Arkiv »
Arkiv for kategorien ‘Gale damen’
Søndag 21. september 2008
Jeg pleide å tro at problemene mine ikke var en psykisk lidelse, men et svart, seigt belegg som lå mellom klærne og huden min som ingen måtte se. Jeg visste at andre mennesker hadde angst, depresjon og var bipolare, og aksepterte det. Det var bare at den slags lidelser ikke var merkelapper som kunne klistres på meg.
Når jeg var selvdestruktiv, var det fordi jeg var en forferdelig person. Når jeg var for tung til sinns, var jeg «ubrukelig», «motbydelig», «patetisk» og «tragisk». Jeg hadde ingen sympati for meg selv. I tillegg hadde jeg en del venner som så på all form for svakhet som foraktelig, så selvhatet mitt fikk en god del smøring utenfra. Jeg ser tilbake på hva slags oppførsel jeg har funnet meg i fra menneskene omkring meg og blir sjokkert. La meg gi dere to anonymiserte eksempler:
Eksempel 1:
Det er morgenen etter at jeg har våknet opp fra et selvmordsforsøk, august 2007. Jeg sitter i sykehussengen og er dekket i ledninger. Min daværende «bestekompis» sender meg en sms.
Den lyder: «Mongo.»
Jeg svarer: «Unnskyld.»
Han skriver: «Jeg har ingen tid til overs for tapere. Jeg kommer ikke i begravelsen din hvis du dør.»
Jeg svarer: «Det skal ikke gjenta seg. Unnskyld.»
Han skriver: «Kom deg ut fra galehuset så fort som mulig, ellers finner jeg noen andre å lage tegneserier med.»
To dager senere har jeg snakket meg ut av lukket avdeling og sitter med kompisen på café. Jeg har med tegneblokk og er klar for å jobbe umenneskelig hardt med serieprosjektet vårt. «Bra.» sier han. «Bra at du skjerpet deg og sluttet å være en mongo.»
Eksempel 2:
Det er morgenen før jeg skal treffe en annen nær venn i 12-tiden. Problemet er at jeg ikke har sovet på flere døgn, og drømmene har blandet seg med virkerligheten til en grensepsykotisk tilstand der jeg sitter sammenkrøpet bak sengen og har feiekosten klar til å forsvare meg mot kjempeedderkopper og andre monstre som plutselig kravler rundt på veggene. «Du kan ikke gå ut nå,» sier Mr. Jackson. «Send ham en sms og forklar ståa. Han tar hensyn.» Jeg skriver at jeg ikke har sovet på tre døgn, er hinsides delirisk og at jeg desverre ikke er egnet for sosialt samvær.
Svaret uteblir. Istedenfor finner jeg ut i løpet av dagen at han har slettet meg fra facebook, msn, samtlige offentlige vennelister og skrevet et innlegg om hvor svak jeg er på den anonyme bloggen sin, og at han derfor ikke kan være venner med meg mer. Svaret mitt? Jeg kontaktet ham og unnskyldte meg alt jeg greide og lovet dyrt og hellig å slutte å være svak.
(Jeg har slått opp med begge to siden.)
Alle problemene mine var en hemmelig svart side av personligheten min som ingen måtte vite om. Hvis noen fant det ut, kom de til å slutte å like meg. Heldigvis var noen bloggere med på å endre min oppfatning av det jeg slet med:
Amelie 78
Først kom jeg over Amelie 78′s beskrivelse om hvordan hun møtte veggen og hvordan «flink pike»-syndromet skadet henne. Om hvordan de mest ressursterke av oss gjerne er de som sliter seg mest ut. Jeg leste til øyet ble stort og vått. Flinke, velformulerte, normale damen! Og hun var ikke flau! Takket være bloggserien hennes sykmeldte jeg meg fra studiene og tillot meg selv å være sliten.
Delirium – Frem fra skyggene
Så fant jeg Deliriums tekster om å leve med depresjon. Jeg hadde lest bloggen til Delirium flere år før jeg startet en blogg selv, og hadde vært hemmelig forelsket i henne etter å ha sett stilige bilder av henne flere steder på internetten. Hun var helten min, og hun skrev om ting jeg ikke torde å si høyt til vennene mine en gang.
Hun skrev ryddig og personlig om antidepressiva, selvmordstanker og jakten på en god psykolog. Jeg torde ikke gå til psykologen min selv om jeg hadde en. Jeg orket ikke tenke på at jeg hadde problemene jeg hadde. Og her skrev hun klokt og innsiktsfullt om et liv med psykisk sykdom. Hvordan kunne jeg hate meg selv for å være redd&trist når Delirium var så smart og snill, men like redd&trist hun også?
