Tirsdag 31. august 2010

Blogging som underskuddsprosjekt?

Kjære bloggen. Jeg har skjønt noe viktig.
Du er ikke et overskuddsprosjekt. Du er et underskuddsprosjekt.

Ta i går. Da trommehinnen sprakk, feberen svevde til nye høyder og jeg gikk meg bort på vei til butikken, da blogget jeg, da. Dere fikk et par innlegg, og de seks andre lagret jeg i arkivet til senere bruk.

Boka? Nei, den la seg ned og spilte død. Notatboka? Mjo, mja, jeg fikk presset ut et lite emodikt til slutt, men var for distrahert av smerten i øre til å holde på for lenge. Romanen? Holdt ut i to sider.

Men du? Åh, du skriver deg selv. Du et tankskip i en storm, og uansett hvor kjipt jeg har det, har jeg overskudd til deg. Faktisk er du enklere å skrive jo verre jeg har det. Du er vant til dårlig vær, du bloggen.

Jeg begynte å blogge 13. november, 2006. 13. desember, 2006 hadde jeg min første innleggelse på psykiatrisk. Jeg la deg ikke ned, jeg holdt meg fast i deg hele veien, skrev blogginnlegg gjennom måneder av insomnia og uproduktivt hælvete.

Det siste halvannet året har jeg hatt det bedre og bedre. Bedre enn jeg har hatt det noensinne. Ikke ekstatisk bra, men avbalansert og rolig bra. Jeg har puttet bloggingen i kalenderen, skrevet opp ideer til innlegg og skrevet bloggen som en del av de andre skribentjobbene mine.

Og det har gått litt trått. Bloggen har ikke skrevet seg av seg selv, jeg har latt det gå lenger mellom hvert innlegg enn jeg har gjort noensinne.

Men nå: Med høy feber, halsvondt og en hjerne av grøt, da tyter blogginnleggene ut.

På en måte lover det ikke godt for bloggen at den er et underskuddsprosjekt i en tid jeg får mer og mer overskudd. Samtidig er det betryggene at når skriveprosjektene som krever en uthvilt, samlet Ida legger seg på rygg og spreller, holder bloggen fortet.

Dette avkrefter nemlig min største frykt: Jeg kommer aldri til å slutte å skrive.

Søndag 29. august 2010

Selvutslettende snill

Moren min har alltid pleid å si at hun har raring-tekke: Er det noen litt ustabile, skrullete, merkelige eller ubehagelige mennesker i rommet, finner de henne og blir sittende og snakke med henne hele kvelden. Jeg trodde i flere år at jeg hadde arvet min mors raring-tekke: Det samme skjedde alltid med meg.

Jeg har imidlertid skjønt at det handler om en slags selvutslettende snillhet. Grunnen til at raringen ender opp hos meg, er at jeg er en av de få som ikke ignorerer ham aktivt eller ber ham gå sin vei, men vier ham hele min oppmerksomhet og forsøker å være så snill og omsorgsfull som mulig, selv når han beveger hånda si nedover låret mitt.

Selv om jeg ikke liker ham. Selv om jeg synes han er irriterende. Selv om jeg ville gjøre noe annet enn å prate med raring nr. 105. Men jeg vil jo være snill. Jeg kan ikke være slem og be ham gå sin vei.

Eller: Jeg pleide hvertfall å tenke sånn. Å bryte ut av det selvutslettende snille mønsteret har vært vanskelig, og jeg har måttet øve meg på å ta bort klåfingrede hender og snu ryggen til raringer som sette seg ved bordet mitt og fortelle krevende mennesker at jeg dessverre ikke kan trøste dem hele natten, og at jeg dessverre ikke kan gjøre det igjen. Noensinne. For så snill er jeg ikke.

Omformulert: Jeg er ikke så slem mot meg selv at jeg tilbringer to timer av byturen min med å høre på livshistorien til Full Mann 50, bare for å bli belønnet med whiskyånde og uønsket kroppskontakt.

Jeg har lært meg å si: «Unnskyld, men vi har en privat samtale og foretrekker å være alene. Du er ikke velkommen, vennligst hold avstand.» Og når det ikke funker: «Unnskyld, men nå er du ubehagelig.» Og når det ikke funker: «Gå vekk.»

