Tirsdag 4. november 2008

O, habitus: Om å være sosialisert

Jeg møtte min egen habitus i døra da jeg skulle til frisøren. Er habitus et fullstendig ukjent begrep for deg? Ti sekunder fremmedordforklaringst-time out: «Habitus» er et begrep i sosiologien som brukes om vår fysiske og følelsesmessige tilknytning til en sosial gruppe, klasse, trosrettning eller skjikt. Habitus får oss til å føle oss trygge i kjente omgivelser, engstelige på ukjente steder, er med på å definere hva vi liker og ikke liker, og belønner oss for å oppføre oss i tråd med sosialiseringen vår.

La meg demonstrere fremmedordet i praksis i historien min om å gå til frisøren. Jeg synes nemlig det er kjempeskummelt å gå og klippe håret. Frisøren spør meg om hva slags sminke jeg bruker til vanlig, om hva slags stylingprodukter jeg har hjemme og jeg er omgitt av popmusikk, moteblader og mennesker som er veldig opptatt av hår. Jeg føler meg utrygg, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, og jeg aner ikke hva jeg skal prate om. Sist gang Mr. Jackson bestilte frisørtime til meg, var en skikkelig skjelve-dag. Jeg var en sammenkrøllet ball av «Nei&Nei!». Jeg gruet meg.

Da vi kom inn i frisørlokalet, senket jeg skuldrene. De spilte Tori Amos på høytalerannlegget, det stod på skiltet at de bare brukte økologiske produkter, det var masse hippie-designklær utstilt på veggene og damen som drev stedet lurte på om jeg kunne tenke meg en soyalatte eller en urtete? «Ah.» tenkte jeg. «Jeg er jo hjemme. Ingen grunn til å være redd.» Selv om jeg aldri kjøper hippe-designklær selv, og ikke drikker så mye urtete, har jeg tilbragt 10 år av livet mitt på en Steinerskole. Gi meg et lokale med elementer av steinerland, og jeg slapper av.

Selv om jeg er kritisk til Rudolf Steiner og vennene hans, er jeg kulturelt sett et steinerbarn. Jeg handler mer klær i butikker fulle av røkelse og bling-bling enn jeg gjør i et vanlig kjøpesenter. Jeg har et godt forhold til økologisk speltpasta, men vet ikke hvordan jeg skal forholde meg om du gir meg en kebab.

Mr. Jackson og jeg hadde en tilsvarende opplevelse av ulik habitus da vi var i London. Vi var på Harrods for å kjøpe gaver til noen slektninger av ham, og jeg hatet det. Jeg visste ikke hvor jeg skulle feste blikket, hva jeg skulle si, håret føltes uflidd, jakka var styggg, alle glodde på meg. Mr. Jackson var uflidd. Jakka hans var stygg. Han oppførte seg likevel som om shopping på overklassekjøpesentre var det han hadde gjort hele sitt liv.

Senere dro vi opp i Camden Town – et digert marked fullt av freakeklær, doplangere, bruktbutikker og kunsterkollektiver. «Åh! Nå kan jeg jo puste!» sa jeg – i en luft som var tung av hasj og menn med Magic Mushroom-glass. Vi traff en fyr med rastafar-outfit og en shvær bjørnefitte med sigd og hammer på som gjerne ville være venner med oss. Jeg pratet med ham i over en time, mens Mr. Jackson fikk utslett.

Poenget mitt er at sosialiseringsmessig er jeg programmert til å like freakere, hippier og mennesker med alternativ livsstil. Jeg føler meg trygg på dem og får en slags kjemisk belønning sammen med dem. Jeg har hatt venninner som kommer fra en annen bakgrunn enn meg, som får åndenød av å bli med meg på Blitz, og som først lapper av når grandisen er i ovnen. Følelsene våre sanksjonerer oss når vi gjør noe som «ikke er vår greie», og hva som vi er sosialisert til at skal være «vår greie» varierer fra gruppe til gruppe.

Jeg er var lenge redd når jeg går til legen, selv om jeg vet at legen ikke er farlig. Grunnen? All erfaringen min med sykdomsbehandling er fra alternative behandlere. Emosjonelt sett er jeg skeptisk til leger, selv når de skal ta en blodprøve og måle nivået av jern i blodet, spjelke ben eller gi meg penicilin. Rasjonelt sett er jeg skeptisk til homeopater og andre kvakksalvere, men det hjelper ikke på legeskrekken.

Selv om jeg ikke er kristen mer, kjenner jeg meg aldri så bra som når jeg synger salmer i et digert kor. Også lurer du på hvorfor folk som har en kulturbakgrunnen sin i et annet land foretrekker bestemte typer klær, mat og musikk?

Habitus er også en del av vår egen undertrykkelsesmekanisme. Selv om du vet at kvinner kan jobbe med det samme som menn, kjenner jeg en uvilje mot å velge en typisk mannejobb. Det er ikke sånt jeg liker, det er ikke det jeg føler meg vel med å gjøre. Selv om ingen sa til meg at jeg ikke kunne bli blimekaniker, er jeg såpass sosialisert i jenterollen at jeg får flere følelsesmessige plusspoeng av å lære meg å stelle neglene mine riktig. Får jeg ikke nok sosiale sanskjoner utenfra, så sanksjonerer jeg meg selv. Følelsesene mine vet hvordan en jente skal være. De har sett reklamefilmene, lest bladene, forstått hva jeg skal leve opp til.

Når noen sier til meg at «jammen jeg trives med å være feminin!», tenker jeg at «Big fat surprise!» Med mindre du har vokst opp utelukkende med Pippi, Lyra og Ronja Røverdatter er du kulturelt programmert til å trives med det. Det gjør vondt å bryte med habitus. Det er godt å stryke habitus med hårene.

Og hvordan endrer man habitus, i følge sosiologene? Ved å gjøre. Når jeg bryter med jenterollen inni meg, rent fysisk. Når jeg går til legen igjen og igjen. Når jeg går til andre typer butikker, andre typer frisører. Jeg kan ikke tenke meg ut av følelsesmessige mønstre. Jeg må gjøre meg ut av dem.

Onsdag 29. oktober 2008

Wanted: G-punktet

Nok en Jenter som kommer-bloggpost: Flere har spurt om g-punktet, om g-punktets relasjon til klitoris, og ikke minst: Når vi sier at «Alle orgasmer er klitorisorgasmer» – gjelder det også g-punktsorgasmene?

Siden blogging handler litt om å tilfredstille etterspørsel fra leserne, tenkte jeg at et eget blogginnlegg om g-punktet kunne være en fin ting å skrive.

La oss begynne med å sitere min snart utgitte bok. Her er det vi skriver om g-punktet i anatomioversikten vår:

G-punktet ble opprinnelig oppkalt etter gynekologen Ernst Grafenberg, men du trenger ikke vite det for å nyte å stimulere g-punktet. G-punktet er ikke en magisk innretning som gir deg orgasme med en gang, men et svært erogent punkt som befinner seg et lite stykke inne i vaginaen. Du kan finne det ved å stikke opp en finger og gjøre en «kom her»-bevegelse med den.

