At den gyldne regel gjelder hvis du spiller den baklengs, også: Gjør mot deg selv slik du ville gjort mot andre.
At «intelligent» ikke betyr det samme som «usårbar», «sterk» eller «frisk». Å være smart er et personlighetstrekk, ikke en tilstand.
At det vanskelige ikke er å være kreativ, men å finne måter å takle kreativiteten på.
At det er unødvendig å føle seg skyldig fordi en blir syk. Jeg blir ikke sint på folk som blir syke. Å bli sint på seg selv fordi jeg blir syk er absurd.
At følelser = kropp og kropp = mat og at mat = følelser. Kontroll på maten er kontroll på følelsene, og alt handler til syvende og sist om kroppen. Disse kompliserte knekkebrødene.
At det snart er et år siden jeg var innlagt på psykiatrisk sist. Jeg lurer på om jeg burde ha fest.
At problemer med sukker og alkohol er veldig, veldig vanlig blant umedisinerte bipolare. Etter at jeg begynte på de nye pillene mine, har det vist seg at jeg kan spise kake uten å forvandles til orkanen Katarina og at jeg kan drikke et glass vin uten å ville bælme hele flasken. Jeg er i en slags mystisk eksperimentmodus der jeg smaker på alt godteriet jeg ikke har hilst på siden 2003 og drikker meg litt brisen uten å miste kontroll. Det er en ny, usunn verden der ute.
At hvor hardt jeg trener er fullstendig avhengig av hva slags musikk jeg hører på. Jeg småløper samme strekning, tar tiden og sammenligner spilleliste. Forskjellen er markant. Jo raskere rytmer, jo raskere løper jeg.
At jeg faktisk har fri. Jeg synes det å slappe av er det skumleste i verden, men jeg har tenkt å gjøre et hederlig forsøk. Wish me luck.
Om noen små måneder går den gamle psykologen min ut i barselspermisjon. De siste månedene jeg går hos henne skal jeg bruke på å lete etter deg. Jeg er blitt utstyrt med en liste over alle psykologer i Oslo kommune med kommunal avtale og en oppskrift på hva slags frierbrev du ønsker deg fra meg.
Prosessen virker som en blanding av kontaktanonnse, organisasjonsarbeid og å sende inn brev til forlag: Jeg må formulere meg godt, vise motivasjon og engasjement, søke hos svært mange og forvente mange avslag. Aller helst skal jeg ringe deg opp og ta initiativ til ekstra kontakt, gjøre meg intressant, vise at jeg kommer til å møte opp, at jeg er verdt å satse på.
Nå er det fint for deg at jeg er en utadvent, skrivefør person. Søknader? Pff. Det tryller jeg ut av ermet. Telefonsamtaler med fremmede sentralborddamer? Bring them on. Jeg er ikke liten og tufs, jeg er brølende bipolar. Lizzom. Problemet er hvordan jeg skal vite at du er noe å satse på.
Jeg har tilbragt ettermiddagen med å finlese listen med navn, legesentre og stillingsprosent. Du skjønner sikkert at om bare 20% av praksisen din har kommunal avtale, får du ikke noe pent brev fra meg. Jeg vil ha tiden din, og jeg vil ha den på frikort.
Siden jeg ikke er noe glad i Freud, får du ikke brev om det står Norsk psykoanalytisk institutt ved siden av navnet ditt, heller. Som psykiateren på sykehuset sa til meg en gang: «Du kan jo søke deg til hva slags psykolog du vil, Ida, men en psykoanalytiker? Heh. Du vil jo gjerne bli frisk?»
Nå har jeg sittet og gått gjennom listen et par ganger. Først så jeg på adresser. Det hadde vært fint om du hadde kontor innenfor gangavstand, synes du ikke? Og om ikke jeg kan rusle til deg på en halvtime, hadde det jo vært fint om ikke kontoret ditt var på Hauketo? No hard feelings.
Etter å ha strøket ut alle psykoanalytikerne, alle som bodde i gokk og alle som ikke hadde full kommunal avtale, telte jeg opp: 102 navn. Et respektabelt utgangspunkt for å søke.
Likevel tenkte jeg at det var smart å sjekke listen min opp mot mitt store orakel: Google. Greit nok at jeg skal bli mindre sprø, men det er jo fint å sjekke at du ikke er gal, du også? Mange av navnene på listen tilhørte ulike legesentre og helseforetak.