Ja, det er trist å være ensom, full, pratesjuk og gammel. Ja, det er sikkert synd på deg om du er alene og rar og ingen vil snakke med deg. Men det er ikke mitt ansvar. Jeg har ansvar for å plukke opp etter hunden min og å reise meg for gamle damer på bussen. Jeg går ikke på byen for å lette arbeidsbyrden for ansatte på A-hus. Og jeg har ansvar for å ikke mishandle meg selv.

Den psykomotoriske fysioterapeuten min sa til meg at jeg skulle observere hunder og katter når de havnet i ubehagelige situasjoner. De stivner til, skyter rygg, legger ørene bakover og gjemmer halen mellom bena. Kroppen deres reagerer på truende fremmede.

Det gjør kroppen min også når den skumle, fulle mannen setter seg nesten oppå meg på byen. Jeg bare merker ikke at jeg strammer skuldrene, holder pusten og stivner i en rar bøy.

Men kroppen gjør.

Trikset er å kjenne etter og vite når katten ville frest og når hunden ville bjeffet – og omsette den følelsen til et «Gå vekk». Og handle på bakgrunn av følelsen.

Å skifte fokus fra å være snill og hyggelig til når den indre kattepusen ville klort noen har redusert ubehagelige opplevelser betraktelig. Men det har ikke vært lett å slutte å være selvutslettende snill.

Søndag 18. april 2010

Et tips fra gale damen:

Til andre som sliter med det samme som meg.

(Og kanskje til pollenallergikerne? Hvem vet? Jeg er ikke pollenallergiker, men etter å ha observert pollenallergikere som ikke har tatt pillene sine på lenge innbiller jeg meg at det er mye det samme.)

Du skjønner:

Hvis du får den fabelaktige idéen at du ikke trenger å ta medisinene dine, så ikke gjør det midt oppi masse deadlines og viktige avtaler.

Hvis du får den fabelaktige idéen at du ikke trenger å ta medisinene dine, så ikke gjør det midt oppi opprivende møter med gamle venner, begravelser og lite søvn.

Hvis du får den fabelaktige idéen at du ikke trenger å ta medisinene dine, så diskuter det med noen andre enn den litt overivrige stemmen inne i hodet.

Noen sure. Noen kritiske. Noen du ikke har lyst til å diskutere det med.

Du skjønner:

Det kan hende at det går bra den første dagen. Og den andre dagen. Og den tredje dagen. Og så.

Så kan det være du plutselig må bruke mye energi på å fortelle deg selv at «Det er ikke noe farlig på kjøkkenet. Det er ikke noe farlig i do. Det er ikke noe farlig i klesskapet. Det er ikke noe farlig på verandaen…»

Så kan det være du ringer legevakten fordi du plutselig har malt deg i fjeset, men du husker ikke når og det er sjelden et godt tegn. (Gikk du på butikken i krigsmalingen? Enda dårligere tegn.)

Så kan det være at psykologen din som ser på deg med et mye strengere blikk enn hun pleier og spør om hun kan få telefonnummeret til noen andre pårørende enn deg.

Og så går det nedover derfra.

Og selv om det er en mager trøst at du er blitt mye flinkere til å være sprø siden sist, så er det først og fremst det: En trøst.

Så:

Hvis du får den fabelaktige idéen å slutte å ta pillene dine, så beregn inn tiden du trenger på å tørke deg selv opp hvis det går dårlig.

Bare et tips.

(Og hvis du er en av de mer bekymrede leserne mine: Ja, det går bra med meg nå. Jeg skriver ikke om ting mens de står på. Det er alltid litt forsinkelse.)

Søndag 13. desember 2009

Om Den ene

Curly har utfordret meg til å skrive noe med utgangspunkt i Unicefs kampanje «Den ene», om alle de enkeltvoksne som har reddet et barn i uføre. Jeg har hatt et halvferdig innlegg om kampanjen jeg var sikker på at jeg hadde publisert, men det viser seg at jeg ikke har skrevet noe om det likevel.

So. Here goes:

Den Ene?

Jeg ser kampanjen i Dagbladet og blir sår. «Det var INGEN der for meg!» sier jeg til Mr. Jackson. Jeg leser historie etter historie i Magasinet og tenker. Det må jo ha vært noen voksne? Jeg er her i dag snarere på tross av opphavet mitt enn på grunn av det, og selv om enkelte har påstått at de putter the fun back in dysfunctional, er de fremdeles grunn nr. 1 til at ting er vanskelig. Først da jeg sluttet å se dem, var det mulig for meg å ta tak i livet mitt.

