Arkiv »
Arkiv for kategorien ‘helse’
Mandag 20. april 2009
Kjære kroppen. Eller skal jeg si Ida? Det er jo du som er meg, ikke sant? Alt som er Virrvarr finnes under denne huden. Hjernen er jo inkludert i kroppen, og hjernen er senteret for tankene og følelsene, for sansene og erindringene. Så. Kjære Ida. Hei på meg.
Jeg kommer til å skrive til meg i andre person for ordens skyld. Jeg er ikke helt komfortabel med at vi er én organisme, skjønner du. Vi har vært adskilt så lenge at det er ryddigst med litt språklig distanse. Uansett: Dette er et frierbrev. Jeg vil så gjerne at vi skal bli venner.
Jeg vil så gjerne komme godt ut av det med deg. Jeg vet at jeg har vært sint på deg, at jeg har skadet deg og behandlet deg dårlig, at jeg har kalt deg stygge ting og nektet å leke med deg. Jeg håper du kan tilgi meg, at vi kan komme oss videre.
For det første: Jeg vet jeg har kalt deg feit. Du har vært feit så lenge jeg kan huske. Problemet er at du først og fremst har vært feit i hjernen min, ikke på badevekta. Jeg sa til deg at du var feit i størrelse 36,38,40 og 42. Nå, i størrelse 44, er vi ganske store, det stemmer det.
Det er ikke poenget. Jeg ville bare si at du ikke fortjente den verbale julingen hele ungdomstiden min, at jeg er så lei meg over at du skammer deg over å være sulten og skammer deg over å være mett, samt skammer deg over å spise. Det hadde ikke trengt å være sånn. Jeg har blitt klokere med alderen, og jeg har skjønt at mennesker trenger mat.
Vi skammer oss for mye. Du vet de dagene da sjenansen sitter som et tykt belegg mot huden? Jeg vil at vi skal jobbe sammen for å redusere dem. Jeg vil at vi skal lære oss å tilgi oss at vi er levende.
Du har fått så mye deng. Du har vært igjennom så mye at du burde behandles som en krigshelt. Alt jeg har gitt deg i premie er nærkontakt med skarpe gjenstander, pilleoverdoser og dugelig med selvforakt. Jeg er lei for det.
Når noen påfører deg smerte, er det lett å tenke at den som får deg til å føle smerten er den som har skylden. Du har fått smake all aggresjonen og frustrasjonen som skulle vært rettet mot de som faktisk hadde skylda. Jeg håper vi kan prøve på nytt.
Så, kjære kropp: Et vennskap, og kanskje noe mer? Jeg liker rolige hjemmekvelder og turer i skog og mark. Høres det kjent ut? Jeg har en mistanke om at vi har mye til felles.
Mandag 20. april 2009
Etter at jeg ble erklært for gal for den vanlige oralkirurgen, hjalp Internet (her representert ved Iversen) meg å finne en ny og bedre en med spesialkompetanse på redde, små dyr.
For fire dager siden gav de meg bedøvelse og beroligende intravenøst, sendte meg på pakketur til la-la-land og når jeg våknet opp halvannen time senere var jeg tre visdomstenner fattigere.
Kall meg gjerne naiv, men jeg hadde trodd at det var to måter å gå gjennom en kjeveoperasjon på: Én hvor du fikk lokalbedøvelse og stålsatte deg mens de hakket opp tannen og tok den ut og én hvor du fikk narkose og våknet opp nyoperert.
Problemet mitt var at selv om jeg var veldig nervøs for den vanlige varianten var jeg også skeptisk til dette narkose-slange-gjennom-nesen-ikke-puste-selv opplegget. Jeg var ikke klar over at anestesileger kan dope deg til du er komfortabelt sløv uten at det var noe narkose involvert.
Og det må jeg bare ha sagt: Du får mye bra, lovlige drøgs for litt over 2000 kr. Tanntrekkingen var over før du fikk sagt «I am the Walrus».
Dette er fire dager siden nå og jeg har ruslet rundt og sett ut som Gudfaren, den eldre og byttet ut alle kostholdsprinsipper med idéen om at god mat er mat som kan slurpes via sugerør.
Jeg har aldri spist så mye vaniljesaus, sjokoladepudding, posesuppe, proteinpulver, potetmos, smeltet iskrem og tofu most i blender før, jeg knasker en spennende blanding av paralgin, morfin og antibiotika og skyller munnen med corsodyl og gin. Uansett hvor mye jeg spiser, får jeg aldri i meg nok til å bli skikkelig mett og går nå under indianernavnet «den tannløse haien sulten».
På toppen av det hele har jeg fått to markante blåmerker på hvert oppsvulmede kinn, så Mr. Jackson den yngre og Mr. Jackson den eldre bytter på å føle seg som voldsmistenkte når de følger meg ut av huset.
Det beste med hele opplevelsen var at oralkirurgen fikk ut den ene visdomstannen min nesten hel, og at jeg fikk se den snodige, forvridde jekselen med Kaptein Krok-røtter på nært hold. Jeg sitter nå med tre muterte monstertenner som aldri fikk se dagens lys og som ikke hadde noen funksjon.
This is not intelligent design, folkens. Hvis noen har lest en kreasjonistforklaring på visdomstenner, vil jeg gjerne lese den. Jeg har ikke fantasi nok til å finne opp en gudegitt funksjon for faenskapet.
I tilfelle du lurte på hva jeg har brukt de siste dagene på, lizzom.
Fredag 3. april 2009
«Jeg har hvertfall aldri vært psykotisk!»
Hun er hard i stemmen, hard i ansiktet. Javisst har hun vært innlagt på psykiatrisk. Javisst har hun spist psykofarmaka. Men psykotisk? Aldri. Hun har ikke vært ordentlig gal. Gudskjelov.
«Han er helt. Du vet. Psykotisk.»
Ordet faller tungt i gulvet. Det er en endelig dom. Det sier alt.
Jeg spiser piller mot «ordentlig» galskap. Du vet. Den galskapen du ser på film og i tegneserier. Sånn Gollumgalskap der du har stemmer i hodet ditt som kommenterer det du gjør. Hallusinasjoner.
Perioder der veggen mellom drøm og våken tilstand viskes ut. På folkemunne er depresjon en følelse. Angst er en følelse. Bipolaritet er følelser. Psykose, derimot. Det er en sinnsykdom.
På den ene siden vil Ola og Kari Nordmann at folk med sånne følelsesproblemer skjerper seg. Deppa? Cheer up, emo kid. Angst? Feiging. På den andre siden er psykotisk = klin kokos. Eller, hvis vi skal tro avisoverskriftene, potensiell morder.
