Onsdag 7. januar 2009

Dagens anbefaling: Joe Saccos Palestine

Jeg har prøvd å skrive noe mer om Gaza flere ganger og gitt opp. Jeg leser nyheter, jeg leser blogginnlegg, jeg roter rundt i «Heia Israel!» og «Støtt Palestina!» facebookgrupper og twitter-kontoer, jeg blir invitert i flere demoer enn jeg har blitt det siste halve året. Og det er en del, siden jeg tross alt henger på ytterste venstrefløy. Jeg har måttet gi opp flere ganger. Jeg prøver å ikke blogge når jeg er sint, og jeg blir for sint. Derfor blir dette en anbefaling av en tegneserie istedet:

Hvis du er en av dem som nylig har blitt engasjert i det som skjer på Gaza, en av dem som synes konflikten er uoversiktlig og ikke forstår hvordan den begynte, hvis du er skeptisk til media sin dekking av blodbadet, hvis du er Israelvenn, hvis du er Palkom-medlem, hvis du bare vil skjønne litt mer av hva som skjer i verden akkurat nå, vil jeg anbefale at du leser Joe Saccos Palestine.

Joe Sacco er tegneseriejornalist. Nei, han skriver ikke om de nyeste tegneseriene. Han lager journalistiske reportasjer i tegneserieform. Han reiste i Palestina i 1991 og 1992, med utgangspunktet til en nyutdannet amerikaner som ville skjønne mer av en konflikt han hadde hatt problemer med å sette seg inn i.

Han forteller i et intervju at han først hadde tenkt på palestinere som terrorister og israelere som de rettmessige innbyggerne i det hellige land. Da han forsøkte å sette seg inn i konflikten og nyansere bildet sitt, fant han ut at mye av matriellet fra den andre siden også hadde et ganske sterkt propagandapreg.

There are two ways in which Palestinians are portrayed – as terrorist and as victim. sier Sacco i et intervju med Al Jazeera. Tegneseriereportasjen ble til fordi han ville undersøke saken, og fortelle en historie om palestinerene der de fikk være begge deler og hverken eller.

Tegneserien gikk som en serie på ni små hefter blant undergrunnstegneseriene i løpet av nittitallet, men kom ut på nytt i 2001 i en samlet utgave og med et forord av Edward Said.

Boken begynner med en gjennomgang av opprettelsen av staten Israel, en forklaring av det israelske lovverket, som gir enhver jøde rett til å bosette seg og bli statsborger og en oppsummering av hvordan vesten så på de mange hundre tusen palestinerne som bodde i det som skulle bli det hellige land.

For å kunne bygge en jødisk stat der det allerede var en lokalbefolkning, tvangsflyttet man de fastboende, forhindret dem i å ta jobb, forhindret dem i å drive med «konkurrerende industri og landbruk», forhindret dem i å bygge seg nye hus annet enn på anviste steder når deres gamle boliger ble tatt fra dem. Sacco skisserer forhistorien til flyktningeleirene han besøker når han portreterer dem i tegneserien.

Han beskriver folk som bor på tredje og fjerde generasjonen i strengt overvåkede leirer, hvis eneste arbeidsmulighet er lavtlønnede drittjobber i rene, israelske områder. Boken er et kaos av møter med mennesker, med idealister, realister, muslimer, katolikker og jøder. Med gamle menn som tvinges til å kutte ned olivenlunden de har brukt et liv på å gro fordi en gutt kastet stein på soldatene skjult bak noen av trærne, om butikker som går konkurs fordi ingen tør gå ut når gata er full av soldater, om jakten på en jødisk identitet i Jerusalem.

Sacco viser nyansene og enkeltpersonene i kaoset mellom demonstrasjonene, aksjonene og de jevnlige, plutselige arrestasjonene. Han skildrer antisemittismen, ambivalensen, klasseskillene og følelsen av å være fanget. Han skildrer vellykkede demonstrasjoner og god organisering, han skildrer dumme unger som kaster stein.

Han skildrer ekstreme jødiske grupperinger som knuser palestinske nabolag, han skildrer ekstreme palestinske grupperinger som prøver å knuse jødiske nabolag. Forskjellen ligger i hvor hardt angrepene blir slått ned på og hvor fort angrepene blir slått ned. Først og fremst handler boken om følelser og kaos, og en journalist sitt forsøk på å nøste noe mening ut av det.

Resultatet er intenst og svært lettlest. Boken er et utmerket kræsjkurs til konflikten, og en sterk menneskeliggjøring av begge sider. Den er oversatt til norsk, også. Det er nyttig lektyre mellom demonstrasjonene og diskusjonene. I tillegg er det en fantastisk tegneserie rent teknisk. Les, les, les.

Søndag 30. november 2008

Rosa og blått, jente og gutt

Noen politiske kunstprosjekter trenger (nesten) ingen forklaring. Jeyoong Meyon har tatt bilder av barn fra USA, Søk-Korea og en rekke andre steder i verden sammen med alle lekene sine i henholdsvis rosa og lyseblått. Bildene taler for seg. Meyon sier at bildene både tar for seg kjønnstereotyper og forbruksmønstre. For det sjokkerende er ikke bare den harde farvekodingen på jenter og gutter, men også hvor mye stæsj småbarn faktisk har.

Ekstremt, ikke sant?

Torsdag 27. november 2008

Vrroooomm! La oss snakke vibrator!

Før fryseboksen, oppvaskmaskinen og det elektriske strykejernet var det vibratorer på markedet. Redskapet som først og fremst forbindes med sexbutikker, begynte som dyrt, medisinsk utstyr. Hvordan kan dette henge sammen? Revolusjonært Roteloft tar deg med på en kjapp historietime. Dere som har lest Jenter som kommer har hørt det før, så bær over med meg:

Ordet «hysteri» kommer av det latinske ordet for livmor. Hysteri var en tidligere kjent kvinnesykdom, der symptomene kan oppsummeres med «en tendens til å lage trøbbel». Andre symptomer var stress, stive muskler, men også mer spesifikke ting som fuktig skjede, bankende kjønnsorgan og å være krevende og vanskelig i sengen.

Mens de hardeste tilfellene av «damer som lagde trøbbel» kunne risikere opphold på institusjon og i verste fall å få fjernet deler av livmoren, var den vanligste behandlingen en underlivsmassasje til kvinnen det gjaldt til «spenningen slapp taket og de fikk en utløsning». En orgasme, med andre ord. Den vanligste metoden var å få massert klitoris med olje av din lokale lege.