Magefølelsen min sa at det var smart å sjekke hva slags foretak før jeg ringte og spurte.Driver senteret ditt først og fremst med kroniske smertepasienter, er du ikke så intressert i bipolare berter. Greit å ha avklart, ikke sant?
Å sjekke om de ulike legesentrene fikk listen over psykologer til å krympe ytterligere. Kjekt at Psykosomatisk Institutt har fire ledige psykologer med kommunal avtale, men jeg har jo ikke noen mystiske, somatiske symptomer som må utredes. Jeg har en diagnose og en rikholdig journal, ikke plutselige magekramper.
Disse nevropsykologene ser jo seriøse og saklige ut, men jeg er ikke løsemiddelskadet eller har kognitiv svikt etter slag mot hodet. Selvfølgelig hadde jeg digget en fullstendig utredning av hjernebarken, men det er jo ikke min indre nerd som skal tilfredstilles i terapien.
Så begynner ting å bli frustrerende. Terapeutene Majorstua, tenker jeg. Det høres jo bra ut? 100% kommunal avtale, rett ved siden av der jeg bor. Ja, bortsett fra at de driver med blomstermedisin, Reiki-healing, kopping og rosenmetoden ved siden av psykoterapien, da.
Beklager, Amalia Carli, men det frister ikke med en psykolog som i tillegg er håndspålegger og blomstervann-entusiast. Dessuten tar jeg ikke noen med så stygge nettsider seriøst. Hyggelig at Oslo kommune vil finansiere deler av vårt potensielle, alternative eventyr, men jeg er for trangsynt. Jeg sier hjerne, du sier astrallegeme osv.
Legekontoret Terapautikum ligger også rett ved meg, og har psykologpraksis. I tillegg til spesialfelt i antroposofisk medisin, i følge nettsidene. Etter at helseurytmisten på skolen foreslo at jeg skulle danse L for å minske panikkangsten har ikke antroposofenes innfalsvinkel til psykologien overbevist meg helt. Vips, der forsvant den potensielle psykologen av listen.
På Grorud Nærsenter kan jeg både få psykologhjelp, aromaterapi og vokset tissen på ett og samme velværesenter. Nesten like fristende som den kjekke karen som både var gynekolog, psykiater og homeopat, i tillegg til å sammarbeide tett med en rekke ortopeder. Jeg stryker og stryker.
Så er det Kilden Helse, da. På arket mitt står det at psykologen deres har 100% kommunal avtale og holder til i Nydalen. Det står imidlertid ikke at logoen til senteret er et tarotkort, at ved siden av å ha psykolog og allmennlege, har de livsstilscoacher og kreftbehandling med vitamin B17 (OMSTRIDT!), vil massere meg med kopper og selge meg sitt egenproduserte kosttilskudd.
Mulig jeg er fordommsfull. Mulig at psykologen deres er en toppers dame og har lite med resten av skrullingsenteret å gjøre, men jeg liker ikke tanken på å gå til behanding på samme senter hvor de tar 900 kr i timen for å fortelle deg hvordan du kan få et bedre liv.
Kjære fremtidige psykolog. Du ønsker deg en motivert pasient som ønsker å ta tak i problemer i sitt eget liv. Da vil jeg gjerne kunne ønske meg et par ting fra deg. Kontaktannonsen min ser slik ut:
Psykolog søkes. Må ha kontor sentralt i Oslo og ha kommunal avtale. Psykoanalytikere og tankefelt-entusiaster trenger ikke søke. Du må ha et avklart forhold til Snåsamannen, Bachs blomstermedisin, Rudolf Steiner og andre former for jalla. Jeg forbeholder meg retten til å slå opp med deg hvis du har annonse ute på alternativ.no.
Du må gjerne stille meg vanskelige spørsmål. Jeg vil ha noen å hyle til, noen som er krass og direkte og som ikke blir triste og satt ut om jeg er krass og direkte, samtidig som du kan snakke pent til meg de dagene jeg ikke tåler motvind eller støy. Jeg har gått i kognitiv terapi og vært fornøyd med det, men jeg er åpen for forslag. Det viktigste er at jeg kan bli trygg på deg. BM: Itt’no sludder.
Sånn. Da fikk jeg skreket litt til deg før jeg begynner å skrive de ordentlige søknadene mine.
Håper du vil ha meg likevel.