Da kan du kjenne at det er en endring i teksturen inne i vaginaen, omtrent på størrelse med et kronestykke eller en bønne. Området blir større når du blir opphisset. G-punktet er egentlig vevet som går rundt urinlederen, men som kan kjennes inne fra vaginaen. G-punktet kan også sees på som den kvinnelige motsatsen til mannens prostata, og noen kvinner ejakulerer under orgasme når de stimulerer g-punktet.

G-punktet har vært omstridt siden Grafenberg introduserte teorien om en kvinnelig «prostata», og det er først de siste femten årene vi har fått tilstrekkelige tall på at g-punktet faktisk eksisterer. Engelske gynekologer bruker termen urethral sponge om punktet, som kan oversettes med «urinrørssvamp». Vi har foretrukket g-punktet i boka siden det er hakket håttere. Her er et bilde av hvor punktet befinner seg.

Det du kjenner når du gjør «kom her»-bevegelsen opp i skjeden er egentlig svampvev som ligger mellom vagina og urinrøret, og som blant annet har som fysiologisk funksjon å forhindre deg fra å pisse mens du puler. G-punktet er slik svampen kjennes ut gjennom skjedeveggen din. Urinrørssvampen har en del væskeproduserende kjertler som lager den kvinnelige ekvivalenten til sperm, om som er det som skilles ut når damer ejakulerer under orgasme.

Likevel- selv om spruten i sprutorgasmer produseres rundt g-punktet, finnes det damer som ejakulerer når de får orgasme på andre måter enn ved g-punkt-stimuli. Hvorfor? Fordi nervebanene rundt svampen og klitoris løper sammen. Ved å stimulere klitoris, stimulerer du g-punktet indirekte og omvendt. Orgasmen settes i gang i klitten, g-punktet står for spruten.

For noen damer er g-punktstimuli den beste veien til himmels, andre synes direkte berøring mot punktet er plagsomt. Jevnt over tåler g-punktet mer dunking og hardere press enn klitoris – fordi du stimulerer den gjennom skjedeveggen.

Hvor vanlig er det at damer får sprutorgasmer? Statistisk sett spruter 10% av alle damer under orgasme, og ganske mange kan lære seg det ved å «prøve å tisse» rett før, under eller etter orgasme. Væsken som kommer ut er ikke urin, men sæd uten sædceller. Det er usikkert om alle jenter er i stand til å sprute – rett og slett fordi størrelsen på kjertlene rundt urinrørssvampen varierer veldig, og hos noen er de nesten ikke til stede. Ingen kjertler = ingen væske, logisk nok. Tidligere opererte man damer som sprutet under orgasme for å være inkontinente, men nå vet man heldigvis bedre.

Hvorvidt g-punktet eksisterer for alle kvinner er fremdeles en diskusjon. Status quo kan oppsummeres med at urinrørssvampen finnes, men i hvor stor grad den kjennes som et følsomt punkt gjennom skjedeveggen kan variere. De aller fleste damer finner punktet som en endring i tekstur fra en ellers glatt vagina.

Såh- ble dere noe klokere?

Fredag 17. oktober 2008

Klitoris – 20 ganger større enn forventet

Første gang jeg leste om klitoris var i Vi og Gutta. Jeg var 11 år og skjønte ikke bæret av hva de snakket om i teksten. Jentebladet hadde en erotisk novelle beregnet på fjortisjenter hvor Anna bare var så kåt at hun måtte onanere før hun gikk på skolen. Ord som «klitten», «klitoris» og «den lille knoppen av nytelse» dukket opp. Jeg hadde kjøpt bladet i min evige jakt på Leonardo Di Caprio-informasjon og jeg skjønte ikke bæret. Hva var den klitorisen, egentlig?

Jeg vet ikke hva du lærte i seksualundervisningen på barneskolen, men min kunnskap strakk seg til mensen og kondomer. Skjeden var stedet der sæden gikk inn og babyer kom ut. Klitoris? Jeg hadde aldri hørt ordet ført, og jeg så på meg selv som en relativt oppegående ung dame. Jeg kunne forklare hullene i ozonlaget og hvorfor jeg var mot EU-medlemskap på stående fot. Og så satt jeg der med Vi og Gutta og grublet meg grønn. «Hun har sex med…seg selv? Så smart!»

Noen Vi og Gutta-blader senere hadde jeg løst klitorismystieriet. Det var den lille forhøyningen over de skrukkete greiene, det var senteret for jenters opphisselse, det var dekket av en liten hette og gikk mellom en og halvannen centimeter inn i kroppen. Masse nerver i en liten tert. Ok. En slags påknapp for nytelse. Dette bildet illustrerer ganske godt:

Bildet mitt av klitoris som en «orgasmeknapp» ble ikke endret før jeg begynte å gjøre research til Jenter som kommer. En smart mann sa at man skal være forsiktig med hva man får inn i hodet til folk. Når det først er kommet dit, er det et helvete å få det ut igjen. Slik er det med oppfattningen vår av klitorisen, også. Ordet klitoris kommer av det greske kleitoris, som betyr liten ås. Formuleringer som «knapp», «knopp», «tapp» og «tupp» er det vanlige vokabularet når klitoris beskrives i erotikk og «voksenblader». Likevel har det eksistert forskning i snart ti år som viser at klitoris er nesten 20 ganger større enn den halvannen-centimeter store knappen jeg leste om i jentebladene. Bildet under viser et tversnitt av damers underliv fra en skolebok. Punkt fem er klitorisen. Som du ser, har de ikke tegnet den så veldig schvær.

Helen O’Connell gjorde en undersøkelse i 1998 som revolusjonerte kunnskapen vi har om damers kjønnsorgan. Det man til da hadde regnet som klitorisen viste seg å være tuppen på et organ som lå 20 centimeter inn i kroppen, og hvilte rundt både vaginalåpningen og urinrøret. Her er en god, grafisk fremstilling av organet hun fant:

O’Connell begynte forskningen sin etter at obduksjonen hennes av kvinnelige kadavre ikke stemte overrens med illustrasjonene og beskrivelsene i medisinske lærebøker. Hun gikk arbeidet som lå bak bøkene etter i sømmene og fant ut at nesten alle obdusjoner forskningen var basert på hadde skjedd på likene etter henrettede kriminelle – hvorav samtlige menn. Det store, medisinske læreverket hadde brukt flere hundre menn og tre kvinner som utgangspunkt for anatomibeskrivelsene. I tillegg viste det seg at de tre kvinnekroppene var damer som hadde dødd av alderdom.

Hun sammenlignet klitoris hos kvinnelige kadavere som hadde dødd før og etter overgangsalder og forskjellen var markant. Hun kartla klitorisen og konkluderte med at moderne medisin rett og slett ikke hadde tilstrekkelig kunnskap om kvinners kjønnsorgan. Som O’Connell selv kommenterte: «Tenk deg en forsker som kommer på slutten av nittitallet og sier “Gjett hva! Penis er 20 ganger større enn vi trodde!” Det ville vært absurd.»

