Kjære kroppen. Eller skal jeg si Ida? Det er jo du som er meg, ikke sant? Alt som er Virrvarr finnes under denne huden. Hjernen er jo inkludert i kroppen, og hjernen er senteret for tankene og følelsene, for sansene og erindringene. Så. Kjære Ida. Hei på meg.
Jeg kommer til å skrive til meg i andre person for ordens skyld. Jeg er ikke helt komfortabel med at vi er én organisme, skjønner du. Vi har vært adskilt så lenge at det er ryddigst med litt språklig distanse. Uansett: Dette er et frierbrev. Jeg vil så gjerne at vi skal bli venner.
Jeg vil så gjerne komme godt ut av det med deg. Jeg vet at jeg har vært sint på deg, at jeg har skadet deg og behandlet deg dårlig, at jeg har kalt deg stygge ting og nektet å leke med deg. Jeg håper du kan tilgi meg, at vi kan komme oss videre.
For det første: Jeg vet jeg har kalt deg feit. Du har vært feit så lenge jeg kan huske. Problemet er at du først og fremst har vært feit i hjernen min, ikke på badevekta. Jeg sa til deg at du var feit i størrelse 36,38,40 og 42. Nå, i størrelse 44, er vi ganske store, det stemmer det.
Det er ikke poenget. Jeg ville bare si at du ikke fortjente den verbale julingen hele ungdomstiden min, at jeg er så lei meg over at du skammer deg over å være sulten og skammer deg over å være mett, samt skammer deg over å spise. Det hadde ikke trengt å være sånn. Jeg har blitt klokere med alderen, og jeg har skjønt at mennesker trenger mat.
Vi skammer oss for mye. Du vet de dagene da sjenansen sitter som et tykt belegg mot huden? Jeg vil at vi skal jobbe sammen for å redusere dem. Jeg vil at vi skal lære oss å tilgi oss at vi er levende.
Du har fått så mye deng. Du har vært igjennom så mye at du burde behandles som en krigshelt. Alt jeg har gitt deg i premie er nærkontakt med skarpe gjenstander, pilleoverdoser og dugelig med selvforakt. Jeg er lei for det.
Når noen påfører deg smerte, er det lett å tenke at den som får deg til å føle smerten er den som har skylden. Du har fått smake all aggresjonen og frustrasjonen som skulle vært rettet mot de som faktisk hadde skylda. Jeg håper vi kan prøve på nytt.
Så, kjære kropp: Et vennskap, og kanskje noe mer? Jeg liker rolige hjemmekvelder og turer i skog og mark. Høres det kjent ut? Jeg har en mistanke om at vi har mye til felles.
Jeg har begynt på bipolarskolen. Der skal jeg gå på bipolarkurs i ti uker og gjøre bipolarlekser fra gang til gang, sammen med de andre bipolare barna. Læremetoden kalles psykoedukasjon, et kurs i mestring av egen psykdom. Jeg har fått bipolarlærebok med bipolarinfo.
Jeg skulle bare ønske at jeg ikke var den flinkeste eleven i bipolarklassen, som hadde lest langt utover permen jeg har fått og som aller helst vil ha svar på finurligheter innen biokjemi, ikke om generell diagnostisering. Akkurat som vanlig skole, med andre ord.
En spennende oppdagelse er at jeg er flau over at jeg er så åpen om psykdommen i alle sammenhenger når jeg er sammen med folk som er veldig «vi, det hemmelige bipolare brorskap!»
Det føles litt anstrengt når alle snakker om skam og stigma, mens jeg vet at har gitt et langt portrettintervju med tilhørende diiigert bilde om dette å leve med bipolaritet i siste nummer av Woman.
Foreløbig har jeg bestemt meg for at det er hemmelig at jeg er offentlig med problemene mine. Slå den.
Hun er hard i stemmen, hard i ansiktet. Javisst har hun vært innlagt på psykiatrisk. Javisst har hun spist psykofarmaka. Men psykotisk? Aldri. Hun har ikke vært ordentlig gal. Gudskjelov.
«Han er helt. Du vet. Psykotisk.»
Ordet faller tungt i gulvet. Det er en endelig dom. Det sier alt.
