Onsdag 6. august 2008

Brevet som ikke ble sendt fra asylet

Denne samtalen fant sted ved den siste innleggelsen min på psykiatrisk:

Psykologen: Kan jeg få et par ord med deg i enerom, Virrvarr?

Virrvarr: Sure. Hva skjer?

Psykologen: Ikke ta dette ille opp, men… jeg hører du blogger mens du er her på sykehuset?

Virrvarr: Eh. Ja. Hvordan det?

Psykologen: Du har ikke tenkt på at det kan være problematisk?

Virrvarr: Problematisk på hvilken måte?

Psykologen: Vel, noen av pasientene kunne ta det ille opp. Og pleierne for den saks skyld…

Virrvarr: Ille opp? Hva mener du?

Psykologen: Du kan jo ikke forvente like god behandlig om du henger ut pleierne dine på internett ved navn.

Virrvarr: Jeg henger ikke ut noen ved navn! Jeg skifter kjønn og stilling på folk! Jeg skriver om hendelser så de skal bli ugjenkjennelige! Jeg har til og med kallenavn på mannen min og meg! Hva er det folk har reagert på i bloggen min?

Psykologen: Eh. Altså. Jeg har jo strengt tatt ikke lest den i det hele tatt. Bekymringen om at du blogget kom opp på et morgenmøte. Vi må jo tenke på sykehusets rykte, ikke sant?

Virrvarr: Ikke lest det? OMG! Gå og les før dere bekymrer dere, da! Jeg har ikke skrevet hvilket sykehus det er jeg er innlagt på en gang!

Psykologen: Vel, jeg kan sikkert ta en kikk, men du må huske på at jeg har mye å gjøre. Vi ville bare at du skulle tenke deg om før du skrev noe om oppholdet her på nettet.

Virrvarr: Jeg har blogget i halvannet år. Tro det eller ei, men jeg har en personvernspolicy. Jeg vet hva jeg driver med.

Psykologen: Jada, jada. Likevel tror jeg at det hadde vært best om du lot være å blogge mens du er her. Tenk på det som en … taushetsplikt?

Virrvarr: Pasienter har ikke taushetsplikt!

Psykologen: Selvfølgelig ikke. Kanskje du bare kan øve deg på å skrive om noe annet enn det som har skjedd i løpet av dagen? Om en bok du har lest eller noe i den duren?

Virrvarr: Tror du at jeg skriver dagbok på nettet, eller?!

Psykologen: Er det ikke det blogging er, da?

Virrvarr: Nei. Gå og les bloggen min og slutt å vær paranoid.

Psykologen: Vi er ikke paranoide, men jeg håper du forstår at pleierne kommer til å være skeptiske til å låne deg datamaskin resten av oppholdet?

Virrvarr: …

Psykologen: Vel, da tror jeg ikke det var noe mer? Det vil være bra for deg med en pause fra bloggingen, uansett. Du blir jo litt oppskaket når vi snakker om den.

Virrvarr: Note to self: Blogg dette.

Tirsdag 29. juli 2008

Om kunsten å si «nei»

Det er råd #1 til snille jenter, er det ikke? «Just say no». «Si nei.» «Sett grenser.» «Begrens deg.» «Prioriter bedre.» «Lær deg å si nei.» «Øv deg på å takke nei.» Du finner det i selvhjelpsbøker, i ukebladartikler, du hører det til det kjedsommelige. «Si nei.» Jeg har vært et konsekvent ja-menneske hele mitt liv. Jeg har sittet og sagt «jada, klart jeg kan!» selv om filofaxen min har vist at jeg er trippel og kvadruppel-booket på samme tidspunktet allerede.

Jeg har sagt «Så gøy!» til alt, uavhengig om jeg har hatt lyst eller ei. Har det eksistert en komité, et utvalg, et styre og en aktivitetsgruppe på skolen, i organisasjonslivet og i studietiden har jeg vært superaktivist. Det er så lett å skjønne at det er smart å si nei, men det er fryktelig vanskelig å begynne å gjøre det.

Jeg har tapt mye på å være den som alltid stiller opp.

