Torsdag 25. juni 2009

Om sykdom - somatisk sådan

Jeg er ikke flink til å være syk. Jeg tror alltid jeg bare innbilder meg problemene mine. Selv de gangene jeg har blitt hentet i ambulanse, er jeg redd for at jeg finner på. Tenk om legen bare ser irritert på meg og sier at jeg ikke er syk? «Du burde ikke skrike sånn, her er det ikke noe i veien!»

Nå sier legene aldri det. De sier gjerne «Oi, her var det en betennelsesreaksjon, gitt! Hvor lenge har du gått rundt med dette? Det må da ha gjort vondt?» De sier aldri at jeg tar opp andre pasienters tid og at jeg burde pelle meg ut. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg tror de skulle gjøre det, men hver eneste gang jeg blir syk, er jeg kjemperedd for at jeg bare skal ha funnet på hele greia.

Denne tendensen til å avfeie ubehang som inbildning gjør at jeg ofte går rundt med problemer til de vokser seg større enn de burde være. Litt vondt i ny og ne kan bli jæskli vondt hvis du ikke tar hensyn.

Det fører til sånne opplevelser som i går, hvor hele turen til legevakten var tåketilstand der jeg var redd for at det ikke var noe galt med meg. «Jeg later som, jeg later som» prøvde jeg å fortelle dem. Sykepleierne var tydeligvis ikke enige med meg, siden jeg fikk ligge ned nesten med en gang vi kom inn. Svigermor og svigerfar var tydeligvis ikke enige, siden de satt ved siden av sengen min halve natten.

Legen var hvertfall ikke enig med meg, siden han ringte akkuttmottaket og snakket strengt med dem til jeg ble overført med én gang. «Dette handler om pasientens beste,» sa han med myndig og jeg kjente at jeg elsket ham. Greit at jeg lå der og lot som jeg var syk, men jeg elsket ham akkurat da.

De brukte meg som nålepute på akkutmottaket. Før jeg helt hadde fått med meg hva som skjedde, hadde de tatt klærne mine og erstattet dem med fremmede sykehusfiller, tatt masse blodprøver og satt en veneflon. De puttet en gummihette på fingeren min og et blodtrykksmåler rundt armen som sjekket automatisk hvert tiende minutt. «De tar meg sånn på alvor», tenkte jeg. «De kommer til å bli veldig irriterte når de skjønner at det ikke er noe i veien, at jeg bare ligger her og skaper meg.»

Drypp. Smertestillende. Mer smertestillende. Mr. Jackson som ringer og sier at han har avlyst alle avtalene sine og kommer nå, han tar toget med én gang. Legen snakker om infeksjon og antibiotika når han først kommer. Prøvene viste infeksjon. Ok, tenker jeg. Ok, da. Jeg kan ikke fake infeksjon. Jeg kan ikke jukse på blodprøven. Åhgud, det var på ordentlig.

Legen lurer på hvor lenge jeg har gått med disse smertene. Jeg er litt usikker. De er liksom nye nå, de finnes, de er reelle, de syntes på en blodprøve, jeg har ikke funnet dem på, jeg ligger ikke her og er slem.

Med mindre jeg overdriver, da. Det kan jo være det bare er en liten infeksjon og at jeg ikke burde ynket meg så mye over den. Det kan være at legen inni seg er sint på meg og synes jeg er en svekling som ligger her med drypp og smertestillende og ledninger klistret på overkroppen. Jeg burde bare tatt antibiotikaen og gått hjem. Ja, jeg overdriver. Drama Queen.

Jeg vedder på at om jeg noensinne får en alvorlig, somatisk diagnose kommer jeg til å føle meg kjempelettet. Da kan jeg ligge og ta i mot behandling uten å være redd for å overdrive, være til bry og ta opp sykehusets tid.

Også slår det meg at det er denne refleksen som gjør at jeg aldri går til legen når jeg bare er litt urolig, bare har litt vondt, bare er litt infisert og bare trenger litt antibiotikakur. Jeg er ikke mindre psykisk syk når jeg er fysisk syk. De overlapper på uante måter.

