Arkiv »
Arkiv for kategorien ‘helse’
Mandag 29. juni 2009
Jeg trodde jeg var bedre. Legen trodde jeg var bedre. Svigers trodde jeg var bedre. Jeg ble sendt hjem fra sykehuset med antibiotika og begynte å gjøre meg i stand til bryllupet jeg skulle i. Jeg dro til frisøren og følte meg kvalm. Jeg ble klippet og følte meg kvalmere.
Jeg seilte gjennom Torvbyen og kjente at jeg frøs. Termometeret under klokken viste 32 varmegrader. Jeg ringte svigerfar og ba ham hente meg, men hadde segnet om før han fant meg.
Resten er blaff av nålestikk og feber. Akuttmottaket luktet krise. Det var flombelysning og sykepleiere som stormet gjennom gangene, leger som kjeftet og laboranter med blodprøvetraller som kjørte radiobil mellom portørene.
«Førti komma fem» sier sykepleieren over hodet mitt. «Den stiger fortsatt» Jeg ligger under dynen og hakker tenner mens alle vinduer står åpne og folk svetter så de får våte striper på ryggen. Jeg vil synge, jeg prøver, jeg har stemme, men ordene forsvinner. Jeg leter og leter, men selv ordene i sanger jeg har kunnet fra jeg var liten glipper mellom fingrene og lar melodien stå naken igjen. «Hva gjør feberen med hjernen min?» tenker jeg. «Hva gjør feberen med hjernen min?»
De tar CT, røntgen, to dusin blodprøver, måler bakteriekulturen i halsen, sender meg på full gynekologisk undersøkelse, jeg får se alle organene mine på ultralyd, de tapper flaske på flaske med blod, det skal stå varmt til bakteriene vokser frem, hvis de vokser frem, de gir meg vann og antibiotika intravenøst. Jeg svetter ut en seng på en time.
Når de flytter meg ut av akuttmottaket til et sted jeg kan være lenger, kjenner jeg at det lukter stille død omkring meg. De har ikke ventilasjon på sykehuset Østfold. Folk med alvorlige sykdommer blir sykere i varmen, og sykehuset er kanskje det varmeste stedet. Jeg er jo heldig, jeg fryser, mens rommene rundt meg er fullt av gamle mennesker som surkler og svetter, hoster og må skiftes på. Vi har den samme typen senger, samme typen navnelapper, makne skjorter, makne dryppstativ. Forskjellen ligger i hud og helse, alder og alvorlighetsgrad.
Sykepleierne er en blanding av hjelpepleiere og flyvertinner her oppe i de varme, urinstinkede gangene. «Isvann? Noen som vil ha isvann?» Alle vil ha isvann. Alle vil ha sin egen vifte ved siden av sengen. Heten er en sykdom i seg selv.
Jeg føler meg litt utilpass der jeg ligger. Alle de andre pasientene er gamle og har ingen besøkende. Jeg har minst en virrvarrvokter ved sengen til enhver tid, noen holder hånden min uavhengig av besøkstid, pleierne har sagt det er greit. Alle de andre pasientene her har kreft eller langt fremskreden kols eller kuriøse lidelser som gjør at de forsvinner snart. Jeg skal ikke dø, jeg skal ikke noen ting, jeg skal bare ligge her i sengen og se i taket mens de setter sprøyte etter sprøyte og spør om det går bra, jeg har mistet oversikten over livet mitt, jeg vet ikke hvilken dag det er, jeg har glemt at jeg har en blogg, en epostadresse, et liv der jeg ikke har feber og sykehusklær.
Jeg har ett dikt på hjernen som surrer igjen og igjen: Tulips av Sylvia Plath
They have propped my head between the pillow and the sheet-cuff
Like an eye between two white lids that will not shut.
Stupid pupil, it has to take everything in.
The nurses pass and pass, they are no trouble,
They pass the way gulls pass inland in their white caps,
Doing things with their hands, one just the same as another,
So it is impossible to tell how many there are.
[...]
They bring me numbness in their bright needles, they bring me sleep
Now I have lost myself
[...]
I have let things slip, a thirty-year~old cargo boat
Stubbornly hanging on to my name and address.
They have swabbed me clear of my loving associations.
Scared and bare on the green plastic-pillowed trolley
I watched my teaset, my bureaus of linen, my books
Sink out of sight, and the water went over my head.