Her er noen av de verste utslagene:

• Jeg har blitt utslitt.
• Ved å stille opp på aktiviteter jeg ikke hadde lyst til, men følte meg forpliktet til, ble jeg for sliten til å gjøre de tingene jeg hadde lyst til. De gale prioriteringene har ført til at jeg stadig vekk går i fella hvor jeg foreslår en festlig aktivitet jeg har lyst til, for så å være for sliten til å gjennomføre den.
• Jeg har fått dårlige grenser. Hva gjør jeg for andres del? Hva er det jeg vil? Når alt handler om pliktfølelse, er det lett å miste oversikten på hvem du er og hva du liker.
• Jeg har sluttet å lytte til mine egne signaler. Når alt har handlet om hva jeg mener jeg burde få til, ikke hva jeg har orker, har jeg drevet rovdrift på meg selv.
• Å aldri si nei går på selvtillitten løs. Det er ikke vanskelig å føle seg som dritt når du behandler deg selv som dritt.

Ulempen med å være Virrvarr på rehabilitering er at jeg faktisk må øve meg på disse skumle «Nei»-greiene. Det er vanskeligere enn man skulle tro. «Det kan jo ikke være vanskelig å la være å gjøre noe?» sa en venn av meg irritert. Problemet er at ordet blir hengende fast i halsen, blir en uoverkommelig mur jeg ikke får til å klatre over, det tårner seg opp og blir et umulig hinder.

Problemet blir at jeg dermed sier «ja» til ting jeg har lyst til, for så å ikke greie å hverken møte opp eller gi beskjed om at jeg ikke kommer likevel. Å «glemme» sms’er, eposter og lignende henvendelser gir mye dårlig samvittighet, og dårlig samvittighet er raskeste veien til å bli mer emo. Den eneste reelle løsningen på dette problemet er å si nei med én gang, samt lage realistiske planer for hva jeg faktisk orker.

Jeg har sagt nei til en stor og skummel ting, og det er jeg ganske stolt av. Jeg har bestemt meg for å utsette forfatterstudiet ett år, rett og slett fordi den gale damen vet at studier i gokk + boklansering i Oslo samme høst blir for mye. Jeg er for syk og sliten til å flytte til et nytt sted og måtte finne en ny psykolog akkurat nå. Jeg trøster meg med at den arbeidsnarkomane damen faktisk har blitt friskere siden hun kan innse begrensningene sine nå ^_^. Jeg må ta den tiden det tar å bli mindre gal i hodet.

I mellomtiden skal jeg stå foran speilet og øve meg på å si «NEINEINEI.» Jeg må jo få dreisen på dette her til slutt.

Mandag 28. juli 2008

Opplysning til deg som leser:

Virrvarr er i rehabiliteringsfase. Det betyr at jeg øver meg på ting jeg ikke har fått til på en stund i små porsjoner, et skritt av gangen. Dagene fremover kommer jeg til å begynne å svare på kommentarer igjen. Det er vel noen måneder siden sist? Fra og med dette innlegget kommer jeg til å bevege meg ut i mitt eget kommentarfelt igjen.

Hva betyr det?

• Det kan bety litt færre oppdateringer, men det betyr også morsommere diskusjoner.
• Det betyr at du faktisk kan stille spørsmål og få svar i kommentarfeltet nå.
• Det betyr at det er slutt med enveiskommunikasjonen ^_^
• Det betyr at jeg håper at dere er litt snille og tålmodige med meg.

Lørdag 12. juli 2008

Tegneserie: Mitt liv som pinnsvin

Selvfølgelig har dere lurt på hvordan jeg har sett ut med skamklippet hode. Jeg drar til frisøren idag for å få rettet opp noe av det verste med sveisen, men for å glede leserne mine har jeg laget en tegneserie om hvordan jeg har sett ut og oppført meg den siste tiden:

Onsdag 9. juli 2008

Burde jeg vært for syk til å blogge?

Vi har undervisning på galehuset idag. En ung, ivrig psykolog snakker om angst, angstlidelser og hvordan mestre angst. Han har en lang, skjematisk oversikt over utløsende faktorer. «Det kan være mobbing, seksuelt misbruk, vold, rus, omsorgssvikt og ekstreme oppvekstvilkår, for å nevne noe.» «Alle sammen?» spør en av jentene. «Bevares, nei! Det holder lenge med én for å få angst!» lyder svaret.