Søndag 14. juni 2009

Om tvang og psykiatrikritikk

«Jeg vil ikke være her!» Så fort pleierne er ute av kjøkkenet setter hun øynene i meg. «Jeg er her på tvang! Jeg får ikke dra min vei! Det er et overgrep!» Det er den andre innleggelsen min. Jeg prøver å være forståelsesfull, selv om jeg egentlig er flau. Jeg er jo her frivillig. Jeg kjente skuldrene mine senke seg da de la meg inn.

Jeg kan komme og gå som jeg vil. Kommer jenta til å bli sint på meg for det? Er jeg en slags forræder? «Du kan jo kontakte advokat?» prøver jeg. «Det ligger masse opplysningshefter om tvang på TV-stua. Du kan jo se på en av dem?» «De sier jeg er psykotisk! Jeg er ikke psykotisk! Det er et overgrep!»

Hun er hvitgrønn i fjeset. Hun holder blikket mitt. Hun er utrolig intens. «Hvordan skjedde det?» spør jeg. «Ringte noen politiet?» Hun rister på hodet. Hun ser seg til høyre og venstre. Så hvisker hun:

«De kom etter meg i UFO. Den blinket sånn! Vi er på et romskip. Alle psykiatriske sykehus er romskip. De opererte inn noe i hjernen min. Ikke si det til noen.»

«Åh.» sier jeg. Så kommer pleierne og setter seg med kaffen. Jenta blir stille. Jeg lurer på om de som fraktet henne til sykehuset vet at hun så på dem som romvesner. Jeg skjønner at hun må være kjemperedd. Jeg skjønner hvorfor de ikke slipper henne ut alene.

Jeg føler meg ofte tilsidesatt av psykiatrikritikken. Det er mest skriving om tvangsbruk og medisinering, og lite skriving om alle de tingene jeg har reagert på i tiden min som pasient. Som hvor mye bedre behandling unge, hvite, velformulerte Virrvarr får fra pleierne. Som hvor mange av medpasientene mine som har hatt store traumer fra tid i asylmottak, traumer som kunne vært ungått hvis asylpolitikken hadde vært annerledes.

Som hvor lite kryssekspertise det er på rusproblemer og psykiske problemer. Det er så mange jeg kjenner som «bare hadde et rusproblem» eller «bare hadde bulimi», men får diagnosen bipolar etter tørrlegging nr. 13. Hvor er diskusjonen om religionens plass i de psykiatriske institusjonene? Den første personen som møtte meg på galehuset var ikke en psykiater, det var en prest. Jeg ville jo dø, og da var det viktig å diskutere dette her med evighet og himmel og what not.

Jeg kjenner folk med tunge lidelser som bor på små steder der det ikke finnes annet behandlingstilbud enn en sykepleier med påbygning mens de egentlig burde hatt psykiater. På sykehuset jeg var innlagt på i Oslo fikk jeg min egen miljøterapeut og samtaler med psykiater hver dag. På psykiatriske avdelinger i distriktene venter noen pasienter en måned mellom hver samtale med psykolog - fordi de har få ansatte og psykologer som bare er der i små stillinger.

Og hva med personvernsspørsmålene?

«Du?» Jeg løfter opp en klistrelapp fra bakken og gir til sykepleieren. «Dette har falt av bagasjen til en pasient. Det står fullt navn og personnummer her. Sørger dere ikke for at disse blir makulert?» Sykepleirern rister på hodet, men putter klistrelappen i lommen. Hvorfor sykehuset bruker klistremerker med navn og personnummer på bagasjen din?

Godt spørsmål. Like godt spørsmål som hvorfor det ikke er noen faste regler for pasientmedvirkning på oppsummeringsmøtene. Det ene stedet jeg var lagt inn skrev både jeg, pleieren min og psykologen min ett notat til neste vakt om hvordan jeg hadde det.

Det andre stedet jeg var lagt inn, ble det bare fattet avgjørelser på bakgrunn av hvordan miljøterapeuten tolket oppføreselen min. Et hav av forskjell.

Jeg har vært tvangsinnlagt tre ganger og tvangsmedisinert en gang. En av disse opplevelsene var ikke allright. Det handlet ikke om at det ble brukt tvang, men måten det ble brukt tvang på.