Jeg spiser piller mot «ordentlig» galskap. Du vet. Den galskapen du ser på film og i tegneserier. Sånn Gollumgalskap der du har stemmer i hodet ditt som kommenterer det du gjør. Hallusinasjoner.
Perioder der veggen mellom drøm og våken tilstand viskes ut. På folkemunne er depresjon en følelse. Angst er en følelse. Bipolaritet er følelser. Psykose, derimot. Det er en sinnsykdom.
På den ene siden vil Ola og Kari Nordmann at folk med sånne følelsesproblemer skjerper seg. Deppa? Cheer up, emo kid. Angst? Feiging. På den andre siden er psykotisk = klin kokos. Eller, hvis vi skal tro avisoverskriftene, potensiell morder.
Før jeg fikk medisiner, var jeg blitt veldig flink til å takle de psykotiske symptomene mine når de kom.
«Åkei. Den flekken i taket fikk akkurat ben og begynte å kravle mot meg. Har jeg spist? Har jeg drukket vann? Er det veldig lenge siden jeg sov nå? Er jeg gudsjammerlig gira? Ja på flere punkter. Ok. Prøv å løse de problemene.»
«Hm. Nå kjennes det ut som om munnen og nesen min er full av blod. La oss se i speilet. Ikke noe sår her. Ikke noe sår der. Ikke noe blod. Jeej. Da er det nok hjernen, gitt.»
Mye bedre strategier enn det som jeg pleide å ha tidligere: «Hjelp! Hjelp! Det er monstre her!», eventuelt «Hjelp! Hjelp! Jeg er syk og gal! Omg! Omg! Dette må ingen finne ut!»
Samtidig var det å få medisiner å kunne senke skuldrene, å slippe å konsentrere seg om å kontrollere alt hele tiden. Spesielt fordi tankekjøret som følger med de psykotiske symptomene er mer slitsomme en hallisene. Å ha en evig, blinkende «Jeg hater meg selv. Jeg hater meg selv. Jeg hater meg selv. Jeg hater meg selv.»-rulletekst i hodet er en påkjenning.
Nå er det sånn at det står mye om psykotiske mennesker i avisen, gjerne sammen med ord som mord og drap. Psykose blir dermed ikke bare «den ordentlige galskapen», det blir også noe som er forbundet med grove, kriminelle handlinger.
Og joda, mennesker med psykiske problemer begår mord. Samtidig er det ingen nødvendig kausalitet mellom en psykotisk lidelse og det å gå bananas med kniv i nærmeste barnehage.
Søker du på «psykotisk» på google, finner du et par artikler skrevet av lommelegen med venner, samt masse spennende avisoverskrifter. For eksempel:
Så sitter jeg her og knasker den antipsykotiske medisinen min, og tenker at «Jeje, jeg har hvertfall aldri angrepet politiet med sabel. Det er jo noe.»
Jeg opplever ikke avisoverskriftene som stigmatiserende for meg personlig. Jeg vet at det er stor forskjell på en person med et hardt tilfelle av en psykotisk lidelse som er ubehandlet og ikke har noe sted å bo, og en berte med godt nettverk og god oppfølging fra helsevesenet.
Problemet med avisoverskriftene og damen i gatas oppfatning av psykose som «den ordentlige galskapen» er at folk som sliter og har psykotiske symptomer både skammer seg mer, er mer redde for symptomene sine og i større grad kvier seg for å nevne det de sliter med til fastlege og psykolog.
Jeg husker veldig godt første gang psykiateren på sykehuset spurte meg om jeg hørte stemmer. Tankene raste gjennom hodet mitt. «Oi, nei. Skal jeg svare sant på det? Sier jeg dette er jeg avslørt. De har behandlet meg pent til nå, men DU-DUDUDU (sjebnesymfonien), da låser de meg inne for alltid fordi jeg er kokkeliko, en fare for omgivelsene, et håpløst tilfelle, ordentlig gal, nede for telling, over og ut.»
