Torsdag 15. juli 2010

Hva jeg har lært om trening

Det siste halvåret har jeg begynt å like å røre på meg. Det hadde jeg aldri trodd at kom til å skje. Jeg trodde at det å opprettholde en treningsrutine var synonymt med å tåle tilstrekkelig lidelse over tid. Folk som trente mye var folk som var skikkelig disiplinerte og likte å ha det vondt.

Jeg hadde lest tusen gode grunner til å mosjonere: Man blir smartere, gladere, friskere, lever lenger og sover bedre. I tillegg til tynnere, sterkere og penere. Hvis mosjon var en pille, ville alle tatt den. Vi kan krangle om diett så mye vi vil, men alle er enige om at vi må røre på oss.

Men å vite at man bør noe er ikke det samme som å ville det. I år har jeg jobbet med å knekke trimkoden.

Her er nøkkelen min:

30 min hver dag:

Uansett hvor dårlig form du er i, uansett hvor god form du er i: Tredve minutter moderat trening hver dag er essensielt. Det betyr som regel 30 min rask spasertur i et tempo der du kan opprettholde en samtale.

Hvorfor? Fordi det er så mye mosjon du trenger for å holde helsa ved like. Ikke for å bli sterkere, ikke for å bli sprekere, men for å ikke forfalle.

I følge Idrettshøgskolen er det bare 20% av alle nordmenn som klarer å få beveget seg så mye hver dag. Er du i veldig dårlig form er disse tredve minuttene en god start. Du vil merke forskjell.

Mål pulsen:

Jeg kjøpte en pulsklokke, og det er det smarteste jeg har gjort. Den fikk meg til å forstå hva hovedproblemet mitt er når jeg trener: Jeg tar i for hardt.

Når den eneste erfaringen du har fra fysisk aktivitet, er å løpe til du spyr i gymtimene, tror du at trening = å holde følge med de andre. Det er det ikke. Trening handler om å ha kontroll, og gjøre øvelser på 60-80% av maxpuls og om å ikke skade seg, slik at du kan gjøre det ofte.

Jeg trodde alltid at å trene var å løpe som du hadde fanden sjøl i hælene og spytte blod i buskene. Det viser seg at min form for «lett jogg» var det samme som andres intervalltrening.

Passelig puls for feite, utrente Virrvarr var rask gange til å begynne med. Plutselig sluttet det å trene å gjøre vondt. Plutselig var det mulig å trene flere ganger i uka uten å pådra seg skader.

Svett = hurra

Jeg har en gammel gym-skade: Hver eneste gang jeg blir svett og andpusten føler jeg meg som den største taperen i verden. Svett først. Sliten først. Sist i mål. Alle er flinke, men jeg suger.

I ettertid har jeg skjønt at dette bare er tøv. Å bli svett og andpusten er et tegn på at man gjør noe riktig, hjertet jobber og resultatene kommer til å vise seg. Hver eneste gang jeg har blitt andpusten det siste halvåret har jeg tenkt: «Hurra! Nå blir jeg enda litt sprekere!»

Det gjør at jeg ikke får angst hver eneste gang jeg kjenner at jeg blir varm i trøya. Og det er hovedgrunnen til at trening har blitt mindre skummelt.

Å trene er å leke:

Dette har jeg lært av hunden. Hunden gjør nemlig ikke annet enn å løpe rundt mens hun gliser og peser. Hunden har lurt meg til å spillet fotball på gressbakken en hel dag og alltid orke litt mer enn jeg trodde, fordi det er så gøy.

Jeg har funnet ut at så lenge man blir svett, er det trim. Det betyr at hopping, dansing og vanvittige kromspring er trim. Å løpe rundt som en villmann med armene til værs mens man skriker alt man kan er trim. Man trenger ikke være en sånn seriøs joggedame med stiv mine og mekaniske bevegelser. Det er alltid rom for litt leking.

(Går jeg i barndommen? Nix. Da jeg var barn, satt jeg på rumpa og leste bok. Jeg hatet å leke. Jeg har lært å like det nå. Det er bikkjas fortjeneste.)

Gjør det når det klør:

Jeg har laget meg en ny regel: Hver eneste gang jeg er rastløs, sur, frustrert, irritert eller emo skal jeg ut og røre på meg. Det hjelper. Før pleide jeg å spise noe. Det hjalp mindre.

Når jeg rører på meg hver dag, blir jeg mindre rastløs, sur, frustrert, irritert og emo, også. Dessuten begynner jeg å merke at jeg får treningssug om jeg går uten for lenge. Mye vil ha mer.

Forandring fryder:

Det er deilig å merke at kroppen blir sterkere, flinkere og gladere. Det er deilig å merke at den lange bakken som pleide å være tung går som en lek. Det er deilig å merke at en «kjapp tur» blir en lengre og lengre strekning selv om du bruker den samme halvtimen. Det er deilig å løpe trapper.

Det er deilig å kunne løfte tyngre, ta flere push-ups, jogge lenger på lavere puls en før. Jeg hadde trodd at belønningen skulle være en mindre buksestørrelse, også kommer den i en følelse av å fly istedet.

Til slutt:

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle like dette. Jeg synes det er synd at jeg knakk koden først nå. Jeg er misunnelig på dem som har løpt og syklet fra de var barn, som alltid har visst hvor deilig det var å fyke etter en fotball eller klatre opp noe bratt.

