Mandag 1. september 2008

Skeptikerskolen: Helseeurytmi

Som steinerskoleelev har jeg ikke bare latt sjelen min bevege seg til alle bokstavene i alfabetet – jeg har også blitt tilbudt eurytmi som medisinsk behandling. Mange Steinerskoler tilbyr helseeurytmi som behandling mot adferdsvansker, personlige problemer og andre lidelser som dukker opp i skoletiden. La oss se nærmere på terapiformen.

Hva er helseeurytmi?
Helseeurytmi er en del av den antroposofiske medisisnen; eller for å si det på norsk – en del av den alternative behandingspakka du får ved sykehus, skoler og andre institusjoner hvor de legger Rudolf Steiners liv og lære til grunn. Helseeurytmi er den terapeutiske delen av eurytmien, som også er scenekunst og skolefag på alle Steinerskoler rundt om i verden.

Teorien bak eurytmien er at alle lyder, toner, bokstaver og farver har sin egen bevegelse. Når du gjør eurytmi, kan du ta utgangspunkt i en sang eller et dikt, og så skal eurytmisten vise alle lyder og kvaliteter i verket gjennom bestemte bevegelser. Likevel er ikke hovedpoenget med eurytmi  å lage en bra forestilling: Det viktigste er det som skjer med deg når du gjør eurytmi. Den Norske Eurytmihøgskolen beskriver det sånn:

Mennesket blir til et levende instrument som sjelen kan “synge” gjennom.

Eurytmi er altså “besjelet bevegelse” til dikt, musikk, toner, stjernetegn og farver, som både har en estetisk og en terapeutisk funskjon. Du kan se en eurytmiforestilling og gjøre eurytmi mot ulike helseplager, i følge Steiner & co.

Mine eurytmiopplevelser:

Jeg avskydde eurytmi min tid som Steinerskoleelev. Du skal gjøre en masse tilsynelatende vilkårlige bevegelser til Mozart og Homer, og ingen forklarer deg hensikten bak øvelsene. Du gjør det «fordi det er bra for deg» og det tar to undervisningstimer i uken. Likevel er hovedproblemet med eurytmi at det er litt religiøst, og dermed ikke lov å spøke med.

Du kan ikke dra en eurytmivits eller knise i eurytmitimen. Mens mattelæreren din vil sette stor pris på at du kan dra en deriverings-spøk og vise at du har skjønt poenget, blir eurytmilæreren rive seg i håret over at noen ikke tar kunsten alvorlig.

Jeg stønnet innvendig mens jeg danset alfabetet, legemeliggjorde intervaller som ters og septim og føk rundt i mangefarvede gevanter mens jeg skulle innta formen til hvert eneste stjernetegn i Dyrekretsen. Jeg hadde jo lyst på gode karakterer.

Uansett: Mitt eurytmieventyr var ikke komplett før jeg hadde gått til helseeurytmist som behandling for en del plager. Steinerskolen i Moss har nemlig sin egen helseeurytmist, og som elev ved skolen er behandlingen gratis. Hun har skrevet en liten tekst om behandlingsformen på skolens nettsider, og det er ikke lite helseeurytmi kan hjelpe deg med:

De fleste sykdommer/ubalanser har god hjelp av helse-eurytmi, alt fra reumatisme, kretsløpforstyrrelser, astma, allergi, sengevæting, stamming, fordøyelsesproblemer, depresjon, migrene, dysleksi, spiseforstyrrelser, tannfelling, plattfot bare for å nevne noen.

Jeg er den dag i dag takknemlig for at jeg bare var deprimert og plattfot da jeg ble sendt til henne. Jeg tør ikke tenke på hvordan hun ville behandlet spiseforstyrrelser og migrene. Vi skulle ha to timer i uken sammen, henholdvis i storefri, og jeg skulle øve på øvelsene hun gav meg fra gang til gang.

Plattfotbehandlignen var søt nok; jeg måtte lage små «A»’er med foten når jeg gikk og sørge for at gangen min alltid var tredelt. Det vil si at for hvert skritt måtte jeg løfte foten opp, løfte den frem og sette den pent ned. Mens jeg gjorde en «A» med bena, selvsagt. Helseeurytmisten satt og slo på en skarptromme og jeg ruslet tredelt gange frem og tilbake.

Hjalp det på plattfoten? Nope. Gjorde det vondt verre? Neida. Ulempen var behandingen av angst og depresjon, som var grunnen til at lærerne mine hadde sendt meg dit.

Jeg fortalte helseeurytmisten at jeg fikk hyperventileringsannfall, at jeg våknet om natten og ikke fikk puste og plutselig kunne få vill hjerteklapp og tro at jeg kom til å dø. «Ah!» sa hun. «Du trenger trygge bokstaver!» Hun hentet ned tre pappkort fra hylla si og viste til meg. Det var en L, en M og en T.

«Når du ikke får puste, skal du gjøre L. LLLLLLLLLLLLLL. Når du er redd og engstelig, skal du gjøre M. Mmmmmmmmmmm! Skjønner du?» Jeg så forvirret på damen og forsøkte å herme etter bevegelsene hennes. L-bevegelsen så ut som den du lager når du synger «Jeg er en liten undulat» på barneskolen, og M-bevegelsen så ut som svømmetak.

Så kom T’en. «T’en er viktig. Den skal gjøre deg friskere og utfordre deg! T er sterk og gir deg kraft!» sa helseeurytmisten og hamret fingertuppene i hodebunnen sin. «T! T! Konsonantene har helbredende krefter. Husk det!»

Jeg fikk et angstanfall senere på dagen, rett før jeg skulle inn til en eurytmitime. Hvorfor er ikke så godt å si. Mye av videregående bestod av å plutselig måtte gråte eller plutselig ikke få puste for min del. Jeg stod som fjetret utenfor klasserommet, hikstet og greide ikke gå inn. Jeg ble omringet av et par andre lærere som prøvde å få ut av meg hva det var, men jeg greide ikke formidle noe som helst.

Plutselig spurte en av dem: «Men har ikke du nettopp vært hos helseeurytmist, Ida?»
Jeg nikket. «Hvilke bokstaver gjorde dere?» spurte en nesten strengt. «Eh. T?» sa jeg. «Ååååh.» sukket lærerne megetsigende. «T er en rød bokstav. Den er meget sterk. Du er for sart for T. T ble nok for mye for deg!» De lovet meg å forklare helseeurytmisten at jeg måtte ha mindre kraftige bokstaver neste gang. Kanskje en U?

Jeg tror ikke det er nødvendig å si at det var min siste time hos helseeurytmist.

