Virrvarr vimser, vrir, vrenger og vet best.
Virrvarr er kåret til norges beste blogger og er forfatter, tegneserieskaper og offentlig sprø. Les mer om bloggen!
Ny? Sjekk ut det beste fra arkivet!
W om Hjelp Mr. Jackson!
Daniel S. Jackson om Hjelp Mr. Jackson!
Hanne om Hjelp Mr. Jackson!
Caro om Hjelp Mr. Jackson!
Lisa om Hjelp Mr. Jackson!Daniel S. Jackson om Hjelp Mr. Jackson!
Trips & Tics om Hjelp Mr. Jackson!
Fata om Selvutslettende snill
sinobell om Skjønnhetsidiotietsinobell om Skjønnhetsidiotiet
Finn flere innlegg i arkivet!
Maren og jeg har skrevet sexhåndboka Jenter som kommer! Les blogginnleggene om boken eller sjekk ut bokas hjemmeside.
Plutselig innså jeg at alt jeg var redd for at noen skulle bruke mot meg i 2007, har blitt forvandlet til egenskaper folk gir meg komplimenter for i 2009. Jeg har tatt gammel, sur skam, polert den og hengt den til pynt. Det funker.
Kategorier Akkurat nå, Emo, Gale damen
Hei Internett. Det har blitt færre gale damen-innlegg i den senere tid. Kanskje det er fordi ting faktisk går bedre nå? Jeg teller bittesmå fremskritt hele tiden. Jeg lager «Hurra!»-lister over alt jeg har fått til som jeg ikke fikk til før.
Eksempel:
Vi kan fortsette lenge med sånne lister. Det er ikke store ting, men de danner et bilde. Jeg går rundt i en verden av løssnø på glattis og tryner for et godt ord, men inne i hodet begynner jeg å få veigrep. Ikke lykke. Styring.
Og likevel. Hvis jeg skal gale damen-blogge for måneden som har gått, kommer jeg ikke utenom pillene jeg står på. Sist gang jeg blogget dem, fikk jeg reaksjoner. Jeg fikk eposter som gav meg følelsen at jeg hadde sviktet folk ved å være fornøyd med behandlingen min. Folk som skriver om psykiatri skal visst ha utelukkende dårlige opplevelser med psykiatri.
Og likevel. Hvis jeg skal oppsummere hvordan jeg har det, må jeg si som Maraya Hornbacher i intervjuet hennes med The Times:
What do you do now to keep on track?
I take my meds.
Jeg snakket med psykologen min om medisinene mine:
«De er en slags guilty pleasure for meg.»
«Hvorfor?»
«Jeg burde ha klart meg uten. Jeg burde taklet problemene mine selv.»
«Du gjør jo det?»
«Nei, nå tar jeg piller! Før jeg begynte på pillene, slo jeg meg i hodet i dagesvis når jeg begikk en bitteliten feil. Hvis jeg var nede, kunne jeg slå meg i hodet over alle feil jeg noensinne kunne huske å ha begått. Nå gjør jeg en feil, blir sur og stresset og kommer over det. Jeg glemmer det ikke, men det kjennes ut som om følelsene har en utløpsdato. En dags bekymring over at jeg kom forsent til et møte er nok. Ikke et livs bekymring. Jeg burde jo lære meg å gi slipp uten piller?»
«Tror du at det er bra for hodet ditt å bruke all energien på å stoppe følelser i en negativ loop, eller å fokusere på de spørsmålene du ikke har tenkt gjennom før? Er det galt å ha oppvaskmaskin og støvsuger når du skal rydde ut av en leilighet som ikke ser ut?»
«Jammen! Jammen! De skulle stjele personligheten min og gjøre meg til zombie! De skulle gi meg masse bivirkninger! Jeg har lest om dette! Det skulle kjennes som et overgrep! Alle andre sier det er sånn!»
«Og derfor føler du deg skyldig fordi det fungerer for deg?»
«Ja – hva er galt med meg?»
«Ingenting. Du står på en dose som er riktig for deg. Du står på piller som hjelper deg med det du trenger hjelp med, ikke noe mer.»
«Men de er antipsykotiske. Og de virker. Betyr det at jeg har vært psykotisk, da?»
«Du tar 25 mg. Hadde du hatt en psykotisk lidelse, ville du fått 1500 mg. Du kan jo regne ut hvor psykotisk du tror du er på bakgrunn av det.»
Jeg vet at jeg har vært heldig med psykehus, psykolog, psykiater og behandlingsplan. De har hørt på meg. De har tatt meg på alvor. Jeg har fått lov til å stritte i mot alle medisiner de har foreslått for meg, og da jeg til slutt var så rar og frynsete da boken kom ut og spurte om jeg muuligens kunne stå på noe fast, fant de et opplegg som passet som hånd i hanske.