Jeg skulle ønske at gymlærere var engasjert i å få den lubne jenta som peser desperat til å elske faget deres, ikke i å dytte frem guttene som spiller fotball fem ganger i uka uansett. Men det var ikke dyslektikerne i klassen norsklæreren tok med egne bøker til og kosepratet med etter timen, heller. Det var meg.

Mandag 1. februar 2010

Livsstilsendring – mat:

Dietter er litt religiøst for mange. Glem kristendommen vs islam – de verste religionsstridene oppstår når Grete Roede-fansen skal spise middag med Atkins-gjengen. Du er ikke bare tilhenger av en bestemt diett, du er også gjerne motstander av en diett eller fem. Sånn sett er det å legge kostholdet sitt ut på nett en ganske risky business. Jeg tar sjangsen likevel.

Jeg startet letingen min etter et godt kosthold med å sette et par premisser for spisingen min.

1. Jeg ville spise noe som var bra for meg, ikke bare noe som gjorde meg tynn:

Det betydde at jeg måtte avskrive dietter som valgte bort en av de tre næringsgruppene. Ja, du går ned mange kilo i ketose, men systemet ditt er ikke bygget for å bare spise mettet fett og proteiner. Hjernen går på karbo, alle antioksidantene er i karbo og fiber er bra for den stakkars tarmen, for å nevne noe.

På samme måte måtte jeg velge bort veldig fettfattige dietter, siden kroppen trenger at ca. 25 % av kaloriinntaket ditt kommer fra umettet og flerumettet fett. Jeg måtte velge bort alle rare pulverkurer, Nutrilettbarer og alle varianter som krevde at jeg spiste suspekte piller fra helsekosten.

2. Jeg ville ikke tenke for mye på kostholdet mitt:

En rekke undersøkelser har vist at jo mindre du må regne og tenke på dietten din, jo mer går du ned. I tillegg ville jeg av psykiske grunner ikke begi meg ut på et opplegg som betydde strenge regler og masse telling. En del folk teller kalorier og soner like lett som de knyter skolissene, men det er ikke flertallet av oss. Folk faller også lettere av lasset når det er om å gjøre at alle måltidene er kabaler som skal gå opp.

Hva jeg endte opp med:

Opplegget mitt er bygget på følgende prinsipper:

1. Spis frokost. Alltid.
2. Spis hver tredje time. Du skal aldri være sulten.
3. Spis det samme til frokost og lunsj hver dag. Har du bare et alternativ, overspiser du sjeldnere og du bruker mindre energi på å lage det. Dette fører til at du faktisk spiser frokost og lunsj, og ikke bare går sulten som en ulv til middag og spiser fem porsjoner.
4. Lær deg å stoppe når du er mett. Ikke stappmett. Fornøyd. Sånn lærer du å justere kaloriinntaket.

Maten jeg spiser:

Karbohydrater: Fullkornsprodukter, som knekkebrød, havregryn, fullkornspasta, grov ris, bulgur, quinoa og alt annet som inneholder mer enn 50% grovt mel. Jeg spiser sinnsyke mengder grønnsaker, alle typer. Jeg spiser et par frukt hver dag, i tillegg til tørket frukt og rosiner.

I tillegg spiser jeg en og annen bakt potet, og søter sausene mine med en teskje honning eller en teskje lønnesirup. Pluss det kuleste godteriet: Popcorn! Det er nemlig fullkorn, og tilsetter du fett og krydder selv, har du full kontroll og får ikke i deg noe tøys. Jeg har kuttet ut hvitt mel og sukker. Jeg spiser så lite søtningsmidler som mulig, fordi frukt er et bedre næringsmessig valg enn splenda når du vil ha noe godt.

Proteiner:Fisk, alle typer, hvertfall tre ganger i uka. Kylling og kalkun uten skinn. Egg. Magre melkeprodukter, altså mindre enn 4% fett. Bønner, linser og kikerter, samt soyabønner og tofu. (Det blir litt lite tofu, siden Mr. Jackson er veeeldig skeptisk) Jeg spiser ikke kjøtt fra svin, storfe eller lam i noe særlig grad fordi det røde kjøttet hemmer leptindannelsen (stoffet som sier fra til hjernen at du er mett) og får deg til å spise mer enn du trenger.

Fett:Olivenolje, rapsolje, alle typer nøtter, avokado, frø og kjerner, oliven, en og annen dæsj kokosmelk, kapers, fisk og to tranpiller hver dag. Jeg spiser ikke mer enn fire gram mettet fett hver dag, og de bør helst komme fra melk, siden jeg trenger kalsiumet. Jeg spiser minst mulig palmeolje og ingenting som kaller seg hydrogenert fett eller transfett.

Flytende:Vann og te i store mengder, kaffe, en og annen lettbrus (selv om det strengt tatt ikke er noe særlig for hverken magen eller tennene) og et glass vin hvis jeg vil ha til middagen. Trikset er dog å drikke vin sent på dagen, siden alkohol senker forbrenningen. Jeg kan drikke opptil et glass juice om dagen, men foretrekker å spise frukt, siden juice strengt tatt er frukt uten fiber.

