Arkiv »
Arkiv for kategorien ‘Gale damen’
Fredag 18. september 2009
Jada, jada, Internet. Jeg vet du ikke er så interessert, men dette er min blogg og jeg liker å huske viktige øyeblikk ved å skrive dem ned.
Altså: Idag er første gang jeg har gått til legen alene uten å være redd. Idag er første gang jeg har tatt blodprøve alene uten å være skrekkslagen, svimmel og kvalm.
Jeg gav meg selv en kake i premie. Dette har jeg øvd meg på de to siste årene, og jeg er veldig stolt.
Redd for å ta blodprøver, du også? Svimer du av? Jeg har funnet et par ting som funker for meg:
- Få lagt deg ned før de stikker deg. Det er mye vanskeligere å svime av når du ligger enn når du sitter.
- Pust. Pust dyyyypt ned i magen gjennom nesen og langsomt ut gjennom munnen. Smarte bioingeniører stikker når du puster ut, og da kjennes det nesten ikke. Pustingen holder angsten i sjakk og du får ikke svimt av så lenge du husker å puste godt. Jeg pleier å begynne å puste lenge før noen stikker meg, så jeg har en god rytme når stikket kommer.
- Fortell den som skal stikke deg at du er redd og kanskje svimer av. Da er det enklere for dem å ta hensyn.
- Blir du svimmel: Bli liggende nede litt og samle deg før du reiser deg opp.
Jeg er veldig begeistret for at noe som tidligere kjentes som en livslag forbannelse (Jeg skal ta en blodprøve, jeg må nesten kaste opp, jeg må akkutt på do, jeg er så redd at de ikke finner årene mine og må stikke flere ganger, jeg svimer av på gulvet på legekontoret) faktisk kan temmes.
Jeg føler meg så kul og barsk at jeg gliser som en gærning hver eneste gang jeg ser meg i speilet.
Onsdag 19. august 2009
Jeg har fått spørsmål om å dele mine beste tips til hvordan mestre bipolar lidelse. Det kan jeg godt – med forbehold om at dette er mine tips. Jeg er ikke helsepersonell, jeg er profesjonell pasient osv.
Mine tips for å mestre bipolar lidelse:
Finne en behandler jeg fungerer bra sammen med.
Ja, du bør ha en psykolog eller psykiater. Nei, du bør ikke ha en psykolog du ikke greier å snakke med i det hele tatt. Da fungerer ikke behandlingen, og du får ikke hjelpen du trenger. Du går ikke til psykolog for psykologens skyld.
Du kan ikke gjøre noe med dette i krisepsykiatri-setting, men når du skal ha en fast behandler over lengre tid, er det lurt å lete til du har en du faktisk klarer å gå til.
Den aller første psykologen min skremte så vettet av meg at jeg hadde mer angst når jeg gikk ut fra timen enn når jeg kom inn til timen.
Hun var en flink psykolog for andre enn meg, men vi matchet dårlig. Vi ble enige om at det ikke gikk så bra, og hun overførte meg til en annen en som ikke gjorde meg kjemperedd.
Skrive stemningsdagbok.
Det finnes flere typer stemningsdagbøker. Du kan finne skjemaer der du kan fylle inn dato, antall timer søvn, medisindose og stemningsleie, eller du kan lage ditt eget i exel. Mr. Jackson er veldig tilhenger av exel, fordi du kan lage grafer av dagboken etter en stund og se din egen stemningsgraf.
Jeg fikk mye ut av å skrive ned alle de små signalene jeg fikk før en episode slo ut skikkelig, sånn at jeg kunne kjenne igjen signalene når episoden gjentok seg og vite at det var det som skjedde.
Type: «Det kjennes ut som om alle butikker spiller favorittsangene mine til ære for meg, at jeg småsvever selv om jeg står på bakken og at alle rundt meg går litt for langsomt med vilje. Hmm, på vei oppover?»
«Mr. Jackson sier jeg snakker langsommere og med dypere stemme. Jeg blir sliten av ingenting. Jeg er redd for å sjekke mail og tekstmeldinger. Åkei, på vei nedover.»
Å ha en jevn døgnrytme.
Det er et kjedelig råd, men det har hjulpet meg mye. Å legge seg på samme tid hver kveld og prøve å stå opp på samme tid hver morgen gjør underverker for å holde seg i balanse.
Å observere meg selv.
Jeg har fått mye ut av å bli kjent med mine egne rytmer og reaksjoner. Jeg kjenner bipolare som har humørsvingninger som er veldig årstidsrelaterte. Høst er nede, sommer er oppe, f.eks.
De får mye ut av å planlegge for en høst med sydenferie og mye bruk av dagslyslampe. Jeg har merket at humørsvingningene mine blir forverret betraktelig av menstruasjonen min, og har bedret det ved å stå på p-piller som flater ut hormonsyklusen min litt. Å få oversikt over hva som trigger og forverrer humørsvingninger, gjør det enklere å gjøre noe med dem.
Lage avtaler med pårørende og behandler.
Jeg har laget en avtale med psykologen min og de nærmeste om hva de gjør hvis jeg blir dårlig, hva jeg trenger hjelp med, hva som fungerer og ikke fungerer.
Det betyr at alle rundt meg har en klar plan for hva vi gjør om jeg plutselig blir veldig dårlig, en plan psykologen og sykehuset er enige i og som det bare er å gjennomføre.
For meg går det på sånne ting som at jeg ikke får lov til å ta på meg masse ansvar og starte masse prosjekter mens jeg er veldig hypoman uten å få det godtkjent av Mr. Jackson først.
Det er ikke fordi jeg vil at han skal bestemme over meg generelt, men fordi friske-Virrvarr vet at gira-Virrvarr gjerne vil starte omreisende sirkus og forplikte seg til å delta i fjorten TV-debatter på en uke om hun bare er oppglødd nok.
Andre jeg kjenner som har tilsvarende avtaler, gir VISA-kortet sitt til kjæresten så han/hun kan oppbevare det mens den maniske episoden står på.