Jeg går fremdeles opp. Jeg går fremdeles ned. Jeg har det bedre enn før. Jeg er fremdeles meg. Jeg bare prøver å komme over skyldfølelsen av hvor deilig det er å ha støttehjul på hjernen for en stund.
Kategorier Gale damen, Om meg og mitt, helse
Jeg har en stor teboks på pulten min. Den heter «Idé-boksen» og begynte som et forsøk på å slutte å skrive alt jeg skulle gjøre noensinne på en eneste sammenhengende liste. Når du har perioder i livet ditt der den kreative, dryppende kranen forsvandler seg til en høytrykkspyler, er det greit å ha et badekar å samle alle innfallene i. Det blir så mye søl om du skal ha alt på flaske.
Jeg dumpet «prosjekter jeg skal gjennomføre snart, om en stund og en eller annen gang»-listen til fordel for en boks der jeg puttet alle idéer og innfall på små lapper. Også en grei målestokk for å kunne skille normale og hypomane perioder. «Mandag – en lapp. Tirsdag- ingen lapper. Onsdag – to lapper. Torsdag – syv lapper. Fredag – søtti lapper. Lørdag – hundre og tyve lapper.» Du tar poenget.
Noe av poenget er å få ut alle idéene på en gang og kunne gjennomføre dem en gang jeg ikke er så gira og blir distrahert av de åtti andre innfallene som kommer farende. Idéboksen ble også brukt i diagnostiseringsprosessen på sykehuset. Greia er at det er ulike grader av bipolaritet, og er du over et visst nivå, er de maniske idéene dine passelig verdensfjerne og du kjenner dem ikke igjen når du leser dem i normaltilstand.
Og nei – det var ingen «Ta kunsternavnet Barmfagre Birgitta og reise Europa rundt med mitt Bollebake & Burlesk-show»- idéer. Ingen «Jeg har fått et kall fra oven og må forkynne det – alt kjøtt er urent, unntatt Shetlandsponny»-idéer. Det var altfor mange idéer, men storparten av dem vippet et sted mellom «greit» til «great». Samtlige var gjennomførbare, bare ikke på en gang.
Uansett – noen dager driver jeg og går gjennom boksen og finner glemte planer. Jeg tenkte jeg skulle dele et par med dere:
Nettside med oversikt over hensynsfulle gynekologer:
Mange som har blitt utsatt for overgrep, meg selv inkludert, synes ikke det er noe stas å gå til gynekologen. Og likevel er det en sånn ting man må i tide og utide, og da er det greit å finne en hensynsfull en du føler du kan stole på.
Ikke alle er som meg, som borer neglene i håndbaken på Fremmed Mann på Volvat og brøler: «JEG HAR OPPLEVD KJIPE TING! VÆR FORSIKTIG!» idet de har satt seg til å skreve i stolen. Og selv jeg, som er en som sier tydelig i fra, vil gjerne ha en som er forståelsesfull etter at jeg har brølt til dem. På idélappen står det:
«Lage nettside der folk kan tipse om bra gynekologer for damer som har opplevd overgrep, helst med kart og adresser. Ulempe: Mulig det ikke er lovlig å lage oversikt over helsepersonell på den måten? Spørre en jurist.»
Kunst til folket – Oslo:
Dette er en ganske ny lapp, inspirert av Kunst til folket – Bergen. To illustratørvenninner av meg laget mengder av små bilder de solgte på en kaffebar i Bergen for et sted mellom 50 og 150 kr. stykket. Lappen lyder følgende:
«Lage Kunst til folket- Oslo. Jeg trenger: 1. En eller flere som vil bidra med bilder. 2. En café vi kan ha det. 3. Å tegne masse små bilder selv. NB: Bør avholdes i desember, så alle skal kjøpe julegaver.»
Nerde-muffins-fest:
Jeg kom over Snack or die-bloggen på en av Iversen sin Monday, Bloody Monday-lenkesamlinger. Siden har jeg snoket rundt og funnet lekre nerdekakeoppskrifter over hele internetten. Likevel er nerdemuffins best. Portal-muffins. Moogle-muffins. Mario-muffins. Half-life-muffins. Hello Kitty-muffins.
Her er lappen:
«Få med noen og bake lass på lass med nerdete Snack or Die-muffins, spesielt de med Final Fantasy og Nintendo-tema. Invitere venner som vil sette pris på herligheten og drikke masse te til.»