Siden jeg ikke vil telle kalorier, spiser jeg utelukkende «sunn» mat og sparer ikke opp utskeielsespoeng til helgene. Jeg har også tømt skap og skuffer for alle ting jeg ikke har tenkt å spise, fordi det er mye lettere å ikke sette til livs en hel pose pottis hvis den ikke er i kjøkkenskapet.

NB: Selv om jeg ikke teller kalorier, har jeg en viss bevissthet på mengdeforhold. Nøtter er sunt, godt og mettende, men du kan ikke spise hele posen på en gang. Du kan derimot spise spinat til du sprekker. En Kvikk Lunsj er litt over fem hundre kalorier. Det er en stor porsjon middag. Osv.

Generelt sett vil du likevel ikke spise en hel pose valnøtter hvis du kjenner etter når du blir mett, og spiser du lite raske karbohydrater og sukkerholdig mat, blir du sjelden supersulten på mer enn du trenger.

Sånn ser menyen min ut:

Frokost:Fullkornsknekkebrød med 100% peanutsmør og skummet kulturmelk. (Men jeg kunne valgt havregrøt eller kornblanding eller omelett. Jeg bare valgte det som gikk kjappest og som jeg alltid får i meg.)

Snack 1:

En valgfri frukt og en liten neve nøtter.

Lunsj:

Suppe og salat eller salat med egg, tunfisk eller kylling.

Snack 2:

En lettyoghurt med lite sukker og rosiner.

Middag:

Valgfri kjøtt, fisk eller veggisrett med masse grønnsaker.

Snack 3:

Enten en dessert av oppskåren frukt, popcorn til tv-tittingen eller masse oppskårne grønnsaker.

Som du ser, er det bare de to måltidene jeg ikke spiser mens jeg jobber som jeg faktisk har valgmuligheter på. Det er fordi jeg skal greie å spise fornuftig mens jeg har hodet tusen andre steder.

Oppskriftene og tipsene fra den ene boka jeg har brukt mye, You on a diet, finner du her.

Det er selvfølgelig diett-religionsfrihet i kommentarfeltet. Slå deg løs (c;

Torsdag 28. januar 2010

Livsstilsendring, det viktigste:

Jeg har et veldig godt tips for å lykkes med et diettopplegg, uansett hva kostholdsfilosofien din er:

Ikke slå deg i hodet om du har spist noe feil.

De fleste nyttårsforsetter går nemlig i dass på følgende vis: Du begynner på en slankekur. Du holder den i fire dager. Du blir tilbudt kake. Du klarer ikke motstå kake. Du skammer deg så mye at du spiser mer kake, siden du har mislykkes uansett.

Trikset er å tenke på kostholdsplanen din som en GPS. Når du kjører bil med GPS og kjører feil vei, sier ikke GPS’en: «Ditt jævla brød. Du er helt udugelig. Du er en fiasko. Du kan ingenting. Du er en dritt. Nå kan du like godt kjøre hjem, du finner aldri frem uansett.»

GPS’en sier: «Sving til høyre i neste kryss.» End of story.

Når det har oppstått noe uforutsett mens jeg har lagt om livsstilen, har jeg tenkt på GPS-metaforen. For ikke så veldig mange dager siden ble jeg veldig, veldig kvalm og måtte veldig, veldig spy. Da levde jeg halvannet døgn på loff og Cola med sukker.

Jeg bekymret meg ikke om at jeg falt ut av systemet – jeg bare gikk tilbake til opplegget mitt når jeg var ferdig med å være syk. Da jeg bare MÅTTE ha pizza fordi jeg var premenstruell og tørstet etter smeltet ost, spiste jeg et stykke og gikk tilbake på grønn te og eple etterpå. Poenget er å ikke bruke krefter på å kjefte på seg selv, men å fokusere på å svinge tilbake ved første annledning.

Ingen spiser perfekt. Planlegg for det.

Tirsdag 26. januar 2010

Livsstilendring, del 2:

Før jeg begynte å slanke meg, skjønte jeg at det var flere ting enn for mange kalorier spist og for få kalorier forbrent som gjorde at jeg hadde blitt overvektig. For deg som er i samme bipolar-båt som meg, er de spesielt relevante. La oss ta dem for oss.

Stress:

Hvor stor vom har du? Med mindre du er veldig gravid, er det en god indikator på hvor stressa du er. Du skjønner, litt forenklet finnes det to typer stress: Kortvarig og langvarig. Kortvarig er den type stress du opplever når huset ditt begynner å brenne.

Eller – evolusjonært sett – når du plutselig oppdager at det er en sabeltanntiger i nærheten. Denne typen stress får hjernen din til å slå av alle andre behov enn å overleve. Du er ikke sulten. Du er ikke trøtt. Du er ikke bekymret. Du er så fokusert at alt annet enn det livsnødvendige forsvinner.

Den andre typen langvarig stress er mer tricky. Den kommer i form av slitsomme dager, konstant bekymring, for mye å gjøre, you name it. Dette er stresset du kjenner på kroppen og lever med hver dag.

Problemet er at kroppen din, rent evolusjonært sett, bare assosierer denne typen stress med én ting: Matmangel. Storparten av forfedrene dine har reagert på denne måten mens de stresset over avlingen som slo feil. De har aldri hørt om sjefen din. De har aldri hørt om NAV. Derfor er kroppens reaksjon nr. 1 på langvarig stress å lagre fett til krigen kommer.