Jeg har dagboken fra syvende klasse fremdeles. En av tekstene fra november heter noe så pompøst som «Manifest for et bedre liv». Du trenger ikke å vite så mange detaljer om oppveksten min, Internett. Det holder å vite at jeg aldri var trygg.
Jeg småløp mellom soverommet mitt og badet, unngikk alle vinduer, sjekket alltid om alle dører var lukket og låst. Jeg var redd på skolen, redd hjemme, redd når jeg tok bussen, redd når jeg gikk i byen. Jeg lå i sengen med hjertet i halsen og knuget hendene til aftenbønn.
Manifestet i dagboken var et mottiltak: Jeg fortjente et bedre liv. Jeg fortjente venner. Jeg fortjente mennesker som satte pris på meg. Kanskje var jeg skolens største mobbeoffer i en alder av elleve, men jeg skulle begynne å jobbe for at fremtiden min skulle bli den fremtiden jeg ønsket meg.
Jeg var lei av å gjemme meg. Jeg begynte å løpe istedet.
Psykologen min har brukt det siste året på å fortelle meg at jeg er i mål. Jeg vant det maratonløpet. Jeg er trygg nå. Jeg kan slappe av. Jeg bare får det ikke til.
«Ida har svært mange traumer» står det i journalen min. Jeg vet at uansett hvor bipolar jeg er, kommer alle traumene på toppen av humørsvingningene. Ofte utløser de dem. Humøret mitt er en berg og dalbane, og det som styrer berg og dalbanen er et skadeskutt dyr.
Jobben min er å finne en måte å temme det vettskremte dyret av et følelsesliv, fylle det sorte selvfølelseshullet og lage gode sikkerhetsrutiner på bipolar-berg og dalbanen.
Rasjonelt sett vet jeg at denne jobben må til hvis jeg vil ha et bra liv på lang sikt. Emosjonelt sett vil jeg bare miste meg selv i tonnevis på tonnevis med kreativt arbeid. Løsningen på alle problemene mine i Manifest for et bedre liv var å lage ting. Så lenge jeg laget ting, gjorde det ikke vondt.
Verden utenfor er enig med emosjonelle Virrvarr. Verden heier på produktivitet. Verden heier på mennesker som jobber masse. Det sorte selvfølelseshullet svir ikke så mye når alle heier på deg.
Rasjonelle Virrvarr vet at hun må være introvert for å fikse dette – en skummel avgjørelse når hele redningsvesten hennes består i å være intenst ekstrovert.
Og likevel: Jeg må ta av redningsvesten hvis jeg skal lære meg å svømme.
Kjære kroppen. Eller skal jeg si Ida? Det er jo du som er meg, ikke sant? Alt som er Virrvarr finnes under denne huden. Hjernen er jo inkludert i kroppen, og hjernen er senteret for tankene og følelsene, for sansene og erindringene. Så. Kjære Ida. Hei på meg.
Jeg kommer til å skrive til meg i andre person for ordens skyld. Jeg er ikke helt komfortabel med at vi er én organisme, skjønner du. Vi har vært adskilt så lenge at det er ryddigst med litt språklig distanse. Uansett: Dette er et frierbrev. Jeg vil så gjerne at vi skal bli venner.
Jeg vil så gjerne komme godt ut av det med deg. Jeg vet at jeg har vært sint på deg, at jeg har skadet deg og behandlet deg dårlig, at jeg har kalt deg stygge ting og nektet å leke med deg. Jeg håper du kan tilgi meg, at vi kan komme oss videre.
For det første: Jeg vet jeg har kalt deg feit. Du har vært feit så lenge jeg kan huske. Problemet er at du først og fremst har vært feit i hjernen min, ikke på badevekta. Jeg sa til deg at du var feit i størrelse 36,38,40 og 42. Nå, i størrelse 44, er vi ganske store, det stemmer det.
Det er ikke poenget. Jeg ville bare si at du ikke fortjente den verbale julingen hele ungdomstiden min, at jeg er så lei meg over at du skammer deg over å være sulten og skammer deg over å være mett, samt skammer deg over å spise. Det hadde ikke trengt å være sånn. Jeg har blitt klokere med alderen, og jeg har skjønt at mennesker trenger mat.
Vi skammer oss for mye. Du vet de dagene da sjenansen sitter som et tykt belegg mot huden? Jeg vil at vi skal jobbe sammen for å redusere dem. Jeg vil at vi skal lære oss å tilgi oss at vi er levende.