Europas første leger hadde et dårlig rykte blant befolkningen. Vanlige behandlingsformer var årelating og amputasjon, og folk stolte ikke nødvendigvis på legestanden. Dermed er det ikke så rart å forstå at kurering av lettere hysteri var en av de mer populære behandlingsmåtene.

De eneste som ikke var fullt så fornøyd var legene, som beklaget seg over hvor slitne de ble i armene av all underlivsmassasjen. Resultatet ble at de første vibratorene kom på markedet i viktoriatiden, markedsført som medisinsk nyvinning. Samtidig dukket det også opp en rekke hvilehjem som tilbø overklassens kvinner vibratorterapi. Det fantes vannpumpevibratorer, dampdrevne vibratorer og etterhvert elektriske vibratorer. Her er et utvalg bilder fra vibratorens første år:

En vannvibrator:

En tidlig reklame for vibratorterapi:

En tidlig, elektrisk vibrator fra legekontoret:

Gammeldags vibrator med en mengde munnstykker:

På begynnelsen av 1900-tallet begynte vibratorene å bli så billige å produsere at de ble solgt på postordre til husmødrene i Europa. De ble markedsført som medisinsk nødhjelp, terapi og «nødvendig utstyr i huset». Etterhvert fikk man også munnstykker som kunne festes på kraner, støvsugere og lignende utstyr. Her er et eksempel på en klassisk vibratorreklame:

Rundt 1920 begynte vibratorene å dukke opp i de første pornofilmene, og fikk plutselig et mer snuskete omdømme. Salget av vibratorer flyttet seg fra anstendige husmorblader til forhandlere som spesialiserte seg på pornografi. Dette er begynnelsen på den vibratoren vi kjenner idag.

Trenger vi vibratorer?

En del blir provosert når temaet sexleketøy kommer på banen. «Du trenger ikke bruke penger på å onanere. Du kan ha bra sex uten ekstrautstyr. Sexleketøy er hypet opp. Sexleketøy er unødvendig.» Jeg synes at man skal ta utgangspunkt i ordet sexleketøy og fokusere litt på leketøysdelen. Nei, leketøy er ikke en nødvendighet, men det kan være gøy. Generelt sett er det ikke et substitutt, men et supplement.

Samtidig har mange damer stor nytte av vibratorer. Manglende sexlyst og nedsatt følsomhet er en bivirkning ved en del medikamenter, og den jevne vibrasjonen fra et god leketøy kan hjelpe jenter som ellers sliter med å få orgasme til å komme. Noen bruker bare laaaaaaang tid på å få orgasme, og synes det er greit med muligheten til å ta en kjapp en med sexleketøy som hjelp.

Sist, men ikke minst: Ikke alle har fingre å fingre seg med. En av mine favorittsexbutikker er universelt tilgjengelige Come as you are, som spesialiserer seg på sexleketøy til bevegelseshemmede.

En av grunnene til at jeg vibratorblogger idag, er at Jenter som kommer har dukket opp i en vibratorreklame. Slapp av – vi har ikke blitt feilrepresentert: Det er i forbindelse med et produkt vi digger hos en leverandør vi går god for. Cecilie Kjensli lanserer en moderne variant av klassikeren Hitachi Magic Wand for det norske markedet – en vibratortype vi har anbefalt varmt i boka vår.

Her er bilde av bok og vibrator:

Magic Wand er egnetlig et helt vanlig massasjeapparat beregnet for stiv nakke og skuldre, men som ble oppdaget av feministiske orgasmemisjonærer på starten av søttitallet og selv om den fremdeles selges under den diskréte betegnelsen «personlig massasjeapparat» er den regnet som et rent sexleketøy. Det morsomme med Magic Wand er at den er ett av de få leketøyene som har vært så lenge på markedet at man faktisk har noe reell statistikk på hvor effektivt det er. En undersøkelse gjort i Sverige viste at 90% av alle damer får orgasme med Magic Wand.

Dessverre har ikke vibratoren vært i salg i Europa på grunn av at den er produsert med amerikansk støpsel. Jeg har en ekte Magic Wand, men den trengte en transformator, et skrujern og en litt kreativ Mr. Jackson for å fungere med en norsk kontakt. Magic Massager er en Magic Wand beregnet på europeiske forhold, en plug&play-variant for folk som ikke liker å skur opp sexleketøyet sitt og se hvordan det ser ut inni.

Hvordan bruke wandvibrator:

De fleste tradisjonelle vibratorer er beregnet på direkte kontakt med klitoris eller g-punkt. En wand er derimot beregnet på indirekte kontakt. Du legger det tennisballformede hodet mot de ytre kjønnsleppene. Resten går praktisk talt av seg selv. En del synes vibrasjonen er for intens rett mot huden. Du kan trygt begynne å leke med wanden uten på jeansen, uten på underbuksene eller legge en klut mellom vibratorhodet og fitta di.

Det eneste problemet med wandvibratoren, er at hodet ikke er spesielt hygienisk. Gummitoppen sprekker litt over tid og begynner å flasse. Den er ikke lett å vaske og kan begynne å lukte litt snodig. Heldigvis har Vixen Creation løst problemet og laget ekstrautstyr kalt «Off with your head head!». Det er et nytt hode i ren silikon du kan kjøpe separat og bytte ut gummiballen med.

Andre ulemper er at den ikke kommer med så lang ledning og at den bråker som en liten gressklipper. Til gjengjeld er den kanskje den mest effektive vibratoren man vet om, selv etter tredve år med hard konkurranse.

Disclaimer: Jeg har ikke fått spenn for å drive reklame for dette leketøyet. Det er folkeopplysning, ikke bare et uttrykk for min personlige smak. Hvis du er på utkikk etter vibratorinfo, håper jeg at du ble litt klokere. Jeg har skrevet dette innlegget om sexleketøy og giftige materialer tidligere. Har du lyst til at jeg skal blogge om noe annet relatert til sexleketøy, så skrik ut i kommentarfeltet.

Søndag 23. november 2008

Mat, matfilosofi og en matblogg eller ti

Mr. Jackson og jeg handlet på Centra i går. Jeg liker å handle på Centra. Jeg liker å lese innholdsfortegnelser. It’s my real porn. På Kiwibutikken vår er det to typer peanutsmør. Begge er fulle av «delvis herdet vegitabilsk fett» og da skal vi ikke ha dem med hjem. Centra, derimot, har nesten tredve typer peanutsmør. Og mandelsmør. Og cashewnutspread. Jeg kan lese en halvtime per vare. Og Mr. Jackson har masse tid til å bli skikkelig sprø på.