Fordi det er dumt å bruke alle pengene sine på paraplydrinker og bobleplast, selv om du får lyst. På samme måten har jeg avtaler om hvordan jeg sier fra om jeg er på vei ned, vil skade meg selv, har kjempeangst osv
Å skrive om ting.
Jeg bruker mye tid på å skrive ned vonde følelser med en gang de kommer. Det er en metode som gjør dem enklere å takle. Jeg fanger følelsen og formulerer den, og den mister litt av makten sin.
Den kan analyseres og mestres når den er formulert, mens ordløse følelser er omtrent like enkle å analysere som mageknip.
Eksempel: «Nå er jeg redd. Hvorfor er jeg redd? Jeg er redd fordi jeg er sikker på at den og den er kjempesinte på meg. Hvorfor er jeg sikker på det? Fordi jeg er så redd for at de skal være det. Hvorfor det? Fordi jeg føler det så sterkt.»
Så kan jeg spørre meg selv: Er det noen grunn til at min følelse skulle påvirke hvordan noen andre følte i forhold til meg? Nei. På den måten mister følelsene litt makt over meg.
Lære mer om hjernen og om sykdommen.
Noe av det som har hjulpet meg mest, har vært å lese meg opp på bipolaritet og på biologi og psykologi, generelt. Jeg vet ikke om det hjelper for alle, men for meg er informasjon noe av det som har fjernet mest av skammen og noiaen i forhold til egne problemer.
«Åkei, dette er det som skjer i kroppen når jeg har angst. Da slipper jeg å tenke at jeg kommer til å dø, iaffall. Åkei, så det er dette som man tror at bipolaritet kommer av. Neat. Da er det hvertfall ikke noe “galt med meg” i en sånn metafysisk forstand.»
For meg har det også hjulpet å tenke at hjernen er et organ som andre organer, og at følelser, tanker og erindringer også er fysiske prosesser innenfor organismen Virrvarr.
Det gjør at alt meta-føleriet jeg pleide å ha mye av før har sluppet taket, og jeg kan fokusere mer på å mestre de følelsene jeg har, ikke bekymre meg over de følelsene jeg synes jeg burde ha.
Å øve meg på å ikke skamme meg.
Jeg er veldig åpen på problemene jeg har. Det har vært et bevisst ledd i planen «Ikke få ekstraproblemer over at man skammer seg over problemene sine og skammer seg over at man skammer seg over problemene sine».
Du trenger ikke være like åpen som meg, men jeg tror det er veldig lurt å ikke se på problemene sine som en personlighetsfeil. Se på dem som en slags hjerneastma du må deale med.
Å ikke tenke at kreativiteten = bipolariteten
Jeg var veldig redd for at kreativiteten, engasjementet og talentet mitt var en del av den bipolare lidelsen og at det ville avta og forsvinne om jeg fikk hjelp og piller som dempet humørsvingningene.
Og likevel – jeg opplevde tvert i mot det motsatte: At det ble mer plass til kreative, engasjerte meg når jeg fikk bedre bukt med faktorene som gjorde det vanskeligere å være meg.
I følge Stephen Fry’s bipolar-dokumentar er bipolar lidelse den psykiske lidelsen de som har den har et sterkest kjærlighetsforhold til og er reddest for at skal forsvinne. Jeg kan kjenne igjen den angsten fra tidlig i behandlingsperioden min.
Jeg var sikker på at hypoman var synonymt med «genial kunster», og at all behandling ville stjele den biten fra meg.
Nå har jeg kommet frem til at hypomani egentlig kan sammenlignes med de magiske, blinkende blomstene i Super Mario.
Du blir veldig mye raskere og sterkere en stund, men om du greier å drepe noen fiender og ta noen ekstraliv er avhengig av hvor flink du er til å styre pixel-rørleggeren som hopper rundt. Ekstra fart er fint, men det er ikke det samme som å være flink til det du gjør.
——————-
Sånn, det var mine beste bipolartips. Har du noen? Jeg vet det er en bipolarklubb blant leserskaren min.
Har noen pårørende noen gode pårørende-tips?
Tirsdag 21. juli 2009
Jeg har fått voldsalarm av svigerfar. Det er en bitteliten sort dings som uler ubeskrivelig høyt når du trekker ut pluggen på den. Den skader ingen, den bare skremmer. Den er ubeskrivelig enkel å bruke.
Likevel har jeg øvd og øvd på å trekke ut pluggen, øvd på å putte alarmen i veska og øvd på å ta den ut igjen. Jeg prøver å få bevegelsen til å bli automatisk, få den til å bli noe jeg kan gjøre i søvne, få den til å bli noe jeg kan gjøre selv om jeg er lammet av panikk.
Jeg kjenner jenter som har brukket kjeven til noen som stakk hånden opp under skjørtet deres. Jeg kjenner jenter som har slått ned overfallsmenn på åpen gate. Jeg kjenner jenter som har et skingrende skrik parat om du kommer den for nær.
Jeg er ikke en sånn jente. Jeg har ingen sånne reflekser. Når noen tvinger seg på meg, bøyer jeg meg for dem. Vannet lukker seg over hodet mitt, stemmen min forsvinner, armene mine blir svake, jeg underkaster meg, selv om det er fullstendig ufrivillig.
Paradoksalt nok kan jeg fyke i synet på gynekologen fordi hun trigger et gammelt voldtektstraume, mens når noen faktisk tvinger seg på meg, lukker jeg øynene og venter til det er over. Jeg har den tauseste panikken i verden.
Av og til lurer jeg på hva all lekingen av «Nødt eller sannhet» og «Kyss, klapp og klem» gjorde med oss. Alle disse lekene på slutten av barneskolen der gruppen som helhet bestemte hvem som skulle kysse og ta på hverandre.
«Kyss den peneste jenta du vet. Kyss Lena. Den som flasketuten peker på skal kysse den som sitter til venstre for seg.» Ingen spør Lena om hun vil bli kysset. Det er bare den som skal kysse som har lov til å reservere seg.
Alle reserverte seg mot meg. Sånn er det å være outsider på klassefest. «Jeg klemmer ikke Ida, et sted går grensa.» Du går gjennom ungdomskolen og vet at det er de populære jentene de klyper i rumpa, det er de pene jentene de klår på.