Lage mine egne Once upon a Time-kort:
Har du spilt Once Upon a Time noen gang? Det er et kortspill der alle spillerne får utdelt en rekke eventyrkort, samt en slutt. En begynner å være forteller, og legger på kort ettersom de forteller om figurer, hendelser eller elementer de har på hånden. «Så kom prinsen inn», sier fortelleren og legger på prinsen.
Problemet er at hvis fortelleren forteller om noe som de andre sitter med på hånden, kan de legge det på. Hvis du forteller at prinsessen kysset en frosk, kan den som sitter med frosken på hånden, legge kortet på og bli forteller selv. Det er om å gjøre å avslutte historien, slik at du får brukt alle kortene og ditt eget «Happy Ever After»- kort.
Vi spilte dette mye på ungdomskolen, og begynte etterhvert å spille spillet med en masse forskjellige typer kort. Jeg har spilt Once Upon a Time med alt fra Magic The Gathering og Tarotstokker til en kortstokk full av nakne damer…
Dette står på lappen:
«Lage mine egne Once Upon a Time-kort med ulike temaer, med figurer som Sokrates, Napoleon og Kaptein Picard og hendelser som månelanding, magedans og millitærkupp. Laminere eller trykke?»
For å dele litt av idémyldringen min med dere.
Kategorier Absolutt Virrvarr, Fjas, Gale damen, Om meg og mitt, Prosjekt!, kunstnerisk
Cox har skrevet et nydelig innlegg om bipolaritet i bloggen sin. Gå og les det. Det er nemlig hovedbudskapet i dette blogginnlegget. Resten av denne teksten er en digresjon, skjønner du. Cox skriver nemlig at Winston Churchill var bipolar. Heh, tenkte jeg. Bipolar statsminister.
Opplysningen om Churchill fikk meg til å lete litt etter andre bipolare berømtheter. Jeg fant overraskende mange. Det underholdende er at listen min over favorittforfattere fra perioden jeg var mest emo er nesten fullstendig overlappende med listen over forfattere man vet eller mistenker at har vært bipolare.
Jeg nevner i fleng:
I tillegg har alle fra kjente skuespillere som Jim Carrey og Robin Williams til folk som Tim Burton og Kurt Cobain fått diagnosen. Bare for å ha det klart: Jeg tror ikke på at bipolare er mer kreative og nyskapende enn andre. Jeg tror heller at det er lettere å få til det du har lyst til å gjøre når du er bipolar og kreativ enn når du er bipolar og finansmegler in spe.
Som bestevenninnen sa til meg da jeg hadde malt brennmaneter med kjærlighetssorg (Ohno! The burning love!) førtiåtte timer i strekk: «Det er godt du ikke er bedriftsleder.» Samtidig gir listen over kjente personer med bipolar lidelse en god følelse å lese. Når du møter kjipe fordommer mot psykiske lidelser er det kjekt å vite at du er i samme klubb som Munch og Beethoven.
Du kan jo lete etter favorittkjendisen din i et par av disse listene?
Kategorier Gale damen, Litterariteter, Ukens Anbefalinger
Hurra for meg. Jeg har et veeeldig rent kjøkken og ikke fullt så rene tenner i kveld.
Kategorier Absolutt Virrvarr, Akkurat nå, Fjas, Gale damen
La oss begynne i juni. Jeg står bredbent i en dusj som ikke egentlig er en dusj, men et åpent rom der kommer vann ut av et hull i taket. Det er ikke egentlig varmt vann, heller. Det er en galehusdusj. Du skal ikke kunne henge deg. Du skal ikke kunne skolde deg. Jeg dusjer i pisslunka vann.
Håret mitt er millimeterkort og jeg har nådd bunnen. Har du hilst på bunnen din noen gang? Bunnen min er ganske sakral. Den er en sølete sump av salmer, steinerskolesanger, middelaldermusikk og André Bjerke-dikt. Så. Det er juni. Jeg står bredbent og naken i en celle, uten hår på hodet. Jeg messer gamle vers gjennom sammenbitte tenner:
Død er dragen, drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen. Død er dragen, drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen.
Jeg har ikke slåss mot noen drage, men likevel finner jeg trøst i setningen. Jeg klamrer meg til den, ikke som en bønn, men som ett mål. Djerv er den som dreper dragen. Ikke kom her, depresjon. Prøv meg. Jeg er djerv. Du dreper ikke meg, jeg dreper deg. Jeg holder meg fast i hver D.
La oss bevege oss til slutten av oktober. Jeg står nysminket, glattstriglet og dresset opp bak et sceneteppe mens en smilende dame fester en mygg i bukselinningen min. Grevinnen småtripper ved siden av meg. Vi har en lapp med replikkene våre på. Vi kan dem utenat, men sjekker dem hele tiden likevel. Rommet er varmt. Jeg har farris i et bling-bling vinglass.