Så sitter jeg der og føler meg som han som svarte på samtlige eksamensoppgaver på tiden de andre svarte på de to som var meningen at skulle løses. Jeg kan krysse av samtlige traumer på listen over. Ittno knussel. Jeg hører livet mitt passere i en revy av VG-overskrifter. De tyve årene jeg har levd hadde gjort seg best i fete typer, som tungt tabloidfyll.

Det høres så dramatisk ut å snakke det om rundt kaffebordet og i gruppeterapien, det virker så ute av dimensjoner når jeg prøver å sette ord på det. Jeg tror det er derfor psykiatrien først og fremst er et jævla skjemavelde: Fordi noen ting er så ekstreme at du ikke får formulert det som noe annet enn en punktliste. Du kan ikke sitte og koseprate psykose. «Ser du rare ting? Ja eller nei. Nikk eller rist på hodet.»

«Du virker jo frisk på bloggen» er det mange som sier. «Hvordan klarer du å skrive bok hvis alt er så vanskelig?»

Til dere som var i tvil: Denne bloggen har blitt til i de mest deprimerte, suicidale periodene mine. At jeg har hatt det vanskelig, betyr ikke at hjernen min har skrudd seg av.

Sånn sett er jeg glad at jeg krangler med Lånekassen og ikke med NAV når det kommer til økonomisk understøtting av den gale damen. Dette innlegget fra en svensk blogger, som jeg fant via Hildring, gjorde meg både svett og sint. De truer med å frata kvinnen uførepensjon fordi hun blogger og skriver bok; ergo kan hun ikke være syk. Ergo burde hun kunne tatt seg sammen og hatt en ordentlig jobb.

«Heh,» tenkte jeg. «Godt at Lånekassen bare ser på antall eksamener jeg har tatt, og ikke snoker rundt på internett, da.» Hvem andre enn Virrvarr er det som er sykmeldt og frenetisk produktiv skriftlig? Jeg ser dobbeltstraffingen alle psykisk syke, usynlig syke og uvanlig syke blir utsatt for: Du burde jo egentlig komme deg opp om morgenen, siden sykdommen din er noe du har funnet på.

Vi kommer til å tolke et hvert overskudd og et hvert lysglimt du har som det endelige tegnet på at du har lurt folk og bare spiller syk fordi du er så lat. Kort sagt: Du skal ikke bare slite med å være syk, men du skal slite med å være flinkest mulig til å være syk, ha tydelige anfall og problemer som kan vises frem på et byråkratkontor. De positive prestasjonene skal brukes mot deg når sykdommen din er usynlig.

Greia er at om kreftsyke, migrenepasienter, epileptikere, folk med utlagt tarm og bevegelseshemmede gjør noe bra, er det rørende, imponerende og store bragder på tross av smerte og sykdom. Når mitt anonyme bekjentskap endte opp hos NAV, lød pipa: «Du kan jo ikke være schizofren? Du studerer jo medisin og har bare A’er! Psykiateren din har nok gjort en feil her.» Samtidig møtte hun reaksjonen: «Hvis du er schizofren, kan du jo ikke jobbe med mennesker. Vi kommer bare til å støtte videreutdannelse innen it, arkiv og lignende fag.»

Eller- for å oppsummere noe en skolepsykolog sa til meg en gang: «Du har vel ikke så store problemer? Jeg mener- du har jo kjempegode karakterer!» Sykdom reduserer ikke hele personligheten og kapasiteten vår, selv om den er lokalisert i hodet, i følelseslivet, i immunforsvaret, i energireservene. Jeg kan skjelve, hyperventilere, gråte og bite meg selv til blods mens jeg skriver en munter, argumenterende tekst.

Sykdommen sitter ikke i språkfølelsen, i kreativiteten, retorikken eller evnen til å strukturere en tekst. Den gjør seg gjeldende når vaskekjelleren og jeg er permanente fiender og jeg lurer på om jeg kan kjøpe nye truser istedenfor å vaske de gamle, bare fordi jeg vil unngå de mørke gangene der vaskerommet ligger.