O’Connells oppdagelse gjør at skillet mellom «vaginalorgasmer» og «klitorisorgasmer» er umulig. Klitoris omslutter hele vulva med erogent, erigrerbart materiale og forskerne antar at alle orgasmer er klitorisorgasmer. Det revolusjonerer måten å se på kvinners kjønnsorgan på. Vi har skrevet sextipsene våre i Jenter som kommer med dette klitorisperspektivet i bakhodet. En god, ganske nøyaktig illustrasjon av hvordan klitorisen ligger under huden i vulva ser sånn ut:

Det er to store bobler med erigrerbart materiale og en ønskekvist full av nerveender som er forbundet med alle kroppsåpninger i underlivet. Noe av O’Connells bekymring rundt oppdagelsen sin var all kirurgi som er foretatt i kvinners underliv – være seg kreftoperasjoner, sterilisering, inkontinens eller kosmetisk kirurgi. Siden kunnskapen om hvordan klitoris fungerer er så ny, skal det ikke mye til å skade nerver eller vev under operasjoner – rett og slett fordi det har blitt forsket svært lite på det. Mens det er forsket i bøtter og spann på menns evne til ereksjon og utløsning, er nesten all forskning på kvinners underliv rettet mot sterilitet og befruktningsspørsmål, ikke mot nytelse.

For meg var det ganske rart å skulle tenke på klitoris som et pyramideformet, hyper-erogent organ. Det lille klitorishodet er senter for 8000 nerveender. Mannens penis har, til sammenligning, 3000-4000 nerveender. Jeg er ikke livmorsfeminist, men gutter: Her blir dere eid. Her er en illustrasjon som viser klitorisen alene. Jeg synes den ser litt space invaders ut:

Selv om 1998 er et svært sent tidspunkt å oppdage nye organer i kroppen, er O’Connell sin undersøkelse fremdeles ti år i år. Jeg lurer på om du var klar over at klitoris ser slik ut? Vet noen av dere som har barn om dette er inkludert i seksualundervisningen på skolen? Kort sagt – er dette perspektivet på klitoris like ukjent for dere som det var for meg da jeg begynte reasearchen? Informerer de jenter som plastisk opererer underlivet at de faktisk kutter nervebaner i klitoris selv om de ikke rører selve «hodet»?

Tirsdag 7. oktober 2008

Temablogg om psykisk helse

Victoria har startet et blogginitiativ i forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse, 10. oktober. Jeg har bidratt med en tekst om syn på kropp, sjel og mestringsstrategier.

Jeg oppforderer alle til å lenke til den, lese, kommentere og bidra selv. Skriv om deg selv, skriv om rollen som pårørende, skriv personlig, skriv akademisk, skriv løs! Det er masse sterke, vakre, kloke tekster ute allerede. Vær med og lag bloggbevegelse. The bloggers united will never be defeated osv.

Mandag 8. september 2008

Unngå giftig sexleketøy!

Jeg har tilbragt de siste ukene med å lese og skrive en god del om sexleketøy, og har i den forbindelse lett etter gode, norske forhandlere jeg kan anbefale leserne av Jenter som kommer. Det har ikke vært enkelt.

Når du skal kjøpe sexleketøy, bør du være klar over at mange av de billigste typene er laget i giftige, allergifremkallende materialer og er klinisk sett umulig å holde rene. Nesten alle myke sexleketøy, utenom de som er laget av 100% silikon, vinyl og enkelte typer elastomer, inneholder mykningsmiddelet fthalates.

EU forbød fthalates i lektøy for barn i 2005, der det ble vektlagt i forbudet at barn ofte har lekene i munnen, men det er fremdeles lov å bruke mykningsmiddelet i leker voksne putter både her og der.

Likevel er ikke det eneste problemet med sexleketøy laget i denne typen materialer at de er giftige; mykningsmiddelet gjør dem også fullstendig umulig å holde rene. Du kan vaske dem med såpe og vann, men siden dildoene er laget i et så porøst materiale lukker alle bakterier seg inn i leketøyet og går ikke vekk i vask. (Til sammenligning kan leketøy laget i 100% silikon kokevaskes, desinfiseres og vaskes i oppvaskmaskin. De blir helt rene.)

Siden leketøy av denne typen kapsler inn bakterier fra hver gang du bruker dem, er de en kilde til mange mulige infeksjoner. En klassiker er leketøy som du bruker analt, vasker og tror er rene, for så å bruke dem vaginalt. Ekspertene anbefaler å bruke kondom på dildoer av denne typen, for å forhindre at du kommer i kontakt med giftige stoffer og sørger for å holde leketøyet ditt rent. Ironisk nok er mange av de giftigste lekene dem som markedsføres som at de «kjennes ut som hud! So close to the real thing!»…

Hva heter de giftige materialene, sa du?

• Cyberskin, RealSkin, SuperSkin – alle materialer som skal immitere hud. Du finner dem i naturtro dildoer og «fitter på boks». I tillegg til å inneholde fthalates og være umulig å vaske, spiser Cyberskin støv og lo. Møkkete på I-2-3. Unntaket her er VixSkin Silikon, som er en Cyberskin-klone i ren silikon.
• Jelly, gelé, gummi-gelé, gummi, jelly rubber, rubber jelly, myk plast, – kjært barn har mange navn. Hva jelly er laget av, sier du? Det oppgis ikke, men leketøy i «myk plast» smelter til en klump hvis de står siden av hverandre uten eske til å beskytte seg. De inneholder ofte både fhtalates og allergifremkallende ingredienser som latex, de brekker etter kort tid og «tar vare på» bakterier etter bruk. Man regner med at det er mye industrielt avfall og mykningsmidler i en gummi-dildo. Leketøy i disse materialene er de billigste på markedet. En gummi-dildo kan koste 140 kr mot en silikondildo på 1400 kr.
• Blandingsprodukter mellom gummi og silikon er like fulle av fhtalates som rene gummileketøy, de bare varer litt lenger. De er like håpløse å holde rene som dildoer i gummi-materialer.

Hva er trygge og hygieniske materialer?

• Leketøy i ren silikon kan kokvaskes, desinfiseres, vaskes rene med såpe og vann og vaskes i oppvaskmaskinen.
• Leketøy i hardplast, glass, akryl, lucite og tilsvarende kan vaskes i oppvaskmaskin, desinfiseres og bakterier kan ikke leve på dem over lengre tid.
• Leketøy i vinyl inneholder ikke fhtalates, men lagrer fremdeles bakteriene dine, siden det er et porøst materiale.
• Noen typer elastomer inneholder ikke fhtalates, men lagrer fremdeles bakteriene dine i den porøse overflaten.

Som du sikkert har skjønt etter å ha lest så langt, er det viktig å vite hva sexleketøyet du vil kjøpe deg er laget av. I tillegg burde butikken du handler hos opplyse deg om at «Du, fin dildo altså, men du må bruke kondom med den hvis du vil unngå sterilitet. Og infeksjoner. Og en griseskitten dildo etter noen gangers bruk.»

Etter å ha surfet nettbutikker en hel dag, er det bare Erotikknett som opplyser kundene sine om fthalates-problematikken og oppgir innholdsfortegnelse på lekene sine. De fleste skriver bare at det er en «myk og deilig dildo» du har med å gjøre. Selv folk som Cupido-shop og Kondomeriet skriver ikke noe om problematikken rundt giftige sexleketøy, og oppgir ikke hva mye av leketøyet deres er laget av.