Så når mannen på utestedet plutselig kniper rundt brystene dine, blander panikken seg med skyldfølelsen: «Du burde være takknemlig for at noen vil ta på deg, tjukka. Nå er det din tur.»
Jeg har aldri greid å slå tilbake når noen har slått meg. Jeg har bare rullet meg sammen og ventet til de hadde slått seg ferdig. Du vet du løper langsommere enn dem. Du vet du er svakere enn dem. Spill dø, spill dø, så mister de interessen. La dem få viljen sin, så går de sin vei.
Det er blandingen av «spill dø» og «du bør være takknemlig for at noen vil ta på den stygge kroppen din» som får meg til å fryse. Problemet med å spille dø i sammenhenger hvor folk klår er at de klåfingrede ikke vil se deg skrike og sprelle. De vil få lov til å klå mer. Å spille dø er å gi dem tilgang. Når jeg fyser av at noen putter hånden sin på låret mitt, kryper hånden oppover mot trusa helt uhindret.
At jeg blir grønnblek, panikkslagen og stiv som en stokk er selvsagt detaljer en eventuelt klåfingret person burde være oppmerksom på, men innse det: Er du en person som stikker hånden din opp i tilfeldige skjørt, er du ikke kongen av å lese kroppspråk, heller.
«Ånei, det skjer igjen. Ånei, jeg vil ikke. Ånei, jeg klarer ikke si noe. Ånei, det er min feil. Ånei, han slutter ikke. Ånei, dette ble helt feil. Ånei, alt som har skjedd meg som minner om dette kommer brasende på. Ånei. Ånei.»
Sånn sett er det trygt å ha med Mr. Jackson overalt. Han tar signalene og kommer brautende inn om noen blir veldig nærgående. «Haha, han blir sjalu, han!» ler en tilfeldig bekjent.
Nei, han blir ikke sjalu. Han blir sint. Han ser panikken i ansiktet mitt. Han vet at jeg ikke greier å rømme, at jeg er en kanin frosset i lyset fra frontlyktene, at jeg blir overkjørt hvert øyeblikk. Han kan bryte opp, han kan si nei på mine vegne.
Jeg vet at man kan øve seg på å si nei. Jeg vet at man kan øve seg på å skrike, på å knekke fingre, på å løfte vekk hender og snakke til folk med streng lærerstemme.
Jeg vet at man kan øve seg på å fike til noen og at det først og fremst blir flaut for den man fiker til. Det er bare det at underkastelsesrefleksen er så gammel, så inngrodd og så knyttet til mitt eierskapsforhold til egen kropp. Det er et for stort sprang fra «nei på innsiden» til «nei på utsiden» til at jeg greier det.
Så jeg jobber med denne berømmelige egenverdien. Jeg pugger en lekse som sier at «Jeg har verdi. Jeg har grenser. Jeg har verdi. Jeg har grenser.»
Og neste gang noen tvinger seg på meg mens jeg går i Oslo alene, så skal vesken min lage lyd nok til at folk hører meg en kilometer unna. Det er én bevegelse med fingeren. En liten bevegelse med fingeren. Jeg skal øve til jeg kan gjøre det gjennom lammelsen og panikken.
Det blir min måte å knekke nesen til noen på. Inntil videre.
Lørdag 11. juli 2009
Folk sier mye rart til deg når du forteller dem at du sliter psykisk. Noen av rådene jeg har fått siden den første innleggelsen min på psykiatrisk har vært helt uvurdeelige og endret synet mitt på meg selv og min egen tilstand. Noen av rådene, hvor velmente de enn var, har bare gjort prosessen med å komme seg på bena vanskeligere.
Jeg tenkte jeg skulle gi deg de ti beste og de ti dårligste rådene i god, gammeldags listeform. Gjenkjenner du et godt råd du har gitt? Føl deg stolt. Gjenkjenner du et dårlig råd du har gitt? Don’t beat yourself up (c:
De ti beste rådene:
- Trikset er ikke å ta seg sammen. Trikset er å ta seg selv på alvor.
- Selvmordstanker er symptomer på en alvorlig depresjon. Tenk på dem som megahøy feber eller en plutselig blødning. Fortell behandleren din om dem med én gang. Glem alle funderinger om hvorvidt du ville gjennomføre et selvmordsforsøk. De er symptomer. Si fra.
- Angst er en fysisk reaksjon. Den kommer fra den delen av hjernen vi deler med bittesmå mus og redde kaniner. Å få angst er litt som å brekke seg. Det er ingen avknapp. Du kan ikke stoppe og svelge spy. Du kan ikke «skru av» angstannfallet. Du kan sette deg ned og puste dyp yogapust og vente til adrenalinet som lager angsten har løst seg opp i leveren. Det tar femten minutter. Tenk at angst er adrenalin på ville veier og pust, pust, pust. Du skal ikke dø. Du blir ikke gal. Du må ta de femten minuttene det tar å komme seg. Tenk på det som å hente en bøtte å spy i.
- Glem sjelen. Glem ånden. Alt handler om kroppen, om hjernen. Tanker, følelser, erfaringer, handlinger – de er fysisk realitet. Det faste tankekjøret om hvor fæl du er, er en motorvei i hjernen din, et spor kroppen kjører på autopilot. Heldigvis er hjernen plastisk, og ved å tenke og gjøre på andre måter, kan du grave nye småveier og kjøre dem opp til nye, gode motorveier. Å bli bedre er å øve seg, å bli bedre er å reprogrammere hjernen. Tenk at du trener opp svake muskler.
- Når du er bipolar: Planlegg for depresjon. Planlegg for hypomani. Kjenn etter. Skriv ned symptomene. Merk forskjellen. Ikke forvent at humørsvigningene er forsvunnet om du har en rolig periode. Ha regntøy i skapet i tillfelle storm. Ha solkrem parat i tilfelle hetebølge. Trikset er å mestre det å bli dårlig, ikke det å aldri bli dårlig igjen.
- Det enkleste er det viktigste og det vanskeligste. Spis sunt og ofte. Få nok søvn. Drikk nok vann. Vær fysisk aktiv. Faller en eller flere av punktene over bort, kjører man hurtigtog til helvete.