Dessuten: Blogging er ikke jobb. Å skrive nøyaktig hva du har lyst til hver eneste dag, uten hensyn til lesertall, skrivestil, innhold og en redaksjon er ikke jobb. At noen liker å lese nettrantingen din er en hyggelig bonus.

Egentlig skulle dette innlegget handle om hvor mye friskere jeg har blitt i det siste. Istedenfor ble det en lang rant. Sånn går det når man lar seg rive med underveis. Poenget er vel at psykisk syk er ikke det samme som hjerneskade, og at hva jeg skriver i bloggen ikke nødvendigvis har så stor sammenheng med hvordan jeg har det inni meg. At du leser noens tekst, betyr ikke at du vet hvordan de hadde det da de skrev teksten. Værsåsnill.

Lørdag 28. juni 2008

Og en liten trall mens vi venter:

Starten på Grevinnen og mitt sitt medforfatterskap begynte med å skrive dikt og sanger. Noen av sangene ble et lite korverk, andre ble til slagere som fremdeles synges på gangen en steinerskole nær deg. Etter at jeg ble sperret inne på lukket avdeling igjen, og dermed måttet avlyse sommerferien min, har jeg fått en av Grevinnens tidligste hits på hjernen. Siden jeg er fullt opptatt med å skrive skrekkelig navlebeskuende, selvmedlidende dagboknotater, tenkte jeg å publisere den her. Mine damer og herrer:

Sommerdepresjoner!

(synd vi ikke kan ha melodi i et blogginnlegg, for dette er en skikkelig gladsang)

Sommerdepresjoner er undervurdert!
Hvorfor kan man ei om somren være deprimert?
UV-stråler braser ned og griller huden rød!
Jeg blir så trett og varm og svett- sku’ ønske jeg var død!

Ref: Sommerdeprimert om sommern.
Sommerdeprimert om sommern.

Nakne mennsker overalt, det er så stygt å se!
Jeg holder magen inne, jeg blir blå i fjeset!
Jeg kan’e gå i badedrakt, jeg er for sjenert.
Jeg sitter her og gråter, jeg er brent av brennmanet.

Ref: Sommerdeprimert om sommern.
Sommerdeprimert om sommern.

Sommerdepresjoner er undervurdert!
Jeg sitter her i skyggen og er snart helt dehydrert!
Før sommern er over er jeg blitt til en rosin!
Jeg sitter heller her og synger klagesangen min!

Ref: Sommerdeprimert om sommern.
Sommerdeprimert om sommern.

Fredag 27. juni 2008

“Ferie”?

La oss bare si det sånn: Jeg er ikke flink til å gjøre “ingenting”. Jeg er ikke flink til å ha en tom todo-liste. Jeg er faktisk så lite flink at psykologen min fant det for godt å sende meg på et lengre “ferieopphold”. Ja, jeg er tilbake på galehuset. Det tordner og regner her. Send meg sommerbøker.

Og det er jo litt artig: Jeg ankommer psykehuset med følelsen av å være det galeste, mest mislykkede mennesket i verden. Men på galehuset treffer man alltid noen som er galere. Av dette vil jeg driste meg til å formulere en generell huskeregel:

*kremt*

Det finnes alltid noen som har det verre enn deg, men det gjør ikke dine opplevelser mindre ille. Syns synd på deg selv med god samvittighet.

Jeg er så dyp, assa. Og til dere som ikke har skjønt det: Ja, denne ferien suger ^_^

Tirsdag 17. juni 2008

Sykdom gjør oversosial asosial

«Lyst til å være med ut på lørdag?»
«Eh.»
Lyst? Klart jeg har lyst! Jeg har ingen annen avtale. Jeg elsker vennene mine. Jeg vil fryktelig gjerne se dem. Jeg er tussete teit glad i å være sammen med andre mennesker. Og likevel gir vissheten om at jeg faktisk har humørsvingninger som en jojo en viss skepsis. Fordi om jeg skal være ærlig – og jeg jobber hardt med å være akkurat det- så vet jeg faktisk ikke om jeg kommer til å være i strålende humør når lørdagen kommer, eller om jeg kommer til å sitte sammenkrøllet i en ball under bordet og ikke puste lørdag morgen.
«Hva blir det til?»
«Jeg vet ikke. Jeg vet ikke om jeg kan.»
«Kan du ringe meg opp?»
«Jeg vet ikke om jeg får til det heller. Mr. Jackson ringer deg.»