Problemer med helseeurytmien:

Helseeurytmien har samme hovedproblem som resten av antroposofisk medisin; den er basert på visjon, ikke dokumentasjon. Det er ikke Rudolf Steiners undersøkelser som ligger til grunn, men Rudolf Steiners åpenbaringer.

Ellers synes jeg det er et problem at en skole kan sende elever med spesialbehov og lærevansker til sin egen alternative behandler og ikke kontakte offentlige eksperter. Denne artikkelen fra Eurytmihøyskolen tar for seg hvordan vokaler skal virke helbredende for hyperaktive barn og konsonanter helbreder innesluttede barn.

En medisinsk behandling basert på visjonene til en enkelt mann og gitt som gratistilbud til fortvilede foreldre, kan ikke defineres som annet enn religiøst. Å kalle noe for antroposofisk medisin, mens det strengt tatt er ritualer basert på en enkeltpersons visjoner, gir et falskt dekke av seriøsitet.

Og det skjønner jeg at helseeurytmien trenger. Behandlingsformen er ikke utbredt og det finnes ingen dokumentasjon på hvorvidt terapien fungerer, siden ingen har funnet det nødvendig å forske på noe så marginalt.

Desverre er også helseeurytmien øvelsesbasert, og veldig opptatt av at du må hengi deg selv til terapien. Hvis du ikke har noen effekt, er det fordi du ikke har jobbet hardt nok, øvd nok eller ikke villet bli frisk nok. Det er en behandlingsform som putter alt ansvar på pasienten, et veldig problematisk utgangspunkt når pasientene gjerne er barn.

Til deg som har barna dine på Steinerskolen og får tilbud om denne typen behanding av barna dine: Oppsøk en ekspert med utdannelse i noe annet enn hvilke farver bokstavene i alfabetet har, sjelsmessig. Jeg har mer tro på en kopp kamillete enn den store, sterke T’en.

Virrvarrs konklusjon: Hold deg unna.

Fredag 22. august 2008

Big Bang, Half Life og sorte hull

Science fiction blir virkerlighet i høst. Jeg leser forskningsartikler med sug i magen. Mr. Jackson sniker seg inntil meg og ser på meg med store øyne: «Jeg må bare klemme deg litt ekstra i tilfelle hele Jorden forsvinner i et sort hull.» Vi klemmer, ler og leser forskningsartikler og tillater oss å la oss rive med. Hva det er snakk om? Large Hadron Collider, selvfølgelig.

Hva skjer når partikler kolliderer? Kan vi observere prosessen vi regner med fant sted under The Big Bang? Vil det oppstå andre grunnstoffer når to partikler møtes? Disse- og mange andre sentrale spørsmål i atomfysikken håper forskerne i CERN å få svar på med eksperimentet sitt.

Og for et eksperiment, folkens. Dere må faktisk gå inn her og bla dere gjennom bildene av The Hadron Collider. Jeg får ståpels av den bygningen. Oversiktsbildet nederst viser også hvor stort område partiklene skal sendes gjennom. De regner med at på det raskeste vil partiklene suse gjennom hele løypa 1700 ganger i sekundet og kræsje i vei.

Hva som faktisk kommer til å skje når partiklene kollidere resulterer i mye spenstig spekulering. Noen entusiastiske forskere omtaler den som en tidsmaskin:

“It’s basically a time machine,” said Julia Hoffman, a particle physicist from Southern Methodist University in Texas. “We’re going back to the birth of everything and doing it again.”

Selvfølgelig er det mye høylydte bekymringer rundt muligheten for at det kommer til å oppstå et sort hull når partiklene kolliderer. Sannsynligheten for det er minimal, men ikke umulig, og sjansen for at det sorte hullet begynner å vokse og går ut av forskernes kontroll er forsvinnende liten. Likevel flommer det over av Babels Tårn- referanser og folk som er redd for at forskerne griper for mye inn i naturen/skaperverkets gang ved å tvinge partiklene til å kollidere. Et slags vitenskaplig hybris fra CERN sin side.

Kommentarfeltet under bildene av The Collider gir en god oppsummering av reaksjonene eksperimentet har møtt:

1674 comments so far…

1.

This thing is going to kill us all.
Posted by Aaron August 1, 08 11:53 AM

2.

It looks like Half life:)
Posted by Palko August 1, 08 11:53 AM

Og ja, plottet i FPS-spillet Half Life begynner med at en forskningsstasjon som ligner påtagende mye på The Large Hadron Collider sender to partikler mot hverandre for å åpne en portal til en annen dimmensjon. Eksperimentet lykkes, men ut av portalen kommer nifse face-hugger-monstre.

Hovedpersonen bekjemper dem med et kubein deler av spillet. Denne slående likheten fikk Reddit-brukerne til å ta affære og samle inn penger til å kjøpe kubein til forskerne på CERN. Sånn i tilfelle alt skulle gå veldig galt.

Selv kommer jeg til å følge eksperimentet med interesse. Det er sjelden forskning er så sci-fi og cyberpunk som nå.

Tirsdag 12. august 2008

…og her er solsiden av psykiatrien

«Overgrep i psykiatrien», «vold og tvang», «overdreven medisinering», «oppbevaring» – jeg leser debatter om psykiatri i Klassekampen, i bloggsfæren og følger kommentarer i mitt eget kommentarfelt. Noen ganger kan det virke som om psykiatriske institusjoner har mye til felles med fengsler og barnehjem fra femtitallet; at du blir fratatt verdighet og medbestemmelsesrett det øyeblikket du blir psykiatrisk pasient.

Jeg har hatt rare opplevelser og dårlige opplevelser med den delen av helsevesenet som skal ta seg av det gale hodet mitt. Likevel har de reddet livet mitt ved flere anledninger, også. Psykiatrien har en solside du ikke hører om så ofte. Jeg har hatt mye solskinn i min tid som pasient.

Ved den første innleggelsen min våknet jeg opp på somatisk akuttavdeling. Jeg var så dekket i ledninger, slanger og veneflon-drypp-dingser at jeg så ut som Robocop. Jeg var vettskremt. Jeg var skamfull. Jeg ante ikke hvor jeg var. Jeg ante ikke hva som kom til å skje med meg.

«Skal vi legge deg inn eller kommer du til å legge deg inn selv?» spurte psykiateren som vekket meg. Frivillig tvang. De trillet meg opp på psykiatrisk avdeling i den hvite, høye sengen med klærne og vesken min tullet sammen i fotenden.