Takket være bloggen hennes kontaktet jeg psykologen min på nytt og la meg inn på psykiatrisk frivillig når selvdestruktiviteten ble for påtrengende. I tillegg begynte jeg langsomt å gi slipp på tanken at alt jeg strevde med var min feil, min indre deformering.
Mat og melankoli
Den siste bloggen som virkerlig reddet livet mitt var Mat og Melankoli. Hun fikk meg til å åpne meg opp rundt problemene mine, snakket med meg i de vanskeligste øyeblikkene og gav meg 100% backing. Hun har slettet samtlige innlegg nå, men det betyr bare at dere ikke får innsikt i de tekstene som endret synet mitt på mine egne problemer. Jeg kjenner henne RL (heldigvis), så hun får rare telefonoppringinger fra meg på helt feil tidspunkt. Jeg liker henne litt for godt til å tørre å ta kontakt i de dårlige periodene. Det er sånn noen ganger. De jeg er mest redd for å miste er dem jeg i minst grad våger å snakke med når jeg er i «Omg! Jeg er et motbydelig menneske»-modus.
En bitteliten takk
Uansett: Jeg fikk en pris fra Lin som jeg har ventet med å gi videre. Jeg skal gi den til kvinnelige bloggere som har gitt meg noe spesielt, lært meg nye ting og bragt glede og ny generøsitet inn i livet mitt. Jeg kan ikke tenke meg noen bedre kandidater enn dem som fikk meg til å begynne å fikse hodet mitt.
Værsågod, mine damer:
Den er opprinnelig laget av Tammy Vitale. Du kan gi den videre til én eller etthundre andre damer. Det er opp til deg.
Takk for at dere fikk meg til å endre syn på meg selv.
Fredag 19. september 2008
Bare en kort notis for å gjøre deg oppmerksom på at Victoria skriver fantastiske tekster om det å være psykisk syk og overleve disse dagene. Gå inn her og les hele innlegget. Og gråt litt. Og klem noen.
Onsdag 17. september 2008
…selv om jeg er helt udugelig på dette med å blogge anonymt. Jeg vet at flere andre klarer å sjonglere «hemmelig emoblogg», «anonym fotoblogg», «sur sinnablogg» og «ordentlig blogg med mange lesere» uten å bli fersket, men jeg har kullseilet alle de anonyme bloggprosjektene mine.
Grunnen? Jeg kommenterer hos andre og glemmer hvem jeg er logget inn som. Både blogspot og wp.com logger deg inn automatisk, og jeg kniper meg selv i å skrive personlige kommentarer hos folk som kjenner meg godt med helt obskure nick. Siden jeg alltid føler meg flau av å gi meg ut for noen jeg ikke er uten å mene det, tenkte jeg like godt at jeg skulle tyste på mine egne, hemmelige bloggprosjekter først som sist.
Hvorfor jeg ville blogge anonymt, sa du?
En del har veldig sterke meninger om anonyme blogger. Som tekstjunkie bryr jeg meg nøkken om hvem du er så lenge jeg liker hva du skriver, men jeg skjønner det er forskjell på tillitsforholdet til «forfatteren av en fin tekst jeg fant på nett» og «person som kommenterer mitt liv i skriftlig form og som jeg har en relasjon til».
Jeg begynte å blogge anonymt for å skrive for et annet publikum enn dere som kjenner meg som Virrvarr. Roteloftet finleses av gamle venner, familie og politske kamerater, og av og til er det godt å skrive noe et sted teksten får stå alene.
I februar laget jeg meg en anonym emo-blogg. Du leste den kanskje? Den het «Ærlighetsøvelse – Danielle skriver om seg selv» og var bitter selvmedlidenhet fra ende til annen. Siden jeg er elendig på å forbli anonym, ble bloggen funnet av den personen jeg aller helst ville hatt den hemmelig for. Enden på visa var at emobloggen ble slettet, og tekstene har forsvunnet fra Google-historikken nå.
Ærlighetsøvelse var opptakten til «Brev fra asylet»-bloggingen her på Roteloftet, og jeg ble innlagt på psykiatrisk et par dager etter at bloggen ble nedlagt. Jeg bestemte meg for å skrive om galskapen på «den offentlige» bloggen og omformulere emo-tekstene til Revolusjonært Roteloft-stil.