Jeg lukker øynene og hører mantraet jeg tror kommer fra André Bjerkes lesebok masjere taktfast gjennom hodet mitt: Død er dragen, drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen. Vi går på scenen, og jeg kjenner at jeg gløder det øyeblikket jeg er i rampelyset. Mikrofoner er bedre enn valium.
April. Jeg tror det er sol. Jeg har nesen klistret til skjermen, fingrene mine er flekkete av kulepennblekk og jeg har sittet sammenkrøket og skrevet i flere dager. Fem kapitler og en søknad til ulike forfatterstudier blir smelt ned på harddisken i løpet av ti dager. Dunk. Dunk. Tekst. Jeg går ut i finværet og utforsker en nyslått operabygning. Den er en blendene hvit strand uten sand, og jeg blir både solbrent og forfrossen på en gang.
Jeg blåser såpebobler, og to unger begynner å danse hemningsløst i bobleregnet. Når jeg går hjem, gir jeg dem boblerøret. De hviner av fryd, og fyker til moren sin med presangen. «Kan de virkelig få dem?» spør hun meg. Jeg nikker og gliser. «Hva heter det da?» «Takk! TUSEN TAKK!» De neier og knikser og hopper opp og ned. Jeg tror at av all glede jeg har greid å spre i år, er det ingenting som topper de to jentene som byttet på å blåse såpebobler og sprette hele tiden mens jeg gikk min vei.
November forsvinner i et jafs, og jeg lærer å si nei. Jeg holder min egenskrevne bok i hendene, og plutselig kan jeg si nei. Nei på en direkte måte, nei ved å ignorere henvendelser, nei ved å ikke bry meg, nei ved å heve hodet. Jeg sprinter og tar pause. Sprinter og tar pause. Alle intervjuene og foredragene kjennes ut som intervalltrening.
«Vi har solgt tusen bøker til nå, og det har ikke gått en måned en gang,» sier Mr. Jackson. Jeg blir kysset på kinnet av en tilfeldig dame som kjenner meg igjen fra avisen. Jeg får et stor, knallrødt lebestiftmerke midt på kjaken og synes det er ulidelig stilig. Jeg får eldre menn til å rødme og fjortiser til å fnise. Jeg får lesbedamer så knusedeilige at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg til å gni hoften sin i skrittet mitt før de fyker videre til baren. Før jeg rekker å si hei.
Mai er å panikkpakke. «Hun kommer til å dø. Vi reiser nå.» Med nå mener han «vi tar flybussen nå»-nå. Jeg er redd for å fly, men jeg biter tennene sammen. Vi arrangerer bakholdsangrep i regnet på den stakkars suicidale vennen vår, hun løper fra oss og jeg vrikker en ankel på den glatte brostenen. Enden på visa er at hun må holde meg i armen mens vi hinker til legevakten.
Himmelen er åpen og regnet øser ned. «Dere er det mest udugelige redningskorpset jeg har sett i hele mitt liv», hånler hun. Vi vandrer gatelangs og legger onde planer. Vi drikker kaffe, har matkrig og diskuterer hvordan vi skal få tvangsinnlagt hverandre. Noen måneder i etterkant får vi samme diagnosen alle fire. Bipolar, bipolar, bipolar og bipolar.
Desember er så deilig. Jeg får være helt i fred. Jeg er så stolt av meg selv at jeg går på skyer. Jeg sover i en stor varm seng. Jeg graver fingrene ned i kakedeig. Jeg drikker te og lager hjemmelagde julepresanger, samt lister over hvor bra alt har gått. Eksempel:
Jeg har varme, blide mennesker rundt meg og føler meg så lykkelig at jeg blir redd. Har ting virkelig vært så vanskelig? Er stormen over nå?
Januar er å bite tennene sammen. «Du må faktisk fikse, Ida. Du kan ikke ha det sånn.» Jeg ringer psykologen jeg ikke har villet snakke med på et halvt år og lager en ny avtale. En ærlig avtale. Januar er å kutte kontakt med mennesker som skriker til meg, en etter en.
Februar er fornedrelse. Jeg må gi opp studiene. Det er enten det eller bokskrivning. Jeg, som har sittet på første benk, med hånden i været. Jeg, som har meldt meg frivillig til hvert jævla foredrag. Jeg, som har lest meg gjennom nesten hele pensum allerede. Jeg ligger i sengen, stirrer i taket og skjønner at det hjelper ikke med to tonn motivasjon, viljestyrke, positiv innstilling og stahet hvis du faktisk ikke er frisk.