Når psykologen du kjenner og stoler på sier at «Virrvarr, du er psykotisk nå. Dette er ikke greit. Du får ikke gå herfra før du går med på å ta medisiner mot det. Resepten- den får Mr. Jackson. Vil du ikke ta medisinene, må vi legge deg inn.» Uten det tvangsmiddelet hadde jeg ikke fått gitt ut noen bok. Eller overlevd 2008.

Den myke «Vi kommer til å beholde deg her en stund, uansett hva du sier» føles som en logisk konsekvens etter et selvmordsforsøk. Noen har sett at jeg holder på å dø og de vil forhindre det.

Den gangen tvangsbruken ikke var allright, var på Veum, sykehuset Østfold. Jeg trodde jeg fulgte med frivillig til asylet, men det stod at jeg var voldelig og tvangsinnlagt i papirene jeg fikk med meg fra legevakten. Alle mine nærmeste synes dette er veldig morsomt, siden jeg er omtrent like voldelig som en saccosekk, selv når jeg prøver inmari hardt. *Knuffmuffknuff*, liksom.

Å bli fullstendig feiltolket på legevakten og bli totalt oversett av psykiateren på Veum var dritskummelt. Og likevel, jeg vet ikke om det handlet om tvangsbruk så mye som det handlet om nix og nada pasientrespekt. Hva enn jeg sa eller gjorde kunne ikke nulle ut notatet fra legevakten om at jeg var voldelig og vanskelig.

Det ene sykehuset hadde masse midler, kvalifisert personell og mye respekt for pasientene sine. Det andre sykehuset var underbemannet, hadde dårlig økonomi og veldig dårlige vaner på pasientrespekt og pasientmedvirkning. Begge sykehus brukte tvang. Begge sykehus medisinerte, noen gang tvangsmedisinerte. Og likevel: Virkemiddelet var ikke problemet. Problemet var den konkrete avdelingens økonomi og kultur.

Når jeg har vært på mitt mest psykotiske, mener jeg at jeg ikke er syk. Jeg har funnet på hele sykdommen min fordi jeg er så ond-ond-ond og må dø. Da er det fint at noen ser meg, kjenner meg og overstyrer meg. I tillegg at psykologen min har rett til å overstyre meg, har jeg gitt omgivelsene mine beskjed om hvilke situasjoner de skal overprøve meg. Friske Virrvarr legger feller for Gale Virrvarr.

Jeg har vært med å tvangsinnlegge venner av meg jeg har vært redd for at skulle dø. Jeg har smørt tjukt på for at legevakten skulle måtte ta dem inn, for at systemet skal forplikte seg til å finne behandling til dem. Og jeg har sett forsiktige mennesker med mørk hud og dårlige norskkunnskaper bli behandlet som mye farligere og sykere enn de egentlig var fordi de ikke kommuniserte godt nok.

Jeg kan ikke veldig mye mer om psykiatri enn det jeg har erfart selv. Likevel var jeg mye reddere for psykiatrien før jeg ble pasient enn etter å ha vært tvangsinnlagt første gangen. All frykten og stigmaet knyttet til det å være psykisk syk var mye skumlere enn det var å få hjelp.

Og det å ha fått god hjelp satte det å få dårlig hjelp senere i et grelt relieff. Begge sykehusene sorterte under helse Sør Øst. Begge sykehusene hadde samme reglement. Forskjellen var i rutiner, miljø og ressurser.

Jeg tror ikke at endringer i loven om tvangsbruk kommer til å endre dårlige forhold. Det kan være jeg tar feil, men jeg tror problemet stikker mye dypere enn som så. Jeg tror ikke du endrer personellets syn på pasientene ved å endre mulighetene for tvangsbruk. Jeg tror du kan hindre unødvendig tvangsbruk ved å endre personellets syn på pasientene.

Lørdag 13. juni 2009

Om bloggcamp

Bare så dere vet det: Jeg har vært mye nede siden begynnelsen av mai. Jeg har ikke fått hjulpet til eller fulgt med på Bloggcamp-forbredelsene siden da. Jeg hadde egentlig tenkt å dra, men nå har det skjedd veldig masse krøll med meg, så det er lite trolig. Jeg registrerer at det har vært mye diskusjon om Bloggcamp på Twitter og i bloggosfæren. Jeg tenkte bare at jeg skulle si: «Huihei, jeg har ikke vært til stede i det hele tatt. Jeg vet at Thomas Moen med flere har stått på som helter, men jeg kan hverken svare på spørsmål, diskutere avgjørelser eller si noe innsiktsfullt. Jeg har hatt mer enn nok med meg selv.»