Tekstene på Danielle-bloggen var mye mer direkte enn det jeg har skrevet her:
Innse det, Danielle:
mars 26, 2008
Det er med selvskading som det er med napping av øyenbryn: Du begynner friskt, men gir opp før du får noe skikkelig dreis på det. Så sitter du der rødflammete, misfornøyd og lettere deformert, med hår og småsår overalt.
Posted in Patetisk
Ærlighetsøvelse døde i begynnelsen av april, og jeg hadde egentlig tenkt at det var mer enn nok med å holde Revolusjonært Roteloft med tekst. Og joda, jeg klarte å holde meg til september før jeg laget en ny. Denne gangen var prosjektet å ha et sted å publisere skjønnlitterære tekster anonymt. Skrivebordskuffen blir ganske full når man er en manisk skribent, og Mr. Jackson foreslo at jeg kunne strukturere dem på en annen blogg. Som sagt, så gjort.
Jeg opprettet Får jeg sluke deg levende? og begynte å publisere i vei. Planen var å ikke kommentere hos noen med denne bloggen, siden den skal fungere som tekstarkiv, men siden jeg er en vims, fikk jeg det ikke til. Hvis du har fått en rar kommentar fra en ukjent «Slørhale», så er dette Virrvarr som har glemt å logge ut av den andre bloggen sin. Enkelt og greit.
Så til dere som er flinke til å opprettholde flere internett-personligheter på en gang: Jeg er imponert. Jeg er helt elendig på hemmelighold.
Torsdag 4. september 2008
«Tenk positivt!» «Glem alle motforestillinger!» «Bare gjør det!» Jeg hater alle flosklene for “et bedre liv”. De fungerer ikke for meg. Jeg har størst sjanse for å mislykkes når jeg ikke planlegger for at jeg kan komme til å gjøre det. Jo mer positivt jeg tenker, jo dårligere går det. En selvmotsigelse? La den gale damen som bretter ut privatlivet sitt på Internett gi deg et eksempel:
Grevinnen og jeg fikk en spennende forespørsel fra Bokmessa: Ville vi si noen ord på pressekonferansen, sånn på vegne av alle høstens unge debutanter? Grevinnen tilbringer dagene i det høge nord om dagen, så hun kunne ikke, men jeg takket ja. «Men.» spurte jeg arrangøren. «Hva vil du at jeg skal si?» «Åh, bare at det er fint å bli invitert og at Bokmessa er bra.»
Wow, tenkte jeg. For en apejobb. Jeg er vant til å skulle stå på scenen og oppfordre folk til å stemme RV. Å stå på scenen og skulle si «Kult å være her, hurra for bøker!» virket latterlig enkelt i sammenligning. «Vel, Virrvarr. Så lenge du ikke blir så redd at du tisser på deg offentlig, burde dette være en oppgave det ikke er mulig å mislykkes med.» sa jeg til meg selv. Så feil kan man ta.
Jeg har vært helt ekkelt flink og effektiv de siste dagene. Kvelden før pressekonferansen hadde jeg:
- Redigert ferdig manuset til Jenter som kommer.
- Gått gjennom alle illustrasjonene til Jenter som kommer.
- Skrevet innlegget jeg skulle holde på pressekonferansen og lært det utenatt.
Jeg smilte til meg selv i speilet og tenkte at «Jeg har husket på alt. Nå kan ingenting gå galt. Flink-flink-flink! Jeg er superbra! Jeg klarer hva som helst!»
Dette ble jeg i så godt humør av at manien skrudde seg på i full styrke. Jeg kjente pulsen øke til 250, blodet bruse i ørene, hørte min egen stemme skifte gir og bli lysere, raskere, og mer hektisk. Mani høres ofte ut som den hyggelige delen av «manisk-depressiv».
Det er en sannhet med modifikasjoner. Ja, det er effektivt når jeg skal fullføre et prosjekt, tilbringe dager og netter i kulissene på en teaterforestilling eller feste flere netter i strekk. Likevel- manien har en nattside som – beklager ordspillet – slår ut om natten:
Jeg blir manisk. Da får jeg ikke sove. Insomnia gjør meg enda mer manisk. Sterkere mani gir større sjanse for å bli psykotisk. Ingen søvn er synonymt med psykose over lengre tid. Ser du sirkelen? Det er ikke langt mellom stadiet hvor jeg er Entusiastisk & Effektiv og stadiet hvor jeg hopper hysterisk opp på bordet fordi Mr. Jackson egentlig er et monster og skittentøyet mitt er fullt av kravlende edderkopper.
Needless to say: Jeg kom meg ikke på noen pressekonferanse.