Du har fått så mye deng. Du har vært igjennom så mye at du burde behandles som en krigshelt. Alt jeg har gitt deg i premie er nærkontakt med skarpe gjenstander, pilleoverdoser og dugelig med selvforakt. Jeg er lei for det.
Når noen påfører deg smerte, er det lett å tenke at den som får deg til å føle smerten er den som har skylden. Du har fått smake all aggresjonen og frustrasjonen som skulle vært rettet mot de som faktisk hadde skylda. Jeg håper vi kan prøve på nytt.
Så, kjære kropp: Et vennskap, og kanskje noe mer? Jeg liker rolige hjemmekvelder og turer i skog og mark. Høres det kjent ut? Jeg har en mistanke om at vi har mye til felles.
Jeg har begynt på bipolarskolen. Der skal jeg gå på bipolarkurs i ti uker og gjøre bipolarlekser fra gang til gang, sammen med de andre bipolare barna. Læremetoden kalles psykoedukasjon, et kurs i mestring av egen psykdom. Jeg har fått bipolarlærebok med bipolarinfo.
Jeg skulle bare ønske at jeg ikke var den flinkeste eleven i bipolarklassen, som hadde lest langt utover permen jeg har fått og som aller helst vil ha svar på finurligheter innen biokjemi, ikke om generell diagnostisering. Akkurat som vanlig skole, med andre ord.
En spennende oppdagelse er at jeg er flau over at jeg er så åpen om psykdommen i alle sammenhenger når jeg er sammen med folk som er veldig «vi, det hemmelige bipolare brorskap!»
Det føles litt anstrengt når alle snakker om skam og stigma, mens jeg vet at har gitt et langt portrettintervju med tilhørende diiigert bilde om dette å leve med bipolaritet i siste nummer av Woman.
Foreløbig har jeg bestemt meg for at det er hemmelig at jeg er offentlig med problemene mine. Slå den.
Hun er hard i stemmen, hard i ansiktet. Javisst har hun vært innlagt på psykiatrisk. Javisst har hun spist psykofarmaka. Men psykotisk? Aldri. Hun har ikke vært ordentlig gal. Gudskjelov.
«Han er helt. Du vet. Psykotisk.»
Ordet faller tungt i gulvet. Det er en endelig dom. Det sier alt.
Jeg spiser piller mot «ordentlig» galskap. Du vet. Den galskapen du ser på film og i tegneserier. Sånn Gollumgalskap der du har stemmer i hodet ditt som kommenterer det du gjør. Hallusinasjoner.
Perioder der veggen mellom drøm og våken tilstand viskes ut. På folkemunne er depresjon en følelse. Angst er en følelse. Bipolaritet er følelser. Psykose, derimot. Det er en sinnsykdom.
På den ene siden vil Ola og Kari Nordmann at folk med sånne følelsesproblemer skjerper seg. Deppa? Cheer up, emo kid. Angst? Feiging. På den andre siden er psykotisk = klin kokos. Eller, hvis vi skal tro avisoverskriftene, potensiell morder.
Før jeg fikk medisiner, var jeg blitt veldig flink til å takle de psykotiske symptomene mine når de kom.
«Åkei. Den flekken i taket fikk akkurat ben og begynte å kravle mot meg. Har jeg spist? Har jeg drukket vann? Er det veldig lenge siden jeg sov nå? Er jeg gudsjammerlig gira? Ja på flere punkter. Ok. Prøv å løse de problemene.»
«Hm. Nå kjennes det ut som om munnen og nesen min er full av blod. La oss se i speilet. Ikke noe sår her. Ikke noe sår der. Ikke noe blod. Jeej. Da er det nok hjernen, gitt.»
Mye bedre strategier enn det som jeg pleide å ha tidligere: «Hjelp! Hjelp! Det er monstre her!», eventuelt «Hjelp! Hjelp! Jeg er syk og gal! Omg! Omg! Dette må ingen finne ut!»
Samtidig var det å få medisiner å kunne senke skuldrene, å slippe å konsentrere seg om å kontrollere alt hele tiden. Spesielt fordi tankekjøret som følger med de psykotiske symptomene er mer slitsomme en hallisene. Å ha en evig, blinkende «Jeg hater meg selv. Jeg hater meg selv. Jeg hater meg selv. Jeg hater meg selv.»-rulletekst i hodet er en påkjenning.