Lørdag 13. juni 2009

Nummen

«Jeg er en hvitmalt snøkule» sier hun. «Ingen kan se all snøen som svømmer inni. Jeg er hvit og lukket.»
Når hun forteller meg at hun har blitt seksuelt misbrukt blir jeg ikke overrasket. Jeg kjenner følelsen fra tenårene. Lukket. Ugjennomtrengelig. Stille.

Jeg var så redd jeg skulle bli gal. Alle mennesker var kilometervis unna meg, selv når de klemte meg. Selv når de hvisket i øret mitt. Jeg så hele verden fra den gale enden av kikkerten, jeg var ikke tilstede, ingenting var på ordentlig.

«Hjernen klarer ikke ta inn det som har skjedd med en gang. Signalene blir for sterke.» forklarer psykologen meg. Det gir mening. For et døgn siden var minnet om avstanden mellom meg å verden nettopp det. Et minne. Et minne om å være seksten og ligge inntil Mr. Jackson og gråte. «Du er ikke her. Du er ikke her. Hvorfor kan jeg ikke komme nærmere deg? Hvorfor er alle så langt borte?»

Nå er avstanden tilbake, som en tone jeg trodde jeg skulle slippe å høre igjen. Politiet var så langt borte at jeg kunne forklare dem alt sammen uten problemer. Mr. Jackson og jeg kjørte toget til Fredrikstad sent på kvelden, men alle de andre passasjerene var en film som flimret foran øynene mine. Svigerfamilien klemte på meg, men jeg enset det knapt.

Idag har jeg lest om storpolitikk, om folk som dør andre steder, om tortur. Jeg koker ikke over av urettferdighet jeg pleier å koke over av. Det er som å lese sjakkspalten i avisen. Noen trekk forundrer meg, noen trekk provoserer meg, noen trekk er tilfredstillende. Det er tårn og springere som skriver opprørte kronikker. Det er konger og dronninger som er statsminister og presidenter. Det dør bønder hele tiden.

Jeg lurer på om grunnen til at det var enklere for meg å være politisk aktiv før, var at alle hendelser var flytting av sjakkbrikker. I de senere årene har jeg fått følelser, betenkeligheter, nyanser, aggresjon og empati, og det krystallklare bildet av hva som var bra og hva som var dårlig har gått i tusen knas. Kanskje jeg må være i konstant fortregningsmodus for å tåle politikken? Jeg vet ikke.

Jeg vet at følelsen av å være avskåret fra verden er forbigående. Jeg vet hvorfor jeg føler det. Jeg vet at jeg har følt det før. Jeg vet at det kommer til å gå over. Jeg vet at smerten kommer senere når nummenheten har trukket seg tilbake.

Jeg er klar over teppet av kvalme som ligger bak nummenheten. Jeg er klar over at halve problemet med gårsdagens ubehageligheter er at å oppleve noe som minner deg om jævlige situasjoner du har vært i før gir deg samtlige jævlige situasjoner i fanget.

Facehugger-tungen som boret seg inn i mellom leppene mine i går vekker til live følelser fra opplevelser hjernen min har drept og stoppet ut. Nå våkner de stive, døde minnene til live som en zombiehær av seksuelle overgrep og jeg må slåss mot alle de gamle voldtektsminnene, ikke bare gårsdagens overfall. Vi stirrer på hverandre. Vi sier ingenting.

Jeg skal bli sint senere. Jeg skal bli sint senere. Nå? Nå er jeg en tom korridor. Nå er jeg ingensteder. Jeg er hvit utenpå og fragmentert på innsiden.

Jeg hadde følelser for et døgn siden. Jeg vet de kommer igjen.

Mandag 1. juni 2009

Bipolar-badge

Du vet at dine nærmeste er opptatt av deg og ditt når du stjeler pc’en deres og oppdager at de mest brukte bokmerkene deres er bloggen din og «All About Bipolar»…

Uansett: Jeg oppdaget at All About Bipolar-bloggen hadde små «Bipolar Awarness»-badges på nettsiden sin. «Åh!» tenkte jeg. «Det vil jeg også ha!»

