Arkiv »
Arkiv for kategorien ‘Gale damen’
Onsdag 14. januar 2009
Cox har skrevet et nydelig innlegg om bipolaritet i bloggen sin. Gå og les det. Det er nemlig hovedbudskapet i dette blogginnlegget. Resten av denne teksten er en digresjon, skjønner du. Cox skriver nemlig at Winston Churchill var bipolar. Heh, tenkte jeg. Bipolar statsminister.
Opplysningen om Churchill fikk meg til å lete litt etter andre bipolare berømtheter. Jeg fant overraskende mange. Det underholdende er at listen min over favorittforfattere fra perioden jeg var mest emo er nesten fullstendig overlappende med listen over forfattere man vet eller mistenker at har vært bipolare.
Jeg nevner i fleng:
- Virginia Woolf
- Sylvia Plath
- Charles Baudelaire
- Francis Scott Key Fitzgerald
- John Keats
- Edgar Allan Poe
- August Strindberg
- Lord Byron
- William Faulkner
- Mark Twain
- Charles Dickens
- Samuel Taylor Coleridge
I tillegg har alle fra kjente skuespillere som Jim Carrey og Robin Williams til folk som Tim Burton og Kurt Cobain fått diagnosen. Bare for å ha det klart: Jeg tror ikke på at bipolare er mer kreative og nyskapende enn andre. Jeg tror heller at det er lettere å få til det du har lyst til å gjøre når du er bipolar og kreativ enn når du er bipolar og finansmegler in spe.
Som bestevenninnen sa til meg da jeg hadde malt brennmaneter med kjærlighetssorg (Ohno! The burning love!) førtiåtte timer i strekk: «Det er godt du ikke er bedriftsleder.» Samtidig gir listen over kjente personer med bipolar lidelse en god følelse å lese. Når du møter kjipe fordommer mot psykiske lidelser er det kjekt å vite at du er i samme klubb som Munch og Beethoven.
Du kan jo lete etter favorittkjendisen din i et par av disse listene?
Fredag 9. januar 2009
- Du plutselig mååå vaske.
- Du plutselig må vaske alle kjøkkenskapene på innsiden og utsiden.
- Du plutselig må vaske alle snirklene på kjøkkenskapene så grundig at kluten rett og slett ikke gjør god nok jobb.
- Du plutselig befinner deg sittende på huk oppe på kjøkkenbenken med Jif-flasken trygt plassert mellom puppene slik at du enkelt kan sprute vaskemiddel på de pyttesmå fettflekkene du skrubber løs på med tannbørsten din.
- Du først skjønner hva som har skjedd når du står på badet og har tenkt å pusse tennene.
Hurra for meg. Jeg har et veeeldig rent kjøkken og ikke fullt så rene tenner i kveld.
Onsdag 31. desember 2008
La oss begynne i juni. Jeg står bredbent i en dusj som ikke egentlig er en dusj, men et åpent rom der kommer vann ut av et hull i taket. Det er ikke egentlig varmt vann, heller. Det er en galehusdusj. Du skal ikke kunne henge deg. Du skal ikke kunne skolde deg. Jeg dusjer i pisslunka vann.
Håret mitt er millimeterkort og jeg har nådd bunnen. Har du hilst på bunnen din noen gang? Bunnen min er ganske sakral. Den er en sølete sump av salmer, steinerskolesanger, middelaldermusikk og André Bjerke-dikt. Så. Det er juni. Jeg står bredbent og naken i en celle, uten hår på hodet. Jeg messer gamle vers gjennom sammenbitte tenner:
Død er dragen, drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen. Død er dragen, drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen.
Jeg har ikke slåss mot noen drage, men likevel finner jeg trøst i setningen. Jeg klamrer meg til den, ikke som en bønn, men som ett mål. Djerv er den som dreper dragen. Ikke kom her, depresjon. Prøv meg. Jeg er djerv. Du dreper ikke meg, jeg dreper deg. Jeg holder meg fast i hver D.
La oss bevege oss til slutten av oktober. Jeg står nysminket, glattstriglet og dresset opp bak et sceneteppe mens en smilende dame fester en mygg i bukselinningen min. Grevinnen småtripper ved siden av meg. Vi har en lapp med replikkene våre på. Vi kan dem utenat, men sjekker dem hele tiden likevel. Rommet er varmt. Jeg har farris i et bling-bling vinglass.
Jeg lukker øynene og hører mantraet jeg tror kommer fra André Bjerkes lesebok masjere taktfast gjennom hodet mitt: Død er dragen, drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen. Vi går på scenen, og jeg kjenner at jeg gløder det øyeblikket jeg er i rampelyset. Mikrofoner er bedre enn valium.
April. Jeg tror det er sol. Jeg har nesen klistret til skjermen, fingrene mine er flekkete av kulepennblekk og jeg har sittet sammenkrøket og skrevet i flere dager. Fem kapitler og en søknad til ulike forfatterstudier blir smelt ned på harddisken i løpet av ti dager. Dunk. Dunk. Tekst. Jeg går ut i finværet og utforsker en nyslått operabygning. Den er en blendene hvit strand uten sand, og jeg blir både solbrent og forfrossen på en gang.
Jeg blåser såpebobler, og to unger begynner å danse hemningsløst i bobleregnet. Når jeg går hjem, gir jeg dem boblerøret. De hviner av fryd, og fyker til moren sin med presangen. «Kan de virkelig få dem?» spør hun meg. Jeg nikker og gliser. «Hva heter det da?» «Takk! TUSEN TAKK!» De neier og knikser og hopper opp og ned. Jeg tror at av all glede jeg har greid å spre i år, er det ingenting som topper de to jentene som byttet på å blåse såpebobler og sprette hele tiden mens jeg gikk min vei.
November forsvinner i et jafs, og jeg lærer å si nei. Jeg holder min egenskrevne bok i hendene, og plutselig kan jeg si nei. Nei på en direkte måte, nei ved å ignorere henvendelser, nei ved å ikke bry meg, nei ved å heve hodet. Jeg sprinter og tar pause. Sprinter og tar pause. Alle intervjuene og foredragene kjennes ut som intervalltrening.
«Vi har solgt tusen bøker til nå, og det har ikke gått en måned en gang,» sier Mr. Jackson. Jeg blir kysset på kinnet av en tilfeldig dame som kjenner meg igjen fra avisen. Jeg får et stor, knallrødt lebestiftmerke midt på kjaken og synes det er ulidelig stilig. Jeg får eldre menn til å rødme og fjortiser til å fnise. Jeg får lesbedamer så knusedeilige at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg til å gni hoften sin i skrittet mitt før de fyker videre til baren. Før jeg rekker å si hei.