Eposten min er en konstant kilde til dårlig samvittighet. Har du mailet meg om sukkerfri mat? Pressedekning av boken? En tekst jeg har skrevet? Hvor bra jeg skrev om bipolaritet? Jeg ble kjempeglad for mailen din. Greide jeg å svare? Nei. Kommer jeg til å svare? Tja. Kanskje Mr. Jackson må svare for meg.

Jeg har mistet mobilen med vilje. Jeg greier ikke å sitte å se på at ubesvarte anrop bygger seg opp, at antall tekstmeldinger sprenger mobilminnet og at jeg ikke får til å svare på dem. Jeg har en teskje krefter igjen. De går til skriving. De går til psykologtimer. De går til å huske å dusje, vaske seg og sladre på mine egne påbegynte selvmordsforsøk. «Du må gjemme sovepillene mine. Gi meg en hver kveld.» Jeg vet jeg skulle ringt akkurat deg. Jeg har bestevenner jeg setter høyere enn det meste annet, men jeg greier ikke ta kontakt. Jeg greier ikke ringe når jeg sier jeg skal ringe. Jeg tør ikke logge meg på msn mer, alle vil snakke. Alle vil si hei og det blir for mye for meg.

Mange er redd jeg ikke liker dem mer. Noen har møtt meg i en god & manisk periode og sier jeg har det bedre enn noensinne (som er sant på mange måter) og forteller videre til folk jeg ikke har greid å prate med på en dårlig dag at «hun virket helt fin da jeg så henne!»

Jeg savner Ane, som mailet meg og lurte på om det gikk bra med meg, og jeg skremte vettet av henne ved å ikke greie å svare. Ane, det går bra. Vi drikker te igjen når jeg er på andre siden av dette. Jeg savner Mari, som er min favorittperson ved siden av Mr. Jackson, Mari som redder meg når jeg har gått meg bort i byen og sier «Why so sad, kitten?», som er sier at jeg skal ikke gå på det slitsomme møtet, at jeg skal kjøpe Pepsi Max og potetgull og være med henne hjem og se tegnefilm istedet. Mari som sier at «Det er viktig å venne seg til tanken på at alt faktisk ikke går bra bestandig. It’s ok.» Mari som blir vettskremt om jeg skulle slumpe til å ringe henne fra Mr. Jacksons telefon. «Jeg trodde han skulle si at du var død.» Jeg er ikke død, jeg bare greier ikke ringe folk for tiden. Jeg savner Natasha, som reddet livet mitt, som er den eneste som skjønner at når jeg er flinkest og mest produktiv, er jeg også mest selvdestruktiv. Jeg savner for mange folk av for mange grunner til å kunne henge ut alle sammen her.

Her er noen ting du bør vite:

1. Jeg ville gjerne svare eposten din, men jeg greide ikke. Du får svar, men muligens ikke med en gang, muligens ikke fra meg.
2. Jeg vet det er dårlig blogger-skikk, men jeg greier ikke svare på kommentarer lenger. Jeg blir kjempeglad for hver hilsen, hver kommentar, hvert innspill, hvert kritiske spørsmål. Og likevel, jeg håper jeg klarer å komme igang med å svare kommentarer over sommeren en gang.
3. Jeg har lite krefter og bruker dem der de må brukes: På tekst og mer tekst. Det vil være mer effektivt å kontakte daniel@jackson.kz enn meg om du har konkrete spørsmål og henvendelser.
4. Nei, jeg kommer ikke til å ta telefonen. Nei, jeg er ikke død.
5. Ikke stol på meg. Om du prater med en blid & ivrig-Ida, bør du regne med at det er en modus som går over etter halvannen dag.
6. Husk at jeg er like glad i deg som jeg har pleid å være. Jeg har bare dager hvor det å hente posten kjennes ut som et uoverkommelig prosjekt, så det å slå telefonnummeret ditt og ta en lang, beroligende prat kan bli for mye.