- Ikke slank deg mens du er psykisk nedbrudt og sliter med selvskading. Just don’t.
- Smør tjukt på når du skal skaffe deg en psykolog eller en behandlingsplass. Dette er ikke tidspunktet for den beskjedne, tilbaketrukne, «Neida, jeg klarer meg alltids»-rollen din. Fortell om de mest alvorlige problemene dine, selv om du ikke føler deg komfortabel med å gjøre det.
- Det er lov å ta plass. Det er lov å være til bry. Det er lov å ha behov.
- Når du får tilbud om innleggelse: Ikke la hensyn til venner og familie stoppe deg fra å få hjelp. Si ja selv om noen kunne bli lei seg, skuffet, bekymret eller sure. Venner og famillie som opplever det som stigmatiserende at du sliter psykisk, kan stappe følelsene sine i rumpa.
De ti dårligste rådene:
- «Kutt ut dette tullet! Ut med deg! Jeg vil ikke se deg igjen! Du er altfor ung til å havne dypt inne i psykiatrien!» Kommentaren kom fra en sykepleier på legevakten etter at de hadde beholdt meg et døgn etter et selvmordsforsøk. Kommentaren førte til at jeg ikke torde å ta kontakt med helsevesenet på nesten et halvt år.
- Alle kommentarer om at selvmordsforsøk bare handler om oppmerksomhet, at å si fra om selvmordstanker betyr at du ikke kommer til å ta livet av deg, men bare vil ha trøst og alle kommentarer om at selvmordsforsøket ikke var «vellykket» og at man ikke prøvde hardt nok til å være seriøst suicidal. Du vil ikke oppfordre folk til å prøve hardere, for å si det pent.
- «Dette er en åndelig krise. Dette er et spørsmål mellom Gud og deg. Du trenger en prest, ikke en psykolog.»
- «Du må bare slutte å være brukket. Ikke gå i stykker. Ikke kjenn på vonde følelser. Ikke gjør dumme ting. Ikke vær teit.» Jeg gikk rundt i halvannet år og prøvde å ta meg sammen etter alle kunstens regler. Jeg har aldri vært mer i stykker enn i den perioden.
- Alle kommentarer om hvor farlig det var å ta medisiner, om hvor zombie og grå jeg ville bli på medisiner, at jeg ikke trengte medisiner og at medisiner ødela livet til psykisk syke. En del snakket også om medisin som et slags «nederlag», noe du måtte akseptere om du ikke greide å løse problemene dine uten.Jeg torde ikke ta piller over en lang periode ufordi jeg var sikker på at jeg kom til å forsvinne og sitte igjen kjemisk lobotomert. Antimedisin-kommentarene har vært velmente, men de skremte meg fra å ta imot behandling i perioder jeg var svært suicidal og psykotisk.
- «Psykiatrien vil bare dressere deg til å leve et “normalt” liv. Embrace your true self.» Noen synes det er fett å leve etter sin egen klokke uten penger, men jeg vil veldig gjerne kunne ha jobb, utdannelse, unger, bikkje og en del andre tradisjonelle ting. Hadde jeg «embraced» bipolariteten bittelittegranne mer, ville jeg vært død.
- Alle kommentarer om at bipolaritet utelukkende er en motediagnose og at folk får det på grunn av en stor konspirasjon i legemiddelindustrien. Denne typen kommentarer følges ofte opp med utsagn som «Bipolaritet er det nye ADHD» og argumentasjon om at ADHD bare er utslag av at skolen tvinger barn til å sitte stille og at moderne unger spiser for mye sukker og tilsettningsstoffer.
- «Enten så ble du ikke voldtatt, eller så liker du ikke egentlig å ha sex.» sa en av eks-psykologene mine. Hvordan påføre mest mulig skyld og skam i en terapi med en enkel settning, tjohei.
- Det dummeste rådet var det egentlig Delirium som fikk opprinnelig, men jeg har møtt det selv, også: «Du er ikke deprimert, du trenger bare å få barn.» (Barn som middel for å løse egne problemer? Hallo?)
Bidra gjerne med gode og dårlige råd du har fått i kommentarfeltet ^_^
Mandag 6. juli 2009
Virrvarr:
Du bloggen?
Bloggen:
Ja?
Virrvarr:
Jeg er veldig glad i deg. Jeg tror jeg må gi deg en klem.
Bloggen:
Eh, takk! Hvorfor disse plutselige kjærlighetserklæringene?
Virrvarr:
Jeg satt her med furtefjes og tordenskyer tredd nedover ørene også greide du å gjøre meg i godt humør igjen! Jeg skjønte plutselig hvor mye du har betydd for meg!
Bloggen:
Oi, det får’n si. Du er jo alltid så selvkritisk? Jeg får knapt noe mer enn et fornøyd nikk fra deg når du ikke finner noe å klage på.
Virrvarr:
Jeg vet, jeg vet. Jeg har veldig høy standard for deg. Du er jo ansiktet mitt utad. Jeg er ikke like streng med deg som jeg er med notatboken min, men det er ikke langt unna.
Bloggen:
*Grøss* Jeg vil helst ikke kritiseres like hardt som de superduper-hemmelige diktene du skriver på, takkskalduha. Jeg er bare en liten blogg!
Virrvarr:
Men jeg ville ikke gi deg kritikk nå! Jeg ville gi deg en klem!
Bloggen:
Og så skal du fortelle meg alt jeg gjør feil, ikke sant? *stålsetter seg*
Virrvarr:
Neineinei, jeg har flere pene ting å si!
Bloggen:
WTF? Du bryter den gylne Virrvarr-regelen: «Vær snill mot andre og slem med deg selv!»
Virrvarr:
Ja, og jeg bryter den med vilje, dummen! Jeg har dunket deg i hodet i snart tre år. Da er det på tide å gi deg litt velfortjent skryt!
Bloggen:
Jeg trodde vi ikke vi tok i mot skryt? At det var mot religionen vår?