Mai er å panikkpakke. «Hun kommer til å dø. Vi reiser nå.» Med nå mener han «vi tar flybussen nå»-nå. Jeg er redd for å fly, men jeg biter tennene sammen. Vi arrangerer bakholdsangrep i regnet på den stakkars suicidale vennen vår, hun løper fra oss og jeg vrikker en ankel på den glatte brostenen. Enden på visa er at hun må holde meg i armen mens vi hinker til legevakten.
Himmelen er åpen og regnet øser ned. «Dere er det mest udugelige redningskorpset jeg har sett i hele mitt liv», hånler hun. Vi vandrer gatelangs og legger onde planer. Vi drikker kaffe, har matkrig og diskuterer hvordan vi skal få tvangsinnlagt hverandre. Noen måneder i etterkant får vi samme diagnosen alle fire. Bipolar, bipolar, bipolar og bipolar.
Desember er så deilig. Jeg får være helt i fred. Jeg er så stolt av meg selv at jeg går på skyer. Jeg sover i en stor varm seng. Jeg graver fingrene ned i kakedeig. Jeg drikker te og lager hjemmelagde julepresanger, samt lister over hvor bra alt har gått. Eksempel:
- Skrev Jenter som kommer.
- Bli spaltist hos Fritanke.
- Komme på forsiden av Dagbladet med lol plakat.
- Bloggen fikk to premier! Fine bloggen!
- Skrev kåseri til NRK, hei og hå!
- Kom inn på forfatterstudiet – flere hundre søknader og femten plasser!
- Jan Omdahl skrev to kronikker hvor jeg var med. Hvem skulle trodd dét?
- Ble enig med meg selv om at jeg er flink til å skrive og tegne.
- Tok meg selv på alvor istedenfor å ta meg sammen.
Jeg har varme, blide mennesker rundt meg og føler meg så lykkelig at jeg blir redd. Har ting virkelig vært så vanskelig? Er stormen over nå?
Januar er å bite tennene sammen. «Du må faktisk fikse, Ida. Du kan ikke ha det sånn.» Jeg ringer psykologen jeg ikke har villet snakke med på et halvt år og lager en ny avtale. En ærlig avtale. Januar er å kutte kontakt med mennesker som skriker til meg, en etter en.
Februar er fornedrelse. Jeg må gi opp studiene. Det er enten det eller bokskrivning. Jeg, som har sittet på første benk, med hånden i været. Jeg, som har meldt meg frivillig til hvert jævla foredrag. Jeg, som har lest meg gjennom nesten hele pensum allerede. Jeg ligger i sengen, stirrer i taket og skjønner at det hjelper ikke med to tonn motivasjon, viljestyrke, positiv innstilling og stahet hvis du faktisk ikke er frisk.
Juli er absurd. Jeg sitter i sengen og ser veggene skifte farve. De flimrer i neongult, mintgrønt og lyselilla. De pleier å være hvite. Jeg lurer på om jeg kan vrenge hodet hvis jeg bare begynner med å brekke underkjeven nedover. Klokken på veggen kommer med nyttige tips på frie vers.
Mars er å løpe i oppoverbakke til jeg møter veggen. Jeg får ikke feiret bursdagen min. Jeg inviterer folk og må avlyse. Jeg inviterer folk og må avlyse.
September er kontroll. Jeg pumper jern. Jeg spiser grønnsakene mine. Jeg er min egen ninja. Jeg redigerer teksten min. Jeg legger planer og følger dem. Død er dragen. Drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen.
Det føles juksete å avslutte oppsummeringen i august, for jeg husker ingenting av den måneden , foruten at jeg lå og fløt i vannskorpen på en strand et sted. Jeg lå med armene rett ut, som en sjøstjerne og slukte solenergi. Jeg var hvit bolledeig i sjøgrønt vann og solskinn. I følge bloggarkivet fikk jeg diagnosen min i august. Den står der sammen men en rekke andre rotete innlegg.
Jeg vet ikke helt hva det var jeg ville si. Jeg tror jeg ville dele følelsen min som sier:
For et år det har vært.
Ja.
For et år det har vært. Og hei, 2009.
Tirsdag 23. desember 2008
Da jeg var liten var julen et magisk land. Det lå en centimeter fra livet mitt, det hadde sin egen kjenningsmelodi, sine egne ritualer, smaker og lukter, det var så nærme at det nesten var virkelig. Jeg klamret meg til julen hele oppveksten. Så fort høsten satte inn, gjemte jeg meg på rommet mitt med julemusikk og bøker fulle av pepperkakeoppskrifter og «gøy med barna».
Jeg husker å sitte i sengen, kaldsvett av angst og lese billedbøker med nissemalerier og vers om barn i Betlehem til redselen slapp taket, til jeg kunne holde ut. Jul for meg var Narnia, det kritthvite landet bak de illeluktende pelskåpene i klesskapet. En gang i året ble jorden hjemsøkt av en hellig høytid av håp og herlighet. Det fantes godhet i verden, og det gjemte seg i tusenvis av julesanger og kakeoppskrifter.
Det var en smertelig avskjed mellom meg selv og mitt gode skinn da jeg begynte å merke at et symbol ikke var spesielt hellig selv om det gav meg en sterk følelse av hellighet. Gryende politisk aktive Virrvarr ble kvalm av hvor sterk julestemning hun fikk av colareklamene og tenåringsvirre skjønte at Askepotts eventyr med tre nøtter ikke hadde noen form for relasjon til jesusbarnet. Plutselig satt jeg med en veldig hul jul jeg prøvde å fylle med innhold.
Jeg lette desperat etter julestemningen, og det kjentes ut som om jeg hadde mistet nøkkelen til Narnia på et kjøpesenter et sted og ikke kom inn igjen. Jeg visste at det fantes et magisk land, men jeg visste ikke hvordan jeg kom tilbake dit. Jeg forsøkte alle former for botsøvelser. Syv slag kaker. Hjemmelagde presanger. Salmer. Søtladne julefilmer. Gløgg. Sledeturer. Ingenting virket.
Et av problemene med å være et barn som vokser opp i en svært religiøs familie er at følelsene dine alltid er reaksjoner på verden utenfor. Julefølelsen kom av julen, ikke av noe inne i meg. Trygghet kom av Guds kjærlighet, ikke av noe inne i meg.
Fant jeg ikke julefølelsen, lette jeg på feil sted, og trygghet, julesteming og Gud blandet seg sammen i en grøt inne i meg. Jeg fant ingen av delene, uansett hvor mye jeg lette. «Jeg er så redd, det blir bra til jul. Ånei! Redselen gikk ikke over selv om vi har juletre i stua! Hva gjør jeg galt?»