Sånn. Da var det sagt. Det lettet på min kant, i det minste.

Tirsdag 10. juni 2008

Om å få en psykiatrisk diagnose

Virrvarr: Du hjernen?

Hjernen: Hvis dette blir en av de teite «Si meg, er du alene?»-samtalene, så vil jeg ikke snakke med deg.

Virrvarr: Nei, dette er ikke en DeLillos-dag. Vi har fått en masse skjemaer vi må fylle ut sammen.

Hjernen: Jaha? Hvis du har gått med på å hjelpe Norsk Gallupp å kartlegge forbruket ditt av sparepærer igjen, så ikke regn med meg.

Virrvarr: De vil kartlegge aktiviteten vår og stille en diagnose på oss.

Hjernen: WTF? Diagnose?

Virrvarr: En endelig diagnose, ja.

Hjernen: Hva mener du med endelig? Betyr det at vi har en diagnose og du ikke har sagt det til meg?

Virrvarr: Vi har en tentativ diagnose. Det er den pene måten å si «arbeidsdiagnose» på. Alle på galehuset skal behandle oss som vi har arbeidsdiagnosen til de har Helt Sikre resultater.

Hjernen: Og det har ikke falt deg inn at det er litt uhøflig å ikke informere hjernen din om hva fagfolket mener er problemet dens?

Virrvarr: Hysj nå. Hjelp heller til med å fylle ut skjemaet. «Tror du at du kan gjette hva andre mennesker tenker? Og tror du det aldri, sjelden, noen ganger, ofte eller svært ofte?»

Hjernen: Du får ikke ha hemmeligheter for meg! Hva er det psykiateren har sagt?

Virrvarr: Vel, først trodde de at jeg var schizofren, men de fant ut at jeg mangler det antisosiale tendensene. Jeg bruker for lite av tiden min på å gjemme meg i klesskapet og telle tærne mine til det.

Hjernen: Schizofren? Maken til vrøvl. Jeg ville merket om jeg var schizofren, tusen takk. Hva fikk dem til å tro det?

Virrvarr: Det er disse plagsomme stemmene, ikke sant…

Hjernen: Plagsomme stemmer? Jeg foretrekker å se på dem som hyggelige samtalepartnere! Våre mentale Platon-dialoger, det er det de er.

Virrvarr: Ja, jeg prøvde å forklare det til psykologen, men hun ble ikke overbevist. Uansett, de har gått bort fra den diagnosen nå.

Hjernen: Og hva har de kommet frem til istedet? Er vi personlighetsforstyrrede? Paranoide? Nevrotiske? Klin kokos?

Virrvarr: Njet. Vi er manisk depressive.

Hjernen: Hmjasså.

Virrvarr: Det høres kjent ut, ikke sant?

Hjernen: Altså. Vi er deprimerte i perioder. Også fungerer vi bra i perioder.

Virrvarr: Fungerer vi ikke litt vel bra i perioder?

Hjernen: Dette høres ut som et sleipt lurespørsmål. Man kan vel ikke funke for bra? Vi er produktive, blide, aktive og svært effektive i perioder.

Virrvarr: Så aktive at vi må stå opp klokken fire om natten fordi vi bare måå bake verdens mest kompliserte kake?

Hjernen: Nattbaking er en helt anstendig hobby.

Virrvarr: Naken nattbaking, også?

Hjernen: Hysj! Det var et engangstilfelle.

Virrvarr: Dét var naboen som så oss sin fortjeneste.

Hjernen: Jeg skjønner ikke hvor du vil hen?

Virrvarr: Jeg tror at når man er så glade og aktive som vi er, heter det «manisk».

Hjernen: Mulig du har et poeng. Det er fint å være manisk, dog. Det er praktisk.

Virrvarr: Ja, storparten av tiden er det praktisk. Det er ikke praktisk å begynne på tusen prosjekter, kjøre rutsjebane ned i den mentale kjelleren og så bli selvdestruktive fordi vi ikke klarer å fullføre alle prosjektene vi startet da vi var maniske.

Hjernen: Jeg liker ikke dette. Hvis vi får den diagnosen, betyr det at jeg har en sykdom. Det suger å være en syk hjerne, hvis du ikke har fått det med deg.