Hvor lagres den? I magen, henholdsvis omentum, rett under leveren. Det er fordi kroppen trenger å ha tilgang på et reservelager som ligger rett ved forbrenningssentralen (les. leveren). Kroppen er ikke egentlig så dum.

Det er bare at det aldri blir hungersnød når du bor i Norge og at stresset ditt ikke går ned. Dermed blir det farlig mye fett i magen og resten er en historie om bukser i størrelse XXXL.

Så. Når du skal starte med noen form for livsstilsendring, handler det ikke bare om å spise riktig. Det handler om å redusere stress. Er du som meg, er det en vanskeligere oppgave enn å bare rydde kalenderen og ha litt mer tid for seg selv.

Jeg har ofte vært stressa uten å gjøre noe som helst. Du må ta tak i det du har av stress og angst og jobbe med det og grunnene til det.

Likevel er det noen generelle ting som reduserer stress der og da. Vi snakker tross alt om en kroppslig reaksjon som kan gå sin vei.

Reduserer stress:

• Pusting. Dyp pusting og avslapping får stresshormonene til å løse seg opp. Lær deg en avspenningsteknikk eller to, eller bare legg deg ned og pust rolig, rolig.
• Å kose et dyr du er glad i.
• Å snakke med noen du er glad i.
• Å gå en tur.
• Å lytte, virkelig lytte, til musikk.

I tillegg blir du mindre stresset av å spise riktig og trene. På den måten er det å ha en god livsstil forbundet med det å redusere stress som igjen henger sammen med å gå ned i vekt.

Søvn:

Du blir ganske rar når du har søvnunderskudd. Hjernen trenger ekstra stæsj for å holde seg våken og gir deg lyst på søt, salt og fet mat for å kunne kompensere.

Den trenger nemlig de stoffene for å kunne holde bevisstheten gående når du ikke har sovet nok. Prøver du å slanke deg mens du har søvnunderskudd, slåss du mot din egen hjerne som roper på brus og sjokolade. Ikke en kamp du vinner så lett.

Er du som meg, er ikke problemet med søvnen noe du løser ved å legge deg litt tidligere. Jeg hatt lange perioder der jeg ikke har fått sove i det hele tatt, og når jeg har sovnet, har jeg våknet med panikk et par timer senere.

Jeg har løst det med at jeg bruker piller som har søvnighet som bivirkning og sørge for å ta dem samme tid hver dag. Snakk med legen og eventuelt psykologen din om måter å takle søvnproblemer på.

Søvntips som har fungert for meg:

• Legge seg og stå opp til samme tid hver dag, hverdag som helg.
• Kutte ut koffein, enten hele dagen eller etter kl. 18.
• Sørge for å ikke se på skjerm de siste timene før sengetid.
• Drikke kamillete.
• Trene.
• Få nok sollys på dagen.
• Hvis du våkner om natten: Ikke se på klokken. Ikke skru på lyset.

Sånn generelt om livsstilsendringen min: Jeg går til en psykomotorisk fysioterapaut og jobber med kroppen og psyken under ett i tillegg til at jeg går i vanlig terapi. Jeg har fått mye ut av det, alt fra at jeg er mindre stiv i skuldrene til at jeg er mindre aggressiv på kroppen min, i tillegg til at jeg kan stille masse rare spørsmål om kropp/psyke/følelser en psykolog ikke nødvendigvis kan svare på. Det anbefales.

Tirsdag 26. januar 2010

Litt om livsstilsendring, del 1:

Åh, kroppen min. Det er få jeg har vært sintere på eller behandlet dårligere. Kroppen og jeg har vært svorne fiender storparten av mitt bevisste liv, og det er først de siste årene vi har begynt å gå i samlivsterapi og prøve å finne ut av det med hverandre.

Det har fått litt pussige utslag. Jeg har lagt på meg en god del de siste årene. Det skyldes en kombinasjon av lange sykehusopphold med mye kjøttkaker i brun saus og lite bevegelse, medisinene mine, stress og et intenst behov for å drukte sorgene mine i Sofies Sjokoladeterapi.

Det rare er at jeg har blitt feitere mens jeg har fått det bedre med meg selv. Det betyr at jeg har følt meg flottere og håttere enn noen gang, selv om jeg er ca. 40 kilo tyngre enn da jeg følte meg som den styggeste, ekleste grisen utkledd som tenåringsjente.

Når folk snakker om at de vil gå ned i vekt for å «føle seg bedre» har jeg vært litt sånn «Jeje, jeg har tenkt å jobbe med meg selv for å føle meg bedre. Det har funket bedre for meg til nå.»

Dessuten har jeg vært redd for obsessive-compulsive-Ida hvis jeg begynte å slanke meg. Jeg elsker systemer med nidkjær lidenskap, og når jeg lager meg en leveregel bryter jeg den aldri. Jeg får ståpels av å resirkulere søpla mi, og leser allerede ingrediensene på maten som jeg kjøper som om det skulle vært pornografi.

Å begynne med noen form for diett som ville fóre det indre OCD-dyret var derfor uaktuelt. Jeg er rar nok fra før.

Men det er en del problemer med å bli større og større og tyngre og tyngre, uansett hvor bra og glad man føler seg. For det første er det klærne som blir for små, og sjokket over at butikkene man pleide å kjøpe klær i plutselig ikke har noen nye klær i en størrelse større enn den du akkurat har vokst ut av.