Nå hadde jeg en slags plan om å være veldig ærlig ovenfor psykologene mine, så jeg åpnet meg og fortalte. Og nei, det falt ikke et bur fra taket. Det kom ingen plutselig tvangstrøye frem fra under bordet. Vi snakket om hyppighet, om kvalitet, om situasjoner, om mestring, om medisineringsmuligheter – og først og fremst: Om hva psykotiske symptoner er for noe, egentlig.
Samtidig var det stemmene, hallusinasjonene, de rare idéene, paranoiaen og de pussige fysiske symptomene vi snakket mye om pasient til pasient på sykehuset. «Jeg tør ikke fortelle det, da må jeg sikkert være her bestandig.» «Jeg er mye galere enn du tror.» «Jeg er ikke psykotisk, men det er en usynlig morder her som vil skjære over strupene våre om natten.»
«Jeg er ikke psykotisk, men mamma stakk hull i auraen min og siden har jeg hørt englene synge.» «Det er ingen som vet det, men alle lyder høres ut som om de er inne i hodet mitt etter at jeg ble syk. Jeg kan ikke gå langs bilveien, jeg tror alltid at jeg blir påkjørt hvert øyeblikk.»
Når psykotiske symptomer = skikkelig gal og skikkelig gal = tabloidenes gale sabelmorder, gjør det at psykotiske symptomer er mer skambelagte, mer hemmelige og mer stigmatiserte enn andre psykiske lidelser. Det gjør at det er vanskeligere for folk å søke hjelp, vanskeligere for folk å snakke om og vanskeligere for omgivelsene å ikke dømme.
Sånn. Da har gale damen gjort sin del av normaliseringsprosessen.
Våren får meg til å svette under jakka og fryse når jeg tar den av. Det er helt greit, jeg har sol i fjeset og himmelen er knallblå og høyt oppe. Bakken er fersk og fuktig. Det gror. I går var alle krokusene og liljene grønne spyd som stakk opp av beddene. Idag blomstrer det langs veien. Blindern er et stort, varmt kattedyr jeg kan krype inntil.
Jeg treffer igjen en professor jeg ikke har sett på lenge og får to digre klemmer. Noen sier at Blindern er stort, kaldt og upersonlig, men jeg kan rusle inn på kontoret to år etter at jeg ble for syk til å gå her og fremdeles få kos.
April er en måned for avgjørelser. Innen 15. må jeg ha funnet ut hva jeg skal gjøre til høsten. Det rare er at jeg ikke skal ta avgjørelsen på basis av «hva jeg har lyst til», men hva jeg tror jeg har helse til å få til. Det er et introvert perspektiv. Jeg går rundt og kjenner på hvordan jeg har det, prøver å lage et realistisk overslag.
Jeg har god tid. Jeg hadde planlagt å dø i 2010. Jeg har en gammel todoliste med alle tingene som skulle være i orden før jeg kunne slutte å leve. Den tells ikke mer. Den er bare dokumentasjon på hvor langt nede jeg har vært. Nå skal jeg bli en gammel dame, og har tid til både romanskriving, plutselige poesipauser, lange dager med farveblyanter, mastergrad og tusen ting jeg ikke har kommet på at jeg har lyst til å gjøre ennå.
Jeg har hodet fullt av musikk selv når jeg ikke har mp3-spilleren på øret, og vårsolen får alt til å minne om scener fra Hair. Og jeg har ikke langt hår som blåser i vinden en gang.
Jeg sprudler over av våren. Du må se et par Hair-klipp for å skjønne energinivået mitt:
Jeg er en sånn person som gjerne gjør helsepersonell litt nervøse. Du vet.
«Hei, Ida Jackson, jeg skal ta blodprøve, men jeg svimer alltid av og er helt umulig å stikke. Vennligst ta hensyn, ellers kolapser jeg i gangen din og dunker hodet mot knærne til noen på venterommet. Litt flaut for meg, flauere for deg.»
«Hei herr mannlige gynekolog! Ida Jackson her, ren rutinesjekk, jeg vet det, men jeg har vært utsatt for seksuelle overgrep i ung alder, så vennligst vær forsiktig med det speculumet der. Det kunne hende jeg begynte å hyle høyt eller bet deg i fingeren.»