Jeg planla ikke at jeg kunne komme til å spik sprø og dermed ikke kunne gå på pressekonferanse og si «Fint å være her. Hurra for bøker» fordi jeg tenkte at det var en enkel oppgave og at det får være måte på hvor negativt en stakkar skal tenke. Jeg la planer for en frisk person som tåler hva som helst, og måtte melde avbud til den enkleste forespørselen jeg har fått i år fordi jeg var helt kokeliko av å ikke sove om natten.
Hjernen min og jeg har funnet ut at jeg må slutte å tenke positivt nå. Vi må være realistiske istedet og sette av tid på kalenderen til å gå i tusen knas, gå flere netter uten søvn, gjemme meg i kleskottet og telle tærne mine og unngå telefonen en stund. Jeg må tenke «Ok, det kommer til å gå bæsj mange, mange ganger fremover nå. Hvordan planlegger jeg for bæsj på en smart, pragmatisk måte?» istedenfor «Det går nok bra!»
Jeg skjønner ikke hvorfor mantraet er «Tenk positivt!» om dagen. Jeg likte «Shit happens» mye bedre.
Torsdag 28. august 2008
Dette er del 2 av Virrvarrs dialoger med hjernen. Les del 1 her.
Virrvarr: Du hjernen?
Hjernen: Hva nå?
Virrvarr: Vi har fått en …rar diagnose.
Hjernen: Hadde du trodd du skulle få en normal diagnose på meg? *fornærmet*
Virrvarr: Jammen! De trodde vi var Bipolar type 1 eller 2, ikke sant?
Hjernen: Meget mulig.
Virrvarr: Men så er vi Bipolar type 2 ½!
Hjernen: Det var jo veldig …Harry Potter? Hva betyr det?
Virrvarr: At vi har raskere humørsvigninger enn alle de andre bipolare.
Hjernen: Woho! Vi er karusell!
Virrvarr: En karusell med glad-trist-glad-trist er jo faktisk halvparten trist, da.
Hjernen: Og halvparten glad. Alltid skal du være så negativ.
Virrvarr: Manisk er ikke det samme som glad. Mani er å ha hvilepuls på 250 og det å konsentrere seg hardt om å ikke myrde omgivelsene fordi de gjør alt så helsikes sakte. Det er slitsomt, også.
Hjernen: Ikke hvis vi får være i fred og har uendelig mengde hobby-utstyr tilgjengelig. Og malesaker. Og skrivepapir.
Virrvarr: Jeje. Godt vi ikke ble børsmegler. Vi går ikke konkurs av å bare måtte lese eller måtte skrive.
Hjernen: Eller måtte klippe papirdukker, eller måtte veve perlevev og bade med alle klærne på.
Virrvarr: Ok, vi må kanskje litt rare ting noen ganger. Jeg skal medgi det.
Hjernen: Det var du som fikk for deg at å gi ut bok var den mest passende aktiviteten i perioden du var ut og inn av galehuset hver måned.
Virrvarr: Hey! Jeg skrev, gjorde jeg ikke?
Hjernen: Som en gal.
Virrvarr: Jeg var den flinkeste, mest effektive galningen på hele psykehuset, tenk!
Hjernen: Som nå skal takle bokanmeldelser, mediastyr og tut og kjør. Sånne ting som gjør selv friske mennesker syke og stressa. Veldig “flinkt”.
Virrvarr: Altså. Veeel. Jeg tenkte ikke på at det hørte med når man skrev bok. Jeg bare kastet meg utti det.
Hjernen: Det var jo manisk av deg.
Virrvarr: Kjeften.
Hjernen: Bipolar 2 ½. Det høres jo ut som om vi har en halvpart mer bipolaritet enn alle andre.
Virrvarr: Psykologen min sier det er det samme som Wergeland led av.
Hjernen: Også jeg som alltid har likt Welhaven best.
Virrvarr: Vel, du husker Øverlands dom over Wergeland?
Hjernen: Nei?
Virrvarr: «Han skrev for meget.»
Hjernen: Woops! Busted!
Virrvarr: Vi får skrive en tekst om det ^_^
Lørdag 16. august 2008
Aftenposten hadde nettopp en artikkel om hvor problematisk nordmenn synes det er med avholdsfolk og intervjuet en dame som er frivillig avholds. Serendipitycat og Peter Andre Jensen har skrevet om hvordan folk ikke aksepterer at de lar være å drikke av helsemessige årsaker.
Selv er jeg i kategorien «person som fryktelig gjerne vil drikke, men ikke bør få så mye som en likørsjokolade».