Jeg hadde sett Gjøkeredet. Jeg visste godt hvordan dette kom til å se ut. Det skulle være overformynder-pleiere og ubehagelige leger, rare innsatte og hvite frakker overalt. Jeg var ikke forbredt på lyse lokaler med store, grønne planter, myke sofaer og sykepleiere i sivil. Jeg fikk te. Jeg fikk sove. Det kom noen og snakket med meg når jeg våknet om natten.

Jeg ble så godt behandlet at da krisen meldte seg et år senere, torde jeg dra tilbake og legge meg inn uten å måtte ta veien om en rundtur med ambulanse først.

Jeg har skjelt ut psykologer jeg ikke har likt. Jeg har skreket til sykepleiere og blitt bra behandlet likevel, etter å ha fornærmet dem etter noter. Jeg har blitt fysisk syk under oppholdet og fått behandling for det, også. Jeg har blitt sett, lyttet til og tatt på alvor, og fått pusterommet som har vært nødvendig for å kunne ta tak i mine egne problemer. Jeg har fått bra hjelp.

Noe har slått meg når jeg sammenligner Oslo-galehuset mitt med Veum-opplevelsen min: Jeg har vært syk i en rik bydel på Oslo Vest, på et sykehus med nok ressurser, masse ansatte, flere eksperter og få vikarer med dårlige stillingsbrøker.

Sykehuset mitt har gitt meg ubegrenset tid i trimrommet, gratis håndarbeidsutstyr og sjokoladepudding til dessert, i tillegg til en spesialutdannet person som følger meg hele dagen. Sykehuset har faste psykiatere, ikke turnusleger som ikke kjenner stedet, pasientene eller de andre ansatte. Jeg har kommet tilbake etter en knekk og fått store, varme klemmer av pleierne som kjenner meg igjen, siden avdelingene er små nok til at du blir kjent med bemanningen.

Problemet er ikke at folk kan tvangsinnlegges, medisiner generelt sett eller at det er noe prinsipielt feil med psykiatrien som system. Jeg gjetter på at slunkne sykehusbudsjetter og få spesialister i distriktene, samt store avdelinger med lite oversikt og dårlig tid til hver pasient skaper mange problemer. På Veum fikk folk prate med psykiatere to ganger i måneden. På galehuset i Oslo fikk jeg prate med psykiater hver dag. Det er et spørsmål om ressurser, ikke om prinsipper.

1 av 3 kommer til å slite psykisk i løpet av livet. Vi trenger et er bedre tilbud, flere psykologer, flere behandlingsplasser og mindre redsel knyttet til de psykiatriske institusjonene. Det er ikke farlig å være på sykehus om du er syk. Likevel kan du få dårlige sykehusopplevelser. Dette gjelder psyke og psykehusene, også.

Søndag 10. august 2008

Skeptikerskolen: Kvantemedisin = kvakksalveri

Jeg har lang kvakksalvererfaring. Mitt kjødelige opphav har trukket meg med til homeopater, soneterapeuter, akupunktører og stappet i meg nok alternative medikamenter til å fylle en helsekostforretning. Jeg har vært til homeopat for å få behandlet alkoholisme og epilepsi, fått beskjed om at depresjonen min skyldtes for mye mobiltelefonstråling og blitt henvist til helse-eurytmist mot angstanfall.

Dette har fått meg til å gå en del ulike terapimetoder nøyere etter i sømmene, og jeg kommer til å gå gjennom en del av opplevelsene mine her i Skeptikerskolen sammen med en del forskning og informasjon om de ulike typene alternativ medisin.

Først ut er kvantemedisinen. Du har ikke hørt om det før, sier du? Det hadde ikke jeg heller, før familiens faste homeopat tok etterutdanning i faget. «Det er et fantastisk apparat! Du kan skanne alle cellene i kroppen for å se hvilke som er syke, hvilke som er friske, måle betennelser og potensielle sykdommer!» skrøt hun. Omtrent samme leksa finner du på hjemmesiden til dem som distribuerer apparatet i Norge, Scio AS.

Lillesøsteren min var den første i familien til å la seg behandle av apparatet (selv om det kostet noen hundrelapper mer enn en homepoat-time, selvsagt) og kom hjem med en ulykkelig beskjed: I følge kvantevidunderet var hun fullstendig parasittinfisert og måtte gå til gjentatte behandlinger for å bli kvitt de uvelkomne gjestene, samt ta en rekke homeopatmidler mot smådyrene. «Dette forklarer jo hvorfor du har vært så dårlig!» utbrøt samtlige familiemedlemmer. Parasitter. Der hadde vi problemet.

Noen uker senere hadde jeg time hos homeopaten. Jeg gledet meg til å ta maskinen i nærmere øyensyn. Greit, jeg følte meg litt som en fange festet i den elektriske stolen mens homeopat-kvante-dama festet ledninger til håndledd, ankler og på pannen min. I tillegg satte hun en skarp laser rett mot pannen og synsfeltet mitt. Slik skulle hun kunne lese av hva som skjedde inne i kroppen min.

Nå kunne jeg be henne undersøke hva jeg ville i kroppen min. Hun tastet som en gal på et tastatur, og det dukket opp dårlig tegnede bilder av alle organer i kroppen på en skjerm. «Gule prikker viser celler som er litt syke, de orange mer syke og de røde er veeldig syke!» forklarte hun. «Eh. Ok. Ta en full scan, da.»

Gjett hva som var problemet mitt? Parasittinfeksjon! Overalt! Og jeg måtte ta masse medisiner, samt komme til henne flere ganger for å bli kvitt udyrene. «Det er sikkert smittsomt!» sa mamma. «Hm.» sa jeg.

Jeg fikk med meg navnet på de spennende parasittene og kontaktet en venninne av meg med legeambisjoner og legefamilie (Hei, Joanna!). «Hm, parasitter?» sa hun. «Det kan legen din sjekke ganske enkelt.» Vi slo opp navnet på parasitten. «Vært i tropene i det siste?» spurte hun. «Nei.» sa jeg. «Da burde du ikke være infisert. På ordentlig.»

Legen min lo, men tok prøven. Ingen parasitter. Jeg avlyste timen med homeopaten. Hun skulle ha 700 kr for hver kvantemedisinsk behandling, i tillegg til at jeg måtte betalene medisinene selv.

På dette tidspunktet fantes det lite informasjon om kvantemedisin på norsk, foruten reklamesidene til firmaet som utdannet terapautene. Forskning.no tok tak i temaet da SCIO reklamerte for at kreftpasienter ble fullstendig helbredet av kvantemedisin. (Det er jo den sikreste måten å hisse på seg forskningsmiljøet på. Si at du har kreftkuren til kreftpasienter, og ta godt betalt.)