I am a nun now, I have never been so pure.
«Vi fant problemet på CT-bildene til slutt!» sier legen fornøyd. «Du har ikke kreft, gudskjelov» Jeg ser dumt på ham. Kunne jeg hatt kreft? Burde jeg vært redd for kreft der jeg lå? Han følger ikke opp utsagnet, han bare fortsetter å snakke om lymekjertlene i magen og at de er hovne, det er litt som å ha halsbetennelse i magen, jeg skal ta mer antibiotika, jeg kommer til å bli frisk.
Så trekker de ut nålene og jeg får dra hjem. Jeg sitter her og leser bloggen, sjekker eposten, går gjennom RSS-leseren og er litt forundret over at verden finnes. Fine verden, fine folk, fine steder, fine overopphetede sommeren og fine hagen til svigermor som er full av roser og jordbær. Hei, verden. Hei, livet som pleier å være mitt. Jeg er tilbake i en fersk, ustød versjon. Jeg har så vidt fått mine egne klær og hodet over vannet.
Torsdag 25. juni 2009
Jeg er ikke flink til å være syk. Jeg tror alltid jeg bare innbilder meg problemene mine. Selv de gangene jeg har blitt hentet i ambulanse, er jeg redd for at jeg finner på. Tenk om legen bare ser irritert på meg og sier at jeg ikke er syk? «Du burde ikke skrike sånn, her er det ikke noe i veien!»
Nå sier legene aldri det. De sier gjerne «Oi, her var det en betennelsesreaksjon, gitt! Hvor lenge har du gått rundt med dette? Det må da ha gjort vondt?» De sier aldri at jeg tar opp andre pasienters tid og at jeg burde pelle meg ut. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg tror de skulle gjøre det, men hver eneste gang jeg blir syk, er jeg kjemperedd for at jeg bare skal ha funnet på hele greia.
Denne tendensen til å avfeie ubehang som inbildning gjør at jeg ofte går rundt med problemer til de vokser seg større enn de burde være. Litt vondt i ny og ne kan bli jæskli vondt hvis du ikke tar hensyn.
Det fører til sånne opplevelser som i går, hvor hele turen til legevakten var tåketilstand der jeg var redd for at det ikke var noe galt med meg. «Jeg later som, jeg later som» prøvde jeg å fortelle dem. Sykepleierne var tydeligvis ikke enige med meg, siden jeg fikk ligge ned nesten med en gang vi kom inn. Svigermor og svigerfar var tydeligvis ikke enige, siden de satt ved siden av sengen min halve natten.
Legen var hvertfall ikke enig med meg, siden han ringte akkuttmottaket og snakket strengt med dem til jeg ble overført med én gang. «Dette handler om pasientens beste,» sa han med myndig og jeg kjente at jeg elsket ham. Greit at jeg lå der og lot som jeg var syk, men jeg elsket ham akkurat da.
De brukte meg som nålepute på akkutmottaket. Før jeg helt hadde fått med meg hva som skjedde, hadde de tatt klærne mine og erstattet dem med fremmede sykehusfiller, tatt masse blodprøver og satt en veneflon. De puttet en gummihette på fingeren min og et blodtrykksmåler rundt armen som sjekket automatisk hvert tiende minutt. «De tar meg sånn på alvor», tenkte jeg. «De kommer til å bli veldig irriterte når de skjønner at det ikke er noe i veien, at jeg bare ligger her og skaper meg.»
Drypp. Smertestillende. Mer smertestillende. Mr. Jackson som ringer og sier at han har avlyst alle avtalene sine og kommer nå, han tar toget med én gang. Legen snakker om infeksjon og antibiotika når han først kommer. Prøvene viste infeksjon. Ok, tenker jeg. Ok, da. Jeg kan ikke fake infeksjon. Jeg kan ikke jukse på blodprøven. Åhgud, det var på ordentlig.
Legen lurer på hvor lenge jeg har gått med disse smertene. Jeg er litt usikker. De er liksom nye nå, de finnes, de er reelle, de syntes på en blodprøve, jeg har ikke funnet dem på, jeg ligger ikke her og er slem.
Med mindre jeg overdriver, da. Det kan jo være det bare er en liten infeksjon og at jeg ikke burde ynket meg så mye over den. Det kan være at legen inni seg er sint på meg og synes jeg er en svekling som ligger her med drypp og smertestillende og ledninger klistret på overkroppen. Jeg burde bare tatt antibiotikaen og gått hjem. Ja, jeg overdriver. Drama Queen.