Virrvarr: Se! De har økologisk quinoa!

Mr. Jackson: Ja. De har også egne ansatte til å pakke maten din i handlepose for deg. *skjærer grimase*

Virrvarr: Jeg har funnet en helt ny type svensk fullkornskavring!

Mr. Jackson: Og jeg har funnet en hel ungdomsgjeng hvor alle har Unge Høyre-buttons på. *grøsser* Kan vi gå hjem nå?

Virrvarr: Jada. Jeg skal bare finne litt te først. Sees om tusen år!

Mr. Jackson: …

Ja, jeg er matnerd. Jeg tilhører ikke typen som utelukkende kjøper økologiske produkter, veganske produkter, fettfrie produkter eller produkter uten tilsettningsstoffer, men jeg er sær og kresen. Mr. Jackson hadde nok levd på makaroni og havregrøt hvis vi ikke hadde bodd sammen, så han synes alt som er mer komplisert enn pasta med grillkrydder er stor ståhei.

Jeg blogger lite om mat på Roteloftet, og det er med vilje. Jeg har derimot drevet en oppskriftsblogg en måneds tid, sånn i smug for allmenheten, som jeg tenkte at jeg skulle lansere her. Den heter noe så lite anonymt som Virrvarr kokkelerer, fordi jeg har gitt opp hemmelige blogger for min del.

Akkurat nå er det bare oppskrifter, men jeg regner med at det kommer til å dukke opp lengre tekster om enkeltråvarer, tilsettningsstoffer og kostholdsfilosofi når jeg føler meg i det hjørnet. Med mindre dere har interesse av å lese en lang tekst om avocado eller sucralose på hovedbloggen da. Vennligst rop ut om dere vil det, er dere snille. Jeg er veldig fan av blogger som Go’Kroppen, men er usikker på om artiklene bør bo på sin egen blogg. Hva tror du?

Uansett – jeg tenkte at jeg skulle gi dere en liten oversikt over Virrvarr sin kostholdsfilosofi:

Jeg spiser med utgangspunkt i at…:

• Umettet fett eier mettet fett. Olivenolje og tapenade er bedre enn smør og guacamole er bedre enn rømme. Delvis herdet fett spiser vi ikke. Det tetter blodårene, stakkars små.
• Fullkorn eier lyst. Pasta byttes ut med fullkornspasta, ris byttes med fullkornsris, villris eller tilsvarende, couscous byttes ut med fullkornscousous eller bulgur og quinoa er fin mat. Grovbrød er sjelden grovbrød, så jeg spiser mest knekkebrød, kjøper fra Åpent Bakeri eller baker selv.
• Jo mer grønnsaker, jo bedre. Det er om å gjøre å spise flest mulig typer med flest mulig farver. Økologiske grønnsaker smaker bedre, er usprøytet og litt snillere mot verden, men alle grønnsaker går fint.
• Fet fisk er fett. Jeg pleide å ikke like fisk i det hele tatt, men har øvd meg det siste halvåret. Målet er å spise minst tre fiskemiddager i uka.
• Matboks. Bestandig. Jeg har alltid med meg frukt (tørket og fersk), nøtter og vann når jeg går ut. Jeg tilhører mennesketypen «fryktelig sulten, fryktelig fort» og er alltid berett til å spise med én gang jeg blir det. Det forhindrer meg fra å bli Hulken i sosiale sammenhenger. Good for you, good for me.
• Kjøtt, schmøtt. Man trenger ikke spise kjøtt bestandig. Hvitt kjøtt og vilt eier svin og storfe, og hele kjøttstykker eier blandingsprodukter når jeg spiser kjøtt, dog.
• Jo færre ingredienser, jo bedre. Da snakker jeg ikke om middagene jeg lager, men produktene jeg kjøper. Jeg er skeptisk til smaksforsterkere, emulgatorer, fortykningsmidler, aroma og farvestoffer. Dette er kjemikalier som tilsettes kjip mat for å gi den smak, konsistens og utseende som forsvant i industriell fremstilling. Jevnt over er «smør, mel, salt» en bedre ingrediensliste enn femtitre e-stoffer og ord du ikke greier å uttale. Det betyr at smøret, melet og saltet som ble brukt var av en grei nok kvalitet til at de kan selge dem uten å blande i masse ekstra på slutten av prosessen.
• Sunn mat skal smake godt. Jeg har en regel som heter at hvis jeg liker noe som er veldig usunt så skal jeg bytte det ut med noe som smaker bedre enn det jeg liker, men samtidig er sunnere. Det ekskluderer omtrent alt av lettprodukter og klassisk slankemat. Eksempel: Jeg vil ha noe søtt. Fersk ananas eier godis. Sukkerfritt godis eier ikke godis med sukker. Pesto er bedre enn smør på brødet. Lettmargarin er ikke bedre enn smør på brødet. Pesto there is, then.

Alle oppskriftene på matbloggen er laget med utgangspunkt i kostholdsfilosofien over. I tillegg er de er nom-nom-nom. Ganske mange av dem er vegetariske, og noen få er veganske eller enkle å veganisere. Jeg henger altfor mye på fantastiske VeganYumYum til å ikke la meg inspirere. Jeg er sikkert teit som ikke skjønner hvorfor man må være veganer hver dag og ikke bare de dagene man har lyst, men det blir kanskje sitt eget blogginnlegg?

Mandag 17. november 2008

Virrvarr tester: psykofarmaka

Noe av det mest slitsomme med å ha en psykisk lidelse, er at alle skal legge seg opp i hva slags piller du spiser eller eventuelt ikke spiser. Når jeg forteller folk at jeg er epileptiker, begynner de aldri med detaljerte spørsmål rundt hva slags medisiner jeg står på, om jeg føler meg nedsløvet eller om jeg er for eller mot medisinering av epileptikere.

De spør gjerne om jeg kjører berg og dalbane, og om anfallene plager meg i hverdagen. Og vet du? Jeg er en umedisinert epileptiker. Legen min synes jeg har annfall for sjelden til at medisiner er noe vits.

Medisiner mot psykiske lidelser er derimot et sosialt minefelt. Noen er så varme tilhengere at det virker som misjonering. «Du tar vel medisiner? Datteren til niesen min har adhd, og hun har sååå god effekt av ritalin, altså!» «Jeg håper du får medisinsk oppfølging? Bipolare må jo stå fast på noe!»