Jeg har fulgt debatten med interesse.

La oss se på et par av høydepunktene:

SCIO har påstått at det finnes masse dokumentasjon på at kvantemedisinen fungerer, men de tenker ikke offentliggjøre den – av frykt for legemiddelindustrien, i følge dem selv. Etter å ha blitt angrepet fra alle kanter på Forskning.no, har lederen for SCIO-Norge gått ut og sagt at kvantemedisin har sitt eget forskningsteam som en undergruppe av UNESCO. UNESCO, på sin side, benekter dette.

Noe av det mest spennende med diskusjonen, er diskusjonen rundt hvorfor kvantemedisin faktisk kalles kvantemedisin. Ingenting i teorien om at maskinen kan fange opp hver enkelt celles signaler har noe med kvantemekanikk og relaterte fenomener i fysikken å gjøre. Gaute Einevold, professor i fysikk ved NTNU sier følgende om SICO og kvantemedisinen:

Det brukes noen ekte uttrykk fra kvantefysikken, som virtuelle fotoner og kvantekoherens. Men ordene har ingen sammenheng med metodene i SCIO.

I tillegg dukker det opp begreper som “quantum chromokinetics”, som ikke gir noen mening, selv for en kvantefysiker.

- Imidlertid ligner det kanskje litt på “quantum chromodynamics” som er en teori som beskriver partikler inne i atomkjernen. Men denne teorien kan heller ikke ha noe med metodene i SCIO å gjøre, forklarer Einevoll.

Konklusjonen er at «kvante»-begrepet brukes som salgstriks og for å gi den alternative medisinen et mer vitenskaplig skjær ved å stjele tilfeldige ord fra kvantefysikk. Denne artikkelen viser at det er flere retninger enn kvantemedisinen som bruker «kvante» som et trylleord. De færreste av oss skjønner kvantefysikk, og hvis du som pasient ikke tror at det er meningen at du skal forstå prinsippene bak behandlingen din, stiller du færre spørsmål.

Kan kvantemedisinen virke?

Om vi ser bort fra shady dokumentasjon, mine rare opplevelser med terapiformen og det lite elegante trikset med å bruke ord fra fysikken som reklame – er det fysisk mulig å bestemme om en celle er frisk eller syk ved hjelp av et sånt apparat?

SCIO Norge sier at de ved hjelp av kvantemedisin kan finne alle sykdommer og mangler i hele kroppen ved å måle elektromagnetisk stråling fra hode, ankler og håndledd. Dette er fordi alle celler, molekyler, bakterier o.l. har sin egen elektromagnetiske frekvens. Sykdommer eller mangler vises som forstyrrelser i frekvensene.

Allerede her har behandlingsformen dokumentasjonsproblemer. Norges eneste Nobelprisvinner i fysikk, Ivar Giæver, forsket på elektromagnetiske forskjeller på vanlige celler og kreftceller. Hypotesen holdt ikke, rett og slett fordi cellene sendte ut ganske vilkårlige signaler. Ingen dokumentasjon fra SICO + negativ dokumentasjon fra fysikerne lover dårlig for behandlingsmetoden.

Det svakeste punktet i teorien er likevel at apparatet skal kunne sende frekvenser tilbake i kroppen for å få cellene til å fikse seg selv, og at de aller fleste problemer skal kunne løses i løpet av to-timersbehandlinger over tre ganger. Alt fra allergi og c-vitaminmangel til kreft og diabetes. Det høres usannsynlig ut.

Likevel betyr ikke det at noe høres usannsynlig ut at det nødvendigvis er galt. Det suspekte med kvantemedisinen er at de ikke vil la den tradisjonelle vitenskapen forske på teoriene og resultatene deres, samt se dokumentasjonen deres på at teoriene stemmer.

Manglende vilje til å vise til dokumentasjon betyr gjerne dette: At det ikke finnes dokumentasjon og at hele konseptet dermed er tøys, hvilket er ganske uetisk, og/eller at SICO-Norge tjener gode penger på å la desperate mennesker betale 700 kr for hver behandling, istedenfor å la alle nyte godt av de fantastiske funnene deres. Det er heller ikke særlig etisk.

Jeg opplevde at kvantemedisineren fant opp tilfeldige feil som jeg dermed kunne helbredes fra. Det er jo veldig greit å finne opp plager for kunne å fikse dem igjen, ikke sant?

Rask, nøyaktig, smertefri behandling av absolutt alt, inkludert kreft, er for godt til å være sant, uansett hvor mye man bruker fyndord fra vitenskapen som kvanter, fotoner, stråling eller energi for å forklare det.

Virrvarrs educated guess: Styr unna.

Tirsdag 5. august 2008

Hvordan bli troll?

Nei, jeg snakker ikke om din venn fra folkeeventyrene som Askeladden kappeter med. Den typen troll er forbehold Kittelsens malerier og souvernirbutikker på Gardermoen. Revolusjonært Roteloft gir deg den ultimate guiden til internett-troll og hvordan trolle best/verst mulig. Kurset er nyttig for alle, enten du er et troll og skal forbedre og effektivisere trollingen din, eller om du bare er en vanlig bruker som trenger å gjenkjenne et troll når du møter det.

Først: Hva er et internett-troll?

Wikipedia-essayet «What is a troll?» forsøker å definere troll på denne måten:

Ignorance is not trolling. Genuine dissent is not trolling. Biased editing, even if defended aggressively, is in itself not trolling. By themselves, misguided nominations, votes, and proposed policy are not trolling. They are only trolling when they are motivated by a program of malice rather than ignorance or bias. This requires a judgment of the personal motivation for another’s action. Such a judgment can never be made with anything approaching certainty. This fact should always be kept in mind when one is tempted to label someone a troll.

Trolling er ikke dumme kommentarer, å ta feil i en diskusjon eller å ha en annen agenda enn deg. Trolling er ikke kverulering eller å bruke hersketeknikker i debatt. Trolling er å gå bevisst inn for å forsure diskusjonsklimaet, lage mest mulig kvalm og rett og slett være kjip med vilje, ikke fordi man har misforstått eller er litt skarp i kantene.

På mange måter kan trolling sammenlignes med blotting. Noen skriver en drøy kommentar de veldig gjerne vil ha reaksjoner på, og hvis de får den reaksjonen fortsetter de å sende flere drøye kommentarer. Forskjellen på trolling og blotting er at du er usynlig som troll. Mens blotteren står der og vifter med tissen til barneskolebarn, sitter trollet glad og fornøyd på jobb og vet at ingen på Ubuntuforum er klar over at det egentlig er Pyntelige Pia Personalsjef som i all hemmelighet kommenterer som en gal under tag-linen «All Ubuntu-users are nazis!!!111»

Du kan trolle uten å være troll.