Før jeg fikk medisiner, var jeg blitt veldig flink til å takle de psykotiske symptomene mine når de kom.
«Åkei. Den flekken i taket fikk akkurat ben og begynte å kravle mot meg. Har jeg spist? Har jeg drukket vann? Er det veldig lenge siden jeg sov nå? Er jeg gudsjammerlig gira? Ja på flere punkter. Ok. Prøv å løse de problemene.»
«Hm. Nå kjennes det ut som om munnen og nesen min er full av blod. La oss se i speilet. Ikke noe sår her. Ikke noe sår der. Ikke noe blod. Jeej. Da er det nok hjernen, gitt.»
Mye bedre strategier enn det som jeg pleide å ha tidligere: «Hjelp! Hjelp! Det er monstre her!», eventuelt «Hjelp! Hjelp! Jeg er syk og gal! Omg! Omg! Dette må ingen finne ut!»
Samtidig var det å få medisiner å kunne senke skuldrene, å slippe å konsentrere seg om å kontrollere alt hele tiden. Spesielt fordi tankekjøret som følger med de psykotiske symptomene er mer slitsomme en hallisene. Å ha en evig, blinkende «Jeg hater meg selv. Jeg hater meg selv. Jeg hater meg selv. Jeg hater meg selv.»-rulletekst i hodet er en påkjenning.
Nå er det sånn at det står mye om psykotiske mennesker i avisen, gjerne sammen med ord som mord og drap. Psykose blir dermed ikke bare «den ordentlige galskapen», det blir også noe som er forbundet med grove, kriminelle handlinger.
Og joda, mennesker med psykiske problemer begår mord. Samtidig er det ingen nødvendig kausalitet mellom en psykotisk lidelse og det å gå bananas med kniv i nærmeste barnehage.
Søker du på «psykotisk» på google, finner du et par artikler skrevet av lommelegen med venner, samt masse spennende avisoverskrifter. For eksempel:
Så sitter jeg her og knasker den antipsykotiske medisinen min, og tenker at «Jeje, jeg har hvertfall aldri angrepet politiet med sabel. Det er jo noe.»
Jeg opplever ikke avisoverskriftene som stigmatiserende for meg personlig. Jeg vet at det er stor forskjell på en person med et hardt tilfelle av en psykotisk lidelse som er ubehandlet og ikke har noe sted å bo, og en berte med godt nettverk og god oppfølging fra helsevesenet.
Problemet med avisoverskriftene og damen i gatas oppfatning av psykose som «den ordentlige galskapen» er at folk som sliter og har psykotiske symptomer både skammer seg mer, er mer redde for symptomene sine og i større grad kvier seg for å nevne det de sliter med til fastlege og psykolog.
Jeg husker veldig godt første gang psykiateren på sykehuset spurte meg om jeg hørte stemmer. Tankene raste gjennom hodet mitt. «Oi, nei. Skal jeg svare sant på det? Sier jeg dette er jeg avslørt. De har behandlet meg pent til nå, men DU-DUDUDU (sjebnesymfonien), da låser de meg inne for alltid fordi jeg er kokkeliko, en fare for omgivelsene, et håpløst tilfelle, ordentlig gal, nede for telling, over og ut.»
Nå hadde jeg en slags plan om å være veldig ærlig ovenfor psykologene mine, så jeg åpnet meg og fortalte. Og nei, det falt ikke et bur fra taket. Det kom ingen plutselig tvangstrøye frem fra under bordet. Vi snakket om hyppighet, om kvalitet, om situasjoner, om mestring, om medisineringsmuligheter – og først og fremst: Om hva psykotiske symptoner er for noe, egentlig.
Samtidig var det stemmene, hallusinasjonene, de rare idéene, paranoiaen og de pussige fysiske symptomene vi snakket mye om pasient til pasient på sykehuset. «Jeg tør ikke fortelle det, da må jeg sikkert være her bestandig.» «Jeg er mye galere enn du tror.» «Jeg er ikke psykotisk, men det er en usynlig morder her som vil skjære over strupene våre om natten.»
«Jeg er ikke psykotisk, men mamma stakk hull i auraen min og siden har jeg hørt englene synge.» «Det er ingen som vet det, men alle lyder høres ut som om de er inne i hodet mitt etter at jeg ble syk. Jeg kan ikke gå langs bilveien, jeg tror alltid at jeg blir påkjørt hvert øyeblikk.»
Når psykotiske symptomer = skikkelig gal og skikkelig gal = tabloidenes gale sabelmorder, gjør det at psykotiske symptomer er mer skambelagte, mer hemmelige og mer stigmatiserte enn andre psykiske lidelser. Det gjør at det er vanskeligere for folk å søke hjelp, vanskeligere for folk å snakke om og vanskeligere for omgivelsene å ikke dømme.
Sånn. Da har gale damen gjort sin del av normaliseringsprosessen.
Torsdag 19. mars 2009
Jeg er en sånn person som gjerne gjør helsepersonell litt nervøse. Du vet.
«Hei, Ida Jackson, jeg skal ta blodprøve, men jeg svimer alltid av og er helt umulig å stikke. Vennligst ta hensyn, ellers kolapser jeg i gangen din og dunker hodet mot knærne til noen på venterommet. Litt flaut for meg, flauere for deg.»
«Hei herr mannlige gynekolog! Ida Jackson her, ren rutinesjekk, jeg vet det, men jeg har vært utsatt for seksuelle overgrep i ung alder, så vennligst vær forsiktig med det speculumet der. Det kunne hende jeg begynte å hyle høyt eller bet deg i fingeren.»
Jeg starter alle legetimene mine med å fortelle hvor skummelt jeg synes det er å gå til legen, jeg tvinger selv den sureste sykepleier til å holde meg i hånden og snakke med meg hele veien. Jeg tar ansvar for meg selv i helsevesenet – ingen må gjette hva jeg trenger.
Likevel er noen ting skumlere enn andre. Jeg har forbredt meg mentalt på å operere ut visdomstennene siden januar. Psykologen min og jeg har snakket det gjennom flere ganger. Sånn: «Hva gjør en oralkirurg hele dagen?» «Opererer ut tenner» «Hva er oralkirurgen flink til da?» «Operere ut tenner.» «Hva er det skumle du skal gjøre?» «Operere ut en tann.»
Problemet er at jeg er ikke så redd for selve operasjonen. Jeg er ikke redd for smerte. Det gjør vondt, også går det over. Det er konkret, det er relativt forutsigbart. Det jeg er redd for med tannlegebesøk er følelsen av å være fanget med munnen full av durende, sprutende, bråkete instrumenter jeg ikke har kontroll på.