For det andre er det puppene som vokser og fører til at du 1. får veldig vondt i skuldrene og nakken og 2. må kjøpe masse, nye dyre BH-er i 3. en jævla F-cup.

Det neste problemet er gnissingen. For når du blir feitere, gnisser du mer. Verst er det mellom lårene, hvor jeg gnisser på meg kjøttsår hvis jeg ikke har bukse på. Det suger.

Det største problemet er dog vissheten om at det ikke er noe bra for kroppen min å være så fet. Selv om det er upraktisk at puppene og rumpa blir større og trenger større klær, er det ikke et helsemessig problem.

Selv om det er absurd vondt å få gnagesår mellom lårene, er det ikke noe egentlig farlig. Den helseskadelige biten er hvor stor magen har blitt.

Du skjønner: Når du får stor mage, blir du fet inne i magen. Det er noe som heter omentum som er et fettlager som ligger rett under leveren. Hos en slank person ser den omtrent ut som en nylonstrømpe.

Hos meg er den blitt en ganske stor ball fett som skvisjer de indre organene mine. Det har ført til at jeg har fått høyere leververdier og noe greier med galleblæren.

Så selv om jeg veide 100 kg i desember (et rundt og ganske underholdende tall), var hovedproblemet at jeg var over hundre cm rundt livet. Det medisinske faresignalet er rundt 90 cm for damer, mens det ideelle er å ligge rundt 80.

Legen min og jeg var skjønt enige: Det ville være smart om jeg prøvde å gå ned i vekt.

Så. Jeg begynte prosjekt «vektreduksjon» med å bevæpne meg med det viktigste: Informasjon. Ikke bare om mat og trening, men om tarmen, forbrenningen og hva som skjer i hjernen når du blir sulten.

Jeg skummet masse legesider og lærebøker i ernæringsfysiologi fordi jeg får angst og fnatt av slankespråket. Siden jeg er litt mer opptatt av fremtiden til hjertet mitt enn fremtiden til rumpa mi, er det ikke noe for meg.

Etter å ha lest en drøss forskjellige ting, endte jeg opp med diettopplegget til Dr. Roizen og Dr. Oz, den eneste slankeboken gitt ut i sammarbeid med Discovery Channel. I tillegg til at boken først og fremst handlet om biologi, ikke om klesstørrelser, har de en nettside der de oppdaterer opplegget sitt med den nyeste forskningen.

Nå har jeg holdt på med opplegget siden nyttår, og dette innlegget er litt for å skryte av hvor bra det går.

Jeg har gått ned fire kilo. Jeg har gått ned 15 cm i livet. Jeg har fått så mye energi at jeg hopper rundt i leiligheten og har oppdaget noe nytt, skummelt og smårart: Gleden ved å være fysisk aktiv. Best av alt: OCD-Ida har ikke slått ut, så jeg har til og med skeiet ut et par ganger uten å dø av selvforakt etterpå.

Jeg kommer til å skrive noen innlegg senere om hva opplegget går ut på i noen senere innlegg, hvis dere er interessert. Jeg har også lest en del spennende ting om psykisk helse og overvekt jeg kommer til å gjengi her på bloggen.

Men akkurat nå: Yay! Dette funker!

Lørdag 31. oktober 2009

Rise and shine

Jeg fikk en lang klem av en dame som var så glad for at jeg får til å gjøre det jeg har lyst til. Jeg har klemmen på innsiden fremdeles. Jeg vet ikke hvordan jeg skal si dette, Internet.

Jeg har forandret meg mye siden i fjor. Jeg har lært en masse ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle lære. Jeg har greid en masse ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle greie.

Jeg blir glad når jeg får komplimenter, jeg gremmes ikke over at noen kan være så dumme at de tror jeg har noe å fare med. Jeg har lært meg å si nei uten å få noia.

Jeg har lært meg å lønnsforhandle uten å underprise meg. Jeg har lært meg å sette grenser. Jeg har lært meg å si «pytt, pytt». Jeg har lært meg å levere arbeider jeg ikke synes er perfekte.

Jeg har lært meg å takle kritikk. Jeg har lært meg å like meg selv. Jeg har lært meg å senke skuldrene. Jeg har lært meg å ta pause. Jeg har lært meg å reise meg opp igjen. Jeg lærer fremdeles.

For et år siden gjemte jeg meg bak et søppelspann og satt der i to timer uten å greie å røre meg fordi alt hadde hengt seg opp. For et år siden greide jeg ikke mer en to ting pr. uke.

For et år siden var alle redde når jeg gikk til butikken alene. For et år siden var jeg alltid på nippet til å falle.

De siste ukene har vært vanskelige og uoversiktlige. Jeg har stått i stormen uten å knekke sammen. Gale damen er i ferd med å betraktelig mindre gal. Jeg har aldri hatt så godt veigrep før i hele mitt liv.

Torsdag 24. september 2009

Hvis jeg var helseminister

«Hvis du fikk være helseminister: Hva ville du gjort med norsk psykiatri?» spurte journalisten.

«Hm.» sa jeg. «Hm.»

Så formulerte jeg tre korte punkter, siden man tross alt blir intervjuet og den stakkars journalisten uansett må kutte ned på alt jeg skravler i vei om. Jeg tenkte jeg kunne dele dem med deg.