Jeg har tidligere blogget om hvordan det å være edru er det mest provoserende ved meg, og jeg har blogget om hvorfor jeg ikke drikker; dvs blogget om alkoholproblemet mitt. Psykiatriske pasienter bør ikke gå på fylla, og psykiatriske pasienter med rusproblemer blir tvangsinnlagt før du får sagt «ett glass til» om de gjør det.
Dette har ført til at jeg har måttet utarbeide noen strategier mot drikkepress. Her er et par:
Hvordan takle å være edru i festlig, fuktig lag:
1. Den overlegne strategien:
Jeg tar med meg mine egne drikkevarer i form av luksusjuice, overpriset vann med kullsyre og frisk frukt, bestiller smoothies og kaffe hvis jeg er ute på byen og later som om det er den mest naturlige ting av verden at jeg ikke skal ha noe alkoholholdig. Hvis noen spør om jeg ikke skal ha øl, sier jeg bare «Eh. Nei?» Maser de mer, svarer jeg høflig at jeg liker hjernen min inntakt når jeg skal sosialisere andre mennesker. «Jeg vet ikke om du har noen grunn til å bedøve sanseapparatet ditt når du skal ha det gøy, men jeg foretrekker å feste i bevisst tilstand.» Når folk begynner å bli slitsomme og usammenhengende, går jeg hjem. «Kan du ikke bli litt til, a?» «Nei, nå er dere kjedelige.»
2. Den livlige strategien:
Jeg danser, finner på flest leker og sprell, starter skrålende allsang og hiver meg uti useriøse diskusjoner. Som regel merker ikke folk at jeg bare har brus i glasset hvis jeg er like ballademaker som dem. Hvis jeg blir spurt om hvorfor jeg ikke drikker, så ler jeg godt og spør om vedkommende synes jeg trenger å bli mer ADHD enn jeg allerede er.
Dette er den beste strategien på konserter og festivaler til nå. Jeg har faktisk blitt mistenkt for narkotikamisbruk etter å ha hatt det gøy og vært høy på adrenalin og heftig dansing. Ekstragoder ved denne strategien er at du husker alle de pinlige tingene vennene dine gjorde forrige fest og kan mobbe dem hjerteløst, mens de ikke husker en døyt av alt det rare du fant på.
3. Den diskréte strategien:
Hvis jeg er i fine jåleselskaper der jeg kjenner få folk, blander jeg meg drinker med klare farver og later som ingenting, drikker Munkholm og Mozell fra øl og champagneglass og takker «nei» når jeg blir tilbudt drikkevarer fra andre. Mørkeblå Mana-juice er en god rødvinsimitasjon. Ingen grunn til å erte på seg folk pga avholds-statusen hvis jeg skal knytte nettverk og nye kontakter.
4. Den millitante strategien:
Denne strategien fungerer best når jeg arrangerer fest selv sammen med andre avholdsvenner. Vi stiller med sjasmin-te, presskanne, Red Bull og masse annen alkoholfri drikke og angriper folka som drikker først.
«Øl? Det er sååå 2005.»
«Sprit? Takk, det ble vi ferdig med på ungdomskolen.»
«Vin? Haha! Takk, jeg har bedre ting å bruke morgendagen på enn bakrus!»
Så sørger vi for å ha best mat, god musikk, utmerket stemning og – ja – en bra fest uten fyll, rett og slett. Festdeltagerne deler seg gjerne inn i to kategorier ved denne typen behandling: De som blir usikre hvis de må drikke med edru mennesker rundt seg, slutter å ta med alkohol på festene mine. De som koser seg med ølen sin og aldri har mast på avholdsfolka for at de måå ta seg et glass, drikker uten å gjøre noe nummer ut av det.
Ellers- drikkepresset er forskjellig fra hvilket sosiale miljø du er i. Jeg har opplevd politiske organisasjoner, med Rødt og RU som verstinger, som de som driver det hardeste drikkepresset. Som en god nummer to kommer journalister og mediafolk, mens studentorganisasjoner er på nummer tre.
Jeg var edru hele russetiden uten stress, men det å bestille brus på den obligatoriske «etter møte»-pubturen i politisk sammenheng gjør at folk ser på deg som om du går naken i butikken. Det er kjipt å bli stemplet som moralsk, skinnhellig og fordømmende når du ikke kan drikke og ikke er så hypp på å forklare hvorfor.
Samtaler av typen «Hvorfor drikker du ikke?» «Fordi jeg er en tørrlagt alkis» er nemlig svært festbrems.