Jeg vedder på at om jeg noensinne får en alvorlig, somatisk diagnose kommer jeg til å føle meg kjempelettet. Da kan jeg ligge og ta i mot behandling uten å være redd for å overdrive, være til bry og ta opp sykehusets tid.
Også slår det meg at det er denne refleksen som gjør at jeg aldri går til legen når jeg bare er litt urolig, bare har litt vondt, bare er litt infisert og bare trenger litt antibiotikakur. Jeg er ikke mindre psykisk syk når jeg er fysisk syk. De overlapper på uante måter.
Søndag 14. juni 2009
«Jeg vil ikke være her!» Så fort pleierne er ute av kjøkkenet setter hun øynene i meg. «Jeg er her på tvang! Jeg får ikke dra min vei! Det er et overgrep!» Det er den andre innleggelsen min. Jeg prøver å være forståelsesfull, selv om jeg egentlig er flau. Jeg er jo her frivillig. Jeg kjente skuldrene mine senke seg da de la meg inn.
Jeg kan komme og gå som jeg vil. Kommer jenta til å bli sint på meg for det? Er jeg en slags forræder? «Du kan jo kontakte advokat?» prøver jeg. «Det ligger masse opplysningshefter om tvang på TV-stua. Du kan jo se på en av dem?» «De sier jeg er psykotisk! Jeg er ikke psykotisk! Det er et overgrep!»
Hun er hvitgrønn i fjeset. Hun holder blikket mitt. Hun er utrolig intens. «Hvordan skjedde det?» spør jeg. «Ringte noen politiet?» Hun rister på hodet. Hun ser seg til høyre og venstre. Så hvisker hun:
«De kom etter meg i UFO. Den blinket sånn! Vi er på et romskip. Alle psykiatriske sykehus er romskip. De opererte inn noe i hjernen min. Ikke si det til noen.»
«Åh.» sier jeg. Så kommer pleierne og setter seg med kaffen. Jenta blir stille. Jeg lurer på om de som fraktet henne til sykehuset vet at hun så på dem som romvesner. Jeg skjønner at hun må være kjemperedd. Jeg skjønner hvorfor de ikke slipper henne ut alene.
Jeg føler meg ofte tilsidesatt av psykiatrikritikken. Det er mest skriving om tvangsbruk og medisinering, og lite skriving om alle de tingene jeg har reagert på i tiden min som pasient. Som hvor mye bedre behandling unge, hvite, velformulerte Virrvarr får fra pleierne. Som hvor mange av medpasientene mine som har hatt store traumer fra tid i asylmottak, traumer som kunne vært ungått hvis asylpolitikken hadde vært annerledes.
Som hvor lite kryssekspertise det er på rusproblemer og psykiske problemer. Det er så mange jeg kjenner som «bare hadde et rusproblem» eller «bare hadde bulimi», men får diagnosen bipolar etter tørrlegging nr. 13. Hvor er diskusjonen om religionens plass i de psykiatriske institusjonene? Den første personen som møtte meg på galehuset var ikke en psykiater, det var en prest. Jeg ville jo dø, og da var det viktig å diskutere dette her med evighet og himmel og what not.
Jeg kjenner folk med tunge lidelser som bor på små steder der det ikke finnes annet behandlingstilbud enn en sykepleier med påbygning mens de egentlig burde hatt psykiater. På sykehuset jeg var innlagt på i Oslo fikk jeg min egen miljøterapeut og samtaler med psykiater hver dag. På psykiatriske avdelinger i distriktene venter noen pasienter en måned mellom hver samtale med psykolog - fordi de har få ansatte og psykologer som bare er der i små stillinger.
Og hva med personvernsspørsmålene?
«Du?» Jeg løfter opp en klistrelapp fra bakken og gir til sykepleieren. «Dette har falt av bagasjen til en pasient. Det står fullt navn og personnummer her. Sørger dere ikke for at disse blir makulert?» Sykepleirern rister på hodet, men putter klistrelappen i lommen. Hvorfor sykehuset bruker klistremerker med navn og personnummer på bagasjen din?