Mitt tips er å google navnet på leketøyet du vurderer å kjøpe deg, og se om det selges på gode, amerikanske sexbutikker som Good Vibrations og Toys of Babeland. Du kan også bestemme deg for å kjøpe fra bestemte merker, som Vixen Creations og Funfactory – to firmaer som lager rent silikonleketøy. Hvis du ikke finner innholdsfortegnelse, det ikke er fra et stort og annerkjent merke og du ikke finner leketøyet i noen store butikker, ville jeg holdt meg unna.

Oppdatert: Hvis du vil kjøpe fra en norsk forhandler, vil jeg anbefale Cecilie Kjensli. Selv om hun ikke har noe info om giftige leker på siden sin, fører hun bare kvalitetsprodukter og du kan trygt shoppe her.

Nesten samtlige sexleketøy er spesialavfall og kan ikke brytes ned i naturen. Ved å velge et leketøy i silikon eller hardplast, har du et produkt som varer livet ut, mens de billige alternativene både er giftige og et bruk og kast-kjøp.

Moral: Ikke putt spesialavfall i rumpa. Du finner en lengre og bedre guide til sexleketøy i Jenter som kommer, men jeg følte for å bedrive litt folkeopplysning før utgivelse.

Les mer om fhtalates hos Babeland, Greenpeace, Erotikknett, eller nerd deg gjennom hele forskningsraporten.

Mandag 1. september 2008

Skeptikerskolen: Helseeurytmi

Som steinerskoleelev har jeg ikke bare latt sjelen min bevege seg til alle bokstavene i alfabetet – jeg har også blitt tilbudt eurytmi som medisinsk behandling. Mange Steinerskoler tilbyr helseeurytmi som behandling mot adferdsvansker, personlige problemer og andre lidelser som dukker opp i skoletiden. La oss se nærmere på terapiformen.

Hva er helseeurytmi?
Helseeurytmi er en del av den antroposofiske medisisnen; eller for å si det på norsk – en del av den alternative behandingspakka du får ved sykehus, skoler og andre institusjoner hvor de legger Rudolf Steiners liv og lære til grunn. Helseeurytmi er den terapeutiske delen av eurytmien, som også er scenekunst og skolefag på alle Steinerskoler rundt om i verden.

Teorien bak eurytmien er at alle lyder, toner, bokstaver og farver har sin egen bevegelse. Når du gjør eurytmi, kan du ta utgangspunkt i en sang eller et dikt, og så skal eurytmisten vise alle lyder og kvaliteter i verket gjennom bestemte bevegelser. Likevel er ikke hovedpoenget med eurytmi  å lage en bra forestilling: Det viktigste er det som skjer med deg når du gjør eurytmi. Den Norske Eurytmihøgskolen beskriver det sånn:

Mennesket blir til et levende instrument som sjelen kan “synge” gjennom.

Eurytmi er altså “besjelet bevegelse” til dikt, musikk, toner, stjernetegn og farver, som både har en estetisk og en terapeutisk funskjon. Du kan se en eurytmiforestilling og gjøre eurytmi mot ulike helseplager, i følge Steiner & co.

Mine eurytmiopplevelser:

Jeg avskydde eurytmi min tid som Steinerskoleelev. Du skal gjøre en masse tilsynelatende vilkårlige bevegelser til Mozart og Homer, og ingen forklarer deg hensikten bak øvelsene. Du gjør det «fordi det er bra for deg» og det tar to undervisningstimer i uken. Likevel er hovedproblemet med eurytmi at det er litt religiøst, og dermed ikke lov å spøke med.

Du kan ikke dra en eurytmivits eller knise i eurytmitimen. Mens mattelæreren din vil sette stor pris på at du kan dra en deriverings-spøk og vise at du har skjønt poenget, blir eurytmilæreren rive seg i håret over at noen ikke tar kunsten alvorlig.

Jeg stønnet innvendig mens jeg danset alfabetet, legemeliggjorde intervaller som ters og septim og føk rundt i mangefarvede gevanter mens jeg skulle innta formen til hvert eneste stjernetegn i Dyrekretsen. Jeg hadde jo lyst på gode karakterer.

Uansett: Mitt eurytmieventyr var ikke komplett før jeg hadde gått til helseeurytmist som behandling for en del plager. Steinerskolen i Moss har nemlig sin egen helseeurytmist, og som elev ved skolen er behandlingen gratis. Hun har skrevet en liten tekst om behandlingsformen på skolens nettsider, og det er ikke lite helseeurytmi kan hjelpe deg med:

De fleste sykdommer/ubalanser har god hjelp av helse-eurytmi, alt fra reumatisme, kretsløpforstyrrelser, astma, allergi, sengevæting, stamming, fordøyelsesproblemer, depresjon, migrene, dysleksi, spiseforstyrrelser, tannfelling, plattfot bare for å nevne noen.

Jeg er den dag i dag takknemlig for at jeg bare var deprimert og plattfot da jeg ble sendt til henne. Jeg tør ikke tenke på hvordan hun ville behandlet spiseforstyrrelser og migrene. Vi skulle ha to timer i uken sammen, henholdvis i storefri, og jeg skulle øve på øvelsene hun gav meg fra gang til gang.

Plattfotbehandlignen var søt nok; jeg måtte lage små «A»’er med foten når jeg gikk og sørge for at gangen min alltid var tredelt. Det vil si at for hvert skritt måtte jeg løfte foten opp, løfte den frem og sette den pent ned. Mens jeg gjorde en «A» med bena, selvsagt. Helseeurytmisten satt og slo på en skarptromme og jeg ruslet tredelt gange frem og tilbake.

Hjalp det på plattfoten? Nope. Gjorde det vondt verre? Neida. Ulempen var behandingen av angst og depresjon, som var grunnen til at lærerne mine hadde sendt meg dit.

Jeg fortalte helseeurytmisten at jeg fikk hyperventileringsannfall, at jeg våknet om natten og ikke fikk puste og plutselig kunne få vill hjerteklapp og tro at jeg kom til å dø. «Ah!» sa hun. «Du trenger trygge bokstaver!» Hun hentet ned tre pappkort fra hylla si og viste til meg. Det var en L, en M og en T.

«Når du ikke får puste, skal du gjøre L. LLLLLLLLLLLLLL. Når du er redd og engstelig, skal du gjøre M. Mmmmmmmmmmm! Skjønner du?» Jeg så forvirret på damen og forsøkte å herme etter bevegelsene hennes. L-bevegelsen så ut som den du lager når du synger «Jeg er en liten undulat» på barneskolen, og M-bevegelsen så ut som svømmetak.

Så kom T’en. «T’en er viktig. Den skal gjøre deg friskere og utfordre deg! T er sterk og gir deg kraft!» sa helseeurytmisten og hamret fingertuppene i hodebunnen sin. «T! T! Konsonantene har helbredende krefter. Husk det!»