Tirsdag 12. august 2008
«Overgrep i psykiatrien», «vold og tvang», «overdreven medisinering», «oppbevaring» – jeg leser debatter om psykiatri i Klassekampen, i bloggsfæren og følger kommentarer i mitt eget kommentarfelt. Noen ganger kan det virke som om psykiatriske institusjoner har mye til felles med fengsler og barnehjem fra femtitallet; at du blir fratatt verdighet og medbestemmelsesrett det øyeblikket du blir psykiatrisk pasient.
Jeg har hatt rare opplevelser og dårlige opplevelser med den delen av helsevesenet som skal ta seg av det gale hodet mitt. Likevel har de reddet livet mitt ved flere anledninger, også. Psykiatrien har en solside du ikke hører om så ofte. Jeg har hatt mye solskinn i min tid som pasient.
Ved den første innleggelsen min våknet jeg opp på somatisk akuttavdeling. Jeg var så dekket i ledninger, slanger og veneflon-drypp-dingser at jeg så ut som Robocop. Jeg var vettskremt. Jeg var skamfull. Jeg ante ikke hvor jeg var. Jeg ante ikke hva som kom til å skje med meg.
«Skal vi legge deg inn eller kommer du til å legge deg inn selv?» spurte psykiateren som vekket meg. Frivillig tvang. De trillet meg opp på psykiatrisk avdeling i den hvite, høye sengen med klærne og vesken min tullet sammen i fotenden.
Jeg hadde sett Gjøkeredet. Jeg visste godt hvordan dette kom til å se ut. Det skulle være overformynder-pleiere og ubehagelige leger, rare innsatte og hvite frakker overalt. Jeg var ikke forbredt på lyse lokaler med store, grønne planter, myke sofaer og sykepleiere i sivil. Jeg fikk te. Jeg fikk sove. Det kom noen og snakket med meg når jeg våknet om natten.
Jeg ble så godt behandlet at da krisen meldte seg et år senere, torde jeg dra tilbake og legge meg inn uten å måtte ta veien om en rundtur med ambulanse først.
Jeg har skjelt ut psykologer jeg ikke har likt. Jeg har skreket til sykepleiere og blitt bra behandlet likevel, etter å ha fornærmet dem etter noter. Jeg har blitt fysisk syk under oppholdet og fått behandling for det, også. Jeg har blitt sett, lyttet til og tatt på alvor, og fått pusterommet som har vært nødvendig for å kunne ta tak i mine egne problemer. Jeg har fått bra hjelp.
Noe har slått meg når jeg sammenligner Oslo-galehuset mitt med Veum-opplevelsen min: Jeg har vært syk i en rik bydel på Oslo Vest, på et sykehus med nok ressurser, masse ansatte, flere eksperter og få vikarer med dårlige stillingsbrøker.
Sykehuset mitt har gitt meg ubegrenset tid i trimrommet, gratis håndarbeidsutstyr og sjokoladepudding til dessert, i tillegg til en spesialutdannet person som følger meg hele dagen. Sykehuset har faste psykiatere, ikke turnusleger som ikke kjenner stedet, pasientene eller de andre ansatte. Jeg har kommet tilbake etter en knekk og fått store, varme klemmer av pleierne som kjenner meg igjen, siden avdelingene er små nok til at du blir kjent med bemanningen.
Problemet er ikke at folk kan tvangsinnlegges, medisiner generelt sett eller at det er noe prinsipielt feil med psykiatrien som system. Jeg gjetter på at slunkne sykehusbudsjetter og få spesialister i distriktene, samt store avdelinger med lite oversikt og dårlig tid til hver pasient skaper mange problemer. På Veum fikk folk prate med psykiatere to ganger i måneden. På galehuset i Oslo fikk jeg prate med psykiater hver dag. Det er et spørsmål om ressurser, ikke om prinsipper.
1 av 3 kommer til å slite psykisk i løpet av livet. Vi trenger et er bedre tilbud, flere psykologer, flere behandlingsplasser og mindre redsel knyttet til de psykiatriske institusjonene. Det er ikke farlig å være på sykehus om du er syk. Likevel kan du få dårlige sykehusopplevelser. Dette gjelder psyke og psykehusene, også.
Lørdag 9. august 2008
Jeg har skrudd ned tempoet i livet mitt i løpet av sommeren og leker «bli friskere»-leken. Det er en langsom lek. Den får meg til å lete etter smarte løsninger på små problemer, rett og slett fordi gale damer er litt mer «støyømfintlige» enn friske damer. Jeg er ikke egentlig noen «fiks livet ditt»-blogger, men jeg tenkte jeg skulle gi dere innsyn i et par smarte løsninger som har fungert for meg i det siste.