Det er rart å se tilbake og skjønne at kristendommen, med jul, med vattnisser og White Christmas var en slags mental krykke jeg gikk rundt med i flere år. Tomme tegn jeg stappet med innhold og holdt meg oppreist via. Julejunkie. Ruset på rudolf og røde lys.
Jeg vet ikke hva jeg prøver å si. At jeg har det fint, slapper av og spiser god mat? At jeg er sur og pissredd av hele høytiden? En slags blanding. With or without you, julaften. Du er for følelsesmessig hardkodet i meg til at vi kan slå opp. Du er for full av sårhet og skuffelse til at jeg kan svelge deg ned.
Jeg skulle ønske vi sa at julen var kjøpefesten alle voksne stresset rundt og bøttet ned på drikkevarer, ikke den hellige tiden freden og gleden senker seg til ungene først som sist. Så hadde jeg sluppet å tro at det var meg det var noe galt med hele oppveksten.
Onsdag 17. desember 2008
Virrvarr:
Du bloggen? Hvorfor holder vi på med dette her?
Bloggen:
Jeg trodde det var «jeg blogger, altså er jeg»-grunner i ditt tilfelle? Du står jo opp om natten og bare må skrive litt til?
Virrvarr:
Jammen! Jammen!
Bloggen:
Jammen hva da?
Virrvarr:
Jeg har en gnagende følelse av at vi er….du vet…populære!
Bloggen:
Hvilken del av statistikkverktøyet mitt er det du ikke skjønner? Hvilken del av å vinne Gullkua, Donnerwetterbloggen og rangeres som nr. 3 på Twingly-toppen er vanskelig å tolke?
Virrvarr:
Jammen jeg liker ikke ting som er populære!
Bloggen:
Du liker ting rett før de blir populære. Det er en forskjell. Du liker sær musikk rett før alle skjønner at det er kult. Du liker ikke musikk alle likte i fjor og ingen liker lenger. Ikke skryt på deg å være mindre hip enn du er.
Virrvarr:
BUUUHUUU!
Bloggen:
Sådda, sådda. Du er jo kommunist og sånn. Det har jo ikke vært in siden 1910 eller deromkring.
Virrvarr:
Jeg er fremdeles ung, lovende blogger som skriver om sex. Du er klar over at jeg får lyst til å lappe til meg selv på basis av den beskrivelsen?
Bloggen:
Rull inn. Du går i terapi fordi du ikke liker deg selv og ville dø. Din mening om hva du gjør tells ikke. Dette ble vi enige om for lenge siden.
Virrvarr:
Jeg skriver jo sånn som jeg alltid har gjort! Hvorfor skjedde dette?
Bloggen:
Du må slutte å si det der høyt. Alle fra Hjorthen til MillionEuroMan har mobbet deg for det. De vet jo ikke at du var sikker på at du hadde tusen millioner lesere da du i realiteten hadde to, og at du skrev som om publikumet ditt var så stort hele veien. Folk liker å tro at du er litt lur, skjønner du.
Virrvarr:
MillionEuroMan kalte meg problogger! *hulk*
Bloggen:
Hahaha. Hvis han definerer din måte å blogge på som profesjonelt, bør han revurdere metodene sine. Du begynte å blogge 13. november, 2006 – right?
Virrvarr:
*sniff* Jaaa?
Bloggen:
En måned etter bloggoppstart satt du på lukket avdeling og telte tærne dine. Du har skrevet Roteloftet i en periode du var intenst studerende, og så en periode du var intenst sykmeldt. Det eneste du har vært opptatt av i den perioden, har vært innhold, og selv den biten har du ikke planlagt. Du har bare trykket publish i vilden sky.
Virrvarr:
Men nå sier de at jeg er problogger fordi jeg er i media og fordi jeg tjener penger på deg!
Bloggen:
Lol. Virrvarr, da. NAV sier du ikke får ta betalt for ting utover noen få tusenlapper fordi legen og psykologen din er veldig enig med mamma stat om at «Virrvarr skal ikke jobbe». Om du er problogger, så er du probloggeren som ikke får lov til å tjene penger. Det er en selvmotsigende jobbeskrivelse.
Virrvarr:
Men media da? Moss Avis har ringt og ringt fordi jeg tilfeldigvis har bodd et år i Moss i tidenes morgen…Og 22 desember sender P3 en lang dokumentar om meg!
Bloggen:
P3, ja. Det var de som ga deg en mikrofon og bare lot deg prate i vei?
Virrvarr:
Ja. Sleipingene.
Bloggen:
Så pr-kåt som du er, går det sikkert kjempebra. Du lager ikke en egen nettside for å utlevere privatlivet ditt hvis du er intenst sjenert.
Virrvarr:
*ser ned*
Bloggen:
Aldri fornøyd, hm?
Virrvarr:
Tittelen på innlegget er feil. Det var du som tok en alvorsprat med meg.
Bloggen:
Det er fordi jeg er smartere enn deg.
Virrvarr:
Hva synes du jeg skal gjøre?
Bloggen:
Fortsette å skrive meg som før?
Virrvarr:
Hm. Det er jo ikke så vanskelig. Jeg har jo kanskje førti ferdige innlegg som venter på en regnværsdag.
Bloggen:
Hadde du kunnet tappe mani på flaske og selge det til høystbydende, hadde vi snakket butikk.
Virrvarr: Hysj. Jeg skriver.
Lørdag 13. desember 2008
For to år siden ble jeg vekket av et Luciatog bestående av sykepleiere og et avsindig surt trekkspill. «Svaaart seeenker natten seg» surklet inn i søvnen min og i et tiendedels sekund lurte jeg på om himmelen bestod av falske julesanger og tussmørke. Så våknet jeg helt og skjønte at jeg var lenket til sengen. Ikke med kjetting eller remmer, men tusen ledninger, sonder og et drypp. Planen var å dø, ikke å våkne opp som Robocop.
«Inn i vårt mørke hus, stiger med tente lys – Saaantaaaa Luuuuciiiiiaaa!» To mannlige sykepleiere med glitter på hodet og en kurv på armen kikket inn i rommet jeg lå i. «Her! Ta en bolle!» «Hvor er jeg?» spurte jeg, og merket at stemmen kom langt borte fra. Mannen lo og sa navnet på sykehuset.
Han puttet en liten lussekatt i den hånden som ikke var dekket av veneflon. Jeg mistet den på dyna idet han forsvant ut døra.