Godt spørsmål. Like godt spørsmål som hvorfor det ikke er noen faste regler for pasientmedvirkning på oppsummeringsmøtene. Det ene stedet jeg var lagt inn skrev både jeg, pleieren min og psykologen min ett notat til neste vakt om hvordan jeg hadde det.
Det andre stedet jeg var lagt inn, ble det bare fattet avgjørelser på bakgrunn av hvordan miljøterapeuten tolket oppføreselen min. Et hav av forskjell.
Jeg har vært tvangsinnlagt tre ganger og tvangsmedisinert en gang. En av disse opplevelsene var ikke allright. Det handlet ikke om at det ble brukt tvang, men måten det ble brukt tvang på.
Når psykologen du kjenner og stoler på sier at «Virrvarr, du er psykotisk nå. Dette er ikke greit. Du får ikke gå herfra før du går med på å ta medisiner mot det. Resepten- den får Mr. Jackson. Vil du ikke ta medisinene, må vi legge deg inn.» Uten det tvangsmiddelet hadde jeg ikke fått gitt ut noen bok. Eller overlevd 2008.
Den myke «Vi kommer til å beholde deg her en stund, uansett hva du sier» føles som en logisk konsekvens etter et selvmordsforsøk. Noen har sett at jeg holder på å dø og de vil forhindre det.
Den gangen tvangsbruken ikke var allright, var på Veum, sykehuset Østfold. Jeg trodde jeg fulgte med frivillig til asylet, men det stod at jeg var voldelig og tvangsinnlagt i papirene jeg fikk med meg fra legevakten. Alle mine nærmeste synes dette er veldig morsomt, siden jeg er omtrent like voldelig som en saccosekk, selv når jeg prøver inmari hardt. *Knuffmuffknuff*, liksom.
Å bli fullstendig feiltolket på legevakten og bli totalt oversett av psykiateren på Veum var dritskummelt. Og likevel, jeg vet ikke om det handlet om tvangsbruk så mye som det handlet om nix og nada pasientrespekt. Hva enn jeg sa eller gjorde kunne ikke nulle ut notatet fra legevakten om at jeg var voldelig og vanskelig.
Det ene sykehuset hadde masse midler, kvalifisert personell og mye respekt for pasientene sine. Det andre sykehuset var underbemannet, hadde dårlig økonomi og veldig dårlige vaner på pasientrespekt og pasientmedvirkning. Begge sykehus brukte tvang. Begge sykehus medisinerte, noen gang tvangsmedisinerte. Og likevel: Virkemiddelet var ikke problemet. Problemet var den konkrete avdelingens økonomi og kultur.
Når jeg har vært på mitt mest psykotiske, mener jeg at jeg ikke er syk. Jeg har funnet på hele sykdommen min fordi jeg er så ond-ond-ond og må dø. Da er det fint at noen ser meg, kjenner meg og overstyrer meg. I tillegg at psykologen min har rett til å overstyre meg, har jeg gitt omgivelsene mine beskjed om hvilke situasjoner de skal overprøve meg. Friske Virrvarr legger feller for Gale Virrvarr.
Jeg har vært med å tvangsinnlegge venner av meg jeg har vært redd for at skulle dø. Jeg har smørt tjukt på for at legevakten skulle måtte ta dem inn, for at systemet skal forplikte seg til å finne behandling til dem. Og jeg har sett forsiktige mennesker med mørk hud og dårlige norskkunnskaper bli behandlet som mye farligere og sykere enn de egentlig var fordi de ikke kommuniserte godt nok.
Jeg kan ikke veldig mye mer om psykiatri enn det jeg har erfart selv. Likevel var jeg mye reddere for psykiatrien før jeg ble pasient enn etter å ha vært tvangsinnlagt første gangen. All frykten og stigmaet knyttet til det å være psykisk syk var mye skumlere enn det var å få hjelp.
Og det å ha fått god hjelp satte det å få dårlig hjelp senere i et grelt relieff. Begge sykehusene sorterte under helse Sør Øst. Begge sykehusene hadde samme reglement. Forskjellen var i rutiner, miljø og ressurser.
Jeg tror ikke at endringer i loven om tvangsbruk kommer til å endre dårlige forhold. Det kan være jeg tar feil, men jeg tror problemet stikker mye dypere enn som så. Jeg tror ikke du endrer personellets syn på pasientene ved å endre mulighetene for tvangsbruk. Jeg tror du kan hindre unødvendig tvangsbruk ved å endre personellets syn på pasientene.