Jeg fikk et angstanfall senere på dagen, rett før jeg skulle inn til en eurytmitime. Hvorfor er ikke så godt å si. Mye av videregående bestod av å plutselig måtte gråte eller plutselig ikke få puste for min del. Jeg stod som fjetret utenfor klasserommet, hikstet og greide ikke gå inn. Jeg ble omringet av et par andre lærere som prøvde å få ut av meg hva det var, men jeg greide ikke formidle noe som helst.

Plutselig spurte en av dem: «Men har ikke du nettopp vært hos helseeurytmist, Ida?»
Jeg nikket. «Hvilke bokstaver gjorde dere?» spurte en nesten strengt. «Eh. T?» sa jeg. «Ååååh.» sukket lærerne megetsigende. «T er en rød bokstav. Den er meget sterk. Du er for sart for T. T ble nok for mye for deg!» De lovet meg å forklare helseeurytmisten at jeg måtte ha mindre kraftige bokstaver neste gang. Kanskje en U?

Jeg tror ikke det er nødvendig å si at det var min siste time hos helseeurytmist.

Problemer med helseeurytmien:

Helseeurytmien har samme hovedproblem som resten av antroposofisk medisin; den er basert på visjon, ikke dokumentasjon. Det er ikke Rudolf Steiners undersøkelser som ligger til grunn, men Rudolf Steiners åpenbaringer.

Ellers synes jeg det er et problem at en skole kan sende elever med spesialbehov og lærevansker til sin egen alternative behandler og ikke kontakte offentlige eksperter. Denne artikkelen fra Eurytmihøyskolen tar for seg hvordan vokaler skal virke helbredende for hyperaktive barn og konsonanter helbreder innesluttede barn.

En medisinsk behandling basert på visjonene til en enkelt mann og gitt som gratistilbud til fortvilede foreldre, kan ikke defineres som annet enn religiøst. Å kalle noe for antroposofisk medisin, mens det strengt tatt er ritualer basert på en enkeltpersons visjoner, gir et falskt dekke av seriøsitet.

Og det skjønner jeg at helseeurytmien trenger. Behandlingsformen er ikke utbredt og det finnes ingen dokumentasjon på hvorvidt terapien fungerer, siden ingen har funnet det nødvendig å forske på noe så marginalt.

Desverre er også helseeurytmien øvelsesbasert, og veldig opptatt av at du må hengi deg selv til terapien. Hvis du ikke har noen effekt, er det fordi du ikke har jobbet hardt nok, øvd nok eller ikke villet bli frisk nok. Det er en behandlingsform som putter alt ansvar på pasienten, et veldig problematisk utgangspunkt når pasientene gjerne er barn.

Til deg som har barna dine på Steinerskolen og får tilbud om denne typen behanding av barna dine: Oppsøk en ekspert med utdannelse i noe annet enn hvilke farver bokstavene i alfabetet har, sjelsmessig. Jeg har mer tro på en kopp kamillete enn den store, sterke T’en.

Virrvarrs konklusjon: Hold deg unna.

Fredag 22. august 2008

Big Bang, Half Life og sorte hull

Science fiction blir virkerlighet i høst. Jeg leser forskningsartikler med sug i magen. Mr. Jackson sniker seg inntil meg og ser på meg med store øyne: «Jeg må bare klemme deg litt ekstra i tilfelle hele Jorden forsvinner i et sort hull.» Vi klemmer, ler og leser forskningsartikler og tillater oss å la oss rive med. Hva det er snakk om? Large Hadron Collider, selvfølgelig.

Hva skjer når partikler kolliderer? Kan vi observere prosessen vi regner med fant sted under The Big Bang? Vil det oppstå andre grunnstoffer når to partikler møtes? Disse- og mange andre sentrale spørsmål i atomfysikken håper forskerne i CERN å få svar på med eksperimentet sitt.

Og for et eksperiment, folkens. Dere må faktisk gå inn her og bla dere gjennom bildene av The Hadron Collider. Jeg får ståpels av den bygningen. Oversiktsbildet nederst viser også hvor stort område partiklene skal sendes gjennom. De regner med at på det raskeste vil partiklene suse gjennom hele løypa 1700 ganger i sekundet og kræsje i vei.

Hva som faktisk kommer til å skje når partiklene kollidere resulterer i mye spenstig spekulering. Noen entusiastiske forskere omtaler den som en tidsmaskin:

“It’s basically a time machine,” said Julia Hoffman, a particle physicist from Southern Methodist University in Texas. “We’re going back to the birth of everything and doing it again.”

Selvfølgelig er det mye høylydte bekymringer rundt muligheten for at det kommer til å oppstå et sort hull når partiklene kolliderer. Sannsynligheten for det er minimal, men ikke umulig, og sjansen for at det sorte hullet begynner å vokse og går ut av forskernes kontroll er forsvinnende liten. Likevel flommer det over av Babels Tårn- referanser og folk som er redd for at forskerne griper for mye inn i naturen/skaperverkets gang ved å tvinge partiklene til å kollidere. Et slags vitenskaplig hybris fra CERN sin side.

Kommentarfeltet under bildene av The Collider gir en god oppsummering av reaksjonene eksperimentet har møtt:

1674 comments so far…

1.

This thing is going to kill us all.
Posted by Aaron August 1, 08 11:53 AM

2.

It looks like Half life:)
Posted by Palko August 1, 08 11:53 AM

Og ja, plottet i FPS-spillet Half Life begynner med at en forskningsstasjon som ligner påtagende mye på The Large Hadron Collider sender to partikler mot hverandre for å åpne en portal til en annen dimmensjon. Eksperimentet lykkes, men ut av portalen kommer nifse face-hugger-monstre.

Hovedpersonen bekjemper dem med et kubein deler av spillet. Denne slående likheten fikk Reddit-brukerne til å ta affære og samle inn penger til å kjøpe kubein til forskerne på CERN. Sånn i tilfelle alt skulle gå veldig galt.

Selv kommer jeg til å følge eksperimentet med interesse. Det er sjelden forskning er så sci-fi og cyberpunk som nå.

Tirsdag 12. august 2008

…og her er solsiden av psykiatrien

«Overgrep i psykiatrien», «vold og tvang», «overdreven medisinering», «oppbevaring» – jeg leser debatter om psykiatri i Klassekampen, i bloggsfæren og følger kommentarer i mitt eget kommentarfelt. Noen ganger kan det virke som om psykiatriske institusjoner har mye til felles med fengsler og barnehjem fra femtitallet; at du blir fratatt verdighet og medbestemmelsesrett det øyeblikket du blir psykiatrisk pasient.

Jeg har hatt rare opplevelser og dårlige opplevelser med den delen av helsevesenet som skal ta seg av det gale hodet mitt. Likevel har de reddet livet mitt ved flere anledninger, også. Psykiatrien har en solside du ikke hører om så ofte. Jeg har hatt mye solskinn i min tid som pasient.

Ved den første innleggelsen min våknet jeg opp på somatisk akuttavdeling. Jeg var så dekket i ledninger, slanger og veneflon-drypp-dingser at jeg så ut som Robocop. Jeg var vettskremt. Jeg var skamfull. Jeg ante ikke hvor jeg var. Jeg ante ikke hva som kom til å skje med meg.