Juli er absurd. Jeg sitter i sengen og ser veggene skifte farve. De flimrer i neongult, mintgrønt og lyselilla. De pleier å være hvite. Jeg lurer på om jeg kan vrenge hodet hvis jeg bare begynner med å brekke underkjeven nedover. Klokken på veggen kommer med nyttige tips på frie vers.
Mars er å løpe i oppoverbakke til jeg møter veggen. Jeg får ikke feiret bursdagen min. Jeg inviterer folk og må avlyse. Jeg inviterer folk og må avlyse.
September er kontroll. Jeg pumper jern. Jeg spiser grønnsakene mine. Jeg er min egen ninja. Jeg redigerer teksten min. Jeg legger planer og følger dem. Død er dragen. Drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen.
Det føles juksete å avslutte oppsummeringen i august, for jeg husker ingenting av den måneden , foruten at jeg lå og fløt i vannskorpen på en strand et sted. Jeg lå med armene rett ut, som en sjøstjerne og slukte solenergi. Jeg var hvit bolledeig i sjøgrønt vann og solskinn. I følge bloggarkivet fikk jeg diagnosen min i august. Den står der sammen men en rekke andre rotete innlegg.
Jeg vet ikke helt hva det var jeg ville si. Jeg tror jeg ville dele følelsen min som sier:
For et år det har vært.
Ja.
For et år det har vært. Og hei, 2009.
Kategorier Absolutt Virrvarr, Emo, Gale damen, Joy!, Mimring, Om meg og mitt, Skriveprosess
Da jeg var liten var julen et magisk land. Det lå en centimeter fra livet mitt, det hadde sin egen kjenningsmelodi, sine egne ritualer, smaker og lukter, det var så nærme at det nesten var virkelig. Jeg klamret meg til julen hele oppveksten. Så fort høsten satte inn, gjemte jeg meg på rommet mitt med julemusikk og bøker fulle av pepperkakeoppskrifter og «gøy med barna».
Jeg husker å sitte i sengen, kaldsvett av angst og lese billedbøker med nissemalerier og vers om barn i Betlehem til redselen slapp taket, til jeg kunne holde ut. Jul for meg var Narnia, det kritthvite landet bak de illeluktende pelskåpene i klesskapet. En gang i året ble jorden hjemsøkt av en hellig høytid av håp og herlighet. Det fantes godhet i verden, og det gjemte seg i tusenvis av julesanger og kakeoppskrifter.
Det var en smertelig avskjed mellom meg selv og mitt gode skinn da jeg begynte å merke at et symbol ikke var spesielt hellig selv om det gav meg en sterk følelse av hellighet. Gryende politisk aktive Virrvarr ble kvalm av hvor sterk julestemning hun fikk av colareklamene og tenåringsvirre skjønte at Askepotts eventyr med tre nøtter ikke hadde noen form for relasjon til jesusbarnet. Plutselig satt jeg med en veldig hul jul jeg prøvde å fylle med innhold.
Jeg lette desperat etter julestemningen, og det kjentes ut som om jeg hadde mistet nøkkelen til Narnia på et kjøpesenter et sted og ikke kom inn igjen. Jeg visste at det fantes et magisk land, men jeg visste ikke hvordan jeg kom tilbake dit. Jeg forsøkte alle former for botsøvelser. Syv slag kaker. Hjemmelagde presanger. Salmer. Søtladne julefilmer. Gløgg. Sledeturer. Ingenting virket.
Et av problemene med å være et barn som vokser opp i en svært religiøs familie er at følelsene dine alltid er reaksjoner på verden utenfor. Julefølelsen kom av julen, ikke av noe inne i meg. Trygghet kom av Guds kjærlighet, ikke av noe inne i meg.
Fant jeg ikke julefølelsen, lette jeg på feil sted, og trygghet, julesteming og Gud blandet seg sammen i en grøt inne i meg. Jeg fant ingen av delene, uansett hvor mye jeg lette. «Jeg er så redd, det blir bra til jul. Ånei! Redselen gikk ikke over selv om vi har juletre i stua! Hva gjør jeg galt?»
Det er rart å se tilbake og skjønne at kristendommen, med jul, med vattnisser og White Christmas var en slags mental krykke jeg gikk rundt med i flere år. Tomme tegn jeg stappet med innhold og holdt meg oppreist via. Julejunkie. Ruset på rudolf og røde lys.
Jeg vet ikke hva jeg prøver å si. At jeg har det fint, slapper av og spiser god mat? At jeg er sur og pissredd av hele høytiden? En slags blanding. With or without you, julaften. Du er for følelsesmessig hardkodet i meg til at vi kan slå opp. Du er for full av sårhet og skuffelse til at jeg kan svelge deg ned.