Mandag 1. juni 2009
Du vet at dine nærmeste er opptatt av deg og ditt når du stjeler pc’en deres og oppdager at de mest brukte bokmerkene deres er bloggen din og «All About Bipolar»…
Uansett: Jeg oppdaget at All About Bipolar-bloggen hadde små «Bipolar Awarness»-badges på nettsiden sin. «Åh!» tenkte jeg. «Det vil jeg også ha!»
Ulempen var at de eksisterende bipolar-badgene var stygge som juling.
Jeg er ingen kløpper i Illustrator, jeg er strengt tatt flinkest med penn og papir, derfor tenkte jeg at kanskje noen gærningvennlige designerspirer der ute kunne tenke seg å lage en ny og bedre badge. Jeg kan ikke love så veldig mye annet enn heder, ære og massevis av linklove i premie, men jeg håper at det å støtte en god sak + minske stygg grafikk på webben kan være motivasjon nok for noen ^_^
Spesifikasjon? Jeg vil gjerne ha et 140X140 pixler stort banner, men om du føler for å lage flere størrelser, vil sikkert flere bruke dem. Den mintgrønne bipolarsløyfen er det eneste i den opprinnelige illustrasjonen som må være med. Om du vil skrive «Bipolar lidelse» eller «Bipolar Disorder» er opp til deg.
Jeg har ønsket meg nytt bipolarbanner på Twitter, også. Mikkel Grüner har bidratt med dette lettere ironiske forslaget:
*krysser fingrene og håper på snilt Internet*
Oppdatert: Uten grønn sløyfe, men innmari fin - Den Unge Herr Holm har bidratt med et yin-yan-inspirert badge:
Jeg digger egentlig idéen om mange alternative bannere, så fortsett å sende inn!
Onsdag 27. mai 2009
«AAAaaaagh!»
Det siste halvannet døgnet har forsvunnet i plutselige, stikkende smertetak nederst i magen. Jeg har brølt i butikken og svimt av på do, prøvd alle tenkelige smertestillende og ikke hatt noen effekt. Idag ringte vi legevakten. Jeg var dum nok til å fortelle sykepleieren på telefonen at jeg hadde mensen ved siden av stikke-smertene.
«Da er det bare dameplager» sa hun. «Legg en varmeflaske på magen og vent til det går over.»
«Du?» freste jeg. «Jeg har hatt mensen før. Mange ganger. I mange år. Jeg pleier ikke svime av. Jeg pleier ikke å våkne skrikende om natten. Jeg pleier å ha god effekt av Ibux. Dette er noe annet!»
«Det er bare sånt vi kvinner må lære oss å leve med, jenta mi. Mensen er kjipe greier.»
Jeg ringte en legevenninne av familien, fikk støtte, noen fancy fremmedord og beskjed om å hilse fra henne. Vi ringte legevakten igjen og fikk møte opp for undersøkelse.
Det viste seg å være nyrestein. Skikkelig manneplage, med andre ord.
Søndag 3. mai 2009
Jeg har dagboken fra syvende klasse fremdeles. En av tekstene fra november heter noe så pompøst som «Manifest for et bedre liv». Du trenger ikke å vite så mange detaljer om oppveksten min, Internett. Det holder å vite at jeg aldri var trygg.
Jeg småløp mellom soverommet mitt og badet, unngikk alle vinduer, sjekket alltid om alle dører var lukket og låst. Jeg var redd på skolen, redd hjemme, redd når jeg tok bussen, redd når jeg gikk i byen. Jeg lå i sengen med hjertet i halsen og knuget hendene til aftenbønn.
Manifestet i dagboken var et mottiltak: Jeg fortjente et bedre liv. Jeg fortjente venner. Jeg fortjente mennesker som satte pris på meg. Kanskje var jeg skolens største mobbeoffer i en alder av elleve, men jeg skulle begynne å jobbe for at fremtiden min skulle bli den fremtiden jeg ønsket meg.
Jeg var lei av å gjemme meg. Jeg begynte å løpe istedet.
Psykologen min har brukt det siste året på å fortelle meg at jeg er i mål. Jeg vant det maratonløpet. Jeg er trygg nå. Jeg kan slappe av. Jeg bare får det ikke til.