Alt fra sengetøyet til håret mitt stinket oppkast uansett. Armene mine bar preg av å ha blitt brukt som nålepute. De var fulle av blåmerker, plasterlapper, et og annet dypt bitemerke og tegn på at noen hadde prøvd å ta blodprøver av meg mens jeg var bevisstløs, uten å få det til. På min høyre side var det en surklende ledning med en pose i enden. På min venstre side var det en skjerm hvor jeg kunne se min egen hjerterytme som en grønn, hoppende linje. Rett foran meg hang en kalender med påskriften «Gud er god» og en rød ring rundt dagens dato: 13. desember.
Lucianatten var regnet som å være årets mørkeste natt, men jeg hadde overlevd den. Jeg hadde ikke lys i håret, men en mengde trykknapper med ledninger klistret på brystkassen. I etterkant forsøkte jeg å fortelle folk historien om Luciatoget som en humoristisk anekdote – «Jeg trodde jeg var kommet til Himmelen, men skjønte at det ikke kunne være paradis når de spilte sååå surt på trekkspill!», men selvmordsforsøk er ikke på listen over ting det er morsomt å spøke med. Selv ikke når det er dine egne.
Selv lå jeg nummen og så verden som en blanding av gritty sosialrealisme og absurd teater den morgenen. Sykehus er en helt egen verden, og akkuttavdelinger er en salig blanding av andektighet og intimitet. Det kom en hvitkledd, lysblond, svensk Lucia og sjekket pulsen min, målte blodtrykket mitt og holdt ledningene unna mens jeg vasket meg. Jeg har en serviett med notater fra den dagen. Den mest sammenhengende setningen lyder: «Det lukter oppkast å overleve.»
Depresjonsspøkelset murret om at det hadde vært bedre å ikke våkne. At det smertefulle var å ikke dø. I etterkant har jeg skjønt at det er helt greit å gjøre feil, men det er ikke greit å gi opp. Idéen om døden som noe vakkert har vi konstruert i kunsten (og da snakker jeg ikke om Madame Bovary) – å forsøke å dø var grisete nok. For å slå ihjel en poetisk myte med poesi:
“Fuck the poets of the past, my friends.
There are no beautiful suicides
just cold corpses with shit in their pants
and the end of the gifts.”
I senere tid synes jeg at historier om mislykkede selvmordsforsøk er vakre, nettopp fordi det er historier om overlevelse. Fordi du tok feil type piller eller svimte av da du blødde så mye. Fordi du ombestemte deg og ringte sykebil. Fordi det gikk bra og du kan fortelle om det. Det burde ikke være skambelagt med historier der det fæle ikke skjedde. Det er det nærmeste du kommer «så gikk det bra til slutt» utenfor eventyrformen.
Lørdag 6. desember 2008
Farfar spilte fiolin. Morfar spilte sag. Et av de sterkeste barndomsminnene jeg har, er at jeg kommer inn i gangen deres etter å ha lekt og hører en mystisk, smektende melodi fylle huset. En rose er utsprungen. Morfar sitter i stua med barn og barnebarn rundt seg. Solen står inn gjennom stuevinduet og han får glorie over den brune, tynnhårede issen.
Mellom hendene hans danser det et langt, buktende metallstykke og en fiolinbue. Jeg er fremdeles ikke i stand til å skjønne hvordan du lager musikk av harpiks, hestehår og skarpt metall. Hvordan fant han tonene? Hvor kom musikken fra? Jeg krøllet meg sammen siden av de andre tilhørerne og følte at jeg ikke bare var vitne til en konsert, men et mirakel.
Tiden jeg tilbragte hos mine besteforeldre på Sørlandet var først og fremst preget av følelsen av å være mange. En morfar, en mormor, seks tanter, seks onkler, atten fettere og kusiner, samt en og annen hund. Vi dro på fisketurer i samlet flokk. Vi lagde skattejakter, St.Hansbål og store fellesmåltider, vi sang flerstemt allsang så taket løftet seg.
Siden det var på Sørlandet, og siden det tross alt var min familie, ba vi sammen også. Midt i stuen til mormor og morfar stod et digert orgel dekket med salmebøker. Somrene var preget av noe lekent og sakralt på samme tid. Jeg folder mine hender små; o, du som metter liten fugl.
Store deler av oppveksten min var jeg overbevist om at morfar kunne trylle. Huset deres var fylt av malerier han og mormor hadde malt, fra en knurrende rev som var så livaktig at vi unngikk trappen den hang i om vi kunne, til kopier av Tidemand og Gude hvor ansiktene var byttet ut med slekt og venners kjente trekk. Han hadde bygget alle båtene vi rodde og kjørte i. Han hadde brodert bunadsskjortene våre. Han hadde skåret ut alle treskrinene og skrevet alle sangene vi sang sammen.
Likevel var det beste det at han smilte bestandig. Han hevet ikke stemmen når han ble streng, men alle tidde stille. Han var en varm tilstedeværelse i livet mitt til det siste. Nå er virkelighet skjøre saker, og det kjennes ofte ut som om sannhet ikke er én historie, men en prisme med mange brytningsflater. Du kan være både helten i en historie og skurken i en annen i løpet av livet, uten at det ene nuller ut det andre.
Alle googler seg selv. Jeg har en rekke søkeord jeg sjekker ved jevne mellomrom, som «Virrvarr», «Revolusjonært Roteloft», «Ida Jackson», «Ida Søland Jackson», «Ida Sofie Søland» og «Ida Sofie Tjøstland Søland». Da jeg søkte på Tjøstland for en måned siden, fikk jeg opp en bitteliten wikipediaartikkel om morfar som historisk person.
«Denne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Om du vet mer om temaet kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den», stod det. Det stod en linje med opplysninger jeg kjente igjen – som fødselsdato, hjemby og hvor mange barn han hadde.
Samt en bitteliten setning til:
Han var siste redaktør av Germanske SS Norges avis Germaneren under andre verdenskrig.
En bitteliten setning full av familiehemmeligheter, skam og skrekk. Og jeg? Jeg ante ingenting om det før jeg leste det. Wikipedia – gjør skjeletter i skapet tilgjengelige for hele verden.
Jeg har tilbragt dagene med å lese historiebøker, rote i riksarkivet, sjekke kilder og henge på suspekte frontkjemperforum. Jeg har rullet opp informasjon om et levd liv jeg ikke klarer å pusle sammen med den morfaren jeg kjente.
Du kan ikke nyansere historiske fakta. Det finnes ingen formildende omstendigheter rundt deltagelse i Germanske SS. Jeg kan ikke legge til i wikipediaartikkelen at han alltid smilte og broderte verdens vakreste julekalender til barnebarna sine selv om han var organisert nazist en gang i tiden. Det fine er at jeg kan skrive det her.