Virrvarr:
Det har jo bare vært en mestringsstrategi for å dekke over at alle komplimenter vi får fyker forbi oss som en skruball mens vi sitter med hendene i fanget? Vi skal øve oss på å ta i mot komplimenter nå, selv om vi ser klønete ut mens vi prøver å fange dem.
Bloggen:
Oki, da skal jeg gjøre mitt beste for å fange dem! Kast, jeg er klar!
Virrvarr:
Yay! Here goes: Jeg driver og lærer nye ting om meg selv om dagen, ikke sant? Det er jo greia med å gå i terapi. Livet mitt har vært bygget rundt følgende formel: «Virrvarr vil at du skal like henne. Hun gjør hva som helst.»
Bloggen:
Ah, ja. Dette har jeg vært klar over. Det er litt patetisk å se deg gråte og ynke deg over den ene ekle kommentaren blant søtti «Heia Virrvarr!»-meldinger, men man blir jo vant til det.
Virrvarr:
Ikke sant? Vel, denne «Virrvarr vil at du skal like henne» førte til at jeg alltid hjalp alle med alt hele tiden og var veldig lite selvstendig. Går vi syv, åtte år tilbake var meningene og holdningene mine fullstendig diktert av hvem jeg snakket med og hva de forventet av meg. Jeg var norgesmester i å forme personligheten min etter dem jeg ville bli venner med. Jeg gikk rundt og var i en slags smilende, superunderholdende, jeg-finnes-kun-for-deg-modus hele tiden.
Bloggen:
Vel, dét er jo faktisk ikke en Virrvarr jeg kjenner. Når forsvant hun?
Virrvarr:
Omtrent da jeg begynte å skrive deg, tror jeg!
Bloggen:
Hvordan henger det sammen?
Virrvarr:
Kom igjen. Alt jeg drev med, gjorde jeg for å tilfredstille andre. Å skrive deg var mitt første soloprosjekt noensinne. Du ble et sted jeg fikk lov til å finne min egen stemme, for å si det litt klisjéfylt.
Bloggen:
Advarsel: Sier du at jeg er et selvrealiseringsprosjekt, spyr jeg.
Virrvarr:
Vi kan bruke et annet ord, ikke noe problem. Poenget var at du var det første stedet hvor jeg skulle få lov til å bestemme hvem jeg ville være. Jeg mener – i 2006 trodde jeg at jeg hverken kunne skrive eller tegne. De psykiske problemene mine var en stor, hemmelig skam ingen måtte vite om. Nå er det skriving og tegning jeg er best til, og de psykiske problemene mine er noe jeg er stolt over å mestre!
Bloggen:
Hm. Jeg har merket deler av denne utviklingen, du har helt rett.
Virrvarr:
Og det er din fortjeneste! Du har gitt meg feedbacken, erfaringen og selvtillitten til å bli den jeg er iferd med å bli!
Bloggen:
Det er vel ikke bare meg?
Virrvarr:
Duh. Du er jo ikke «bare deg» heller, da! Du er over tusen faste kommentatorer, du er venner jeg har fått via en arena der jeg får være 100% meg, du er fanbrev i posten og ivrige redaktører som mailer meg for å få tekst! Å si at du «bare er en blogg» er litt som å si at et festlokale bare er bord og stoler og trekker fra magien som oppstår når alle danser.
Bloggen:
*rødmer*
Virrvarr:
Uansett: Du har vært en av de viktigste bidragsyterne for å få meg til å bli en tryggere, mer selvstendig person. Å skrive deg har vært en langsom øvelse i å akseptere seg selv.
Bloggen:
Hvorfor har du ikke sagt dette før?
Virrvarr:
Fordi jeg har syntes har vært dritflaut at min motivasjon #1 har vært at folk skal like meg. Det at jeg vil at folk skal like meg er også grunn #1 til at jeg ikke har likt meg, skjønner du.
Bloggen:
Lol, for en loop!
Virrvarr:
Jeg vet! Og du aner ikke hvor avhengig du blir av andre når du ikke liker deg selv og stoler på deg selv! «Jeg kan ikke skrive dette alene, jeg må ha med meg noen.» «Jeg må takke ja til alle tilbud jeg får, for de kommer nok ikke igjen.» «Jeg må stille opp og rigge til konferansen, ellers slutter de å like meg. Drit i at jeg ikke har sovet på to døgn, lizzom»
Bloggen:
Er det derfor du ikke vil være partipolitisk aktiv mer?
Virrvarr:
Det også. Jeg har tatt så mange avgjørelser på bakgrunn av at folk skal like meg at jeg trenger litt tid på å skille sosiale bånd fra politisk overbevisning. Det er et redelighetsspørsmål.
Bloggen:
Hey, alle vet at du er sprø, uansett. De tilgir deg nok.
Virrvarr:
Jeg prøver jo å bli mindre sprø, da. Du er en viktig del av den prosessen.
Bloggen:
Du må gjerne fortelle meg flere pene ting om hvordan jeg har hjulpet deg, altså ^_^ Jeg hører jo bare pene ting fra andre, ikke fra deg!
Virrvarr:
De pene tingene fra andre er jo faktisk noe av det som er fint med deg, da! Du har jo lagret varme, gode kommentarer over tre år nå! Og selv om de fløy rett over hodet da jeg fikk dem, kan jeg gå tilbake og lese dem nå. Jeg driver og plukker opp pene ting folk skrev til meg i fjor og kjenner på dem. Det er en av de store fremskrittene, skjønner du! Jeg kan kjenne dem nå.
Bloggen:
Wow. Ektefølt. Wow.
Virrvarr:
Jeg vet! Jeg lå i sengen på sykehuset da Mr. Jackson kom for å se til meg og sa: «Jeg hadde helt glemt hvor pen du var», og jeg kunne kjenne komplimentet! Det er første gang jeg har følt et kompliment som noe annet enn en ball jeg ikke klarte å fakke. Jeg hadde det mellom hendene!
Bloggen:
Dette er egentlig et sånt øyeblikk der vi skulle sprettet sjampanjekorken.
Virrvarr:
Jeg tenkte jeg skulle feire det med å gi komplimenter til deg i stedet, skjønner du vel!