«Skal vi legge deg inn eller kommer du til å legge deg inn selv?» spurte psykiateren som vekket meg. Frivillig tvang. De trillet meg opp på psykiatrisk avdeling i den hvite, høye sengen med klærne og vesken min tullet sammen i fotenden.

Jeg hadde sett Gjøkeredet. Jeg visste godt hvordan dette kom til å se ut. Det skulle være overformynder-pleiere og ubehagelige leger, rare innsatte og hvite frakker overalt. Jeg var ikke forbredt på lyse lokaler med store, grønne planter, myke sofaer og sykepleiere i sivil. Jeg fikk te. Jeg fikk sove. Det kom noen og snakket med meg når jeg våknet om natten.

Jeg ble så godt behandlet at da krisen meldte seg et år senere, torde jeg dra tilbake og legge meg inn uten å måtte ta veien om en rundtur med ambulanse først.

Jeg har skjelt ut psykologer jeg ikke har likt. Jeg har skreket til sykepleiere og blitt bra behandlet likevel, etter å ha fornærmet dem etter noter. Jeg har blitt fysisk syk under oppholdet og fått behandling for det, også. Jeg har blitt sett, lyttet til og tatt på alvor, og fått pusterommet som har vært nødvendig for å kunne ta tak i mine egne problemer. Jeg har fått bra hjelp.

Noe har slått meg når jeg sammenligner Oslo-galehuset mitt med Veum-opplevelsen min: Jeg har vært syk i en rik bydel på Oslo Vest, på et sykehus med nok ressurser, masse ansatte, flere eksperter og få vikarer med dårlige stillingsbrøker.

Sykehuset mitt har gitt meg ubegrenset tid i trimrommet, gratis håndarbeidsutstyr og sjokoladepudding til dessert, i tillegg til en spesialutdannet person som følger meg hele dagen. Sykehuset har faste psykiatere, ikke turnusleger som ikke kjenner stedet, pasientene eller de andre ansatte. Jeg har kommet tilbake etter en knekk og fått store, varme klemmer av pleierne som kjenner meg igjen, siden avdelingene er små nok til at du blir kjent med bemanningen.

Problemet er ikke at folk kan tvangsinnlegges, medisiner generelt sett eller at det er noe prinsipielt feil med psykiatrien som system. Jeg gjetter på at slunkne sykehusbudsjetter og få spesialister i distriktene, samt store avdelinger med lite oversikt og dårlig tid til hver pasient skaper mange problemer. På Veum fikk folk prate med psykiatere to ganger i måneden. På galehuset i Oslo fikk jeg prate med psykiater hver dag. Det er et spørsmål om ressurser, ikke om prinsipper.

1 av 3 kommer til å slite psykisk i løpet av livet. Vi trenger et er bedre tilbud, flere psykologer, flere behandlingsplasser og mindre redsel knyttet til de psykiatriske institusjonene. Det er ikke farlig å være på sykehus om du er syk. Likevel kan du få dårlige sykehusopplevelser. Dette gjelder psyke og psykehusene, også.

Søndag 10. august 2008

Skeptikerskolen: Kvantemedisin = kvakksalveri

Jeg har lang kvakksalvererfaring. Mitt kjødelige opphav har trukket meg med til homeopater, soneterapeuter, akupunktører og stappet i meg nok alternative medikamenter til å fylle en helsekostforretning. Jeg har vært til homeopat for å få behandlet alkoholisme og epilepsi, fått beskjed om at depresjonen min skyldtes for mye mobiltelefonstråling og blitt henvist til helse-eurytmist mot angstanfall.

Dette har fått meg til å gå en del ulike terapimetoder nøyere etter i sømmene, og jeg kommer til å gå gjennom en del av opplevelsene mine her i Skeptikerskolen sammen med en del forskning og informasjon om de ulike typene alternativ medisin.

Først ut er kvantemedisinen. Du har ikke hørt om det før, sier du? Det hadde ikke jeg heller, før familiens faste homeopat tok etterutdanning i faget. «Det er et fantastisk apparat! Du kan skanne alle cellene i kroppen for å se hvilke som er syke, hvilke som er friske, måle betennelser og potensielle sykdommer!» skrøt hun. Omtrent samme leksa finner du på hjemmesiden til dem som distribuerer apparatet i Norge, Scio AS.

Lillesøsteren min var den første i familien til å la seg behandle av apparatet (selv om det kostet noen hundrelapper mer enn en homepoat-time, selvsagt) og kom hjem med en ulykkelig beskjed: I følge kvantevidunderet var hun fullstendig parasittinfisert og måtte gå til gjentatte behandlinger for å bli kvitt de uvelkomne gjestene, samt ta en rekke homeopatmidler mot smådyrene. «Dette forklarer jo hvorfor du har vært så dårlig!» utbrøt samtlige familiemedlemmer. Parasitter. Der hadde vi problemet.

Noen uker senere hadde jeg time hos homeopaten. Jeg gledet meg til å ta maskinen i nærmere øyensyn. Greit, jeg følte meg litt som en fange festet i den elektriske stolen mens homeopat-kvante-dama festet ledninger til håndledd, ankler og på pannen min. I tillegg satte hun en skarp laser rett mot pannen og synsfeltet mitt. Slik skulle hun kunne lese av hva som skjedde inne i kroppen min.

Nå kunne jeg be henne undersøke hva jeg ville i kroppen min. Hun tastet som en gal på et tastatur, og det dukket opp dårlig tegnede bilder av alle organer i kroppen på en skjerm. «Gule prikker viser celler som er litt syke, de orange mer syke og de røde er veeldig syke!» forklarte hun. «Eh. Ok. Ta en full scan, da.»

Gjett hva som var problemet mitt? Parasittinfeksjon! Overalt! Og jeg måtte ta masse medisiner, samt komme til henne flere ganger for å bli kvitt udyrene. «Det er sikkert smittsomt!» sa mamma. «Hm.» sa jeg.

Jeg fikk med meg navnet på de spennende parasittene og kontaktet en venninne av meg med legeambisjoner og legefamilie (Hei, Joanna!). «Hm, parasitter?» sa hun. «Det kan legen din sjekke ganske enkelt.» Vi slo opp navnet på parasitten. «Vært i tropene i det siste?» spurte hun. «Nei.» sa jeg. «Da burde du ikke være infisert. På ordentlig.»

Legen min lo, men tok prøven. Ingen parasitter. Jeg avlyste timen med homeopaten. Hun skulle ha 700 kr for hver kvantemedisinsk behandling, i tillegg til at jeg måtte betalene medisinene selv.

På dette tidspunktet fantes det lite informasjon om kvantemedisin på norsk, foruten reklamesidene til firmaet som utdannet terapautene. Forskning.no tok tak i temaet da SCIO reklamerte for at kreftpasienter ble fullstendig helbredet av kvantemedisin. (Det er jo den sikreste måten å hisse på seg forskningsmiljøet på. Si at du har kreftkuren til kreftpasienter, og ta godt betalt.)

Jeg har fulgt debatten med interesse.