På den andre enden av skalaen har vi medisineringsmotstanderne. All psykofarmaka er en slags konspirasjon fra legemiddelselskapene for å kjemisk dressere alle de stakkars ofrene for samfunnets undertrykkelse. «Du tar vel ikke medisiner? Du mister personligheten din! Det er zombiepiller! Livet på lithium er lobotomi!»

Jeg prøver å unngå medisineringsdiskusjonene som pesten. Jeg får lyst til å gjøre stemmen min så skarp og syrlig som mulig og si: «Takk for gode råd, men dette er en diskusjon mellom legen min og meg. Mulig at datteren din ikke hadde overlevd uten antidepressiva. Mulig at broren din ble tvangsmedisinert og ikke har vært seg selv siden, men jeg er meg. Hva som passer for meg er ikke noe hvem som helst kan mene noe om.»

Uansett – psykofarmaka har et ufortjent skremmende rykte. Jeg sitter og ser Steven Fryes dokumentar om bipolaritet, hvor han snakker om at de fleste med min lidelse er mer redd for behandlingen av sykdommen enn sykdommen selv. Blås i sjansen for å ta livet av seg i nedetiden. Blås i sjansen for å bruke alle pengene din på drops og dromedarer i oppetiden.

Psykiatrisk innleggelse og humørstabiliserende midler skremmer gjennomsnittet av bipolare mer enn konsekvensene av lidelsen, i enkelte tilfeller i så stor grad at bipolare som blir konfrontrert med mulig behandling og ikke vil det selv, er mer utsatt for selvmordsforsøk.

Jeg kjenner godt igjen bekymringen som Frys intervjuobjekter beskriver. Tanken på å muligens måtte ta piller kjentes som et nederlag, en dom, en «jeg klarte ikke få kontroll, nå må jeg lobotomeres»-beskjed. Det er en stund siden ordet «medisinering» fikk meg til å fryse som et lite dyr i møte med en motgående bil.

Jeg har prøvd halvannen håndfull ulike piller, og tenkte jeg skulle skrive litt om hver enkelt. Ikke fordi en type medisin kommer til å kjennes lik ut for deg som den gjorde for meg, men for å vise at «nei, psykofarmaka er ikke livsfarlig». Noen ganger har det god effekt, noen ganger virker det ikke og noen ganger får du rare bivirkninger. Det endrer ikke personligheten din eller ødelegger hjernen din.

Først ut: Sovemedisiner:

Imovane:

Et innsovningsmidde som er ganske svakt, men også svært avhengighetsskapende. Du må ligge i senga når du tar det, og slappe av mens det skal virke. For meg kjennes det ut som om jeg ligger i en hengekøye som begynner å svinge av seg selv, helt til jeg sovner inn. Fordelen med Imovane er at du ikke får noen hangover dagen derpå, fordi dopet går fort ut av kroppen. Ulempen med Imovane når jeg er skikkelig manisk er at det er litt som å klø seg når du har byllepest: Det er for svakt. Uansett, siden det er vanedannende, går folk sjelden på det lenge av gangen.

Vallergan:

Jeg fikk vallergan for å kunne sove hele natten igjennom. I de mer angstfullte periodene våknet jeg etter halvannen time og hyperventilerte. Dermed trengte jeg et sovemiddel som kunne gjøre meg tung og sløv hele natten. Vallergan var opprinnelig en allergimedisin, men det fungerte for sløvende til at de gir det til allergikere mer. Ikke så rart, siden middelet gjør deg tung som en potetsekk, får deg til å snuble på vei til do og skaper mange «wops, jeg bommet på munnen»-øyeblikk når du skal drikke vann i løpet av natten.

For meg var Vallergan en dyne av bly som ikke gav seg før etter noen kopper kaffe til frokost. Jeg sluttet med det fordi jeg fikk så festlige bivirkninger: Siden pillene doper hele systemet, gav de meg tidenes mest fantastiske forstoppelse. Du vet ikke hva flau er før du har gått på apoteket og kjøpt femten flasker klyster, og legen synger «En kjempebæsj!» hver gang han ser deg. Fordelen med middelet var at jeg fikk sove hele natten, og at jeg ikke ble avhengig.

Angstdempende, antipsykotisk og humørstabiliserende:

Alle pillene jeg får virker som om de skal hjelpe «litt mot alt» på felleskatalogen. Her er noen av dem jeg har stått fast på eller brukt i nødstilfeller:

Truxal:

Antipsykotisk, angstdempende medisin fra midten av forrige århundre. «Velprøvd» som legen min liker å si. Å ta Truxal kjentes ut som å skru av lyset i hode for noen timers tid. Du blir tung og grå innvendig. Hadde du fått Truxal i fantasy rollespill, ville de solgt det som «zombiepulver». Jeg har bare tatt Truxal som akkuttmedisin, så jeg kan ikke si noe om hvordan de er å stå på fast. Jeg sluttet med dem fordi de er håpløse i maniske faser – da er de altfor svake.

Nozinan:

«Hva hjelper når jeg er så manisk at jeg ikke får sove?» spurte jeg psykiateren. «Haha, ingenting duger på mani!» lo han. «Vel, jeg har ett alternativ, forresten…» Så fikk jeg Nozinan. Smertestillende, angstdempende, beroligende, antipsykotisk, søvndyssende – de kunne like gjerne slått meg i hodet. Overdose kunne i følge pakningen føre til parkinson, men jeg kunne ta opp til fem om gangen «etter behov».

Når du er bipolar, er «etter behov» ganske varierende. Jeg tok en pille en formiddag i nedetiden jeg følte meg dårlig, og det kjentes ut som om noen slapp meg ned i et varmt bad. Jeg gikk i oppløsning og våknet tolv timer senere, sløv som en solvarm katt. Neste gang jeg prøvde å ta pillene, var jeg manisk som få. Da kunne jeg knaske tre-fire uten å merke noe som helst. Jeg sluttet på Nozinan fordi det bare fungerer når du er hjemme og er sykmeldt. Ja, du blir rolig. Ja, du slutter å være redd – men face it: Du sover bare tungt og megalenge.