*Kremt* Først ut:
Tidsplanlegging:
Jeg har alltid vært en todo-liste-junkie. Noen har en filofax de skriver opp alle avtalene sine i, mens jeg har hatt en liste med to hundre punkter over ting jeg skal gjøre. Det er noen gode ting ved å skrive todo-liste. Jeg har oversikt over hva jeg skal, jeg slipper stresset ved at jeg glemmer å gjøre ting og jeg får strukturert hodet mitt.
Hjernen vår liker best å tenke på én ting av gangen, så det å skrive ned alt på et sted reduserer stress. Problemet med laaange todolister er at jeg ser alt jeg skal gjøre hele tiden. Selv om jeg er aldri så flink en dag, får jeg ikke følelsen av å være ferdig når jeg stryker av åtte punkter på en liste med nesten tre hundre ting.
Heldigvis har jeg laget et nytt og forbedret system. Jeg har delt todo-listen min inn i to nye systemer.
- En Remember the Milk-liste som jeg henter ut fem oppgaver fra hver dag. Disse fem punktene er dagens todo-liste. Jeg får redusert antall ting jeg gjør hver dag (et mål for meg, andre kan kanskje bli mer effektive av dette?), samtidig som jeg får gleden av å gjøre ferdig en todoliste hver kveld! Du skal ikke undervurdere gleden av å krysse ut alt og si at du er ferdig
- En idéboks. Som en kreativ person er det veldig enkelt å putte opp alle de gode idéene jeg får på todo-listen min. På denne måten går idéer med utspring i overskudd over til å bli et stressmoment. «Jeg skulle jo lage ti små bilder av blekkspruter!» maser hjernen min. Dette har jeg løst ved å kjøpe meg en fin boks (min har det vært te i) og skrive hver eneste gode idé jeg får på en liten lapp og putte i boksen. På denne måten kan jeg trekke en lapp og gjøre det når «jeg må lage noe nååå!»-anfallene nærmer seg. Jeg stjal denne gode idéen fra Natasha.
For en mindre stressende hverdag- Revolusjonært Roteloft ^_^
Onsdag 6. august 2008
Denne samtalen fant sted ved den siste innleggelsen min på psykiatrisk:
Psykologen: Kan jeg få et par ord med deg i enerom, Virrvarr?
Virrvarr: Sure. Hva skjer?
Psykologen: Ikke ta dette ille opp, men… jeg hører du blogger mens du er her på sykehuset?
Virrvarr: Eh. Ja. Hvordan det?
Psykologen: Du har ikke tenkt på at det kan være problematisk?
Virrvarr: Problematisk på hvilken måte?
Psykologen: Vel, noen av pasientene kunne ta det ille opp. Og pleierne for den saks skyld…
Virrvarr: Ille opp? Hva mener du?
Psykologen: Du kan jo ikke forvente like god behandlig om du henger ut pleierne dine på internett ved navn.
Virrvarr: Jeg henger ikke ut noen ved navn! Jeg skifter kjønn og stilling på folk! Jeg skriver om hendelser så de skal bli ugjenkjennelige! Jeg har til og med kallenavn på mannen min og meg! Hva er det folk har reagert på i bloggen min?
Psykologen: Eh. Altså. Jeg har jo strengt tatt ikke lest den i det hele tatt. Bekymringen om at du blogget kom opp på et morgenmøte. Vi må jo tenke på sykehusets rykte, ikke sant?
Virrvarr: Ikke lest det? OMG! Gå og les før dere bekymrer dere, da! Jeg har ikke skrevet hvilket sykehus det er jeg er innlagt på en gang!
Psykologen: Vel, jeg kan sikkert ta en kikk, men du må huske på at jeg har mye å gjøre. Vi ville bare at du skulle tenke deg om før du skrev noe om oppholdet her på nettet.
Virrvarr: Jeg har blogget i halvannet år. Tro det eller ei, men jeg har en personvernspolicy. Jeg vet hva jeg driver med.
Psykologen: Jada, jada. Likevel tror jeg at det hadde vært best om du lot være å blogge mens du er her. Tenk på det som en … taushetsplikt?
Virrvarr: Pasienter har ikke taushetsplikt!
Psykologen: Selvfølgelig ikke. Kanskje du bare kan øve deg på å skrive om noe annet enn det som har skjedd i løpet av dagen? Om en bok du har lest eller noe i den duren?