Det er en invasjon i kjeften, en voldelig intervensjon til mitt eget beste, det er blandingen av følelsesløst kjøtt og kalkdannelser som blir hamret og kuttet i mens jeg ikke har noe annet å fokusere på.
Jeg er redd for tannlegeskrekken min, ikke for det tannlegen gjør. Jeg er redd for kvelningsfornemmelsene, pustebesværet og brekkningsrefleksen min, spesielt når det kombineres med at munnen er full av skarpe gjenstander.
Og likevel. Jeg har gått mange runder med meg selv. Får jeg angst, så får jeg angst. Får jeg ikke puste, så får jeg ikke puste. Jeg vet hvordan jeg takler angstannfall. Jeg vet hvordan jeg forebygger. Jeg vet hvordan jeg redder meg ut av bob-banen av panikk det hender jeg sklir utti.
Problemet mitt var at det var ett utfall av tannlegeskrekken min jeg ikke hadde tatt med i planen: At oralkirurgen skulle bli sur og irritert da jeg begynte å gråte og hyperventilere og forklare meg kort og snurt at «Du vet? Vi har bare en halvtime. Det er folk bak deg i køen. Hvis du skal være sånn, får du heller komme tilbake en annen gang.»
Vips, så stod jeg på venterommet med bedøvelse nok i munnen til å lamme halve fjeset og lange maskarabekker på begge kinn.
Første gang svigermor ringte oralkirurgen for å snakke om tannlegeskrekken min var i januar. Siste gang var for en uke siden. Det første jeg sa i resepsjonen var at jeg var redd for dette. Det siste jeg sa til tannlegen før hun kjørte bedøvelsessprøyta inn i ganen min var at jeg var redd for dette. Den dumme angsten var visst i veien likevel.
Jeg burde sikkert sagt noe snappy. At det hjelper ikke å be folk som er midt i et seriøst angstanfall ta seg sammen. Det er litt som å be den spysjuke venninnen din om å svelge det ned og vente til dere finner en do. Jeg vet det er irasjonelt, men jeg kan ikke skru det av når det kommer. Jeg trenger fem minutter ekstra til å komme meg.
De fem minuttene hadde de ikke tid til.
Nå sitter jeg hjemme med munnen nummen av bedøvelse og visdomstennene intakt og tenker at: «Wow. Jeg er faktisk for gal for tannlegen.»
Jeg burde lage meg en t-skjorte.
Lørdag 7. februar 2009
Hei Internett. Det har blitt færre gale damen-innlegg i den senere tid. Kanskje det er fordi ting faktisk går bedre nå? Jeg teller bittesmå fremskritt hele tiden. Jeg lager «Hurra!»-lister over alt jeg har fått til som jeg ikke fikk til før.
Eksempel:
- Logget inn i nettbanken uten å dø, selv om det var rotete og lite penger der. Hurra!
- Hadde et mareritt om noe trivielt, ikke en av de faste gjengangerdrømmene jeg har hatt de siste årene. Hurra!
- Sa «neitakk» til noe jeg ikke hadde lyst til uten å smake skyldfølelsen i uker etterpå. Hurra!
Vi kan fortsette lenge med sånne lister. Det er ikke store ting, men de danner et bilde. Jeg går rundt i en verden av løssnø på glattis og tryner for et godt ord, men inne i hodet begynner jeg å få veigrep. Ikke lykke. Styring.
Og likevel. Hvis jeg skal gale damen-blogge for måneden som har gått, kommer jeg ikke utenom pillene jeg står på. Sist gang jeg blogget dem, fikk jeg reaksjoner. Jeg fikk eposter som gav meg følelsen at jeg hadde sviktet folk ved å være fornøyd med behandlingen min. Folk som skriver om psykiatri skal visst ha utelukkende dårlige opplevelser med psykiatri.
Og likevel. Hvis jeg skal oppsummere hvordan jeg har det, må jeg si som Maraya Hornbacher i intervjuet hennes med The Times:
What do you do now to keep on track?
I take my meds.
Jeg snakket med psykologen min om medisinene mine:
«De er en slags guilty pleasure for meg.»
«Hvorfor?»
«Jeg burde ha klart meg uten. Jeg burde taklet problemene mine selv.»
«Du gjør jo det?»
«Nei, nå tar jeg piller! Før jeg begynte på pillene, slo jeg meg i hodet i dagesvis når jeg begikk en bitteliten feil. Hvis jeg var nede, kunne jeg slå meg i hodet over alle feil jeg noensinne kunne huske å ha begått. Nå gjør jeg en feil, blir sur og stresset og kommer over det. Jeg glemmer det ikke, men det kjennes ut som om følelsene har en utløpsdato. En dags bekymring over at jeg kom forsent til et møte er nok. Ikke et livs bekymring. Jeg burde jo lære meg å gi slipp uten piller?»
«Tror du at det er bra for hodet ditt å bruke all energien på å stoppe følelser i en negativ loop, eller å fokusere på de spørsmålene du ikke har tenkt gjennom før? Er det galt å ha oppvaskmaskin og støvsuger når du skal rydde ut av en leilighet som ikke ser ut?»
«Jammen! Jammen! De skulle stjele personligheten min og gjøre meg til zombie! De skulle gi meg masse bivirkninger! Jeg har lest om dette! Det skulle kjennes som et overgrep! Alle andre sier det er sånn!»
«Og derfor føler du deg skyldig fordi det fungerer for deg?»
«Ja – hva er galt med meg?»
«Ingenting. Du står på en dose som er riktig for deg. Du står på piller som hjelper deg med det du trenger hjelp med, ikke noe mer.»
«Men de er antipsykotiske. Og de virker. Betyr det at jeg har vært psykotisk, da?»
«Du tar 25 mg. Hadde du hatt en psykotisk lidelse, ville du fått 1500 mg. Du kan jo regne ut hvor psykotisk du tror du er på bakgrunn av det.»
Jeg vet at jeg har vært heldig med psykehus, psykolog, psykiater og behandlingsplan. De har hørt på meg. De har tatt meg på alvor. Jeg har fått lov til å stritte i mot alle medisiner de har foreslått for meg, og da jeg til slutt var så rar og frynsete da boken kom ut og spurte om jeg muuligens kunne stå på noe fast, fant de et opplegg som passet som hånd i hanske.
Jeg går fremdeles opp. Jeg går fremdeles ned. Jeg har det bedre enn før. Jeg er fremdeles meg. Jeg bare prøver å komme over skyldfølelsen av hvor deilig det er å ha støttehjul på hjernen for en stund.
Tirsdag 3. februar 2009
Ja, eller Divacup, Lunacup, Damebeger, Venuscup eller mensbeger om du vil. Mitt heter Lunette, tror jeg. Jeg leste om begerne for første gang for to år siden og tenkte: «Aldri i verden!» Mensen er æsj. Jo mindre styr og snakk om mensen, jo bedre. Ferdig med den saken. Diskréte Libresse-pakker rett i søpla er tingen.