Jeg starter alle legetimene mine med å fortelle hvor skummelt jeg synes det er å gå til legen, jeg tvinger selv den sureste sykepleier til å holde meg i hånden og snakke med meg hele veien. Jeg tar ansvar for meg selv i helsevesenet – ingen må gjette hva jeg trenger.
Likevel er noen ting skumlere enn andre. Jeg har forbredt meg mentalt på å operere ut visdomstennene siden januar. Psykologen min og jeg har snakket det gjennom flere ganger. Sånn: «Hva gjør en oralkirurg hele dagen?» «Opererer ut tenner» «Hva er oralkirurgen flink til da?» «Operere ut tenner.» «Hva er det skumle du skal gjøre?» «Operere ut en tann.»
Problemet er at jeg er ikke så redd for selve operasjonen. Jeg er ikke redd for smerte. Det gjør vondt, også går det over. Det er konkret, det er relativt forutsigbart. Det jeg er redd for med tannlegebesøk er følelsen av å være fanget med munnen full av durende, sprutende, bråkete instrumenter jeg ikke har kontroll på.
Det er en invasjon i kjeften, en voldelig intervensjon til mitt eget beste, det er blandingen av følelsesløst kjøtt og kalkdannelser som blir hamret og kuttet i mens jeg ikke har noe annet å fokusere på.
Jeg er redd for tannlegeskrekken min, ikke for det tannlegen gjør. Jeg er redd for kvelningsfornemmelsene, pustebesværet og brekkningsrefleksen min, spesielt når det kombineres med at munnen er full av skarpe gjenstander.
Og likevel. Jeg har gått mange runder med meg selv. Får jeg angst, så får jeg angst. Får jeg ikke puste, så får jeg ikke puste. Jeg vet hvordan jeg takler angstannfall. Jeg vet hvordan jeg forebygger. Jeg vet hvordan jeg redder meg ut av bob-banen av panikk det hender jeg sklir utti.
Problemet mitt var at det var ett utfall av tannlegeskrekken min jeg ikke hadde tatt med i planen: At oralkirurgen skulle bli sur og irritert da jeg begynte å gråte og hyperventilere og forklare meg kort og snurt at «Du vet? Vi har bare en halvtime. Det er folk bak deg i køen. Hvis du skal være sånn, får du heller komme tilbake en annen gang.»
Vips, så stod jeg på venterommet med bedøvelse nok i munnen til å lamme halve fjeset og lange maskarabekker på begge kinn.
Første gang svigermor ringte oralkirurgen for å snakke om tannlegeskrekken min var i januar. Siste gang var for en uke siden. Det første jeg sa i resepsjonen var at jeg var redd for dette. Det siste jeg sa til tannlegen før hun kjørte bedøvelsessprøyta inn i ganen min var at jeg var redd for dette. Den dumme angsten var visst i veien likevel.
Jeg burde sikkert sagt noe snappy. At det hjelper ikke å be folk som er midt i et seriøst angstanfall ta seg sammen. Det er litt som å be den spysjuke venninnen din om å svelge det ned og vente til dere finner en do. Jeg vet det er irasjonelt, men jeg kan ikke skru det av når det kommer. Jeg trenger fem minutter ekstra til å komme meg.
De fem minuttene hadde de ikke tid til.
Nå sitter jeg hjemme med munnen nummen av bedøvelse og visdomstennene intakt og tenker at: «Wow. Jeg er faktisk for gal for tannlegen.»
Det er den tiden av året. Jeg er ganske sikker på at det er den tiden av året. Jeg har bladd meg gjennom dagbøker og bloggarkiver og laget humørgraf: Mars er verst.
Rare følelsene. Humør er et slags internt, personlig vær. Greit, jeg kan forsøke å gjøre det beste ut av det, men regn er fremdeles regn. Tordenstorm er fremdeles tordenstorm. Uansett hvor mye guts, positivitet og mestringsfølelse jeg kan mobilisere blir det ikke piknik, badetur eller stjernekikking mens det plasker ned. Selv om jeg har fått bedre kontroll på bipolariteten har den ikke har tenkt å gå sin vei.
Jeg ser tegnene på kraftig nedtur på samme måten som jeg ser vårtegnene: Luften lukter annerledes, snøen smelter på en annen måte enn når den planlegger å fryse til, den bare marken blir brungrønn, ikke grå og fuglene lager kvitreleven tidlig om morgenen, den lyse morgenen.
