takknemlig for at jeg bare var deprimert og plattfot da jeg ble sendt til henne. Jeg tør ikke tenke på hvordan hun ville behandlet spiseforstyrrelser og migrene. Vi skulle ha to timer i uken sammen, henholdvis i storefri, og jeg skulle øve på øvelsene hun gav meg fra gang til gang.

Plattfotbehandlignen var søt nok; jeg måtte lage små «A»’er med foten når jeg gikk og sørge for at gangen min alltid var tredelt. Det vil si at for hvert skritt måtte jeg løfte foten opp, løfte den frem og sette den pent ned. Mens jeg gjorde en «A» med bena, selvsagt. Helseeurytmisten satt og slo på en skarptromme og jeg ruslet tredelt gange frem og tilbake.

Hjalp det på plattfoten? Nope. Gjorde det vondt verre? Neida. Ulempen var behandingen av angst og depresjon, som var grunnen til at lærerne mine hadde sendt meg dit.

Jeg fortalte helseeurytmisten at jeg fikk hyperventileringsannfall, at jeg våknet om natten og ikke fikk puste og plutselig kunne få vill hjerteklapp og tro at jeg kom til å dø. «Ah!» sa hun. «Du trenger trygge bokstaver!» Hun hentet ned tre pappkort fra hylla si og viste til meg. Det var en L, en M og en T.

«Når du ikke får puste, skal du gjøre L. LLLLLLLLLLLLLL. Når du er redd og engstelig, skal du gjøre M. Mmmmmmmmmmm! Skjønner du?» Jeg så forvirret på damen og forsøkte å herme etter bevegelsene hennes. L-bevegelsen så ut som den du lager når du synger «Jeg er en liten undulat» på barneskolen, og M-bevegelsen så ut som svømmetak.

Så kom T’en. «T’en er viktig. Den skal gjøre deg friskere og utfordre deg! T er sterk og gir deg kraft!» sa helseeurytmisten og hamret fingertuppene i hodebunnen sin. «T! T! Konsonantene har helbredende krefter. Husk det!»

Jeg fikk et angstanfall senere på dagen, rett før jeg skulle inn til en eurytmitime. Hvorfor er ikke så godt å si. Mye av videregående bestod av å plutselig måtte gråte eller plutselig ikke få puste for min del. Jeg stod som fjetret utenfor klasserommet, hikstet og greide ikke gå inn. Jeg ble omringet av et par andre lærere som prøvde å få ut av meg hva det var, men jeg greide ikke formidle noe som helst.

Plutselig spurte en av dem: «Men har ikke du nettopp vært hos helseeurytmist, Ida?»
Jeg nikket. «Hvilke bokstaver gjorde dere?» spurte en nesten strengt. «Eh. T?» sa jeg. «Ååååh.» sukket lærerne megetsigende. «T er en rød bokstav. Den er meget sterk. Du er for sart for T. T ble nok for mye for deg!» De lovet meg å forklare helseeurytmisten at jeg måtte ha mindre kraftige bokstaver neste gang. Kanskje en U?

Jeg tror ikke det er nødvendig å si at det var min siste time hos helseeurytmist.

Problemer med helseeurytmien:

Helseeurytmien har samme hovedproblem som resten av antroposofisk medisin; den er basert på visjon, ikke dokumentasjon. Det er ikke Rudolf Steiners undersøkelser som ligger til grunn, men Rudolf Steiners åpenbaringer.

Ellers synes jeg det er et problem at en skole kan sende elever med spesialbehov og lærevansker til sin egen alternative behandler og ikke kontakte offentlige eksperter. Denne artikkelen fra Eurytmihøyskolen tar for seg hvordan vokaler skal virke helbredende for hyperaktive barn og konsonanter helbreder innesluttede barn.

En medisinsk behandling basert på visjonene til en enkelt mann og gitt som gratistilbud til fortvilede foreldre, kan ikke defineres som annet enn religiøst. Å kalle noe for antroposofisk medisin, mens det strengt tatt er ritualer basert på en enkeltpersons visjoner, gir et falskt dekke av seriøsitet.

Og det skjønner jeg at helseeurytmien trenger. Behandlingsformen er ikke utbredt og det finnes ingen dokumentasjon på hvorvidt terapien fungerer, siden ingen har funnet det nødvendig å forske på noe så marginalt.