Bloggen:
Aww!
Virrvarr:
Okei. Nå må vi passe oss så vi ikke blir klissete.
Torsdag 25. juni 2009
Jeg er ikke flink til å være syk. Jeg tror alltid jeg bare innbilder meg problemene mine. Selv de gangene jeg har blitt hentet i ambulanse, er jeg redd for at jeg finner på. Tenk om legen bare ser irritert på meg og sier at jeg ikke er syk? «Du burde ikke skrike sånn, her er det ikke noe i veien!»
Nå sier legene aldri det. De sier gjerne «Oi, her var det en betennelsesreaksjon, gitt! Hvor lenge har du gått rundt med dette? Det må da ha gjort vondt?» De sier aldri at jeg tar opp andre pasienters tid og at jeg burde pelle meg ut. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg tror de skulle gjøre det, men hver eneste gang jeg blir syk, er jeg kjemperedd for at jeg bare skal ha funnet på hele greia.
Denne tendensen til å avfeie ubehang som inbildning gjør at jeg ofte går rundt med problemer til de vokser seg større enn de burde være. Litt vondt i ny og ne kan bli jæskli vondt hvis du ikke tar hensyn.
Det fører til sånne opplevelser som i går, hvor hele turen til legevakten var tåketilstand der jeg var redd for at det ikke var noe galt med meg. «Jeg later som, jeg later som» prøvde jeg å fortelle dem. Sykepleierne var tydeligvis ikke enige med meg, siden jeg fikk ligge ned nesten med en gang vi kom inn. Svigermor og svigerfar var tydeligvis ikke enige, siden de satt ved siden av sengen min halve natten.
Legen var hvertfall ikke enig med meg, siden han ringte akkuttmottaket og snakket strengt med dem til jeg ble overført med én gang. «Dette handler om pasientens beste,» sa han med myndig og jeg kjente at jeg elsket ham. Greit at jeg lå der og lot som jeg var syk, men jeg elsket ham akkurat da.
De brukte meg som nålepute på akkutmottaket. Før jeg helt hadde fått med meg hva som skjedde, hadde de tatt klærne mine og erstattet dem med fremmede sykehusfiller, tatt masse blodprøver og satt en veneflon. De puttet en gummihette på fingeren min og et blodtrykksmåler rundt armen som sjekket automatisk hvert tiende minutt. «De tar meg sånn på alvor», tenkte jeg. «De kommer til å bli veldig irriterte når de skjønner at det ikke er noe i veien, at jeg bare ligger her og skaper meg.»
Drypp. Smertestillende. Mer smertestillende. Mr. Jackson som ringer og sier at han har avlyst alle avtalene sine og kommer nå, han tar toget med én gang. Legen snakker om infeksjon og antibiotika når han først kommer. Prøvene viste infeksjon. Ok, tenker jeg. Ok, da. Jeg kan ikke fake infeksjon. Jeg kan ikke jukse på blodprøven. Åhgud, det var på ordentlig.
Legen lurer på hvor lenge jeg har gått med disse smertene. Jeg er litt usikker. De er liksom nye nå, de finnes, de er reelle, de syntes på en blodprøve, jeg har ikke funnet dem på, jeg ligger ikke her og er slem.
Med mindre jeg overdriver, da. Det kan jo være det bare er en liten infeksjon og at jeg ikke burde ynket meg så mye over den. Det kan være at legen inni seg er sint på meg og synes jeg er en svekling som ligger her med drypp og smertestillende og ledninger klistret på overkroppen. Jeg burde bare tatt antibiotikaen og gått hjem. Ja, jeg overdriver. Drama Queen.
Jeg vedder på at om jeg noensinne får en alvorlig, somatisk diagnose kommer jeg til å føle meg kjempelettet. Da kan jeg ligge og ta i mot behandling uten å være redd for å overdrive, være til bry og ta opp sykehusets tid.
Også slår det meg at det er denne refleksen som gjør at jeg aldri går til legen når jeg bare er litt urolig, bare har litt vondt, bare er litt infisert og bare trenger litt antibiotikakur. Jeg er ikke mindre psykisk syk når jeg er fysisk syk. De overlapper på uante måter.
Søndag 14. juni 2009
«Jeg vil ikke være her!» Så fort pleierne er ute av kjøkkenet setter hun øynene i meg. «Jeg er her på tvang! Jeg får ikke dra min vei! Det er et overgrep!» Det er den andre innleggelsen min. Jeg prøver å være forståelsesfull, selv om jeg egentlig er flau. Jeg er jo her frivillig. Jeg kjente skuldrene mine senke seg da de la meg inn.
Jeg kan komme og gå som jeg vil. Kommer jenta til å bli sint på meg for det? Er jeg en slags forræder? «Du kan jo kontakte advokat?» prøver jeg. «Det ligger masse opplysningshefter om tvang på TV-stua. Du kan jo se på en av dem?» «De sier jeg er psykotisk! Jeg er ikke psykotisk! Det er et overgrep!»
Hun er hvitgrønn i fjeset. Hun holder blikket mitt. Hun er utrolig intens. «Hvordan skjedde det?» spør jeg. «Ringte noen politiet?» Hun rister på hodet. Hun ser seg til høyre og venstre. Så hvisker hun:
«De kom etter meg i UFO. Den blinket sånn! Vi er på et romskip. Alle psykiatriske sykehus er romskip. De opererte inn noe i hjernen min. Ikke si det til noen.»
«Åh.» sier jeg. Så kommer pleierne og setter seg med kaffen. Jenta blir stille. Jeg lurer på om de som fraktet henne til sykehuset vet at hun så på dem som romvesner. Jeg skjønner at hun må være kjemperedd. Jeg skjønner hvorfor de ikke slipper henne ut alene.
Jeg føler meg ofte tilsidesatt av psykiatrikritikken. Det er mest skriving om tvangsbruk og medisinering, og lite skriving om alle de tingene jeg har reagert på i tiden min som pasient. Som hvor mye bedre behandling unge, hvite, velformulerte Virrvarr får fra pleierne. Som hvor mange av medpasientene mine som har hatt store traumer fra tid i asylmottak, traumer som kunne vært ungått hvis asylpolitikken hadde vært annerledes.