Begrepet «troll» har ført til det nye verbet «å trolle». Hva betyr det å trolle? Å gjøre det samme som et troll og oppføre seg som et troll. En av grunnene til at man skiller mellom å være troll og å trolle, er at mange kan bruke trollteknikker bevisst om de vil oppnå noe spesielt.

Hvis du er veldig irritert på et forum, er det å lage seg en ny bruker for å starte sure diskusjoner fulle av personangrep og usakligheter en effektiv metode for å få andre brukere til å bli slitne, oppgitte og forlate forumet.

Judith Donath beskriver skaden trolling påfører nettsamfunn på følgende vis:

Trolls can be costly in several ways. A troll can disrupt the discussion on a newsgroup, disseminate bad advice, and damage the feeling of trust in the newsgroup community. Furthermore, in a group that has become sensitized to trolling — where the rate of deception is high — many honestly naïve questions may be quickly rejected as trollings. This can be quite off-putting to the new user who upon venturing a first posting is immediately bombarded with angry accusations. Even if the accusation is unfounded, being branded a troll is quite damaging to one’s online reputation.” (Donath, 1999, p. 45)

«Jeg har trollet et frp-forum i hele dag!» skoggler en venn av meg. Han er en koselig kar så lenge han er på Rød Ungdoms forum og kommenterer i bloggen min, men går inn for å forsure tilværelsen for politiske motstandere for moro.

Siden det å trolle i ditt eget navn ikke gjør underverker for ditt gode navn og rykte, har ofte smarte troll bare en trolle-rolle med eget nick og epostadresse de bruker til å skrive hets¸personangrep og lage kvalm mens de skriver «normale kommentarer» med et navn de kan bli gjenkjent som. Ergo er det forskjell på å være troll hele tiden og trolle noen få steder. Begge deler er like slitsomt for dem som blir trollet.

Hvorfor trolle? Og hvem er trollene i virkerligheten?

Alle kan være troll. Læreren din, moren din og ellers profilerte politikere kan kose seg like mye med å trolle som den lett paranoide sektlederen i en menighet nær deg. Likevel kan vi dele opp trollene i følgende sosiale undergrupper:

• Kosetrollene. De morer seg over å være usaklige, få reaksjoner og se nettsamfunn gå i oppløsning. Dette er ofte folk som vet at de troller og ler godt av sine egne vemmelige innspill. «Så velformulert og morsom trolling!» sier de til seg selv. «Haha, de blir nok sure på Kristenblogg etter at jeg skrev kommentaren om at Jesus er en lærhomse!» Linus Thorvals kosetroller litt når han kaller alle fra FreeBSD «masturbating monkeys». Hvis du lar kosetrollene være heelt i fred, gir de seg raskt. De vil le godt over hvor sinte folk blir over noe de bare sa «for moro skyld».
• De politiske trollene. De er mot noe du er for, og går bevisst inn for å ødlegge debatten og personangripe deg til du ikke orker diskutere mer. Hvis du skriver en kritisk post om regjeringens harde asylpolitikk, vil det politiske trollet hoppe ut fra vg-nett og skrive et langt innlegg om at «håper du blir voldtatt av en negerfaen, muslimelsker!» Politiske troll kan være bevisste sabotører eller usaklige folk som bare er veldig provoserte.
• Stalkertroll. De er ute etter å ta deg som enkeltperson. Folk du har fornærmet, være seg ekskjærester, politiske motstandere, eller noen du har utestengt i din tid som forummoderator. Det kan også være noen gærninger som føler seg avvist av deg fordi du ikke har svart på forumtråden deres eller linker til bloggen deres. Stalkertroll gjenkjennes på aktivt personangrep og «outing» av privat informasjon på nettet.
• Gærning-troll. De vet at alle sigøynere er romvesner, alle katolikker er scientologer og at ingenting er så giftig som å spise geitost. De er her for å forkynne det skrekkelige budskap, enten de er på forum for Rosebusk-entusiaster eller i kommentarfeltet til bloggen din om webutvikling. Gærning-trollet lager seg en bruker på forum for venstreradikale og starter tråden «Det er syndig å onanere, barn!!!11» før du får sagt «moderator». Heldigvis er de enkle å kjenne igjen.
• Kjepphest-trollet. Dette er en slitsom type, særlig i kombinasjon med andre troll. La oss si dere har fått et gærningtroll på forumet, og moderator vil kaste ham ut. «Hvorvidt jøder egentlig er MC-musene fra Mars har ingenting på Pelles PC-forum å gjøre.» Da kommer kjepphesttrollet og skriver tusen innlegg om sensur og yttringsfrihet. Etter dette kommer enhver kommentar kjepphesttrollet skriver, uavhengig av tråd, til å handle om sensur og yttringsfrihet. Kaster du ut kjepphest-trollet, kommer han til å lage en ny bruker hvor han øyeblikkelig starter en diskusjon med overskriften «Er dere det forumet som er så kjent for sensur og manglende yttringsfrihet?» Bytt ut «sensur og yttringsfrihet» med hvilket som helst annet tema og du har en formel for kjepphest-trollets lykkelige liv.

Klassiske trolltips:

Greit, du vet hva et troll er, du vet hva slags type troll du vil være og du er klar til å sette igang med å forsure dagen til alle nettbrukere nær deg. Her er noen godt brukte trolleteknikker:

1. Vær vulgær. Stygge ord, heftige personangrep og ekle ordspill skiller småtroll fra store troll. «Alle på VG-nett sitter hjemme og runker støttekontakten sin!» «Feministfaen! Feite fleskeberg! Du sminker deg med brukte tamponger!» Jo styggere og eklere, jo større sjanse for at noen føler de må svare like hardt tilbake.
2. ALLE SKIKKELIGE TROLL BRUKER MYE CAPS-LOCK!!!!!!111111one
3. Skal du ty til personangrep, så bruk fullt navn og mailadresse. Vet du hvor de bor? Kjør på!
4. Vær strategisk. Bruk deg god tid på å få venner og støttespillere om du tenker du skal trolle én bestemt person. Kanskje du skal avtale med noen folk om at du skal skrive et stygt innlegg og de skal hjelpe deg ved å følge opp?
5. Still ultimatum. «Det er enten meg eller Tore på dette forumet. Hvis ikke han slutter, slutter jeg!» «Hvis ikke den kjipe kommunisten legger ned nettsiden sin, legger jeg ned nettsiden min!»
6. Skriv det omvendte av det de andre i bloggen, forumet eller irc-kanalen mener. Registrer deg på ungdomsforumet til Pinsemenighteten og start tråden «Jeg elsker Satan!» Bli med i en motivasjonsgruppe for overvektige for å fortelle dem hva slags feite tapere de er og hvor tynn og lekker du er.
7. Finn din stil. Er du et langsomt, strategisk troll som venter på det rette øyeblikket for å trolle forumet i stykker, eller er du et hit-and-run-troll som elsker å legge igjen «Du suger!»-kommentarer på tilfeldige blogginnlegg for så å ikke komme tilbake?