Virrvarr: Tror du at jeg skriver dagbok på nettet, eller?!
Psykologen: Er det ikke det blogging er, da?
Virrvarr: Nei. Gå og les bloggen min og slutt å vær paranoid.
Psykologen: Vi er ikke paranoide, men jeg håper du forstår at pleierne kommer til å være skeptiske til å låne deg datamaskin resten av oppholdet?
Virrvarr: …
Psykologen: Vel, da tror jeg ikke det var noe mer? Det vil være bra for deg med en pause fra bloggingen, uansett. Du blir jo litt oppskaket når vi snakker om den.
Virrvarr: Note to self: Blogg dette.
Tirsdag 29. juli 2008
Det er råd #1 til snille jenter, er det ikke? «Just say no». «Si nei.» «Sett grenser.» «Begrens deg.» «Prioriter bedre.» «Lær deg å si nei.» «Øv deg på å takke nei.» Du finner det i selvhjelpsbøker, i ukebladartikler, du hører det til det kjedsommelige. «Si nei.» Jeg har vært et konsekvent ja-menneske hele mitt liv. Jeg har sittet og sagt «jada, klart jeg kan!» selv om filofaxen min har vist at jeg er trippel og kvadruppel-booket på samme tidspunktet allerede.
Jeg har sagt «Så gøy!» til alt, uavhengig om jeg har hatt lyst eller ei. Har det eksistert en komité, et utvalg, et styre og en aktivitetsgruppe på skolen, i organisasjonslivet og i studietiden har jeg vært superaktivist. Det er så lett å skjønne at det er smart å si nei, men det er fryktelig vanskelig å begynne å gjøre det.
Jeg har tapt mye på å være den som alltid stiller opp.
Her er noen av de verste utslagene:
- Jeg har blitt utslitt.
- Ved å stille opp på aktiviteter jeg ikke hadde lyst til, men følte meg forpliktet til, ble jeg for sliten til å gjøre de tingene jeg hadde lyst til. De gale prioriteringene har ført til at jeg stadig vekk går i fella hvor jeg foreslår en festlig aktivitet jeg har lyst til, for så å være for sliten til å gjennomføre den.
- Jeg har fått dårlige grenser. Hva gjør jeg for andres del? Hva er det jeg vil? Når alt handler om pliktfølelse, er det lett å miste oversikten på hvem du er og hva du liker.
- Jeg har sluttet å lytte til mine egne signaler. Når alt har handlet om hva jeg mener jeg burde få til, ikke hva jeg har orker, har jeg drevet rovdrift på meg selv.
- Å aldri si nei går på selvtillitten løs. Det er ikke vanskelig å føle seg som dritt når du behandler deg selv som dritt.
Ulempen med å være Virrvarr på rehabilitering er at jeg faktisk må øve meg på disse skumle «Nei»-greiene. Det er vanskeligere enn man skulle tro. «Det kan jo ikke være vanskelig å la være å gjøre noe?» sa en venn av meg irritert. Problemet er at ordet blir hengende fast i halsen, blir en uoverkommelig mur jeg ikke får til å klatre over, det tårner seg opp og blir et umulig hinder.
Problemet blir at jeg dermed sier «ja» til ting jeg har lyst til, for så å ikke greie å hverken møte opp eller gi beskjed om at jeg ikke kommer likevel. Å «glemme» sms’er, eposter og lignende henvendelser gir mye dårlig samvittighet, og dårlig samvittighet er raskeste veien til å bli mer emo. Den eneste reelle løsningen på dette problemet er å si nei med én gang, samt lage realistiske planer for hva jeg faktisk orker.
Jeg har sagt nei til en stor og skummel ting, og det er jeg ganske stolt av. Jeg har bestemt meg for å utsette forfatterstudiet ett år, rett og slett fordi den gale damen vet at studier i gokk + boklansering i Oslo samme høst blir for mye. Jeg er for syk og sliten til å flytte til et nytt sted og måtte finne en ny psykolog akkurat nå. Jeg trøster meg med at den arbeidsnarkomane damen faktisk har blitt friskere siden hun kan innse begrensningene sine nå ^_^. Jeg må ta den tiden det tar å bli mindre gal i hodet.
I mellomtiden skal jeg stå foran speilet og øve meg på å si «NEINEINEI.» Jeg må jo få dreisen på dette her til slutt.
W 
Daniel S. Jackson
Hanne
Caro
Lisa 
Trips & Tics
Fata
sinobell
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