La oss se på et par av høydepunktene:

SCIO har påstått at det finnes masse dokumentasjon på at kvantemedisinen fungerer, men de tenker ikke offentliggjøre den – av frykt for legemiddelindustrien, i følge dem selv. Etter å ha blitt angrepet fra alle kanter på Forskning.no, har lederen for SCIO-Norge gått ut og sagt at kvantemedisin har sitt eget forskningsteam som en undergruppe av UNESCO. UNESCO, på sin side, benekter dette.

Noe av det mest spennende med diskusjonen, er diskusjonen rundt hvorfor kvantemedisin faktisk kalles kvantemedisin. Ingenting i teorien om at maskinen kan fange opp hver enkelt celles signaler har noe med kvantemekanikk og relaterte fenomener i fysikken å gjøre. Gaute Einevold, professor i fysikk ved NTNU sier følgende om SICO og kvantemedisinen:

Det brukes noen ekte uttrykk fra kvantefysikken, som virtuelle fotoner og kvantekoherens. Men ordene har ingen sammenheng med metodene i SCIO.

I tillegg dukker det opp begreper som “quantum chromokinetics”, som ikke gir noen mening, selv for en kvantefysiker.

- Imidlertid ligner det kanskje litt på “quantum chromodynamics” som er en teori som beskriver partikler inne i atomkjernen. Men denne teorien kan heller ikke ha noe med metodene i SCIO å gjøre, forklarer Einevoll.

Konklusjonen er at «kvante»-begrepet brukes som salgstriks og for å gi den alternative medisinen et mer vitenskaplig skjær ved å stjele tilfeldige ord fra kvantefysikk. Denne artikkelen viser at det er flere retninger enn kvantemedisinen som bruker «kvante» som et trylleord. De færreste av oss skjønner kvantefysikk, og hvis du som pasient ikke tror at det er meningen at du skal forstå prinsippene bak behandlingen din, stiller du færre spørsmål.

Kan kvantemedisinen virke?

Om vi ser bort fra shady dokumentasjon, mine rare opplevelser med terapiformen og det lite elegante trikset med å bruke ord fra fysikken som reklame – er det fysisk mulig å bestemme om en celle er frisk eller syk ved hjelp av et sånt apparat?

SCIO Norge sier at de ved hjelp av kvantemedisin kan finne alle sykdommer og mangler i hele kroppen ved å måle elektromagnetisk stråling fra hode, ankler og håndledd. Dette er fordi alle celler, molekyler, bakterier o.l. har sin egen elektromagnetiske frekvens. Sykdommer eller mangler vises som forstyrrelser i frekvensene.

Allerede her har behandlingsformen dokumentasjonsproblemer. Norges eneste Nobelprisvinner i fysikk, Ivar Giæver, forsket på elektromagnetiske forskjeller på vanlige celler og kreftceller. Hypotesen holdt ikke, rett og slett fordi cellene sendte ut ganske vilkårlige signaler. Ingen dokumentasjon fra SICO + negativ dokumentasjon fra fysikerne lover dårlig for behandlingsmetoden.

Det svakeste punktet i teorien er likevel at apparatet skal kunne sende frekvenser tilbake i kroppen for å få cellene til å fikse seg selv, og at de aller fleste problemer skal kunne løses i løpet av to-timersbehandlinger over tre ganger. Alt fra allergi og c-vitaminmangel til kreft og diabetes. Det høres usannsynlig ut.

Likevel betyr ikke det at noe høres usannsynlig ut at det nødvendigvis er galt. Det suspekte med kvantemedisinen er at de ikke vil la den tradisjonelle vitenskapen forske på teoriene og resultatene deres, samt se dokumentasjonen deres på at teoriene stemmer.

Manglende vilje til å vise til dokumentasjon betyr gjerne dette: At det ikke finnes dokumentasjon og at hele konseptet dermed er tøys, hvilket er ganske uetisk, og/eller at SICO-Norge tjener gode penger på å la desperate mennesker betale 700 kr for hver behandling, istedenfor å la alle nyte godt av de fantastiske funnene deres. Det er heller ikke særlig etisk.

Jeg opplevde at kvantemedisineren fant opp tilfeldige feil som jeg dermed kunne helbredes fra. Det er jo veldig greit å finne opp plager for kunne å fikse dem igjen, ikke sant?

Rask, nøyaktig, smertefri behandling av absolutt alt, inkludert kreft, er for godt til å være sant, uansett hvor mye man bruker fyndord fra vitenskapen som kvanter, fotoner, stråling eller energi for å forklare det.

Virrvarrs educated guess: Styr unna.

Tirsdag 5. august 2008

Hvordan bli troll?

Nei, jeg snakker ikke om din venn fra folkeeventyrene som Askeladden kappeter med. Den typen troll er forbehold Kittelsens malerier og souvernirbutikker på Gardermoen. Revolusjonært Roteloft gir deg den ultimate guiden til internett-troll og hvordan trolle best/verst mulig. Kurset er nyttig for alle, enten du er et troll og skal forbedre og effektivisere trollingen din, eller om du bare er en vanlig bruker som trenger å gjenkjenne et troll når du møter det.

Først: Hva er et internett-troll?

Wikipedia-essayet «What is a troll?» forsøker å definere troll på denne måten:

Ignorance is not trolling. Genuine dissent is not trolling. Biased editing, even if defended aggressively, is in itself not trolling. By themselves, misguided nominations, votes, and proposed policy are not trolling. They are only trolling when they are motivated by a program of malice rather than ignorance or bias. This requires a judgment of the personal motivation for another’s action. Such a judgment can never be made with anything approaching certainty. This fact should always be kept in mind when one is tempted to label someone a troll.

Trolling er ikke dumme kommentarer, å ta feil i en diskusjon eller å ha en annen agenda enn deg. Trolling er ikke kverulering eller å bruke hersketeknikker i debatt. Trolling er å gå bevisst inn for å forsure diskusjonsklimaet, lage mest mulig kvalm og rett og slett være kjip med vilje, ikke fordi man har misforstått eller er litt skarp i kantene.

På mange måter kan trolling sammenlignes med blotting. Noen skriver en drøy kommentar de veldig gjerne vil ha reaksjoner på, og hvis de får den reaksjonen fortsetter de å sende flere drøye kommentarer. Forskjellen på trolling og blotting er at du er usynlig som troll. Mens blotteren står der og vifter med tissen til barneskolebarn, sitter trollet glad og fornøyd på jobb og vet at ingen på Ubuntuforum er klar over at det egentlig er Pyntelige Pia Personalsjef som i all hemmelighet kommenterer som en gal under tag-linen «All Ubuntu-users are nazis!!!111»

Du kan trolle uten å være troll.

Begrepet «troll» har ført til det nye verbet «å trolle». Hva betyr det å trolle? Å gjøre det samme som et troll og oppføre seg som et troll. En av grunnene til at man skiller mellom å være troll og å trolle, er at mange kan bruke trollteknikker bevisst om de vil oppnå noe spesielt.