• Få opprettet en psykiatrisk førstelinje. Når du faller i trappa en søndagskveld, ringer du legevakten, beskriver symptomene og spør hva du bør gjøre. Om panikkangsten tar deg en søndagskveld, er det derimot ikke bare å ringe legevakten, beskrive symptomene og spørre hva du bør gjøre. Enten må du være så dårlig at du kan legges rett inn, eller så må du greie det å snakke med fastlegen om problemene dine og skrive søknad til psykolog og DPS og håpe at de vil ha deg. Så – en døgnåpen psykiatrisk legevakt med eget telefonnummer hadde vært fint.
• Gi bedre tilbud i overgangen mellom utskrivning fra psykiatrisk avdeling og det vanlige livet. Ja, det er fint å kunne gå på DPS’en og prate med en psykolog, men de kan ikke fikse alle problemene som oppstår med NAV, med jobb, med studier og med penger når du har hatt et lengre psykehusopphold. Jeg kom meg fint gjennom denne perioden fordi jeg hadde et godt nettverk av pårørende rundt meg, men NAV brukte et halvt år på å betale ut rehabiliteringspenger. Hadde jeg ikke hatt snille svigerforeldre og ektemann med penger, ville jeg falt helt utenfor alt i den prosessen. Det er et hull her.
• Lage skikkelige holdningskampanjer: Både blant politikere, helsevesen, lærere og alle oss andre. En del folk skulle få bite i seg utsagn om «å ta seg sammen og stå opp om morgenen», en del i helsevesenet skulle fått deng og fik for å sende hjem suicidale småjenter med litt valium og beskjed om å sove på det, en del lærere måtte lære seg at det å kutte seg er et varsko, ikke en sånn teit tenåringsgreie, og som befolkning ville vi blitt mer bevisste på psykiske problemer generelt.

Åkei. Nå er det din tur til å være helseminister. Hva ville du gjort med norsk psykiatri? Hva ville du gjort med helsevesenet generelt?

Fredag 18. september 2009

Milepæler og blodprøver

Jada, jada, Internet. Jeg vet du ikke er så interessert, men dette er min blogg og jeg liker å huske viktige øyeblikk ved å skrive dem ned.

Altså: Idag er første gang jeg har gått til legen alene uten å være redd. Idag er første gang jeg har tatt blodprøve alene uten å være skrekkslagen, svimmel og kvalm.

Jeg gav meg selv en kake i premie. Dette har jeg øvd meg på de to siste årene, og jeg er veldig stolt.

Redd for å ta blodprøver, du også? Svimer du av? Jeg har funnet et par ting som funker for meg:

1. Få lagt deg ned før de stikker deg. Det er mye vanskeligere å svime av når du ligger enn når du sitter.
2. Pust. Pust dyyyypt ned i magen gjennom nesen og langsomt ut gjennom munnen. Smarte bioingeniører stikker når du puster ut, og da kjennes det nesten ikke. Pustingen holder angsten i sjakk og du får ikke svimt av så lenge du husker å puste godt. Jeg pleier å begynne å puste lenge før noen stikker meg, så jeg har en god rytme når stikket kommer.
3. Fortell den som skal stikke deg at du er redd og kanskje svimer av. Da er det enklere for dem å ta hensyn.
4. Blir du svimmel: Bli liggende nede litt og samle deg før du reiser deg opp.

Jeg er veldig begeistret for at noe som tidligere kjentes som en livslag forbannelse (Jeg skal ta en blodprøve, jeg må nesten kaste opp, jeg må akkutt på do, jeg er så redd at de ikke finner årene mine og må stikke flere ganger, jeg svimer av på gulvet på legekontoret) faktisk kan temmes.

Jeg føler meg så kul og barsk at jeg gliser som en gærning hver eneste gang jeg ser meg i speilet.

Onsdag 19. august 2009

Mine beste bipolar-tips

Jeg har fått spørsmål om å dele mine beste tips til hvordan mestre bipolar lidelse. Det kan jeg godt – med forbehold om at dette er mine tips. Jeg er ikke helsepersonell, jeg er profesjonell pasient osv.

Mine tips for å mestre bipolar lidelse:

Finne en behandler jeg fungerer bra sammen med.

Ja, du bør ha en psykolog eller psykiater. Nei, du bør ikke ha en psykolog du ikke greier å snakke med i det hele tatt. Da fungerer ikke behandlingen, og du får ikke hjelpen du trenger. Du går ikke til psykolog for psykologens skyld.

Du kan ikke gjøre noe med dette i krisepsykiatri-setting, men når du skal ha en fast behandler over lengre tid, er det lurt å lete til du har en du faktisk klarer å gå til.

Den aller første psykologen min skremte så vettet av meg at jeg hadde mer angst når jeg gikk ut fra timen enn når jeg kom inn til timen.

Hun var en flink psykolog for andre enn meg, men vi matchet dårlig. Vi ble enige om at det ikke gikk så bra, og hun overførte meg til en annen en som ikke gjorde meg kjemperedd.

Skrive stemningsdagbok.

Det finnes flere typer stemningsdagbøker. Du kan finne skjemaer der du kan fylle inn dato, antall timer søvn, medisindose og stemningsleie, eller du kan lage ditt eget i exel. Mr. Jackson er veldig tilhenger av exel, fordi du kan lage grafer av dagboken etter en stund og se din egen stemningsgraf.