Slik ser de ut:
Og likevel skal ingen påstå at engangsbind og tamponger er veldig smarte greier. Ikke nok med at du som dame bruker et sted mellom ti og fjorten tusen bind/tamponger gjennom livet – avfall som ikke er spesielt nedbrytbart – det koster penger. Et beger koster ca 300 kr og har en levetid på ti år. Det er en drastisk reduksjon av søppel og schpenn.
Etter å ha gjort litt research viser det seg at Libresse, Always, Tampax og OB alle sammen er på Dyrevernalliansens røde liste – listen over leverandører som tester produktene sine på dyr. Greit, jeg stiller meg spørsmålet: Hvordan i H….. tester du tamponger på dyr? Du kan jo ikke akkurat putte noe i trusa på en eller annen labratoriemus. Kom med forslag i kommentarfeltet.
Uansett: Det slår meg at om du som veganer/vegetarianer/person som vil unngå produkter testet på dyr, ikke har noen tradisjonell menstruasjonsbeskyttelse tilgjengelig.
Greia er vel at på den etiske, miljømessige og økonomiske siden er det mange grunner til å bytte ut engangsbind og tamponger.Likevel var ikke alle de fine argumentene nok til å overbevise meg om å prøve noe annet. Vi snakker tross alt om et intimprodukt der det viktigste argumentet er velvære, hvertfall for min del.
Vel. Jeg er en bloggjunkie, og det var på grunn av en blogger jeg tok en «Joda, jeg prøver disse Mooncup-greiene»-avgjørelse. Jeg har fulgt Jeanette fra helt siden hun drev bloggen Violent Dreams til hennes nåværende prosjekt Hjemmemamma – en side som rett som det er har nye artikler på bloggrevyen.
Hun skrev en god tekst om begrene, og via siden hennes snublet jeg også over en annen gründer-mamma som driver en butikk der hun selger tøybleier og andre gjenbruksbare saker for både store og små. Jeg ble sittende og lese anmeldelser og tok en avgjørelse: Det er for teit å ikke ha prøvd noe annet enn bind og tamponger. Vi gjør 2009 til et testår.
Såh – hva er et mensbeger og hvordan bruker man det?
- Det finnes to typer mensbeger, grovt sett: En mørk type i latex og en lys type i medisinsk silikon. Jeg har gått for silikonvarianten, siden den kan kokevaskes, og fordi det hadde vært kjipt å bli latexallergisk. Ikke for det – jeg tror begge typene fungerer like bra.
- Mensbeger kommer i to størrelser: Et på 25 ml og et på 30 ml. Til orientering er 30 ml en tredjedel av en gjennomsnittlig menstruasjon, så det er lite sannsynlig at du skulle greie å blø mer enn begeret rommer.
- Det setter seg fast i skjeden ved hjelp av vakuum som dannes når det settes inn. Langs kanten på begeret er det små hull som hjelper til å danne det vakuumet. Begeret skal ikke langt opp i skjeden – det skal settes inn slik at den lille tappen nederst ikke kan kjennes i vaginalåpningen.
- Du tar ut begeret en gang hver åttende til tiende time og tømmer innholdet i do. Er du på et sted der du er alene med vasken, skyller du begeret. Er du et avlukke på et offentlig toalett, tørker du det med dopapir eller en våtserviett. Og ja, siden begeret ikke må tømmes så ofte som du ville skiftet tampong, kan du sove med det.
- Etter at menstruasjonen er over, kan du koke silikonbegeret i to minutter – da er det sterilt til neste gang du bruker det.
Jeg har brukt begeret siden nyttår, og er jevnt over veldig fornøyd. Det har noen litt rare ting du venner deg til, dog.
Snodige sider av saken:
- Innsettingsteknikk. Greit, de fleste har tampongteken. Problemet er at det dumme begeret er helt omvendt fra en tampong – det er bredt øverst og smalt nederst. Du må brette begeret til en liten rull og la det «poppe» ut inne i deg, så fikser vakuumet resten. Det er praktisk å øve seg på å ta det ut og inn et par ganger, med andre ord. Er det vanskelig, kan litt glidemiddel løse problemet.
- Stilken på begeret. Ja, den er praktisk når du skal få begeret ut, men for meg var den litt for lang og i veien. Klipp den til om den kjennes når begeret er satt inn, bare pass på at du ikke klipper i selve koppen.
- Lekkasjer. Har du satt inn begeret riktig, skal det ikke lekke. Imidlertidig kan det skvulpe bittelitt hvis du ikke har byttet det på veeeldig lenge – mer enn 12 timer. Det kan også lekke om du ikke har fått satt begeret riktig på plass. Trikset er å vri det rundt inni deg til vakuumet slår skikkelig inn. Er du redd for lekkasje, kan du bruke truseinnlegg i tillegg.
Bildene under viser hvor i skjeden begeret skal sitte og hvordan du må brette det for å få det inn.
Heldigvis har begeret mange flere fordeler enn ulemper. Jeg tror det beste er at det ikke kjennes ut som om du blør, fordi blodet bare samles opp, ikke suges opp. Du beholder den naturlige bakteriefloraen og fuktigheten i underlivet som vanlige engangsgreier sluker sammen med mensblodet.
Begeret er diskret, og du kan glemme alt om mensen-truser, siden beskyttelsen er helt usynelig. Du kan svømme med det og du kan trene med det, og hipp hurra: Det lukter ingenting. En del skriver at de blør mindre og har mindre menstruasjonssmerter mens de bruker begeret.
Det har jeg ikke merket noe til, og jeg skjønner ikke helt hva slags innvirkning koppen skulle ha på syklusen, men det kan være verdt å merke seg ligeså. Generelt sett sitter jeg igjen med følelsen av at den lille koppen er en mye smartere oppfinnelse enn bind og tamponger – en god match mellom moderne design og miljøhensyn.
Vel, dette var min mensbeskyttelsesmisjonering for en stund. Jeg har skjønt at det finnes flere typer vaskbare bind og tamponger av natursvamp, også, men jeg er skeptisk. Har noen andre erfaringer med sånt?
Alle bildene er fra Wikimedia Commons.
Torsdag 22. januar 2009
Noe av det kjipeste med å gå til legen rett etter at jeg flyttet for meg selv, var at alle legebesøkene mine endte opp med sukking og stønning om hvorfor jeg ikke har fått medisin mot denne lidelsen før. Som den gangen, sommeren 2007, hvor jeg fikk epilepsiannfall på Outland for første gang på mange år og deiset innom en bokhylle før jeg gikk i bakken.