Nå er det sånn at det står mye om psykotiske mennesker i avisen, gjerne sammen med ord som mord og drap. Psykose blir dermed ikke bare «den ordentlige galskapen», det blir også noe som er forbundet med grove, kriminelle handlinger.
Og joda, mennesker med psykiske problemer begår mord. Samtidig er det ingen nødvendig kausalitet mellom en psykotisk lidelse og det å gå bananas med kniv i nærmeste barnehage.
Søker du på «psykotisk» på google, finner du et par artikler skrevet av lommelegen med venner, samt masse spennende avisoverskrifter. For eksempel:
Så sitter jeg her og knasker den antipsykotiske medisinen min, og tenker at «Jeje, jeg har hvertfall aldri angrepet politiet med sabel. Det er jo noe.»
Jeg opplever ikke avisoverskriftene som stigmatiserende for meg personlig. Jeg vet at det er stor forskjell på en person med et hardt tilfelle av en psykotisk lidelse som er ubehandlet og ikke har noe sted å bo, og en berte med godt nettverk og god oppfølging fra helsevesenet.
Problemet med avisoverskriftene og damen i gatas oppfatning av psykose som «den ordentlige galskapen» er at folk som sliter og har psykotiske symptomer både skammer seg mer, er mer redde for symptomene sine og i større grad kvier seg for å nevne det de sliter med til fastlege og psykolog.
Jeg husker veldig godt første gang psykiateren på sykehuset spurte meg om jeg hørte stemmer. Tankene raste gjennom hodet mitt. «Oi, nei. Skal jeg svare sant på det? Sier jeg dette er jeg avslørt. De har behandlet meg pent til nå, men DU-DUDUDU (sjebnesymfonien), da låser de meg inne for alltid fordi jeg er kokkeliko, en fare for omgivelsene, et håpløst tilfelle, ordentlig gal, nede for telling, over og ut.»
Nå hadde jeg en slags plan om å være veldig ærlig ovenfor psykologene mine, så jeg åpnet meg og fortalte. Og nei, det falt ikke et bur fra taket. Det kom ingen plutselig tvangstrøye frem fra under bordet. Vi snakket om hyppighet, om kvalitet, om situasjoner, om mestring, om medisineringsmuligheter – og først og fremst: Om hva psykotiske symptoner er for noe, egentlig.
Samtidig var det stemmene, hallusinasjonene, de rare idéene, paranoiaen og de pussige fysiske symptomene vi snakket mye om pasient til pasient på sykehuset. «Jeg tør ikke fortelle det, da må jeg sikkert være her bestandig.» «Jeg er mye galere enn du tror.» «Jeg er ikke psykotisk, men det er en usynlig morder her som vil skjære over strupene våre om natten.»
«Jeg er ikke psykotisk, men mamma stakk hull i auraen min og siden har jeg hørt englene synge.» «Det er ingen som vet det, men alle lyder høres ut som om de er inne i hodet mitt etter at jeg ble syk. Jeg kan ikke gå langs bilveien, jeg tror alltid at jeg blir påkjørt hvert øyeblikk.»
Når psykotiske symptomer = skikkelig gal og skikkelig gal = tabloidenes gale sabelmorder, gjør det at psykotiske symptomer er mer skambelagte, mer hemmelige og mer stigmatiserte enn andre psykiske lidelser. Det gjør at det er vanskeligere for folk å søke hjelp, vanskeligere for folk å snakke om og vanskeligere for omgivelsene å ikke dømme.
Sånn. Da har gale damen gjort sin del av normaliseringsprosessen.
Våren får meg til å svette under jakka og fryse når jeg tar den av. Det er helt greit, jeg har sol i fjeset og himmelen er knallblå og høyt oppe. Bakken er fersk og fuktig. Det gror. I går var alle krokusene og liljene grønne spyd som stakk opp av beddene. Idag blomstrer det langs veien. Blindern er et stort, varmt kattedyr jeg kan krype inntil.
Jeg treffer igjen en professor jeg ikke har sett på lenge og får to digre klemmer. Noen sier at Blindern er stort, kaldt og upersonlig, men jeg kan rusle inn på kontoret to år etter at jeg ble for syk til å gå her og fremdeles få kos.
April er en måned for avgjørelser. Innen 15. må jeg ha funnet ut hva jeg skal gjøre til høsten. Det rare er at jeg ikke skal ta avgjørelsen på basis av «hva jeg har lyst til», men hva jeg tror jeg har helse til å få til. Det er et introvert perspektiv. Jeg går rundt og kjenner på hvordan jeg har det, prøver å lage et realistisk overslag.