Jeg skulle ønske vi sa at julen var kjøpefesten alle voksne stresset rundt og bøttet ned på drikkevarer, ikke den hellige tiden freden og gleden senker seg til ungene først som sist. Så hadde jeg sluppet å tro at det var meg det var noe galt med hele oppveksten.
Kategorier Akkurat nå, Emo, Gale damen
Virrvarr:
Du bloggen? Hvorfor holder vi på med dette her?
Bloggen:
Jeg trodde det var «jeg blogger, altså er jeg»-grunner i ditt tilfelle? Du står jo opp om natten og bare må skrive litt til?
Virrvarr:
Jammen! Jammen!
Bloggen:
Jammen hva da?
Virrvarr:
Jeg har en gnagende følelse av at vi er….du vet…populære!
Bloggen:
Hvilken del av statistikkverktøyet mitt er det du ikke skjønner? Hvilken del av å vinne Gullkua, Donnerwetterbloggen og rangeres som nr. 3 på Twingly-toppen er vanskelig å tolke?
Virrvarr:
Jammen jeg liker ikke ting som er populære!
Bloggen:
Du liker ting rett før de blir populære. Det er en forskjell. Du liker sær musikk rett før alle skjønner at det er kult. Du liker ikke musikk alle likte i fjor og ingen liker lenger. Ikke skryt på deg å være mindre hip enn du er.
Virrvarr:
BUUUHUUU!
Bloggen:
Sådda, sådda. Du er jo kommunist og sånn. Det har jo ikke vært in siden 1910 eller deromkring.
Virrvarr:
Jeg er fremdeles ung, lovende blogger som skriver om sex. Du er klar over at jeg får lyst til å lappe til meg selv på basis av den beskrivelsen?
Bloggen:
Rull inn. Du går i terapi fordi du ikke liker deg selv og ville dø. Din mening om hva du gjør tells ikke. Dette ble vi enige om for lenge siden.
Virrvarr:
Jeg skriver jo sånn som jeg alltid har gjort! Hvorfor skjedde dette?
Bloggen:
Du må slutte å si det der høyt. Alle fra Hjorthen til MillionEuroMan har mobbet deg for det. De vet jo ikke at du var sikker på at du hadde tusen millioner lesere da du i realiteten hadde to, og at du skrev som om publikumet ditt var så stort hele veien. Folk liker å tro at du er litt lur, skjønner du.
Virrvarr:
MillionEuroMan kalte meg problogger! *hulk*
Bloggen:
Hahaha. Hvis han definerer din måte å blogge på som profesjonelt, bør han revurdere metodene sine. Du begynte å blogge 13. november, 2006 – right?
Virrvarr:
*sniff* Jaaa?
Bloggen:
En måned etter bloggoppstart satt du på lukket avdeling og telte tærne dine. Du har skrevet Roteloftet i en periode du var intenst studerende, og så en periode du var intenst sykmeldt. Det eneste du har vært opptatt av i den perioden, har vært innhold, og selv den biten har du ikke planlagt. Du har bare trykket publish i vilden sky.
Virrvarr:
Men nå sier de at jeg er problogger fordi jeg er i media og fordi jeg tjener penger på deg!
Bloggen:
Lol. Virrvarr, da. NAV sier du ikke får ta betalt for ting utover noen få tusenlapper fordi legen og psykologen din er veldig enig med mamma stat om at «Virrvarr skal ikke jobbe». Om du er problogger, så er du probloggeren som ikke får lov til å tjene penger. Det er en selvmotsigende jobbeskrivelse.
Virrvarr:
Men media da? Moss Avis har ringt og ringt fordi jeg tilfeldigvis har bodd et år i Moss i tidenes morgen…Og 22 desember sender P3 en lang dokumentar om meg!
Bloggen:
P3, ja. Det var de som ga deg en mikrofon og bare lot deg prate i vei?
Virrvarr:
Ja. Sleipingene.
Bloggen:
Så pr-kåt som du er, går det sikkert kjempebra. Du lager ikke en egen nettside for å utlevere privatlivet ditt hvis du er intenst sjenert.
Virrvarr:
*ser ned*
Bloggen:
Aldri fornøyd, hm?
Virrvarr:
Tittelen på innlegget er feil. Det var du som tok en alvorsprat med meg.
Bloggen:
Det er fordi jeg er smartere enn deg.
Virrvarr:
Hva synes du jeg skal gjøre?
Bloggen:
Fortsette å skrive meg som før?
Virrvarr:
Hm. Det er jo ikke så vanskelig. Jeg har jo kanskje førti ferdige innlegg som venter på en regnværsdag.