Så jeg ligger på senga og leter etter voksne i historien min. Jeg finner dem til slutt. De er godt skjult, men her er et par:

Mannen med skjegg:

«Ida!» sier han og gir meg en klem, selv om jeg ikke har møtt ham på mange år. Jeg er femten. Jeg husker ham knapt. Jeg husker en teddybjørn og et teaterstykke, ikke ansiktstrekk. Han ser på meg. Lenge. «Hvordan går det med deg?» Spørsmålet er ikke ment som småprat. «Sist jeg så deg var du sju. Du klemte deg inntil meg som om noe forjævlig var etter deg og var helt “elskmeg-elskmeg-elskmeg”! Åh, jeg ville bare ta deg på armen og stjele deg ut og bort! Hvordan går det med deg?» Jeg stivner. Jeg trodde frykten min hadde vært usynlig. Vissheten om at noen andre var der og så det, gjør at de usynlige tingene finnes litt mer.

Dame med bil:

Jeg er søtten. Jeg arrangerer skoleball. Jeg løper i høyhælte sko og kjole med punchflekker og skriker til alle med sersjantstemme. «Du bærer inn osten!» «Vask hendene først!» «NEI! Bandet kan ikke spille fem låter ekstra! De låter som en støvsuger med strenger og folk vil først og fremst danse!» Midt i forbredelsene finner vi ut at vi mangler servietter og stearinslys. Jeg har nesten brølt på meg brokk da en av jentene i førstegym forteller at moren hennes kommer med kjolen hennes i bil og at hun sikkert kan kjøre meg ned til kjøpesenteret så vi får skaffet det som måtte mangle.

Minutter senere står bilen i oppkjørselen, jenta henter ut ting fra baksetet i all hast og jeg kaster meg inn i forsetet og sier noe usammenhengende om «Tusen takk og hei på deg og servietter og veldig snilt!»

«Ida?» sier damen i bilen. Jeg er litt forvirret over at hun vet navnet mitt, men jeg antar at jenta i klassen under må ha fortalt hvem jeg er og hva jeg heter. Det er tydeligvis ikke tilfellet. Hun smiler fra øre til øre: «Ida! Husker du meg!» Jeg rister på hodet. «Jeg var assistent! På skolen du gikk på! Du gikk alltid alene og sang for deg selv! Husker du? Jeg holdt deg i hånden alle friminuttene i hele førsteklasse!» Det demrer for meg. Jeg husker ikke navnet hennes, men jeg husker allværsjakken, jeg husker å løpe mot henne, å være litt mindre redd friminuttene. «For et sammentreff!» Hun gir meg en klem. «Jeg var så lei meg da jeg sluttet! Jeg lurte på hva det skulle bli av deg! Men jeg hadde bare jobb der det ene året, ser du!» Etterpå tenkte jeg på hvor godt hun egentlig måtte ha sett meg. Jeg var en førsteklassing i mengden, og likevel kjente hun meg igjen mange år senere, dekket i sminke og glitter, i en mørk bil.

Den slemme damen:

Jeg var alltid pissredd henne. Hun var moren til en veldig god venninne av meg, og hun snakket alltid til meg med skarp stemme og fikk meg til å stirre permanent på skoene mine hele besøket. Jeg var fjorten og dronningen av kjøpesenteret, kjøpte mine egne sigaretter, rullet min egen joint og skaffet mitt eget hjemmebrent. Hun var alltid, alltid i veien. Den heksa.

Jeg husker at hun kom og plukket meg opp i sentrum en gang jeg var så full at jeg ikke kunne stå oppreist. Jeg hadde stukket av fra venninnene mine for å drikke sprit med noen eldre gutter i parken, og bestevenninnen hadde ringt moren sin. Bitch. Hun dukket opp fra ingensteds, grep meg i armen og slepte meg hjem til dem. «Ånei! Der kommer den SLEMME DAMEN!» hadde jeg hoijet da jeg fikk øye på henne. «Yes. Jeg er den slemme dama.» hadde hun sagt.