Sobril:

«Jeg orker ikke mer. Jeg skal gjøre masse mediastæsj. Jeg er kjemperedd.» Jeg satt hos psykiateren og så i gulvet. «Åh,» sa hun. «Da skal du få yrkesdopet ditt, lille forfatterspire!» Så skrev hun ut en resept på sobril. «Men!» sa jeg. «Dette er jo narkotika!» «Det skal være gøy å gi ut bok!» sa hun. Og ja, sobril er helt fantastisk. Jeg satt på kaffebaren min og hørte på musikk. Selv om det var den vanlige musikken min, var det jammen den beste musikken i hele verden.

Og kaffen! Den var så digg at jeg fikk ståpels! Regnfulle, uoversiktlige Marjorstua var nydelig i den mørke kvelden. Vakkert, rett og slett. Jeg var ikke redd. Jeg var ikke trist. Jeg hadde funnet lykken i livet. Needless to say, de er giftige som eff og forferdelig vanedannende, i tillegg til at de er selvmordsforsøkpille #1. Du lærer ingenting om å mestre egen angst og vonde følelser mens du spiser dem. Velvel, jeg kan alltid selge dem med god fortjeneste om jeg ikke spiser alle…

Seroquel:

For meg er Seroquel støttehjul til hjernen. Jeg sovner godt, men ikke «dopet» godt, og våkner uten skyldfølelse om morgenen. De er antipsykotiske og humørstabiliserende, og jeg står fast på en lav dose. Første gang jeg tok middelet, hatet jeg det. Jeg fikk det på sykehuset, og siden de bestemmer når du skal legge deg, gav de meg det i åttetiden på kvelden, og jeg satt og så ordene forsvinne fra boken jeg leste.

«Omg!» tenkte jeg. «Kan jeg ikke lese, vil jeg ikke spise disse pillene!» Når jeg begynte å ta dem igjen senere i høst, tok jeg dem senere på kvelden og sov godt hele natten. Sløvhetsfølelsen gikk over etter et par dager, og nå kjennes det bare ut som om fornuften min har balletak på humørsvigningene. Manien og depressiviteten går ikke ut av kontroll.

Som du sikkert ser, har jeg ikke prøvd noen av de klassiske bipolar-medisinene. Hovedgrunnen er at jeg har et såpass hektisk liv at åtte ukers tilpasningstid med blodprøver og styr har vært umulig å presse inn i timeplanen. Akkurat nå er jeg komfortabel med pillene jeg står på, men utelukker ikke at jeg kommer til å forsøke flere typer. Fordelen med å stå fast på Seroquel er at jeg ikke trenger noe sovemidler ekstra.

Som dere ser, fungerer ingen av medisinene som en reell løsning på de psykiske problemene. Jeg kan ikke spise piller og fjerne noe, men jeg kan bruke piller som hjelp med situasjoner som går ut av kontroll. NB: Husk at min effekt av et legemiddel ikke nødvendigvis gjelder deg. Og husk at folk ikke er «mer syke» eller «mer friske» om de spiser psykofarmaka eller ei. Noen må ta sovemedisiner og antipsykotiske piller i perioder, på samme måte som noen må ta smertestillende.

Tirsdag 4. november 2008

O, habitus: Om å være sosialisert

Jeg møtte min egen habitus i døra da jeg skulle til frisøren. Er habitus et fullstendig ukjent begrep for deg? Ti sekunder fremmedordforklaringst-time out: «Habitus» er et begrep i sosiologien som brukes om vår fysiske og følelsesmessige tilknytning til en sosial gruppe, klasse, trosrettning eller skjikt. Habitus får oss til å føle oss trygge i kjente omgivelser, engstelige på ukjente steder, er med på å definere hva vi liker og ikke liker, og belønner oss for å oppføre oss i tråd med sosialiseringen vår.

La meg demonstrere fremmedordet i praksis i historien min om å gå til frisøren. Jeg synes nemlig det er kjempeskummelt å gå og klippe håret. Frisøren spør meg om hva slags sminke jeg bruker til vanlig, om hva slags stylingprodukter jeg har hjemme og jeg er omgitt av popmusikk, moteblader og mennesker som er veldig opptatt av hår. Jeg føler meg utrygg, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, og jeg aner ikke hva jeg skal prate om. Sist gang Mr. Jackson bestilte frisørtime til meg, var en skikkelig skjelve-dag. Jeg var en sammenkrøllet ball av «Nei&Nei!». Jeg gruet meg.

Da vi kom inn i frisørlokalet, senket jeg skuldrene. De spilte Tori Amos på høytalerannlegget, det stod på skiltet at de bare brukte økologiske produkter, det var masse hippie-designklær utstilt på veggene og damen som drev stedet lurte på om jeg kunne tenke meg en soyalatte eller en urtete? «Ah.» tenkte jeg. «Jeg er jo hjemme. Ingen grunn til å være redd.» Selv om jeg aldri kjøper hippe-designklær selv, og ikke drikker så mye urtete, har jeg tilbragt 10 år av livet mitt på en Steinerskole. Gi meg et lokale med elementer av steinerland, og jeg slapper av.

Selv om jeg er kritisk til Rudolf Steiner og vennene hans, er jeg kulturelt sett et steinerbarn. Jeg handler mer klær i butikker fulle av røkelse og bling-bling enn jeg gjør i et vanlig kjøpesenter. Jeg har et godt forhold til økologisk speltpasta, men vet ikke hvordan jeg skal forholde meg om du gir meg en kebab.

Mr. Jackson og jeg hadde en tilsvarende opplevelse av ulik habitus da vi var i London. Vi var på Harrods for å kjøpe gaver til noen slektninger av ham, og jeg hatet det. Jeg visste ikke hvor jeg skulle feste blikket, hva jeg skulle si, håret føltes uflidd, jakka var styggg, alle glodde på meg. Mr. Jackson var uflidd. Jakka hans var stygg. Han oppførte seg likevel som om shopping på overklassekjøpesentre var det han hadde gjort hele sitt liv.

Senere dro vi opp i Camden Town – et digert marked fullt av freakeklær, doplangere, bruktbutikker og kunsterkollektiver. «Åh! Nå kan jeg jo puste!» sa jeg – i en luft som var tung av hasj og menn med Magic Mushroom-glass. Vi traff en fyr med rastafar-outfit og en shvær bjørnefitte med sigd og hammer på som gjerne ville være venner med oss. Jeg pratet med ham i over en time, mens Mr. Jackson fikk utslett.