På samme måten gjør tegnene på en skikkelig depressiv episode seg gjeldende. Det er ikke som alle de korte nedturene jeg er vant til – de som kjennes som å hoppe over et trinn i trappen, som plutselig turbulens, de to dagene jeg ligger i sengen og er oppskrapet innvendig.
Nei, den tunge, dype nedetiden er et monster jeg ikke vil tilbringe tid med. Jeg løper og løper i ukesvis og skjønner ikke hva jeg løper fra før jeg stopper, hiver etter pusten et øyeblikk og kjenner lukten og smaken av monsteret sive inn. «Ånei. Jeg løper fra depresjonen. Jeg burde skjønt det før.»
Jeg er mye flinkere til å være gal om dagen enn jeg har vært før i verden. Jeg skjønner at det nedetiden, ikke endetiden som gjør seg gjeldende når hodet synger Sylvia Plath-dikt og hjernen leter etter nye grunner til selvforakt. Jeg lytter motvillig til signalene jeg får inn. «Brems,» sier fornuften. «Brems og la disse følelsene få rase fra seg.»
Nå har jeg brukt halvannen uke på å bli nesten helt stille. Jeg har skrudd av datamaskinen og lekt med hunden, med snøen, med farveblyanter, med Mr. Jackson. Jeg prøver å ha det best mulig der jeg er, men det er fremdeles tordenvær.
Du skjønner, dette er egentlig bloggposten der jeg gir beskjed om ting jeg har avlyst. Som debatten på på Mono. Som å lage bloggreportasje fra det omstridte poledance-kurset. Som å stille opp på NRK Puls og snakke om mensbeger. Du vet. Alle de tingene som krever at jeg kommer meg ut av huset på et bestemt tidspunkt.
-Jeg tør ikke!
-Hva er det verste som kan skje?
-Jeg svimer av!
-Og hva skjer etter at du har svimt av?
-…jeg våkner igjen.
-Og så?
-Så…så er det flaut!
-Hva er det verste med å være flau?
-DET ER UBEHAGELIG!
-Og hva fører det til?
-Ehm. Det er bare ubehagelig?
-Er det ubehagelig hele tiden?
-Nei, det går over etterhvert…
-Så det verste som kan skje er at det blir ubehagelig før det går over?
-Slutt å forvirre saken med fakta.
Og sånn går nu dagan.
Jeg har begynt å stille spørsmålet til meg selv hver eneste gang noe stresser eller skremmer meg. Hva er det verste som kan skje? Sjelden noe som ikke går over. Så lenge jeg ikke går på rødt lys og holder meg unna trikkeskinnene er jeg ganske trygg.
Plutselig innså jeg at alt jeg var redd for at noen skulle bruke mot meg i 2007, har blitt forvandlet til egenskaper folk gir meg komplimenter for i 2009. Jeg har tatt gammel, sur skam, polert den og hengt den til pynt. Det funker.
Hei Internett. Det har blitt færre gale damen-innlegg i den senere tid. Kanskje det er fordi ting faktisk går bedre nå? Jeg teller bittesmå fremskritt hele tiden. Jeg lager «Hurra!»-lister over alt jeg har fått til som jeg ikke fikk til før.
Eksempel:
Logget inn i nettbanken uten å dø, selv om det var rotete og lite penger der. Hurra!
Hadde et mareritt om noe trivielt, ikke en av de faste gjengangerdrømmene jeg har hatt de siste årene. Hurra!
Sa «neitakk» til noe jeg ikke hadde lyst til uten å smake skyldfølelsen i uker etterpå. Hurra!
Vi kan fortsette lenge med sånne lister. Det er ikke store ting, men de danner et bilde. Jeg går rundt i en verden av løssnø på glattis og tryner for et godt ord, men inne i hodet begynner jeg å få veigrep. Ikke lykke. Styring.