Jeg fikk mye ut av å skrive ned alle de små signalene jeg fikk før en episode slo ut skikkelig, sånn at jeg kunne kjenne igjen signalene når episoden gjentok seg og vite at det var det som skjedde.

Type: «Det kjennes ut som om alle butikker spiller favorittsangene mine til ære for meg, at jeg småsvever selv om jeg står på bakken og at alle rundt meg går litt for langsomt med vilje. Hmm, på vei oppover?»

«Mr. Jackson sier jeg snakker langsommere og med dypere stemme. Jeg blir sliten av ingenting. Jeg er redd for å sjekke mail og tekstmeldinger. Åkei, på vei nedover.»

Å ha en jevn døgnrytme.

Det er et kjedelig råd, men det har hjulpet meg mye. Å legge seg på samme tid hver kveld og prøve å stå opp på samme tid hver morgen gjør underverker for å holde seg i balanse.

Å observere meg selv.

Jeg har fått mye ut av å bli kjent med mine egne rytmer og reaksjoner. Jeg kjenner bipolare som har humørsvingninger som er veldig årstidsrelaterte. Høst er nede, sommer er oppe, f.eks.

De får mye ut av å planlegge for en høst med sydenferie og mye bruk av dagslyslampe. Jeg har merket at humørsvingningene mine blir forverret betraktelig av menstruasjonen min, og har bedret det ved å stå på p-piller som flater ut hormonsyklusen min litt. Å få oversikt over hva som trigger og forverrer humørsvingninger, gjør det enklere å gjøre noe med dem.

Lage avtaler med pårørende og behandler.

Jeg har laget en avtale med psykologen min og de nærmeste om hva de gjør hvis jeg blir dårlig, hva jeg trenger hjelp med, hva som fungerer og ikke fungerer.

Det betyr at alle rundt meg har en klar plan for hva vi gjør om jeg plutselig blir veldig dårlig, en plan psykologen og sykehuset er enige i og som det bare er å gjennomføre.

For meg går det på sånne ting som at jeg ikke får lov til å ta på meg masse ansvar og starte masse prosjekter mens jeg er veldig hypoman uten å få det godtkjent av Mr. Jackson først.

Det er ikke fordi jeg vil at han skal bestemme over meg generelt, men fordi friske-Virrvarr vet at gira-Virrvarr gjerne vil starte omreisende sirkus og forplikte seg til å delta i fjorten TV-debatter på en uke om hun bare er oppglødd nok.

Andre jeg kjenner som har tilsvarende avtaler, gir VISA-kortet sitt til kjæresten så han/hun kan oppbevare det mens den maniske episoden står på.

Fordi det er dumt å bruke alle pengene sine på paraplydrinker og bobleplast, selv om du får lyst. På samme måten har jeg avtaler om hvordan jeg sier fra om jeg er på vei ned, vil skade meg selv, har kjempeangst osv

Å skrive om ting.

Jeg bruker mye tid på å skrive ned vonde følelser med en gang de kommer. Det er en metode som gjør dem enklere å takle. Jeg fanger følelsen og formulerer den, og den mister litt av makten sin.

Den kan analyseres og mestres når den er formulert, mens ordløse følelser er omtrent like enkle å analysere som mageknip.

Eksempel: «Nå er jeg redd. Hvorfor er jeg redd? Jeg er redd fordi jeg er sikker på at den og den er kjempesinte på meg. Hvorfor er jeg sikker på det? Fordi jeg er så redd for at de skal være det. Hvorfor det? Fordi jeg føler det så sterkt.»

Så kan jeg spørre meg selv: Er det noen grunn til at min følelse skulle påvirke hvordan noen andre følte i forhold til meg? Nei. På den måten mister følelsene litt makt over meg.

Lære mer om hjernen og om sykdommen.

Noe av det som har hjulpet meg mest, har vært å lese meg opp på bipolaritet og på biologi og psykologi, generelt. Jeg vet ikke om det hjelper for alle, men for meg er informasjon noe av det som har fjernet mest av skammen og noiaen i forhold til egne problemer.

«Åkei, dette er det som skjer i kroppen når jeg har angst. Da slipper jeg å tenke at jeg kommer til å dø, iaffall. Åkei, så det er dette som man tror at bipolaritet kommer av. Neat. Da er det hvertfall ikke noe “galt med meg” i en sånn metafysisk forstand.»

For meg har det også hjulpet å tenke at hjernen er et organ som andre organer, og at følelser, tanker og erindringer også er fysiske prosesser innenfor organismen Virrvarr.

Det gjør at alt meta-føleriet jeg pleide å ha mye av før har sluppet taket, og jeg kan fokusere mer på å mestre de følelsene jeg har, ikke bekymre meg over de følelsene jeg synes jeg burde ha.

Å øve meg på å ikke skamme meg.

Jeg er veldig åpen på problemene jeg har. Det har vært et bevisst ledd i planen «Ikke få ekstraproblemer over at man skammer seg over problemene sine og skammer seg over at man skammer seg over problemene sine».

Du trenger ikke være like åpen som meg, men jeg tror det er veldig lurt å ikke se på problemene sine som en personlighetsfeil. Se på dem som en slags hjerneastma du må deale med.