Jeg har noen vage minner om en ørefik, en ambulansetur og en alvorlig samtale med en nevrolog. «Hva slags epilepsimedisin er det du har pleid å stå på?» Lommelykt i øye. To fingre opp og ned foran ansiktet. Og jeg bare «Eeeeeh….» Legen lister opp en rekke legemidler i et forsøk på å være hjelpsom. Kanskje jeg stod på $pille eller $annen_pille? «Nei,» sier jeg. «Jeg stod på sånn…sånn…sånn homeopatmedisin.»
Alle legebesøkene mine siden jeg flyttet for meg selv har artet seg på denne måten:
«Eh, vel, altså, jeg har blitt fortalt at jeg har en eller annen form for diabetes, men det kom fra samme kvantemedisineren som sa at jeg først og fremst var allergisk for mobiltelefonstråling….Kan du ta en blodprøve, kanskje?»
«Ja, jeg er plattfot. Nei, jeg har ikke tatt prøve av bindevevet. Nei, jeg har ikke tatt noen ganganalyse. Jeg har vært hos …helseeurytmist.»
«Jeg hører dårlig, skjønner du. Ja, jeg hadde mye mellomørebetennelse som barn. Neeei, jeg skulle visst ha operert inn dren, men så gikk vi til homeopat istedet.»
Sånn kan vi fortsette i det uendelige. En del mennesker synes det er helt fantastisk å gå til alternativ behandler. Ja, det koster det hvite ut av øyet, men du får jo snakke så leeenge!
Og hvis du tilfeldigvis skulle være en hysterisk mor som har eksakte vrangforestillinger på hvordan barnet ditt lukter når det har feber og at dette mååå være et symptom og legen alltid ser dumt på deg når du nevner det, så vil homeopaten ta deg på alvor. Det er det som er jobben hans.
Den veldig intime, samtalende formen fungerer bare for et fåtall. Et bekjentskap av meg som ikke er så pratsomt ble anbefalt å oppsøke homeopat for de stive skuldrene sine. Da behandleren stilte spørsmålet: «Og hva slags avføring har du? Brunlig? Grønnlig?» var hun ute før du får sagt naturmedisin.
For folk med psykiske problemer kan homeopatbesøk være en utmattende og tilnærmet skadelig affære. Å bli tvunget til å fortelle om alt det kjipe som noen sinne har skjedd deg er litt kontraproduktivt når du faktisk har en del traumer i bagasjen og egentlig bare ville se om de kunne hjelpe deg med den dumme laktoseintoleransen. Jeg har fått ukvalifiserte råd om alt fra panikkangst til «substance abuse» til fine piller mot «det å være trist inni seg» gjennom oppveksten.
Alle homeopatbesøk har alltid artet seg på følgende vis:
- Du svarer på tusen spørsmål og betaler fem hundre kroner. Du får en medisin, enten i form av vann på flaske eller små melkesukkerkuler. Du får beskjed om å kutte ut alle former for koffein, alkohol, mentol og kamfer i livet ditt.
- Og nå vil jeg bli bedre? «Vel, først vil du bli verre og så vil du bli bedre. Blir du verre, så fungerer det, skjer det ingenting, må du komme tilbake og få en annen type medisin.» Det blir som regel verre. Heldigvis. Før det blir bedre igjen. Rart det der.
- Du gjentar sirkelen.
Som liten var jeg nesten utelukkende vant til homeopatbesøk, og derfor var de få legetimene jeg var på en forvirrende affære. «Har du vondt her? Har du vondt der?», ingen spørsmål om hvorvidt jeg drømte om geiter eller hadde rykkninger i lillefingeren, om jeg fikk vondt når jeg hikket eller hadde søtsug etter middagen. Jeg hadde ikke legebesøk-kompetansen, rett og slett. Jeg var redd for å gå til legen. Jeg fikk det aldri riktig til.
I voksen alder begynte jeg å lese gjennom artikler om homeopati og hvorvidt det har noen effekt over hodet. Jeg har lært en god del, både om placeboeffekt, om at de fleste sykdommer går over av seg selv hvis du bare venter lenge nok og om hvordan det for mange kan bety en stor helsemessig påvirkning å få lov til å snakke skikkelig lenge om de diffuse smertene sine, ikke bare ta en sånn teit blodprøve.
Og likevel- for meg var det prinsippene homeopatien er bygget på som gjorde meg overbevist om at storparten av det medisinske tilsynet jeg har fått gjennom oppveksten var hundre prosent humbug. La meg forklare:
Homeopati for dummies:
1. Loven om likhet.
Homeopatmedisiner ble utviklet med et prinsipp om at stoff som fremkaller et sett symptomer hos en frisk person, vil helbrede en person som har de samme symptomene. Et klasissk eksempel er koffein mot søvnvansker – friske mennesker blir jo våkne av koffein.
I tillegg til den rare loven om at et stoff som gir mer av samme symptomene vil gjøre deg friskere, er ikke sammenhengen mellom ulike homeopatmidler og reelle symptomer så mye å snakke om. Jeg fikk f.eks kalsium som epilepsimedisin, fordi kalsiummangel visstnok skal forårsake tilsvarende spasmer. Naaaah.
2. Loven om forsterkelse.
Vanlige virkestoffer i homeopatiske medisiner er Belladonna og ulike former for slangegift – farlige stoffer som gir kraftige utslag når du får det i deg. Etter likhetsprinsippet bør de dermed være i stand til å kurere heftige symptomer. Ulempen er jo at de er giftige. Heldigvis har homeopatien løst dette problemet. Det er her homepoati går fra å være litt obskurt til å bli hylende festlig.
Jo mer fortynnet et stoff er, jo mer potent medisin er det. La oss si du får piller fra homeopaten din som er merket D200. D står for decimal, og betyr at medikamentet er utvannet 1 til 10. En del medisin, ti deler vann. 200 står for hvor mange ganger blandingen har blitt fortynnet og ristet. En del av greia med vannets hukommelse er nemlig at du skal riste mellom hver gang du blander. En rekke «sterkere» homeopatmedisiner er merket C200, C3000 osv.
Altså at de er utvannet med forholdet 1 til hundre og ristet og fortynnet flere tusen ganger. De sterkeste homeopatiske medisinene skal være så fortynnet at mengden vann det har blitt fortynnet med tilsvarer størrelsen på jordkloden.
I tillegg er middelet dryppet over melkesukkerkuler før du får dem i butikken, og som forskerne spør seg selv: Hvordan går virkemiddelet inn i melkesukkeret? Vannet fordamper jo bare! Generelt sett er virkestoffet i homeopatiske midler først og fremst til stede på etiketten på esken.