Ulempen var at de eksisterende bipolar-badgene var stygge som juling.

Jeg er ingen kløpper i Illustrator, jeg er strengt tatt flinkest med penn og papir, derfor tenkte jeg at kanskje noen gærningvennlige designerspirer der ute kunne tenke seg å lage en ny og bedre badge. Jeg kan ikke love så veldig mye annet enn heder, ære og massevis av linklove i premie, men jeg håper at det å støtte en god sak + minske stygg grafikk på webben kan være motivasjon nok for noen ^_^

Spesifikasjon? Jeg vil gjerne ha et 140X140 pixler stort banner, men om du føler for å lage flere størrelser, vil sikkert flere bruke dem. Den mintgrønne bipolarsløyfen er det eneste i den opprinnelige illustrasjonen som må være med. Om du vil skrive «Bipolar lidelse» eller «Bipolar Disorder» er opp til deg.

Jeg har ønsket meg nytt bipolarbanner på Twitter, også. Mikkel Grüner har bidratt med dette lettere ironiske forslaget:

*krysser fingrene og håper på snilt Internet*

Oppdatert: Uten grønn sløyfe, men innmari fin - Den Unge Herr Holm har bidratt med et yin-yan-inspirert badge:

Jeg digger egentlig idéen om mange alternative bannere, så fortsett å sende inn!

Mandag 1. juni 2009

Ti ting jeg har funnet ut i det siste:

Selvrefleksiv liste:

1. At det går an å bli sint på andre enn meg selv.
2. At den gyldne regel gjelder hvis du spiller den baklengs, også: Gjør mot deg selv slik du ville gjort mot andre.
3. At «intelligent» ikke betyr det samme som «usårbar», «sterk» eller «frisk». Å være smart er et personlighetstrekk, ikke en tilstand.
4. At det vanskelige ikke er å være kreativ, men å finne måter å takle kreativiteten på.
5. At det er unødvendig å føle seg skyldig fordi en blir syk. Jeg blir ikke sint på folk som blir syke. Å bli sint på seg selv fordi jeg blir syk er absurd.
6. At følelser = kropp og kropp = mat og at mat = følelser. Kontroll på maten er kontroll på følelsene, og alt handler til syvende og sist om kroppen. Disse kompliserte knekkebrødene.
7. At det snart er et år siden jeg var innlagt på psykiatrisk sist. Jeg lurer på om jeg burde ha fest.
8. At problemer med sukker og alkohol er veldig, veldig vanlig blant umedisinerte bipolare. Etter at jeg begynte på de nye pillene mine, har det vist seg at jeg kan spise kake uten å forvandles til orkanen Katarina og at jeg kan drikke et glass vin uten å ville bælme hele flasken. Jeg er i en slags mystisk eksperimentmodus der jeg smaker på alt godteriet jeg ikke har hilst på siden 2003 og drikker meg litt brisen uten å miste kontroll. Det er en ny, usunn verden der ute.
9. At hvor hardt jeg trener er fullstendig avhengig av hva slags musikk jeg hører på. Jeg småløper samme strekning, tar tiden og sammenligner spilleliste. Forskjellen er markant. Jo raskere rytmer, jo raskere løper jeg.
10. At jeg faktisk har fri. Jeg synes det å slappe av er det skumleste i verden, men jeg har tenkt å gjøre et hederlig forsøk. Wish me luck.

Mandag 11. mai 2009

Skeptikerskolen: Pasient søker psykolog

Kjære fremtidige, privatpraktiserende psykolog.

Om noen små måneder går den gamle psykologen min ut i barselspermisjon. De siste månedene jeg går hos henne skal jeg bruke på å lete etter deg. Jeg er blitt utstyrt med en liste over alle psykologer i Oslo kommune med kommunal avtale og en oppskrift på hva slags frierbrev du ønsker deg fra meg.

Prosessen virker som en blanding av kontaktanonnse, organisasjonsarbeid og å sende inn brev til forlag: Jeg må formulere meg godt, vise motivasjon og engasjement, søke hos svært mange og forvente mange avslag. Aller helst skal jeg ringe deg opp og ta initiativ til ekstra kontakt, gjøre meg intressant, vise at jeg kommer til å møte opp, at jeg er verdt å satse på.