Som hvor lite kryssekspertise det er på rusproblemer og psykiske problemer. Det er så mange jeg kjenner som «bare hadde et rusproblem» eller «bare hadde bulimi», men får diagnosen bipolar etter tørrlegging nr. 13. Hvor er diskusjonen om religionens plass i de psykiatriske institusjonene? Den første personen som møtte meg på galehuset var ikke en psykiater, det var en prest. Jeg ville jo dø, og da var det viktig å diskutere dette her med evighet og himmel og what not.
Jeg kjenner folk med tunge lidelser som bor på små steder der det ikke finnes annet behandlingstilbud enn en sykepleier med påbygning mens de egentlig burde hatt psykiater. På sykehuset jeg var innlagt på i Oslo fikk jeg min egen miljøterapeut og samtaler med psykiater hver dag. På psykiatriske avdelinger i distriktene venter noen pasienter en måned mellom hver samtale med psykolog – fordi de har få ansatte og psykologer som bare er der i små stillinger.
Og hva med personvernsspørsmålene?
«Du?» Jeg løfter opp en klistrelapp fra bakken og gir til sykepleieren. «Dette har falt av bagasjen til en pasient. Det står fullt navn og personnummer her. Sørger dere ikke for at disse blir makulert?» Sykepleirern rister på hodet, men putter klistrelappen i lommen. Hvorfor sykehuset bruker klistremerker med navn og personnummer på bagasjen din?
Godt spørsmål. Like godt spørsmål som hvorfor det ikke er noen faste regler for pasientmedvirkning på oppsummeringsmøtene. Det ene stedet jeg var lagt inn skrev både jeg, pleieren min og psykologen min ett notat til neste vakt om hvordan jeg hadde det.
Det andre stedet jeg var lagt inn, ble det bare fattet avgjørelser på bakgrunn av hvordan miljøterapeuten tolket oppføreselen min. Et hav av forskjell.
Jeg har vært tvangsinnlagt tre ganger og tvangsmedisinert en gang. En av disse opplevelsene var ikke allright. Det handlet ikke om at det ble brukt tvang, men måten det ble brukt tvang på.
Når psykologen du kjenner og stoler på sier at «Virrvarr, du er psykotisk nå. Dette er ikke greit. Du får ikke gå herfra før du går med på å ta medisiner mot det. Resepten- den får Mr. Jackson. Vil du ikke ta medisinene, må vi legge deg inn.» Uten det tvangsmiddelet hadde jeg ikke fått gitt ut noen bok. Eller overlevd 2008.
Den myke «Vi kommer til å beholde deg her en stund, uansett hva du sier» føles som en logisk konsekvens etter et selvmordsforsøk. Noen har sett at jeg holder på å dø og de vil forhindre det.
Den gangen tvangsbruken ikke var allright, var på Veum, sykehuset Østfold. Jeg trodde jeg fulgte med frivillig til asylet, men det stod at jeg var voldelig og tvangsinnlagt i papirene jeg fikk med meg fra legevakten. Alle mine nærmeste synes dette er veldig morsomt, siden jeg er omtrent like voldelig som en saccosekk, selv når jeg prøver inmari hardt. *Knuffmuffknuff*, liksom.
Å bli fullstendig feiltolket på legevakten og bli totalt oversett av psykiateren på Veum var dritskummelt. Og likevel, jeg vet ikke om det handlet om tvangsbruk så mye som det handlet om nix og nada pasientrespekt. Hva enn jeg sa eller gjorde kunne ikke nulle ut notatet fra legevakten om at jeg var voldelig og vanskelig.
Det ene sykehuset hadde masse midler, kvalifisert personell og mye respekt for pasientene sine. Det andre sykehuset var underbemannet, hadde dårlig økonomi og veldig dårlige vaner på pasientrespekt og pasientmedvirkning. Begge sykehus brukte tvang. Begge sykehus medisinerte, noen gang tvangsmedisinerte. Og likevel: Virkemiddelet var ikke problemet. Problemet var den konkrete avdelingens økonomi og kultur.
Når jeg har vært på mitt mest psykotiske, mener jeg at jeg ikke er syk. Jeg har funnet på hele sykdommen min fordi jeg er så ond-ond-ond og må dø. Da er det fint at noen ser meg, kjenner meg og overstyrer meg. I tillegg at psykologen min har rett til å overstyre meg, har jeg gitt omgivelsene mine beskjed om hvilke situasjoner de skal overprøve meg. Friske Virrvarr legger feller for Gale Virrvarr.
Jeg har vært med å tvangsinnlegge venner av meg jeg har vært redd for at skulle dø. Jeg har smørt tjukt på for at legevakten skulle måtte ta dem inn, for at systemet skal forplikte seg til å finne behandling til dem. Og jeg har sett forsiktige mennesker med mørk hud og dårlige norskkunnskaper bli behandlet som mye farligere og sykere enn de egentlig var fordi de ikke kommuniserte godt nok.
Jeg kan ikke veldig mye mer om psykiatri enn det jeg har erfart selv. Likevel var jeg mye reddere for psykiatrien før jeg ble pasient enn etter å ha vært tvangsinnlagt første gangen. All frykten og stigmaet knyttet til det å være psykisk syk var mye skumlere enn det var å få hjelp.
Og det å ha fått god hjelp satte det å få dårlig hjelp senere i et grelt relieff. Begge sykehusene sorterte under helse Sør Øst. Begge sykehusene hadde samme reglement. Forskjellen var i rutiner, miljø og ressurser.
Jeg tror ikke at endringer i loven om tvangsbruk kommer til å endre dårlige forhold. Det kan være jeg tar feil, men jeg tror problemet stikker mye dypere enn som så. Jeg tror ikke du endrer personellets syn på pasientene ved å endre mulighetene for tvangsbruk. Jeg tror du kan hindre unødvendig tvangsbruk ved å endre personellets syn på pasientene.