Moderne homeopater forklarer de fortynnede medisinenes virkning med at vannet som medisinen fortynnes i har egenskaper i seg til å «transportere» informasjon eller om du vil – en frekvens fra det opprinnelige stoffet utover i fortynningen. Dette fenomenet har blitt kalt «the memory of water».
Og nei, vitenskapen ikke finner noen form for bevis for at vannet skal ha noen hukommelse. Fet overraskelse. Personlig liker jeg innstillingen til denne kommentaren på et forum som diskuterer James Randis underholdende gjennomgang av homeopatiens mysterier:
If homeopathy were real, then it could be applied in reverse. I could create poisons with which to kill people simply by repeatedly diluting real medicines in water, then giving said dilution to my victim. And the best part: it would be completely untraceable! Brilliant!
Det pussige er at annenhver nordmann bruker penger på sukkerpiller dynket i fordampet vann med et og annet molekyl av virkestoff tilstede og tar det som medisin mot tidvis reelle plager.
På hovedsiden til Homeopatenes Landsforbund skriver de at de kan hjelpe deg med alt fra halsbetennelse og ufrivillig barnløshet til angst og depresjon. Men som psykologen min sa til meg, som en kommentar til enkelte pasienter som lurte på om de kunne få homeopatmidler isteden for psykofarmaka: «Vet du? Da tror jeg du får større lindrende effekt av en øl.»
Lørdag 3. januar 2009
Jeg ligger på sofaen og er ikke til stede. Jeg er ikke kvalm mer. Jeg har ikke en liten geitekilling i magen som stanger og vil ut. Jeg er bare isende het og gloende kald, og jeg vet det er krig inni meg. Ingen snørr. Ingen hoste. Bare knitrende, brennende feber. Jada. Jeg har febernedsettende. Jada, jeg vet at jeg kan ta en pille og bli rolig og normalt temperert i løpet av tyve minutter. Jeg kan helle vann i panodilform på bålet innvendig.
Det er bare at hjernen har det så godt når kroppen slåss. Jeg flyter over meg selv, jeg nyter å ligge på en mental luftmadrass på en skummende bølgetopp, intenst solbrent. Feber er rusen jeg ikke inviterte. Den tar over kroppen min og kullseiler meg og hjernen min. Jeg, som er livredd berg og dal-baner. Jeg, som ikke drikker alkohol. Jeg, som synes at det er action å kjøre heis.
Jeg ligger der og ser taket svømme over meg, kjenner sofaen bølge under meg og slurper iskald brus ved ujevne mellomrom. Det er så skjønt å løsne fra sitt gode skinn. Noen ganger er jeg nummen. Noen ganger er jeg iskald. Noen ganger løper det en skogsbrann under genseren min. Noen ganger vrir mønsteret på veggen seg og gamle lyder dukker opp på feil sted. Det er helt greit. Jeg kan disse hallisgreiene. Kom og ta meg, feberfantasier. Jeg er så forelsket i dere. Det er så lenge siden jeg har vært bitende febersyk.
Jeg har lyttet til Sherelock Holmes og virkerlig løpt ned mørke, klissvåte Londongater. Jeg har forsvunnet inn i fiolinsoloene. Jeg har ligget og fnist og tegnet små dyr med rare neser. Hadde jeg ikke vært så antipsykoanalyse, skulle jeg skrevet automatskrift og utforsket mitt underbevisste.
(Ja, jeg har skrevet automatskrift før. Jeg skrev «ananas», «pule» og «bussholdeplass», samt en masse uleselig kluss. Der har du sjelen min, vettu. Hypnose er så fint.) Akkurat nå har jeg nok å teste om jeg får plassert haken på brystet hvert femte minutt og se på små neonflekker danse i taket. Jeg tuller ikke, feber er fantastisk!
Søndag 23. november 2008
Mr. Jackson og jeg handlet på Centra i går. Jeg liker å handle på Centra. Jeg liker å lese innholdsfortegnelser. It’s my real porn. På Kiwibutikken vår er det to typer peanutsmør. Begge er fulle av «delvis herdet vegitabilsk fett» og da skal vi ikke ha dem med hjem. Centra, derimot, har nesten tredve typer peanutsmør. Og mandelsmør. Og cashewnutspread. Jeg kan lese en halvtime per vare. Og Mr. Jackson har masse tid til å bli skikkelig sprø på.
Virrvarr: Se! De har økologisk quinoa!
Mr. Jackson: Ja. De har også egne ansatte til å pakke maten din i handlepose for deg. *skjærer grimase*
Virrvarr: Jeg har funnet en helt ny type svensk fullkornskavring!
Mr. Jackson: Og jeg har funnet en hel ungdomsgjeng hvor alle har Unge Høyre-buttons på. *grøsser* Kan vi gå hjem nå?
Virrvarr: Jada. Jeg skal bare finne litt te først. Sees om tusen år!
Mr. Jackson: …
Ja, jeg er matnerd. Jeg tilhører ikke typen som utelukkende kjøper økologiske produkter, veganske produkter, fettfrie produkter eller produkter uten tilsettningsstoffer, men jeg er sær og kresen. Mr. Jackson hadde nok levd på makaroni og havregrøt hvis vi ikke hadde bodd sammen, så han synes alt som er mer komplisert enn pasta med grillkrydder er stor ståhei.
Jeg blogger lite om mat på Roteloftet, og det er med vilje. Jeg har derimot drevet en oppskriftsblogg en måneds tid, sånn i smug for allmenheten, som jeg tenkte at jeg skulle lansere her. Den heter noe så lite anonymt som Virrvarr kokkelerer, fordi jeg har gitt opp hemmelige blogger for min del.
Akkurat nå er det bare oppskrifter, men jeg regner med at det kommer til å dukke opp lengre tekster om enkeltråvarer, tilsettningsstoffer og kostholdsfilosofi når jeg føler meg i det hjørnet. Med mindre dere har interesse av å lese en lang tekst om avocado eller sucralose på hovedbloggen da. Vennligst rop ut om dere vil det, er dere snille. Jeg er veldig fan av blogger som Go’Kroppen, men er usikker på om artiklene bør bo på sin egen blogg. Hva tror du?
Uansett – jeg tenkte at jeg skulle gi dere en liten oversikt over Virrvarr sin kostholdsfilosofi:
Jeg spiser med utgangspunkt i at…:
- Umettet fett eier mettet fett. Olivenolje og tapenade er bedre enn smør og guacamole er bedre enn rømme. Delvis herdet fett spiser vi ikke. Det tetter blodårene, stakkars små.