Desverre er også helseeurytmien øvelsesbasert, og veldig opptatt av at du må hengi deg selv til terapien. Hvis du ikke har noen effekt, er det fordi du ikke har jobbet hardt nok, øvd nok eller ikke villet bli frisk nok. Det er en behandlingsform som putter alt ansvar på pasienten, et veldig problematisk utgangspunkt når pasientene gjerne er barn.

Til deg som har barna dine på Steinerskolen og får tilbud om denne typen behanding av barna dine: Oppsøk en ekspert med utdannelse i noe annet enn hvilke farver bokstavene i alfabetet har, sjelsmessig. Jeg har mer tro på en kopp kamillete enn den store, sterke T’en.

Virrvarrs konklusjon: Hold deg unna.

Lørdag 16. august 2008

Hvordan takle drikkepresset:

Aftenposten hadde nettopp en artikkel om hvor problematisk nordmenn synes det er med avholdsfolk og intervjuet en dame som er frivillig avholds. Serendipitycat og Peter Andre Jensen har skrevet om hvordan folk ikke aksepterer at de lar være å drikke av helsemessige årsaker.

Selv er jeg i kategorien «person som fryktelig gjerne vil drikke, men ikke bør få så mye som en likørsjokolade».

Jeg har tidligere blogget om hvordan det å være edru er det mest provoserende ved meg, og jeg har blogget om hvorfor jeg ikke drikker; dvs blogget om alkoholproblemet mitt. Psykiatriske pasienter bør ikke gå på fylla, og psykiatriske pasienter med rusproblemer blir tvangsinnlagt før du får sagt «ett glass til» om de gjør det.

Dette har ført til at jeg har måttet utarbeide noen strategier mot drikkepress. Her er et par:

Hvordan takle å være edru i festlig, fuktig lag:

1. Den overlegne strategien:

Jeg tar med meg mine egne drikkevarer i form av luksusjuice, overpriset vann med kullsyre og frisk frukt, bestiller smoothies og kaffe hvis jeg er ute på byen og later som om det er den mest naturlige ting av verden at jeg ikke skal ha noe alkoholholdig. Hvis noen spør om jeg ikke skal ha øl, sier jeg bare «Eh. Nei?» Maser de mer, svarer jeg høflig at jeg liker hjernen min inntakt når jeg skal sosialisere andre mennesker. «Jeg vet ikke om du har noen grunn til å bedøve sanseapparatet ditt når du skal ha det gøy, men jeg foretrekker å feste i bevisst tilstand.» Når folk begynner å bli slitsomme og usammenhengende, går jeg hjem. «Kan du ikke bli litt til, a?» «Nei, nå er dere kjedelige.»

2. Den livlige strategien:

Jeg danser, finner på flest leker og sprell, starter skrålende allsang og hiver meg uti useriøse diskusjoner. Som regel merker ikke folk at jeg bare har brus i glasset hvis jeg er like ballademaker som dem. Hvis jeg blir spurt om hvorfor jeg ikke drikker, så ler jeg godt og spør om vedkommende synes jeg trenger å bli mer ADHD enn jeg allerede er.

Dette er den beste strategien på konserter og festivaler til nå. Jeg har faktisk blitt mistenkt for narkotikamisbruk etter å ha hatt det gøy og vært høy på adrenalin og heftig dansing. Ekstragoder ved denne strategien er at du husker alle de pinlige tingene vennene dine gjorde forrige fest og kan mobbe dem hjerteløst, mens de ikke husker en døyt av alt det rare du fant på.

3. Den diskréte strategien:

Hvis jeg er i fine jåleselskaper der jeg kjenner få folk, blander jeg meg drinker med klare farver og later som ingenting, drikker Munkholm og Mozell fra øl og champagneglass og takker «nei» når jeg blir tilbudt drikkevarer fra andre. Mørkeblå Mana-juice er en god rødvinsimitasjon. Ingen grunn til å erte på seg folk pga avholds-statusen hvis jeg skal knytte nettverk og nye kontakter.

4. Den millitante strategien:

Denne strategien fungerer best når jeg arrangerer fest selv sammen med andre avholdsvenner. Vi stiller med sjasmin-te, presskanne, Red Bull og masse annen alkoholfri drikke og angriper folka som drikker først.

«Øl? Det er sååå 2005.»
«Sprit? Takk, det ble vi ferdig med på ungdomskolen.»
«Vin? Haha! Takk, jeg har bedre ting å bruke morgendagen på enn bakrus!»