Biografien vår blir til i møte med andre mennesker. De gode minnene jeg har blir ikke mindre gode av å vite hvor opphavet mitt stod politisk under krigen, men alle maleriene med Hamsun-motiver morfar hadde hjemme får en kraftig bismak.
Det er godt å vite at et menneske kan være opphav til flere fortellinger enn den om å være tilhenger av det 20. århundres superskurk, og det er godt å ikke tro på arvesynd. Selv om jeg intellektuelt synes det er interessant å vite hvor på østfronten han befant seg, vil han følelsesmessig være en varm tilstedeværelse som sang og spilte sag. Fordi det vonde du gjør, ikke visker ut det gode du gjør, og omvendt.
Onsdag 3. desember 2008
Vet du, Internett? Jeg er blitt flinkere til å være gal. Når det begynner å rive innvendig, når alle telefonsamtaler blir tårn og alle avtaler blir avgrunner, klarer jeg å ta signalene. Nå har jeg trukket meg tilbake som en snegle i skallet og tillatt meg selv å ikke svare på telefonen en uke, å la Mr. Jackson lese eposten en uke, å la verden vente på meg. Minst en uke.
Jeg drikker te om dagen og går turer under stjernehimmelen om natten. Idag har jeg trillet hundreogtyve lussekatter og formet fettede, gyldne snirkelkrøller med fingrene før jeg stappet dem fulle av rosiner.
Det lekker advent inn i livet mitt. Mr. Jackson og jeg laget julekalendere til hverandre helgen før 1. desember. Jeg klippet og limte små kort i farvet papir og håndskrev små beskjeder, mens han tryllet et tidsinnstilt program i PHP-magi. Inni? 24 fine ting fra Mr. Jackson til Virrvarr. 24 fine ting fra Virrvarr til Mr. Jackson. Uten å koordinere med hverandre. Vi er mer klissete enn kakedeig og søtere enn sirup.
Jeg tenkte jeg skulle skrive noe om spiritualitet for oss gudløse. Selv om Gud og jeg slo opp for snart tre år siden, har ikke følelsene jeg forbandt med religion gått sin vei. Forvirret? Det er ingen motsetning. Religion er et stort teoretisk system begrunnet i følelsene vi har til verden og naturen rundt oss.
Du kan fremdeles fange høytiden på tungen og kjenne deg ett med universet uten å akseptere et eventyr om en gutt født i en stall som sant. Følelsen av ekstase trenger ikke være forbundet med teorien om reinkarnasjon eller verdens skaper, den kan være etterfulgt av tanken om at «dette var helt fantastisk!»
Da jeg var liten og søt, hadde jeg en stor, sort Grimorie under sengen min hvor jeg førte inn ritualer, formler og betraktninger rundt magick med min vakreste skjønnskrift. Religionsutøvelsen bestod gjerne av ting en nær venn av meg og jeg gjorde nakne i skogen foran et tjern.
Du kan si hva du vil om hva jeg leste og skrev av om elementvesener og Gudinnen, men det som gjorde Wicca til det helt store var å være klissnaken i en verden dekket av knallgule blader en iskald oktobermorgen.
Det var å brenne ting, å smake ting, å messe ting i kor og å snike seg ut midt på natten for å danse på isen i måneskinnet. Jeg tror du kan tegne hvilken som helst rituell ramme rundt det å være alene på et islagt vann under fullmånen og tenne titalls stearinslys – opplevelsen er den samme.
Hver morgen hele adventen tiden jeg gikk på steinerskolen satt vi i den mørklagte skolegangen før undervisningen begynte. Vi tente lys og sang flerstemte, latinske julesanger ingen forstod teksten på. Myke, tunge altstemmer, lyse, dansende sopranstemmer, fløytende tenorer og dundrende basser.
Teorien til lærerne var at vi skulle komme nærmere høytidens egentlige innhold ved å gjøre dette. Personlig følte jeg meg ikke mer forbundet med Betlehem og tre vise menn av morgenritualet, ei heller nærmere noe hedensk vintersolverv. Det gjorde det ikke mindre fint med den tause, tussmørke morgentimen, avbrutt av flammer og flerstemt sang.
Hunden og jeg har vært ute og løpt på glattisen, og siden jeg befinner meg utenfor byens ståk og larm, har det vært meg, natten og en forfrossen terrier.
Mr. Jackson og jeg leser mye om verdensrommet om dagene, og jeg gikk ute i vinteren med lyset fra stjerner millioner av lysår unna glimtende ned mot meg, med et fåfengt forsøk på å visualisere den mørke materien og galaksestrukturene over meg. Elven brettet seg ut foran meg som et tungt, blankt bånd og folk hadde dekorert de rimdekte oppkjørslene sine med lys på trær, kanter og vinduer.
Et eller annet sted langt nede i meg skjønte jeg at noe var annerledes, og etter å ha gått noen minutter slo det meg: Jeg er ikke mørkredd lenger. Skogen lukket seg rundt meg, og jeg kjente meg trygg. Mørktrygg. Ti år redsel randt ned langs ryggen min.
Frosten stakk meg i nesen, hunden boret snuten ned i hvit, knasende mark og himmelen lå nyflådd over meg. Det er sånne øyeblikk du må synge. Det er ikke så farlig om det er tekst, bare lyden fyller magen, lungene, munnen, luften.
Jeg trenger ingen forklaringsmodell fra en tusenårgammel bok for de følelsene. Jeg trenger bare å forholde meg deskriptivt: «Det var helt fantastisk.»
Onsdag 26. november 2008
Mediakjøret er offisielt over for min del. Jeg har vært relativt flink til å passe på meg selv i prosessen, og har sagt nei til minst en fjerdedel av alle tilbudene jeg har fått. En del intervjuer har Grevinnen måtte ta på egenhånd, rett og slett fordi Virrvarr er sykmeldt og ikke fungerer optimalt bestandig. Jeg tenkte jeg skulle gi dere en siste runde meg journalistanmeldelser, med forbehold om at det kan bli et par til utover vinteren:
Fredrikstad Blad – eller Christian Sørgjerd:
Dette var det første intervjuet jeg stilte opp til, og var egentlig en eksamensoppgave på journalistikk på Høgskolen i Oslo. Det var en feature med utgangspunkt i meg, ikke i boka. Det fant sted i begynnelsen av september, og stod på trykk i Fredrikstad Blad i november. Intervjuet med Søgjerd skiller seg fra de andre på følgende vis: Jeg kjenner ham godt fra før av. Og barn, bare for ha det klart: Vær forsiktige når vennene deres blir journalister.