- Fullkorn eier lyst. Pasta byttes ut med fullkornspasta, ris byttes med fullkornsris, villris eller tilsvarende, couscous byttes ut med fullkornscousous eller bulgur og quinoa er fin mat. Grovbrød er sjelden grovbrød, så jeg spiser mest knekkebrød, kjøper fra Åpent Bakeri eller baker selv.
- Jo mer grønnsaker, jo bedre. Det er om å gjøre å spise flest mulig typer med flest mulig farver. Økologiske grønnsaker smaker bedre, er usprøytet og litt snillere mot verden, men alle grønnsaker går fint.
- Fet fisk er fett. Jeg pleide å ikke like fisk i det hele tatt, men har øvd meg det siste halvåret. Målet er å spise minst tre fiskemiddager i uka.
- Matboks. Bestandig. Jeg har alltid med meg frukt (tørket og fersk), nøtter og vann når jeg går ut. Jeg tilhører mennesketypen «fryktelig sulten, fryktelig fort» og er alltid berett til å spise med én gang jeg blir det. Det forhindrer meg fra å bli Hulken i sosiale sammenhenger. Good for you, good for me.
- Kjøtt, schmøtt. Man trenger ikke spise kjøtt bestandig. Hvitt kjøtt og vilt eier svin og storfe, og hele kjøttstykker eier blandingsprodukter når jeg spiser kjøtt, dog.
- Jo færre ingredienser, jo bedre. Da snakker jeg ikke om middagene jeg lager, men produktene jeg kjøper. Jeg er skeptisk til smaksforsterkere, emulgatorer, fortykningsmidler, aroma og farvestoffer. Dette er kjemikalier som tilsettes kjip mat for å gi den smak, konsistens og utseende som forsvant i industriell fremstilling. Jevnt over er «smør, mel, salt» en bedre ingrediensliste enn femtitre e-stoffer og ord du ikke greier å uttale. Det betyr at smøret, melet og saltet som ble brukt var av en grei nok kvalitet til at de kan selge dem uten å blande i masse ekstra på slutten av prosessen.
- Sunn mat skal smake godt. Jeg har en regel som heter at hvis jeg liker noe som er veldig usunt så skal jeg bytte det ut med noe som smaker bedre enn det jeg liker, men samtidig er sunnere. Det ekskluderer omtrent alt av lettprodukter og klassisk slankemat. Eksempel: Jeg vil ha noe søtt. Fersk ananas eier godis. Sukkerfritt godis eier ikke godis med sukker. Pesto er bedre enn smør på brødet. Lettmargarin er ikke bedre enn smør på brødet. Pesto there is, then.
Alle oppskriftene på matbloggen er laget med utgangspunkt i kostholdsfilosofien over. I tillegg er de er nom-nom-nom. Ganske mange av dem er vegetariske, og noen få er veganske eller enkle å veganisere. Jeg henger altfor mye på fantastiske VeganYumYum til å ikke la meg inspirere. Jeg er sikkert teit som ikke skjønner hvorfor man må være veganer hver dag og ikke bare de dagene man har lyst, men det blir kanskje sitt eget blogginnlegg?
Mandag 17. november 2008
Noe av det mest slitsomme med å ha en psykisk lidelse, er at alle skal legge seg opp i hva slags piller du spiser eller eventuelt ikke spiser. Når jeg forteller folk at jeg er epileptiker, begynner de aldri med detaljerte spørsmål rundt hva slags medisiner jeg står på, om jeg føler meg nedsløvet eller om jeg er for eller mot medisinering av epileptikere.
De spør gjerne om jeg kjører berg og dalbane, og om anfallene plager meg i hverdagen. Og vet du? Jeg er en umedisinert epileptiker. Legen min synes jeg har annfall for sjelden til at medisiner er noe vits.
Medisiner mot psykiske lidelser er derimot et sosialt minefelt. Noen er så varme tilhengere at det virker som misjonering. «Du tar vel medisiner? Datteren til niesen min har adhd, og hun har sååå god effekt av ritalin, altså!» «Jeg håper du får medisinsk oppfølging? Bipolare må jo stå fast på noe!»
På den andre enden av skalaen har vi medisineringsmotstanderne. All psykofarmaka er en slags konspirasjon fra legemiddelselskapene for å kjemisk dressere alle de stakkars ofrene for samfunnets undertrykkelse. «Du tar vel ikke medisiner? Du mister personligheten din! Det er zombiepiller! Livet på lithium er lobotomi!»
Jeg prøver å unngå medisineringsdiskusjonene som pesten. Jeg får lyst til å gjøre stemmen min så skarp og syrlig som mulig og si: «Takk for gode råd, men dette er en diskusjon mellom legen min og meg. Mulig at datteren din ikke hadde overlevd uten antidepressiva. Mulig at broren din ble tvangsmedisinert og ikke har vært seg selv siden, men jeg er meg. Hva som passer for meg er ikke noe hvem som helst kan mene noe om.»
Uansett – psykofarmaka har et ufortjent skremmende rykte. Jeg sitter og ser Steven Fryes dokumentar om bipolaritet, hvor han snakker om at de fleste med min lidelse er mer redd for behandlingen av sykdommen enn sykdommen selv. Blås i sjansen for å ta livet av seg i nedetiden. Blås i sjansen for å bruke alle pengene din på drops og dromedarer i oppetiden.
Psykiatrisk innleggelse og humørstabiliserende midler skremmer gjennomsnittet av bipolare mer enn konsekvensene av lidelsen, i enkelte tilfeller i så stor grad at bipolare som blir konfrontrert med mulig behandling og ikke vil det selv, er mer utsatt for selvmordsforsøk.
Jeg kjenner godt igjen bekymringen som Frys intervjuobjekter beskriver. Tanken på å muligens måtte ta piller kjentes som et nederlag, en dom, en «jeg klarte ikke få kontroll, nå må jeg lobotomeres»-beskjed. Det er en stund siden ordet «medisinering» fikk meg til å fryse som et lite dyr i møte med en motgående bil.
Jeg har prøvd halvannen håndfull ulike piller, og tenkte jeg skulle skrive litt om hver enkelt. Ikke fordi en type medisin kommer til å kjennes lik ut for deg som den gjorde for meg, men for å vise at «nei, psykofarmaka er ikke livsfarlig». Noen ganger har det god effekt, noen ganger virker det ikke og noen ganger får du rare bivirkninger. Det endrer ikke personligheten din eller ødelegger hjernen din.
Først ut: Sovemedisiner:
Imovane:
Et innsovningsmidde som er ganske svakt, men også svært avhengighetsskapende. Du må ligge i senga når du tar det, og slappe av mens det skal virke. For meg kjennes det ut som om jeg ligger i en hengekøye som begynner å svinge av seg selv, helt til jeg sovner inn. Fordelen med Imovane er at du ikke får noen hangover dagen derpå, fordi dopet går fort ut av kroppen. Ulempen med Imovane når jeg er skikkelig manisk er at det er litt som å klø seg når du har byllepest: Det er for svakt. Uansett, siden det er vanedannende, går folk sjelden på det lenge av gangen.