Poenget mitt er at sosialiseringsmessig er jeg programmert til å like freakere, hippier og mennesker med alternativ livsstil. Jeg føler meg trygg på dem og får en slags kjemisk belønning sammen med dem. Jeg har hatt venninner som kommer fra en annen bakgrunn enn meg, som får åndenød av å bli med meg på Blitz, og som først lapper av når grandisen er i ovnen. Følelsene våre sanksjonerer oss når vi gjør noe som «ikke er vår greie», og hva som vi er sosialisert til at skal være «vår greie» varierer fra gruppe til gruppe.

Jeg er var lenge redd når jeg går til legen, selv om jeg vet at legen ikke er farlig. Grunnen? All erfaringen min med sykdomsbehandling er fra alternative behandlere. Emosjonelt sett er jeg skeptisk til leger, selv når de skal ta en blodprøve og måle nivået av jern i blodet, spjelke ben eller gi meg penicilin. Rasjonelt sett er jeg skeptisk til homeopater og andre kvakksalvere, men det hjelper ikke på legeskrekken.

Selv om jeg ikke er kristen mer, kjenner jeg meg aldri så bra som når jeg synger salmer i et digert kor. Også lurer du på hvorfor folk som har en kulturbakgrunnen sin i et annet land foretrekker bestemte typer klær, mat og musikk?

Habitus er også en del av vår egen undertrykkelsesmekanisme. Selv om du vet at kvinner kan jobbe med det samme som menn, kjenner jeg en uvilje mot å velge en typisk mannejobb. Det er ikke sånt jeg liker, det er ikke det jeg føler meg vel med å gjøre. Selv om ingen sa til meg at jeg ikke kunne bli blimekaniker, er jeg såpass sosialisert i jenterollen at jeg får flere følelsesmessige plusspoeng av å lære meg å stelle neglene mine riktig. Får jeg ikke nok sosiale sanskjoner utenfra, så sanksjonerer jeg meg selv. Følelsesene mine vet hvordan en jente skal være. De har sett reklamefilmene, lest bladene, forstått hva jeg skal leve opp til.

Når noen sier til meg at «jammen jeg trives med å være feminin!», tenker jeg at «Big fat surprise!» Med mindre du har vokst opp utelukkende med Pippi, Lyra og Ronja Røverdatter er du kulturelt programmert til å trives med det. Det gjør vondt å bryte med habitus. Det er godt å stryke habitus med hårene.

Og hvordan endrer man habitus, i følge sosiologene? Ved å gjøre. Når jeg bryter med jenterollen inni meg, rent fysisk. Når jeg går til legen igjen og igjen. Når jeg går til andre typer butikker, andre typer frisører. Jeg kan ikke tenke meg ut av følelsesmessige mønstre. Jeg må gjøre meg ut av dem.

Onsdag 29. oktober 2008

Wanted: G-punktet

Nok en Jenter som kommer-bloggpost: Flere har spurt om g-punktet, om g-punktets relasjon til klitoris, og ikke minst: Når vi sier at «Alle orgasmer er klitorisorgasmer» – gjelder det også g-punktsorgasmene?

Siden blogging handler litt om å tilfredstille etterspørsel fra leserne, tenkte jeg at et eget blogginnlegg om g-punktet kunne være en fin ting å skrive.

La oss begynne med å sitere min snart utgitte bok. Her er det vi skriver om g-punktet i anatomioversikten vår:

G-punktet ble opprinnelig oppkalt etter gynekologen Ernst Grafenberg, men du trenger ikke vite det for å nyte å stimulere g-punktet. G-punktet er ikke en magisk innretning som gir deg orgasme med en gang, men et svært erogent punkt som befinner seg et lite stykke inne i vaginaen. Du kan finne det ved å stikke opp en finger og gjøre en «kom her»-bevegelse med den.

Da kan du kjenne at det er en endring i teksturen inne i vaginaen, omtrent på størrelse med et kronestykke eller en bønne. Området blir større når du blir opphisset. G-punktet er egentlig vevet som går rundt urinlederen, men som kan kjennes inne fra vaginaen. G-punktet kan også sees på som den kvinnelige motsatsen til mannens prostata, og noen kvinner ejakulerer under orgasme når de stimulerer g-punktet.

G-punktet har vært omstridt siden Grafenberg introduserte teorien om en kvinnelig «prostata», og det er først de siste femten årene vi har fått tilstrekkelige tall på at g-punktet faktisk eksisterer. Engelske gynekologer bruker termen urethral sponge om punktet, som kan oversettes med «urinrørssvamp». Vi har foretrukket g-punktet i boka siden det er hakket håttere. Her er et bilde av hvor punktet befinner seg.

Det du kjenner når du gjør «kom her»-bevegelsen opp i skjeden er egentlig svampvev som ligger mellom vagina og urinrøret, og som blant annet har som fysiologisk funksjon å forhindre deg fra å pisse mens du puler. G-punktet er slik svampen kjennes ut gjennom skjedeveggen din. Urinrørssvampen har en del væskeproduserende kjertler som lager den kvinnelige ekvivalenten til sperm, om som er det som skilles ut når damer ejakulerer under orgasme.

Likevel- selv om spruten i sprutorgasmer produseres rundt g-punktet, finnes det damer som ejakulerer når de får orgasme på andre måter enn ved g-punkt-stimuli. Hvorfor? Fordi nervebanene rundt svampen og klitoris løper sammen. Ved å stimulere klitoris, stimulerer du g-punktet indirekte og omvendt. Orgasmen settes i gang i klitten, g-punktet står for spruten.

For noen damer er g-punktstimuli den beste veien til himmels, andre synes direkte berøring mot punktet er plagsomt. Jevnt over tåler g-punktet mer dunking og hardere press enn klitoris – fordi du stimulerer den gjennom skjedeveggen.

Hvor vanlig er det at damer får sprutorgasmer? Statistisk sett spruter 10% av alle damer under orgasme, og ganske mange kan lære seg det ved å «prøve å tisse» rett før, under eller etter orgasme. Væsken som kommer ut er ikke urin, men sæd uten sædceller. Det er usikkert om alle jenter er i stand til å sprute – rett og slett fordi størrelsen på kjertlene rundt urinrørssvampen varierer veldig, og hos noen er de nesten ikke til stede. Ingen kjertler = ingen væske, logisk nok. Tidligere opererte man damer som sprutet under orgasme for å være inkontinente, men nå vet man heldigvis bedre.

Hvorvidt g-punktet eksisterer for alle kvinner er fremdeles en diskusjon. Status quo kan oppsummeres med at urinrørssvampen finnes, men i hvor stor grad den kjennes som et følsomt punkt gjennom skjedeveggen kan variere. De aller fleste damer finner punktet som en endring i tekstur fra en ellers glatt vagina.