Hvordan bekjempe troll?

Dette er heldigvis ganske enkelt. Ignorer dem, slett kommentarene deres og kast dem ut av forumet. Den viktigste huskeregelen er å ikke mate trollet. Det er veldig kjedelig å være troll om det ikke får noe reaksjon. Derfor er taushet det beste svaret på anonyme hatblogger og spamfilteret det beste svaret på troll-kommentarer. Moderer forumet og irc-kanalen din, ha strenge regler for debattstil på forhånd og vær trollbevisst.

Fredag 1. august 2008

Bloggkoll- et alternativ til RSS?

Nei, ikke alle liker RSS. Ikke alle skjønner bæret av RSS. Ikke alle føler seg komfortabel med RSS-lesere. Samtidig er det ikke til å komme fra at det er praktisk å ha alle bloggene man leser på et sted, få beskjed når de oppdateres og kanskje få innlegg på epost om man liker det.

Svenskene har laget et system for å følge med på favorittbloggene dine som har mye av samme funksjonen som RSS. Jeg snakker om Bloggkoll; en slags blanding av RSS-leser og rangeringstjeneste. Jeg fant systemet via Jannekake, og selv om det egentlig er laget for svensker og er dominert av svensker, har det mye for seg.

Jeg har drevet og lekt litt med systemet de siste dagene og kommet frem til at Bloggkoll er et godt alternativ for deg som synes RSS er noe mystisk knot. La meg gi deg en kjapp guide:

Først- registrer deg.
Du trenger ingen blogg for å registrere deg på Bloggkoll. Du trenger en epostadresse, et ønsket passord og svusj- er du i gang.

Finn bloggene du leser til vanlig.
Etter å ha laget deg en bruker, kommer du til en forside med de bloggerne som har flest «følgere» på bloggkoll. Siden du ikke er svensk, er disse antageligvis ikke så veldig relevante for deg. Derimot kan du søke på favorittbloggeren dine i søkefeltet og «følge» dem ved å klikke på det blå ikonet ved siden av. Du leser jo Revolusjonært Roteloft akkurat nå, så søk på Virrvarr og legg meg til ^_^

Les de nyeste blogginnleggene på ett sted.
Når du har lagt til noen blogger, kommer det til å dukke opp et tall som viser uleste innlegg øverst. Trykk deg inn og se at du nå ser innledningen på alle de nyeste blogginnleggene dukke opp som små snakkebobler ved siden av forsiden av bloggen du vil lese. Du kan merke innlegg som lest, lagre favorittinnlegg og organisere bloggene du leser i ulike kategorier. Du må riktignok trykke på linken til bloggen for å få lest hele innlegget, men det er pent og oversiktlig.

Konfigurer kontoen din.
Vil du motta beskjed om når bloggene du leser oppdaterer via epost, eller vil du bare logge deg inn og sjekke selv? Du kan justere dette under innstillinger.

Her er et skjermskudd som viser hvordan brukergrensesnittet ser ut. Slik sorteres innleggene i bloggene du leser. Ganske stilrent, eller hva?

Jeg er for glad i RSS-leseren min til å gå inn for å bruke systemet, men kanskje noen av dere kan ha glede av å prøve det ut?

Tirsdag 29. juli 2008

Reklame? Neitakk.

Jeg har et klistremerke på postkassen min. Der står det «Uadressert reklame? Nei takk.» De fleste av oss har et sånt nå, rett og slett for å unngå masse papirsøppel og fysisk spam i postkassen sin. Ved siden av at det er plagsomt å sortere viktige papirer ut av en tykk bunke glanset papir, sparer jeg miljøet.

Jeg har et utmerket spamfilter. Jeg slipper å lete etter viktig epost mellom tilbud på penisforlengelse, brystforstørrelse, spennende piller og rare slankemedikamenter. Svusj, sier spamfilteret og spiser alt som forteller meg at jeg kan «make your girrl happy with big diCCk» og «cum 500% moore!»

Jeg har en adblock-plugin til Firefox. Henger du ikke med nå? Det er fordi at jeg skal slippe å se slitsom reklame når jeg besøker nettaviser, blogger og større nettsider.

Jeg er på internett fordi jeg vil ha informasjon og underholdning, og vil slippe forstyrrende elementer i form av store flash-reklamer, animerte gif-filer, irriterende javascript og unødvendige bilder mens jeg leser. I tillegg tar reklame veldig mye båndbredde og gjør at nettsider tar lengre tid å laste.

Jeg leser VG, Dagbladet og Aftenposten 100% reklamefrie og blir stadig like paff over hvor glorete og nedlesset de er i annonser når jeg besøker dem via en annen nettleser eller bruker noen andres datamaskin.

Vil du ha en reklamefri surfeopplevelse? La meg forklare hvordan:

1. Gå inn her og last ned Adblock Plus til Firefox. Følg instruksjonene og installer den.
2. Bruker du ikke Firefox, sier du? Da er det antageligvis to alternativer: Du bruker Internet Explorer og har et vondt og vanskelig liv på internett. Les om hvorfor du bør bytte nettleser her. Hvis ikke bruker du Opera, og kan gjøre det samme som Adblock kan hvis du høyreklikker på nettsiden du besøker og velger «block content».
3. Har du installert Adblock Plus? Flott, da skal det dukke opp et lite «forbudtskilt» øverst ved siden av søkefeltet ditt. Er det rødt, er adblock aktivert. Er det grått, er adblock deaktivert. Du kan høyreklikke og velge «aktiver» hvis den er grå.
4. Besøk en stor nettside du besøker ofte, som f.eks en nettavis. Her finner du tonnevis av reklame. Du har nå to valgmuligheter: Du kan enten høyreklikke på den konkrete annonsen du vil fjerne og velge «adblock image» eller «adblock frame». Annonsen vil dermed forsvinne. Ulempen er at dette ikke fungerer hvis det f.eks er en flash-fil. Se neste punkt for videre instruksjon.
5. Klikk på adblock-ikonet, og du vil få opp en laaang liste med ulike nettadresser til bilder og innhold på siden du er inne på. De er merket «script», «object», «image» og «frame». Hvis det er en flash-fil du vil slippe å se, er den et object. Finn en url til noe som er merket med object, merk av og trykk enter. Svusj, så forsvinner reklamen- for godt på denne siden!
6. Hvordan du vet hva som er reklame når du ser det som nettadresser? Enkelt. De fleste reklamelinkene heter gjerne noe med «adserver», «ad» eller andre ting som ikke er relatert til innholdet på siden du er inne på. Adresser merket «dagbladet» vil du beholde, mens adresser med «ads» i adressen vil du fjerne. Hvis du synes det er vrient å navigere via nettadresser, kan du prøve deg frem. Hvis du adblocker noe som er en del av avisen eller bloggen, som et bilde eller en youtube-film, kan du gå tilbake og endre den adressen du valgte å blokkere. Prøv deg frem!
7. La oss bli avanserte: Hva om du vil blokkere reklame fra en hel server? En leverandør, ikke bare et bilde? Det er ganske enkelt. Når du har funnet noe du vil blokkere, for eksempel en nettadresse som ser ut som dette: http://adserver.tøys.net./pendame/dagbladet/gif/krarererjielrjer&%/osvosv, vet du egentlig at alt som kommer fra http://adserver.tøys.net er informasjon du ikke er intressert i. Du kan lage et filter ved å fjerne alt som står bak adressen over og sette en * bak. Filteret ditt vil se slik ut: http://adserver.tøys.net* Det betyr at om adserver-folka leverer reklame til flere nettsider, kommer de til å forbli blokkert for det uansett. Med noen dager aktiv adblocking kan du dermed surfe nesten fullstendig reklamefritt på alle nettsider uten å måtte sile hver dag.

Det enste du ikke får fjernet med adblock er google-ads og skriftlig reklame, men det er jo ikke det mest slitsomme eller båndbreddestjelende, heller.

Jeg lurer på er hvordan alle bloggere som skal tjene store penger på annonser forholder seg til oss adblock-brukere? Jeg surfer jo alle fra Vampus og Drea til Norske Plugins fullstendig reklamefritt, og det er vel ikke med i beregningen når man setter opp reklame på bloggen sin?

Torsdag 24. juli 2008

Slik vil jeg leses

Bza har beskrevet hvordan han vil leses, og hva «den perfekte leseren» gjør. Han oppfordrer oss andre til å gjøre det samme. Jeg tenkte jeg skulle skrive en liten brukerveiledning til Revolusjonært Roteloft på hans oppfordring.

Den perfekte leser- en oversikt i prioritert rekkefølge:

1. Koser seg med tekstene mine. Dette er første og viktigste punkt i hvordan jeg gjerne vil leses. Om du synes RSS er noe knot, at blogger er skummelt og har nerver for å kommentere er det viktigste at du faktisk leser.
2. Introduserer seg. Ikke alle føler seg komfortable med å kommentere, men en liten hilsen i introduksjonstråden gir meg et lite vink om hvem du er og at du finnes. Skriv noen ord. Du er velkommen og i godt selskap.
3. Kommenterer anstendig. Alle kommentarer er kjærkomne, men jeg setter pris på at du fyller ut en reell epostadresse og ikke bare nei@nix.net og kaller deg noe annet enn Blbblb for å få skrive «Dø, din dust!». Du skjønner sikkert hvorfor (c; Ellers er jeg en feedback-junkie som bloggere flest, og blir lykkelig for hver kommentar jeg får. Ikke føl deg sjenert, du gjør meg glad og lykkelig når du kommenterer.
4. Tilgir skribenten. Jeg vet at det er god bloggerskikk å svare på kommentarer og meme-er, men jeg håper du tilgir den gale damen at hun periodevis ikke greier å følge opp. Hvis noe er veldig viktig: Send meg en mail.
5. Kommer tilbake. Legg til Revolusjonært Roteloft som bokmerke, legg meg til i RSS-leseren din, husk at jeg heter Virrvarr og google meg neste gang du vil lese. Kort sagt: Jeg oppdaterer og det er alltid noe nytt å lese her.
6. Lenker til meg. Hvis du liker det du leser og har din egen blogg, er det hyggelig å få bo i bloggrullen din. Hvis du vil debatere det du leser her et annet sted, er det høflig å lenke til meg, så jeg kan lese hva du skriver. Hvis du liker det du leser og ikke har din egen blogg, er du hjertelig velkommen til å spre lenker til meg via forum, msn, irc og alle andre kanaler du bruker. Sharing is caring, ikke sant?

Om du bare oppfyller punkt 1, er det helt greit. Resten er bonus. Hvordan vil du leses?

Søndag 20. juli 2008

Watchmen- hvem vokter vokterne?

Alan Moores monumentale verk blir film i disse dager. Du kan se traileren her. Tegneserien endret amerikanske tegneserier for godt, både ved å tvinge frem betegnelsen «graphic novel» og ved å tvinge frem hva slags rettigheter serieskapere hadde ovenfor forlaget sitt. Tidligere var det slik at serietegnere og serieforfattere ikke ble navngitt i utgivelsen, og de fikk ikke betalt for å være noe annet enn arbeidere i en «tegneseriefabrikk».

Da Watchmen kom, var den rett og slett for bra til at DC Comics ikke kunne gi forfatteren og tegneren av den kreden de fortjente som forfatter og tegner. Alan Moore tvang frem oppfattelsen av tegneserier som kunst i USA ved å lage banebrytende bra serier. Til sammenligning vil du ikke se hvem som har skrevet eller tegnet en Disneyhistorie i en hvilken som helst Disney-utgivelse idag.

Første gang jeg leste Watchmen var siste året på videregående. Jeg skulle begynne å skrive årsoppgaven min om tegneserier- for uinvidde er det steinerskolens svar på eksamen; et år du bruker på å fordype deg i et bestemt emne. Jeg kjente Alan Moores verker fra før av. Rekk opp hånden de som har gått glipp av klassikere som V for Vendetta og From Hell? Nettopp. Etter at den ble film har mange fått med seg The League of Extraordinary Gentlemen, også.

Jeg hadde grøsset meg gjennom Swamp Thing, slukt A Disease of Language og ledd av Tom Strong. Da min gamle, gale kunstlærer dumpet Watchmen i fanget mitt sammen med en haug av eksprimentelle klassikere innen sjangeren og sa: «LES!» kjente jeg at jeg grøsset bare ved synet av Moores navn. Ikke bare var han mannen som endret amerikanske tegneserier, som skapte den postmoderne superhelten, han var også Neil Gaimans læremester. Moore og Gaiman er like viktige for graphic novels som Barks og Rosa var og er for Donald, til sammenligning.