Lørdag 13. juni 2009
Bare så dere vet det: Jeg har vært mye nede siden begynnelsen av mai. Jeg har ikke fått hjulpet til eller fulgt med på Bloggcamp-forbredelsene siden da. Jeg hadde egentlig tenkt å dra, men nå har det skjedd veldig masse krøll med meg, så det er lite trolig. Jeg registrerer at det har vært mye diskusjon om Bloggcamp på Twitter og i bloggosfæren. Jeg tenkte bare at jeg skulle si: «Huihei, jeg har ikke vært til stede i det hele tatt. Jeg vet at Thomas Moen med flere har stått på som helter, men jeg kan hverken svare på spørsmål, diskutere avgjørelser eller si noe innsiktsfullt. Jeg har hatt mer enn nok med meg selv.»
Lørdag 13. juni 2009
«Jeg er en hvitmalt snøkule» sier hun. «Ingen kan se all snøen som svømmer inni. Jeg er hvit og lukket.»
Når hun forteller meg at hun har blitt seksuelt misbrukt blir jeg ikke overrasket. Jeg kjenner følelsen fra tenårene. Lukket. Ugjennomtrengelig. Stille.
Jeg var så redd jeg skulle bli gal. Alle mennesker var kilometervis unna meg, selv når de klemte meg. Selv når de hvisket i øret mitt. Jeg så hele verden fra den gale enden av kikkerten, jeg var ikke tilstede, ingenting var på ordentlig.
«Hjernen klarer ikke ta inn det som har skjedd med en gang. Signalene blir for sterke.» forklarer psykologen meg. Det gir mening. For et døgn siden var minnet om avstanden mellom meg å verden nettopp det. Et minne. Et minne om å være seksten og ligge inntil Mr. Jackson og gråte. «Du er ikke her. Du er ikke her. Hvorfor kan jeg ikke komme nærmere deg? Hvorfor er alle så langt borte?»
Nå er avstanden tilbake, som en tone jeg trodde jeg skulle slippe å høre igjen. Politiet var så langt borte at jeg kunne forklare dem alt sammen uten problemer. Mr. Jackson og jeg kjørte toget til Fredrikstad sent på kvelden, men alle de andre passasjerene var en film som flimret foran øynene mine. Svigerfamilien klemte på meg, men jeg enset det knapt.
Idag har jeg lest om storpolitikk, om folk som dør andre steder, om tortur. Jeg koker ikke over av urettferdighet jeg pleier å koke over av. Det er som å lese sjakkspalten i avisen. Noen trekk forundrer meg, noen trekk provoserer meg, noen trekk er tilfredstillende. Det er tårn og springere som skriver opprørte kronikker. Det er konger og dronninger som er statsminister og presidenter. Det dør bønder hele tiden.
Jeg lurer på om grunnen til at det var enklere for meg å være politisk aktiv før, var at alle hendelser var flytting av sjakkbrikker. I de senere årene har jeg fått følelser, betenkeligheter, nyanser, aggresjon og empati, og det krystallklare bildet av hva som var bra og hva som var dårlig har gått i tusen knas. Kanskje jeg må være i konstant fortregningsmodus for å tåle politikken? Jeg vet ikke.
Jeg vet at følelsen av å være avskåret fra verden er forbigående. Jeg vet hvorfor jeg føler det. Jeg vet at jeg har følt det før. Jeg vet at det kommer til å gå over. Jeg vet at smerten kommer senere når nummenheten har trukket seg tilbake.
Jeg er klar over teppet av kvalme som ligger bak nummenheten. Jeg er klar over at halve problemet med gårsdagens ubehageligheter er at å oppleve noe som minner deg om jævlige situasjoner du har vært i før gir deg samtlige jævlige situasjoner i fanget.
Facehugger-tungen som boret seg inn i mellom leppene mine i går vekker til live følelser fra opplevelser hjernen min har drept og stoppet ut. Nå våkner de stive, døde minnene til live som en zombiehær av seksuelle overgrep og jeg må slåss mot alle de gamle voldtektsminnene, ikke bare gårsdagens overfall. Vi stirrer på hverandre. Vi sier ingenting.
Jeg skal bli sint senere. Jeg skal bli sint senere. Nå? Nå er jeg en tom korridor. Nå er jeg ingensteder. Jeg er hvit utenpå og fragmentert på innsiden.
Jeg hadde følelser for et døgn siden. Jeg vet de kommer igjen.
Mandag 1. juni 2009
Du vet at dine nærmeste er opptatt av deg og ditt når du stjeler pc’en deres og oppdager at de mest brukte bokmerkene deres er bloggen din og «All About Bipolar»…
Uansett: Jeg oppdaget at All About Bipolar-bloggen hadde små «Bipolar Awarness»-badges på nettsiden sin. «Åh!» tenkte jeg. «Det vil jeg også ha!»
Ulempen var at de eksisterende bipolar-badgene var stygge som juling.
Jeg er ingen kløpper i Illustrator, jeg er strengt tatt flinkest med penn og papir, derfor tenkte jeg at kanskje noen gærningvennlige designerspirer der ute kunne tenke seg å lage en ny og bedre badge. Jeg kan ikke love så veldig mye annet enn heder, ære og massevis av linklove i premie, men jeg håper at det å støtte en god sak + minske stygg grafikk på webben kan være motivasjon nok for noen ^_^
Spesifikasjon? Jeg vil gjerne ha et 140X140 pixler stort banner, men om du føler for å lage flere størrelser, vil sikkert flere bruke dem. Den mintgrønne bipolarsløyfen er det eneste i den opprinnelige illustrasjonen som må være med. Om du vil skrive «Bipolar lidelse» eller «Bipolar Disorder» er opp til deg.
Jeg har ønsket meg nytt bipolarbanner på Twitter, også. Mikkel Grüner har bidratt med dette lettere ironiske forslaget:
*krysser fingrene og håper på snilt Internet*
Oppdatert: Uten grønn sløyfe, men innmari fin – Den Unge Herr Holm har bidratt med et yin-yan-inspirert badge:
Jeg digger egentlig idéen om mange alternative bannere, så fortsett å sende inn!
W 
Daniel S. Jackson
Hanne
Caro
Lisa 
Trips & Tics
Fata
sinobell
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