Såh- ble dere noe klokere?

Fredag 17. oktober 2008

Klitoris – 20 ganger større enn forventet

Første gang jeg leste om klitoris var i Vi og Gutta. Jeg var 11 år og skjønte ikke bæret av hva de snakket om i teksten. Jentebladet hadde en erotisk novelle beregnet på fjortisjenter hvor Anna bare var så kåt at hun måtte onanere før hun gikk på skolen. Ord som «klitten», «klitoris» og «den lille knoppen av nytelse» dukket opp. Jeg hadde kjøpt bladet i min evige jakt på Leonardo Di Caprio-informasjon og jeg skjønte ikke bæret. Hva var den klitorisen, egentlig?

Jeg vet ikke hva du lærte i seksualundervisningen på barneskolen, men min kunnskap strakk seg til mensen og kondomer. Skjeden var stedet der sæden gikk inn og babyer kom ut. Klitoris? Jeg hadde aldri hørt ordet ført, og jeg så på meg selv som en relativt oppegående ung dame. Jeg kunne forklare hullene i ozonlaget og hvorfor jeg var mot EU-medlemskap på stående fot. Og så satt jeg der med Vi og Gutta og grublet meg grønn. «Hun har sex med…seg selv? Så smart!»

Noen Vi og Gutta-blader senere hadde jeg løst klitorismystieriet. Det var den lille forhøyningen over de skrukkete greiene, det var senteret for jenters opphisselse, det var dekket av en liten hette og gikk mellom en og halvannen centimeter inn i kroppen. Masse nerver i en liten tert. Ok. En slags påknapp for nytelse. Dette bildet illustrerer ganske godt:

Bildet mitt av klitoris som en «orgasmeknapp» ble ikke endret før jeg begynte å gjøre research til Jenter som kommer. En smart mann sa at man skal være forsiktig med hva man får inn i hodet til folk. Når det først er kommet dit, er det et helvete å få det ut igjen. Slik er det med oppfattningen vår av klitorisen, også. Ordet klitoris kommer av det greske kleitoris, som betyr liten ås. Formuleringer som «knapp», «knopp», «tapp» og «tupp» er det vanlige vokabularet når klitoris beskrives i erotikk og «voksenblader». Likevel har det eksistert forskning i snart ti år som viser at klitoris er nesten 20 ganger større enn den halvannen-centimeter store knappen jeg leste om i jentebladene. Bildet under viser et tversnitt av damers underliv fra en skolebok. Punkt fem er klitorisen. Som du ser, har de ikke tegnet den så veldig schvær.

Helen O’Connell gjorde en undersøkelse i 1998 som revolusjonerte kunnskapen vi har om damers kjønnsorgan. Det man til da hadde regnet som klitorisen viste seg å være tuppen på et organ som lå 20 centimeter inn i kroppen, og hvilte rundt både vaginalåpningen og urinrøret. Her er en god, grafisk fremstilling av organet hun fant:

O’Connell begynte forskningen sin etter at obduksjonen hennes av kvinnelige kadavre ikke stemte overrens med illustrasjonene og beskrivelsene i medisinske lærebøker. Hun gikk arbeidet som lå bak bøkene etter i sømmene og fant ut at nesten alle obdusjoner forskningen var basert på hadde skjedd på likene etter henrettede kriminelle – hvorav samtlige menn. Det store, medisinske læreverket hadde brukt flere hundre menn og tre kvinner som utgangspunkt for anatomibeskrivelsene. I tillegg viste det seg at de tre kvinnekroppene var damer som hadde dødd av alderdom.

Hun sammenlignet klitoris hos kvinnelige kadavere som hadde dødd før og etter overgangsalder og forskjellen var markant. Hun kartla klitorisen og konkluderte med at moderne medisin rett og slett ikke hadde tilstrekkelig kunnskap om kvinners kjønnsorgan. Som O’Connell selv kommenterte: «Tenk deg en forsker som kommer på slutten av nittitallet og sier “Gjett hva! Penis er 20 ganger større enn vi trodde!” Det ville vært absurd.»

O’Connells oppdagelse gjør at skillet mellom «vaginalorgasmer» og «klitorisorgasmer» er umulig. Klitoris omslutter hele vulva med erogent, erigrerbart materiale og forskerne antar at alle orgasmer er klitorisorgasmer. Det revolusjonerer måten å se på kvinners kjønnsorgan på. Vi har skrevet sextipsene våre i Jenter som kommer med dette klitorisperspektivet i bakhodet. En god, ganske nøyaktig illustrasjon av hvordan klitorisen ligger under huden i vulva ser sånn ut:

Det er to store bobler med erigrerbart materiale og en ønskekvist full av nerveender som er forbundet med alle kroppsåpninger i underlivet. Noe av O’Connells bekymring rundt oppdagelsen sin var all kirurgi som er foretatt i kvinners underliv – være seg kreftoperasjoner, sterilisering, inkontinens eller kosmetisk kirurgi. Siden kunnskapen om hvordan klitoris fungerer er så ny, skal det ikke mye til å skade nerver eller vev under operasjoner – rett og slett fordi det har blitt forsket svært lite på det. Mens det er forsket i bøtter og spann på menns evne til ereksjon og utløsning, er nesten all forskning på kvinners underliv rettet mot sterilitet og befruktningsspørsmål, ikke mot nytelse.

For meg var det ganske rart å skulle tenke på klitoris som et pyramideformet, hyper-erogent organ. Det lille klitorishodet er senter for 8000 nerveender. Mannens penis har, til sammenligning, 3000-4000 nerveender. Jeg er ikke livmorsfeminist, men gutter: Her blir dere eid. Her er en illustrasjon som viser klitorisen alene. Jeg synes den ser litt space invaders ut:

Selv om 1998 er et svært sent tidspunkt å oppdage nye organer i kroppen, er O’Connell sin undersøkelse fremdeles ti år i år. Jeg lurer på om du var klar over at klitoris ser slik ut? Vet noen av dere som har barn om dette er inkludert i seksualundervisningen på skolen? Kort sagt – er dette perspektivet på klitoris like ukjent for dere som det var for meg da jeg begynte reasearchen? Informerer de jenter som plastisk opererer underlivet at de faktisk kutter nervebaner i klitoris selv om de ikke rører selve «hodet»?

Tirsdag 7. oktober 2008

Temablogg om psykisk helse

Victoria har startet et blogginitiativ i forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse, 10. oktober. Jeg har bidratt med en tekst om syn på kropp, sjel og mestringsstrategier.