Hvis du er veldig irritert på et forum, er det å lage seg en ny bruker for å starte sure diskusjoner fulle av personangrep og usakligheter en effektiv metode for å få andre brukere til å bli slitne, oppgitte og forlate forumet.

Judith Donath beskriver skaden trolling påfører nettsamfunn på følgende vis:

Trolls can be costly in several ways. A troll can disrupt the discussion on a newsgroup, disseminate bad advice, and damage the feeling of trust in the newsgroup community. Furthermore, in a group that has become sensitized to trolling — where the rate of deception is high — many honestly naïve questions may be quickly rejected as trollings. This can be quite off-putting to the new user who upon venturing a first posting is immediately bombarded with angry accusations. Even if the accusation is unfounded, being branded a troll is quite damaging to one’s online reputation.” (Donath, 1999, p. 45)

«Jeg har trollet et frp-forum i hele dag!» skoggler en venn av meg. Han er en koselig kar så lenge han er på Rød Ungdoms forum og kommenterer i bloggen min, men går inn for å forsure tilværelsen for politiske motstandere for moro.

Siden det å trolle i ditt eget navn ikke gjør underverker for ditt gode navn og rykte, har ofte smarte troll bare en trolle-rolle med eget nick og epostadresse de bruker til å skrive hets¸personangrep og lage kvalm mens de skriver «normale kommentarer» med et navn de kan bli gjenkjent som. Ergo er det forskjell på å være troll hele tiden og trolle noen få steder. Begge deler er like slitsomt for dem som blir trollet.

Hvorfor trolle? Og hvem er trollene i virkerligheten?

Alle kan være troll. Læreren din, moren din og ellers profilerte politikere kan kose seg like mye med å trolle som den lett paranoide sektlederen i en menighet nær deg. Likevel kan vi dele opp trollene i følgende sosiale undergrupper:

• Kosetrollene. De morer seg over å være usaklige, få reaksjoner og se nettsamfunn gå i oppløsning. Dette er ofte folk som vet at de troller og ler godt av sine egne vemmelige innspill. «Så velformulert og morsom trolling!» sier de til seg selv. «Haha, de blir nok sure på Kristenblogg etter at jeg skrev kommentaren om at Jesus er en lærhomse!» Linus Thorvals kosetroller litt når han kaller alle fra FreeBSD «masturbating monkeys». Hvis du lar kosetrollene være heelt i fred, gir de seg raskt. De vil le godt over hvor sinte folk blir over noe de bare sa «for moro skyld».
• De politiske trollene. De er mot noe du er for, og går bevisst inn for å ødlegge debatten og personangripe deg til du ikke orker diskutere mer. Hvis du skriver en kritisk post om regjeringens harde asylpolitikk, vil det politiske trollet hoppe ut fra vg-nett og skrive et langt innlegg om at «håper du blir voldtatt av en negerfaen, muslimelsker!» Politiske troll kan være bevisste sabotører eller usaklige folk som bare er veldig provoserte.
• Stalkertroll. De er ute etter å ta deg som enkeltperson. Folk du har fornærmet, være seg ekskjærester, politiske motstandere, eller noen du har utestengt i din tid som forummoderator. Det kan også være noen gærninger som føler seg avvist av deg fordi du ikke har svart på forumtråden deres eller linker til bloggen deres. Stalkertroll gjenkjennes på aktivt personangrep og «outing» av privat informasjon på nettet.
• Gærning-troll. De vet at alle sigøynere er romvesner, alle katolikker er scientologer og at ingenting er så giftig som å spise geitost. De er her for å forkynne det skrekkelige budskap, enten de er på forum for Rosebusk-entusiaster eller i kommentarfeltet til bloggen din om webutvikling. Gærning-trollet lager seg en bruker på forum for venstreradikale og starter tråden «Det er syndig å onanere, barn!!!11» før du får sagt «moderator». Heldigvis er de enkle å kjenne igjen.
• Kjepphest-trollet. Dette er en slitsom type, særlig i kombinasjon med andre troll. La oss si dere har fått et gærningtroll på forumet, og moderator vil kaste ham ut. «Hvorvidt jøder egentlig er MC-musene fra Mars har ingenting på Pelles PC-forum å gjøre.» Da kommer kjepphesttrollet og skriver tusen innlegg om sensur og yttringsfrihet. Etter dette kommer enhver kommentar kjepphesttrollet skriver, uavhengig av tråd, til å handle om sensur og yttringsfrihet. Kaster du ut kjepphest-trollet, kommer han til å lage en ny bruker hvor han øyeblikkelig starter en diskusjon med overskriften «Er dere det forumet som er så kjent for sensur og manglende yttringsfrihet?» Bytt ut «sensur og yttringsfrihet» med hvilket som helst annet tema og du har en formel for kjepphest-trollets lykkelige liv.

Klassiske trolltips:

Greit, du vet hva et troll er, du vet hva slags type troll du vil være og du er klar til å sette igang med å forsure dagen til alle nettbrukere nær deg. Her er noen godt brukte trolleteknikker:

1. Vær vulgær. Stygge ord, heftige personangrep og ekle ordspill skiller småtroll fra store troll. «Alle på VG-nett sitter hjemme og runker støttekontakten sin!» «Feministfaen! Feite fleskeberg! Du sminker deg med brukte tamponger!» Jo styggere og eklere, jo større sjanse for at noen føler de må svare like hardt tilbake.
2. ALLE SKIKKELIGE TROLL BRUKER MYE CAPS-LOCK!!!!!!111111one
3. Skal du ty til personangrep, så bruk fullt navn og mailadresse. Vet du hvor de bor? Kjør på!
4. Vær strategisk. Bruk deg god tid på å få venner og støttespillere om du tenker du skal trolle én bestemt person. Kanskje du skal avtale med noen folk om at du skal skrive et stygt innlegg og de skal hjelpe deg ved å følge opp?
5. Still ultimatum. «Det er enten meg eller Tore på dette forumet. Hvis ikke han slutter, slutter jeg!» «Hvis ikke den kjipe kommunisten legger ned nettsiden sin, legger jeg ned nettsiden min!»
6. Skriv det omvendte av det de andre i bloggen, forumet eller irc-kanalen mener. Registrer deg på ungdomsforumet til Pinsemenighteten og start tråden «Jeg elsker Satan!» Bli med i en motivasjonsgruppe for overvektige for å fortelle dem hva slags feite tapere de er og hvor tynn og lekker du er.
7. Finn din stil. Er du et langsomt, strategisk troll som venter på det rette øyeblikket for å trolle forumet i stykker, eller er du et hit-and-run-troll som elsker å legge igjen «Du suger!»-kommentarer på tilfeldige blogginnlegg for så å ikke komme tilbake?

Hvordan bekjempe troll?

Dette er heldigvis ganske enkelt. Ignorer dem, slett kommentarene deres og kast dem ut av forumet. Den viktigste huskeregelen er å ikke mate trollet. Det er veldig kjedelig å være troll om det ikke får noe reaksjon. Derfor er taushet det beste svaret på anonyme hatblogger og spamfilteret det beste svaret på troll-kommentarer. Moderer forumet og irc-kanalen din, ha strenge regler for debattstil på forhånd og vær trollbevisst.