Jeg har god tid. Jeg hadde planlagt å dø i 2010. Jeg har en gammel todoliste med alle tingene som skulle være i orden før jeg kunne slutte å leve. Den tells ikke mer. Den er bare dokumentasjon på hvor langt nede jeg har vært. Nå skal jeg bli en gammel dame, og har tid til både romanskriving, plutselige poesipauser, lange dager med farveblyanter, mastergrad og tusen ting jeg ikke har kommet på at jeg har lyst til å gjøre ennå.
Jeg har hodet fullt av musikk selv når jeg ikke har mp3-spilleren på øret, og vårsolen får alt til å minne om scener fra Hair. Og jeg har ikke langt hår som blåser i vinden en gang.
Jeg sprudler over av våren. Du må se et par Hair-klipp for å skjønne energinivået mitt:
Jeg er en sånn person som gjerne gjør helsepersonell litt nervøse. Du vet.
«Hei, Ida Jackson, jeg skal ta blodprøve, men jeg svimer alltid av og er helt umulig å stikke. Vennligst ta hensyn, ellers kolapser jeg i gangen din og dunker hodet mot knærne til noen på venterommet. Litt flaut for meg, flauere for deg.»
«Hei herr mannlige gynekolog! Ida Jackson her, ren rutinesjekk, jeg vet det, men jeg har vært utsatt for seksuelle overgrep i ung alder, så vennligst vær forsiktig med det speculumet der. Det kunne hende jeg begynte å hyle høyt eller bet deg i fingeren.»
Jeg starter alle legetimene mine med å fortelle hvor skummelt jeg synes det er å gå til legen, jeg tvinger selv den sureste sykepleier til å holde meg i hånden og snakke med meg hele veien. Jeg tar ansvar for meg selv i helsevesenet – ingen må gjette hva jeg trenger.
Likevel er noen ting skumlere enn andre. Jeg har forbredt meg mentalt på å operere ut visdomstennene siden januar. Psykologen min og jeg har snakket det gjennom flere ganger. Sånn: «Hva gjør en oralkirurg hele dagen?» «Opererer ut tenner» «Hva er oralkirurgen flink til da?» «Operere ut tenner.» «Hva er det skumle du skal gjøre?» «Operere ut en tann.»
Problemet er at jeg er ikke så redd for selve operasjonen. Jeg er ikke redd for smerte. Det gjør vondt, også går det over. Det er konkret, det er relativt forutsigbart. Det jeg er redd for med tannlegebesøk er følelsen av å være fanget med munnen full av durende, sprutende, bråkete instrumenter jeg ikke har kontroll på.
Det er en invasjon i kjeften, en voldelig intervensjon til mitt eget beste, det er blandingen av følelsesløst kjøtt og kalkdannelser som blir hamret og kuttet i mens jeg ikke har noe annet å fokusere på.
Jeg er redd for tannlegeskrekken min, ikke for det tannlegen gjør. Jeg er redd for kvelningsfornemmelsene, pustebesværet og brekkningsrefleksen min, spesielt når det kombineres med at munnen er full av skarpe gjenstander.
Og likevel. Jeg har gått mange runder med meg selv. Får jeg angst, så får jeg angst. Får jeg ikke puste, så får jeg ikke puste. Jeg vet hvordan jeg takler angstannfall. Jeg vet hvordan jeg forebygger. Jeg vet hvordan jeg redder meg ut av bob-banen av panikk det hender jeg sklir utti.
Problemet mitt var at det var ett utfall av tannlegeskrekken min jeg ikke hadde tatt med i planen: At oralkirurgen skulle bli sur og irritert da jeg begynte å gråte og hyperventilere og forklare meg kort og snurt at «Du vet? Vi har bare en halvtime. Det er folk bak deg i køen. Hvis du skal være sånn, får du heller komme tilbake en annen gang.»
Vips, så stod jeg på venterommet med bedøvelse nok i munnen til å lamme halve fjeset og lange maskarabekker på begge kinn.
Første gang svigermor ringte oralkirurgen for å snakke om tannlegeskrekken min var i januar. Siste gang var for en uke siden. Det første jeg sa i resepsjonen var at jeg var redd for dette. Det siste jeg sa til tannlegen før hun kjørte bedøvelsessprøyta inn i ganen min var at jeg var redd for dette. Den dumme angsten var visst i veien likevel.