Bloggen:
Hadde du kunnet tappe mani på flaske og selge det til høystbydende, hadde vi snakket butikk.
Virrvarr: Hysj. Jeg skriver.
Kategorier Gale damen, Klagemur, Metablogging, Om meg og mitt, media
For to år siden ble jeg vekket av et Luciatog bestående av sykepleiere og et avsindig surt trekkspill. «Svaaart seeenker natten seg» surklet inn i søvnen min og i et tiendedels sekund lurte jeg på om himmelen bestod av falske julesanger og tussmørke. Så våknet jeg helt og skjønte at jeg var lenket til sengen. Ikke med kjetting eller remmer, men tusen ledninger, sonder og et drypp. Planen var å dø, ikke å våkne opp som Robocop.
«Inn i vårt mørke hus, stiger med tente lys – Saaantaaaa Luuuuciiiiiaaa!» To mannlige sykepleiere med glitter på hodet og en kurv på armen kikket inn i rommet jeg lå i. «Her! Ta en bolle!» «Hvor er jeg?» spurte jeg, og merket at stemmen kom langt borte fra. Mannen lo og sa navnet på sykehuset.
Han puttet en liten lussekatt i den hånden som ikke var dekket av veneflon. Jeg mistet den på dyna idet han forsvant ut døra.
Alt fra sengetøyet til håret mitt stinket oppkast uansett. Armene mine bar preg av å ha blitt brukt som nålepute. De var fulle av blåmerker, plasterlapper, et og annet dypt bitemerke og tegn på at noen hadde prøvd å ta blodprøver av meg mens jeg var bevisstløs, uten å få det til. På min høyre side var det en surklende ledning med en pose i enden. På min venstre side var det en skjerm hvor jeg kunne se min egen hjerterytme som en grønn, hoppende linje. Rett foran meg hang en kalender med påskriften «Gud er god» og en rød ring rundt dagens dato: 13. desember.
Lucianatten var regnet som å være årets mørkeste natt, men jeg hadde overlevd den. Jeg hadde ikke lys i håret, men en mengde trykknapper med ledninger klistret på brystkassen. I etterkant forsøkte jeg å fortelle folk historien om Luciatoget som en humoristisk anekdote – «Jeg trodde jeg var kommet til Himmelen, men skjønte at det ikke kunne være paradis når de spilte sååå surt på trekkspill!», men selvmordsforsøk er ikke på listen over ting det er morsomt å spøke med. Selv ikke når det er dine egne.
Selv lå jeg nummen og så verden som en blanding av gritty sosialrealisme og absurd teater den morgenen. Sykehus er en helt egen verden, og akkuttavdelinger er en salig blanding av andektighet og intimitet. Det kom en hvitkledd, lysblond, svensk Lucia og sjekket pulsen min, målte blodtrykket mitt og holdt ledningene unna mens jeg vasket meg. Jeg har en serviett med notater fra den dagen. Den mest sammenhengende setningen lyder: «Det lukter oppkast å overleve.»
Depresjonsspøkelset murret om at det hadde vært bedre å ikke våkne. At det smertefulle var å ikke dø. I etterkant har jeg skjønt at det er helt greit å gjøre feil, men det er ikke greit å gi opp. Idéen om døden som noe vakkert har vi konstruert i kunsten (og da snakker jeg ikke om Madame Bovary) – å forsøke å dø var grisete nok. For å slå ihjel en poetisk myte med poesi:
“Fuck the poets of the past, my friends.
There are no beautiful suicides
just cold corpses with shit in their pants
and the end of the gifts.”
I senere tid synes jeg at historier om mislykkede selvmordsforsøk er vakre, nettopp fordi det er historier om overlevelse. Fordi du tok feil type piller eller svimte av da du blødde så mye. Fordi du ombestemte deg og ringte sykebil. Fordi det gikk bra og du kan fortelle om det. Det burde ikke være skambelagt med historier der det fæle ikke skjedde. Det er det nærmeste du kommer «så gikk det bra til slutt» utenfor eventyrformen.
Kategorier Emo, Gale damen, Mimring, Om meg og mitt, Ubehageligheter
Farfar spilte fiolin. Morfar spilte sag. Et av de sterkeste barndomsminnene jeg har, er at jeg kommer inn i gangen deres etter å ha lekt og hører en mystisk, smektende melodi fylle huset. En rose er utsprungen. Morfar sitter i stua med barn og barnebarn rundt seg. Solen står inn gjennom stuevinduet og han får glorie over den brune, tynnhårede issen.