Å ikke tenke at kreativiteten = bipolariteten

Jeg var veldig redd for at kreativiteten, engasjementet og talentet mitt var en del av den bipolare lidelsen og at det ville avta og forsvinne om jeg fikk hjelp og piller som dempet humørsvingningene.

Og likevel – jeg opplevde tvert i mot det motsatte: At det ble mer plass til kreative, engasjerte meg når jeg fikk bedre bukt med faktorene som gjorde det vanskeligere å være meg.

I følge Stephen Fry’s bipolar-dokumentar er bipolar lidelse den psykiske lidelsen de som har den har et sterkest kjærlighetsforhold til og er reddest for at skal forsvinne. Jeg kan kjenne igjen den angsten fra tidlig i behandlingsperioden min.

Jeg var sikker på at hypoman var synonymt med «genial kunster», og at all behandling ville stjele den biten fra meg.

Nå har jeg kommet frem til at hypomani egentlig kan sammenlignes med de magiske, blinkende blomstene i Super Mario.

Du blir veldig mye raskere og sterkere en stund, men om du greier å drepe noen fiender og ta noen ekstraliv er avhengig av hvor flink du er til å styre pixel-rørleggeren som hopper rundt. Ekstra fart er fint, men det er ikke det samme som å være flink til det du gjør.

——————-

Sånn, det var mine beste bipolartips. Har du noen? Jeg vet det er en bipolarklubb blant leserskaren min.
Har noen pårørende noen gode pårørende-tips?

Tirsdag 18. august 2009

Svigermor gjesteblogger om svineinfluensa

Jeg overlater talerstolen til svigermor idag. Hun er blitt lokalkjendis med mat og hage-bloggingen sin (jeg liker å tenke på henne som kjøkkenhagens Blondinbella), men nå får hun prøve seg på god, gammeldags dagbokblogging på vegne av oss i grisehuset ^_^

Det å ha svineinfluensa er mye greiere enn å grue seg til den. Det skrev jeg på facebook. Jeg har facebooket (er det et ord, montro?) hele svineinfluensaperioden vår.

Derfor vet jeg når den startet, når jeg var aktivt drittlei hele influensaen og når jeg var lykkelig og kreativt rusa på feber (jeg klippet panneluggen foran speilet en morgen før frokost, fant ut at jeg derfor umulig kunne være riktig vel bevart og målte derfor tempen, den var 39,2).

Det beste med å facebooke influensaen sin er at det viser seg at jeg faktisk har venner der, ikke bare bekjente. Medfølelses-kommentarer hjelper nokså godt.

Jeg har finlest pandemi.no og nettet generelt på leting etter hvor lenge dette varer. Nå har vi vært sjuke i 7-8 dager og feberen er like høy. Det står 3-5 dager, det står at man er smittsom så lenge man har symptomer, inntil 7 dager.

Men det står ikke at man er smittsom så lenge man har feber – og at feberen kan vare mye mer enn 7 dager.
Jeg håpet på 3 dager – det fikser vi. Så håpet jeg på 5 dager – det fikser vi det også. Så visste jeg at 7 dager, da ville vi jo være friske igjen.

Man blir nokså deprimerert av å ta tempen og bare lese små variasjoner mellom 38 og 39,5. Som om termomteret ikke klarer å vise ned mot 37 grader.

Dette er dessuten det samme termometeret som ellers i livet mitt aldri viser skikkelig feber. Uansett hvor elendig og “stakkars meg, nå er jeg skikkelig sjuk” jeg har følt meg, har tempen ikke gått over 37,3. Ikke mye å skryte av liksom.

Men nå har det altså hengt seg opp rundt 39 isteden. Eller, det har det ikke, det er kroppen min som som har hengt seg opp på rundt 39 grader. Jeg kjenner det jo igjen. Det er sånn feber føles, jeg kjenner igjen følelsen fra barndommen.

Jeg ringte fastlegen for en uke siden. Da ringte jeg bare for å høre om det muligens kunne være denne svineinfluensaen vi hadde fått – og jeg fikk beskjed om at det kunne det absolutt være, så vi måtte holde oss hjemme i 7 dager.

Og hvis en av oss ble plutselig mye værre kunne vi bare ringe rett til sykehuset. Vi kjøpte inn mat for 7 dager og planla med at idag ville vi være friske igjen alle sammen.

Jeg ringte defor fastlegen igjen idag: Nå er det 8 dager, vi har fortsatt mellom 38 og 39,5 og nokså like symptomer alle sammen: høy feber, hodepine, slapp, vondter i bryst og rygg, hoste.

Og legen sa: 7-10 dager er ikke uvanlig for influensa. Faktisk kan det ta opptil 14 dager.

Jeg: Jammen, jeg har finlest pandemi.no og jeg har søkt på hele internetten på leting etter forventet syketid og har bare funnet info om 3-5 dagers feber og smittsom i 7 dager. Men vi er vel smittsomme mens vi fortsatt har feber?

Og legen bekreftet av vi er smittsomme helt til vi er feberfrie også roste hun oss fordi vi er flinke og holder oss isolert inni huset for å ikke smitte andre. Hun avsluttet med å ønske oss god bedring.
Det var en beroligende samtale.

Så nå er det bare å avlyse avtaler for denne uka også og vente rolig her hjemme mens kroppene våre jobber med å lage antistoffer mot dette viruset.