Jeg burde sikkert sagt noe snappy. At det hjelper ikke å be folk som er midt i et seriøst angstanfall ta seg sammen. Det er litt som å be den spysjuke venninnen din om å svelge det ned og vente til dere finner en do. Jeg vet det er irasjonelt, men jeg kan ikke skru det av når det kommer. Jeg trenger fem minutter ekstra til å komme meg.
De fem minuttene hadde de ikke tid til.
Nå sitter jeg hjemme med munnen nummen av bedøvelse og visdomstennene intakt og tenker at: «Wow. Jeg er faktisk for gal for tannlegen.»
Det er den tiden av året. Jeg er ganske sikker på at det er den tiden av året. Jeg har bladd meg gjennom dagbøker og bloggarkiver og laget humørgraf: Mars er verst.
Rare følelsene. Humør er et slags internt, personlig vær. Greit, jeg kan forsøke å gjøre det beste ut av det, men regn er fremdeles regn. Tordenstorm er fremdeles tordenstorm. Uansett hvor mye guts, positivitet og mestringsfølelse jeg kan mobilisere blir det ikke piknik, badetur eller stjernekikking mens det plasker ned. Selv om jeg har fått bedre kontroll på bipolariteten har den ikke har tenkt å gå sin vei.
Jeg ser tegnene på kraftig nedtur på samme måten som jeg ser vårtegnene: Luften lukter annerledes, snøen smelter på en annen måte enn når den planlegger å fryse til, den bare marken blir brungrønn, ikke grå og fuglene lager kvitreleven tidlig om morgenen, den lyse morgenen.
På samme måten gjør tegnene på en skikkelig depressiv episode seg gjeldende. Det er ikke som alle de korte nedturene jeg er vant til – de som kjennes som å hoppe over et trinn i trappen, som plutselig turbulens, de to dagene jeg ligger i sengen og er oppskrapet innvendig.
Nei, den tunge, dype nedetiden er et monster jeg ikke vil tilbringe tid med. Jeg løper og løper i ukesvis og skjønner ikke hva jeg løper fra før jeg stopper, hiver etter pusten et øyeblikk og kjenner lukten og smaken av monsteret sive inn. «Ånei. Jeg løper fra depresjonen. Jeg burde skjønt det før.»
Jeg er mye flinkere til å være gal om dagen enn jeg har vært før i verden. Jeg skjønner at det nedetiden, ikke endetiden som gjør seg gjeldende når hodet synger Sylvia Plath-dikt og hjernen leter etter nye grunner til selvforakt. Jeg lytter motvillig til signalene jeg får inn. «Brems,» sier fornuften. «Brems og la disse følelsene få rase fra seg.»
Nå har jeg brukt halvannen uke på å bli nesten helt stille. Jeg har skrudd av datamaskinen og lekt med hunden, med snøen, med farveblyanter, med Mr. Jackson. Jeg prøver å ha det best mulig der jeg er, men det er fremdeles tordenvær.
Du skjønner, dette er egentlig bloggposten der jeg gir beskjed om ting jeg har avlyst. Som debatten på på Mono. Som å lage bloggreportasje fra det omstridte poledance-kurset. Som å stille opp på NRK Puls og snakke om mensbeger. Du vet. Alle de tingene som krever at jeg kommer meg ut av huset på et bestemt tidspunkt.
-Jeg tør ikke!
-Hva er det verste som kan skje?
-Jeg svimer av!
-Og hva skjer etter at du har svimt av?
-…jeg våkner igjen.
-Og så?
-Så…så er det flaut!
-Hva er det verste med å være flau?
-DET ER UBEHAGELIG!
-Og hva fører det til?
-Ehm. Det er bare ubehagelig?
-Er det ubehagelig hele tiden?
-Nei, det går over etterhvert…
-Så det verste som kan skje er at det blir ubehagelig før det går over?
-Slutt å forvirre saken med fakta.
Og sånn går nu dagan.
Jeg har begynt å stille spørsmålet til meg selv hver eneste gang noe stresser eller skremmer meg. Hva er det verste som kan skje? Sjelden noe som ikke går over. Så lenge jeg ikke går på rødt lys og holder meg unna trikkeskinnene er jeg ganske trygg.
W 
Daniel S. Jackson
Hanne
Caro
Lisa 
Trips & Tics
Fata
sinobell
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