Og likevel. Hvis jeg skal gale damen-blogge for måneden som har gått, kommer jeg ikke utenom pillene jeg står på. Sist gang jeg blogget dem, fikk jeg reaksjoner. Jeg fikk eposter som gav meg følelsen at jeg hadde sviktet folk ved å være fornøyd med behandlingen min. Folk som skriver om psykiatri skal visst ha utelukkende dårlige opplevelser med psykiatri.
Jeg snakket med psykologen min om medisinene mine:
«De er en slags guilty pleasure for meg.»
«Hvorfor?»
«Jeg burde ha klart meg uten. Jeg burde taklet problemene mine selv.»
«Du gjør jo det?»
«Nei, nå tar jeg piller! Før jeg begynte på pillene, slo jeg meg i hodet i dagesvis når jeg begikk en bitteliten feil. Hvis jeg var nede, kunne jeg slå meg i hodet over alle feil jeg noensinne kunne huske å ha begått. Nå gjør jeg en feil, blir sur og stresset og kommer over det. Jeg glemmer det ikke, men det kjennes ut som om følelsene har en utløpsdato. En dags bekymring over at jeg kom forsent til et møte er nok. Ikke et livs bekymring. Jeg burde jo lære meg å gi slipp uten piller?»
«Tror du at det er bra for hodet ditt å bruke all energien på å stoppe følelser i en negativ loop, eller å fokusere på de spørsmålene du ikke har tenkt gjennom før? Er det galt å ha oppvaskmaskin og støvsuger når du skal rydde ut av en leilighet som ikke ser ut?»
«Jammen! Jammen! De skulle stjele personligheten min og gjøre meg til zombie! De skulle gi meg masse bivirkninger! Jeg har lest om dette! Det skulle kjennes som et overgrep! Alle andre sier det er sånn!»
«Og derfor føler du deg skyldig fordi det fungerer for deg?»
«Ja – hva er galt med meg?»
«Ingenting. Du står på en dose som er riktig for deg. Du står på piller som hjelper deg med det du trenger hjelp med, ikke noe mer.»
«Men de er antipsykotiske. Og de virker. Betyr det at jeg har vært psykotisk, da?»
«Du tar 25 mg. Hadde du hatt en psykotisk lidelse, ville du fått 1500 mg. Du kan jo regne ut hvor psykotisk du tror du er på bakgrunn av det.»
Jeg vet at jeg har vært heldig med psykehus, psykolog, psykiater og behandlingsplan. De har hørt på meg. De har tatt meg på alvor. Jeg har fått lov til å stritte i mot alle medisiner de har foreslått for meg, og da jeg til slutt var så rar og frynsete da boken kom ut og spurte om jeg muuligens kunne stå på noe fast, fant de et opplegg som passet som hånd i hanske.
Jeg går fremdeles opp. Jeg går fremdeles ned. Jeg har det bedre enn før. Jeg er fremdeles meg. Jeg bare prøver å komme over skyldfølelsen av hvor deilig det er å ha støttehjul på hjernen for en stund.
Jeg har en stor teboks på pulten min. Den heter «Idé-boksen» og begynte som et forsøk på å slutte å skrive alt jeg skulle gjøre noensinne på en eneste sammenhengende liste. Når du har perioder i livet ditt der den kreative, dryppende kranen forsvandler seg til en høytrykkspyler, er det greit å ha et badekar å samle alle innfallene i. Det blir så mye søl om du skal ha alt på flaske.
Jeg dumpet «prosjekter jeg skal gjennomføre snart, om en stund og en eller annen gang»-listen til fordel for en boks der jeg puttet alle idéer og innfall på små lapper. Også en grei målestokk for å kunne skille normale og hypomane perioder. «Mandag – en lapp. Tirsdag- ingen lapper. Onsdag – to lapper. Torsdag – syv lapper. Fredag – søtti lapper. Lørdag – hundre og tyve lapper.» Du tar poenget.
Noe av poenget er å få ut alle idéene på en gang og kunne gjennomføre dem en gang jeg ikke er så gira og blir distrahert av de åtti andre innfallene som kommer farende. Idéboksen ble også brukt i diagnostiseringsprosessen på sykehuset. Greia er at det er ulike grader av bipolaritet, og er du over et visst nivå, er de maniske idéene dine passelig verdensfjerne og du kjenner dem ikke igjen når du leser dem i normaltilstand.