«Ida har svært mange traumer» står det i journalen min. Jeg vet at uansett hvor bipolar jeg er, kommer alle traumene på toppen av humørsvingningene. Ofte utløser de dem. Humøret mitt er en berg og dalbane, og det som styrer berg og dalbanen er et skadeskutt dyr.
Jobben min er å finne en måte å temme det vettskremte dyret av et følelsesliv, fylle det sorte selvfølelseshullet og lage gode sikkerhetsrutiner på bipolar-berg og dalbanen.
Rasjonelt sett vet jeg at denne jobben må til hvis jeg vil ha et bra liv på lang sikt. Emosjonelt sett vil jeg bare miste meg selv i tonnevis på tonnevis med kreativt arbeid. Løsningen på alle problemene mine i Manifest for et bedre liv var å lage ting. Så lenge jeg laget ting, gjorde det ikke vondt.
Verden utenfor er enig med emosjonelle Virrvarr. Verden heier på produktivitet. Verden heier på mennesker som jobber masse. Det sorte selvfølelseshullet svir ikke så mye når alle heier på deg.
Rasjonelle Virrvarr vet at hun må være introvert for å fikse dette - en skummel avgjørelse når hele redningsvesten hennes består i å være intenst ekstrovert.
Og likevel: Jeg må ta av redningsvesten hvis jeg skal lære meg å svømme.
Mandag 20. april 2009
Kjære kroppen. Eller skal jeg si Ida? Det er jo du som er meg, ikke sant? Alt som er Virrvarr finnes under denne huden. Hjernen er jo inkludert i kroppen, og hjernen er senteret for tankene og følelsene, for sansene og erindringene. Så. Kjære Ida. Hei på meg.
Jeg kommer til å skrive til meg i andre person for ordens skyld. Jeg er ikke helt komfortabel med at vi er én organisme, skjønner du. Vi har vært adskilt så lenge at det er ryddigst med litt språklig distanse. Uansett: Dette er et frierbrev. Jeg vil så gjerne at vi skal bli venner.
Jeg vil så gjerne komme godt ut av det med deg. Jeg vet at jeg har vært sint på deg, at jeg har skadet deg og behandlet deg dårlig, at jeg har kalt deg stygge ting og nektet å leke med deg. Jeg håper du kan tilgi meg, at vi kan komme oss videre.
For det første: Jeg vet jeg har kalt deg feit. Du har vært feit så lenge jeg kan huske. Problemet er at du først og fremst har vært feit i hjernen min, ikke på badevekta. Jeg sa til deg at du var feit i størrelse 36,38,40 og 42. Nå, i størrelse 44, er vi ganske store, det stemmer det.
Det er ikke poenget. Jeg ville bare si at du ikke fortjente den verbale julingen hele ungdomstiden min, at jeg er så lei meg over at du skammer deg over å være sulten og skammer deg over å være mett, samt skammer deg over å spise. Det hadde ikke trengt å være sånn. Jeg har blitt klokere med alderen, og jeg har skjønt at mennesker trenger mat.
Vi skammer oss for mye. Du vet de dagene da sjenansen sitter som et tykt belegg mot huden? Jeg vil at vi skal jobbe sammen for å redusere dem. Jeg vil at vi skal lære oss å tilgi oss at vi er levende.
Du har fått så mye deng. Du har vært igjennom så mye at du burde behandles som en krigshelt. Alt jeg har gitt deg i premie er nærkontakt med skarpe gjenstander, pilleoverdoser og dugelig med selvforakt. Jeg er lei for det.
Når noen påfører deg smerte, er det lett å tenke at den som får deg til å føle smerten er den som har skylden. Du har fått smake all aggresjonen og frustrasjonen som skulle vært rettet mot de som faktisk hadde skylda. Jeg håper vi kan prøve på nytt.
Så, kjære kropp: Et vennskap, og kanskje noe mer? Jeg liker rolige hjemmekvelder og turer i skog og mark. Høres det kjent ut? Jeg har en mistanke om at vi har mye til felles.
Mandag 20. april 2009
Etter at jeg ble erklært for gal for den vanlige oralkirurgen, hjalp Internet (her representert ved Iversen) meg å finne en ny og bedre en med spesialkompetanse på redde, små dyr.
For fire dager siden gav de meg bedøvelse og beroligende intravenøst, sendte meg på pakketur til la-la-land og når jeg våknet opp halvannen time senere var jeg tre visdomstenner fattigere.