Så sørger vi for å ha best mat, god musikk, utmerket stemning og – ja – en bra fest uten fyll, rett og slett. Festdeltagerne deler seg gjerne inn i to kategorier ved denne typen behandling: De som blir usikre hvis de må drikke med edru mennesker rundt seg, slutter å ta med alkohol på festene mine. De som koser seg med ølen sin og aldri har mast på avholdsfolka for at de måå ta seg et glass, drikker uten å gjøre noe nummer ut av det.

Ellers- drikkepresset er forskjellig fra hvilket sosiale miljø du er i. Jeg har opplevd politiske organisasjoner, med Rødt og RU som verstinger, som de som driver det hardeste drikkepresset. Som en god nummer to kommer journalister og mediafolk, mens studentorganisasjoner er på nummer tre.

Jeg var edru hele russetiden uten stress, men det å bestille brus på den obligatoriske «etter møte»-pubturen i politisk sammenheng gjør at folk ser på deg som om du går naken i butikken. Det er kjipt å bli stemplet som moralsk, skinnhellig og fordømmende når du ikke kan drikke og ikke er så hypp på å forklare hvorfor.

Samtaler av typen «Hvorfor drikker du ikke?» «Fordi jeg er en tørrlagt alkis» er nemlig svært festbrems.

Torsdag 14. august 2008

Kroppen min er hjemmet mitt

Jeg skjønte det ikke før. Før var kroppen en slags fleske-kjøtt-entitet som satt siden av meg på sengen, et stativ for å flytte hodet mitt fra sted til sted. Tankene og denne berømmelige sjelen var noe som var utenfor, adskildt, en tåke som fløt rundt dette rare legemet som het kroppen. Dumme kroppen. Kroppen som ble sliten, ble syk, svettet, fikk kviser og la på seg ti kilo.

Vi sluttet fred for litt over et år siden. Vi gikk inn i fredsforhandlinger, diskuterte slanking og kosthold og helseproblematikk. Du kan lese deler av samtalen mellom kroppen og meg her. Helt til vi hadde en samtale som gikk noe i rettning av dette:

Virrvarr: Du kroppen?

Kroppen: Ja?

Virrvarr: Du er musklene, hjertet, hjernen, huden, sansene og nervene mine. Alt dette er jo egentlig «kropp» medisinsk sett. Hvem er denne «jeg»?

Kroppen: Det er enkelt. Du er meg.

Virrvarr: Oi.

Kroppen: Det burde ikke være så sjokkerende?

Virrvarr: Men jeg har vært så sint på deg! Også har du vært meg hele tiden!

Kroppen: Korrekt. Og du har behandlet deg selv (aka meg) ganske dårlig.

Selv om det er ganske logisk, tok det litt tid å komme frem til at kroppen min faktisk er meg. Jeg har vært så sint på strekkmerker, cellulitter, flesk på feil steder og buksestørrelser som stadig kryper oppover at jeg ikke har tenkt på at hva jeg har gjort mot kroppen min, har jeg gjort mot meg, mot hele livet mitt. Mot meg, ikke mot utseendet mitt. Kjip mat, perioder med sulteslanking, rusmidler og passiv røyking er verre for humør, psyke og blodomløp enn det er for hvordan jeg tar meg ut i bikini.

Og jeg spør meg selv: Hvorfor ble det sånn at utseende ble den viktigste motivasjonen for å ta vare på seg selv? «Spis sunt og tren mye, ellers kan andre se at du er tjukk og stygg». Jeg vet svaret. Jeg vet at skyldfølelse selger.

Det skumleste er at den tiden jeg følte meg tjukkest og styggest, var jeg søtest og slankest. Jeg har bladd meg gjennom bilder av meg selv som 17-åring og skjønt at jeg ikke var så svær som jeg trodde jeg var. Nå, 35 kg senere, smiler jeg til meg selv i speilet og sier «Wow, du kan umulig være så tung! Du som ser så søt ut!»

Jeg føler meg bra. Og vet du hva det betyr? Først nå tør jeg å slanke meg, trene og endre livsstilen min. Fordi jeg ikke vil straffe den slemme kroppen ved å gi den mindre mat. Jeg bare vet at den ikke kommer til å kjennes ut som et tempel hvis jeg fortsetter å behandle den som et gatekjøkken.