Nå er det fint for deg at jeg er en utadvent, skrivefør person. Søknader? Pff. Det tryller jeg ut av ermet. Telefonsamtaler med fremmede sentralborddamer? Bring them on. Jeg er ikke liten og tufs, jeg er brølende bipolar. Lizzom. Problemet er hvordan jeg skal vite at du er noe å satse på.

Jeg har tilbragt ettermiddagen med å finlese listen med navn, legesentre og stillingsprosent. Du skjønner sikkert at om bare 20% av praksisen din har kommunal avtale, får du ikke noe pent brev fra meg. Jeg vil ha tiden din, og jeg vil ha den på frikort.

Siden jeg ikke er noe glad i Freud, får du ikke brev om det står Norsk psykoanalytisk institutt ved siden av navnet ditt, heller. Som psykiateren på sykehuset sa til meg en gang: «Du kan jo søke deg til hva slags psykolog du vil, Ida, men en psykoanalytiker? Heh. Du vil jo gjerne bli frisk?»

Nå har jeg sittet og gått gjennom listen et par ganger. Først så jeg på adresser. Det hadde vært fint om du hadde kontor innenfor gangavstand, synes du ikke? Og om ikke jeg kan rusle til deg på en halvtime, hadde det jo vært fint om ikke kontoret ditt var på Hauketo? No hard feelings.

Etter å ha strøket ut alle psykoanalytikerne, alle som bodde i gokk og alle som ikke hadde full kommunal avtale, telte jeg opp: 102 navn. Et respektabelt utgangspunkt for å søke.

Likevel tenkte jeg at det var smart å sjekke listen min opp mot mitt store orakel: Google. Greit nok at jeg skal bli mindre sprø, men det er jo fint å sjekke at du ikke er gal, du også? Mange av navnene på listen tilhørte ulike legesentre og helseforetak.

Magefølelsen min sa at det var smart å sjekke hva slags foretak før jeg ringte og spurte.Driver senteret ditt først og fremst med kroniske smertepasienter, er du ikke så intressert i bipolare berter. Greit å ha avklart, ikke sant?

Å sjekke om de ulike legesentrene fikk listen over psykologer til å krympe ytterligere. Kjekt at Psykosomatisk Institutt har fire ledige psykologer med kommunal avtale, men jeg har jo ikke noen mystiske, somatiske symptomer som må utredes. Jeg har en diagnose og en rikholdig journal, ikke plutselige magekramper.

Disse nevropsykologene ser jo seriøse og saklige ut, men jeg er ikke løsemiddelskadet eller har kognitiv svikt etter slag mot hodet. Selvfølgelig hadde jeg digget en fullstendig utredning av hjernebarken, men det er jo ikke min indre nerd som skal tilfredstilles i terapien.

Så begynner ting å bli frustrerende. Terapeutene Majorstua, tenker jeg. Det høres jo bra ut? 100% kommunal avtale, rett ved siden av der jeg bor. Ja, bortsett fra at de driver med blomstermedisin, Reiki-healing, kopping og rosenmetoden ved siden av psykoterapien, da.

Beklager, Amalia Carli, men det frister ikke med en psykolog som i tillegg er håndspålegger og blomstervann-entusiast. Dessuten tar jeg ikke noen med så stygge nettsider seriøst. Hyggelig at Oslo kommune vil finansiere deler av vårt potensielle, alternative eventyr, men jeg er for trangsynt. Jeg sier hjerne, du sier astrallegeme osv.

Legekontoret Terapautikum ligger også rett ved meg, og har psykologpraksis. I tillegg til spesialfelt i antroposofisk medisin, i følge nettsidene. Etter at helseurytmisten på skolen foreslo at jeg skulle danse L for å minske panikkangsten har ikke antroposofenes innfalsvinkel til psykologien overbevist meg helt. Vips, der forsvant den potensielle psykologen av listen.

På Grorud Nærsenter kan jeg både få psykologhjelp, aromaterapi og vokset tissen på ett og samme velværesenter. Nesten like fristende som den kjekke karen som både var gynekolog, psykiater og homeopat, i tillegg til å sammarbeide tett med en rekke ortopeder. Jeg stryker og stryker.