Kall meg gjerne naiv, men jeg hadde trodd at det var to måter å gå gjennom en kjeveoperasjon på: Én hvor du fikk lokalbedøvelse og stålsatte deg mens de hakket opp tannen og tok den ut og én hvor du fikk narkose og våknet opp nyoperert.
Problemet mitt var at selv om jeg var veldig nervøs for den vanlige varianten var jeg også skeptisk til dette narkose-slange-gjennom-nesen-ikke-puste-selv opplegget. Jeg var ikke klar over at anestesileger kan dope deg til du er komfortabelt sløv uten at det var noe narkose involvert.
Og det må jeg bare ha sagt: Du får mye bra, lovlige drøgs for litt over 2000 kr. Tanntrekkingen var over før du fikk sagt «I am the Walrus».
Dette er fire dager siden nå og jeg har ruslet rundt og sett ut som Gudfaren, den eldre og byttet ut alle kostholdsprinsipper med idéen om at god mat er mat som kan slurpes via sugerør.
Jeg har aldri spist så mye vaniljesaus, sjokoladepudding, posesuppe, proteinpulver, potetmos, smeltet iskrem og tofu most i blender før, jeg knasker en spennende blanding av paralgin, morfin og antibiotika og skyller munnen med corsodyl og gin. Uansett hvor mye jeg spiser, får jeg aldri i meg nok til å bli skikkelig mett og går nå under indianernavnet «den tannløse haien sulten».
På toppen av det hele har jeg fått to markante blåmerker på hvert oppsvulmede kinn, så Mr. Jackson den yngre og Mr. Jackson den eldre bytter på å føle seg som voldsmistenkte når de følger meg ut av huset.
Det beste med hele opplevelsen var at oralkirurgen fikk ut den ene visdomstannen min nesten hel, og at jeg fikk se den snodige, forvridde jekselen med Kaptein Krok-røtter på nært hold. Jeg sitter nå med tre muterte monstertenner som aldri fikk se dagens lys og som ikke hadde noen funksjon.
This is not intelligent design, folkens. Hvis noen har lest en kreasjonistforklaring på visdomstenner, vil jeg gjerne lese den. Jeg har ikke fantasi nok til å finne opp en gudegitt funksjon for faenskapet.
I tilfelle du lurte på hva jeg har brukt de siste dagene på, lizzom.
Fredag 3. april 2009
«Jeg har hvertfall aldri vært psykotisk!»
Hun er hard i stemmen, hard i ansiktet. Javisst har hun vært innlagt på psykiatrisk. Javisst har hun spist psykofarmaka. Men psykotisk? Aldri. Hun har ikke vært ordentlig gal. Gudskjelov.
«Han er helt. Du vet. Psykotisk.»
Ordet faller tungt i gulvet. Det er en endelig dom. Det sier alt.
Jeg spiser piller mot «ordentlig» galskap. Du vet. Den galskapen du ser på film og i tegneserier. Sånn Gollumgalskap der du har stemmer i hodet ditt som kommenterer det du gjør. Hallusinasjoner.
Perioder der veggen mellom drøm og våken tilstand viskes ut. På folkemunne er depresjon en følelse. Angst er en følelse. Bipolaritet er følelser. Psykose, derimot. Det er en sinnsykdom.
På den ene siden vil Ola og Kari Nordmann at folk med sånne følelsesproblemer skjerper seg. Deppa? Cheer up, emo kid. Angst? Feiging. På den andre siden er psykotisk = klin kokos. Eller, hvis vi skal tro avisoverskriftene, potensiell morder.
Før jeg fikk medisiner, var jeg blitt veldig flink til å takle de psykotiske symptomene mine når de kom.
«Åkei. Den flekken i taket fikk akkurat ben og begynte å kravle mot meg. Har jeg spist? Har jeg drukket vann? Er det veldig lenge siden jeg sov nå? Er jeg gudsjammerlig gira? Ja på flere punkter. Ok. Prøv å løse de problemene.»
«Hm. Nå kjennes det ut som om munnen og nesen min er full av blod. La oss se i speilet. Ikke noe sår her. Ikke noe sår der. Ikke noe blod. Jeej. Da er det nok hjernen, gitt.»
Mye bedre strategier enn det som jeg pleide å ha tidligere: «Hjelp! Hjelp! Det er monstre her!», eventuelt «Hjelp! Hjelp! Jeg er syk og gal! Omg! Omg! Dette må ingen finne ut!»