Jeg oppforderer alle til å lenke til den, lese, kommentere og bidra selv. Skriv om deg selv, skriv om rollen som pårørende, skriv personlig, skriv akademisk, skriv løs! Det er masse sterke, vakre, kloke tekster ute allerede. Vær med og lag bloggbevegelse. The bloggers united will never be defeated osv.

Mandag 8. september 2008

Unngå giftig sexleketøy!

Jeg har tilbragt de siste ukene med å lese og skrive en god del om sexleketøy, og har i den forbindelse lett etter gode, norske forhandlere jeg kan anbefale leserne av Jenter som kommer. Det har ikke vært enkelt.

Når du skal kjøpe sexleketøy, bør du være klar over at mange av de billigste typene er laget i giftige, allergifremkallende materialer og er klinisk sett umulig å holde rene. Nesten alle myke sexleketøy, utenom de som er laget av 100% silikon, vinyl og enkelte typer elastomer, inneholder mykningsmiddelet fthalates.

EU forbød fthalates i lektøy for barn i 2005, der det ble vektlagt i forbudet at barn ofte har lekene i munnen, men det er fremdeles lov å bruke mykningsmiddelet i leker voksne putter både her og der.

Likevel er ikke det eneste problemet med sexleketøy laget i denne typen materialer at de er giftige; mykningsmiddelet gjør dem også fullstendig umulig å holde rene. Du kan vaske dem med såpe og vann, men siden dildoene er laget i et så porøst materiale lukker alle bakterier seg inn i leketøyet og går ikke vekk i vask. (Til sammenligning kan leketøy laget i 100% silikon kokevaskes, desinfiseres og vaskes i oppvaskmaskin. De blir helt rene.)

Siden leketøy av denne typen kapsler inn bakterier fra hver gang du bruker dem, er de en kilde til mange mulige infeksjoner. En klassiker er leketøy som du bruker analt, vasker og tror er rene, for så å bruke dem vaginalt. Ekspertene anbefaler å bruke kondom på dildoer av denne typen, for å forhindre at du kommer i kontakt med giftige stoffer og sørger for å holde leketøyet ditt rent. Ironisk nok er mange av de giftigste lekene dem som markedsføres som at de «kjennes ut som hud! So close to the real thing!»…

Hva heter de giftige materialene, sa du?

• Cyberskin, RealSkin, SuperSkin – alle materialer som skal immitere hud. Du finner dem i naturtro dildoer og «fitter på boks». I tillegg til å inneholde fthalates og være umulig å vaske, spiser Cyberskin støv og lo. Møkkete på I-2-3. Unntaket her er VixSkin Silikon, som er en Cyberskin-klone i ren silikon.
• Jelly, gelé, gummi-gelé, gummi, jelly rubber, rubber jelly, myk plast, – kjært barn har mange navn. Hva jelly er laget av, sier du? Det oppgis ikke, men leketøy i «myk plast» smelter til en klump hvis de står siden av hverandre uten eske til å beskytte seg. De inneholder ofte både fhtalates og allergifremkallende ingredienser som latex, de brekker etter kort tid og «tar vare på» bakterier etter bruk. Man regner med at det er mye industrielt avfall og mykningsmidler i en gummi-dildo. Leketøy i disse materialene er de billigste på markedet. En gummi-dildo kan koste 140 kr mot en silikondildo på 1400 kr.
• Blandingsprodukter mellom gummi og silikon er like fulle av fhtalates som rene gummileketøy, de bare varer litt lenger. De er like håpløse å holde rene som dildoer i gummi-materialer.

Hva er trygge og hygieniske materialer?

• Leketøy i ren silikon kan kokvaskes, desinfiseres, vaskes rene med såpe og vann og vaskes i oppvaskmaskinen.
• Leketøy i hardplast, glass, akryl, lucite og tilsvarende kan vaskes i oppvaskmaskin, desinfiseres og bakterier kan ikke leve på dem over lengre tid.
• Leketøy i vinyl inneholder ikke fhtalates, men lagrer fremdeles bakteriene dine, siden det er et porøst materiale.
• Noen typer elastomer inneholder ikke fhtalates, men lagrer fremdeles bakteriene dine i den porøse overflaten.

Som du sikkert har skjønt etter å ha lest så langt, er det viktig å vite hva sexleketøyet du vil kjøpe deg er laget av. I tillegg burde butikken du handler hos opplyse deg om at «Du, fin dildo altså, men du må bruke kondom med den hvis du vil unngå sterilitet. Og infeksjoner. Og en griseskitten dildo etter noen gangers bruk.»

Etter å ha surfet nettbutikker en hel dag, er det bare Erotikknett som opplyser kundene sine om fthalates-problematikken og oppgir innholdsfortegnelse på lekene sine. De fleste skriver bare at det er en «myk og deilig dildo» du har med å gjøre. Selv folk som Cupido-shop og Kondomeriet skriver ikke noe om problematikken rundt giftige sexleketøy, og oppgir ikke hva mye av leketøyet deres er laget av.

Mitt tips er å google navnet på leketøyet du vurderer å kjøpe deg, og se om det selges på gode, amerikanske sexbutikker som Good Vibrations og Toys of Babeland. Du kan også bestemme deg for å kjøpe fra bestemte merker, som Vixen Creations og Funfactory – to firmaer som lager rent silikonleketøy. Hvis du ikke finner innholdsfortegnelse, det ikke er fra et stort og annerkjent merke og du ikke finner leketøyet i noen store butikker, ville jeg holdt meg unna.

Oppdatert: Hvis du vil kjøpe fra en norsk forhandler, vil jeg anbefale Cecilie Kjensli. Selv om hun ikke har noe info om giftige leker på siden sin, fører hun bare kvalitetsprodukter og du kan trygt shoppe her.

Nesten samtlige sexleketøy er spesialavfall og kan ikke brytes ned i naturen. Ved å velge et leketøy i silikon eller hardplast, har du et produkt som varer livet ut, mens de billige alternativene både er giftige og et bruk og kast-kjøp.

Moral: Ikke putt spesialavfall i rumpa. Du finner en lengre og bedre guide til sexleketøy i Jenter som kommer, men jeg følte for å bedrive litt folkeopplysning før utgivelse.

Les mer om fhtalates hos Babeland, Greenpeace, Erotikknett, eller nerd deg gjennom hele forskningsraporten.