Jeg gikk på café med Christian, pratet i vei, og ble plutselig oppmerksom på at han tok notater. Woops! Jeg tror ikke at jeg sa noe jeg ikke ville sagt ellers, men grensene mellom intervjuer og intervjuobjekt hviskes ut når dere er kompiser fra før. For eksempel stilte han nok hakket drøyere spørsmål og oppfølgingsspørsmål enn han ville tord om vi ikke kjente hverandre fra før. Dette var også det eneste intervjuet hvor jeg aldri fikk summet meg til å lese sitatsjekk, og som ble skrevet om flest ganger. Det var jo ikke bare en skoleoppgave, Fredrikstad Blad ville også sensurere alle fyordene før de tok det inn. «Pule» og «buttplugs formet som jesusbarnet» røk ut.
Jeg lo veldig godt av overskriften «Sexbloggeren fra Torsnes – men ingen pornograf», du vet de har tilpasset ting til lokale forhold når stedsnavnet er like viktig å få med som ordet sex. Noe av ulempen med at intervjuet var så gammelt, var at det jeg hadde sagt om pressegreier ikke stemte med det som faktisk ble pressegreiene. Forlaget har vært frem og tilbake med drøssevis av avtaler, så hva vi snakket om i september stemte ikke nødvendigvis overrens med det som ble realiteten i november. Uansett, det handlet mer om tiden featuren var skrevet i enn journalistens innsats.
Noe av det morsomste og mest slitsomme med dette intervjuet, var fotograferingen. Christian slepte meg opp i parken på St.Hanshaugen og fikk meg til å kaste blader rundt omkring, posere tusen steder og klatre opp i et tre. I treet satt det to narkiser som ikke ville ha selskap, stigen var råtten og jeg har motorisk feil og nedsatt balanse. Å fange intervjuobjektet sitt i et tre med to rusmisbrukere er ikke en situasjon de andre journalistene har fått til. Gøy var det lell. Det kuleste var likevel at Christian fikk meg til å tegne et selvportrett og tok bilde av det. Yay!
Det aller beste var likevel at han korrigerte meg underveis og sa at «Nei, det får du ikke si!» Han spurte meg hvorfor jeg begynte å blogge, og jeg sa at vel – jeg hadde tenkt at hvis folk kunne lese det Brage skrev hver dag, kunne jeg også prøve meg. «Du får ikke gi Brage æren for dette også! Han får altfor mye skryt som det er! Shush!» Det hadde aldri skjedd hvis vi ikke kjente hverandre.
Verste spørsmål:
«Men hvorfor blogger du ikke sexlivet ditt, da, Ida? Du blogger jo om utrolig mye annet privat?» Jeg har jo aldri vurdert å blogge sexlivet mitt en gang, så her måtte jeg tenke superraskt og finne ut hvorfor jeg ikke har det. Generelt sett har jeg en regel om at hvis jeg får et vanskelig spørsmå, svarer jeg noe om svigermor. Jeg kan jo ikke blogge sexlivet – svigermor leser bloggen. Er familien positiv? Ja, til og med svigermor har bidratt! Stakkars svigermor ^_^
Beste spørsmål:
Mange flere enn det som kom med i intervjuet. Problemet med featureformen, var at det skulle handle om meg, ikke om boka. Så mens jeg listet opp tall og statistikk i rasende fart, stod det bare «Ida vet hva hun snakker om.» Miff. Jeg vet at det er den riktige måten å gjøre det på, men jeg vil jo prate sak.
NRK, eller Harald Eia:
Dette intervjuet ble kjørt to ganger: En gang på telefon mellom Eia og meg, samt én gang foran tv-kamera. Fordelen var at jeg hadde hørt nesten alle spørsmålene før og hadde svar på dem. Ulempen var at Eia visste hva jeg kom til å svare og kunne sette meg fast, grille meg hardere eller overhumple meg. Du får jo ikke sitatsjekk på TV, og Eias rolle som «koselig og pratsom» endret seg i det øyeblikket kameraet kom på.
Da ble han krass, kjapp i avtrekkeren og naglet meg til veggen med blikket. I tillegg stilte han dummere spørsmål på TV enn på telefon, som en del av konseptet. «Mannen i gata tror jo..» ble byttet til «Alle mener jo at…» under opptaket. I tillegg hadde han fått meg ut på en diskusjon av åpne forhold og personlige erfaringer på telefon, og han brukte det i intervjuet, hvor jeg ikke kunne vri meg unna. Jeg hadde sagt at Danny og jeg har et åpent forhold, som er sant, innenfor en slags Simone de Beauvoir-Sartre-definisjon av åpent forhold, men jeg var ikke klar for å snakke om det på TV.
Settingen «diskutere ulike erfaringer på telefon» var ganske annerledes enn «svare overhumplende spørsmål med kamera i fleisen og lyskastere overalt», og jeg syntes det var hakket sleipere enn jeg forventet meg. Noe av problemet med å bli filmet til et konsept du ikke får 100% forklart, er at du ikke vet hvordan du kommer til å bli fremstilt, eller hva slags settning du havner i. Ja, det er et seriøst program, ja, det kommer til å handle om kjønn, sex og kjønnstereotyper – men hvem er de andre deltagerne? Kort sagt – jeg satt igjen med en «Hm, hva bega jeg meg egentlig ut på nå?»-følelse etterpå.
Verste spørsmål:
«Og du har hatt sex med andre selv om dere er gift?» Hallo! Vi snakket om kjønnstereotyper, sjalusi og skeiv teori! Så off topic! Og jeg kunne ikke utdype eller forsvare meg. Bah.
Beste spørsmål:
Veldig mange. Alt fra diskusjonen om hvordan begreper som «billige damer» overlever til «er legning medfødt eller sosialt tillært?» Jeg fikk mulighet til å synse om ting jeg ikke har formell greie på, og ting jeg har formell greie på i skjønn forening. Det var mange gode spørsmål som dukket opp underveis.
Radiorakel:
De er så fine folk, Radiorakel. Jeg fikk nesten en time på radio, jeg fikk bestemme sangene selv, jeg fikk prate uhemmet feministisk teori og puling uten noe sensur, og journalisten betrodde meg at han bare hadde lest tre bøker i sitt liv, men min hadde han lest to ganger.
De var uten tvil de best forbredte av alle journalistene jeg har pratet med, de hadde to ark fulle av relevante spørsmål, de hadde lest gjennom boka og funnet frem kule sitater og eksempler, og det eneste problemet var at vi ikke strukturerte oss godt nok og at praten rett og slett satt litt for løst. Vi glemte tiden, og de stoppet meg ikke når jeg først begynte å snakke om noe. Bummer!
Verste spørsmål:
Jeg fikk bare gode spørsmål. Vi hadde en god radiodialog, end of story.