Og nei – det var ingen «Ta kunsternavnet Barmfagre Birgitta og reise Europa rundt med mitt Bollebake & Burlesk-show»- idéer. Ingen «Jeg har fått et kall fra oven og må forkynne det – alt kjøtt er urent, unntatt Shetlandsponny»-idéer. Det var altfor mange idéer, men storparten av dem vippet et sted mellom «greit» til «great». Samtlige var gjennomførbare, bare ikke på en gang.
Uansett – noen dager driver jeg og går gjennom boksen og finner glemte planer. Jeg tenkte jeg skulle dele et par med dere:
Nettside med oversikt over hensynsfulle gynekologer:
Mange som har blitt utsatt for overgrep, meg selv inkludert, synes ikke det er noe stas å gå til gynekologen. Og likevel er det en sånn ting man må i tide og utide, og da er det greit å finne en hensynsfull en du føler du kan stole på.
Ikke alle er som meg, som borer neglene i håndbaken på Fremmed Mann på Volvat og brøler: «JEG HAR OPPLEVD KJIPE TING! VÆR FORSIKTIG!» idet de har satt seg til å skreve i stolen. Og selv jeg, som er en som sier tydelig i fra, vil gjerne ha en som er forståelsesfull etter at jeg har brølt til dem. På idélappen står det:
«Lage nettside der folk kan tipse om bra gynekologer for damer som har opplevd overgrep, helst med kart og adresser. Ulempe: Mulig det ikke er lovlig å lage oversikt over helsepersonell på den måten? Spørre en jurist.»
Kunst til folket – Oslo:
Dette er en ganske ny lapp, inspirert av Kunst til folket – Bergen. To illustratørvenninner av meg laget mengder av små bilder de solgte på en kaffebar i Bergen for et sted mellom 50 og 150 kr. stykket. Lappen lyder følgende:
«Lage Kunst til folket- Oslo. Jeg trenger: 1. En eller flere som vil bidra med bilder. 2. En café vi kan ha det. 3. Å tegne masse små bilder selv. NB: Bør avholdes i desember, så alle skal kjøpe julegaver.»
Nerde-muffins-fest:
Jeg kom over Snack or die-bloggen på en av Iversen sin Monday, Bloody Monday-lenkesamlinger. Siden har jeg snoket rundt og funnet lekre nerdekakeoppskrifter over hele internetten. Likevel er nerdemuffins best. Portal-muffins. Moogle-muffins. Mario-muffins. Half-life-muffins. Hello Kitty-muffins.
Her er lappen:
«Få med noen og bake lass på lass med nerdete Snack or Die-muffins, spesielt de med Final Fantasy og Nintendo-tema. Invitere venner som vil sette pris på herligheten og drikke masse te til.»
Lage mine egne Once upon a Time-kort:
Har du spilt Once Upon a Time noen gang? Det er et kortspill der alle spillerne får utdelt en rekke eventyrkort, samt en slutt. En begynner å være forteller, og legger på kort ettersom de forteller om figurer, hendelser eller elementer de har på hånden. «Så kom prinsen inn», sier fortelleren og legger på prinsen.
Problemet er at hvis fortelleren forteller om noe som de andre sitter med på hånden, kan de legge det på. Hvis du forteller at prinsessen kysset en frosk, kan den som sitter med frosken på hånden, legge kortet på og bli forteller selv. Det er om å gjøre å avslutte historien, slik at du får brukt alle kortene og ditt eget «Happy Ever After»- kort.
Vi spilte dette mye på ungdomskolen, og begynte etterhvert å spille spillet med en masse forskjellige typer kort. Jeg har spilt Once Upon a Time med alt fra Magic The Gathering og Tarotstokker til en kortstokk full av nakne damer…
Dette står på lappen:
«Lage mine egne Once Upon a Time-kort med ulike temaer, med figurer som Sokrates, Napoleon og Kaptein Picard og hendelser som månelanding, magedans og millitærkupp. Laminere eller trykke?»
Avil
Sexy Sadie
Dilli
Korrekturspøkelset 
Inger
Unge Storalm
sara 
Mats Hanssen
Daniel Søland Jackson 
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