Jeg traff henne i høst for første gang siden jeg sluttet å være tenåring. Hun ga meg en kjempeklem og sa hun var stolt av meg. Jeg ble så paff. Jeg var overbevist om at hun hatet meg. Hun hadde jo alltid vært så sint? Plutselig slo det meg at å plukke opp nær bevisstløse fjortiser omringet av suspekte gutter i begynnelsen av tyveårene ikke er en veldig slem ting. Det er omsorg.

Sist, men ikke minst:

Tankespinnet mitt om «Den ene» ble avbrutt av at jeg fant det siste og mest åpenbare svaret: Svigers. Her satt jeg og leste artikler i deres kjøkken i aviser de hadde kjøpt, også klarte jeg å glemme dem likevel. Jeg tror hovedgrunnen var at når de snakket om «Den ene», virket det som om de snakket om voksenpersoner rundt små barn, ikke rundt ungdom.

Svigermor og svigerfar kom inn i livet mitt samtidig som Mr. Jackson, og introduserte konseptet: «Et sted Ida kan sove uten å være kjemperedd». De hentet meg når jeg var i trøbbel, tørket meg opp når jeg var trist og stilte opp på skoleforestillinger. De laget rar allergikermat i perioden jeg bare spiste det, husket hvilke ting jeg likte og fulgte meg på legevakten. Da de skjønte hvor mye trøbbel jeg egentlig hadde, stilte de opp 500%. De var de første voksenpersonene jeg torde å fortelle noe som helst.

Jeg holdt foredrag for Landsforeningen for pårørende innen psykiatri, og de spurte meg om hva jeg tenkte når det kom til relasjonen «pasient-pårørende». Jeg sa at «Helt ærlig: Jeg har de beste pårørende i hele verden. Men jeg har valgt dem selv.»

Lørdag 28. november 2009

Hva jeg har brukt tiden på

Hei, Internet!

Jeg skriver blogginnlegg i hodet før jeg sovner, småprater til bloggen mens jeg vasker opp, kladder mentale blogginnlegg på t-banen og savner dere – kort sagt.

Så. Siden jeg har vært veldig overarbeidet og ikke så lite nedbrutt, tenkte jeg at jeg kunne starte opp bloggingen igjen med å fortelle dere litt om hva jeg har drevet med siden sist.

Sånn stæsj jeg har gjort de siste ukene:

1. Holdt Rådslag på Bjørnholdt og Eikelund VGS sammen med Rådet for psykisk helse. Kort sagt: Jeg pratet om problemene mine og prosessen med å takle dem i plenum på en måte som fikk ungdommene med på en samtale om psykisk helse som gjorde alle involverte lurere.
2. Tatt et kurs i stand-up komedie med Shabana Rehman og New York Comedy Institute. Fordi jeg ville lære meg å bli bedre til å fjase i mikrofon, lære andre måter å skrive tekst på, samt prøve den skumleste formen for offentlig opptreden. Jeg er jo en mental basehopper når alt kommer til alt. Det var utrolig lærerikt og morsomt (pun intended).
3. Spilt inn et radiokåseri for «Mellom himmel og jord» som kommer i sendingen deres på P1 på søndag. Tema? Ateistisk julefeiring. Tune in.
4. Skrevet om tegneserier til Cappelen Damm og funnet ut at det eneste problemet mitt med å skrive om dette temaet er å begrense seg. Nerden i meg synes alle må få vite alt om tegneserier. Nuh!
5. Snakket om bloggen og om meg og om Internet generelt på et seminar hos Landsforeningen for pårørende innen psykiatri. Det var på Grand og føltes litt som å holde foredrag i spisesalen på Titanic. Leonardo Di Caprio var ikke til stede.
6. Brukt den resterende tiden på å forsøke å sove, spise og ikke krepere. Ohyes.

Heldigvis skal jeg ha en rolig desember. Det lover godt for bloggen, også.

Søndag 22. november 2009

Livet mitt akkurat nå

Jeg følte meg veldig frisk, så jeg satte opp farten. Jeg burde tatt signalene da nattesøvnen røk. Du vet du er i trøbbel når du ikke bare sovner sent om kvelden, men våkner grytidlig om morgenen i tillegg.

Så dukket det plutselig opp en rekke uforutsette, vanskelige ting, og så fant jeg meg selv rullet sammen i en ball et sted som strengt tatt var veldig langt hjemmefra.