Mellom hendene hans danser det et langt, buktende metallstykke og en fiolinbue. Jeg er fremdeles ikke i stand til å skjønne hvordan du lager musikk av harpiks, hestehår og skarpt metall. Hvordan fant han tonene? Hvor kom musikken fra? Jeg krøllet meg sammen siden av de andre tilhørerne og følte at jeg ikke bare var vitne til en konsert, men et mirakel.
Tiden jeg tilbragte hos mine besteforeldre på Sørlandet var først og fremst preget av følelsen av å være mange. En morfar, en mormor, seks tanter, seks onkler, atten fettere og kusiner, samt en og annen hund. Vi dro på fisketurer i samlet flokk. Vi lagde skattejakter, St.Hansbål og store fellesmåltider, vi sang flerstemt allsang så taket løftet seg.
Siden det var på Sørlandet, og siden det tross alt var min familie, ba vi sammen også. Midt i stuen til mormor og morfar stod et digert orgel dekket med salmebøker. Somrene var preget av noe lekent og sakralt på samme tid. Jeg folder mine hender små; o, du som metter liten fugl.
Store deler av oppveksten min var jeg overbevist om at morfar kunne trylle. Huset deres var fylt av malerier han og mormor hadde malt, fra en knurrende rev som var så livaktig at vi unngikk trappen den hang i om vi kunne, til kopier av Tidemand og Gude hvor ansiktene var byttet ut med slekt og venners kjente trekk. Han hadde bygget alle båtene vi rodde og kjørte i. Han hadde brodert bunadsskjortene våre. Han hadde skåret ut alle treskrinene og skrevet alle sangene vi sang sammen.
Likevel var det beste det at han smilte bestandig. Han hevet ikke stemmen når han ble streng, men alle tidde stille. Han var en varm tilstedeværelse i livet mitt til det siste. Nå er virkelighet skjøre saker, og det kjennes ofte ut som om sannhet ikke er én historie, men en prisme med mange brytningsflater. Du kan være både helten i en historie og skurken i en annen i løpet av livet, uten at det ene nuller ut det andre.
Alle googler seg selv. Jeg har en rekke søkeord jeg sjekker ved jevne mellomrom, som «Virrvarr», «Revolusjonært Roteloft», «Ida Jackson», «Ida Søland Jackson», «Ida Sofie Søland» og «Ida Sofie Tjøstland Søland». Da jeg søkte på Tjøstland for en måned siden, fikk jeg opp en bitteliten wikipediaartikkel om morfar som historisk person.
«Denne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Om du vet mer om temaet kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den», stod det. Det stod en linje med opplysninger jeg kjente igjen – som fødselsdato, hjemby og hvor mange barn han hadde.
Samt en bitteliten setning til:
Han var siste redaktør av Germanske SS Norges avis Germaneren under andre verdenskrig.
En bitteliten setning full av familiehemmeligheter, skam og skrekk. Og jeg? Jeg ante ingenting om det før jeg leste det. Wikipedia – gjør skjeletter i skapet tilgjengelige for hele verden.
Jeg har tilbragt dagene med å lese historiebøker, rote i riksarkivet, sjekke kilder og henge på suspekte frontkjemperforum. Jeg har rullet opp informasjon om et levd liv jeg ikke klarer å pusle sammen med den morfaren jeg kjente.
Du kan ikke nyansere historiske fakta. Det finnes ingen formildende omstendigheter rundt deltagelse i Germanske SS. Jeg kan ikke legge til i wikipediaartikkelen at han alltid smilte og broderte verdens vakreste julekalender til barnebarna sine selv om han var organisert nazist en gang i tiden. Det fine er at jeg kan skrive det her.
Biografien vår blir til i møte med andre mennesker. De gode minnene jeg har blir ikke mindre gode av å vite hvor opphavet mitt stod politisk under krigen, men alle maleriene med Hamsun-motiver morfar hadde hjemme får en kraftig bismak.
Det er godt å vite at et menneske kan være opphav til flere fortellinger enn den om å være tilhenger av det 20. århundres superskurk, og det er godt å ikke tro på arvesynd. Selv om jeg intellektuelt synes det er interessant å vite hvor på østfronten han befant seg, vil han følelsesmessig være en varm tilstedeværelse som sang og spilte sag. Fordi det vonde du gjør, ikke visker ut det gode du gjør, og omvendt.
Kategorier Barnetro, Gale damen, It's family, Mimring, Om meg og mitt
(c) 2006-2010 Ida Jackson
Alt egenprodusert er lisensiert under 
Creative Commons by-nc-nd-lisens.
Du kan kopiere fra bloggen til ikke-kommersielle, ikke-derivative formål så lenge du oppgir opphav. Vil du gjøre noe utenfor dette så ta kontakt.
Blogginnlegg