Så er det Kilden Helse, da. På arket mitt står det at psykologen deres har 100% kommunal avtale og holder til i Nydalen. Det står imidlertid ikke at logoen til senteret er et tarotkort, at ved siden av å ha psykolog og allmennlege, har de livsstilscoacher og kreftbehandling med vitamin B17 (OMSTRIDT!), vil massere meg med kopper og selge meg sitt egenproduserte kosttilskudd.

Mulig jeg er fordommsfull. Mulig at psykologen deres er en toppers dame og har lite med resten av skrullingsenteret å gjøre, men jeg liker ikke tanken på å gå til behanding på samme senter hvor de tar 900 kr i timen for å fortelle deg hvordan du kan få et bedre liv.

Kjære fremtidige psykolog. Du ønsker deg en motivert pasient som ønsker å ta tak i problemer i sitt eget liv. Da vil jeg gjerne kunne ønske meg et par ting fra deg. Kontaktannonsen min ser slik ut:

Psykolog søkes. Må ha kontor sentralt i Oslo og ha kommunal avtale. Psykoanalytikere og tankefelt-entusiaster trenger ikke søke. Du må ha et avklart forhold til Snåsamannen, Bachs blomstermedisin, Rudolf Steiner og andre former for jalla. Jeg forbeholder meg retten til å slå opp med deg hvis du har annonse ute på alternativ.no.

Du må gjerne stille meg vanskelige spørsmål. Jeg vil ha noen å hyle til, noen som er krass og direkte og som ikke blir triste og satt ut om jeg er krass og direkte, samtidig som du kan snakke pent til meg de dagene jeg ikke tåler motvind eller støy. Jeg har gått i kognitiv terapi og vært fornøyd med det, men jeg er åpen for forslag. Det viktigste er at jeg kan bli trygg på deg. BM: Itt’no sludder.

Sånn. Da fikk jeg skreket litt til deg før jeg begynner å skrive de ordentlige søknadene mine.
Håper du vil ha meg likevel.

Mvh
Virrvarr

Søndag 3. mai 2009

Om å gå den lange veien

Jeg har dagboken fra syvende klasse fremdeles. En av tekstene fra november heter noe så pompøst som «Manifest for et bedre liv». Du trenger ikke å vite så mange detaljer om oppveksten min, Internett. Det holder å vite at jeg aldri var trygg.

Jeg småløp mellom soverommet mitt og badet, unngikk alle vinduer, sjekket alltid om alle dører var lukket og låst. Jeg var redd på skolen, redd hjemme, redd når jeg tok bussen, redd når jeg gikk i byen. Jeg lå i sengen med hjertet i halsen og knuget hendene til aftenbønn.

Manifestet i dagboken var et mottiltak: Jeg fortjente et bedre liv. Jeg fortjente venner. Jeg fortjente mennesker som satte pris på meg. Kanskje var jeg skolens største mobbeoffer i en alder av elleve, men jeg skulle begynne å jobbe for at fremtiden min skulle bli den fremtiden jeg ønsket meg.

Jeg var lei av å gjemme meg. Jeg begynte å løpe istedet.

Psykologen min har brukt det siste året på å fortelle meg at jeg er i mål. Jeg vant det maratonløpet. Jeg er trygg nå. Jeg kan slappe av. Jeg bare får det ikke til.

«Ida har svært mange traumer» står det i journalen min. Jeg vet at uansett hvor bipolar jeg er, kommer alle traumene på toppen av humørsvingningene. Ofte utløser de dem. Humøret mitt er en berg og dalbane, og det som styrer berg og dalbanen er et skadeskutt dyr.

Jobben min er å finne en måte å temme det vettskremte dyret av et følelsesliv, fylle det sorte selvfølelseshullet og lage gode sikkerhetsrutiner på bipolar-berg og dalbanen.

Rasjonelt sett vet jeg at denne jobben må til hvis jeg vil ha et bra liv på lang sikt. Emosjonelt sett vil jeg bare miste meg selv i tonnevis på tonnevis med kreativt arbeid. Løsningen på alle problemene mine i Manifest for et bedre liv var å lage ting. Så lenge jeg laget ting, gjorde det ikke vondt.

Verden utenfor er enig med emosjonelle Virrvarr. Verden heier på produktivitet. Verden heier på mennesker som jobber masse. Det sorte selvfølelseshullet svir ikke så mye når alle heier på deg.