Beste spørsmål:
Ting i boka de hadde reagert på underveis. «Dere skriver om fisting- er ikke det forferdelig vondt?» Så fikk jeg forklare, utdype og komme med mitt favorittsitat fra lesbedamene som diskuterte fisting med oss til stede: «Har det noen gang hendt at blomsten blir så grådig at den sluker hele hånda?» «Ohyess.»
P3 – min favoritt journaliststalker:
Jeg tror jeg ble kontaktet av denne journalisten angående bloggen i sommer en gang. Hun har villet lage P2-dokumentar med meg, men ikke fått lov. Hun har villet lage klassekampenreportasje om meg, men ikke fått lov. (Braanen syntes visst vi var litt vel komersielle for kultursiden hans. LOL!) Når hun hadde fått lov til å lage en serie om meg på P3 hadde jeg ikke hjerte til å si nei. Mulig jeg er litt svak for henne – hun er jo en rødhåret dame med ring i nesa. Jeg har en greie for rødhårede damer med ring i nesa, hvertfall når de er smarte og tilsynelatende enige med meg ^_^
Hun ville at jeg skulle prate om boka, om bloggen og litt om det å være offentlig psykisk syk. Hun stilte en del spørsmål, men først og fremst lot hun Danny og meg prate om det vi ville, og hun stilte ingen for private, for grafsende spørsmål. Jeg fikk fortalt akkurat det jeg ville fortelle, uten å føle meg utlevert eller presset. Vi satt i sofaen min, drakk te, spiste klementiner og gjorde opptak. Det eneste skumle var at hun trykket på «Gi Virrvarr en mikrofon og la henne få snakke»-knappen.
Et par ganger var jeg innom temaer hvor jeg tenkte: «Vent! Dette høres jo mye mer hjerteskjærende ut når jeg sier det enn når jeg tenker det!», men det gikk bra. Opptaket blir en dokumentar som skal gå i tre deler, og handle om, vel, meg. Mr. Jackson fikk også prate.
Verste spørsmål:
Tja. Jeg skjønner hvorfor hun spurte om temaet selvmord, men det var mye verre å svare på enn jeg hadde trodd. Dere skjønner, jeg har et litt galgenhumoristisk forhold til temaet. Jeg vil helst le av melodramatikken i selvmordsforsøkene mine, ikke bli sjokkert over alvoret. Omtrent en tredjedel uti svaret mitt tenkte jeg: «Auch.» Det var først og fremst fordi jeg så ansiktsuttrykket på journalisten. Vi satser på at jeg ikke har laget sosialpornografi.
Beste spørsmål:
Hun ba meg vise henne et klassisk manisk prosjekt. Resultatet ble «Idé-boksen», som jeg fyller opp når kreativiteten går fra «drypp-drypp» til «høyttrykkspyler». Vi ristet på den så den sa «pling-pling» i mikrofonen, raslet med lappene og leste høyt et par. Fine greier.
Vel, det ser ut til å være det jeg har gjort av intervjuer på en stund fremover. Kanskje Grevinnen kan anmelde de intervjuene hun har gått på alene?
Mandag 17. november 2008
Noe av det mest slitsomme med å ha en psykisk lidelse, er at alle skal legge seg opp i hva slags piller du spiser eller eventuelt ikke spiser. Når jeg forteller folk at jeg er epileptiker, begynner de aldri med detaljerte spørsmål rundt hva slags medisiner jeg står på, om jeg føler meg nedsløvet eller om jeg er for eller mot medisinering av epileptikere.
De spør gjerne om jeg kjører berg og dalbane, og om anfallene plager meg i hverdagen. Og vet du? Jeg er en umedisinert epileptiker. Legen min synes jeg har annfall for sjelden til at medisiner er noe vits.
Medisiner mot psykiske lidelser er derimot et sosialt minefelt. Noen er så varme tilhengere at det virker som misjonering. «Du tar vel medisiner? Datteren til niesen min har adhd, og hun har sååå god effekt av ritalin, altså!» «Jeg håper du får medisinsk oppfølging? Bipolare må jo stå fast på noe!»
På den andre enden av skalaen har vi medisineringsmotstanderne. All psykofarmaka er en slags konspirasjon fra legemiddelselskapene for å kjemisk dressere alle de stakkars ofrene for samfunnets undertrykkelse. «Du tar vel ikke medisiner? Du mister personligheten din! Det er zombiepiller! Livet på lithium er lobotomi!»
Jeg prøver å unngå medisineringsdiskusjonene som pesten. Jeg får lyst til å gjøre stemmen min så skarp og syrlig som mulig og si: «Takk for gode råd, men dette er en diskusjon mellom legen min og meg. Mulig at datteren din ikke hadde overlevd uten antidepressiva. Mulig at broren din ble tvangsmedisinert og ikke har vært seg selv siden, men jeg er meg. Hva som passer for meg er ikke noe hvem som helst kan mene noe om.»
Uansett – psykofarmaka har et ufortjent skremmende rykte. Jeg sitter og ser Steven Fryes dokumentar om bipolaritet, hvor han snakker om at de fleste med min lidelse er mer redd for behandlingen av sykdommen enn sykdommen selv. Blås i sjansen for å ta livet av seg i nedetiden. Blås i sjansen for å bruke alle pengene din på drops og dromedarer i oppetiden.
Psykiatrisk innleggelse og humørstabiliserende midler skremmer gjennomsnittet av bipolare mer enn konsekvensene av lidelsen, i enkelte tilfeller i så stor grad at bipolare som blir konfrontrert med mulig behandling og ikke vil det selv, er mer utsatt for selvmordsforsøk.
Jeg kjenner godt igjen bekymringen som Frys intervjuobjekter beskriver. Tanken på å muligens måtte ta piller kjentes som et nederlag, en dom, en «jeg klarte ikke få kontroll, nå må jeg lobotomeres»-beskjed. Det er en stund siden ordet «medisinering» fikk meg til å fryse som et lite dyr i møte med en motgående bil.
Jeg har prøvd halvannen håndfull ulike piller, og tenkte jeg skulle skrive litt om hver enkelt. Ikke fordi en type medisin kommer til å kjennes lik ut for deg som den gjorde for meg, men for å vise at «nei, psykofarmaka er ikke livsfarlig». Noen ganger har det god effekt, noen ganger virker det ikke og noen ganger får du rare bivirkninger. Det endrer ikke personligheten din eller ødelegger hjernen din.
Først ut: Sovemedisiner:
Imovane:
Et innsovningsmidde som er ganske svakt, men også svært avhengighetsskapende. Du må ligge i senga når du tar det, og slappe av mens det skal virke. For meg kjennes det ut som om jeg ligger i en hengekøye som begynner å svinge av seg selv, helt til jeg sovner inn. Fordelen med Imovane er at du ikke får noen hangover dagen derpå, fordi dopet går fort ut av kroppen. Ulempen med Imovane når jeg er skikkelig manisk er at det er litt som å klø seg når du har byllepest: Det er for svakt. Uansett, siden det er vanedannende, går folk sjelden på det lenge av gangen.