Virrvarr: Jeg synes det er litt fint om det viser seg at du faktisk er syk.

Hjernen: Jaha? Hvorfor det?

Virrvarr: Fordi da er ikke all faenskapen du finner på vår feil. Da skyldes det biokjemi, ikke manglende gjennomføringsevne.

Hjernen: Poeng.

Virrvarr: Det er en ganske stigmatiserende diagnose…

Hjernen: Til blokksberg med stigmatiserende! Vi er et knallteam, uavhengig om humørsvigningene våre har et skummelt, klinisk navn!

Virrvarr: Eh. Du er klar over at de kommer til å ville medisinere det påståtte knallteamet vårt?

Hjernen: Nei, de kommer til å ville medisinere det som får humøret vårt til å oppføre seg som en jojo uten grunn. Stor forskjell.

Virrvarr: Jeg håper vi kan klare oss uten dop.

Hjernen: Vel, det er ikke du som er hjernen av oss to, da! (Hehe)

Virrvarr: Hold kjeft og hjelp meg å fylle ut skjemaer. Vi må ta «Hvor gal er du?»-testen for at de skal kunne si noe helt sikkert.

Hjernen: Du er klar over at vi må lære oss masse bipolar-vitser? Vi burde hatt en t-skjorte eller ti: «Jeg ble mentalundersøkt, og alt jeg fikk var denne dumme diagnosen» osv.

Virrvarr: Arg. Og DER ble du manisk. Hvis du får meg til å lage bipolar-bling-bling hele natten, blir jeg sur…

Hjernen: «Jeg er ikke effektiv, det er faktisk en sykdom!»-buttons hadde vært bra!

Virrvarr: Eller så kan vi språkvaske boken vår hele natten til du blir deprimert igjen.

Hjernen: Utmerket alternativ.

Virrvarr: Så kringkaster vi hvor gale vi er i samme slengen?

Hjernen: Hjerne for meg ^_^

Fredag 6. juni 2008

Psykosedyrets sang

Du har et våkent mareritt
Det spøker i ditt hus.
En ånd hvisker i øret ditt.
Du spytter mark og mus.
Du når komplett delirium
helt nykter, uten rus.

Jeg smyger meg langs kinnet ditt.
Du spør meg hvem jeg er.
«Et lite, søtt psykosedyr
fra hattemakern’s hær.
Jeg er din galskap inkarnert.
Jeg vil regjere her.

Armeen min består av
dine barndoms verste år.
De mørke, klamme minnene
er våpnene vi får.
Vi akter å erobre alle
gjemte, gamle sår.

En dag er jeg betennelse,
en annen general.
Vi har beleiret hodet ditt,
så bare spill normal.
Hver dag blir du helt utmattet.
Til slutt blir du helt gal.»

«Vik fra meg!» skriker du.
Du slår og sparker uten hell.
«Skrik alt du kan! Slå løs!
Vi vinner walkover i kveld!
Du sitter jo i sengen din
og skriker til deg selv.

Hvis du vil overgi deg,
følger frynsegoder med.
Mirakler og visjoner,
en hel indre cabbarét.
Med oss på laget
vil du ha din egen LSD.»

Det regner slim og insekter.
Du svelger hvertfall to.
Vi teppebomber huset ditt
med barnelik og blod.
En klovn ligger i bakhold
hvis du rømmer ut på do.

«Vi vinner!» hvisker jeg
til din mentale åsårsrei.
Men brått forsvinner angsten din.
Du våkner, samler deg.
«Hvis dere er psykosen min,
er dere bare meg.

Skal du ta over hodet mitt,
så må du bruke list.
Bli tungsinn, bli en depresjon,
ja, gjør meg matt og trist!
Jeg takler et frontalangrep,
mentale mytterist!

Finn plassen din, psykosedyr!
Lag glede, ikke støy.
Fornøyelser, fyrverkeri
og kjeks med syltetøy.
Hvis jeg skal være veldig gal,
så skal det være gøy!»

Det blir noe versemakeri mens jeg skal skrive andre ting. Dette er under bearbeidelse og skal få illustrasjoner etterhvert. Ufattelig hvor kreativ man blir opp mot en tidsfrist, hva?