Samme dag sa Aschehoug til meg at de hadde ombestemt seg og at de veldig gjerne vil at jeg skal skrive bok for dem. Minst en. Nå med en gang.

Nå har jeg drukket te og lekt med hunden noen dager og tenkt at det ikke bare er meg som er bipolar – livet er ikke så verst på å veksle mellom fint og forferdelig i full fart, det heller.

Og du? Det kommer til å bli utfyllende forklaring om bokprosjekt i senere innlegg. Jeg vil gjerne ha deg med på veien, skjønner du.

Den neste boken kommer nemlig til å bli litt om bloggen og litt om deg i tillegg til Internet generelt. Så velkommen skal du være.

Lørdag 31. oktober 2009

Rise and shine

Jeg fikk en lang klem av en dame som var så glad for at jeg får til å gjøre det jeg har lyst til. Jeg har klemmen på innsiden fremdeles. Jeg vet ikke hvordan jeg skal si dette, Internet.

Jeg har forandret meg mye siden i fjor. Jeg har lært en masse ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle lære. Jeg har greid en masse ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle greie.

Jeg blir glad når jeg får komplimenter, jeg gremmes ikke over at noen kan være så dumme at de tror jeg har noe å fare med. Jeg har lært meg å si nei uten å få noia.

Jeg har lært meg å lønnsforhandle uten å underprise meg. Jeg har lært meg å sette grenser. Jeg har lært meg å si «pytt, pytt». Jeg har lært meg å levere arbeider jeg ikke synes er perfekte.

Jeg har lært meg å takle kritikk. Jeg har lært meg å like meg selv. Jeg har lært meg å senke skuldrene. Jeg har lært meg å ta pause. Jeg har lært meg å reise meg opp igjen. Jeg lærer fremdeles.

For et år siden gjemte jeg meg bak et søppelspann og satt der i to timer uten å greie å røre meg fordi alt hadde hengt seg opp. For et år siden greide jeg ikke mer en to ting pr. uke.

For et år siden var alle redde når jeg gikk til butikken alene. For et år siden var jeg alltid på nippet til å falle.

De siste ukene har vært vanskelige og uoversiktlige. Jeg har stått i stormen uten å knekke sammen. Gale damen er i ferd med å betraktelig mindre gal. Jeg har aldri hatt så godt veigrep før i hele mitt liv.

Mandag 12. oktober 2009

Huskeliste for dårlige dager:

PS: Min personlige

1. Kom deg opp. Ikke bli liggende. Nøkkelen er bevegelse.
2. Bruk lang tid på badet. Skrubb det kjipe vekk. Hold deg fast i lebestiften.
3. Ta på deg de fine klærne.
4. Reduser todolisten til et levelig minimum. Du skal tre ting idag, ikke ti.
5. Om mulig: Sørg for at de tre tingene er å spise, gå en lang tur og ringe en venn.
6. Skriv. Tving pennen i gang.
7. Drikk kaffe. Drikk te. Drikk brus. Drikk det du vet får deg til å samle deg.
8. Legg vekk datamaskinen. Du surfer deg aldri gladere. Du chatter deg aldri mindre stresset på msn.
9. Pust.
10. Se deg rundt.
11. Skru på musikk.
12. Aksepter at du ikke får flyttet fjell idag. Eller, enda bedre: Aksepter at å komme gjennom dagen er fjellet du får flyttet idag.
13. Legg deg tidlig, så du får nok søvn.
14. Ikke slå deg selv i hodet om du ikke kommer lenger enn punkt to.

Har du en huskeliste til de dårlige dagene?

Tirsdag 6. oktober 2009

Om mestring

«Ja, det var forferdelig» sier hun. «Jeg kommer aldri til å få det bra igjen.» Jeg har hørt det mange ganger i settinger der folk skriver og snakker om psykisk sykdom. «Du blir aldri bra.»

Noen er veldig sinte på verden. Noen er veldig sinte på menneskeheten. Noen er veldig sinte på seg selv. Noen er veldig sinte på kirken. Noen er veldig sinte på staten. Noen er veldig sinte på psykiatrien. Noen er veldig sinte på skoleverket.

Jeg skjønner hvorfor. Jeg er også sint på mange. Det er lov å være sint på de som har forgrepet seg mot deg, som aldri så deg, som ignorerte deg og som gjorde de verste ting mot deg i beste mening. Og likevel.