Vallergan:
Jeg fikk vallergan for å kunne sove hele natten igjennom. I de mer angstfullte periodene våknet jeg etter halvannen time og hyperventilerte. Dermed trengte jeg et sovemiddel som kunne gjøre meg tung og sløv hele natten. Vallergan var opprinnelig en allergimedisin, men det fungerte for sløvende til at de gir det til allergikere mer. Ikke så rart, siden middelet gjør deg tung som en potetsekk, får deg til å snuble på vei til do og skaper mange «wops, jeg bommet på munnen»-øyeblikk når du skal drikke vann i løpet av natten.
For meg var Vallergan en dyne av bly som ikke gav seg før etter noen kopper kaffe til frokost. Jeg sluttet med det fordi jeg fikk så festlige bivirkninger: Siden pillene doper hele systemet, gav de meg tidenes mest fantastiske forstoppelse. Du vet ikke hva flau er før du har gått på apoteket og kjøpt femten flasker klyster, og legen synger «En kjempebæsj!» hver gang han ser deg. Fordelen med middelet var at jeg fikk sove hele natten, og at jeg ikke ble avhengig.
Angstdempende, antipsykotisk og humørstabiliserende:
Alle pillene jeg får virker som om de skal hjelpe «litt mot alt» på felleskatalogen. Her er noen av dem jeg har stått fast på eller brukt i nødstilfeller:
Truxal:
Antipsykotisk, angstdempende medisin fra midten av forrige århundre. «Velprøvd» som legen min liker å si. Å ta Truxal kjentes ut som å skru av lyset i hode for noen timers tid. Du blir tung og grå innvendig. Hadde du fått Truxal i fantasy rollespill, ville de solgt det som «zombiepulver». Jeg har bare tatt Truxal som akkuttmedisin, så jeg kan ikke si noe om hvordan de er å stå på fast. Jeg sluttet med dem fordi de er håpløse i maniske faser – da er de altfor svake.
Nozinan:
«Hva hjelper når jeg er så manisk at jeg ikke får sove?» spurte jeg psykiateren. «Haha, ingenting duger på mani!» lo han. «Vel, jeg har ett alternativ, forresten…» Så fikk jeg Nozinan. Smertestillende, angstdempende, beroligende, antipsykotisk, søvndyssende – de kunne like gjerne slått meg i hodet. Overdose kunne i følge pakningen føre til parkinson, men jeg kunne ta opp til fem om gangen «etter behov».
Når du er bipolar, er «etter behov» ganske varierende. Jeg tok en pille en formiddag i nedetiden jeg følte meg dårlig, og det kjentes ut som om noen slapp meg ned i et varmt bad. Jeg gikk i oppløsning og våknet tolv timer senere, sløv som en solvarm katt. Neste gang jeg prøvde å ta pillene, var jeg manisk som få. Da kunne jeg knaske tre-fire uten å merke noe som helst. Jeg sluttet på Nozinan fordi det bare fungerer når du er hjemme og er sykmeldt. Ja, du blir rolig. Ja, du slutter å være redd – men face it: Du sover bare tungt og megalenge.
Sobril:
«Jeg orker ikke mer. Jeg skal gjøre masse mediastæsj. Jeg er kjemperedd.» Jeg satt hos psykiateren og så i gulvet. «Åh,» sa hun. «Da skal du få yrkesdopet ditt, lille forfatterspire!» Så skrev hun ut en resept på sobril. «Men!» sa jeg. «Dette er jo narkotika!» «Det skal være gøy å gi ut bok!» sa hun. Og ja, sobril er helt fantastisk. Jeg satt på kaffebaren min og hørte på musikk. Selv om det var den vanlige musikken min, var det jammen den beste musikken i hele verden.
Og kaffen! Den var så digg at jeg fikk ståpels! Regnfulle, uoversiktlige Marjorstua var nydelig i den mørke kvelden. Vakkert, rett og slett. Jeg var ikke redd. Jeg var ikke trist. Jeg hadde funnet lykken i livet. Needless to say, de er giftige som eff og forferdelig vanedannende, i tillegg til at de er selvmordsforsøkpille #1. Du lærer ingenting om å mestre egen angst og vonde følelser mens du spiser dem. Velvel, jeg kan alltid selge dem med god fortjeneste om jeg ikke spiser alle…
Seroquel:
For meg er Seroquel støttehjul til hjernen. Jeg sovner godt, men ikke «dopet» godt, og våkner uten skyldfølelse om morgenen. De er antipsykotiske og humørstabiliserende, og jeg står fast på en lav dose. Første gang jeg tok middelet, hatet jeg det. Jeg fikk det på sykehuset, og siden de bestemmer når du skal legge deg, gav de meg det i åttetiden på kvelden, og jeg satt og så ordene forsvinne fra boken jeg leste.
«Omg!» tenkte jeg. «Kan jeg ikke lese, vil jeg ikke spise disse pillene!» Når jeg begynte å ta dem igjen senere i høst, tok jeg dem senere på kvelden og sov godt hele natten. Sløvhetsfølelsen gikk over etter et par dager, og nå kjennes det bare ut som om fornuften min har balletak på humørsvigningene. Manien og depressiviteten går ikke ut av kontroll.
Som du sikkert ser, har jeg ikke prøvd noen av de klassiske bipolar-medisinene. Hovedgrunnen er at jeg har et såpass hektisk liv at åtte ukers tilpasningstid med blodprøver og styr har vært umulig å presse inn i timeplanen. Akkurat nå er jeg komfortabel med pillene jeg står på, men utelukker ikke at jeg kommer til å forsøke flere typer. Fordelen med å stå fast på Seroquel er at jeg ikke trenger noe sovemidler ekstra.
Som dere ser, fungerer ingen av medisinene som en reell løsning på de psykiske problemene. Jeg kan ikke spise piller og fjerne noe, men jeg kan bruke piller som hjelp med situasjoner som går ut av kontroll. NB: Husk at min effekt av et legemiddel ikke nødvendigvis gjelder deg. Og husk at folk ikke er «mer syke» eller «mer friske» om de spiser psykofarmaka eller ei. Noen må ta sovemedisiner og antipsykotiske piller i perioder, på samme måte som noen må ta smertestillende.
Valk
EliseT 
Ingrid 
Kristine 
Ingvild Sommer
MdB 
Gamer 
kamikaze
Laila 
mittegetrom
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