Rasjonelle Virrvarr vet at hun må være introvert for å fikse dette - en skummel avgjørelse når hele redningsvesten hennes består i å være intenst ekstrovert.

Og likevel: Jeg må ta av redningsvesten hvis jeg skal lære meg å svømme.

Mandag 20. april 2009

Åpent brev til kroppen

Kjære kroppen. Eller skal jeg si Ida? Det er jo du som er meg, ikke sant? Alt som er Virrvarr finnes under denne huden. Hjernen er jo inkludert i kroppen, og hjernen er senteret for tankene og følelsene, for sansene og erindringene. Så. Kjære Ida. Hei på meg.

Jeg kommer til å skrive til meg i andre person for ordens skyld. Jeg er ikke helt komfortabel med at vi er én organisme, skjønner du. Vi har vært adskilt så lenge at det er ryddigst med litt språklig distanse. Uansett: Dette er et frierbrev. Jeg vil så gjerne at vi skal bli venner.

Jeg vil så gjerne komme godt ut av det med deg. Jeg vet at jeg har vært sint på deg, at jeg har skadet deg og behandlet deg dårlig, at jeg har kalt deg stygge ting og nektet å leke med deg. Jeg håper du kan tilgi meg, at vi kan komme oss videre.

For det første: Jeg vet jeg har kalt deg feit. Du har vært feit så lenge jeg kan huske. Problemet er at du først og fremst har vært feit i hjernen min, ikke på badevekta. Jeg sa til deg at du var feit i størrelse 36,38,40 og 42. Nå, i størrelse 44, er vi ganske store, det stemmer det.

Det er ikke poenget. Jeg ville bare si at du ikke fortjente den verbale julingen hele ungdomstiden min, at jeg er så lei meg over at du skammer deg over å være sulten og skammer deg over å være mett, samt skammer deg over å spise. Det hadde ikke trengt å være sånn. Jeg har blitt klokere med alderen, og jeg har skjønt at mennesker trenger mat.

Vi skammer oss for mye. Du vet de dagene da sjenansen sitter som et tykt belegg mot huden? Jeg vil at vi skal jobbe sammen for å redusere dem. Jeg vil at vi skal lære oss å tilgi oss at vi er levende.

Du har fått så mye deng. Du har vært igjennom så mye at du burde behandles som en krigshelt. Alt jeg har gitt deg i premie er nærkontakt med skarpe gjenstander, pilleoverdoser og dugelig med selvforakt. Jeg er lei for det.

Når noen påfører deg smerte, er det lett å tenke at den som får deg til å føle smerten er den som har skylden. Du har fått smake all aggresjonen og frustrasjonen som skulle vært rettet mot de som faktisk hadde skylda. Jeg håper vi kan prøve på nytt.

Så, kjære kropp: Et vennskap, og kanskje noe mer? Jeg liker rolige hjemmekvelder og turer i skog og mark. Høres det kjent ut? Jeg har en mistanke om at vi har mye til felles.

Tirsdag 14. april 2009

Bipolarskolen

Jeg har begynt på bipolarskolen. Der skal jeg gå på bipolarkurs i ti uker og gjøre bipolarlekser fra gang til gang, sammen med de andre bipolare barna. Læremetoden kalles psykoedukasjon, et kurs i mestring av egen psykdom. Jeg har fått bipolarlærebok med bipolarinfo.

Jeg skulle bare ønske at jeg ikke var den flinkeste eleven i bipolarklassen, som hadde lest langt utover permen jeg har fått og som aller helst vil ha svar på finurligheter innen biokjemi, ikke om generell diagnostisering. Akkurat som vanlig skole, med andre ord.

En spennende oppdagelse er at jeg er flau over at jeg er så åpen om psykdommen i alle sammenhenger når jeg er sammen med folk som er veldig «vi, det hemmelige bipolare brorskap!»

Det føles litt anstrengt når alle snakker om skam og stigma, mens jeg vet at har gitt et langt portrettintervju med tilhørende diiigert bilde om dette å leve med bipolaritet i siste nummer av Woman.

Foreløbig har jeg bestemt meg for at det er hemmelig at jeg er offentlig med problemene mine. Slå den.