For meg er det viktig at det går en linje mellom rettferdig harme og å ha et liv der alt er i stykker og alltid vil være i stykker fordi noen var slemme.

Det er derfor jeg er veldig opptatt av begrepet «mestring». Å mestre noe betyr ikke bare å få til noe, men å øve seg til man får til noe.

Å øve meg på å ta makten fra gamle traumer og spennende humørsvingninger så jeg kan ha kontrollen selv.

Å skjønne at «Åkei, nå går jeg på snørra. Da tar jeg meg for med hendene. Så må jeg reise meg opp. Jeg har gjort det før, jeg kan gjøre det igjen.»

Når noen sier til meg at de aldri blir bra eller aldri får til, så får jeg følelsen at de ser på det de sliter med som en tilstand. En lang, sammenhengende tilstand som er lammende forutbestemt og umulig å gjøre noe med.

En del av det å mestre ting for meg er å se på livet som en uendelig rekke situasjoner du kan prøve og feile i.

«Åkei. Situasjonen er sånn at jeg er livredd for å ta en telefon. Jeg kan utsette det og utsette det helt til det er forsent og alt blir flaut, eller så kan jeg hoppe utti det med begge bena og hjertet i halsen.»

Noen ganger er jeg så redd og skjelven at jeg ikke greier. Noen ganger greier jeg det, tross all angsten.

Hovedpoenget er å huske at bare fordi jeg var for redd til å ta en telefon forrige gang, betyr ikke at jeg ikke kan greie det neste gang.

Det er en slags idé om at livet er det eneste jeg har, og at jeg skal prøve å få det til så bra som mulig, selv om det er vanskelig til tider. En idé om at selv om ting virker håpløst, så har ikke håpløsheten en verdi i seg selv.

Så. Jeg er min egen ridder. Min egen ninja. Eller – min egen prinsesse.

Min type prinsesse.

(Tegneserien er fra Sticker Sisters. Sjekk dem ut!)

Torsdag 24. september 2009

Hvis jeg var helseminister

«Hvis du fikk være helseminister: Hva ville du gjort med norsk psykiatri?» spurte journalisten.

«Hm.» sa jeg. «Hm.»

Så formulerte jeg tre korte punkter, siden man tross alt blir intervjuet og den stakkars journalisten uansett må kutte ned på alt jeg skravler i vei om. Jeg tenkte jeg kunne dele dem med deg.

• Få opprettet en psykiatrisk førstelinje. Når du faller i trappa en søndagskveld, ringer du legevakten, beskriver symptomene og spør hva du bør gjøre. Om panikkangsten tar deg en søndagskveld, er det derimot ikke bare å ringe legevakten, beskrive symptomene og spørre hva du bør gjøre. Enten må du være så dårlig at du kan legges rett inn, eller så må du greie det å snakke med fastlegen om problemene dine og skrive søknad til psykolog og DPS og håpe at de vil ha deg. Så – en døgnåpen psykiatrisk legevakt med eget telefonnummer hadde vært fint.
• Gi bedre tilbud i overgangen mellom utskrivning fra psykiatrisk avdeling og det vanlige livet. Ja, det er fint å kunne gå på DPS’en og prate med en psykolog, men de kan ikke fikse alle problemene som oppstår med NAV, med jobb, med studier og med penger når du har hatt et lengre psykehusopphold. Jeg kom meg fint gjennom denne perioden fordi jeg hadde et godt nettverk av pårørende rundt meg, men NAV brukte et halvt år på å betale ut rehabiliteringspenger. Hadde jeg ikke hatt snille svigerforeldre og ektemann med penger, ville jeg falt helt utenfor alt i den prosessen. Det er et hull her.
• Lage skikkelige holdningskampanjer: Både blant politikere, helsevesen, lærere og alle oss andre. En del folk skulle få bite i seg utsagn om «å ta seg sammen og stå opp om morgenen», en del i helsevesenet skulle fått deng og fik for å sende hjem suicidale småjenter med litt valium og beskjed om å sove på det, en del lærere måtte lære seg at det å kutte seg er et varsko, ikke en sånn teit tenåringsgreie, og som befolkning ville vi blitt mer bevisste på psykiske problemer generelt.

Åkei. Nå er det din tur til å være helseminister. Hva ville du gjort med norsk psykiatri? Hva ville du gjort med helsevesenet generelt?