Vallergan:
Jeg fikk vallergan for å kunne sove hele natten igjennom. I de mer angstfullte periodene våknet jeg etter halvannen time og hyperventilerte. Dermed trengte jeg et sovemiddel som kunne gjøre meg tung og sløv hele natten. Vallergan var opprinnelig en allergimedisin, men det fungerte for sløvende til at de gir det til allergikere mer. Ikke så rart, siden middelet gjør deg tung som en potetsekk, får deg til å snuble på vei til do og skaper mange «wops, jeg bommet på munnen»-øyeblikk når du skal drikke vann i løpet av natten.
For meg var Vallergan en dyne av bly som ikke gav seg før etter noen kopper kaffe til frokost. Jeg sluttet med det fordi jeg fikk så festlige bivirkninger: Siden pillene doper hele systemet, gav de meg tidenes mest fantastiske forstoppelse. Du vet ikke hva flau er før du har gått på apoteket og kjøpt femten flasker klyster, og legen synger «En kjempebæsj!» hver gang han ser deg. Fordelen med middelet var at jeg fikk sove hele natten, og at jeg ikke ble avhengig.
Angstdempende, antipsykotisk og humørstabiliserende:
Alle pillene jeg får virker som om de skal hjelpe «litt mot alt» på felleskatalogen. Her er noen av dem jeg har stått fast på eller brukt i nødstilfeller:
Truxal:
Antipsykotisk, angstdempende medisin fra midten av forrige århundre. «Velprøvd» som legen min liker å si. Å ta Truxal kjentes ut som å skru av lyset i hode for noen timers tid. Du blir tung og grå innvendig. Hadde du fått Truxal i fantasy rollespill, ville de solgt det som «zombiepulver». Jeg har bare tatt Truxal som akkuttmedisin, så jeg kan ikke si noe om hvordan de er å stå på fast. Jeg sluttet med dem fordi de er håpløse i maniske faser – da er de altfor svake.
Nozinan:
«Hva hjelper når jeg er så manisk at jeg ikke får sove?» spurte jeg psykiateren. «Haha, ingenting duger på mani!» lo han. «Vel, jeg har ett alternativ, forresten…» Så fikk jeg Nozinan. Smertestillende, angstdempende, beroligende, antipsykotisk, søvndyssende – de kunne like gjerne slått meg i hodet. Overdose kunne i følge pakningen føre til parkinson, men jeg kunne ta opp til fem om gangen «etter behov».
Når du er bipolar, er «etter behov» ganske varierende. Jeg tok en pille en formiddag i nedetiden jeg følte meg dårlig, og det kjentes ut som om noen slapp meg ned i et varmt bad. Jeg gikk i oppløsning og våknet tolv timer senere, sløv som en solvarm katt. Neste gang jeg prøvde å ta pillene, var jeg manisk som få. Da kunne jeg knaske tre-fire uten å merke noe som helst. Jeg sluttet på Nozinan fordi det bare fungerer når du er hjemme og er sykmeldt. Ja, du blir rolig. Ja, du slutter å være redd – men face it: Du sover bare tungt og megalenge.
Sobril:
«Jeg orker ikke mer. Jeg skal gjøre masse mediastæsj. Jeg er kjemperedd.» Jeg satt hos psykiateren og så i gulvet. «Åh,» sa hun. «Da skal du få yrkesdopet ditt, lille forfatterspire!» Så skrev hun ut en resept på sobril. «Men!» sa jeg. «Dette er jo narkotika!» «Det skal være gøy å gi ut bok!» sa hun. Og ja, sobril er helt fantastisk. Jeg satt på kaffebaren min og hørte på musikk. Selv om det var den vanlige musikken min, var det jammen den beste musikken i hele verden.
Og kaffen! Den var så digg at jeg fikk ståpels! Regnfulle, uoversiktlige Marjorstua var nydelig i den mørke kvelden. Vakkert, rett og slett. Jeg var ikke redd. Jeg var ikke trist. Jeg hadde funnet lykken i livet. Needless to say, de er giftige som eff og forferdelig vanedannende, i tillegg til at de er selvmordsforsøkpille #1. Du lærer ingenting om å mestre egen angst og vonde følelser mens du spiser dem. Velvel, jeg kan alltid selge dem med god fortjeneste om jeg ikke spiser alle…
Seroquel:
For meg er Seroquel støttehjul til hjernen. Jeg sovner godt, men ikke «dopet» godt, og våkner uten skyldfølelse om morgenen. De er antipsykotiske og humørstabiliserende, og jeg står fast på en lav dose. Første gang jeg tok middelet, hatet jeg det. Jeg fikk det på sykehuset, og siden de bestemmer når du skal legge deg, gav de meg det i åttetiden på kvelden, og jeg satt og så ordene forsvinne fra boken jeg leste.
«Omg!» tenkte jeg. «Kan jeg ikke lese, vil jeg ikke spise disse pillene!» Når jeg begynte å ta dem igjen senere i høst, tok jeg dem senere på kvelden og sov godt hele natten. Sløvhetsfølelsen gikk over etter et par dager, og nå kjennes det bare ut som om fornuften min har balletak på humørsvigningene. Manien og depressiviteten går ikke ut av kontroll.
Som du sikkert ser, har jeg ikke prøvd noen av de klassiske bipolar-medisinene. Hovedgrunnen er at jeg har et såpass hektisk liv at åtte ukers tilpasningstid med blodprøver og styr har vært umulig å presse inn i timeplanen. Akkurat nå er jeg komfortabel med pillene jeg står på, men utelukker ikke at jeg kommer til å forsøke flere typer. Fordelen med å stå fast på Seroquel er at jeg ikke trenger noe sovemidler ekstra.
Som dere ser, fungerer ingen av medisinene som en reell løsning på de psykiske problemene. Jeg kan ikke spise piller og fjerne noe, men jeg kan bruke piller som hjelp med situasjoner som går ut av kontroll. NB: Husk at min effekt av et legemiddel ikke nødvendigvis gjelder deg. Og husk at folk ikke er «mer syke» eller «mer friske» om de spiser psykofarmaka eller ei. Noen må ta sovemedisiner og antipsykotiske piller i perioder, på samme måte som noen må ta smertestillende.
Liv
Anne 
Ole M
Frøken Makeløs
Carina Alice Bredesen
Cecilie
placebo 
Valk
EliseT 
Ingrid 
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