Men Watchmen: Du må lese den. Det er en ordre fra bloggende hold. Ikke les den fort. Ta deg tid til å sluke de langsomme detaljene.

Legg merke til hvordan Moore kjører tre-fire fortellinger parallellt over noen sider, og hvordan teksten fra den ene fortellingen står i ruten med bildet fra den andre fortellingen, og hvordan tekst og bilde «svarer» hverandre og utfyller hverandre perfekt.

Dvs: Envher kommentar i én fortelling er også en perfekt svarkommentar til enhver hendelse i den parallelle fortellingen. Uten å ødelegge flyten, selvsagt. Se eksempelet fra åpningen av serien under:

La deg bli forvirret. Det er meningen at du skal føle deg sliten, nedbrutt og redd. Husk at vi er under den kalde krigen. Alle helter er døde. Alle superhelter og superskurker er pensjonert. Batman-klonen har fått vom og angstanfall. Superskurken du alltid jaget sitter tannløs og ensom i trygdeboligen sin.

Vær klar over at den avdøde i mordet du skal etterforske er en drittsekk som voldtok moren din. At du skal hevne en krigsforbryter fra Vietnam, og ingen andre.At den du elsker mest er kreftfremkallende. La deg trollbinde over tre hundre sider av noe du tror er en klassisk kamp mellom godt og ondt, før superskurken lager verdensfred før han skyter alle vitner og helten du har fulgt og fått sympati med viser seg å være nazist.

Sorg, bitterhet, og en endelig løsning der du ikke lager omelett uten å knuse noen tusen egg, fortalt på en måte som får deg til å bli engasjert, fortvilet og føle deg liten. Alan Moore har tatt essensen av postmodernismen og den kalde krigen, mixet det med eksistensiell angst og latt Dave Gibbons gi det et svært tradisjonelt, stilrent superheltformspråk. Farvene er techicolor-grelle med vilje, og rutenettet er likt oppstilt på hver eneste side. Du må forresten ikke glemme den sorte, burleske humoren, som når den maskerte «helten» Rorschach blir sendt til psykiater og må ta Rorschach-testen.

Jeg vet ikke hvordan det vil gjøre seg som film. Helt ærlig. Jeg har sett 300 og sammenlignet med tegneserien, hvilket gjør at jeg har tro på regissøren når det kommer til å beholde stemningen og autensiteten. Men fortellerteknikken? De parallelle historiene? Måten du blir lurt, rundlurt og lurt igjen av forfatteren? Nei, bare les den. Den finnes til og med i en anstendig, norsk oversettelse i disse dager. Gå på Outland, kjøp den og les den.

Onsdag 16. juli 2008

Hvordan overleve legevaktbesøk

Ah, Oslo Legevakt. Du skyndter deg ned med taxi siden du har utrolig vondt, og ender opp med å sitte tre timer i kø for å få komme inn i samme gang som legen , for deretter å få sitte en time i kø før legen tar deg inn, en time i kø for å ta røntgenbilde og en time i kø for at legen skulle se på røngenbilde.

Noen er mer drevne ventere enn andre. Min favoritt var en gammel mann som hadde klok av skade pakket picknick-kurv, termos, pledd, lesestoff, smertestillende og en pute til å ha i nakken. «Det hender det tar litt tid, og kan man jo ha det koselig mens man venter», sa han og delte ut varme vafler og ballerinakjeks til småjenter med øreverk og joggere med forstuede ankler.

Dette gav meg idéen til et slags «legevakt- survival kit», som består av en del du har stående ferdig pakket til enhver tid. Jeg deler det geniale systemet mitt med dere, kjære lesere, slik at dere enklest mulig kan få en mer behagelig venteromsopplevelse. Følg med:

Legevakt-overlevelsesutstyr:

Det er bare å innse det: Vi blir syke av og til. Vi snubler i trapper, får rare hevelser og utslett, akkutte smerter og skumle symptomer på rare tidspunkter du ikke kan ringe fastlegen på. Her er tingene du trenger å ha liggende klart i ditt «førstehjelpsskrin for å overleve helsevesenet».

1. Pledd. Drar du på legevakten når du føler deg pigg og opplagt? Nei. Du drar dit en sen vinternatt når du har 40 i feber og hoster som styggen sjøl. Den lungebetennelsen blir ikke bedre av at du hutrer på et venterom i fem timer.
2. Pute(r). Du kommer garantert til å ville sove eller legge deg ned.
3. Smertestillende. Sykepleierne har ikke tid til å hjelpe deg, og kommer til å mistenke at du er en narkoman skrulling som vil selge pillene langs Akerselva om du ber om noe sterkere en Paracet. Ta med ditt eget dop så du holder deg gående til legen får se deg.
4. Nesespray. Hvis du er forkjølet når du drar ned, vil opplevelsen garantert bli bedre av å få puste.
5. Ispose. Du kommer til å måtte vente hundre år på å ta røntgen av den armen.
6. Varmeflaske. Varme virker stressdempende og smertelindrende, og du kan fylle på nytt varmtvann på sykehusdassen. Lindrer alt fra ryggplager til øreverk mens du venter.
7. Lesestoff. Fordi Oslo Legevakt ikke har så mye som et gammelt Se og Hør-blad på bordene sine. Er du heldig, har noen glemt et VG alle slåss om. Fyll skrinet med tegneserieblader, pocketbøker, og kjedelige papirer du vet du burde lese, men ikke har ork til å se på ennå. Etter sju timer i den sofaen leser du telefonkatalogen med stor interesse.
8. Spyposer. Nei, pasientene som kaster opp kommer ikke foran i køen. Du konkurrerer med folk som har sprukket blindtarmen og stukket ut øyet.
9. Godis. Du kommer til å synes så synd på deg selv. Pakk kjeks, løsvektgodis, snacks, pottis og sjokolade nok til å fore en barnebursdag.
10. Vannflaske. Nei, det er ikke drikkeautmat der. Nei, ikke en gang en av de vanndispenserne med minikopper til. Du må sørge for ditt eget væskeinntak.
11. Elektronisk underholdning. Ta med deg mp3-spiller, DS’en, den gamle Gameboy’en, og en gammeldags kortstokk hvis du vil ha nye venteværelse-venner.

Bitter? Hvem? Jeg? Neinei, jeg hadde det utmerket på legevakten mellom halv syv og halv ett i går natt. Ohyess.