Samtidig var det å få medisiner å kunne senke skuldrene, å slippe å konsentrere seg om å kontrollere alt hele tiden. Spesielt fordi tankekjøret som følger med de psykotiske symptomene er mer slitsomme en hallisene. Å ha en evig, blinkende «Jeg hater meg selv. Jeg hater meg selv. Jeg hater meg selv. Jeg hater meg selv.»-rulletekst i hodet er en påkjenning.
Nå er det sånn at det står mye om psykotiske mennesker i avisen, gjerne sammen med ord som mord og drap. Psykose blir dermed ikke bare «den ordentlige galskapen», det blir også noe som er forbundet med grove, kriminelle handlinger.
Og joda, mennesker med psykiske problemer begår mord. Samtidig er det ingen nødvendig kausalitet mellom en psykotisk lidelse og det å gå bananas med kniv i nærmeste barnehage.
Søker du på «psykotisk» på google, finner du et par artikler skrevet av lommelegen med venner, samt masse spennende avisoverskrifter. For eksempel:
Så sitter jeg her og knasker den antipsykotiske medisinen min, og tenker at «Jeje, jeg har hvertfall aldri angrepet politiet med sabel. Det er jo noe.»
Jeg opplever ikke avisoverskriftene som stigmatiserende for meg personlig. Jeg vet at det er stor forskjell på en person med et hardt tilfelle av en psykotisk lidelse som er ubehandlet og ikke har noe sted å bo, og en berte med godt nettverk og god oppfølging fra helsevesenet.
Problemet med avisoverskriftene og damen i gatas oppfatning av psykose som «den ordentlige galskapen» er at folk som sliter og har psykotiske symptomer både skammer seg mer, er mer redde for symptomene sine og i større grad kvier seg for å nevne det de sliter med til fastlege og psykolog.
Jeg husker veldig godt første gang psykiateren på sykehuset spurte meg om jeg hørte stemmer. Tankene raste gjennom hodet mitt. «Oi, nei. Skal jeg svare sant på det? Sier jeg dette er jeg avslørt. De har behandlet meg pent til nå, men DU-DUDUDU (sjebnesymfonien), da låser de meg inne for alltid fordi jeg er kokkeliko, en fare for omgivelsene, et håpløst tilfelle, ordentlig gal, nede for telling, over og ut.»
Nå hadde jeg en slags plan om å være veldig ærlig ovenfor psykologene mine, så jeg åpnet meg og fortalte. Og nei, det falt ikke et bur fra taket. Det kom ingen plutselig tvangstrøye frem fra under bordet. Vi snakket om hyppighet, om kvalitet, om situasjoner, om mestring, om medisineringsmuligheter - og først og fremst: Om hva psykotiske symptoner er for noe, egentlig.
Samtidig var det stemmene, hallusinasjonene, de rare idéene, paranoiaen og de pussige fysiske symptomene vi snakket mye om pasient til pasient på sykehuset. «Jeg tør ikke fortelle det, da må jeg sikkert være her bestandig.» «Jeg er mye galere enn du tror.» «Jeg er ikke psykotisk, men det er en usynlig morder her som vil skjære over strupene våre om natten.»
«Jeg er ikke psykotisk, men mamma stakk hull i auraen min og siden har jeg hørt englene synge.» «Det er ingen som vet det, men alle lyder høres ut som om de er inne i hodet mitt etter at jeg ble syk. Jeg kan ikke gå langs bilveien, jeg tror alltid at jeg blir påkjørt hvert øyeblikk.»
Når psykotiske symptomer = skikkelig gal og skikkelig gal = tabloidenes gale sabelmorder, gjør det at psykotiske symptomer er mer skambelagte, mer hemmelige og mer stigmatiserte enn andre psykiske lidelser. Det gjør at det er vanskeligere for folk å søke hjelp, vanskeligere for folk å snakke om og vanskeligere for omgivelsene å ikke dømme.
Sånn. Da har gale damen gjort sin del av normaliseringsprosessen.
Lisbeth Salander vs depresjon 
Kvinnekongens kurs i diskursanalyse 
k 
Geir Albert Knutsen
Joe 
Martha Joy 
Eira
Jafro
Martine Votvik
virrvarr
Kniv-Jo 
Bjørn Stærk
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
